Bibelspørsmål fra Første Mosebok


Spørsmål: Hvordan vet vi at Første Mosebok hører hjemme i Bibelen?

Svar: Blant annet fordi Jesus og så mange andre i Bibelen bekreftet Det gamle testamente og refererte til Første Mosebok som Skriften. Se Matteus 19:4 og Markus 10:4-9 for to eksempler der Jesus siterer fra Første Mosebok som Skriften.


Spørsmål: Hvem var den første som besvarte spørsmål om Første Mosebok?

Svar: Så vidt jeg vet, var den første som skrev svar på spørsmål om Første Mosebok Filon, en hellenistisk jøde fra Alexandria, som levde fra ca. 20 f.Kr. til 50 e.Kr. I dag har vi en armensk oversettelse av hans verk. Han skrev et tredelt verk, «Spørsmål og svar om Første Mosebok». Vi har bevart hans svar på 244 spørsmål fra 1. Mosebok 1 til 17, sett fra synspunktet til en from jøde som var sterkt påvirket av gresk platonisk filosofi. Du kan finne dette i *The Works of Philo: Complete and Unabridged* – ny oppdatert utgave oversatt av C.D. Yonge, Hendrickson Publishers 1993, fjerde opplag 1997.


Spørsmål: Siden noen ting i 1. Mosebok 1 må være sanne, som at 1 = 1 og 1 + 1 = 2, skapte da Gud matematikken og tallene? Hvordan kunne Han ellers ha skapt dem?

Svar: Gud skapte alt; en tautologi, som er noe som per definisjon er sant – slik som at røde ting er rødfargede – er imidlertid ikke en «ting». Vi kan spekulere i at Gud skapte alle «ting» i matematikken som ikke er tautologier.


Spørsmål: Siden Gud skapte alt i 1. Mosebok, skapte han da mørket, det onde og hull i bakken? Hvis han skapte det onde, høres han ikke ut som en fullkommen god Gud. Hvis ikke, høres den som gjorde det ut som en skaper også.

Svar: Gud skapte alle ting. Mørket er ikke en ting, men en fravær eller reduksjon av lys. Det onde er ikke en ting, men en fravær eller forvrengning av det gode. Hull, mørke og det onde ble ikke direkte skapt av Gud, men de oppstod som tautologier, eller «eksistensielle biprodukter» av materie, lys og det gode. På samme måte er en skygge ikke en selvstendig ting med materie, energi eller ånd. Likevel kan planter dø i skyggen. Skygger har altså en «parasittisk eksistens», men de eksisterer likevel virkelig.


Spørsmål: Siden Gud i 1. Mosebok 1 skapte alt godt, hvorfor rammer da tornadoer, plager og andre katastrofer?

Svar: Alt var opprinnelig godt. Men Rom 8:20–22 avslører at jorden siden syndefallet også ble «underlagt forgjengelighet». Hele verden er under den ondes herredømme (1 Joh 5:19), og denne verdens fyrste er Satan ifølge Joh 12:31; 14:30.


Spørsmål: Hva er det kosmologiske argumentet i 1. Mosebok 1?

Svar: Først, her er en enkel, logisk løs måte å formulere det på.

Man kan ikke få noe fra ingenting. Alt som er skapt, måtte skapes. Selv det eller de første skapte tingene måtte skapes av noe eller noen som allerede var der. Derfor måtte noe eller noen være uskapte og evige.

Her er en mer streng formulering; definisjonene er mine egne.

Vi antar at alle har tilstrekkelig kunnskap til å ha en passende definisjon av logikk, motsetning og ikke-motsetning, hendelse, prosess, «i», objekt, samling, tid, sekvens, materie, energi, ånd, årsak, påvirket av og påvirker.

Faktisk eksistens defineres her som å befinne seg i dette universet, å ha evnen til å bli påvirket av noe i dette universet, eller å ha evnen til å påvirke noe i dette universet. Dette ville være en for snever definisjon av «eksistens», da den ikke tar hensyn til ideer, mønstre og andre ting. La oss derfor kalle dette «faktisk eksistens» og begrense vår drøfting her til faktisk eksistens.

En virkelig ting defineres her som et objekt eller en samling av materie, energi, ånd eller en kombinasjon av disse som har faktisk eksistens. Logiske sannheter, logiske motsetninger og matematiske bevis regnes ikke som ting her.

Parasittisk eksistens, som en sidebemerkning, defineres som den faktiske eksistensen av ting som ikke er virkelige ting. Hull, mørke, mangel, feilaktighet og ondskap er ikke materie, energi eller ånd, men på samme måte som en skygge kan drepe planter som trenger sol, eller mangel på mat kan drepe en person, har skygger og mangel på mat faktisk eksistens uten å være virkelige ting.

Universet defineres her som en samling av virkelige ting som faktisk eksisterer. Legg merke til at i denne spesifikke definisjonen er universet selvstendig, og Gud (forutsatt at Gud eksisterer, er ånd og kan påvirke ting) befinner seg i universet.

Intet defineres her som noe som aldri faktisk eksisterer eller som ikke har faktisk eksistens på et bestemt tidspunkt. Med andre ord: før det blir skapt [eller etter at det blir ødelagt], befinner en virkelig ting seg ikke i universet, påvirker ikke universet og påvirkes ikke av universet.

En årsak defineres som noe som har faktisk eksistens, siden den påvirker andre ting i universet som har faktisk eksistens. En årsak er per definisjon en virkelig ting hvis den kan bestå av materie, energi, ånd eller en kombinasjon av disse.

Skaperverket defineres her som hendelsen eller prosessen med å skape en ny virkelig ting. Skaperverket skilles fra «modifisering», som ikke nødvendigvis krever noen årsak utenfor selve tingen. Skaperverket av en ny virkelig ting kan omfatte modifisering eller ødeleggelse av en allerede eksisterende virkelig ting, men det trenger ikke å være slik. Se imidlertid neste punkt.

Noe kan ikke komme fra ingenting. Hver skapte virkelige ting krever en årsak til sin skapelse. Med andre ord kan ingenting skapes med mindre en eller flere ting eller vesener har skapt det. Noe kan ikke skapes uten noen årsak.

Noe kan ikke skape seg selv. Ingenting kan skape seg selv. Selv om virkelige ting noen ganger kan forandre seg selv eller ødelegge seg selv, kan ingenting være sin egen årsak til skapelsen.

En første årsak. Selv om skapte virkelige ting kan skape andre skapte virkelige ting, måtte det i siste instans finnes en første årsak. Med andre ord, i en rekke av årsaker måtte minst én årsak ha eksistert før alle andre årsaker som krever en årsak.

Uskapt. Siden minst én årsak må være uten noen forutgående årsak, og enhver skapelse krever en årsak, må minst én ting eller et vesen med faktisk eksistens være uskapte og ha eksistert fra evighetens begynnelse, fordi det ikke har hatt noen skapelse.

Sammendrag: Hver virkelig ting som eksisterer, hadde enten et tidspunkt eller en tidsperiode da den først eksisterte, eller så hadde den ikke det. Hvis den ikke hadde det, er den evig og uskapet. Hvis den hadde det, var det en virkelig ting som var årsaken til dens eksistens.

Begrensninger: Dette argumentet beviser ikke at den første årsaken er et levende vesen, eller at det bare finnes én uskapte årsak, eller om det fortsatt finnes noen uskapte årsaker. Det beviser ganske enkelt at det fantes minst én ting med faktisk eksistens (personlig eller upersonlig) som har eksistert evig uten å være skapt.

En av de første forfatterne som tydelig så det kosmologiske argumentet og snakket om Gud som den første årsaken, var Philo den jødiske, som levde i Alexandria i Egypt fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. R.C. Sproul og Norm Geisler har mye godt materiale om det kosmologiske argumentet.


Spørsmål: Argumentet om at «verdenens kompleksitet tyder på at det må finnes en skaper» høres bra ut, inntil man trekker den logiske konklusjonen. Hva med Guds kompleksitet? Hvis et intrikat vesen krever en designer, må Gud kreve en enda større designer, og så videre oppover i skalaen. Hvor ender det? Argumentet ender i en «uendelig regresjon», og det finnes ikke noe svar på det. Gjør det vel?
Svar: Før jeg svarer på dette argumentet, la meg først utdype «problemet». Bortsett fra kompleksiteten, er dette også et problem med en mangelfull form av det kosmologiske argumentet. Hvis alt har en årsak, må også Gud ha en årsak. Men selvfølgelig trenger ikke Gud en årsak for sin skapelse hvis Gud er evig og uskapet.

Siden noe må ha en ende, eller ellers ikke ha noen ende, finnes det bare to mulige svar:

a) det er ingen ende på den bakovergående regresjonen

b) det finnes en ende på den bakovergående regresjonen, en første årsak uten årsak.

Hvis a), det ikke var noen ende på den bakovergående regresjonen, så har ikke alt en årsak, fordi regresjonen i seg selv til syvende og sist ikke hadde noen årsak. Derfor finnes det uansett noen/noe som ikke har noen årsak.

Hvis b), det er en ende på den bakovergående regresjonen, må det finnes en første årsak, av uspesifisert kompleksitet. Dette betyr selvfølgelig at Gud ikke er et velskapet vesen, et produkt av noen skapelse.

Jeg lurer imidlertid på om Gud kanskje synes hele dette argumentet er så forenklet, fordi vi tenker på årsaker i tid. Hvis Gud eksisterer både utenfor tiden og i den, og hvis også tiden er en av Guds skapninger, er det en selvmotsigelse å snakke om hvordan det var i tiden før Gud eksisterte.


Spørsmål: Kunne Gud i 1. Mosebok ha skapt andre vesener og verdener?

Svar: Han skapte helt sikkert andre vesener: engler og demoner. Når det gjelder å skape andre verdener med vesener på dem, forteller Bibelen oss ikke alt vi ønsker å vite, bare det vi trenger å vite – og vi må sørge for at vi i det minste leser det. Gud kunne ha skapt andre universer, og kanskje er det nettopp det himmelen og helvete er.


Spørsmål: Hvorfor skapte Gud Adam og Eva i 1. Mosebok, siden Gud på forhånd visste at de ville være ulydige mot Ham?

Svar: Til tross for at Gud på forhånd visste at de ville synde, forteller Gud oss en rekke ting om hvorfor Han skapte mennesker.

Til sin ære: Gud skapte sine barn til sin ære. Jesaja 43:7; 61:3.

Mennesker å elske: Gud elsker oss dypt. Salme 145:9,17; 1. Johannes 3:1.

For at de skal være hans barn: 1. Johannes 3:1-2; Galaterne 3:28, Romerne 8:15-17

For at Han skal bo i oss: 1. Johannes 4:12-16; Romerne 8:9-11

Gud ønsker at ingen skal gå fortapt. Esekiel 18:23,32; 33:11; 2. Petersbrev 3:9. Likevel angrer Gud ikke på å ha skapt dem som, når de får muligheten, fritt velger å avvise Ham. Gud visste på forhånd at de ville synde, og valgte likevel å ikke gripe inn i deres valg eller «avskape» dem.

Kanskje er en del av grunnen til at Gud valgte å skape vesener som skulle være i Hans bilde, lik den grunnen foreldre har for å få barn. Ja, barna vil koste mye, med bleier og mat, og ja, barna vil forårsake hjertesorg med sine plager, smerter og ulydighet, men gjennom alt dette gjør kjærligheten det verdt det.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:1, skapte Gud fordi Han trengte å skape?

Svar: Bibelen gir ingen støtte for denne spekulasjonen. Gud har ingen behov, i den forstand at Han ville bli skadet eller opphøre å eksistere hvis Han ikke skapte noe. På den annen side var det Guds ønske å skape, og Gud oppfylte sitt ønske i en storslått og vidunderlig skala.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:1, var det flere skapelser etter 1. Mosebok?

A: Skriften sier verken det ene eller det andre, og Gud står fritt til å gjøre som Han ønsker. Hvis Gud skapte andre skapninger, kunne de være som englene, som Adam og Eva før syndefallet, som oss, som demoner, som dyr, eller noe helt annet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:2, hvis Guds ånd svevde over vannene, betyr dette da at Den Hellige Ånd ikke er et intelligent, levende vesen, men i stedet en aktiv kraft, slik Jehovas vitner hevder?

Svar: Nei. Det faktum at Den Hellige Ånd ikke har en fysisk kropp og kan sveve over vannene, er ikke i strid med det faktum at Skriften viser at Den Hellige Ånd er et levende vesen med en personlighet.

Det følgende er en gjengivelse av drøftingen om 1. Johannes 5:6–8.

Et vitne kan være både et levende vesen og et livløst objekt. En feil hos Jehovas vitner er at siden Den Hellige Ånd har mange egenskaper som et menneske ikke har, kan Den Hellige Ånd derfor (ved en viss logisk strekk) ikke ha personlighet. 1. Johannes 5:6–8 viser at det er tre vitner på at Jesus hadde en fysisk kropp. Blodet refererer til hans korsfestelse, og Ånden er et indre vitnesbyrd for kristne. Vannet refererer enten til Jesu dåp av Johannes, eller muligens til vannet som omgir et barn ved fødselen.

Nedenfor følger ulike fakta som Bibelen lærer oss om Den Hellige Ånds personlighet.

Parakletos (trøsteren, den som er ved vår side). Johannes 14:16,26, Johannes 15:26

Kan kjenne Guds innerste tanker 1. Korinterbrev 2:10–11

Taler til oss. Apostlenes gjerninger 13:2, Hebreerne 3:7

Minner oss på. Johannes 14:26

Som en forelder, slik at vi ikke skal være foreldreløse (orphanos på gresk). Johannes 14:18

Veileder oss. Johannes 16:13

Lærer oss. Johannes 14:26, 1. Korinterbrev 2:13

Bor i oss. 1. Korinterbrev 3:16, 2. Timoteusbrev 1:14, Romerbrevet 8:9,11, Efeserbrevet 2:22

I våre hjerter. 2. Korinterbrev 1:22, Galaterbrevet 4:6

Han går i forbønn for oss (livløse gjenstander ber ikke og går ikke i forbønn). Romerne 8:26-27

Kan bli fornærmet. Hebreerne 10:29

Vitner om Kristus. Johannes 15:26

Har et sinn. Romerne 8:27

Kan bli bedrøvet. Jesaja 63:10, Efeserne 4:30

Tar valg. 1. Korinterbrev 12:11

Besitter kjærlighet. Romerne 15:30

Kan anse ting som gode. Apostlenes gjerninger 15:28

Utforsker Guds dype ting 1. Korinterbrev 2:9-10

Stønner (og bryr seg dermed) for oss Romerne 8:26


Spørsmål: Hvordan kunne Gud skape jorden i 1. Mosebok 1:10, siden jorden allerede var skapt i 1. Mosebok 1:1?

Svar: Det hebraiske ordet (eres) er det samme i begge tilfeller. Som på engelsk kan (eres) bety verden under himmelen, og det kan bety jord eller tørt land. Dermed skapte Gud planeten i 1. Mosebok 1:1, og det tørre landet i 1. Mosebok 1:10. Se Encyclopedia of Bible Difficulties s. 65-66.


Spørsmål: Hvorfor ser det ut til å være to skapelsesberetninger i 1. Mosebok 1 og 2?

Svar: Se på hva som blir skapt i hver beretning. 1. Mosebok 1 handler om skapelsen av himmelen og jorden, mens 2. Mosebok 2 handler om skapelsen av menneskene i Edens hage.


Spørsmål: Hvorfor kalles Gud Elohim i 1. Mosebok 1 og andre steder, mens han andre steder, for eksempel i 1. Mosebok 2, kalles Jahve?

Svar: Gud har et stort antall navn og titler i Bibelen. Det ser ut til at navnet Jahve fokuserer på Guds personlige forhold til oss, i motsetning til navnet Elohim, som understreker hans upartiske, transcendente sider. Første Mosebok 1 nevner verken navn på Adam, Eva eller noen dyr, mens Første Mosebok 2 gjør det. Dette er en så stor kontrast at det må ha vært bevisst.

Det var vanlig i gamle kulturer å ha mer enn ett navn på den samme guden. Her er noen eksempler:

Osiris – Wennefer, Khent-amentius, Neb-abdu

Bel – Enlil, Nunamnir

Sin – Nanna

El – Latpan

Baal – Larpan


Spørsmål: Kunne Gud i 1. Mosebok ha skapt jorden på seks bokstavelige dager à 24 timer?

Svar: Uansett om de mener jorden er gammel eller ung, bør alle kristne svare «ja» på dette spørsmålet.

I stedet for seks dager kunne den Allmektige ha skapt den på seks sekunder hvis Han hadde ønsket det. Spørsmålet er ikke hvordan Gud måtte skape, men hvordan Skriften og naturen avslører at Han valgte å skape.

Som en sidebemerkning sier Skriften ikke hvor lang en dag hos Gud er i 1. Mosebok. 5. Mosebok 9:1 viser at en «dag» kan betegne en tidsperiode på mer enn 24 timer, slik det ble forstått i Moses’ «dag». Salme 90:4 og 2. Petersbrev 3:8 tyder på at Guds dager kan være svært lange.


Spørsmål: Beviser likhetene mellom 1. Mosebok 1 og de babylonske skapelsesberetningene at de har et felles, menneskelig opphav?

Svar: De babylonske beretningene ligner på mange fysiske detaljer, men er nesten diametralt motsatte når det gjelder årsaken. I motsetning til Marduk, som kjemper mot kaoset til dragen Tiamat, er det Gud som bestemmer hva som skal skje. Hvis det finnes noe sannhet i ikke-bibelske kulturer, bør det ikke komme som noen overraskelse. I tillegg ser stilen i 1. Mosebok 1 ut til å være en bevisst kontrast til hedenske forestillinger.


Spørsmål: Hvorfor brukes ordet «oss» om den ene sanne Gud i 1. Mosebok 1:26 og 3:22?

Svar: Det finnes to mulige svar.

1. «Oss» refererer til den ene sanne Gud, men flertallsformen er den riktige måten å uttrykke en samtale innenfor Treenigheten på.

2. Det «kongelige vi» ble brukt av konger og guder for å referere til én person. Et eksempel på dette finnes i den midtøsteniske religionen islam, hvor den muslimske Koranen bruker «oss» og «vi» når Allah refererer til seg selv. Både muslimer og ikke-muslimer er enige om at bruken av det «kongelige vi» i Koranen ikke tyder på at Muhammed lærte at Allah var flere guder.

Imidlertid tolket jøden Filon (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) dette ikke som det kongelige «vi», men at Gud benyttet seg av assistenter i *Om skapelsen*, kapittel 24, nr. 75, s. 11.


Spørsmål: Betyr 1. Mosebok 1:26 at vi bør utdannes for å tilegne oss guddommelig fullkommenhet og bli gjenstand for guddommelige velsignelser, slik bahá’íene lærer i *Some Answered Questions*, s. 8–9?

Svar: Nei, fordi 1. Mosebok 1:27 sier at Gud gjorde det Han sa i 1. Mosebok 1:26. Da Adam og Eva ble skapt, var de fullkomment syndfrie før syndefallet, og de trengte ikke opplæring. Selv om vi fremdeles er skapt i Guds bilde, refererer 1. Mosebok 1:26–28 til det Gud allerede hadde fullført.


Spørsmål: Betyr 1. Mosebok 1:26 at mennesker selv er «småguder», slik Kenneth Hagin og noen «ord-tro»-lærere hevder?

Svar: Nei. Ordet i Første Mosebok er «som», ikke «er». Selv «word-faith»-lærere ville være enige i at skapninger som oss aldri skulle tilbes. Adam og Evas kropper ble gitt en udødelighet som kunne gå tapt, en rettferdighet som kunne ødelegges, og en fullkommen kjærlighet til Gud som kunne kastes bort som et gammelt stykke frukt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:26–27, var dette en samtale mellom medlemmene av Treenigheten, eller mellom skapte vesener som engler?

Svar: Selv om engler kanskje også overhørte disse ordene, var dette en samtale mellom Treenigheten. Vår skapelse var ikke englenes verk, men Guds i Treenigheten. Den første kristne forfatteren som er kjent for å ha påpekt at dette ikke kunne være engler, var Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) i sin «Dialog med Trypho den jøde», kapittel 62, s. 228.


Spørsmål: Siden Gud i 1. Mosebok 1:26–27 skapte menneskene høyere enn englene, kunne Gud da senere skape vesener som er høyere enn menneskene?

Svar: Skriften sier verken det ene eller det andre, og Gud står fritt til å gjøre hva Han ønsker. Skriften sier imidlertid at troende er «Guds sønner», og at vi skal «regjere med Kristus» og «sitte sammen med Kristus» (Efeserne 2:6). Det er vanskelig for et begrenset skapning å være mye høyere enn det.


Spørsmål: Var Adam i 1. Mosebok 1:26 en «supermann» med evner som var en million ganger større enn våre, slik Watchman Nee lærte i *The Latent Power of the Soul* (1933, s. 15)?

Svar: Skriften har aldri lært denne merkelige spekulasjonen. Den har heller aldri lært at Adam allerede var lik Gud i ytre utseende, slik Watchman Nee lærte i samme bok, s. 18. Dessverre prøver folk ofte å legge til sine egne læresetninger til det Gud faktisk har sagt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:26, hvis vi er skapt i Guds bilde, beviser ikke det at Gud (eller i det minste Faderen) har en menneskelig kropp? (Mormonene nevner dette.)

Svar: De fleste vil være enige i at Den Hellige Ånd ikke har en fysisk kropp, og at Jesus ikke hadde en fysisk kropp på den tiden. Hvis «oss» refererer til en samtale mellom Faderen, Sønnen og Ånden, kan «bilde» ikke referere til en ren fysisk kropp. For øvrig viser 1. Mosebok 9:6 at vi fremdeles bærer Guds bilde etter syndefallet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 1:27, er menneskene fremdeles skapt i Guds bilde etter syndefallet?

A: Ja. 1. Mosebok 9:6, etter syndfloden, viser at selv om vi er befengt av synd, bærer vi fortsatt Guds bilde.


Q: Siden mennesket i 1. Mosebok 1:28 skulle fylle jorden og underlegge seg den, ga dette da mennesket tillatelse til å ødelegge miljøet?

A: Overhodet ikke! Vi har aldri hørt om en kristen eller jøde som har lest Bibelen med den tolkningen. Denne nye tolkningen, som først ble fremmet i 1967 [se Kaisers referanse på slutten], synes bare å gi mening hvis man leser en del av 1. Mosebok 1 og definerer «underlegge seg» som «ødelegge», i stedet for «å styre klokt». Faktisk sier Bibelen seks viktige ting om å ta vare på jorden og dyrene.

1. De var «forpaktnere» på jord som egentlig tilhørte Gud

1a. Derfor kunne ikke jorden selges permanent (3. Mosebok 25:23)

1b. Alle ting tilhører Gud (Salme 24:1)

2. Gud vil dømme dem som besudler jorden generelt

2a. Jesaja 24:5 sier at jorden ble besudlet av sitt folk.

2b. Sakarja klaget over ødeleggelsen av mektige skoger og frodige beitemarker. Enda mer klaget han over den åndelige katastrofen som disse naturkatastrofene er allegorier for. (Sakarja 11:1-3)

3. Gud fordømmer fysisk besudling av landet

3a. Gud vil ødelegge dem som ødelegger jorden. (Åpenbaringen 11:18).

3b. Gud vil dømme «sauene» som ikke bare spiser det de trenger, men også tråkker ned resten av beitemarken. De drikker ikke bare klart vann, men gjør resten av vannet grumset med føttene sine (Esekiel 34:17–22).

3c. 4. Mosebok 5:3 snakker om å ikke forurense leiren, i sammenheng med smittsomme sykdommer.

3d. Selv i krig skal man ikke felle frukttrærne som gjør landet fruktbart (5. Mosebok 20:19-20). Et oliventre kan leve i over 1 000 år.

4. Gud fordømmer å besudle landet med ondskap

4a. 4. Mosebok 35:33-34 pålegger oss: «Du skal ikke besudle landet» i sammenheng med drap på mennesker.

4b. Du skal ikke besudle landet med avgudsdyrkelse (Jeremia 16:18).

4c. Jeremia 32:34 nevner folk som besudler Tophets dal med spedbarnsoffer.

4d. I Esekiel 7:22 vil de ugudelige besudle Guds hellige sted.

5. Guds lov omfatter klok ressursforvaltning

5a. Adam ble satt «i Edens hage for å dyrke og vokte den» (1. Mosebok 2:15).

5b. Man skal ikke plante to slags avlinger sammen (5. Mosebok 22:9). I stedet reduserer vekselbruk av avlinger skadedyr.

5c. Å la jorden hvile hvert syvende år og under jubelåret (3. Mosebok 25:3–7, 11–12, 18).

5d. Gud ville dømme Israel for å ha brutt denne regelen (3. Mosebok 26:34-35).

6. Dyr: eies av Gud, skapt til vårt bruk, men vi må behandle dyrene med omtanke

6a. Dyrene tilhører Gud (Salme 50:10), og Han tar vare på dem (Salme 36:6; 104:11,14; 147:8-9).

6b. Det er greit å spise kjøtt, og i noen tilfeller er det påbudt (1. Mosebok 9:2-5; Apostlenes gjerninger 10:13).

6c. Jesus var uten synd (Hebreerne 4:15; 7:26; 1. Petersbrev 2:22; 1. Johannesbrev 3:5). Han spiste fisk (Lukas 24:42-43) og, som en god jøde, spiste han kjøtt slik det var påbudt under påsken (2. Mosebok 12:8-10).

6d. Det er greit å bruke lær, slik Johannes Døperen hadde et lærbelte i Markus 1:6.

6e. Jakt er greit (3. Mosebok 17:13).

6f. Det var til og med påbudt å drepe dyr til offer (2. Mosebok – 5. Mosebok).

6g. Vi skal være snille mot dyr (Ordspråkene 12:10).


Spørsmål: Selv om Bibelen i 1. Mosebok 1:28 ikke uttrykkelig sier at vi skal sløse bort Guds gave, nemlig miljøet vårt, lærer kristendommen da implisitt at vi kan ødelegge miljøet?

Svar: Nei. Man kan ikke legge skylden for de økologiske problemene forårsaket av grådighet og overbefolkning på kristendommen, like lite som man kan legge skylden på animister i Afrika, hinduer i India, ateister i Kina og muslimer i Indonesia og Midtøsten. Det finnes økologiske problemer på alle kontinenter, akkurat som det finnes mennesker på alle kontinenter som vil ofre miljøet for personlig vinning. For en drøfting av hva Bibelen faktisk sier om miljøet, se det forrige svaret.


Spørsmål: Fikk Adam og Eva i 1. Mosebok 1:29 alle frøbærende planter, eller kunne de ikke spise av frukten fra kunnskapens tre om godt og ondt, slik det står i 1. Mosebok 2:17?

Svar: Selv om vi ikke vet om kunnskapens tre om godt og ondt hadde frø eller ikke, er det ikke relevant her. Uansett var meningen at de kunne spise av alle frøbærende planter, med unntak av kunnskapens tre om godt og ondt.


Spørsmål: Hvis alle planter kunne spises av mennesker, slik det står i 1. Mosebok 1:29, hvordan kan da Bibelen være logisk og fornuftig, siden det finnes giftige planter og frø som vi ikke kan spise? (Dette ble tatt opp av en muslim.)

Svar: I Koranen, sura 5:46–48, står det at Jesus bekreftet Toraen og evangeliene. Det er en svært alvorlig anklage for en muslim å komme med, at Jesus bekreftet noe som var feil og ikke fra Gud. Men for å besvare innvendingen: Uansett om det ble forstått som hver eneste plante eller hvert urt og korn, sa Gud dette til Adam før syndefallet, før jorden ble forbannet. Naturen endret seg radikalt da Adam og Eva syndet. Før syndefallet ga Gud Adam og Eva herredømme over jorden, men da de syndet ved å følge slangens forslag, ble Satan denne verdens fyrste (om enn ikke konge). Men syndefallet reiser et interessant spørsmål: Hvis muslimer i dag sier at profetene er syndfrie, og hvis Adam og Eva syndet og brakte all forbannelse over oss da de syndet, hvorfor sier muslimer da at Adam var en profet?


Spørsmål: Hvorfor hvilte Gud fra sitt verk på den syvende dagen i 1. Mosebok 2:2–3?

Svar: «Hvile» betyr her å opphøre med skapelsesverket. Gud blir ikke trøtt (Jesaja 40:28). Skriften sier aldri at Gud trengte å hvile, men at Han valgte å gjøre det.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:2, var sabbatsbegrepet opprinnelig babylonisk og ble senere lagt til den jødiske tradisjonen?

Svar: To svar, ett for kristne og ett for ikke-kristne.

1. (for kristne): Hvis man legger til grunn at Jesus var fra Gud – noe som bevises gjennom hans oppstandelse – og siden Jesus anerkjente Det gamle testamentets opprinnelige nøyaktighet og bevarte pålitelighet, og det kan bevises at henvisningene til sabbaten i Første Mosebok og Jeremia ble skrevet før Jesu tid, var det ikke en babylonisk oppfinnelse, og da er det ikke mer å si.

2. (for ikke-kristne): Babylonerne kalte den 15. dagen i måneden for «sappatu». Det er selvfølgelig bare én dag i måneden, ikke fire. På s. 19 var Asimov skarpsindig nok til å legge merke til at sabbaten syntes å ha liten betydning for israelittene i tiden før eksilet, men stor betydning i tiden etter eksilet. Det er imidlertid ikke troverdig å hevde at de babylonske og jødene etter eksilet ble «lurt» til a) å tro at eksilet skyldtes manglende overholdelse av et bud som ikke fantes i deres Skrifter, og b) at dette ble lagt til på 59 steder (hvorav 35 i Toraen) uten at noen la merke til det nye begrepet. Forresten dro ikke alle jødene til Babylon. Jeremia forteller at noen i stedet dro til Egypt. Det var etterkommere av disse jødene som oversatte Det gamle testamente til gresk, og den greske Septuaginta-oversettelsen inneholder også sabbatsversene.

Enhver spekulasjon om feil i Bibelen kan virke fullstendig troverdig for noen som anså det som svært viktig å vise at det fantes feil i Bibelen, og at de derfor ikke trengte å følge den. Men selv Isaac Asimov erkjente i det minste hvor spinkel denne teorien var, ved å ikke nevne den som noe mer enn en fristelse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:4, 5:1, 6:9, 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og 37:2, 4. Mosebok 3:1; Rut 4:18, innleder det hebraiske ordet (Toledot) en seksjon, eller avslutter det en seksjon?

Svar: Enten refererer det alltid til begynnelsen, alltid til slutten, eller så kan det noen ganger bety begge deler.

Tvetydig: Her er noen «tole -punkter» som kan tolkes begge veier: 1. Mosebok 2:4; 5:1; 36:9; 37:2.

Begynnelse: Her er noen «tole dots» som konteksten tilsier må stå i begynnelsen: 1. Mosebok 6:9; 10:1; 11:10; 11:27; 25:12; 25:19; 36:1; 4. Mosebok 3:1. Jøden Filon (15/20 f.Kr.–50 e.Kr.) nevner 1. Mosebok 2:4 som «en oppsummering av hans [Moses’] beretning om verdens skapelse» i *Om skapelsen* 44:129, s. 18.

Til slutt: Det finnes ikke et eneste «toledot» som beviselig hører hjemme på slutten av et avsnitt. Derfor er de tvetydige avsnittene sannsynligvis «toledots» i begynnelsen.

Det mest avgjørende beviset på at «tole-prikken» står i begynnelsen av et avsnitt, er 1. Mosebok 25:19, som sier at dette er beretningen om Isak. Det umiddelbart påfølgende avsnittet handler om Isaks barn. Det umiddelbart foregående avsnittet handler om Ismael og har overhodet ingenting med Isak å gjøre.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:5–7, skapte Gud plantene etter mennesket, eller før mennesket, slik det står i 1. Mosebok 1:12,26? (En ateist ved navn Capella stilte dette spørsmålet.)

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Planter først: Første Mosebok 1 sier tydelig at planter ble skapt på jorden før mennesket. Dette inkluderer selvfølgelig forfedrene til alle moderne planter.

2. Verden kontra hagen: 1. Mosebok 1 er skapelsesberetningen om himmelen og jorden, mens 1. Mosebok 2 er skapelsesberetningen om Edens hage.

3. Avlinger etter mennesket: 1. Mosebok 2 viser at buskene på marken kom etter mennesket, i hvert fall i Edens hage. I begge tilfellene brukes det hebraiske ordet for «mark», saday, i stedet for bare å si «planter».

Som en sidebemerkning står det i «Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology» s. 23 at man i Beersheba har funnet forkullede korn av hvete, bygg, linser og druer fra 4000 f.Kr.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:5–7, hvilke kornarter er det snakk om – både de vi bruker i dag og de som ble brukt tidligere?

Svar: Folk tenker ofte på korn som bare de tre største matavlingene: hvete, ris og mais, men faktisk kunne man spise tre måltider om dagen i en uke og ha et annet korn til hvert måltid.

Mais: Arkeologer forteller oss at mais ble domesticert i den nye verden rundt 5000 f.Kr. Det fantes ikke mais i Europa, Midtøsten, Afrika eller Asia før Columbus. Mais stammer fra et korn som heter teosinte. Teosinte hadde rundt 50 løst sittende korn, og kolben var mindre enn en tomme lang. I motsetning til dette har dagens mais 500 til 1 000 tett sittende korn på hver kolbe. Fordi kornene sitter så tett, kan dagens mais ikke vokse i naturen uten menneskelig hjelp.

Hvete: Arkeologiske funn har avdekket forfedre til hvete i Midtøsten, i Irak, rundt 7 000 f.Kr. Den kalles emmer og mister frøene sine når vinden blåser. I dag finnes det tusenvis av hvetevarianter. Kamut (= khorasan, = kong Tuts hvete) er sannsynligvis en type durumhvete. Som en sidebemerkning ser noen på den 2 000 år lange tidsforskjellen mellom dyrkingen av hvete og mais som en av de to årsakene (hester er den andre årsaken) til at den indianske kulturen lå 1 000 til 2 000 år etter den europeiske kulturen da spanjolene kom til Amerika.

Ris var nykommeren blant de tre viktigste kornsortene. Den ble domesticert rundt 3500 f.Kr.

Emmer (= emmerhvete, = faro) er funnet på funnsteder fra før keramikkalderen i Midtøsten så tidlig som 9800–8800 f.Kr. Tam emmer skiller seg fra vill emmer, men stammer fra vill emmer. Senere spredte emmer seg til Europa og India.

Spelt har en noe mystisk opprinnelse. Den ble dyrket i Romerriket, Storbritannia og Asia før hvetedyrkingen. Den kan være en hybrid mellom emmer og hvete, eller mellom emmer og vill geitegress (Aegilops tauschii), eller den kan ha hatt to opprinnelser. Noen mener at spelt oppsto rundt 6000 f.Kr.

Sorghum stammer fra et gress i Afrika. Det ligner noe på mais i utseende. Sorghum er en av de åtte viktigste kornavlingene som dyrkes i dag; det brukes i dag til dyrefôr, men er sannsynligvis også den femte største avlingen til menneskelig konsum.

Bygg ble trolig først dyrket rundt 8 000 f.Kr. i området mellom Israel og Jordan. Den spredte seg østover til Himalaya.

Rug antas å ha oppstått i området rundt Ararat-fjellet og Van-sjøen i det østlige Tyrkia kort tid etter at hvete ble domesticert. Den vokser på steder der hvete og bygg ikke trives.

Havre er et korn vi vet lite om, bortsett fra at det ble funnet spor av det i en egyptisk grav fra 2000 f.Kr., og at det sannsynligvis har sitt opphav i Lilleasia.

Bokhvete (Fagopyrum esculentum) ble først dyrket i provinsene Yunnan og Sichuan i Kina rundt år 1000 e.Kr. Den gir ikke et høyt avkastningsnivå, men modnes raskt og trives godt i tørre og kjølige klimaer. Det finnes minst 14 varianter.

Palmers gress (= nipa-gress, = Distichlis palmeri) ble kun dyrket i Sonora-ørkenen i det vestlige Mexico og det vestlige USA. Det var den viktigste matkilden for Cocopah-stammen. Det ligner noe på hvete, bortsett fra at det kan vokse under tørre forhold og kan absorbere sjøvann og skille ut saltet.

Hirse er en gruppe på minst 13 spiselige gressarter med små frø som egner seg godt til dyrking under tørre forhold. Hirsearter som kosthirse var også den viktigste kornsorten i Kina og Korea i de eldste tider. Noen typer hirse er gårdshirse, broomcorn, browntop-hirse, fingerhirse, fonio, foxtail-hirse, japansk hirse, Jobs tårer, kodo-hirse, liten hirse, perlehirse, proso-hirse og teff. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Millet for mer informasjon.

Poteter er ikke et korn, men de er i dag den fjerde største matavlingen. Man antar at de oppsto rundt 6 000 f.Kr. i Peru og Bolivia i området rundt Titicacasjøen.

Andre avlinger som ikke er korn, er bønner, belgfrukter, soyabønner, jordnøtter, kassava, søtpoteter, erter, brødfrukt, kokosnøtter, bananer, plantaner og taro. Kesari-frø ble dyrket i India, men det har langvarige lammende effekter.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:7, skapte Gud materie, eller «organiserte» Han den bare, slik mange mormoner lærer, eller var materie uskapet fordi materie ikke er noe virkelig, slik Christian Science og noen østlige religiøse grupper lærer?

Svar: Nei. At Gud er allmektig, betyr at Gud kan gjøre hva som helst, og at Gud er Skaperen, betyr at Gud skapte alt. Gud skapte universet «ex nihilo», som betyr «ut av intet». For å være presis skapte Gud altså ikke bare «ting av materie og energi», men Gud skapte selve materien og energien.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:7,19, skapte Gud mennesket før dyrene, eller etter dyrene, slik det står i 1. Mosebok 1:24,27? (Dette ble spurt av en ateist (Capella)).

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

På jorden skapte Gud mennesket etter dyrene, slik det står i 1. Mosebok 1:24,27.

I Edens hage må Gud ha skapt mennesket før han viste mennesket dyrene.

Selv i Edens hage kan dyrene ha vært der før mennesket. 1. Mosebok 2:19 refererer til dyrene som var blitt skapt på det tidspunktet. Det betyr ikke at dyrene ikke ble skapt før det tidspunktet.


Spørsmål: Beviser 1. Mosebok 2:7 at mennesker ikke har en udødelig sjel, slik Jehovas vitner hevder?

Svar: Nei. Det hebraiske ordet her, nephesh, betyr «sjel» noen steder, og «liv» andre steder, slik som her. Hvordan kunne de troende under alteret i Åpenbaringen 6:9–10 være under alteret hvis de ikke hadde noen eksistens etter døden?


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:10–14, hvor er elvene som strømmet ut fra Edens hage?

Svar: For det første finnes Edens hage ikke på jorden i dag. Vi vet ikke hvor Pishon-elven lå, og elvene Tigris og Eufrat ligger i Tyrkia, Syria og Irak. Gihon antas vanligvis å være Nilen, som strømmet fra regionen Kush, sør for Egypt. Den kan imidlertid ha vært en mindre elv med utspring i «Kush» (Kashshu) i det vestlige Elam, som ligger svært nær Tigris og Eufrat. Kassittene (gresk: Kossaeans) kom derfra.


Spørsmål: Hvorfor sa Gud i 1. Mosebok 2:15 at «du» (entall) kan spise av alle fruktene i hagen, men at «dere» (flertall) ikke må spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt?

Svar: Hver av dem kunne velge hvilket som helst tre; de trengte ikke å spise den samme maten. Imidlertid hadde ingen av dem lov til å spise av det ene treet. Flertallsformen legger vekt på dette; dette budet var ikke bare rettet mot Adam, men mot alle.

Jøden Filon (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) besvarte dette spørsmålet først i «Spørsmål og svar om Første Mosebok», bind I, s. 794.


Spørsmål: Hvorfor skapte Gud Adam i 1. Mosebok 2:16, vel vitende om at han ville falle?

Svar: Gud kan gjøre hva som helst, men en logisk umulighet er ikke noe som finnes. Gud kan ikke skape et vesen som velger kjærlig lydighet mot Gud, hvis dette vesenet ikke er i stand til å velge å adlyde Gud. Å være i stand til å velge å adlyde Gud innebærer å være i stand til å velge å være ulydig mot Gud.


Spørsmål: Siden 1. Mosebok 2:17 sier: «Den dagen du spiser av det, skal du visselig dø», hvordan døde da Adam og Eva «den dagen»?

Svar: Åndelig og rettslig. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Åndelig død inntraff den dagen.

Rettslig sett ble det den dagen avsagt dommer om både evig og fysisk død mot dem. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 91–92, viser Walter Kaiser, Jr. at det hebraiske uttrykket betyr vissheten om deres død, ikke at døden skulle inntreffe umiddelbart.

For et annet eksempel på bruken av dette språklige uttrykket, se 1. Kongebok 2:37, der Salomo ga en lignende advarsel til Simei den dagen han forlot Jerusalem.

Den første personen vi kjenner til som ga et svar på dette spørsmålet, var jøden Filon (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) i *Spørsmål og svar om Første Mosebok*, I, s. 794, og *Allegorisk tolkning*, I 33 (105), s. 46–47, der han nevner sjelens død.

En annen forfatter fra antikken, som ga et annet svar, er Irenaeus i «Mot kjetteriene», bok 5, kap. 23 (182–188 e.Kr.), s. 551–552. Siden Irenaeus bemerker at en dag hos Herren er 1 000 år, tolker han dette som en av Guds dager, og han anser det som betydningsfullt at 1. Mosebok 5:5 sier at Adam døde da han var 930 år gammel, noe som er mindre enn 1 000 år.


Spørsmål: Hvorfor står det i 1. Mosebok 2:18 at mennesket var alene, siden mennesket var sammen med både Gud og dyrene?

Svar: Adam hadde riktignok herredømme over dyrene, og Adam tilba Gud, men Adam hadde ingen andre som ham. Han var alene i den forstand at han ikke hadde noen å forholde seg til på en horisontal måte som en likeverdig.


Spørsmål: Viser 1. Mosebok 2:18–22 at kvinnen ble skapt som en ettertanke, slik «Born Again Skeptic» hevder på side 164?

Svar: Nei, det viser nettopp det motsatte. Gud brukte mye tid, blant annet på at Adam skulle gi dyrene navn, for å vise Adam at han trengte en partner. De fleste tingene i 1. Mosebok 1 og 2 ble ganske enkelt skapt uten mye forklaring. Men før Gud skapte Eva, «la han grunnlaget» og forklarte hennes formål som Adams medarbeider.


Spørsmål: Viser 1. Mosebok 2:18 at kvinner er underordnede menn, siden Eva ble skapt annerledes enn Adam?

Svar: Nei, det gjør det ikke. Seks punkter å ta i betraktning i svaret.

1. At noe er annerledes, beviser ikke at det er ulikt. Ulike mennesker snakker ulike språk, men det betyr ikke at hvert språk er underordnet eller overordnet et annet. Som en kristen sa: Eva ble ikke skapt av Adams fot for å være under ham, og heller ikke av hodet hans for å være over ham, men av siden hans for å være sammen med ham.

2. «Hjelper» betyr ikke underlegen. Noen tenker kanskje at Eva var mindre verdt enn Adam fordi hun var en «hjelper» i 1. Mosebok 2:18. Men Gud er vår hjelper (samme hebraiske ord) i Salme 70:5, og dette betyr ikke at Gud er underlegen i forhold til oss! Å oversette det hebraiske ordet med «hjelper» er derfor ganske unøyaktig. En bedre oversettelse er «Jeg vil skape en kraft [eller styrke] som svarer til mannen», ifølge Walter Kaisers detaljerte studie av det hebraiske språket i *Hard Sayings of the Bible*, s. 92–94. Kvinnen skal altså være en «fullverdig partner» og ikke bare en assistent.

3. 1. Mosebok 1:27 viser at begge er skapt i Guds bilde. Det var ikke bare Adam som er skapt i Guds bilde, men både mann og kvinne er skapt i Guds bilde. Å være skapt «i Guds bilde» betyr for øvrig på ingen måte at Gud er begrenset til å ha to føtter, to hender, en mage osv. Snarere er det slik at, akkurat som et todimensjonalt bilde er en ufullkommen skisse av et virkelig, tredimensjonalt objekt, har den uendelige Guds karakter og vårt endelige vesen visse likheter.

4. Like i natur, verdi, betydning osv. I Bibelen står det i Galaterbrevet 3:28: «Det er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus.» (BSB)

5. Men likevel forskjellige i rolle: Efeserne 5:22–24 viser at hustruer skal underordne seg sine ektemenn, for ektemennene er hustruens hode. Ektemenn skal elske sine hustruer slik Kristus elsket menigheten, jf. Efeserne 5:25–26. Paulus sa i 1. Timoteus 2:12 at kvinner ikke skal undervise menn eller ha myndighet over menn.

6. Hvordan fungerer dette i praksis?

6.1 Debora var en gudfryktig dommer i Israel i Dommerboken 4–5. På bakgrunn av dette er det ikke noe problem å stemme på en kvinne som president eller statsminister.

6.2 De kunne arve eiendeler, inkludert jord, i 4. Mosebok 36:8 og Job 42:15.

6.3 For en mer grundig beskrivelse av hvordan en hustru skal være en fullverdig partner for sin mann, les Ordspråkene 31:10–31. Der står det blant annet:

Hun arbeider med hendene (Ordspråkene 31:13,22) og drar nytte av dette i Ordspråkene 31:24,31.

Hun handler inn mat (Ordspråkene 31:14) og lager mat. Ordspråkene 31:15

Hun leder andre. Ordspråkene 31:15

Hun bestemmer selv å kjøpe eiendom i Ordspråkene 31:16.

Hun planter en vingård. Ordspråkene 31:16 (Merk at en familie ikke eier en hel vingård bare for eget forbruk; den var en inntektskilde.)

Hun er fysisk sterk. Ordspråkene 31:17

Hun driver også handel, ikke bare for å dekke behov, men for å tjene penger. Ordspråkene 31:18

Hun gir selv til de fattige. (Hun måtte ha kontroll over pengene for å kunne gjøre det.) Ordspråkene 31:20

Hun styrer husholdningen. Ordspråkene 31:21

Hun er klok og lærer bort visdom. Ordspråkene 31:26

Oppsummert: Kvinner er ikke underordnede menn når det gjelder natur, verdi eller betydning. De har en annen rolle enn menn, noe enhver vordende mor kan fortelle deg.

Se også *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 191–193, for mer om hvordan kvinnen ble skapt «i likhet med» mannen og likestilt med ham.


Spørsmål: Hvorfor måtte Adam i 1. Mosebok 2:19 se alle dyrene her?

Svar: Gud ga Adam herredømme over alle dyrene i 1. Mosebok 1:26, og Gud ønsket å se hva Adam ville kalle dyrene i 1. Mosebok 2:19.

I tillegg til dette kan det ha vært en mer subtil grunn. Før Gud skapte Eva, innså Gud viktigheten av å fylle det som manglet hos Adam, men det gjorde ikke Adam selv. Dermed kunne Adam lære tre ting om dyrene som var relevante for hans nåværende situasjon.

Familie:

a) Ved å vise Adam at alle de høyere dyrene hadde hanner og hunner, viste Gud hvordan han hadde skapt dem fullkomne og i stand til å forplante arten sin.

b) Adam kunne se på alle skapningene og innse at det ikke fantes noen som ham.

c) Adam kunne se at han også trengte en annen for å bli fullstendig.

For øvrig er det å lære barn hvordan planter og dyr formerer seg, en god måte å lære dem hvordan Gud har bestemt at barn skal skapes.

Fellesskap:

a) Selv hunder og hjort lever i fellesskap.

b) Adam kunne se at han ikke hadde noen som ham selv i et fellesskap å dele livet med, og at mennesker trenger andre mennesker rundt seg.

Lederskap:

a) Siden Gud ga Adam herredømme over jorden, måtte Adam kjenne dyrene som fantes på jorden.

b) Siden Adam hadde herredømme, hedret Gud ham ved å la ham gi dyrene navn. Jøden Filon nevnte dette i «Works of Philo», s. 882.


Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i de tidlige mormonske skriftene, i 1. Mosebok 2:19–3:19, på at mormonene trodde på den vanvittige læren om at Adam var Gud?

Svar: Her er sitatene fra mormonernes *Journal of Discourses*, etterfulgt av tolv andre skrifter som bevis.

a. *Journal of Discourses*, bind 1, s. 50. (Preken av Brigham Young) «Hør nå, o jordens innbyggere, jøder og ikke-jøder, hellige og syndere! Da vår far Adam kom inn i Edens hage, kom han inn i den med et himmelsk legeme, og han tok med seg Eva, en av sine koner. Han bidro til å skape og organisere denne verden. Han er Mikael, erkeengelen, den Evige! Om ham har hellige menn skrevet og talt Han er vår Far og vår Gud, og den eneste Gud vi har å gjøre med. Hver eneste menneske på jorden, både bekjennende kristne og ikke-bekjennende, må høre dette, og vil vite det før eller senere.» (kursiv og små versaler er i originalen)

b. Journal of Discourses, bind 1, s. 51. (samme preken) «Jesus, vår eldre bror, ble avlet i kjødet av den samme personen som var i Edens hage, og som er vår Far i himmelen.»

Merk at mormonene ofte svarer at dette er en trykkfeil. Det er interessant å merke seg at bindene til den store kristne predikanten Charles H. Spurgeon ble utgitt omtrent samtidig, og det var ingen trykkfeil i Spurgeons verk som hevdet at et skapt vesen var Gud. Følgende er bekreftende bevis på at den mormonske profeten virkelig sa dette.

1. Wilford Woodruffs dagbok, oppføring fra 19. februar 1854. (Se i BYU-biblioteket)

2. Deseret Evening News 14. juni 1873

3. Deseret Evening News 18. juni 1873

4. Hosea Stouts dagbok: On the Frontier, bind 2, s. 438.

5. The Millennial Star, bind 16, s. 543.

6. The Millennial Star, bind 15, s. 769–770. Et og et halvt år etter dette.

7. John Nuttalls dagbok, bind 1, s. 18–21.

8. Dagboken til Abraham H. Cannon, bind 11, s. 39 (underviste i 50 år)

9. Sacred Hymns and Spiritual Songs for the Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints 1856, s. 375

10. Women of Mormondom, s. 179

11. Journal of Discourses, bind 4, s. 1 (president Heber C. Kimball taler 29. juni 1856)

«... og jeg vet også at hvis vi ikke er ett med bror Brigham, vår leder, er vi ikke ett med Kristus. Ja, jeg vet dette, og mine følelser er og har hele tiden vært med bror Brigham. Jeg har lært av erfaring at det bare finnes én Gud som gjelder for dette folket, og Han er den Gud som gjelder for denne jorden , den første mannen. Den første mannen sendte sin egen Sønn for å frelse verden, for å frelse sine brødre.»

12. Til slutt, en bok fra en mye senere tid:

Adams stilling i L.D.S.-skriftene og -teologien: «President Brigham Youngs identifisering av Adam med Gud Faderen er et ubestridelig faktum.» s. 58


Spørsmål: Hvordan kunne Adam i 1. Mosebok 2:20 gi navn til alle dyrene, med mindre den forbudte frukten var en Apple Macintosh-datamaskin?

Svar: Noen spøkte en gang med at hvis Adam måtte gi navn til alle dyreartene (inkludert 1,5 millioner kryp og insekter) innen 24 timer på den sjette dagen, er det ikke rart at vi forveksler den forbudte frukten med et Apple-produkt, med harddisker og alt!

På den annen side har Paul S. Taylor riktig påpekt at uttrykket «ga navn til alt husdyr, til fuglene i luften og til alle dyrene på marken» i 1. Mosebok 2:20 ikke nødvendigvis betyr å gi navn til hver eneste art på jorden. Det kan ganske enkelt ha handlet om å gi navn til slektene og familiene av dyr i Adams umiddelbare nærhet.

For de som liker trivia: Det finnes rundt 26 000 levende arter av virveldyr på land og fugler, samt 9 500 kjente fossile arter på jorden. (Av de fossile artene var nesten halvparten reptiler, og 1 000 var fugler).

Det finnes omtrent 5 600 levende slekter av landdyr, inkludert 1 900 slekter av fugler. Det finnes rundt 6 500 slekter av kjente fossile landdyr, inkludert nesten 1 000 slekter av fugler og 1 500 slekter av reptiler.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:21–23, var Adam både mann og kvinne før Eva ble skapt?

Svar: Ingenting i Skriften tyder på dette. 1. Mosebok 3:16 sier at mannen skal være hustruens hode. Siden dette skjedde etter syndefallet, har det ingen betydning hvor «mannlig» Adam var før Eva. Når det gjelder kirkens autoritet generelt, anser Paulus det imidlertid som viktig at Adam ble skapt før Eva, som det fremgår av 1. Timoteus 2:13. Paulus’ poeng ville være misvisende hvis Adam var både mann og kvinne.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:21–23, er beretningen om at Eva ble skapt av et ribben hentet fra det sumeriske Dilmun-diktet?

Svar: Nei. Først litt bakgrunnsinformasjon, deretter svaret, og til slutt to lærdommer vi kan trekke fra svaret om hvordan Gud inspirerte Bibelen.

B1. Samuel Noah Kramer nevner i *The Sumerians* (University of Chicago 1963) at det sumeriske ordet for ribbe, *ti*, også betyr «å gi liv», og i Dilmun-diktet var Nin-ti både «ribbens dame» og «damen som gir liv», som helbredet guden Enkis syke ribbe.

B2. Dette er et ordspill på sumerisk, men ikke på hebraisk, noe som gjør denne likheten ganske slående.

B3. Bortsett fra «damen som helbredet ribbenet» kontra «Eva som ble skapt av Adams ribben» i Første Mosebok, finnes det ingen andre likheter mellom de to fortellingene. Se *The Sumerians*, s. 148–149, eller *Hard Sayings of the Bible*, s. 94–95, for den sumeriske fortellingen.

B4. Tavlene fra Dilmun-diktet stammer fra 2400 f.Kr. eller senere. Uansett er de fortsatt eldre enn Abraham, som forlot Ur før 2050 f.Kr.

B5. Denne historien kan ha vært velkjent i antikken.

Svaret består av fire punkter.

A1. Dette er bare ett av mange eksempler på lignende gjengivelser av hendelser nevnt i Første Mosebok. Et annet eksempel er de over 200 fortellingene om verdensomspennende flom blant ulike folk rundt om i verden.

A2. Ordspillet om ribbenet kan tyde på at andre tidlige kulturer hadde bevart i det minste ufullstendig kunnskap om menneskehetens skapelse.

A3. Mer enn det: Andre deler av 1. Mosebok 1 virker nesten som om de er skrevet med vilje for å stå i kontrast til sumeriske, akkadiske og andre beretninger. De andre beretningene skildrer guder som krangler; i 1. Mosebok skaper den ene Gud rolig. Andre beretninger skildrer helten som kjemper mot kaoset. 1. Mosebok skildrer Gud som svever over «avgrunnen/vannene» og gir befalinger og påbud.

A4. Noen likheter i detaljer mellom Første Mosebok og Dilmun-diktet samt andre eldgamle verk kan tyde på felles kunnskap om enkelte hendelser. Det er imidlertid uholdbart å hevde at det ene er kopiert fra det andre, ikke bare fordi de felles detaljene er få, men fordi det nesten ikke finnes noen likheter i betydningen bak detaljene.

Lærdommer fra svaret:

L1. Første Mosebok ble ikke skrevet i et vakuum. Gud åpenbarer ikke bare sannheten for oss, Han åpenbarer tidløs sannhet, men på en praktisk måte som er relevant for den aktuelle tiden og kulturen. En grunn (men ikke hovedgrunnen) til at Første Mosebok kan ha blitt gitt av Gud, var å korrigere de feilaktige oppfatningene folk hadde om menneskets opprinnelse, samtidig som noen av de riktige oppfatningene som hadde overlevd, ble anerkjent.

L2. Gud bruker kultur. Gud bruker til og med menneskers onde handlinger til sin ære (1. Mosebok 50:20). Hvordan kan vi i det hele tatt forsøke å forby Gud å bruke kultur også, slik Han ønsker? Moses var en lærd mann, og kanskje hadde han lest denne historien, og Gud brukte Moses’ lesning til å vise ham hva som var sant og hva som ikke var sant.

L3. Viktigst av alt: Ikke tolk uttrykket «Skriften er feilfri» slik at det betyr at Bibelen måtte være diktert mekanisk. 2. Petersbrev 1:21 sier at profetiene var menn som talte drevet av Den Hellige Ånd. Når ulike deler av Bibelen tydeligvis gjenspeiler ulike menneskelige skrivestiler, utelukker det derfor ikke guddommelig forfatterskap. Det viser bare at Gud brukte ulike menneskers skrivestiler slik Han fant det passende.


Spørsmål: Hvem er Lilith i 1. Mosebok 2:22?

Svar: Navnet Lilith nevnes ikke en eneste gang i Bibelen. I middelalderen fantes det en myte om en kvinne ved navn Lilith som var Adams første hustru. Hun nektet å underkaste seg Adam, og Gud skapte da Eva. Ifølge myten ble Lilith forvandlet til en demon som dreper nyfødte barn.

Lilith var også en vampyr i sumerisk mytologi, ifølge *The Sumerians*, s. 198, 258. I *Civilizations of the Ancient Near East*, s. 1890, nevnes det at ugifte som døde, ble en spesiell klasse av demoner kalt Lilu (mannlig) og Lilitu (kvinnelig). De ba de levende om å gifte seg med dem og lovet dem rikdom, men hvis den levende samtykket, døde vedkommende tidlig.

Ingen av bibelmanuskriptene, verken jødiske eller kristne, inneholder flere spor etter Lilith enn de gjør etter Donald Duck.


Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 1. Mosebok 2:22 skape Eva av et ribben?

Svar: På hvilken som helst måte den allmektige Gud ønsket. Hvis Gud måtte bruke et ribben, og hvis du tror at Gud måtte fjerne hele ribbenet, så antar jeg at du kanskje ville konkludere med at Eva ville telle alle Adams ribben hver morgen!

Seriøst, Gud trengte kanskje ikke å bruke hele ribbenet; én celle kunne ha vært nok.

I «735 Baffling Bible Questions Answered», s. 23, legges det til at hvis Gud hadde skapt henne av leire, kunne man hevde at kvinner er vesensforskjellige (og kanskje underordnede menn). Men siden Eva ble skapt av et ribben, hadde hun samme identitet som mannen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:22–23, burde menn da ha ett ribbein færre enn kvinner?

Svar: Nei. Hvis en mann får armen kuttet av, blir ikke alle hans etterfølgende barn og barnebarn født uten en arm. På samme måte vil både foreldrene og barna fortsatt ha samme antall ribben hvis man tar noen få celler fra en persons ribbein.

Tertullian, som skrev mellom 198 og 220 e.Kr., tolker dette som at Gud «lånte et ribben» i Tertullian, *On Exhortation to Chastity*, kap. 5, s. 53. Han legger også til at Gud kunne ha lånt flere ribben for flere koner, men valgte å la være, som et eksempel på at monogami var normen og ikke polygami.


Spørsmål: I 1. Mosebok 2:25, ble mannen og kvinnen opprinnelig skapt nakne, og var det meningen at de skulle ha på seg klær?

Svar: Ja, de ble skapt nakne og følte ingen skam. Men etter syndefallet kledde Gud dem, og vi har vært kledd siden den gang.


Spørsmål: Siden Gud i 1. Mosebok 3:1–24 til slutt skapte menneskene til å være høyere enn englene, kan det ha vært en faktor i at Satan valgte å falle?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men det er absolutt en mulighet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:1–24: Var Adam og Eva hvite, svarte, brune, gule eller røde i huden?

Svar: Bibelen sier ingenting om dette. Siden Adam og Eva var forfedrene til oss alle, spiller det ingen rolle. Vi er alle like etterkommere av Adam og Eva. Kanskje Gud bevisst ikke ønsket å si noe om dette, slik at ingen skulle hevde at Gud viste at en bestemt rase var nærmere eller lenger unna Adam og Eva.


Spørsmål: Hvorfor lot Gud Adam og Eva bli fristet i 1. Mosebok 3?

Svar: Det står ikke i Bibelen. Vi kan imidlertid anta at Gud ikke bare ønsket seg mennesker som elsket Ham, men mennesker som fikk et valg, men likevel valgte å elske Gud.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3, hvis Eva innførte arvesynden, hvordan kan det da ha seg at Satan begikk synden av stolthet mot Gud? Er det noe jeg ikke forstår her?

Svar: Satan syndet og falt før Adam og Eva. Men Eva og Adams synd førte en syndig natur inn i menneskeslekten.


Spørsmål: I 1. Mosebok kapittel 3 har jeg et spørsmål som jeg ikke har klart å få svar på. I Bibelen står det skrevet at Gud skaper mennesket. Gud sier til mennesket at det ikke skal spise den forbudte frukten – frukten fra samvittighetens tre – for dens frukt vil åpne øynene dine og gjøre deg klar over hva som er rett og galt, godt og ondt. Mennesket spiser den forbudte frukten og forandres. Mennesket ser nå at det er galt å være naken. Hvordan kan det være en synd for mennesket å være ulydig mot Gud, når mennesket ikke hadde noen kunnskap om rett og galt på det tidspunktet da det spiste den forbudte frukten?

A: Jeg svarer gjerne på spørsmålet ditt. La meg innlede svaret med å stille et spørsmål: Hvordan vet et menneske, etter syndefallet, hva som er rett og galt? Vi vet det direkte gjennom alt det Gud har åpenbart for oss om hva som er rett og galt, og alle har en grov anelse gjennom samvittigheten i seg. (Selvfølgelig kan et menneske imidlertid sløve samvittigheten sin.)

Etter syndefallet hadde både Adam og Eva en samvittighet, en skyldfølelse over at de hadde gjort noe galt ved å være ulydige, og de og deres etterkommere hadde en syndig natur. Følgene av syndefallet var dyptgripende.

Før syndefallet hadde de ingenting av dette, og ingen kunnskap om rett og galt. Deres natur var god, og uansett hva de gjorde, ville det være rett – nesten. De hadde ingen bud å bekymre seg for å bryte, bortsett fra ett: ikke spis av det forbudte treet med kunnskap om godt og ondt. Deres valg, om de skulle spise eller ikke, handlet ikke om rett eller galt, fordi de ikke visste hva det var. Valget deres handlet snarere ganske enkelt om å adlyde Gud eller ikke.

I dag kan folk noen ganger ha merkelige forestillinger om rett og galt, for eksempel muslimske fedre som mener det er riktig å drepe døtrene sine fordi de tror at døtrene har brakt skam over familien, blant annet ved å gjøre ting som å gifte seg med noen som faren ikke godkjente. Selv kristne kan noen ganger bli for opptatt av «tillater Bibelen dette?». Viktigere enn å spørre «er dette rett eller galt» er «vil Gud at jeg skal gjøre dette» eller «er dette til glede for Gud». Svaret vil faktisk være det samme som «er dette rett eller galt», men poenget bør ikke være å gjøre ting utelukkende for å lette samvittigheten vår eller følge en haug med regler, men for å behage Gud.

Så det korte svaret på spørsmålet ditt er at Adam og Eva ikke syndet ved å velge det onde fremfor det gode, for de visste ikke hva ondt og godt var. De syndet ved å kjenne Guds enkle bud til dem og velge å være ulydige mot Gud.


Spørsmål: Var dette i 1. Mosebok 3 en urettferdig prøve, siden Adam og Eva ennå ikke hadde kunnskap om godt og ondt, slik en ateist (Capella) hevder?

Svar: Nei. Er det en urettferdig prøve å be noen om ikke å bruke ulovlige rusmidler, som for eksempel kokain, før de først har hatt muligheten til å prøve det? Selvfølgelig ikke. På samme måte var det ikke urettferdig at de fikk forbudet uten å ha opplevd det onde og skyldfølelsen. Selv om man kan hevde at de ikke visste alt om godt og ondt på dette tidspunktet, visste de at deres Skaper hadde befalt dem å ikke spise av det treet, og den kunnskapen alene var tilstrekkelig til å gjøre dette til en rettferdig prøve.

I dag kjenner vi ikke hver eneste grunn til at Gud forbyr oss å gjøre noe, men hvis Gud har befalt oss å ikke gjøre det, vet vi alt vi trenger å vite for å adlyde Gud.


Spørsmål: Hva var egentlig galt med å spise av treet i 1. Mosebok 3?

Svar: Det var ikke slik at en bestemt frukt var ond; kanskje kunne de ha spist av treet senere. Som Theophilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.), skrev i sitt brev «Theophilus til Autolycus», bok 2, kap. 25, s. 104: «For det var ikke treet, slik noen tror, men ulydigheten, som bar døden i seg.» Ante-Nicene Fathers, bind 2, s. 104. Noen ser også i uttrykket «som Gud, med kunnskap om godt og ondt» at de ønsket å tilegne seg Guds privilegium til å definere godt og ondt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3, var denne prøven på en måte som når foreldre setter et batteri på 40 000 volt i stuen og sier til babyen sin at den ikke må røre det?

Svar: Nei, faren lå i deres ulydighet, ikke i treet. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. I motsetning til et farlig batteri var det ikke treet som var dødelig. Det var ulydigheten mot Gud som var dødelig, og som førte til at de døde åndelig den dagen, og senere også fysisk.

2. Adam og Eva var ikke spedbarn. De kunne tenke som voksne, og de var fullt klar over hva de gjorde og hvilke konsekvenser Gud hadde sagt at det ville få.

3. Adam og Eva fikk alle sine behov dekket, og de hadde ingen mulighet til å være ulydige mot Gud uten å spise av treet. Enten vi liker det eller ikke, gir Gud mennesker valget om de vil tjene Ham eller ikke. Noen tenker kanskje: «Gud burde ikke ha gjort det; Gud burde ha skapt oss alle som roboter, ute av stand til å være ulydige.» Uansett hva folk mener, kan Gud gjøre som Han vil, og Gud valgte å gi alle fri vilje til å være ulydige mot Ham og til å leve med konsekvensene av sin lydighet eller ulydighet.

4. Frukten ville kanskje blitt spist før eller senere. Theophilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.), lærte at hvis Adam og Eva ikke hadde syndet, ville de ha modnet, blitt fullkomne og steget opp til himmelen i besittelse av udødelighet. Menneskeheten hadde en mellomliggende natur, verken helt dødelig eller helt udødelig, eller så lå paradiset mellom jorden og himmelen. Teofilus til Autolycus, bok 2, kap. 22, s. 24, s. 104


Spørsmål: Bør vi, i henhold til 1. Mosebok 3, være stolte av at Eva spiste eplet, slik Laura Schlesinger sier?

Svar: Nei. Dr. Laura har rett i mange ting, men her tar hun feil. Her er hva hun sa i *Modern Maturity*, september–oktober 1999, s. 67.

«Jeg er svært stolt over at hun spiste frukten fra kunnskapens tre. For hvis hun ikke hadde gjort det, ville vi fortsatt vært dyr i Edens hage. Gud satte ikke det treet der bare for å gi skygge. Vi ble mennesker med det skrittet.»

For det første var treet ikke bare kunnskapens tre, men treet med kunnskap om godt og ondt. Schlesinger har rett i at menneskene ikke var de samme lenger. Alle drapene, krigene, undertrykkelsen og den moralske uansvarligheten som menneskene begikk, skjedde etter dette. Men menneskene er fortsatt mennesker i himmelen, når de ikke lenger vil synde. Det er ikke umulig å være fullt ut menneske uten å være syndig, slik Adam og Eva var før de spiste, og slik Jesus Kristus er.

Senere i intervjuet, da dr. Laura sa at Adam gjorde feil ved å prøve å legge skylden på Eva, hadde Schlesinger rett, fordi 1. Mosebok 3:6 sier at Adam var sammen med Eva da hun spiste.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3, var frukten fra treet en metafor for en ulovlig åndelig seksuell forening mellom Eva og Satan, slik pastor Moon fra Foreningskirken (Moonies) lærer i «Det guddommelige prinsipp» (femte utg. 1977), s. 75–79?

Svar: Det var ingen seksuell metafor knyttet til treet, frukten eller Satan. Hvis pastor Moon hadde rett, så:

Hva var da alle de andre trærne som var tillatt?

Eva ignorerte Satan da hun spiste frukten fra treet

I 1. Mosebok 3:13 sa Eva, i et forsøk på å legge all skyld på slangen, bare at slangen hadde forført henne. Hun sa aldri at slangen hadde gjort noe mot henne.

Se også forrige spørsmål.


Q: I 1. Mosebok 3, har andre kulturer en lignende historie om de første menneskene, i en hage, og om å spise en forbudt frukt?

Svar: Ja. Her er minst tre eksempler.

S’gaw Karen-folket i det østlige Burma: Den allmektige, allvitende Gud ved navn Y’wa skapte alt. Han skapte to personer, en mann ved navn Thanai og en kvinne ved navn Eeu, og plasserte dem i en hage med syv slags frukttrær. Én sort kunne de imidlertid ikke spise. Den onde Mu-kaw-lee lurte de to menneskene ved å fortelle dem at de ville få mirakuløse krefter og stige opp til himmelen. Mu-kaw-lee overtalte dem til å spise frukten fra prøvelsens tre. De spiste og ble utsatt for sykdom, aldring og død.

Don Richardson undersøker muligheten for at dette kan stamme fra nestoriansk eller romersk-katolsk innflytelse, og konkluderer med at det ikke er tilfelle, fordi Richardson ikke fant noe begrep om inkarnasjonen eller en frelser som døde for mennesket og sto opp fra de døde.

Santal-folket i nordøst-India: De trodde på «Thakur Jiu» (Thakur = ekte, Jiu = Gud), som skapte det første paret, en mann ved navn Haram og en kvinne ved navn Ayo, og plasserte dem i Hihiri Pipiri, som lå vest for India. Den onde Lita fristet dem til å lage risøl og helle en del av det på bakken som et offer til Satan. De gjorde det og ble beruset av resten av ølet. Da de våknet, innså de at de var nakne og skammet seg. Senere fikk de syv sønner og syv døtre. Deres etterkommere ble fordervet, så Thakur Jiu gjemte et «hellig par» på Harata-fjellet (= Ararat?), og utslettet resten i en flom. Til slutt reiste forfedrene deres (østover) fra skog til skog, inntil de kom til høye fjell som sperret veien for dem. Til slutt kom de seg gjennom (kanskje ved Khyberpasset) og ankom sitt hjemland nær Calcutta.

Sumererne: Sumererne trodde at de kom fra et paradis de kalte Dilmun. Det finnes imidlertid ikke mange andre paralleller til Edens hage. Dilmun var et sted hvor alle gudene befant seg, i tillegg til Ziusudra, et menneske som hadde oppnådd udødelighet. Dilmun-diktet stammer fra rundt 2400 f.Kr.


Spørsmål: Siden Adam og Eva var fullkomne i 1. Mosebok 3, hvordan kan da fullkomne vesener gjøre ufullkomne ting, som for eksempel å synde?

Svar: Uansett hvordan man definerer «fullkomne», sier Bibelen aldri at Adam og Eva var fullkomne. Den sier heller aldri at de var ute av stand til å synde. Tvert imot viser Bibelen bare at de var svært gode, og at de var «syndfrie» i den forstand at de ikke hadde syndet. De var fortsatt i stand til å utøve sin frie vilje og kunne ta et valg om synd.

Klemens av Alexandria i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 6, kap. 12, s. 502, var en av de første som besvarte dette spørsmålet. Han sa blant annet at mennesket «ikke var fullkomment ved sin skapelse, men tilpasset til å ta imot dyd. … En evne er en bevegelse mot dyd, ikke dyd i seg selv. Alle er altså, som jeg sa, av natur skapt for å tilegne seg dyd.»


Spørsmål: Siden en fullkommen Gud i 1. Mosebok 3 bare skaper fullkomne vesener, hvordan kunne da Adam og Eva synde?

Svar: Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.

Tertullian besvarte dette spørsmålet helt tilbake i 207/208 e.Kr. i «Fem bøker mot Marcion», bok 2, kapittel 5–9. Tertullians omfattende svar kan oppsummeres med hans egne ord: «Derfor var det riktig at [mennesket], Guds bilde og likhet, skulle skapes med fri vilje og selvbeherskelse; slik at nettopp dette – nemlig viljesfrihet og selvbeherskelse – kunne regnes som Guds bilde og likhet i ham.» Med andre ord var det passende for en fullkommen Gud å skape skapninger som seg selv, utstyrt med fri vilje.

Teofilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.), besvarte et beslektet spørsmål – om Adam og Eva var dødelige eller udødelige – ved å vise at de befant seg i en utviklingsprosess og var i stand til å gå i begge retninger. (Teofilus til Autolycus, bok 2, kap. 27, s. 105)

Ikke roboter: Ville du forvente at en fullkommen Gud skulle være begrenset til å skape roboter, og ute av stand til å skape mennesker som har fri vilje? Gud skaper ikke logiske umuligheter, og for at Gud skal kunne skape mennesker som fritt velger å elske og adlyde Ham, skapte Gud dem også i stand til å ikke elske og adlyde Ham. Bibelen sier aldri at Adam og Eva var «perfekte» i den forstand at de aldri kunne synde. Snarere sier Bibelen at de var «veldig gode» og «syndfrie», i den forstand at de ikke hadde syndet.

Guds fullkommenhet: Når det gjelder menneskeheten og demonene, gjør Bibelen det helt klart at Guds fullkommenhet ikke hindrer Ham i å skape vesener med evnen til å være ulydige mot Ham.

Hvem sin definisjon? Hvis noens definisjon av en fullkommen Gud er en som ikke er i stand til å skape mennesker med moralske valg, så ligger bevisbyrden på dem for å finne minst ett vers som underbygger den oppfatningen. Ellers passer ikke den definisjonen til Bibelens Gud. Det grunnleggende spørsmålet her er:

a) bør du prøve å påtvinge din definisjon av «Guds fullkommenhet» på Bibelens Gud, eller

b) la Gud selv tale i Bibelen om hvordan Han er fullkommen og hvordan Han valgte å skape.

Når det gjelder hvorfor Gud valgte å «ta seg bryet» med å skape Adam og Eva, vel vitende om at de ville synde, se drøftingen om 1. Mosebok 1.


Spørsmål: Hvorfor ble Adam og Eva i 1. Mosebok 3:1 og 2. Korinterbrev 11:3 fristet av Satan i form av en slange, i stedet for noe annet, som en løve eller en kanin?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, men vi kan spekulere. Store dyr kan virke skremmende og få folk til å være på vakt. Små dyr kan bli ignorert fordi de anses som ubetydelige. En slange kan antyde at «list» er greit. For at mange i samfunnet skal begå synd i stor skala, må mange først overbevises om at synd ikke er galt.

Noen ser på slangen som en metafor for intelligens uten samvittighet. Slangen er forbløffende i måten den listig venter på og sniker seg innpå byttet sitt. I Matteus 10:16 står det at vi skal være kloke som slanger og uskyldige som duer.


Spørsmål: Hvordan kunne et uintelligent, stumt dyr som en slange friste Adam og Eva i 1. Mosebok 3:1?

Svar: Dette var ingen vanlig slange. Satan antok form av en slange, og Satan kunne snakke og er svært intelligent. Satan kalles også slangen i Åpenbaringen 12:9, 14, 15 og Åpenbaringen 20:2. Det er to mulige måter Satan kunne ha vært en slange på, og den enkleste tolkningen antyder at begge deler er sanne.

Fysisk forvandling: Satan forvandlet enten seg selv eller ble forvandlet til den fysiske skikkelsen av en slange som kunne snakke.

Besettelse: Det er mulig at Satan gikk inn i et eksisterende dyr og snakket gjennom det.

Uansett om slangen Eva så var Satan selv eller bare en vanlig slange, «talte Satan bak» denne formen for å antyde en slanges listige og forræderske fremgangsmåte.


Spørsmål: Hva er noen generelle ting vi kan lære om synd fra dette eksemplet i 1. Mosebok 3:1–16?

Svar: Vi kan lære mange ting, men her er bare noen få av dem.

1. Synd fører til død. Adam og Eva ville aldri ha dødd, men de var på vei mot døden den dagen de syndet.

2. Synd har konsekvenser selv etter tilgivelse. Gud tilga dem, men de ville likevel dø, og de fikk ikke tilbake livets tre som gave. (I hvert fall ikke før Åpenbaringen 2:7; 22:2,14).

3. Skriften nevner ikke om de i det hele tatt så døden før Gud drepte noen dyr for å kle dem med skinn. Synden kunne ikke dekkes av en haug med blader som ville vokse ut igjen neste år. Den kunne bare dekkes av blod, fra et dyr som døde.

4. De kunne spise av nesten hvilket som helst tre i hagen, men de syntes Gud var gjerrig fordi han holdt tilbake akkurat det ene treet. Etter syndefallet var Gud barmhjertig nok til å tilgi dem og kle dem i dyreskinn, men de ville få det vanskelig, for jorden ville nå være gjerrig mot dem.

5. Selv konsekvensene av deres synd var en nåde fra Gud. Haddon Robinson nevner at smerte planter virkelighetens flagg i det opprørske hjertets festning.

6. Selv etter synden har Gud fortsatt en forløsningsplan. Selv etter at vi har rotet det skikkelig til, er løftet i Romerbrevet 8:28 fortsatt sant. Selv i dette mørke kapittelet hadde Gud et løfte i 1. Mosebok 3:15.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:1,14 ble slangen forbannet til å krype på magen – betyr det at slanger tidligere hadde ben?

Svar: Nei. Selv om noen amfibier (sirener) har forben, men ingen bakben, er det ikke det som menes her. Selv om Skriften ikke er spesifikk, ble Satan forbannet med en redusert og nedverdigende måte å bevege seg på. Satan tok form av en ringe slange, og Gud straffet Satan med en forbannelse om at en del av slangens egenskaper skulle forbli hos Satan.

Når mennesker synder, er behovet for tilgivelse for den ytre handlingen bare en del av problemet. Syndens natur er ofte slik at en del av synden klamrer seg fast til våre hjerter på innsiden, og vi trenger renselse i tillegg til tilgivelse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:1, 14–15, hadde slangen ben før forbannelsen eller ikke?

Svar: Det finnes to hovedoppfatninger.

Ja: Det er mulig at akkurat denne «slangen» i hagen kan ha lignet på en varan, som holder magen hevet over bakken, og at Gud forandret dette dyret slik at det mistet alle spor av ben. Den kan ikke bare ha gått fra en «varanlignende» holdning til en krokodillignende måte å krype på magen på, fordi bruken av det vanlige ordet «slange» ville innebære at den ikke har ben. I Nelson Study Bible, s. 10, står det: «Teksten … antyder at slangen før dette hadde en annen kroppsform.»

Nei: «The New International Bible Commentary» s. 117 fremholder synspunktet at «Straffen til slangen (v. 14) må ikke forstås slik at den en gang hadde ben. Snarere ville det som en gang hadde virket naturlig og vakkert, nå være en evig påminnelse om det den en gang hadde gjort.» I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 1, s. 55, står det: «Denne forbannelsen tyder ikke nødvendigvis på at slangen tidligere hadde gått på føtter og ben som de andre landdyrene. Poenget er snarere at slangen, som følge av forbannelsen, for resten av sitt liv, når den kryper på magen slik slanger gjør, vil «spise støv». Vekten ligger på at slangen «spiser støv», et uttrykk som andre steder har betydningen «total nederlag» (jf. Jes 65:25; Mik 7:17).»

Uansett er poenget at slangen, som var så listig («arum» i 1. Mosebok 3:1), nå er forbannet («arur» i 1. Mosebok 3:14). Ordet «forbannet» brukes om slangen og jorden, men ikke om mannen eller kvinnen.


Spørsmål: Hvorfor ble Adam og Eva i 1. Mosebok 3:3–24 straffet strengere enn mange mennesker i dag?

Svar: Gud straffet dem ikke bare for selve handlingen med å plukke; de kunne tross alt plukke frukt fra andre trær. Gud straffet dem fordi de, uten å ha en fallen natur, likevel var ulydige mot Gud.

Strengheten i straffen deres virker rimelig når vi tenker på at Gud straffer ut fra hva mennesker vet, og hva de var i stand til å gjøre. I motsetning til mennesker i dag befant de seg i Guds direkte nærvær, og likevel stolte de ikke på at Gud visste hva som var best for dem. I motsetning til mennesker i dag hadde de ikke en syndig natur, som alltid ville lokke dem til å synde.


Spørsmål: Spiste Adam og Eva et eple i 1. Mosebok 3:3–6?

Svar: Skriften sier aldri at de spiste et eple. Det var en forbudt frukt, kunnskapens frukt om godt og ondt, som antakelig ikke finnes på jorden i dag.

Noen mener at forvekslingen av den forbudte frukten med eplet i middelalderen skjedde fordi det latinske ordet for ondskap er malum og det latinske ordet for epletre er malus. Uansett hvordan denne ideen oppsto, finnes det ingen bibelsk forankring for kjernen i denne ideen, uansett hvordan man ser på det. ;-)


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:5–22, symboliserer Adam den himmelske ånden, Eva den jordiske sjelen og slangen tilknytningen til den menneskelige verden, slik bahá’íene lærer i *Some Answered Questions*, s. 123?

Svar: Nei. I århundrer har folk forsøkt å finne åndelige betydninger som strider mot den bokstavelige betydningen i Første Mosebok. Adam er utvilsomt et mannlig menneske, og Eva et kvinnelig menneske, og å legge til denne uberettigede tolkningen gjør menn til høyere «himmelske ånder» og kvinner til «jordiske sjeler». Sannheten er derimot at menn og kvinner er likeverdige og har samme verdi i Guds øyne (Galaterbrevet 3:28).


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:5, 22 står det at Adam og Eva ville bli «som guder» hvis de spiste frukten. Betyr dette at det finnes mer enn én Gud, slik mormonene lærer?

Svar: Det var først etter det tidspunktet de ville tilegne seg kunnskap om godt og ondt. 1. Mosebok 3:5 sier «som Gud». «Guder» med «s» finnes bare i KJV; på hebraisk er det Elohim, et navn på Gud. Derfor beviser ikke 1. Mosebok 3:5 noen faktisk flerhet.


Spørsmål: Kunne menneskene i 1. Mosebok 3:5, 22 vite alt, som Gud?

Svar: Nei. Satan antydet ikke engang at de ville bli som Gud på alle måter (tilbedelse, allmektighet, treenigheten osv.). Snarere lovet Satan at de ville bli som Gud i den forstand at de ville få kunnskap om både godt og ondt. Før de spiste frukten, kjente de selvfølgelig bare til det gode. Etter at de spiste frukten, kjente de til både godt og ondt. Så på en måte som Adam og Eva senere skulle angre dypt på, hadde slangen rett. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 95–96, for et lignende svar.

Det finnes fem andre skriftsteder som nevner kunnskap om godt og ondt: 5. Mosebok 1:39; 2. Samuelsbok 14:17; 19:35; 1. Kongebok 3:9; og Jesaja 7:15. Disse viser at det er Gud som bestemmer hva som er godt og ondt, og kanskje lovet Satan dem en «frihetserklæring» der de selv skulle bestemme hva som var godt og ondt. Denne «uavhengighetserklæringen» fanget dem faktisk i fordømmelse. Se 735 Baffling Bible Questions Answered, s. 24–25, for mer om dette synet.

Satan gir et lignende løfte i dag. I mange former for hinduisme er målet ikke å ha et forhold til Gud eller å være «god». Målet er snarere å være «erfaren», å oppleve både det gode og det onde. Noen ganger blir folk overrasket over å møte en hinduistisk guru som er uærlig og svindler noen. Det kan hende at guruen ikke handler i strid med sin religion. For noen er målet å mestre både det gode og det onde.


Spørsmål: Hvorfor ble Eva i 1. Mosebok 3:6 straffet for å ha søkt visdom ved å spise frukten, siden det å oppnå visdom anses å være noe godt?

Svar: Å søke visdom er ikke godt i seg selv. Å søke visdom fra Gud er godt, men visdom gjennom ulydighet er ikke godt. Kristne har generelt ikke lært og opplevd alle de forskjellige formene for ondskap, og de ønsker heller ikke å gjøre det.

Som Theofilus, biskop av Antiokia (168–181/188 e.Kr.), skrev i sitt brev «Til Autolycus», bok 2, kap. 25, s. 104: «For det var ikke treet, slik noen tror, men ulydigheten, som bar døden i seg. For det var ikke noe annet i frukten enn kun kunnskap; men kunnskap er god når man bruker den med omtanke. Men Adam, som ennå var et barn i alder, var av denne grunn ennå ikke i stand til å motta kunnskap på en verdig måte.» Ante-Nicene Fathers 2, s. 104.


Spørsmål: Hvordan ligner Satans fristelser av Eva i 1. Mosebok 3:6 på Satans fristelser av Jesus i Matteus 4:1–11 og Lukas 4:1–13?

Svar: Selv om de ikke er identiske, bruker Satan ofte lignende taktikker om og om igjen, og det er sannsynligvis fordi de fortsatt virker.

Eva så at den forbudte frukten var

1. God å spise [fysisk appetitt],

2. en fryd for øyet [skjønnhet, øyets begjær],

3. attraktiv for å oppnå visdom [øynene skal åpnes, og man skal bli som Gud og kjenne godt og ondt] [gudlignende makt etter å ha fulgt Satans befaling].

Jesus, som fastet, ble fristet med

1. Å forvandle steiner til brød [fysisk appetitt],

2. Å kaste seg ned fra tempelets tak [å vise seg frem],

3. makt over alle jordens riker [gudlignende makt under Satans befaling].

1. Johannes 2:16 nevner tre slags synder i verden: kjødets begjær, øynenes begjær og livets stolthet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:8 står det at Gud er overalt (Sal 139). Hvordan kunne da Adam være borte fra Guds nærvær?

Svar: At Guds nærvær er overalt, hindrer ikke Gud i å ha et direkte, lokalisert nærvær for å forholde seg til oss. Som nevnt i *When Critics Ask*, s. 36, finnes det mange andre eksempler på at Gud åpenbarer seg på bestemte steder gjennom ulike ting. Disse inkluderer Abrams tre besøkende (1. Mosebok 18:1–33), den brennende busken (2. Mosebok 3:2-22), en tett sky (2. Mosebok 19:9), på Sinai-fjellet (2. Mosebok 19:11-12), på paktkisten (1. Kongebok 8:11-13), da han forlot tempelet (Esekiel 10:3-18) og Jesu komme til jorden.


Spørsmål: Siden Gud er overalt, hvordan kunne da Adam og Eva i 1. Mosebok 3:8 høre Gud vandre i hagen?

Svar: Gud er overalt, og Han kan gjøre hva som helst; dette inkluderer også å ha en lokal tilstedeværelse. Dette kan være Gud i Treenigheten, men tidlige kristne, som Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) i sitt «Brev til Autolycus», bok 2, kap. 22, s. 103, sier at dette var Jesus Kristus. Teologer kaller Kristi åpenbaringer før Hans jomfrufødsel for kristofanier.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:9,11: Siden Gud vet alt, hvorfor måtte han da spørre hvor Adam var og hva han hadde gjort?

Svar: Gud vet faktisk alt. Akkurat som en forelder som har med barn å gjøre, stiller Gud noen ganger spørsmål som Han allerede kjenner svaret på, for å gi menneskene muligheten til å bekjenne seg for Ham.

Den gang stilte Gud dem fire spørsmål:

1. Hvor er du?

2. Hvem har fortalt deg det (hvor har du lært det)?

3. Har du spist (vært ulydig)?

4. Hva er det dere har gjort?

Guds spørsmål ledet dem forsiktig mot omvendelse. Gud tilga dem fritt, men de måtte likevel lide konsekvensene og fikk ikke livets tre tilbake.

I dag stiller Gud menneskene de samme fire spørsmålene!

1. Hvor er du? Mennesker som lever i synd, vet ofte ikke hvor de er, selv om både Gud og menneskene rundt dem kan se hvor elendig de gjør sitt eget liv. «For en gang var også vi uforstandige, ulydige, villedede og slaver under alle slags begjær og nytelser – vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men da Guds, vår Frelsers, godhet og hans kjærlighet til menneskeheten kom til syne,» (Titus 3:3-4a BSB).

2. Hvem har fortalt deg det (hvor har du lært det)? Folk i dag tror ofte på for mange løgner i stedet for sannheten fra Gud. «Jeg frykter imidlertid at akkurat som Eva ble forført av slangens list, kan deres sinn bli ledet bort fra deres enkle og rene hengivenhet til Kristus. For hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller hvis dere tar imot en annen ånd enn den dere har mottatt, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot, så finner dere dere veldig lett i det.» (2. Korinterbrev 11:3-4 BSB)

3. Har du spist (vært ulydig)? Enten det er en kilde til forbudt (og ofte løgnaktig) kunnskap, eller forbudte opplevelser, eller et hjerte som er rettet mot mindre ting, spør Den Hellige Ånd: «Er du ulydig?»

4. Hva har du gjort? Selvforskyldte tragedier (både moralske og fysiske) skjer vanligvis ikke plutselig som en ballong som sprekker, men har et fundament av synd som er bygget opp over tid, som en ballong med en langsom lekkasje. Jakob 1:15 sier at når begjæret er unnfanget, føder det synd; og synden, når den er fullt utviklet, føder døden. Selv om en skyldig person ikke har noen unnskyldning, bør man likevel se tilbake og se hvilke valg og holdninger i hjertet som førte til denne katastrofen.

Tidlige kristne forfattere så på samme måte på Guds spørsmål som noe som avslørte deres situasjon for dem selv og kalte dem til omvendelse.

Teofilus (biskop av Antiokia 168–181/188 e.Kr.) var den første som tok opp dette spørsmålet i sitt «Brev til Autolycus», bok 2, kap. 26, s. 105. Han sa: «Og når det gjelder at Gud kalte på ham og sa: ‘Hvor er du, Adam?’, gjorde Gud dette ikke som om han var uvitende om dette; men fordi han er langmodig, ga han ham en mulighet til omvendelse og bekjennelse.»

Tertullian svarer på dette spørsmålet på følgende måte i verket «Fem bøker mot Marcion» (207/208 e.Kr.): «… Gud var verken usikker på at synden var begått, eller uvitende om hvor Adam befant seg. Det var helt sikkert på sin plass å kalle på den skyldige, som skjulte seg for bevisstheten om sin synd, og å føre ham frem i sin Herres nærvær, ikke bare ved å rope på navnet hans, men med et treffende slag mot den synden han i det øyeblikket hadde begått. For spørsmålet bør ikke leses i en rent spørrende tone: ‘Hvor er du, Adam?’, men med en imponerende og alvorlig stemme og med en tone av anklage. «Å, Adam, hvor er du?» – som for å antyde: «Du er ikke lenger her, du er fortapt» – slik at stemmen er ytringen fra En som både irettesetter og sørger.» (Fem bøker mot Marcion, bok 2, kap. 26, s. 317). Tertullian besvarer også dette spørsmålet (mer kortfattet) i Mot Praxeas (ca. 213 e.Kr.), kap. 16, s. 612.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) sier at Gud ikke spurte Adam «fordi han ønsket å forhøre seg, men snarere for å minne ham [Adam] om noe.» «Dialog om den sanne tro», første del, strofe 17, s. 61.

Athanasius (331 e.Kr.) svarte også at Gud spurte selv om han visste svaret. Han legger også til at hvis noen mener at Gud ikke kjenner svaret når han stiller spørsmålet, tilhører de allerede manikeerne. «Fire avhandlinger mot arianerne», avhandling 3, kap. 28.50, s. 421


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:14–15 forbannet Herren Gud slangen med ordene: «Støv skal du spise alle dine livsdager.» Jeg finner det vanskelig å forene dette med de zoologiske bevisene på at slanger er kjøttetere og spiser frosker, fugler osv. Jeg prøver ikke å si at Gud tar feil; jeg tror Han er ufeilbarlig, men kan du forklare hva dette verset egentlig betyr? Er det ment som en metafor her?

A: La oss først se på slanger og deretter på metaforen. I motsetning til ormer er slanger kjøttetere og får ikke næring ved å spise støv. Men de fleste slanger kryper på bakken; maten deres består kun av det som faller ned i støvet, og de kan ikke unngå å spise litt jord sammen med maten. Ikke bare maten deres, men hele slangens liv er lavtstående, omgitt av det skitne og ubetydelige. Det hebraiske substantivet her, nacash, er et vanlig ord for slange, og stammer fra verbet som betyr å hese eller hviske. Det har konnotasjoner til hviskende magi. Dermed understreker ordet slangens hvisking, og Første Mosebok understreker støvet, så bildet her er «en gang en støvhvisker, for alltid en støvhvisker».

New Geneva Study Bible, s. 13, sier at støv kan bety «ydmykende fornedrelse». NIV Study Bible, s. 10, sier at støv også kan være et symbol på døden.

Ormen som fristet Adam og Eva, var ingen vanlig slange; det var Satan selv. Det finnes to muligheter: enten viste Satan seg som en slange, eller så brukte han kroppen til en eksisterende slange. Mens 1. Mosebok 3:14–15 kan referere til alle slanger, eller til ett amfibium/øgle/slange og alle dens etterkommere, kan det også referere til at Satan på en eller annen måte er bundet til den fysiske skikkelsen, siden han brukte den da.

Det viktigste poenget i 1. Mosebok 3:14–15 er dommen mot Satan. Akkurat som slangen kryper på en lav, uærverdig måte og spiser bare det som er skittent, vil heller ikke Satan, som valgte å ta form av en slange, noensinne slippe unna å krype i støvet fra sin tidligere høye stilling i himmelen.

At folk ser slangen krype og spise støv, kan tjene som en påminnelse om syndefallet.

I tusenårsriket, som beskrevet i Jesaja 65:25, vil ulven, lammet og andre dyr bli forvandlet og velsignet, men slangen vil fortsatt «spise støv». Selv om ingen vil skade hverandre, og det ikke vil være rovdyr på Guds hellige fjell, vil slangen fortsatt «spise støv». Åpenbaringen 20:1–10 forteller oss at de troende skal regjere sammen med Kristus på jorden i 1 000 år, men ved slutten av de 1 000 årene vil Satan fortsatt gå ut og «hviske», og opphisse nasjonene mot Gud.


Spørsmål: Betyr 1. Mosebok 3:15 at Jomfru Maria ville være uten synd, slik noen katolikker hevder?

Svar: Nei, av to grunner.

Det er Eva som blir omtalt her, ikke Maria. Selvfølgelig var ikke Eva syndfri, men det er ikke noe problem, siden dette verset aldri sier at hun var syndfri.

Avkommet, det vil si Jesus, er fokuset i dette verset. Ingenting her, eller noe annet sted i Bibelen, sier at Jesu mor ville være uten synd. Videre finnes det ingen opptegnelser i de nesten 4 200 sidene med bevarte kristne skrifter fra før Nikæa-konsilet som sier at Maria var uten synd.


Spørsmål: Hvem er egentlig Satans avkom i 1. Mosebok 3:15?

Svar: I Johannes 8:41,44 antyder Jesus at det er de som avviser Jesus.


Spørsmål: Hva er det ironiske ved ordene som brukes i 1. Mosebok 3:15, 23–24?

Svar: Dette er et ordspill. Adam ble satt i hagen for å tilbe (le’obdah) og være lydig (lesomrah), men etter syndefallet skulle han arbeide (la’abod) og bli holdt (lismor) borte fra veien til livets tre.

Noen ganger kan de samme omstendighetene være en velsignelse for oss, eller en forbannelse, avhengig av vår lydighet mot Gud.


Spørsmål: Bør 1. Mosebok 3:16 oversettes med «En snare har økt din sorg og sukk» eller den tradisjonelle «Jeg vil mangedoble»?

Svar: De hebraiske konsonantene er nesten de samme i begge tilfeller. Vokalene er svært forskjellige, men vokaltegnene ble først lagt til mange år etter Kristus. Den eneste forskjellen i konsonantene er at det mangler to konsonanter i den tradisjonelle oversettelsen. Enten var de manglende konsonantene en trykkfeil, eller så er den andre oversettelsen riktig.

Hvis den andre oversettelsen («felle») er riktig, ville Satan være fellen. Uansett er det ikke ondt å få barn, og det var opprinnelig en del av Guds vilje for dem (1. Mosebok 1:28), og syndefallet endret ikke dette.


Spørsmål: Bør 1. Mosebok 3:16 tolkes slik at kvinnen ble forbannet med et overveldende [seksuelt] begjær etter sin mann? Eller bør ordet være «å vende/å kontrollere» i stedet for «begjær»?

Svar: Selv om ordet i seg selv kan bety begge deler, tyder sammenhengen på å vende, kontrollere eller beherske. Av de 120 gangene de engelske ordene «desire», «desiring» og «desirous» brukes i Det gamle testamente, brukes nettopp dette hebraiske ordet for begjær, teshuqah (Strong’s 8669), bare tre ganger: 1. Mosebok 3:16, 1. Mosebok 4:7 og Høysangen 7:10. Høysangen 7:10 handler om en persons lengsel etter sin elskede, og i 1. Mosebok 4:7 advarer Gud Kain om at synden lengter etter å få tak i ham.

Ifølge Walter Kaiser oversatte de tidlige kirkeforfatterne Klemens av Roma (96–98 e.Kr.), Irenaeus (182–188 e.Kr.), Tertullian (198–220 e.Kr.), Origenes (225–254 e.Kr.), Epifanios, Hieronymus og jøden Filon, oversatte dette med «å vende seg bort», og de var ikke kjent med tolkningen «begjær». Dermed betyr passasjen at kvinner ville vende seg bort fra å stole på Gud og i stedet stole på sine ektemenn. Kaiser nevner at Katherine C. Bushnell oppdaget at den første bruken av «begjær» i denne passasjen var av en italiensk dominikanermunk ved navn Pagnino. Selv om Wycliffe-bibelen ble oversatt før dette, oversatte dessverre alle andre engelske bibler fra Coverdale-versjonen til King James-bibelen dette fremover som «begjær».

Fem grunner tyder på at det betyr å vende seg, kontrollere eller beherske, i motsetning til seksuell lyst:

1. Symmetrien mellom «begjær etter din mann» og «han skal herske over deg».

2. Den samme betydningen finnes like i nærheten i 1. Mosebok 4:7

3. Hvis det betydde seksuell lyst, hvorfor nevnes ikke menns lyst til kvinner også?

4. Det nye testamente: at hustruer skal underordne seg sine ektemenn og at ektemenn skal elske sine hustruer slik Kristus elsket menigheten, i Efeserne 5:22–33. 1. Timoteus 2:11–14 snakker til og med om at kvinner ikke skal undervise eller ha autoritet over menn, fordi Eva var den som ble forført.

5. Ondskap i historien: Menn har også ofte hersket over kvinner på utnyttende og upassende måter. Når en sumerisk eller kinesisk keiser døde, ble konene hans noen ganger drept sammen med ham. Før britene kom, ble en hinduistisk manns kone vanligvis brent levende ved begravelsen hans (kalt suttee) når han døde. Grekerne anså ikke kvinner som særlig mye høyere enn araberne og muslimene: Når man får en kvinne, en tjener eller kveg, skal man ta tak i pannen på den og be til Allah. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1918, s. 157. I henhold til den muslimske shariaen (loven) teller en kvinnes vitnesbyrd like mye som halvparten av en manns, «på grunn av mangelen ved kvinnens forstand». (Bukhari, bind 3, bok 48, kap. 12, nr. 826, s. 502)


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:16, ville kvinnen ha store smerter ved fødselen, eller var det å få barn en velsignelse, slik det står i 1. Mosebok 1:28?

Svar: Begge deler er sant. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Før Adams og Evas fall ville det å få barn ha vært en velsignelse uten fysisk eller følelsesmessig smerte.

Etter syndefallet sier 1. Mosebok 3:16 at det ville være fysisk smerte. I tillegg ville det være den smerten barna ville medføre på grunn av sin synd. I «735 Baffling Bible Questions Answered», s. 25, står det at det mest sannsynlige er at smerten er hele prosessen med å oppdra barn til voksen alder. Smerten Eva følte da hun fødte Kain og Abel, må ha vært liten sammenlignet med smerten ved å få vite at Kain hadde drept Abel.

Som en sidebemerkning kan det nevnes at dyr generelt ikke opplever så mye smerte ved fødselen på grunn av størrelsesforholdet mellom spedbarnets hode og morens bekken.

Velsignelsen er imidlertid ikke helt utslettet. Barn er fortsatt en velsignelse fra Herren (Salme 127:3–5).


Spørsmål: Hvorfor ble alt lagt på Eva i 1. Mosebok 3:16? (En muslim hevdet dette.)

Svar: Ikke alt ble lagt på Eva. Selv om Eva spiste først, og Eva ble straffet, ble også Adam straffet. Han måtte arbeide hardt for å få ut av jorden det som før kom lett.

I bibelsk teologi finnes det ikke noe som tyder på at Eva ble gjort «dummere». Men siden muslimen tok dette opp, sa den tidlige muslimske teologen og historikeren al-Tabari at Eva opprinnelig var intelligent, men at Allah gjorde henne (men ikke Adam) dum etter Adams og Evas fall. al-Tabari, bind 1, s. 280, 281. Videre sa Muhammed i hadithene at urinen til en guttebaby er renere enn urinen til en jente. Ibn-i-Majah, bind 1, nr. 522, 525, 526, s. 284, 285, 286. Årsaken er: «Han (Profeten) sa: ‘Sannelig, Allah den opphøyde skapte Adam, og Eva (Hawwa’) ble skapt av hans lille ribbein. Dermed ble en guttes urin dannet av vann og leire, mens en jentes urin ble dannet av kjøtt og blod.’» Merk at dette ikke skyldes noe knyttet til syndefallet, men stammer helt tilbake fra selve skapelsen av Eva.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:20 står det at alle raser stammer fra Adam og Eva, men hvordan er det mulig når mennesker er så forskjellige?

Svar: 1. Mosebok 3:20 sier at Eva skulle bli mor til alle levende. Høyde, hår og hudfarge er små forskjeller, ikke bare hos mennesker, men også hos hunder, katter og hester. Genetisk sett er alle mennesker svært like. En genetisk studie av 67 hunderaser i juniutgaven av Science fra 1997 viser at også hunder hadde et felles opphav.

Andre vers som bekrefter at alle stammer fra Adam og Eva, er Matteus 19:4–5, Romerne 5:12–19 og 1. Timoteus 2:13–14.


Spørsmål: I 1. Mosebok 3:20: Hvis Adam og Eva ikke hadde syndet, ville de da likevel ha fått barn? (min kone spurte om dette)

Svar: Ja. Vi vet ikke hvor gamle Adam og Eva var da de syndet; de kunne ha vært barn, tenåringer eller voksne. Det faktum at det ikke fantes barn før syndefallet, betyr ikke at Gud skapte dem ute av stand til å få barn med mindre de syndet.

To forskjellige skriftsteder beviser at de kunne ha fått barn, uavhengig av syndefallet.

I 1. Mosebok 1:28, før syndefallet, befalte Gud dem å være fruktbare og formere seg. Med mindre Gud refererte til matematikk, befalte Han dem å få barn.

I 1. Mosebok 3:16 ble Eva forbannet med økt smerte ved fødselen. Hun ble forbannet med økt smerte eller sorg ved fødselen, ikke med selve fødselen.


Spørsmål: Hvorfor kledde Gud Adam og Eva i dyreskinn i 1. Mosebok 3:21?

Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt, men vi kan se dette første dyreofringen som et symbol på at Gud ville bruke ofringen av et levende vesen som et dekke for vår synd.


Spørsmål: Hvorfor «trengte» Gud i 1. Mosebok 3:21 støv fra jorden for å skape Adam, og et ribben for å skape Eva?

Svar: Bibelen sier at Gud valgte å bruke disse tingene, men den sier aldri at Gud var nødt til å bruke jord og celler fra et ribben. Gud kan bruke hva Han ønsker.


Spørsmål: Hvorfor hindret Gud i 1. Mosebok 3:22 Adam og Eva i å spise av livets tre lenger?

Svar: Det er tre aspekter ved dette.

Tuk: Dette skulle vise Adam og Eva – og oss – hvor alvorlig det er å være ulydig mot Gud.

Rettslig straff: Gud lovet dem at den dagen de spiste av den forbudte frukten, skulle de dø. De døde åndelig den dagen, og tilgangen til livets tre ble tatt fra dem, slik at de skulle dø fysisk.

Barmhjertighet og velsignelse: Hvis de fortsatt kunne spise av livets tre, ville de bære på skyldfølelsen og forbannelsen fra synden sin for alltid. Å få lov til å dø og starte på nytt, noe som kulminerte i at Kristus kom og brakte frelse for alle, var derfor en barmhjertighet. Novatian så dette i sin «Avhandling om treenigheten», kap. 1, s. 612.


Spørsmål: Hvorfor avviste Gud Kains offer i 1. Mosebok 4:3–6?

Svar: Selv om Abel kanskje brakte det beste han hadde, mens Kain ikke gjorde det, er det ingen indikasjon på dette i Første Mosebok.

Hebreerbrevet 11:4 sier at Abel ofret i tro. Foruten at Kain hadde en dårlig holdning (som hans påfølgende handlinger viste), kan det også være at Gud ønsket blodofringer, ikke grønnsaker, som en forvarsel om Kristi død.

Dette kan være en kontrast mellom Abels oppriktige tilbedelse og Kains formalistiske tilbedelse. Abels offergaver av de «beste delene» av «førstefødte» var de ypperste delene av førstefødte. Kain brakte bare «noen» grønnsaker, ikke førstefruktene.


Spørsmål: I 1. Mosebok 4:7, bør pronomenet oversettes som «det», som refererer til fristelsen til å synde, eller «ham», som refererer til Abel?

Svar: Jeg mener det bør være «det». Det hebraiske ordet er i tredje person entall, noe som i seg selv kan bety «han», «hun» eller «det». For å avgjøre om det betyr «han» eller «det», må man se på sammenhengen.

Hvis det betydde «han» (altså Abel), ville dette være det eneste stedet hvor den eldre broren potensielt ville sies å ha «herredømme» over den yngre broren. I gammeltestamentlig tid fikk den eldste vanligvis en dobbel andel, men det er ikke herredømme. Faktisk, hvis det betydde «han», kunne man hevde at enten ba Gud Kain om å drepe (ha herredømme over?) sin bror, eller at Kain, ved å gjøre det motsatte av det Gud rådet ham til, hadde herredømme over Abel.
Hvis det betydde «det», snakker Gud til Kain om å motstå det som ligger på lur (som et dyr) ved døren, dvs. fristelsen til å synde. Jeg har bare hørt denne tolkningen, aldri den andre.

Jeg var nysgjerrig på hva de før-nikenske kirkefedrene lærte om dette verset. Den eneste før-nikenske forfatteren som tok opp dette, var Irenaeus (182–188 e.Kr.) i *Irenaeus mot kjetteriene*, bok 3, kap. 23.4, s. 456, og bok 4, kap. 18.3, s. 485. Irenaeus, en gresk forfatter, brukte tilsynelatende Septuaginta. Selv om han drøftet 1. Mosebok 4:7 uten å sitere det, viser drøftingen hans at han åpenbart tolket det som «han». Irenaeus’ syn er at Kain ikke ønsket å dele tingene rettferdig med sin bror, men ønsket å herske over ham.

Mitt syn er at det er «det», fordi Gud forteller Kain at Kain skal ha herredømme over «det/ham». Irenaeus har fullstendig misforstått poenget i verset her. Det er Kain som skal ha herredømme over fristelsen til å synde, ikke Abel.


Spørsmål: Hvordan kunne Abels blod rope i 1. Mosebok 4:10?

Svar: Dette er en metafor for urettferdigheten mot Abel og Kains skyld. Å ta Bibelen bokstavelig betyr å lese den slik forfatterne hadde til hensikt. Å ikke gjenkjenne metaforer og allegorier i Bibelen kalles å ta Bibelen hyperbokstavelig. Se innledningen for mer om hyperbokstavelighet kontra å ta Bibelen slik den var ment, og slik Jesus tolket den.


Spørsmål: Hvorfor ble ikke Kain henrettet for drap i 1. Mosebok 4:12? (min kone spurte meg om dette)

A: Dødsstraff ble påbudt i Det gamle testamente, ikke bare i de ti bud, men også rett etter syndfloden i 1. Mosebok 9:5–6 og i 5. Mosebok 13:10–11. Imidlertid er alle disse påbudene fra tiden etter Kain og Abel. Bortsett fra det kjenner Gud alle omstendigheter, og Gud selv er ikke bundet av sine egne lover for oss.

På den tiden ble Kain ikke informert om noen lov om henrettelse for drap, og Gud håndterte ham ved å forvise ham fra jorden.


Spørsmål: I 1. Mosebok 4:12, ble profetien da bevist å være uoppfylt, siden Kain bygde en by i 1. Mosebok 4:17?

Svar: Nei, dette er ikke en profeti som har vist seg å være uoppfylt, av to grunner.

Fysisk: 1. Mosebok 4:12 sier ganske enkelt at Kain skulle bli en rastløs vandrer; det står ikke når han skulle vandre, hvor lenge han skulle være en vandrer, eller om han alltid skulle være en vandrer. Vi vet lite om Kains liv etter det. 1. Mosebok 4:17 sier at Kain bygde en by og oppkalte den etter sin sønn Enok. Kanskje prøvde Kain å bygge en by i tross mot Guds profeti, og etter det ble han drevet ut og vandret omkring.

Åndelig: Kain ble ansett som den «forbannede» slekten, og det finnes ingen bevis for at han noensinne vendte tilbake til å følge Gud. Så denne profetien kan ha referert til Kains åndelige tilstand så vel som hans fysiske tilstand.


Spørsmål: Hvorfor trodde Kain i 1. Mosebok 4:13 at den som fant ham, ville drepe ham?

Svar: Det er svært interessant at Bibelen aldri sier at Gud eller noen andre fortalte Kain dette. Når det gjelder mange moralske overtredelser, inkludert drap, har mennesker en samvittighet som forteller dem at dette er galt. Kain tenkte kanskje at hvis han drepte et medmenneske, som var skapt i Guds bilde, ville det være rettferdig at han selv ble drept som gjengjeld. I 1. Mosebok 4:15 syntes Gud å bekrefte denne tankegangen, og det var derfor Gud tok ekstra forholdsregler og satte et merke på Kain, slik at andre skulle vite at de ikke måtte gjøre dette.


Spørsmål: Hva var merket som Gud satte på Kain i 1. Mosebok 4:13–16?

A: Skriften sier ikke noe om dette, bortsett fra at det var noe andre ville kjenne igjen. Det var imidlertid ikke en del av Kains forbannelse. Det var snarere Guds nåde å gi Kain et merke, slik at andre skulle vite at de ikke måtte drepe ham.


Q: I 1. Mosebok 4:13, var det noen andre på jorden enn Adam, Eva og Kain?

A: Dette refererer ikke bare til mulige døtre som Kain fikk sin kone fra, men også til mennesker født etter drapet. Selv om alle mennesker stammer fra Adam og Eva (1. Mosebok 3:20; Apostlenes gjerninger 17:26; Romerne 5:14-15), hadde Adam og Eva andre sønner og døtre ifølge 1. Mosebok 5:4.


Spørsmål: I 1. Mosebok 4:16–22, hvor fikk Adams og Evas sønner sine koner fra? Er ikke incest forbudt?

Svar: 1. Mosebok 5:4 sier at Adam og Eva hadde andre sønner og døtre. Incest var ikke forbudt den gang: hvis genene våre var fri for genetiske feil, ville incest ikke føre til noen av de over 2 000 genetiske sykdommene som finnes hos mennesker i dag.

Som en historisk bemerkning svarte Augustinus av Hippo på dette på stort sett samme måte i «Guds by», bok 15, kap. 16, s. 297 (413–426 e.Kr.).


Spørsmål: Hvordan fikk Kain sin kone fra landet Nod, som nevnt i 1. Mosebok 4:16–17?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Selv om vi antar at Kain fikk sin kone fra landet Nod, ville hun likevel være avkom av Adam og Eva, siden alle mennesker stammer fra Adam (Apostlenes gjerninger 17:26) og Eva var mor til alle levende (1. Mosebok 3:20).

2. Bibelen sier aldri at Kain møtte sin kone i Nod. Kain kan meget vel ha vært gift, og at hans kone reiste sammen med Kain til Nod.


Spørsmål: Er 1. Mosebok 4:17–24 slektsregisteret til Adam, eller er 1. Mosebok 4:25–5:32 slektsregisteret til Adam? (En liberal tok dette opp som et eksempel på at 1. Mosebok har flere forfattere)

Svar: 1. Mosebok 4:17–24 er Kains slektsregister, uten omtale av Set. Umiddelbart etter følger 1. Mosebok 4:25–5:32, som gir Sets slektsregister, uten omtale av Kain. Her er det ingen overlapping eller dobbeltoppføring.

Hvis dette ikke er klart, kan du se på et annet eksempel. 1. Krønikebok 5:1-10 gir slektsregisteret til Ruben, en av Jakobs sønner. Umiddelbart etter følger 1. Krønikebok 5:11-22, som er slektsregisteret til Gad, en annen av Jakobs sønner.


Spørsmål: Hvordan kunne metaller brukes så tidlig i 1. Mosebok 4:22?

Svar: Bronse er funnet i: Thailand – 4500 f.Kr., det tidligere Jugoslavia – 4000 f.Kr., Hellas – 3000 f.Kr. og Anatolia – før 3000 f.Kr. Egypterne brukte jern fra meteoritter til smykker og dolker før 3000 f.Kr. I byen Eshnunna, nær Babylon, fant arkeologer også et jernblad fra 2700 f.Kr.


Spørsmål: I 1. Mosebok 4:22, er navnet «Tubal-Kain» knyttet til regionen «Tubal» i det moderne Tyrkia, slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 33?

Svar: Selv om det ikke kan bevises verken den ene eller den andre veien, er det sannsynligvis ikke knyttet til det. Tubal var også navnet på en sønn av Jafet, og Tubal-folket var trolig i slekt med ham. «Tubal»-folket ble nevnt i assyriske opptegnelser i tiden til Salmanassar III (859–824 f.Kr.) og Sargon rundt 732 f.Kr.


Spørsmål: Hvorfor såret mannen Lemek i 1. Mosebok 4:23–24?

Svar: Det finnes tre teorier om denne mannen:

En selvutnevnt rettferdighetsforkjemper trodde han gjorde det rette ved å prøve å drepe Kains etterkommere. Men Gud viste uttrykkelig i 1. Mosebok 4:15 at ingen skulle ta hevn over Kain, så det antydes at de heller ikke skulle ta hevn over hans sønner.

En unnskyldning for en røver som prøvde å ta Lamechs eiendeler, var at Lamech var en av Kains etterkommere.

Det var ikke relevant hvem Lemek var etterkommer av; mannen prøvde ganske enkelt å rane og/eller drepe Lemek.

Skriften legger imidlertid ingen vekt på hvorfor akkurat denne mannen forsøkte å skade Lemek. Poenget med 1. Mosebok 4:23–24 var å vise at Kain og hans etterkommere levde i fiendskap mot andre etter det første drapet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 4:23–24, hva var slekten til mannen som såret Lemek, og når ble Set født?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, så det finnes tre like sannsynlige muligheter.

Abel fikk barn før han ble drept.

Set var hans forfar. Ingenting tyder på at 1. Mosebok 4:23–24 skjedde kronologisk før 1. Mosebok 4:25–26.

Kain var forfaren til den unge mannen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 5:1–32, kan årene egentlig være måneder?

A: Nei. Hvis det var tilfelle, ville Enok bare vært 65 måneder gammel (omtrent 5½ år) da han ble far til Metusalah! Se «1001 Bible Questions Answered», s. 323, for i hovedsak det samme svaret.


Spørsmål: I 1. Mosebok 5:1–32, antar 1. Mosebok at alle snakket hebraisk før Abraham?

Svar: Nei, tvert imot. Første Mosebok 11, som forteller om Babels tårn, sier at etter syndfloden snakket ulike folk språk som var uforståelige for hverandre. Før Babels tårn er det ingen indikasjoner på at hebraisk var det språket folk snakket. Abraham selv snakket sannsynligvis ikke hebraisk. Han kom fra Ur, en sumerisk by. Hebraisk har noen sumeriske låneord som kom via akkadisk.

Sekulære språkforskere mener at de fleste vestlige språkene, inkludert sanskrit i India, hadde en felles opprinnelse rundt 4000 f.Kr.


Spørsmål: Hva betyr alle disse navnene på hebraisk i 1. Mosebok 5:3–29?

Svar: Her er betydningene, basert på etymologien (ordets opprinnelse) hentet fra Strongs konkordans og, i noen tilfeller, hva 1. Mosebok sier at betydningen er.

Adam – mann. Strongs konkordans sier at det betyr rødmusset eller mann. 1. Mosebok 2:23 indikerer at Adam = mann.

Set – satt/plassert/utnevnt/erstattet. Første Mosebok 4:25 sier at Eva ga ham navnet Set fordi Gud utnevnte en annen i stedet for Abel.

Enos – dødelig. NIV Study Bible s. 13 sier at navnet, i likhet med «Adam», betyr «mann».

Kainan/Kenan – fast (som et rede eller en bolig)

Mahalaleel – Guds lov, lovet være Gud.

Jared – en etterkommer

Enok – innviet, viet, opplært

Metusalah – pilenes mann

Lamech – fra en ubrukt rot med ukjent betydning

Noah – enten hvile eller trøst

Irad – rømling

Ham – varm

Sem – navn?

Jafet – utvidelse. Ifølge de førkristne grekerne var Japetos deres stamfar.

En ting vi kan lære av Japetos, er at etymologien eller betydningen bak hvert navn ikke nødvendigvis er av betydning.

Et annet poeng vi kan lære av Set og Noa, er at betydningen bak noen av navnene er viktig.


Spørsmål: I 1. Mosebok 5:21–27, er det en grunn til at Metusala var den eldste personen i Bibelen?

Svar: Kanskje. Syndfloden skjedde det året Metusala døde. Kanskje var dette et tegn på Guds barmhjertighet ved at han utsatte syndfloden ved å gi ham et langt liv.


Spørsmål: Hvorfor tok Gud Henok, en gudfryktig mann, i 1. Mosebok 5:24?

Svar: Kanskje av samme grunn som vi tar med vakre blomster inn i hjemmet vårt. Enok døde ikke nødvendigvis; Gud tok bare Enok med seg til himmelen, på samme måte som Elia i 2. Kongebok 2:11–12. En annen illustrasjon var at Enok og Gud, som gode venner, gikk en tur, det begynte å bli sent, og Gud sa: «Siden du er nærmere mitt hus enn ditt eget, hvorfor kommer du ikke bare innom mitt hus nå?» Gud lar imidlertid de fleste av sine tjenere dø for å komme til himmelen. Dette er ikke hjerteløs likegyldighet, men Salme 116:15 sier: «Kjær er i Jehovas øyne de helliges død.» (Greens bokstavelige oversettelse)


Spørsmål: Hvorfor finnes det i 1. Mosebok 6 likheter mellom Noas flom og andre beretninger?

Svar: De bør være like hvis de beskriver en felles hendelse. Den babylonske beretningen er lik i detaljene, men svært forskjellig når det gjelder begrunnelsene som gis. Ifølge denne beretningen ødela gudene menneskene fordi de lagde for mye støy, men senere angret de på dette og samlet seg sultne rundt «Noas» offergaver.

En interessant likhet er at Bibelen sier at Noas tre sønner var Ham, Sem og Jafet. De ariske instituttene til Manu sier at Satyavrata overlevde flommen med tre sønner: Jyapeta, Sharma og C’harma. Den greske forfatteren Aristofanes gjengir den greske tradisjonen om at Japetos (titanen Iapetus) var forfedren til grekerne. Alt dette er bekreftende bevis på en felles hendelse.


Spørsmål: Betyr 1. Mosebok 6:3 at Guds Ånd kan forlate noen og aldri komme tilbake?

Svar: Nei. 1. Mosebok 6:3 sier at den ånden som Gud har gitt, vil forlate en persons fysiske kropp etter 120 år.


Spørsmål: Betyr 1. Mosebok 6:3 at menneskets levetid fra da av bare skulle være 120 år, eller at det skulle være 120 år med nåde før syndfloden?

Svar: Det kan være begge deler, fordi det ikke finnes bevis mot noen av synspunktene. Begge kan være riktige ifølge The NIV Study Bible s. 14 og New International Bible Commentary s. 120. The Expositor’s Bible Commentary bind 2, s. 77, legger vekt på at det dreier seg om menneskets levetid. Der står det at synspunktet om at det var tiden frem til syndfloden, ble forkynt av Luther, Calvin og The Scofield Bible. «The New Geneva Study Bible» s. 18 nevner begge synspunktene, men legger vekt på årene frem til syndfloden.


Spørsmål: I 1. Mosebok 6:3, fastsatte Gud vår levetid til 120 år, eller bare 70 til 80 år, slik Salme 90:10 sier?

Svar: Noen ting er vanskelige å forstå før man innser at Gud står fritt til å fastsette ulike regler på ulike tidspunkter. Menneskets gjennomsnittlige levetid har endret seg. Gud fastsatte den gjennomsnittlige levetiden til 120 år like før syndfloden. Mye senere viser Salme 90:10 at den ble forkortet. Der står det at et menneske lever til det blir 70 år, 80 hvis det har krefter til det. En graf over levetidene som er oppgitt i 1. Mosebok, viser en eksponentiell nedgang.

Forskere er ikke sikre på alle mekanismene bak aldring: mikrober eldes ikke. Selv om demetylering av DNA kan være én mekanisme, ser den dominerende mekanismen ut til å være forkortelse av DNA-strengene. Hver gang DNA-et i en celle hos et dyr deler seg, blir noen av endene forkortet. Nå finnes det fremmed materiale på endene, og mikrober har et enzym, telomerase, som gjenoppretter endene. Telomerase ser imidlertid ikke ut til å gjenopprette endene av DNA hos dyr.


Spørsmål: Hvordan forenes dette med paleontologer som sier at folk i oldtiden levde kortere liv, jf. 1. Mosebok 6:3?

Svar: Det er noen feil i denne spesielle påstanden fra scientismen som utgir seg for å være vitenskap.

1. Legg merke til at de aldri nevner grunnlaget for påstanden om at folk hadde kortere levetid.

2. De fremlegger ingen bevis for at de har et statistisk gyldig og objektivt utvalg. For eksempel kunne en hypotetisk fremtidig paleontolog, om flere århundrer, grave opp avfallet fra et par abortklinikker og «bevise» at vår gjennomsnittlige levetid var mindre enn ett år. Dette «beviset» ville også være statistisk skjevt.

3. Estimater av levetid bør angi om de inkluderer eller ekskluderer spedbarnsdødelighet. For eksempel var forventet levealder i mange sentralafrikanske land på 1970-tallet under 30 år. Likevel ville man, hvis man reiste til landet, fortsatt se mange eldre mennesker. Hvis det fantes et hypotetisk land hvor alle småbarn levde til de ble 60 år, men hvor 2/3 av alle spedbarn døde, ville den gjennomsnittlige levealderen bare være 20 år.


Spørsmål: Siden Gud aldri kunne bli kjød, hvordan kunne da Jesus komme til jorden, ifølge 1. Mosebok 6:3? (Dette ble spurt av en ateist)

Svar: 1. Mosebok 6:3 sier ikke noe slikt. Det står ganske enkelt at menneskene er av kjøtt og blod. Det er riktig at Gud er Ånd, og at Jesus tømte seg selv for å komme til jorden i kjødet, men 1. Mosebok 6:3 verken bekrefter eller benekter noe om at Gud kom i kjødet.


Spørsmål: Hvem var nefilimene eller «Guds sønner» i 1. Mosebok 6:2, 4–5?

Svar: Nefilim, som betyr «de falne», ble også kalt «Guds sønner», og her er noen teorier om hvorfor folk kalte dem det.

Den gudfryktige slekten til Set, eller troende som syndet ved å gifte seg med vantro fra Kains slekt. Dette synet går så langt tilbake som til Julius Africanus, som skrev i 232–245 e.Kr., i «Ante-Nicene Fathers», bind 6, fragment 2, s. 131.

«Mektige konger» er tolkningen i den arameiske Targum.

En annen rase, for eksempel neandertalere, denisovanere eller muligens Homo erectus.

Teknologisk avanserte: En skeptiker mener at israelittene kalte dem kjemper på grunn av deres høye murer og teknologisk avanserte våpen.

Barn av kvinner og demonbesatte menn.

Noen demoniske vesener kunne krysse seg med mennesker, var troen til jødene Filon, Josefus (<100 e.Kr.) og forfatteren av 1. Enok (kapittel 6). Blant de kristne som lærte dette, var Justins andre forsvarstale, kap. 5, s. 190, Tertullianus’ «Om jomfruers slør», kap. 7, s. 32 (198–220 e.Kr.), «Commodianus’ instruksjoner» (ca. 240 e.Kr.) kap. 3 s. 203, og Ambrosius av Milano (ca. 378 e.Kr.). Augustinus av Hippo erkjenner i «Guds by» (413–426 e.Kr.), bok 15, kap. 23, s. 303–304, at tidligere kristne hadde dette synet, men påpeker at 1. Mosebok 6:3 strider mot dette synet, fordi Gud sier at Hans ånd ikke vil stride med mennesket for alltid, noe som ikke ville gi mening hvis det bare var demoner som gjorde disse tingene.

Kanskje var dette Satans forsøk på å endre vår genpool. Men hvis demoner kunne krysse seg med mennesker, hvordan kunne da Jesus til en viss grad sone for halvmennesker, halvdemoner?


Spørsmål: Hvordan angrer Gud i 1. Mosebok 6:6?

Svar: Ordet kan også oversettes med «sørget». Gud uttrykker sine følelser etter hvert som hendelsene inntreffer. Jeremia 18:8 går nærmere inn på dette. Se også drøftingen av 1. Mosebok 20:3,6 for mer informasjon.


Spørsmål: Hvordan var Noa fullkommen i sin generasjon i 1. Mosebok 6:9?

A: Det er ingenting som tyder på at «fullkommen» her betyr syndfri fullkommenhet. Det hebraiske ordet betyr snarere «samsvar med normen», og den opprinnelige betydningen kan godt ha vært «å være rettferdig». Det samme ordet, med andre vokalmærker, brukes i 3. Mosebok 19:15 om å dømme sin neste rettferdig.


Q: I 1. Mosebok 6:12 står det at alle hadde forvrengt sine veier; hvordan kunne da Noa være uten skyld i 1. Mosebok 6:9 og 1. Mosebok 7:1?

Svar: Sammenhengen viser tydelig at «alle» betyr med unntak av Noa og hans familie. Legg merke til at Noas far, Lemek, også døde i flommens år.


Spørsmål: Hvordan visste Noa i 1. Mosebok 6:13 og 7:1 at Gud talte til ham, siden han aldri så Gud?

Svar: Ofte vet mennesker som har hatt et langvarig forhold til Gud når Gud taler til dem. Se 1. Kongebok 19:11–13 for et annet eksempel.

Den eneste advarselen folk hadde om en flom, var Noa – mannen som bygde en båt i ørkenen. Sett fra Noas perspektiv ville han enten være den største helten eller den største tåpen som hans generasjon noensinne hadde sett. Han ville ikke være noe midt imellom. Slik er naturen til stor tro på Gud. (Preken av Bill Counts 5.11.2005)


Spørsmål: Hvordan kunne Noa bygge en så stor ark, som det står i 1. Mosebok 6:14?

Svar: Han hadde 100 år på seg til å bygge den sammen med sine tre sønner, og muligens noen innleide hjelpere. Arken var omtrent 450 fot lang, 75 fot bred og 45 fot høy. Dette utgjør 1 518 750 kubikkfot hvis den var en nøyaktig rektangulær kasse. Over 100 år kunne de bygge 45/100 = mindre enn en halv fot i høyden per år. En bås på 10 fot × 15 fot × 6 2/3 fot har et volum på 1 000 kubikkfot. Skipet Queen Elizabeth 2 er 963 fot (294 m) langt, 105,3 fot (32,09 m) bredt og 171,3 fot (52,5 m) høyt. Arken var altså mindre enn Queen Elizabeth 2, bortsett fra at arken ikke hadde en dyp kjøl.


Spørsmål: I 1. Mosebok 6:14, hvor lange var noen andre gamle båter?

Svar: I antikken ble det funnet en romersk båt i Storbritannia som var 100 fot lang, og senere var også vikingskipene lange, med Roskilde-skipet som det lengste kjente på 115 fot. I oppdagelsestiden kunne linjeskipene være 200 fot lange, og senere var klipperskipene vanligvis 150–250 fot lange. Det lengste klipperskipet, kalt «Great Republic», var 302 ft langt. Selv om det fantes noen få klipperskip av metall i Europa, var de fleste klipperskip laget av tre med metallforsterkninger på spantene og den indre kjølen.

Selvfølgelig hadde de ikke 100 år på seg til å bygge disse båtene. Dessuten, mens de fleste båter bygges av eik fordi det er et sterkt treverk, er andre tresorter, som teak, ibenholt, brasiliansk blackheart og cocobolo (i Sør-Amerika), mye sterkere. Arken ble ikke bygget av eik, men av gopherwood. Vi er ikke sikre på hva gophertre er; det finnes to teorier. Den ene er at det var et svært hardt treverk (kanskje det fortsatt finnes i dag under et annet navn, eller kanskje det er utdødd i dag). En annen teori er at «gophertre» var en mekanisk metode for å presse treverket for å herde det, slik at det skulle holde bedre. Til slutt betyr ikke det at den var bygget av gophertre at den ikke hadde andre deler, som for eksempel metallspiker, avstivere osv. 1. Mosebok 4:22 viser at de hadde verktøy av bronse og jern (sannsynligvis meteorittisk) lenge før Noa.


Spørsmål: Hvordan vet vi i 1. Mosebok 6:14 at en alen er 17,5 tommer?

Svar: Da kong Hiskia fikk bygget Siloam-tunnelen, rundt 700 f.Kr., hugget arbeiderne hans inn en inskripsjon som oppga at den var 1 200 alen lang. Ved å dele lengden i tommer med 1 200 alen, fikk man omtrent 17,5 tommer per alen. Selvfølgelig kunne en alen på Moses’ tid ha vært noe større eller mindre. Det ville gjort arken noe større eller mindre.


Q: Hvordan kunne arken i 1. Mosebok 6:14 overleve Noas flom?

Svar: Det er minst tre grunner.

Gopher-tre kan ha vært en sterk tresort, men det kan også ha vært spesialbehandlet tre. Tungt tre er et godt valg, fordi det har fleksibilitet. 1. Mosebok 4:22 viser at de hadde bronse og jern før Noa.

Formen var ideell for urolige farvann (1 × 1,67 × 10).

Gud kunne selvfølgelig også beskytte arken på overnaturlig vis etter behov.


Spørsmål: Skulle Noah i 1. Mosebok 6:19 ta med to av hvert dyr, eller syv par av hvert rent dyr, slik det står i 1. Mosebok 7:2? Men var det bare ett par av hvert som kom om bord i 1. Mosebok 7:8–9?

Svar: Alt er riktig; 1. Mosebok 6:19 nevner ikke de rene dyrene spesifikt. Noah skulle ta med to av alle slag, og i tillegg skulle han ta med syv av de rene. 1. Mosebok 6:19 sier «to»; det står ikke «ikke mer enn to». De ekstra dyrene var til mat og til offer i 1. Mosebok 8:20. Dette er ikke så mye en unøyaktighet i Bibelen som et eksempel på hvordan Gud lærer oss. Gud sørger for at vi forstår det generelle konseptet «to for å gjenoppbygge», og legger deretter til et annet konsept: «syv ekstra til ofring». Det ligner på når elever lærer aritmetikk. Først lærer de å trekke et mindre tall fra et større tall. Først senere lærer de om negative tall og at man kan trekke et større tall fra et mindre tall.

1. Mosebok 7:8–9 sier ikke nøyaktig ett par av hver dyreart. Det står «to og to», noe som vil omfatte både det ene paret av urene dyr og alle parene av de rene.


Spørsmål: Stammer 1. Mosebok 6:19–20 fra en «prestelig» kilde rundt 450 f.Kr., og 1. Mosebok 7:2–3 fra en «yahwistisk» kilde rundt 850 f.Kr.?

Svar: Det finnes ingen bevis for at de noen gang var to separate fortellinger, bortsett fra at de forekommer gjentatte ganger. Gjentakelse er imidlertid en litterær teknikk for å understreke et poeng. Den gang hadde de kanskje ikke det moderne ordtaket: «Fortell dem hva du skal fortelle dem, fortell dem det, og fortell dem så hva du har fortalt dem», men de var definitivt klar over hvor effektivt det er å gjenta seg, slik selv en kort titt på Salmene eller Ordspråkene viser.

Det er vanskelig for liberale å hevde at historien om Noas flom stammer fra enten 850 f.Kr. eller 450 f.Kr., ettersom det sumeriske Gilgamesh-eposet inneholder noen av de samme detaljene om en verdensomspennende flom, og det ble skrevet før 2500 f.Kr. (En babylonisk kopi av tavle 11 av det 12-tavle lange eposet befant seg i Ashurbanipals palass i Ninive.)

For å være rettferdig må det imidlertid sies at den liberale JEPD-teorien om at Noahs flom stammer fra to kilder, stammer fra det nittende århundret, før Gilgamesh-eposet ble kjent for den moderne verden. Den eneste grunnen til at dette spørsmålet tas opp i dette verket, er at det fortsatt finnes en rekke liberale «kristne» som tror på JEPD-teorien.


Spørsmål: Kaster 1. Mosebok 7:1–24 skygge over Guds karakter og hans rettferdighetsbegrep? Gud utryddet hele menneskeheten fordi han «angret» på at han hadde skapt den. I bunn og grunn innrømmet Gud at han hadde begått en feil, og for å rette opp denne feilen spiller han dommer, jury og bøddel, og utrydder hele menneskeheten à la «Robo-Cop» uten rettssak, og begår dermed folkemord. Jeg tviler ikke på at det fantes ondskap, men hvor ond er et ettårig barn eller et ufødt foster?
Svar: Overhodet ikke, selv om det kanskje vil rive ned noen menneskers «myke» forestillinger om Gud. Alle som noensinne har levd, hvis de ikke er på jorden nå, har dødd (med bare to unntak). Spørsmålet er ikke at de døde, men når de døde, og om de fikk lov til å få etterkommere. Gud følte sorg da han så hvordan verden var på Noas tid. Om man liker det eller ikke, er Gud en dommer. Han er også en jury, og ja, en bøddel. Gud har retten til – og utøver denne retten – å bestemme når og hvordan mennesker skal dø.


Spørsmål: I 1. Mosebok 7:1, hadde de andre menneskene «ingen sjanse» til å omvende seg, slik ateister har hevdet?

Svar: Nei, et århundre er mer enn nok tid til omvendelse. Mens de så arken bli bygget, kunne de lytte til Noa, en «rettferdighetens forkynner» (2. Petersbrev 2:5). Det tok 100 år å bygge arken, og over hundre år er rikelig med tid til å få en sjanse til å vende seg til Gud. Kanskje er dette en av grunnene til at 1. Petersbrev 3:20 sier at Gud ventet tålmodig mens arken ble bygget.


Spørsmål: Hvordan kunne Noa i 1. Mosebok 7:2 vite hvordan han skulle ta med seg de rene dyrene, siden det ennå ikke fantes noen lov i Det gamle testamente?

Svar: Noah hadde ikke skriftene fra Det gamle testamente; i stedet var det Gud selv som talte til ham. Selv om vi ikke vet nøyaktig hvor mye Gud lærte Noah om hva som skulle stå i Moseloven, kjente Gud selvfølgelig seg selv, og var i stand til å formidle til Noah hvilke dyr han skulle ta med seg syv av.

I denne personlige samtalen med Noa vet vi ikke om Gud brukte den samme definisjonen av «rent» som finnes i Moseloven. Uansett ble Noa fortalt hvilke dyr han skulle ta med seg.

Det ligger en lære for oss i dette spørsmålet. Når Gud ber oss om å gjøre noe, kjenner vi vanligvis ikke til hver eneste detalj om alt. Vi kan utsette det, eller vi kan ganske enkelt adlyde det vi vet, og stole på at Gud vil korrigere oss om nødvendig mens vi adlyder. Hvis vi venter til vi kjenner til hver eneste detalj først, vil vi sannsynligvis aldri adlyde.


Spørsmål: Skulle Noah i 1. Mosebok 7:2 ta med seg syv par rene dyr, eller bare to par rene dyr, slik bibelkritikeren Bart Ehrman (Jesus, Interrupted, s. 10) hevder at 1. Mosebok 7:9–10 tyder på?

Svar: Ehrman kan ha forvekslet notatene sine her. 1. Mosebok 7:2 sier syv par av de rene dyrene og ett par av de urene dyrene. 1. Mosebok 7:8–10 sier: «Og de gikk inn til Noa i arken, hanner og hunner av rene dyr og av dyr som ikke er rene, og av fugler og av alt som kryper på jorden, (9) to og to, slik Gud hadde befalt Noa. (10) Og etter syv dager kom flomvannet over jorden.» (Green’s Literal Translation)

1. Mosebok 7:9-10 sier ingenting om hvor mange dyr det var. 1. Mosebok 7:8-9 sier at dyrene (flertall) kom «to og to», det vil si i par (flertall). Det var flere par, ett per art av urene dyr. Det var også flere par av rene dyr. I 1. Mosebok 7:8 var det ingen grunn til å være mer spesifikk om antallet par her, fordi det seks vers tidligere ble fortalt oss hvor mange par det var.


Spørsmål: Hva er det som er uvanlig ved den litterære strukturen i 1. Mosebok 7:4–8:12?

Svar: Dette kalles et kiasme, noe som er vanlig i gammel hebraisk litteratur, der hver setning (unntatt noen ganger den midterste) har en symmetrisk speilsetning. Her er strukturen:

7:4 – 7 dager å vente på flommen

7:10 – – 7 dager å vente på flommen

7:17a – – – 40 dager med flom

7:24 – – – – 150 dager med stigende vann

8:3 – – – – 150 dager med vannet som trekker seg tilbake

8:6 – – – 40 dager med venting

8:10 - - 7 dager med venting

8:12 – 7 dager med venting

I tillegg er 1. Mosebok 7:21–23a et kiasme innenfor dette kiasmet.

- Alt levende døde

- - Fugler

- - - husdyr og ville dyr

- - - - krypdyr

- - - - - Mennesker

- - - - - - alt på det tørre

- - - - - - alle levende vesener på jordens overflate

- - - - - mennesker

- - - - Dyr

- - - Krypdyr

- - fuglene i luften,

- de ble utslettet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 7:12,24, varte flommen i 40 dager eller 150?

Svar: 1. Mosebok 7:12 sier at det regnet fra himmelen i 40 dager, men vannet oversvømmet jorden i totalt 150 dager. Se When Critics Ask, s. 42, og Chronological and Background Charts of the Old Testament, s. 36.


Spørsmål: Hvorfor lærer Bibelen i 1. Mosebok 8 tilsynelatende at menneskeheten bare går omtrent 6 000 år tilbake i tid?

Svar: Ifølge radioaktive dateringsmetoder dukket anatomisk moderne mennesker, som mange kaller Cro-Magnon-mennesket, først opp for mellom 350 000 og 300 000 år siden.

Uansett når Gud skapte mennesket, tillater slektstavlene i 1. Mosebok imidlertid ubestemte tidshull, da ordet «sønn» også betyr «etterkommer», og ordet «far» også betyr «forfader». Jesaja 51:2 sier at Abraham er jødenes far, og jødene fortalte Jesus at Abraham var deres far i Johannes 8:39.

Som en sidebemerkning kan vi si med sikkerhet at verden ble skapt på seks dager, men hvor lang er en av Guds dager? 2. Petersbrev 3:8 sier at en dag hos Herren er som tusen år, og tusen år som en dag. I Salme 90:4 står det at tusen år i Guds øyne er som en dag eller en vakt om natten. Irenaeus tolker i «Mot kjetteriene», bok 5, kap. 23.2 (182–188 e.Kr.), s. 551–552, en av Herrens dager i Første Mosebok som 1 000 år.


Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 1. Mosebok 8:1 og 2. Mosebok 6:5 «huske» uten først å ha glemt?

Svar: Gud er allvitende. Selv om Noa kanskje følte seg glemt, er dette bare et uttrykk for at Gud ikke glemte Noa. Når vi husker noen på årsdagen eller bursdagen deres, betyr det ikke at vi glemmer dem resten av året. Se *When Critics Ask*, s. 43, for et lignende svar.


Spørsmål: Hva er det som er så viktig med olivenbladet i 1. Mosebok 8:11?

Svar: Bladet spiret antakelig etter flommen, og oliventrær vokser ikke i høye høyder. Oliventræret er ofte et symbol på Guds folk.


Spørsmål: I 1. Mosebok 8:15, stammer alle raser fra Noa?

Svar: På farssiden ja, men på morssiden nei. Noas kone, de tre sønnene og deres koner var også på arken. Forskjellene er ikke så store, gitt at i blandede ekteskap kan to brødre ha veldig lys og veldig mørk hud.


Spørsmål: Hva er parallellene mellom 1. Mosebok 8:15–21 og 1. Mosebok 12:1–7?

Svar: Det finnes minst syv paralleller mellom Guds kall til Noa og Guds kall til Abram.

Gud sier til [ham] 1. Mosebok 8:15 1. Mosebok 12:1

Gå ut av arken/landet 1. Mosebok 8:16 1. Mosebok 12:1

Så dro [han] 1. Mosebok 8:18 1. Mosebok 12:4

Deretter bygde [han] et alter 1. Mosebok 8:20 1. Mosebok 12:7

Gud velsignet [ham] 1. Mos. 9:1 1. Mos. 12:2

Bliv mange og bli et stort folk 1. Mos. 9:1 1. Mos. 12:2

Inngå en pakt / Gud gir dem landet 1. Mos. 9:9 1. Mos. 12:7


Spørsmål: Vil vannet i 1. Mos. 8:21–22 igjen dekke hele jorden?

Svar: Nei, for Jesaja 54:9 minner oss om at det ikke vil skje. Dette er et annet argument mot den lokale flommen, for Gud sa at det aldri mer skulle komme en flom som dekket jorden. Hvis Noas flom bare hadde vært en lokal flom, så må det ha vært andre forferdelige lokale flommer.


Spørsmål: Vil Gud i 1. Mosebok 8:21 igjen ødelegge alt liv, eller vil alt bli ødelagt i 2. Petersbrev 3:7,10?

Svar: 1. Mosebok 8:21 sier at Gud lovet å ikke ødelegge alt liv «... slik jeg har gjort», og 1. Mosebok 8:22 legger til «... så lenge jorden består». Gud vil ødelegge jorden med ild, men skåne de troende.


Spørsmål: Hvorfor har vi fortsatt hungersnød, slik det står i 1. Mosebok 8:22?

Svar: 1. Mosebok 8:22 sier at høst- og såtiden ikke skal opphøre. Selv om det har vært mange hungersnød, har det ikke vært noen verdensomspennende, permanent hungersnød.


Spørsmål: Hvordan kunne alle dyrene i 1. Mosebok 9 dra tilbake til det samme stedet de kom fra?

A: Kristne er uenige om hvorvidt syndfloden skjedde mellom 2600 og 3000 f.Kr., rundt 7000 f.Kr., rundt 14 000 f.Kr. eller for nesten en million år siden. De som mener at syndfloden skjedde mellom 2600 og 3000 f.Kr., mener at arkeologiske funn og radioaktive dateringsmetoder er forvirrende, så det finnes ingen data som kan si om dyrene vendte tilbake til det samme stedet de kom fra eller ikke.

Men hvis syndfloden skjedde for rundt 14 000 år siden, ble ikke alle dyrene værende på samme sted. En landbro forbant Amerika og Asia. Etter det døde mammuter og hester ut i Amerika.

Uansett når flommen fant sted, kan alle kristne imidlertid være enige om at Gud har makt til å påvirke dyrene til å dra dit Han ønsker.


Spørsmål: Kan mennesker spise kjøtt, eller bare grønnsaker, ifølge 1. Mosebok 9:3?

Svar: I 1. Mosebok 1:29 står det at Adam kunne spise frukt og grønnsaker. Etter syndfloden står det i 1. Mosebok 9:3 at vi nå kunne spise kjøtt. Se drøftingen av 1. Mosebok 1:28 for mer informasjon.


Spørsmål: Er det i dag forbudt å spise blod, slik det står i 1. Mosebok 9:4 og Apostlenes gjerninger 15:28–29?

Svar: Noen sier nei, fordi Kristus opphevet loven, og i Apostlenes gjerninger 10:11–16 ble all «mat» kalt ren.

Noen sier ja, fordi dette ble gitt før Moseloven i 1. Mosebok 9:4. I Apostlenes gjerninger 15:20, 28–29 trodde og lærte den tidlige, apostoliske kirken at kristne skulle avstå fra blod. Selvfølgelig er ørsmå mengder blod greit, fordi jøder fikk lov til å spise vilt de hadde jaktet og [raskt] tappet for blod i marken i 3. Mosebok 17:13.


Spørsmål: I 1. Mosebok 9:4, 3. Mosebok 7:26–27, 3. Mosebok 17:11–12 og 5. Mosebok 12:16, 23–25: Betyr forbudet mot å spise blod at folk aldri bør få blodoverføringer, slik Jehovas vitner lærer?

Svar: Nei. Vi skal ikke være kannibaler, men organtransplantasjoner er likevel greit. På samme måte ble folk bedt om ikke å spise blod, og blodoverføringer er greit.

Som det fremgår av boken *Jehovas vitner – svar vers for vers*, s. 22–23, forbød ikke engang Jehovas vitners organisasjon «Vakttårnet» blodoverføringer før i 1944. I 1967 forbød de også organtransplantasjoner (tidsskriftet *Vakttårnet*, 15.12.1967, s. 702–704). Deretter ombestemte de seg og tillot dem i 1980 (Vakttårnet 15.3.1980, s. 31). De tillot heller ikke vaksinasjoner fra 1931 til 1952.


Spørsmål: Forbyr 1. Mosebok 9:6 henrettelse av forbrytere i dag?

Svar: Overhodet ikke. 1. Mosebok 9:6 forbyr både drap og påbyr henrettelse som straff for drapsmenn. Husk at 1. Mosebok var en av Mosebøkene, og i 2. Mosebok til og med 5. Mosebok ble en rekke forbrytelser straffet med henrettelse. Se også neste spørsmål.


Spørsmål: Snakker 1. Mosebok 9:6 om dødsstraff?

Svar: Det handler definitivt om dødsstraff. Det betyr henrettelse og ikke bare fysisk død, som rammer både ikke-mordere og mordere likt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 9:12–13, viser regnbuen som et tegn på Guds pakt at det ikke fantes regnbuer før syndfloden?

Svar: Det antyder dette, men beviser det ikke. Som det står i *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 220–221: At Gud bruker et tegn, beviser ikke automatisk at det ikke eksisterte før. For eksempel ble omskjæringsritualet praktisert før Abraham av andre folk, blant annet egypterne og etiopierne (Herodot i sin *Historie*, bok 2, kap. 104, s. 69). Egypterne praktiserte det ifølge Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 9, s. 142: «Ja, også egypterne praktiserer omskjæring.»


Spørsmål: Hvordan kunne en gudfryktig mann som Noa bli beruset, slik det står i 1. Mosebok 9:20–21?

Svar: For det første legger Bibelen ikke skjul på at Guds folk også synder. For det andre er det lettere å bli full på grunn av det lavere lufttrykket nær toppen av et fjell etter syndfloden.


Spørsmål: Hvorfor finnes denne triste historien om at Noa ble full i 1. Mosebok 9:20–21?

Svar: Bibelen viser oss ikke bare hvorfor det er viktig å gjøre det rette, men gir oss også konkrete eksempler på konsekvensene av å gjøre noe galt. Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) svarer svært tydelig på dette: «Noas beruselse ble nedtegnet skriftlig, slik at vi, med den klare og skriftlige beskrivelsen av hans overtredelse foran oss, kan beskytte oss med all vår kraft mot beruselse.» The Instructor, bok 2, kap. 2, s. 246.


Spørsmål: I 1. Mosebok 9:21–25 – var 1. Mosebok en nedskalert versjon av en opprinnelig historie der Ham kastrerte Noah for å hindre ham i å få flere sønner, i likhet med den greske myten om Kronos som kastrerte sin far Uranos, slik en ateist (Capella) har antydet?

Svar: Nei, det er ingen antydning til kastrering her. Når det gjelder gresk kultur, må man huske at den eneste greske kulturen på Moses’ tid var de tidlige mykenske grekerne. Mye av det vi vet om gresk mytologi stammer fra tiden etter dette. Til sammenligning fant Homers trojanske krig sted rundt 1200 f.Kr., omtrent 250 år etter utvandringen fra Egypt.

Derfor skjedde det sannsynligvis ingen lån her. Hvis man likevel insisterer på at det var snakk om lån, må det senere ha lånt fra det tidligere, og den greske historien her var sannsynligvis senere enn Moses.


Spørsmål: Hva var galt med at Ham så sin far naken i 1. Mosebok 9:22?

Svar: Sønner bør ikke fritt spre foreldrenes svakheter, og Hams holdning i 1. Mosebok 9:22 var respektløs. Ham fikk vite at hans egen sønn ville bli en skam for ham. Hams holdning var spottende ifølge Methodius (270–311/312 e.Kr.) i *Banquet of the Ten Virgins*, diskurs 10, kap. 2, s. 348, og Justin (ca. 138–165 e.Kr.) i *Dialogue with Trypho*, kap. 139, s. 269.


Spørsmål: Hva gjør du i 1. Mosebok 9:22–23 hvis du skammer deg over foreldrene dine?

Svar: Først må du forstå hvorfor du skammer deg. Gjør foreldrene dine faktisk noe moralsk galt, er det et tilfelle der du bare er kresen, eller noe midt imellom? Du må ære foreldrene dine (2. Mosebok 20:12; Efeserne 6:2), men likevel må du ikke godta synd. Du bør adlyde foreldrene dine i Herren (Efeserne 6:1). Det betyr at du skal adlyde dem, men når de befaler noe som strider mot Gud, må du adlyde Gud først.


Spørsmål: I 1. Mosebok 9:22–23, hva gjør du hvis barna dine skammer seg over deg?

Svar: Det er minst fire måter de kan bli flau på:

1) på grunn av et moralsk standpunkt du inntar som er riktig,

2) på grunn av noe som har med stil, personlig preferanse eller et annet moralsk nøytralt tema å gjøre, som er riktig,

3) på grunn av noe du har gjort galt,

4) på grunn av noe som ikke var galt i seg selv, men som er hensynsløst eller ikke respekterer deres følelser.

Når det gjelder den første grunnen, kan du ganske enkelt forklare hvorfor du inntar dette standpunktet. Når det gjelder den andre grunnen, bør du ikke la det som er godt, bli omtalt som ondt (Romerne 14:16), men av kjærlighet kan du kanskje tilpasse deg dem (Romerne 14:14-15).


Spørsmål: Hvorfor hender det i 1. Mosebok 9:22-23 at barn noen ganger ikke ærer foreldrene sine?

Svar: Det finnes en gammel kinesisk historie om en reisende som så en mann som bar sin gamle far i en trillebår, mens den unge sønnen gikk bak. Den reisende spurte mannen hva han holdt på med, og han svarte at siden faren ikke lenger kunne ta vare på seg selv og var en byrde for familien, skulle han kaste ham i elven for å drukne ham. Reisende ble opprørt over dette og visste ikke hva han skulle si for å avholde mannen fra denne onde handlingen. Til slutt sa han ganske enkelt: «Ikke glem å ta med trillebåren tilbake!» Med andre ord: Slik han behandler sin far, lærer han sin egen sønn å behandle ham.

Når barn ikke ærer foreldrene sine, kan det skyldes minst fem årsaker.

a) De ser ikke noe behov for å adlyde Gud, som befaler oss å ære våre foreldre (2. Mosebok 20:12; Efeserne 6:2).

b) Som barn ønsker de ikke å adlyde foreldrene sine i Herren, slik Efeserne 6:1 pålegger dem å gjøre.

c) De har kanskje æret dem før, fordi de trodde foreldrene kunne hjelpe dem. De ser ikke lenger på foreldrene som i stand til å hjelpe dem materielt, så hvorfor ære dem? Dette kan gjelde barn når de drar på universitetet, eller voksne som ikke ser noen utsikter til rikdom fra foreldrene sine.

d) De er utakknemlige for ofrene foreldrene deres gjorde for dem mens de vokste opp.

e) De velger kanskje å se bort fra autoritet generelt.

Trillebåren vil alltid være der. Når enten dine barn eller andre bestemmer seg for hvordan de skal forholde seg til deg, vil de huske hva du gjorde med trillebåren, og forhold der du kanskje ikke lenger er den som drar størst nytte av det.


Spørsmål: Hvordan skal vi i 1. Mosebok 9:22–23 forholde oss til andres synd?

Svar: I alle tilfeller bør vi ikke gi inntrykk av å godta synden, men vi kan fortsatt elske synderen. Vi bør ikke befinne oss i en situasjon der vi selv blir fristet. Dessuten er det en forskjell på om synderen er ditt barn, din forelder, en person som er eldre enn deg, en kristen eller en ikke-troende.

Hvis vår bror synder mot oss, skal vi ifølge Matteus 18:15–17 først prøve å snakke med ham under fire øyne, og hvis det hjelper, er saken avsluttet. Men hvis han ikke vil høre på deg, skal du gå til ham igjen og ta med deg én eller to andre. Hvis det ikke hjelper, skal du legge saken frem for menigheten. Hvis det ikke hjelper, skal han utelukkes fra menigheten.

Ta ikke imot en anklage mot eldste med mindre den fremføres av to eller tre vitner (1. Timoteus 5:19).

Kroppslig straff (ris) kan brukes mot dine egne barn, men ikke mot andre mennesker (Ordspråkene 22:15; Hebreerne 12:7–11).

I skal ikke irettesette en eldre mann på en hard måte (1. Timoteus 5:1).


Spørsmål: Hvorfor ble Kanaan og ikke Ham forbannet i 1. Mosebok 9:25?

A: Ham fikk vite at hans etterkommere ville bli et eksempel på syndens konsekvenser. I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 2, s. 97, står det at den hebraiske verbformen er imperfekt og ikke jussiv, «så betydningen er sannsynligvis snarere en spådom («Han vil bli») enn en forbannelse («Må han bli»). Dermed forutser Noas ord et sentralt tema i de påfølgende fortellingene – skille mellom det utvalgte avkommet og kanaanittenes avkom.» I *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 32, står det det samme.

Se Justin Martyrs [ca. 138–165 e.Kr.] «Dialog med Tryfon», kapittel 139, s. 268–269, for en nærmere drøfting.


Spørsmål: Hva var Kanaans forbannelse i 1. Mosebok 9:25–26?

Svar: Første Mosebok sier bare: «Han skal være en tjener av tjenere for sine brødre.» Legg merke til at forbannelsen ikke er rettet mot Ham, men mot Kanaan. Ingen greske eller hebraiske manuskripter sier at det var Ham; bare en arabisk oversettelse sier det. (Ifølge *The Origin of the Bible*, s. 307, ble den første arabiske versjonen av Mosebøkene oversatt av Saadya Gaon, som levde fra 892 til 942 e.Kr.)

Slik Ham brakte skam over sin far Noa, skulle Kanaan og hans etterkommere bringe skam over Ham, hans far. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 116–118, for et mer utførlig svar.


Spørsmål: Hvem er disse 68 folkeslagene og de 16 byene i 1. Mosebok 10?

Svar: Dette er det eldste etnografiske dokumentet vi har bevart, ifølge *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 32. Forskere mener de kan identifisere 51 av de 68 folkeslagene, og arkeologer har funnet 11 av de 16 byene. Sodoma og Gomorra ble så fullstendig ødelagt at de aldri har blitt funnet. Imidlertid nevner Ebla-tavlene, skrevet mellom 2400 og 2250 f.Kr., byene Si-da-mu (Sodoma) og I-ma-ar (Gomorra). I tillegg står det i «Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology» s. 124 at et helligdom kalt Bab edh-Dhra ble funnet like sør for Dødehavet. Det ble datert til mellom 2800 og 1800 f.Kr.

Her er folkeslagene som er kjent eller antatt.

Jafet – Grekerne sa at deres stamfar var Japetos

|->Gomer – Gimirra/assyrisk kimmerier/gresk

| |->Askenas – As-gu-za-a/assyrisk = skyterne

| |->Rifat – ? bodde i Russland?

| |->Togarma – Enten byen Tegarama i

| Lilleasia, armenerne forfedre,

| eller begge deler.

|->Magog – skytere? ifølge Josefus

|->Madai – mederne

|->Javan – joniske grekere

| |->Elishah – eolere? ifølge Josefus

| |->Tarsis – by i Lilleasia eller ellers Spania

| |->Kittim – Kypros

| |->Dodanim/Rodanim – øya Rhodos

|->Tubal – tabalifolket i Kappadokia

|->Meshech – Mushki/assyrerne, opprinnelig mellom

| Kilikia og Kaspihavet

|->Tiras – muligens thrusaene (=Tw-r’w-s3), som invaderte Egypt i 1250 f.Kr.

Ham – Ingen stamme, kun etterkommere

|->Kush – sudanesere (Kush i antikken)

| |->Seba – Nord-Etiopia. Navnet på

| | stedet stammer trolig fra sabiske kolonister

| | som kom senere.

| |->Havila – Enten nær Indus-elven i

| | Pakistan, eller ellers nær Saba og Hadramaut

| |->Sabtah – ? bodde sannsynligvis nord for Saba

| |->Raamah – Sannsynligvis rhammanittene i sørvest

| | | Arabia (Strabo 16.4.24)

| | |->Saba – Saba i det sørvestlige hjørnet av

| | | den arabiske halvøya

| | |->Dedan – nordvest for Persiabukta.

| | Nevnt av kaldeerne og assyrerne

| |->Sabteca – ? ellers ukjent

|->Mizraim – Egypt

| |->Luditter – ? ellers ukjent

| |->Anamittene – ? kun kjent fra 1 Krøn 1:11

| |->Lehabittene – Rbw/Libu var en fiendtlig

| | stamme vest for Egypt

| |->Naftuhitter – ? ellers ukjent

| |->Pathrusittene – Pathros lå i Sør-Egypt

| |->Kasluhittene – filisterne stammet fra disse

| |->Kaftorittene – Kreta / De egeiske øyene

| | (akkadisk/Mari/Ugarit/Egypt)

|->Put – Libya ifølge babylonske og persiske kilder.

|->Kanaan – kanaanittene

| |->Sidon – fønikisk by

| |->Hettitter – bodde like nord for Jerusalem

| |->Jebusittene – bodde i Jerusalem

| |->Amoritter – bodde i Kanaan. Amurru i

| | akkadisk betyr «vestlending»

| |->Girgasitter – bodde i Kanaan, sannsynligvis

| | kirkisitter/assyrere

| |->Hivittene – bodde i nærheten av Tyrus, Sidon og Sikem. Salomo brukte dem til å bygge tempelet

| |->Arkittene – Havnen «Arqah» i Nord-Syria

| |->Sinittene – den nordlige kanaanittiske havnebyen Siannu

| |->Arvadittene – den nordlige fønikiske byen Arvad

| |->Zemaritter – den kanaanittiske byen Simura 6

| | miles sør for Arvad

| |->Hamathittene – en av de eldste syriske byene

Sem – sannsynligvis Sumer

|->Elam – elamittene, hovedstaden var Susa

|->Assur – den første assyriske hovedstaden

|->Arfaksad – ? Ptolemaios nevnte Arrapachitis-regionen mellom innsjøene Van og Urmia

| |->Sela – Ingen kjent stamme, kun etterkommere

| | |->Eber – ingen kjent stamme, kun etterkommere

| | |->Peleg – Ingen kjent stamme, kun etterkommere

| | |->Joktan – mange arabiske stammer, eller ellers

| | | sørarabiske stammen Qahtan (al-Tabari

| | | bind 6, s. xxii; bind 20, s. xv)

| | | |->Almodad – muligens? en sørarabisk stamme

| | | |->Sheleph – en jemenittisk sørarabisk stamme

| | | |->Hazarmaveth – Hadrumaut i Arabia

| | | |->Jerah – antagelig en arabisk stamme?

| | | |->Hadoram – ? ellers ukjent

| | | |->Uzal – ? ellers ukjent.

| | | | Imidlertid var Uzal/Auzal en gammel

| | | | navnet på Sa’na i Jemen.

| | | |->Diklah – betyr «palmelund». De

| | | | kan ha bosatt seg ved Wadi Sirhan,

| | | | ca. 250 miles sørøst for Dødehavet.

| | | |->Obal – ukjent utenfor 1 Krøn 1:22

| | | |->Abimael – ? ellers ukjent

| | | |->Sheba – sabéerne i Sør-Arabia

| | | |->Ophir – muligens Somalia eller sørvest

| | | | Arabia. Josefus og Hieronymus mente

| | | | at det var India.

| | | |->Havila – Sannsynligvis sentral-Arabia

| | | |->Jobab – ? ellers ukjent

|->Lud – Enten lydierne, eller ellers landet

| Lubdi mellom den øvre delen av Tigris og Eufrat

|->Aram – arameerne i Syria

|->Uz – Ausitai-stammen? bodde vest for Eufrat

|->Hul – ? ellers ukjent

|->Gether – ? ellers ukjent

|->Mash/Meshech – ? Enten den syro-arabiske ørkenen Mash, kjent for assyrerne, det libanesiske fjellet Masius, eller så var Meshech en blanding av to forfedre


Spørsmål: Hvorfor nevnes ikke indere og kinesere i folketabellen i 1. Mosebok 10?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Selv om sinittene nevnes, er disse sannsynligvis ikke kinesere, men fra den kanaanittiske havnebyen Siannu i Nord-Syria. Josefus og Hieronymus mente at Ofir var India, men det er mer sannsynlig at det var Afrika.

Svaret: Alle stammer fra Adam, da alle var forbannet med Adams natur. Første Mosebok hevder ikke å oppregne alle folk, og av de hundrevis av folkene nevner Første Mosebok bare de nasjonene som noen israelitter kanskje ville kjenne igjen.


Spørsmål: Nevnes sumererne i Mesopotamia i 1. Mosebok 10?

Svar: Ja, det er de sannsynligvis, under navnet «Sem». Navnet på landet Sumer ble ofte uttalt uten «r», og «Sum» kunne lett bli til «Sem». For vitenskapelig støtte for dette, se *The Sumerians* av Samuel Noah Kramer, s. 297–298. Kramer siterer også *American Journal of Semitic Languages*, bind 58 [1941], s. 20–26.


Spørsmål: Hvem var Gomer-folket i 1. Mosebok 10:2?

Svar: Dette var folket som assyrerne kalte «Gimirra» og grekerne kalte «kimmererne». Gomer bodde i Ukraina og Sør-Russland.


Spørsmål: Hvorfor nevnes mederne (Madai) i 1. Mosebok 10:2, siden dette folket ikke ble nevnt noe annet sted før i 836 f.Kr. i teksten til Salmanassar III?

Svar: Teksten fra Salmanassar III stammer fra etter Moses’ tid, 1407 f.Kr., men at de bevarte tidlige skriftene ikke nevner noe, beviser ikke at de ikke eksisterte. Assyrerne noterte seg bare når de kjempet mot og handlet med mederne om hester. Ifølge Persia and the Bible, s. 35, «mener I.M. Diakonoff at de indo-iranske stammene ankom det iranske platået i første halvdel av det andre årtusen f.Kr. [2000–1500 f.Kr.]. Men de tidligste arkeologiske bevisene på nykommere synes å stamme fra den tidlige delen av andre halvdel av det andre årtusen f.Kr. [1500–1300 f.Kr.]».

I motsetning til dette ble det mektige minni-folket nevnt i Jeremia 51:27. Minni-folket kan imidlertid bare spores tilbake til 1200 f.Kr., og de nevnes ikke i Første Mosebok, fordi denne ble skrevet tidligere.

Oppsummert støtter arkeologien at mederne eksisterte på Moses’ tid.


Spørsmål: Hvem var javanittene i 1. Mosebok 10:2?

Svar: De er de joniske grekerne som bodde på øyene og i Lilleasia. På hebraisk var dette «yawan», som tilsvarer det greske «iaones» eller «iawones» i Homers Iliaden 8,685, og «yamanu» i inskripsjonene til Sargon II og Darius I. Jonerne nevnes i Egypt fra Ramses IIs tid (ca. 1300 f.Kr.). Jesaja 66:19 og Esekiel nevner dem, og Septuaginta-oversettelsen oversetter dette som «Hellas».


Spørsmål: Hvem var tubalittene i 1. Mosebok 10:2?

Svar: De ble kalt tabal (eller tabali) av assyrerne og bodde i det som i dag er Tyrkia, i regionen Kappadokia. Den greske historikeren Herodot kjente dem som tibarenoi. De nevnes i Esekiel 27:13; 38:2–3; 39:1 og Jesaja 66:19.

Den assyriske kongen Salmanassar III (859–824 f.Kr.) mottok skatt fra de tjuefire kongene av Tubal. Assyrerne avsatte kongen av Tubal i 732 f.Kr. Sargon nevner at beholdere av edelt metall kom fra Tubal. Sargon slo også ned et opprør ledet av Tubal, Mushki (Meshech) og Ararat.


Spørsmål: Hvem var mesjek-folket i 1. Mosebok 10:2?

Svar: Assyrerne nevnte dem først som «Mus-ka-a-ia» og oppga at de hadde en hær på 20 000 mann i Tiglath-Pileser I’s tid (ca. 1100 f.Kr.). De nevnes også under Shalmaneser III (859–824 f.Kr.). De bodde opprinnelig mellom Kilikia og Kaspihavet, men i Sargon IIs tid (722–705 f.Kr.) bodde de i Frygia-regionen i det som i dag er Tyrkia. Herodot 3:94 nevner dem som «Moschoi», som utgjorde en av Darius’ 19 satrapier. De blir også likestilt med frygierne.


Spørsmål: Hvem var tirasfolket i 1. Mosebok 10:2?

Svar: Vi vet ikke mye om tirasene. Mens Josefus hevder at trakerne stammet fra dem, mener man i dag at de var tursenikerne/tyrsenerne, som var pirater. Egypterne nevner et «Thrusa»-folk (Tw-rw-s3) som invaderte Egypt rundt 1250 f.Kr. Den apokryfe Jubileerboken sier at tirasene bodde på fire øyer.


Spørsmål: Hvor lå Togarma i 1. Mosebok 10:3?

Svar: Togarma lå omtrent 70 miles (113 km) vest for byen Malatya i Lilleasia. Hettittene kalte det Tegarama. Assyrerne kalte den Tilgarimanu, og de erobret den i 695 f.Kr. Grekerne kalte den Gauraena. Armenerne hevder at de stammer fra Haik, en sønn av Torgom, så de kan være etterkommere av Togarma.


Spørsmål: Siden det ifølge 1. Mosebok 10:5, 20 og 31 fantes forskjellige språk, hvorfor hadde da hele jorden ett språk i 1. Mosebok 11:1?

Svar: 1. Mosebok 10 er en oversikt, og 1. Mosebok 11 omhandler en hendelse innenfor rammen av 1. Mosebok 10. I 1. Mosebok 10:5 står det: «Fra disse...», og i 10:18: «Senere...». Dette antyder at 1. Mosebok 10 beskriver hvordan etterkommerne senere spredte seg. 1. Mosebok 11:1 omhandler hendelsen med Babels tårn, som fant sted før folket spredte seg.

Et interessant fragment av en leirtavle fra Babylon forteller om et tempel som fornærmet gudene. De ødela det på én natt og spredte folket med et fremmed språk.


Spørsmål: Hvorfor nevnes ikke Egypt blant disse nasjonene i 1. Mosebok 10:6,13 og 1. Krønikebok 1:8,11? (En kristen som undrer seg over dette)

Svar: Det nevnes; det hebraiske ordet for Egypt er Mizraim.


Spørsmål: I 1. Mosebok 10:8–12: Var Nimrods gjerninger en sammensmelting av bragdene til Lugal-Zaggasi, Sargon av Agade, Hammurabi og Salmanassar I, slik det står i Asimovs Guide to the Bible (s. 52)?

Svar: Nei. Selv om vi ikke vet mye om disse gamle sumeriske kongene, bortsett fra de titusenvis av sumeriske tavlene som er bevart, er likhetene mellom disse erobrerne og Nimrod svært fjerne. Bibelen nevner ganske enkelt at Nimrod var en mektig jeger for Herrens øyne, at Nimrods karriere begynte i fire byer i Sinear (Sumer), og at han senere dro til Assyria og bygde fire byer med kort avstand mellom seg der, som senere ble svært innflytelsesrike. Bibelen sier ikke noe mer om Nimrod, så det er vanskelig å foreta en sammenligning. Nimrod kan ikke ha vært Hammurabi, fordi Hammurabi (1803/1793–1760/1750 f.Kr.) levde lenge etter Abraham. Nimrod kan faktisk være en bibelsk henvisning til Sargon, bortsett fra at vi vet for lite om både Sargon og Nimrod til å kunne si noe sikkert.


Spørsmål: I 1. Mosebok 10:9, var Nimrod en god jeger «for Herrens åsyn», eller en ugudelig rovdyr «i tross mot Herren»?

Svar: Den sannsynligvis beste oversettelsen av det hebraiske ordet paniym her er «foran». I likhet med det engelske ordet «before» brukes paniym i mange sammenhenger. For eksempel kunne en leder stå foran menigheten i Josva 20:6,9, Israel ble beseiret foran filisterne i 1. Samuelsbok 4:2, og Israel flyktet foran filisterne i 1. Samuelsbok 4:17.

I dette tilfellet betyr «paniym» sannsynligvis en ugudelig beskrivelse, som i «å kjempe foran». Navnet Nimrod er knyttet til det hebraiske ordet «marad», som betyr «å gjøre opprør» eller «vi skal gjøre opprør». Etter Babels tårn bygde Nimrod byen Babylon i tross mot Herren.

At Nimrod var en «mektig jeger for Herrens åsyn», har en negativ, ugudelig konnotasjon for Nimrod.


Spørsmål: I 1. Mosebok 10:9, hvilken etnisk gruppe tilhørte Nimrod/Nimrud egentlig?

Svar: Det finnes tre muligheter.

Assyria kalles Nimruds land i Mika 5:6, byen Kalah kalles også Nimrud, og den babylonske byen Borsippa kalles også Birs Nimrud.

Etterkommer av kassittene fra Kish, som bodde i Mesopotamia og hersket over Babylon ca. 3200 f.Kr., og 1. Mosebok 10:8 sier at Kush var far til Nimrod. Nin-Maradda er et ikke-semittisk navn på en by sørvest for Kish, ifølge Ungers Bible Dictionary s. 794. Dette synet er også forenlig med det første synet.

Ubaidierne var svært tidlige (ca. 3800–3500 f.Kr.) ikke-semittiske innbyggere i Sumer og Mesopotamia før sumererne som kom fra sør. Første Mosebok 10:8–10 tyder på at Nimrod først var i Babylon, og deretter dro nordover til Assyria. Vi vet svært lite om ubaidierne, men med en tilknytning til Ham kan de ha vært i slekt med det mørkhudede harappa-folket i India. Se Wycliffe Bible Dictionary s. 1207–1208 for mer om dette synet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 10:14, hvor stammer begrepet «Palestina» fra?

Svar: Vi vet det ikke med sikkerhet, men det virker sannsynlig at det stammer fra landet Filistia.

Den greske historikeren Herodot (ca. 484–ca. 425 f.Kr.) Fønikerne og syrerne i Palestina innrømmer selv at de har lært skikken av egypterne; og syrerne … sier at de nylig har overtatt den fra kolkierne. Dette er de eneste folkeslagene som praktiserer omskjæring, og det er tydelig at de alle etterligner egypterne i dette. Historien, bok 2 (Euterpe), kap. 104, s. 69

Den greske filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) Dersom det, som sagnet forteller, finnes en innsjø i Palestina der en mann eller et dyr som man binder og kaster i den, flyter og ikke synker, ville dette bekrefte det vi har sagt. De sier at denne innsjøen er så bitter og salt at ingen fisk lever i den, og at hvis man legger klær i bløt i den og rister dem, blir de rene. Meteorologi II.3

Filon fra Alexandria (20 f.Kr. til 50 e.Kr.) skriver: «Dessuten mangler verken Palestina eller Syria eksemplarisk visdom og dyd.» Every Good Man is Free, kap. XII (75), s. 689

Den romerske geografen Strabo (23 e.Kr.) drøfter jødenes utvandring fra Egypt til Palestina, noe han hørte om fra jøder i Alexandria.

Josephus (ca. 100 e.Kr.): «Hva angår det som har rammet jødene, både i Egypt, i Syria og i Palestina, og hva vi har lidd under assyrerne og babylonerne, ...» *Antiquities of the Jews*, bok 20, kap. 11, s. 426

I tillegg refererer ti kristne forfattere fra tiden før nikensk-konsilet (alle etter år 135 e.Kr.) til Palestina. Disse er Justin Martyr, Theophilus av Cæsarea (i brevets tittel), Klemens av Alexandria, Tertullian, Hippolytus, Origenes, Julius Africanus, Dionysius av Alexandria, Gregor Thaumaturgos og Pamphilus.

Da den romerske keiseren Hadrian slo ned det andre Bar Kochba-opprøret i 132–135 e.Kr., forviste han jødene fra landet og omdøpte området til Syria-Palestina (Chris J. Seeman, «Judea», Dictionary of NT Background [Downers Grove, IL: InterVarsity Press, 2000], 624).


Spørsmål: I 1. Mosebok 10:22 og 22:21, ble Aram angivelig født to ganger, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* på side 88 hevder?

Svar: Nei, men det finnes to mulige svar:

Flere personer: Det var ikke bare to, men tre personer i Bibelen som het Aram.

1. 1. Mosebok 10:22 sier at Aram Syria var en etterkommer av Sem. (Det hebraiske ordet er det samme for «sønn» og «etterkommer», akkurat som det hebraiske ordet er det samme for «far» og «forfader».)

2. Første Mosebok 22:21 nevner Aram, som var etterkommer av Kemuel (Abrahams nevø), som var av Nahor, som var av Terah, som var etterkommer av Sem.

3. Mye senere, i 1. Krønikebok 7:34, nevnes en Aram, sønn av Shamer, fra Asers stamme.

Også i «Wycliffe Bible Dictionary» s. 122 og «The New International Dictionary of the Bible» s. 74 nevnes tre personer.

Én person: Legg merke til at de to Aramene i 1. Mosebok 10:22 og 22:21 begge er etterkommere av Sem. De kan altså faktisk være én og samme person, og folketabellen nevner Sem som en forfar til Aram.


Spørsmål: Hadde menneskene i 1. Mosebok 11 et så «lavt» begrep om himmelen at de kunne prøve å bygge Babels tårn helt opp til den?

Svar: Dette var ikke Moses’ syn, men synet til folket som bygde tårnet. Første Mosebok 11 gjengir, uten å godkjenne dem, noen av menneskenes tåpelige ideer. Selvfølgelig kan det som er en tåpelig idé for massene, være klokt for prestene for å sikre at folket holdt dem i ærefrykt.

NIV Study Bible s. 23 lister opp andre pyramider/ziggurater som arkeologer har funnet med lignende pretensiøse navn.

Larsa: Huset som forbinder himmel og jord

Borsippa: Huset til de syv veivisere for himmel og jord

Asshur: Huset til universets fjell

Babylon: Huset til grunnplattformen for himmel og jord

I den babylonske Enuma Elish VI, linjene 55–64, står det at Babylon ble bygget av gudene i himmelen som en himmelsk by. Babili betyr «Guds port».


Spørsmål: Hva var det syndige ved å bygge Babels tårn i 1. Mosebok 11?

Svar: Det var ikke selve byggingen av et byggverk, men den arrogante motivasjonen som lå i den (tåpelige) troen på at de kunne stige opp til himmelen på egen hånd. Kjernen i mye av avgudsdyrkelsen er troen på at mennesker bør være religiøse akkurat slik de selv ønsker, på «sin egen måte», i stedet for å søke den ene sanne Gud. Guds reaksjon ser ikke ut til å være en straff, men snarere et forsøk på å hindre dem i å begå ytterligere ondskap. Kloke foreldre ønsker ikke at barna deres skal ignorere loven og deres egne påbud fullstendig, og Gud ønsker heller ikke at menneskene, som Han har skapt, skal gjøre det.


Spørsmål: Hva vet vi om det sumeriske språket i 1. Mosebok 11?

Svar: Sumerisk ble skrevet med kileskrift, og det er ikke et indoeuropeisk språk. Det har noen likheter med tyrkisk, ungarsk og enkelte språk i Kaukasusfjellene. Forskere kan lese sumerisk i dag, og de vet hvordan ordene ble uttalt. Sumerisk hadde ingen f-, i-, j-, th-, myk ch-, v-, w- eller omlydlyder. De hadde en «ng»-lyd (som i kantonesisk og vietnamesisk), og de hadde ikke bøyninger på slutten av ordene slik som de fleste indoeuropeiske språk. Det fantes også en rekke sumeriske dialekter. Akkurat som det fantes eldgamle versjoner av engelsk og kinesisk, var det fire perioder i sumerisk: arkaisk, klassisk, ny og postsumerisk. Abraham levde i en tid da man snakket «nysumerisk».

Hebraisk har noen sumeriske låneord som kom via akkadisk. I likhet med sumerisk hadde hebraisk ingen «j»-lyd.


Spørsmål: Var 1. Mosebok 11 ute av rekkefølge?

Svar: Nei, ingenting tyder på at det var ute av rekkefølge. Tenk over det. Hvis hele menneskeheten ble utryddet bortsett fra åtte personer som var i slekt eller gift med hverandre, er det svært sannsynlig at de alle snakket samme språk. Men på et eller annet tidspunkt ville folk begynne å snakke forskjellige språk, og det ville skje omtrent da de ble geografisk isolert. Som en interessant sidebemerkning mener ikke-religiøse lingvister at de kan spore alle indoeuropeiske språk (fra keltiske språk til tysk, til gresk og til og med sanskrit) tilbake til en felles opprinnelse, som de mener ble snakket i Ukraina rundt 4000 f.Kr.


Spørsmål: Hvorfor var det ett språk før Babel i 1. Mosebok 11:1–9, siden 1. Mosebok 10:5, 20 og 31 sier at det var mange språk som oppstod etter syndfloden?

Svar: Begge deler er sanne, fordi 1. Mosebok 10 forteller hvordan stammene spredte seg både før og etter Babel. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Mosebok 10:5 sier at det forteller hvordan «havfolket» «spredte seg ut i sine områder». Denne spredningen skjedde etter Babel.

1. Mosebok 10:20 sier på samme måte at det refererer til områdene til Hams sønner, og at hamittene flyttet til sine områder etter Babels tårn.

1. Mosebok 10:31 er nesten identisk med 1. Mosebok 10:20, bortsett fra at det refererer til Sems sønner.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:5 og 1. Mosebok 18:21, siden Gud er overalt, hvordan kunne da «Herren stige ned for å se på byen...»?

Svar: Dette er et uttrykk for å formidle at Gud la særlig merke til byen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:7: Var de tidlige trosoppfatningene, så vidt vi vet, alltid polyteistiske, mens monoteismen var en senere utvikling, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 18) hevder?

Svar: Nei. Så langt vi vet fra historien, var den tidlige kinesiske religionen monoteistisk, i likhet med noen andre sørøstasiatiske kulturer. Det tidlige kinesiske navnet på denne monoteistiske Gud var Shang-di, som brukes om Gud i kinesiske bibler i dag.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:7–9, var språkforvirringen ved Babels tårn hentet fra den greske fortellingen om Aloadae?

Svar: Origenes (230–254 e.Kr.) undersøkte dette i «Origenes mot Celsus», bok 4, kap. 21, s. 505, og konkluderte med at det ikke kunne være tilfelle fordi:

a) Han (eller vi) kjente ikke til noen greker som hadde hørt om dette før Homer.

b) Homer levde flere århundrer etter Moses.

For øvrig er det motstridende opplysninger om når Homer levde. Den antikke greske historikeren Aristarkos sier 1044 f.Kr., autoriteter hos Filostratos sier 1159 f.Kr., og pseudo-Herodot i *Homers liv* angir 1102 f.Kr. I motsetning til dette sa historikeren Theopompus at Homer levde så sent som 685 f.Kr. Herodot sier at det ikke var tidligere enn ca. 730 f.Kr. Utvandringen fant sted omkring 1447 f.Kr.

Theophilus til Autolycus (168–181/188 e.Kr.), bok 3, kap. 20, s. 117, påpeker også at «det er bevist at Moses og hans tilhengere levde 900 eller til og med 1000 år før den trojanske krigen». Den trojanske krigen fant imidlertid sted omtrent 250 år senere, ikke 900 til 1000 år senere.

Konklusjon: Enten hentet grekerne historien fra de tidligere hebreerne, hentet grekerne historien fra et annet sted utenfor Hellas, eller så er de greske og bibelske beretningene basert på den samme hendelsen.


Spørsmål: Var det feil å utlede navnet «Babel» fra det hebraiske ordet balal, som betyr «blandet, forvirret eller forvirret», i 1. Mosebok 11:9, fordi Bab-ilu på babylonisk betyr «Guds port», slik det står i den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 55?

Svar: Nei. Asimov antar at Babel ligger på stedet der byen Babylon ligger. Bibelen sier ikke at babylonerne eller sumererne hevdet at det var fordi språkene var blandet, forvirret eller forvirret. Snarere sier 1. Mosebok at uansett hvor Babel lå, kunne folket etterpå (inkludert hebreerne som leste 1. Mosebok) kalle det Babel fordi språkene var forvirret der.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:10, hvor gammel var Sem da syndfloden kom?

Svar: Her er hva man kan utlede av Skriften, og deretter konklusjonen:

Første Mosebok 11:10 sier at Sem var 100 år gammel to år etter syndfloden.

I 1. Mosebok 5:32 står det at Ham, Sem og Jafet ble født da Noa var 500 år gammel.

I 1. Mosebok 7:6 står det at Noa var 600 år gammel da flommen kom over jorden.

Ingenting i Skriften tyder på at Ham, Sem og Jafet var trillinger. 1. Mosebok 5:32 var et rundet tall; de tre ble født, sannsynligvis én om gangen, da Noa var omtrent 500–600 år gammel.


Spørsmål: Finnes det i 1. Mosebok 11:18–24 noen utenombibelske opptegnelser om Reu, Serug og Nahor?

Svar: Ingen kan forvente at vi har uavhengige opptegnelser om hver enkelt person. I dette tilfellet har vi imidlertid sannsynligvis en uavhengig opptegnelse. De assyriske krønikene nevner landsbyer i det moderne Syria med navnene Paligg, Reu, Sarugi og Nakhur. Mari-kildene nevner også Nakhur.


Spørsmål: Hva er opprinnelsen til navnene «Abram» og «Abraham» i 1. Mosebok 11:27 og 1. Mosebok 17:5?

Svar: Opprinnelsen til navnet er usikker. Det er et vestsemittisk navn og betyr sannsynligvis «faren er opphøyet» eller «opphøyet far». På tavler som er bevart fra byen Mari (2800–1760 f.Kr.) finnes navnene Noa, Abram, Laban og Jakob. Navnet «Abraham» betyr «far til mange» eller «far til en mengde».


Spørsmål: Hvordan påvirker navn, kallenavn og titler mennesker på en subtil måte i 1. Mosebok 11:27 og 17:5?

Svar: Disse kan gjøre minst åtte ting:

De informerer og gir en fremmed et første inntrykk av en persons stilling eller betydning. I et selskap jeg jobbet i, hadde flertallet av de ansatte, og alle som hadde en del erfaring, tittelen «visepresident».

Overbevise folk om at du kan gjøre jobben. Hvorfor skulle du ansette noen med en mastergrad til å gjøre en jobb, når du kunne ha en doktorgrad? Av alle erobrerne i historien er det interessant at «Vilhelm Erobreren» var en av de svært få som fikk det kallenavnet. Selv om han erobret England, Skottland og senere Irland, var det så mange ganger hvor det var på hengende håret om hæren hans ville vinne eller bli utslettet.

Minn oss selv og andre på nøyaktig hvem vi er.

Gjør det klart for andre som allerede kjenner oss, nøyaktig hva vår primære identitet er.

Skjul for andre nøyaktig hva vi driver med. Tenk på en «rådgiver» hos Planned Parenthood, eller nazistenes arvelige helsedomstoler og ekteskapshelseloven.

Ydmyk andre ved å uttale navnet deres feil eller gi dem et nedsettende kallenavn. «Bloody Mary», eller Maria I (1516–1558), var datter av Henrik VIII og den katolske dronningen av England. Etter at noen protestanter forsøkte å myrde henne, brente hun 280 protestanter på bålet og forsøkte å drepe eller forvise flere. Etter at hun døde av sykdom, ble de fleste katolikker i England forvist eller drept.

Vær en vits, som Robin Hoods venn «Little John» eller fotballspilleren «Refrigerator Perry» fra Chicago Bears. (Å takle ham var som å takle et kjøleskap.) Countrysangeren Johnny Cash hadde en interessant ballade som het «A Boy Named Sue».

Bygg opp andre i deres egne eller andres øyne. Tenk på Aleksander den store, Alfred den store, Otto den store, Suleiman den storslåtte eller Ivan den store (kalt «Ivan den grusomme» av fiendene sine). På den annen side kan man fremheve deres grusomhet. Rumenerne forsøkte å overtale muslimer til ikke å prøve å invadere Romania, fordi kongen deres het Vlad Spidderen. Det var også den tyrkiske herskeren Selim den grusomme, som massakrerte mange alawitter.

Av og til kan en kinesisk mor gi sitt siste barn kallenavnet «duo duo», som betyr «mer». Dette kan bety en ekstra velsignelse, eller det kan bety en utilsiktet, uønsket ekstra byrde.


Spørsmål: Lærer 1. Mosebok 11:27 at Abram, Nahor og Haran ble født i en bestemt rekkefølge?

Svar: Selv om noen feilaktig tror at en liste i Bibelen alltid angir hvem som ble født først, er det ikke sant. For eksempel er Sedekia i 1. Krønikebok 3:15 oppført som Josias tredje sønn, og Sallum/Joahas som den fjerde. Men da Joahas ble konge i 609 f.Kr., var han 23 år gammel, mens Sedekia bare var ti år gammel. Et annet eksempel er at Ham nevnes før Jafet, men 1. Mosebok 9:24 viser at Ham var yngre. Hvis Bibelen altså gir en liste uten å si at de står i rekkefølge, bør vi ikke prøve å lese inn i Bibelen noe som ikke står der.

I dette konkrete tilfellet, siden Abram var 75 år da han forlot Haran etter at Terah døde (1. Mosebok 12:4), og Terah døde i en alder av 205 år (1. Mosebok 11:32), var Abram ikke den sønnen som ble født da Terah var 70 år. Abram ble ikke født før Terah var minst 130 år gammel.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:28, var Abram fra byen Ur, eller var han fra byen Haran i 1. Mosebok 24:4?

Svar: Abram var opprinnelig fra Ur i Kaldea i det sørlige Mesopotamia, men før han kom til Kanaan, bosatte Abram og hans slektninger seg først i byen Haran i det som i dag er Syria.


Spørsmål: Hvorfor nevnes Ur i Kaldea i 1. Mosebok 11:28, siden Ur var en sumerisk by?

Svar: Dette gir oss et hint om når dette ble skrevet. Kaldéerne og sumererne i Irak var blitt assimilert på Moses’ tid, og Moses nevnte landet som i dag er Irak slik det var kjent på hans tid. Dessuten nevner Ebla-dokumentene en by ved navn Uru som lå i Padan-Aram (dagens Syria). Så for å være helt sikker på at det ikke var noen feil, sto det «Ur i Kaldæa» i stedet for bare «Ur».


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:28, kunne Abraham ha dratt fra en annen by ved navn Ur?

Svar: Nei. Det fantes en by nær Haran som het Ur/Urfa (dagens Edessa), en hettittisk by ved navn Ura i nordøstlige Anatolia/Armenia, og en hettittisk havneby som også het Ura nær Tarsus. Disse byene blir imidlertid først nevnt 500 år etter Abraham.


Spørsmål: Hva vet vi om den mesopotamiske byen Ur, bortsett fra det som står i Bibelen, i 1. Mosebok 11:28?

Svar: Vi vet mye om Ur, takket være omfattende utgravninger. Byen var sannsynligvis den største i verden på den tiden, med en befolkning anslått til 180 000, 200 000 eller 300 000. Den var ovalformet, og byhaugen er 3000 ft lang og 800 feet bred. Den hadde en tretrinns ziggurat, 70 feet over sletten. Murene var tretti feet høye. Det var en velstående by med spektakulære kunstverk. Innbyggerne i Ur var relativt sofistikerte, noe som fremgår av en matematisk tekst som omhandler kubikkrøtter.

Geografi: Ur hadde Eufrat-elven på den ene siden og kanaler på de andre sidene. Jorden var noe alkalisk, men ypperlig for hvete og bygg med vanning. Det fantes rundt 50 fiskesorter i Tigris- og Eufrat-elvene. Det var ingen trær i nærheten, så de importerte trevirke fra 400 miles unna.

Sivilisasjon: Omtrent 40 % av alt korn ble brukt til å lage øl. Det ble funnet et brettspill. De hadde en- og toetasjes hus av leirstein og uasfalterte gater. Ofte lå det en familiegrav under huset.

Litteratur: Den første sumeriske skriften stammer fra ca. 3 200 f.Kr., 1 200 år før Abraham. 100 000 tavler er blitt gjenfunnet i Ur, Umma, Lagash, Puzrish-Dagan og Nippur.

Vitenskap: Det ble funnet en matematisk tavle med kubikkrøtter. De hadde ikke et desimalsystem, men brukte i stedet 1, 10, 60, 600, 3600, 36 000 osv. Et levn fra dette er at vi deler sirkler inn i 360 grader. Kalenderen deres hadde 360 dager, og de praktiserte astrologi. Hovedzigguraten var svært godt bygget.

Templer: Hovedzigguraten var viet til måneguden (ikke gudinnen) ved navn Nanna/Nannar på sumerisk, og Sin på akkadisk/semittisk. Hovedzigguraten hadde tre etasjer. Den nederste, som målte 210 x 140 x 20 fot, ble bygget av Ur-Nammu og Dungi. Ur-Nammu levde omtrent på Abrahams tid. Nabonidus (ca. 560 f.Kr.) bygde det andre nivået, og et lite bygg utgjorde det tredje nivået. Det fantes templer til E-num-mah, Nirgal/Ningal (Nannas kone) og Nannars helligdom.

Historie: Den første dynastiet i Ur (2600–2500 f.Kr.) hadde konger ved navn Mesanepada og Aanepada. Gutierne erobret Ur og hersket der fra 2150–2070 f.Kr. inntil Ur-Nammu drev dem bort og innledet det tredje dynastiet i Ur. Innbyggerne i Ur plyndret Susa, den elamittiske hovedstaden, omtrent 50 år senere. Abraham forlot Ur før 2000 f.Kr., da Ur kanskje fremsto som et av de tryggeste stedene å bo. I 2004 f.Kr. (noen sier 1950 f.Kr.) plyndret elamittene Ur, og byen Ur gjenvant aldri sin tidligere betydning. Så hvis Abraham hadde vært ulydig mot Gud og blitt i Ur, ville enten han eller hans etterkommere sannsynligvis blitt gjort til slaver eller drept.


Spørsmål: I 1. Mosebok 11:31, dro Abram til Kanaan fra Ur, eller fra Haran, slik det står i 1. Mosebok 12:5?

A: Første Mosebok 12 sier ikke at Abram befant seg i Haran da Gud kalte på ham. Det nevnes ikke at Første Mosebok 11:31 kronologisk sett kommer før Første Mosebok 12. Mange moderne biografier er strengt kronologiske, men det er ikke noe krav om at de skal være det, og ofte var det ikke strengt kronologisk i Det gamle testamente og evangeliene. Vi kan bare være sikre på at det var ment å være i kronologisk rekkefølge når forfatteren uttrykkelig hevder at det er i kronologisk rekkefølge. 1. Mosebok 24:4 sier ikke «landet der jeg ble født» på hebraisk, men snarere «mitt land», som betyr stedet der Abram bodde en stund og der hans nærmeste slektninger fortsatt bodde.


Spørsmål: Hvorfor valgte Gud i 1. Mosebok 12:1, 28:10–15 og 32:22–32 jødene i stedet for kineserne eller noen andre?

Svar: For det første har Gud rett til å velge hvem Han ønsker. Her valgte Gud ikke et folk, men snarere én mann: Abraham. Senere ble pakten og etterkommere regnet gjennom Isak i 1. Mosebok 17:21 og 21:12. Senere ble Jakob valgt i 1. Mosebok 28:10–15. Abraham var villig til å forlate sin kultur og by (Ur), som sannsynligvis var den største byen (100 000 til 180 000 innbyggere) og den mest siviliserte byen på jorden på den tiden. Mange mennesker har et visst ønske om å gjøre det som er rett, men færre velstående menn ville være villige til å ofre sine bånd til sin kultur og religion for å følge Gud fremfor alt, til og med til et sted han ikke kjente (Hebreerne 11:8).

I dag lærer Romerne 10:12 og Galaterne 3:28 oss at det for Gud ikke er noen forskjell mellom troende som er jøder og ikke-jøder.


Spørsmål: I 1. Mosebok 12:1, finnes det noen bevis, utenfor Bibelen, på at den sanne Gud åpenbarte seg for noen andre på Abrahams tid, eller før det?

Svar: Ja. Først to bakgrunnsfakta fra Bibelen, og deretter svaret.

B1. I 1. Mosebok 14:18–20 var Melkisedek konge av Salem og prest for den Allerhøyeste Gud, som han kalte El Elyon. Vi vil imidlertid ikke regne med Melkisedek, da han bare nevnes i Bibelen, og Melkisedek kan ha vært en preinkarnerte manifestasjon av Kristus.

B2. I 1. Mosebok 24:50 trodde Abrams slektninger i Syria (blant arameerne) på Herren.

Svaret:

A1. Ugarittiske tekster (fra kulturen som fantes i det som i dag er Syria og Libanon) nevner også en personlig Gud ved navn «El», og brukte uttrykket «El Elyon» for den Allerhøyeste Gud, slik Melkisedek gjorde. Dessverre var synkretisme på ferde i den ugarittiske kulturen, og de endte til slutt opp med å tilbe «El» som én gud blant mange.

A2. I Kina, før buddhismen kom like etter Kristus, og før konfucianismen og taoismen noen hundre år før Kristus, tilba de en rekke avguder. Før det tilba de imidlertid én høyeste Gud, som de kalte Shang-di. De tidligste skriftlige referansene til Shang-di i Kina er datert til 2600 f.Kr., noe som er omtrent 400–500 år før Abraham! Dessverre bestemte de seg under Zhou-dynastiet, rundt 1000 f.Kr., for at ingen var verdig nok til å tilbe Shang-di bortsett fra keiseren, og tilbedelsen av Shang-di blant folket døde ut. For noen århundrer siden var kristne i Kina sterkt uenige om hvorvidt den kinesiske Bibelen alltid skulle bruke det generiske begrepet for guddom, Shen, eller også bruke det gamle ordet Shang-di. Den sistnevnte gruppen vant frem, og kinesiske bibler bruker både Shang-di og Shen.

Den kinesiske keiseren tilba Shang-di ved å ofre en okse på et alter av hvit marmor under «Grenseofferet», som ble nedtegnet av Konfucius i Shu Jing (Historieboken), der han fortalte at keiser Shun (2256–2205 f.Kr.) praktiserte dette. Tradisjonen opphørte i 1911 e.Kr. Her er et utdrag av det som ble sagt under ofringen:

«I begynnelsen, for lenge siden, hersket det et stort kaos, formløst og mørkt. De fem elementene [planetene] hadde ennå ikke begynt å kretsløpe, og verken solen eller månen hadde begynt å skinne. Du, o åndelige hersker, skilte først de grovere delene fra de renere. Du skapte himmelen. Du skapte jorden. Du skapte mennesket. Alle ting med sin forplantningsevne fikk sitt vesen.» For mer informasjon om Shang-di, se en artikkel av Ethel Nelson i Creation ex Nihilo, bind 20, nr. 3, juni–august 1998, s. 50–53.

Koreanerne har en lignende eldgammel tradisjon om en Shang-di, som de kaller Hananim. En eldgammel koreansk Tan-gun-tradisjon forteller at Hananim hadde en sønn som ønsket å leve blant menneskene. Du kan lese mer om Shang-di, Hananim og andre tidlige åpenbaringer som tilsynelatende handlet om den sanne Gud i boken *Eternity in Their Hearts*.


Spørsmål: Hvordan holdt Gud sine løfter til Abraham i 1. Mosebok 12:1–3, 7?

Svar: Gud holdt dem ubetinget, uansett hva Abraham gjorde.

Gud gjorde Abraham til et stort folk. Faktisk var Abraham stamfar både til israelittene og til mange av araberne. (1. Mosebok 12:2)

Gud ville velsigne Abraham. Abraham levde og døde som en svært velstående mann, og han fikk også mange etterkommere. (1. Mosebok 12:2)

Gud gjorde Abrahams navn stort. Hans navn er høyt aktet overalt der det finnes kristne, jøder og muslimer. (1. Mosebok 12:2)

Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham, og forbanne dem som forbanner Abraham. Land som har tatt imot jøder, har opplevd en stor velsignelse, mens de som har forbannet dem, som for eksempel Nazi-Tyskland, har lidd svært mye. (1. Mosebok 12:3)

Abrahams etterkommere har hatt landet Palestina. (1. Mosebok 12:7)


Spørsmål: I 1. Mosebok 12:1–5, er det Gud som taler til Abram her, eller er dette en gjentakelse av det Gud sa til Abram i 1. Mosebok 12:4b–9?

Svar: Dette er ikke en gjentakelse. I 1. Mosebok 12:1–4a befalte Gud Abram å gjøre noe uten å si om Abram gjorde det eller ikke. 1. Mosebok 12:4b–9 forteller oss at Abram gjorde som Gud sa, bortsett fra at Abram også tok med seg Lot.


Spørsmål: Kunne Abraham i 1. Mosebok 12 ha skrevet det mormonene anser som hellig skrift, kalt «Abrahams bok»?

Svar: Nei. Først litt bakgrunnsinformasjon om mormonernes «Abrahams bok» og betydningen av forfalskningen, og deretter bevis på at det er en forfalskning. Dette materialet er hentet fra tidligere skrevet materiale om mormonismen.

Bakgrunn:

Mormonernes «Abrahams bok» er en del av den mormonske hellige skriften «Den dyrebare perlen». Den er grunnlaget for mormonernes anti-svarte doktrine, som hindret svarte i å noensinne få tilgang til det mormonske prestedømmet. Den anti-svarte doktrinen ble endret (av den mormonske guden?) i 1978.

Mormonernes «Abrahams bok» ble skrevet på grunnlag av gamle egyptiske skriftruller som Joseph Smith skaffet seg i juli 1835, og som han hevdet inneholdt skrifter av Abraham og Josef. Han kunne ikke gammelegyptisk, som få kunne lese på den tiden. Han proklamerte at Gud på guddommelig vis hadde inspirert ham til å oversette noen av disse skriftrullene til engelsk, og slik ble mormonernes «Abrahams bok» til.

Disse egyptiske skriftrullene ble en gang antatt å være tapt og ødelagt, men elleve av dem ble funnet i Metropolitan Museum i New York og overlevert til mormonkirken i 1967.

Betydningen av svindelen:

Mormons bok ble angivelig oversatt fra det samme språket som Abrahams bok. Hvis Joseph Smith ikke kunne oversette den ene, så oversatte han heller ikke den andre, og ingen av hans skrifter kan anses som pålitelige. Videre, hvis skriftrullen er en hedensk skrift til en avgud, ville Joseph Smith være en profet, seer og åpenbarer for sin veileder, avguden i skriftrullen.

Her er hva Joseph Smith uttalte om oversettelsen: «En oversettelse av noen gamle opptegnelser som har kommet i våre hender fra katakombene i Egypt. – Abrahams skrifter, skrevet av hans egen hånd på papyrus.» «Pearl of Great Price», s. 29.

Bevis på svindelen:

Det er tre grunner til at vi vet at dette er de egyptiske skriftrullene Joseph Smith forsøkte å oversette.

1. Tre av de fire håndskrevne originalmanuskriptene til Abrahams bok hadde egyptiske hieroglyfer i marginen. Av de rundt åtti egyptiske hieroglyfene på skriftrullen var henholdsvis 20, 13 og 10 hieroglyfer skrevet på manuskriptene nr. 1, nr. 2 og nr. 3. Der det var hull i skriftrullen, ble det lagt til henholdsvis 7, 6 og 6 rekonstruerte hieroglyfer i de tre manuskriptene. Ut fra dette kan vi være sikre på at denne egyptiske skriftrullen var den Joseph brukte.

2. Joseph oppfant en grammatikk for det egyptiske språket. Den innbundne boken på trettifire sider, kalt «Egyptian Alphabet and Grammar», er fremdeles i kirkens besittelse. Denne språkboken illustrerer mange av de egyptiske hieroglyfene på skriftrullen. En svært lik engelsk «oversettelse» finnes i «Egyptian Alphabet and Grammar» som i Abrahams bok. Noen ser på dette som et av de mest skadelige fakta mot den inspirasjonen Joseph hevdet å ha hatt.

3. Bildene i begynnelsen av både den egyptiske skriftrullen og Smiths «Abrahams bok» er identiske. Den eneste forskjellen er et sted på det egyptiske bildet som er tegnet inn med blyant, mens det på det mormonske bildet er fylt ut. Ikke bare er bildene kopiert på samme måte, men bildetekstene i bilde nr. 2 og nr. 3, som refererer til de egyptiske avgudene, er også kopiert inn i den mormonske skriften.

Den faktiske oversettelsen:

Smith trodde han oversatte disse hieroglyfene. Les den faktiske oversettelsen av dr. Klaus Baer på neste side. (Dialogue: A Journal of Mormon Thought: Høst 1968, s. 119–120.)

«Osiris skal føres inn i Khons’ store dam – og likeså Osiris Hor, den rettferdige, født av Tikhebyt, den rettferdige – etter at armene hans er lagt på hjertet hans og Pustetillatelsen (som [Isis] laget og som har skrift på innsiden og utsiden) er blitt svøpt i kongelig lin og lagt under hans venstre arm nær hjertet; resten av mumiebindene hans skal svøpes over den. Mannen som denne boken er kopiert for, skal puste for evig, slik gudenes bas gjør.» (Bas er sjeler.) På s. 111 uttalte dr. Baer: «Joseph Smith trodde at papyrusen hans inneholdt Abrahams bok.»

Smith oversatte tusenvis av engelske ord fra disse hieroglyfene. Joseph sa at dette var Abrahams skrift og hans guds ord. I virkeligheten var det en variant av Dødeboken – en hedensk egyptisk magibok fylt med hedenske guder og gudinner, som ofte ble begravet sammen med mumier.

Dr. Richard Parker ved Brown University skrev i et personlig brev til Marvin Cowen datert 9. januar 1968: «5. Jeg har sett Joseph Smiths egyptiske alfabet og grammatikk. Tolkningen av tegnene som angivelig skal være egyptiske, har ingen likhet med den betydningen egyptologene tilskriver dem.»

For femti år siden sa dr. A.B. Mercer: «Enhver av mine elever som ville vise en så absolutt uvitenhet om egyptisk som Smith gjør, kunne umulig forvente å få mer enn null på en eksamen i egyptologi.» (Improvement Era, bind 16, s. 615.) Dette gjelder fortsatt i dag.

Dr. John A. Wilson sa: «… for min del ser jeg deler av to eller muligens tre forskjellige papyrer, og hver og en av dem ser ut som en tradisjonell Dødebok.» (brev av 5. januar 1968.)

Detaljer om bildene

La oss deretter se på de tre bildene i Abrahams bok og de tilhørende bildetekstene fra en av skriftrullene og Times and Seasons, bind 3.

Teksten og bildene viser typiske egyptiske begravelsesscener med egyptiske avguder. Joseph lærte at disse bildene representerte Abraham og den sanne Gud.

Faksimile nr. 1:

Hor, den rettferdige sønnen av innehaveren av de samme titlene.

Faksimile nr. 2

La sjelen til Osiris Sheshonk leve

Jeg (Min) er en parende okse uten like.

Måtte denne graven aldri bli vanhelliget.

Faksimile nr. 3

O guder av . . ., guder i hulene, guder i sør, nord, vest og øst, gi Osiris Hor velstand og rettferdighet

Konklusjon:

Smiths gud bedrog ham. Joseph Smiths oversettelse er verdiløs. Hvis du søker Herren, kjære mormon, ber jeg deg om å forlate mormonkirken, forkaste Josephs svindel og overgi livet ditt til den Allerhøyeste Gud gjennom Jesus Kristus, Hans Sønn.


Spørsmål: Hvordan kunne Abram være 75 år gammel da han forlot byen Haran etter at Terah døde, ifølge 1. Mosebok 12:4? I 1. Mosebok 11:26, siden Terah var 70 da han fikk sine tre sønner, og Apostlenes gjerninger 7:4 sier at Abram forlot Haran etter at Terah døde, og Terah døde 205 år gammel (1. Mosebok 11:32), ville hans tre sønner da være 135 år gamle.

Svar: Med mindre Abram, Nahor og Haran var trillinger (noe som er usannsynlig), refererer 1. Mosebok 11:26 til at Terah var 70 år gammel da han begynte å få barn. Abram ble ikke født før Terah var minst 130 år gammel.


Spørsmål: Har arkeologer i 1. Mosebok 12:8 avdekket byen Ai?

Svar: Nei. De har ikke funnet restene av en liten by som angivelig ble fullstendig ødelagt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 12:10–19, finnes det noen utenombibelske bevis på at folk fra Kanaan eller andre deler av Midtøsten kom til Egypt?

Svar: Ja, det finnes. Et gravmaleri i Beni Hasan i Egypt viser «asiater». Grav 3, som tilhørte Khnumhotep, viser 37 semitter som kom til Egypt for å drive handel. De hadde svart hår, spisse skjegg, lange kapper, buer og kastestaver. I *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, s. 139, står det at dette er datert til 1892 f.Kr.

Det er kjent at semittene først begynte å bruke alfabetet i Egypt i 1800 f.Kr. eller tidligere nord for Luxor. (Se BAR jan./feb. 2000, s. 12)

Kameler på veggmalerier i Hatshepsuts tempel nær Theben kan også dateres tilbake til Abrahams tid.


Spørsmål: Var det Abraham som i 1. Mosebok 12:10–19 sa at hans kone var hans søster i Egypt, eller var det Isak som gjorde det i Gerar i 1. Mosebok 26:2–11? (En liberal kristen tok opp dette som et eksempel på duplisering, for å vise at flere forfattere skrev 1. Mosebok.)

Svar: Dette er ikke en duplisering; det dreier seg om to separate hendelser. Isak fikk sannsynligvis denne dårlige ideen fra sin fars eksempel.


Spørsmål: I 1. Mosebok 12:10–20 og 20:1–18, godkjente Gud at Abram løy?

Svar: Nei. Bibelen gjengir det ærlig, men godkjente aldri Abrams løgn på grunn av hans manglende tro på Guds beskyttelse. Selv store Guds menn synder fortsatt, og derfor bør vi ikke miste motet når vi synder.

Gud velsignet Abraham på grunn av hans tro, ikke fordi han var syndfri, men til tross for hans synd.

Bare Gud er fullkommen. Vårt mål er å streve mot fullkommenhet, som vi først vil oppnå i himmelen. Se drøftingen av 1. Mosebok 19:30–36.


Spørsmål: I 1. Mosebok 12:16, hvilke andre bevis har vi for at det fantes kameler i Midtøsten, utenfor Egypt, i denne tidsperioden?

Svar: Vi har minst fire bevis:

1. En sumerisk tekst sier: «O Dummuzi, gi meg kamelmelk – kamelens melk er søt, kamelens fløte er søt» (Oppenheim, A. (1960) Chicago Assyrian dictionary, bind 7)

2. En plakett ved Tell Asmar i Irak, fra 2500–2000 f.Kr., viser en rytter på en dromedar (Dostal, W. (1959) «The Development of Bedouin Life in Arabia Seen from Archaeological Material.» I A. Abdalla m.fl., Studies in the History of Arabia, bind 1, s. 16, 13)

3. Et segl fra Syria fra det 18. århundre f.Kr. viser to personer som rir på en baktrisk kamel (Porada, E. (1977) «A cylinder Seal with a Camel in the Walters Art Gallery.» Journal of the Walters Art Gallery 36).

4. En syrisk liste fra det 18. århundre f.Kr. nevner «én [mål] som fôr til kamelen» (Wiseman, D. (1950) «Ration Lists from Alalakh VII.» Journal of Cuneiform Studies 13).

Se Stephen Caesar «Science, Scholarship and Scripture – Domesticated Camels in Genesis» i Christian News 6. august 2001, s. 17.


Spørsmål: I 1. Mosebok 13:1–18, var det Lot som valgte hvor Abraham skulle bo, eller var det Gud som ga Abraham det lovede landet å bo i?

Svar: Begge deler. «Samtidighet» er læren om at Gud bruker hendelser og mennesker, selv villedede og onde mennesker, for å fullføre sin vilje og holde sine løfter. Abram (Abraham) lot Lot velge enten øst- eller vestsiden av Jordan, og Lot valgte østsiden. Mens Gud lot Abram flytte inn i det generelle området, hadde Gud også spesifikt planlagt at Abram skulle få vestsiden av Jordanelven. Gud brukte Lots valg til å fullføre sin vilje.


Spørsmål: I 1. Mosebok 13:1–18, hva gjør du når det er uenighet mellom to mennesker eller to parter, og du ikke ser noe håp om å løse uenigheten?

Svar: Det er lurt å først samarbeide for å prøve å løse uenigheten. Noe som hjelper, er å prøve å se på situasjonen fra den andres perspektiv. Prøv deretter å hjelpe dem med å se det fra ditt perspektiv. Vis dem hva ditt beste alternativ er hvis dere ikke kommer til enighet. Spør dem hva de ville gjort hvis de var i din situasjon. Noen ganger, som å «tre en tråd gjennom en nål», finnes det en mellomvei der begge parter får det meste av det de ønsker.

Noen ganger er det ikke mulig å finne et kompromiss eller en løsning. Noen ganger er det best å skille lag, og da er det bare å skilles som venner. Når dere skiller lag, gjør det på best mulig måte, med tilgivelse om nødvendig. Selv om Abraham og Lot ikke hadde noen uenighet mellom seg, var det ikke nok gress i ett område til begge deres flokker til sammen. Derfor måtte de skille lag; det fantes ingen annen utvei.

Selvfølgelig er forsoning bedre enn å skille lag. Men for at forsoning skal fungere, må begge parter, ikke bare én, være villige til å forsones.


Spørsmål: I 1. Mosebok 13:8 og 29:15, hvordan var disse mennene brødre?

Svar: I 1. Mosebok 13:8 kaller Abram Lot sin bror, mens i 1. Mosebok 29:15 kaller Laban Jakob sin bror. Bibelen forteller at Abram og Laban uttrykte både sine nære følelser og sitt blodsbånd, men de var ikke egentlig brødre.

Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 819–820, ser ikke noe problem med dette, men legger til at det i disse tilfellene vanligvis gis nok genealogisk materiale til at vi kjenner det nøyaktige slektskapet. Dette er ikke tilfellet med Jesu brødre, så de var sannsynligvis biologiske halvbrødre.


Spørsmål: I 1. Mosebok 13:12, slo Lot opp teltet sitt i nærheten av Sodoma, eller bodde Lot i Sodoma i 1. Mosebok 14:12?

Svar: Begge deler er mest sannsynlig riktig, på forskjellige tidspunkter. Å være nomade innebar at man lett kunne flytte rundt. Lot hadde helt sikkert teltet sitt langt fra Sodoma før han skilte lag med Abrams gruppe. Senere hadde han det helt sikkert i nærheten av Sodoma og i det omkringliggende området som var under Sodomas kontroll (det større Sodoma). Deretter bodde han i Sodoma (enten i et telt eller et hus). Senere, i 1. Mosebok 19:3, hadde Lot et hus i Sodoma.


Q: Hvem er disse kongene i 1. Mosebok 14:1-2?

Svar: Dette skjedde rundt 2000 f.Kr., så det er ikke overraskende at vi ikke kan finne noen av disse herskerne. Elam var imidlertid en stormakt, som hadde erobret Abrams by Ur rundt 2004 f.Kr. Shinar er det ordet både Det gamle testamente og egypterne brukte om Babylon. Chederlaomer høres ut som kudur (elamittisk for tjener) og Lagamar (en elamittisk gudinne). Cheder (=Kudur) var den første delen av navnet til mange elamittiske konger. Tidal synes å være beslektet med det hettittiske navnet Tudhaliya, og det var minst fem senere hettittiske konger som het Tudhaliya. Byene Si-da-mu (Sodoma) og I-ma-ar (Gomorra) nevnes i Ebla-tavlene, skrevet 2400–2250 f.Kr. Vi har ingen opptegnelser om Arioch av Ellasar, men det finnes uavhengige historiske bevis på en konge Ariochu av Larsa, en viktig sumerisk by. I tillegg står det i *History of Israel*, s. 61, at Arriyuk(ki) eller Arriwuk(ki) er kjent både i Mari og Nuzi som et hurritisk navn.

Ifølge John Warwick Montgomery i *Evidence for Faith*, s. 157, identifiserte man tidligere Amrafel med Hammurabi, men dette er feil. Han sier også at Arioch foretrekkes fremfor Ariochu, fordi Arioch var et vanlig navn på den tiden. Det var et hurritisk navn, og også navnet på en konge av Mari (ca. 1750 f.Kr.), og det forekommer på tavlene i byen Nuzi (1500 f.Kr.). Siden det var et vanlig navn, kunne et hvilket som helst antall konger fra et hvilket som helst antall mindre provinser, ukjente for den moderne verden, ha hatt det.

Oppsummert ble disse merkelige navnene bare brukt i denne begrensede tidsperioden. Det er svært usannsynlig at noen ville ha skrevet ned disse navnene, med mindre de hadde nøyaktig kunnskap om historien på denne tiden.


Spørsmål: Hvordan kunne det i 1. Mosebok 14:1–2 være «allianser» av konger som kjempet mot hverandre?

Svar: Det ville ha vært svært få allianser av konger før fallet av den mektige bystaten Ur i 2004 f.Kr. Det ville ha vært svært få allianser etter fremveksten av Hammurabi i det gamle Babylon rundt 1700 f.Kr. Imidlertid bemerker Montgomery at allianser var vanlige i perioden mellom da elamittene ødela Ur i 2004 f.Kr. og da de angrep Babylon i 1725 f.Kr.

Ingen på Moses’ tid ville prøve å dikte opp en troverdig historie om konføderasjoner av konger, fordi monolittiske imperier dominerte. At noen nevner slike allianser, viser at vedkommende hadde nøyaktig kunnskap om den tidsperioden. Ifølge *Evidence for Faith*, s. 157–164, nevner et brev funnet i Mari koalisjoner bestående av ti, femten og tjue konger. I tillegg er minst fem andre allianser kjent.


Spørsmål: Finnes det i 1. Mosebok 14:1–17 noen utenombibelske bevis for Sodoma, Gomorra og de andre byene?

Svar: Ja. Det fantes ingen før arkeologene fant Ebla-tavlene. De nevner si-dam-mu (Sodoma) og sa-ba-i-im (Zeboiim). (Julius Africanus [200–245 e.Kr.] kaller dette Seboim.) I-ma-er er sannsynligvis Gomorra.


Spørsmål: Hva betyr Ashteroth-Karnaim i 1. Mosebok 14:5?

A: Det er to muligheter.

1. Det kan muligens bety Ashtarte med de to hornene, siden denne gudinnen ble avbildet med to horn i Gezer og Bet-Sjan.

2. Det betyr mer sannsynlig byen Ashteroth som ligger i nærheten av Karnaim, for å skille den fra andre byer oppkalt etter gudinnen.


Spørsmål: Hvem er horittene i 1. Mosebok 14:5–6, 36:20 og 5. Mosebok 2:12,22?

Svar: Horittene kom fra det som i dag er Armenia. De ble først nevnt i Sargons av Akkad tid på 2400-tallet f.Kr.


Spørsmål: Hvordan kunne Abram og hans allierte, bare 318 menn, i 1. Mosebok 14:14 beseire en invaderende hær bestående av en allianse av fire store konger?

Svar: 1. Mosebok 14:15 tyder på at dette ikke var et regulært slag. Det var sannsynligvis et overraskende nattangrep utført av beredne tropper mot en uforberedt hær. Det ville være få hester i ørkenen, og få mennesker øst for Egypt hadde kameler, bortsett fra Abraham. Et lynangrep fra beredne tropper ville derfor være helt uventet fra ørkenen. For det andre var Abraham alliert med tre andre høvdinger, og deres andel av krigsbyttet viste at de også var med på angrepet. Selvfølgelig kan det også være at Gud hjalp til.


Spørsmål: Hvordan kan Abrams raid i 1. Mosebok 14:14 sammenlignes med andre overraskelsesangrep i historien?

Svar: Hæren trakk seg tilsynelatende tilbake fra Dan til Damaskus, rundt 40 miles (64 km) unna, så Abrams hær vant «slaget». La oss se på overraskelsesangrep, angrep mot større hærer, og til slutt la oss se på det fra fiendens perspektiv. Noen av disse tallene er hentet fra Encyclopedia Britannica.

Først skal vi se på overraskelsesangrep.

I slaget ved San Jacinto i 1836 gjennomførte Sam Houston og 743 uerfarne soldater et angrep på dagtid mot 1 800 meksikanske soldater og vant.

I slaget ved Trenton krysset Washington Delaware-elven om natten, overrasket de hessiske leiesoldatene og tok 1 000 av dem til fange.

I Teutoburgskogen drepte germaneren Arminius 14 000 erfarne romerske soldater i et overraskelsesangrep.

La oss nå se på seire mot alle odds.

I slaget ved Marathon i 490 f.Kr. beseiret 10 000 grekere 20 000 persere.

Ved Cannae i 216 f.Kr. beseiret 56 000 kartaginere (med effektivt innsatt kavaleri) 86 000 romere.

Ved al-Qadissiyat i 636/7 e.Kr. beseiret 30 000 muslimer 120 000 persere.

Ved Farsalos i 48 f.Kr. beseiret Julius Cæsar og 20 000 soldater Pompeius og 45 000 soldater.

Ved Dorylaeum i 1097 beseiret 70 000 korsfarere 250 000 muslimer og drepte rundt 30 000 av dem. (Korsfarerne hadde rustninger, men på den annen side kan Abrahams soldater ha hatt rustninger mens den invaderende hæren hadde tatt av seg sine.)

Aleksander den store mot perserne, Julius Cæsar mot gallerne og helvetierne, Belisarius, Napoleon og andre beseiret også langt overlegen styrker, om enn i større skala. Vi har ikke tallene for disse hærene, bortsett fra at Julius Cæsar bare hadde 10 000 menn da han invaderte Storbritannia.

Fiendens perspektiv: Tenk deg at du er en elamittisk soldat, utvalgt til å være en del av en elitegruppe som skal på et oppdrag langt unna for å straffe Sodoma. Du vet at det er et stort antall fiender rett utenfor teltet ditt, men de er fanger; ubevæpnede og godt bevoktet. Midt på natten blir du vekket av beredne tropper fra en ny, ukjent fiende som stormer inn og dreper kameratene dine. Ikke bare gjør de det, men hvis de jager bort dyrene dine eller frigjør og bevæpner fangene, er du fortapt. Du gjør det fornuftige og flykter i motsatt retning av angrepet, for senere å samle deg med kameratene dine igjen.

Selvfølgelig, bortsett fra alle disse faktorene, hjalp Gud sannsynligvis Abrams tropper med å skape panikk og slå fienden på flukt. For et enda bedre eksempel på at Gud bidro til et vellykket overraskelsesangrep, se slaget mellom Gideon og midianittene i Dommernes bok 7:6–25.


Spørsmål: Hva er interessant ved strukturen i 1. Mosebok 14:17–20?

Svar: 1. Mosebok 14:17–20 handler om fristelsen til seier og et møte med to konger. Dette presenteres som et kiasme, som er et vanlig poetisk virkemiddel i hebraisk litteratur.

Kongen av Sodoma 14:17

- Kongen av Salem møtte Abraham 14:18

- - Kongen av Salem velsignet Abraham 14:19-20

Kongen av Sodoma tilbød Abraham byttet 14:21

Det kunne ha vært lettere for Abraham å avvise tilbudet fra kongen av Sodoma etter Melkisedeks velsignelse.


Spørsmål: Hvordan kunne Melkisedek, som antagelig var en forbannet kanaanitt, i 1. Mosebok 14:18-19 være i stand til å velsigne Abraham?

Svar: Melkisedek er en mystisk skikkelse i Bibelen. Noen få har ment at Melkisedek var en forinkarnert fremtoning av Kristus. Andre sier at Melkisedek var en gudfryktig mann (kanskje kanaanitt, kanskje ikke) som ganske enkelt var et forbilde på Kristus. Selv om Melkisedek var en kanaanitt, er Gud ikke begrenset i å undervise og hellige mennesker av hvilken som helst nasjonalitet.

Som en sidebemerkning la den jødiske sekten i Qumran stor vekt på Melkisedek som en himmelsk frelser, som skal forkynne Guds frelse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 14:18, hvor gammel er byen Jerusalem?

Svar: Vi tror den ble grunnlagt rundt 3000 f.Kr. Tidlige egyptiske krøniker kaller byen «Urusalim», noe som tyder på at «salem»-delen av Jerusalem går minst like langt tilbake i tid som «Jebus»-delen.


Spørsmål: Lærer 1. Mosebok 14:18 om et «Melkisedek-presteskap» av mennesker, slik mormonene lærer?

Svar: Nei. 1. Mosebok 14 nevner bare én person ved navn Melkisedek. Hebreerbrevet 7:23–24 sier at denne Melkisedek var en forløper for Jesus. Ingenting i Bibelen tyder på at vi trenger flere prester i dag enn Jesus.


Spørsmål: Hva er egentlig en pakt i 1. Mosebok 15, og hva var det som var uvanlig ved pakten mellom Gud og Abraham?

Svar: En pakt er en gjensidig avtale mellom parter; partene kan være likeverdige, som i en handelsavtale, eller det kan være mellom en overkonge og en underordnet vasall. I tillegg til å være en pakt mellom mennesket og Gud, var denne pakten uvanlig fordi den var et ensidig løfte fra Gud; Abraham trengte ikke å gjøre noe.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15, inngikk Gud en pakt med Abram her, eller i 1. Mosebok 17 etter at Ismael ble født? (En liberal kristen tok dette opp som bevis på at flere forfattere skrev 1. Mosebok.)

Svar: Både den opprinnelige pakten i 1. Mosebok 15 og den senere bekreftelsen i 1. Mosebok 17 er sanne. Kanskje flere tiår senere, i 1. Mosebok 15, inngikk Gud en formell pakt med Abram, komplett med et offer, og lovet ham et barn. I 1. Mosebok 17:2, etter at Ismael var født, bekreftet Gud sin pakt med Abram, og et tegn på dette var omskjæringsritualet. Bekreftelsen av pakten var avgjørende her, fordi Gud trengte å korrigere Abrams tankegang. Abram trodde feilaktig at løftene i pakten skulle oppfylles gjennom Ismael.

Et annet eksempel på bekreftelse av en pakt er at etter at Gud lot israelittene bli beseiret ved Ai, bekreftet de pakten de hadde inngått ved Ebal-fjellet i Josva 8:30–35.

Noen ganger bør også en kristen, som allerede har inngått en pakt med Gud, ta seg tid til å bekrefte sin pakt.

Det er interessant å sammenligne at Gud inngikk en pakt med Abraham og bekreftet den rett før Isak ble født. Senere ga Gud et løfte om å sende Messias, og bekreftet det med Johannes Døperen rett før begynnelsen av Jesu offentlige tjeneste.


Spørsmål: Hva er det uvanlige ved Eliezers navn i 1. Mosebok 15:2?

Svar: Kanskje ingenting, men i «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 131–132, står det at det «neppe kan være en tilfeldighet» at verdien av bokstavene i Eliezers navn på hebraisk er 318, det samme antallet krigere som Abraham hadde i 1. Mosebok 14:14.


Spørsmål: Var det vanlig i 1. Mosebok 15:2 å utpeke en arving som ikke var av ens egen slekt?

Svar: Vi vet ikke hvor vanlig det var, men Nuzi-tavlene forteller at i Ur kunne et ektepar adoptere en sønn som skulle hjelpe dem i alderdommen, og til gjengjeld ville sønnen bli arving.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15:10, gjorde Abraham feil ved ikke å dele fuglene i to, slik den falske kristne læreren Rev. Moon lærer i «Det guddommelige prinsipp», 5. utg. 1977, s. 269, 507?

Svar: Nei. Prester skulle aldri skjære fugler i to, ifølge 3. Mosebok 1:17 og 5:9.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15:13, var israelittene i Egypt i 430 år, eller ble de undertrykt i 400 år?

Svar: Begge deler er riktig. Se drøftingen av Apostlenes gjerninger 7:6 for å forstå hvordan israelittene bodde i Egypt i 30 år før de ble gjort til slaver i 400 år.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15:16, hvordan kunne israelittene være slaver i bare fire generasjoner, siden de var slaver i 400 år ifølge 1. Mosebok 15:13?

Svar: I 1. Mosebok 15:13,16 ble Abraham, som sannsynligvis oppfattet en generasjon som 100 år, fortalt: 400 år, 4 generasjoner. Moses, for eksempel, levde til han var 120 år.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15:16, skjedde utvandringen i den fjerde generasjonen, eller i den sjette, slik 1. Krøn 2:1–9 og Matt 1:3–4 antyder?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Alt avhenger av hvor lang tid man regner som en generasjon. Abraham og Sara fikk Isak da de var henholdsvis 100 og 90 år gamle. Det var til Abraham Gud talte her.

2. Hypotetisk sett ville det ikke være noen feil selv om Bibelen hadde sagt at det var et hvilket som helst tall, så lenge det samme avsnittet hadde definert en generasjon på riktig måte. Faktisk er «fire generasjoner» i 1. Mosebok 15:16 definert som å være i slaveri i nøyaktig «400 år» i 1. Mosebok 15:13.


Spørsmål: Hvorfor hevder Bibelen i 1. Mosebok 15:17 og 1. Mosebok 19:23 at solen «går ned» og «står opp»?

Svar: Det skal jeg fortelle deg etter solnedgang. Seriøst, akkurat som vi bruker vanlige uttrykk og slang for å uttrykke oss, bruker Bibelen også hebraiske og greske uttrykk.


Spørsmål: Hva er «Egypts elv» i 1. Mosebok 15:18?

Svar: Dette er sannsynligvis ikke Nilen, men en liten bekk kalt Wadi el-Arish, som ligger i den østlige delen av Sinai-halvøya. Det kan enten være Wadi el-Arish eller den østlige grenen av Nilen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 15:18 ga Gud Abrams etterkommere hele landet helt til Eufrat-elven, så hvorfor fikk de ikke dette landet?

Svar: Davids og Salomos riker strakte seg faktisk helt til Eufrat. Dessuten kan det hende de får landet i det kommende tusenårsriket.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1 står det at Abraham og Sarai ikke hadde barn. Hvordan kunne da Abraham få flere barn etter Isak? (Dette spørsmålet ble stilt av en muslim.)

Svar: 1. Mosebok 16:1 viser at det var Sarai, ikke Abraham, som var ufruktbar. Abraham fikk flere barn (med sin kone Ketura), men det gjorde ikke Sarai.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–4: Begikk Abraham ekteskapsbrudd med Hagar? (Dette ble tatt opp av en muslim.)

Svar: Nei, Ismael var ikke et resultat av utroskap; han var ikke uekte. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Konkubiner var lovlige: Polygami var tillatt i Det gamle testamente, og Sara ga Hagar til Abraham som konkubine. Det Abraham gjorde var altså «lovlig» både i henhold til det Gud hadde åpenbart for ham og den senere mosaiske loven, samt den mesopotamiske loven på den tiden.

Lignende eksempler: Videre er dette ikke så uvanlig som det kanskje kan virke for noen moderne lesere. Lignende eksempler på at en tjenestepike trådte i stedet for en ufruktbar kone finnes i lovene i Hammurabis lovsamling, Nuzi-tavlene, Alalakh-tavlene og Mari-tavlene. Men selv om noe både er vanlig praksis og «lovlig», betyr det ikke nødvendigvis at det behager Gud. 1. Mosebok 16:4–5 viser at Sara snart angret på sin handling.

Hagar var stolt av sin status: Hagar hadde ingen innvendinger mot å bli Abrams kone. Faktisk hånet Hagar senere Sarai (1. Mosebok 16:4,5). I Det gamle testamente var det greit å gifte seg med en fange, men ingen steder ble sex utenfor ekteskapet rettferdiggjort som noe annet enn ond umoral.

I motsetning til dette har muslimer lov til å tvinge sine fanger til å ha sex med dem, selv om de ikke er gift med dem. Se Bukhari, bind 3, bok 46, kap. 13, nr. 717, 718, s. 431–432; bind 9, bok 93, kap. 18, nr. 506, s. 372; Sahih Muslim 2:3371–3374; Abu Dawud, bind 2, nr. 2150, 2167 for mer informasjon.

Avslutningsvis kan vi si at Gud er hellig, at Abraham ikke var en ekteskapsbryter, og at kristne har en høyere standard for hellighet enn den Muhammed hadde for sine følgesvenner i hadithene.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–4, hvilke måter kjenner du til, eller har du sett gjennom historien, at troende har gått på akkord med troen?

Svar: Da Konstantin ble keiser, så det ut som om kristendommens gullalder på jorden hadde begynt.

At Abraham to ganger kalte Sara sin søster (1. Mosebok 12:11–20; 20:1–2)

Akans vakre babylonske kappe, 200 sjekel sølv og en gullklump (Josva 7:20–23)

Kristus til Peter: «Gå bak meg, Satan!» (Matteus 16:23)

Judas for 30 sølvpenger. Kanskje for å tvinge Jesus til å handle også. (Matteus 26:14-16)

Ananias og Saffira solgte åkeren og hevdet at de ga bort alle pengene. (Apostlenes gjerninger 5:1-11)

Demas fordi han elsket denne verden (2. Timoteus 4:10)

Martin Luther og jødene

«Normaliteten» ved slaveriet i Amerika. 1/3 av sørstatsbefolkningen var slaver. Frigjøringserklæringen frigjorde rundt 3 millioner slaver.

Deler av kirken i Tyskland og Kina gikk på kompromiss av frykt

C5-misjonærer: Treenigheten

I 1. Mosebok 25:1 giftet han seg med Ketura. Hennes barn, midianittene, ble senere en torn i øyet på israelittene. Da Abraham døde, begravde Isak og Ismael ham, men de andre sønnene dukket ikke engang opp.

På nasjonalt plan

Generelt sett ser det ut til at folk er flinkere til å følge ordre enn til å spørre om disse ordrene bør følges.

Indianere: Brudd på traktater med siouxene da det ble oppdaget gull i Black Hills i 1874, nez percene og andre.

Nez Perce-stammen ble utsatt for brudd på Walla Walla-traktaten fra 1855, som ga stammen 7,5 millioner acre i deres forfedres land og retten til å jakte og fiske i områder som var avstått til regjeringen. Senere ble det imidlertid funnet gull, og hvite nybyggere grunnla ulovlig byen Lewiston på Nez Perce-stammens landområder. Nez Perce-krigen juni–oktober 1877

Å ikke gjøre noe med de 1,5 millioner drepte i det armenske folkemordet som startet 5. juni 1915. I 1939 brukte Hitler denne unnskyldningen for å begynne å utrydde jødene.

Abort: Hvor mange aborter har det vært i USA siden 1970? Det riktige svaret er at vi ikke vet det, siden noen delstater ikke rapporterte tallene. Men fra 1970 til 2012 er tallet over 44 millioner. Det utgjør omtrent 1/5 til ¼ av alle svangerskap. I Canada fra 2007 til 2014 er tallet 720 000. I Europa utgjør det omtrent 1/3 av svangerskapene. I Asia er tallet også høyt.


Spørsmål: Hvilke lærdommer kan vi trekke fra 1. Mosebok 16:1–4 om hvorfor andre kristne har gått på kompromiss?

Svar: Kompromisser skyldes ofte en eller annen motiverende faktor. Det kan være trygghet, pengegrådighet eller andre dårlige motiver. Vi kan også inngå kompromisser og misbehage Gud ut fra gode motiver, for eksempel et ønske om å vinne flere mennesker for vårt budskap.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–4, hvordan ser syndig kompromiss ut i en kristens liv?

Svar: Kompromisser kan være både dødelige og subtile. Mens en frosk som slippes ned i en gryte med kokende vann har nok fornuft til å hoppe ut umiddelbart, vil en frosk som slippes ned i varmt vann, som gradvis bringes til kokepunktet, bli der til den kokes i hjel.

Fristelser til å inngå kompromisser er som smuss eller grus som kommer inn i livet ditt, og de er uunngåelige. Men hva gjør du med gruset? Lar du det forurense deg, eller lar du det bli en perle og en del av en evig skatt? Når du blir fristet til å inngå et kompromiss, så gled deg! Din seier over det er en mulighet til å behage Herren og få belønning i himmelen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–4 er «kompromiss» i seg selv ikke et negativt ord; noen ganger er det greit å inngå kompromisser. Hva er forskjellen mellom et godt kompromiss og et dårlig kompromiss?

Svar: Ikke alle enklere veier er dårlige. Et kompromiss innebærer ofte å gå med på ting, eller å gjøre ting på en måte man vanligvis ikke ønsker, for å oppnå samarbeid fra noen andre. Når det gjelder ikke-moralske spørsmål, i relasjoner og ofte på jobben, er kompromiss noe godt og nødvendig. I menigheten kan kompromiss være bra når det gjelder ting som verken er bibelske eller antibibelske, for eksempel hvilken type musikk man skal bruke. Men når et kompromiss innebærer å eksplisitt gjøre ting som er ubehagelige for Gud, eller å fornekte vår tro, er det bedre å miste forhandlingen, salget, forholdet eller jobben enn å inngå et kompromiss. Men et kompromiss kan også innebære å implisitt gjøre ting som er ubehagelige for Gud. Hva med å stille tid, penger eller ferdigheter til rådighet for å hjelpe en veldedighetsorganisasjon som finansierer Planned Parenthood? Planned Parenthood er en stor tilbyder av aborttjenester.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–4, hvilke krefter i våre liv i dag oppfordrer oss til å inngå kompromisser på en dårlig måte?

Svar: Det finnes mange påvirkninger.

Media: Internett, TV, filmer, aviser osv. Hvor mange av dere visste at Facebook har sensurert konservativ informasjon? Hvis dere bruker AOL, hvor mange av dere vet at AOL prøver å fremheve alt som er negativt om kristendommen eller kristne pastorer?

Lover: Kongressen skal ikke vedta noen lov om etablering av religion.

Domstoler: Bør et ølselskap ha lov til å si opp en sjåfør dersom den muslimske sjåførens religiøse overbevisning hindrer ham i å distribuere alkohol? Bør en domstol i 2015 dømme mot et kristent par som eier et bakeri i Oregon og tvinge dem til å betale mer enn 136 000 dollar, fordi de nektet å lage en kake til et homoseksuelt bryllup?

Arbeid: I noen jobber er det press for å lyve og være uærlig. En kristen leder jeg kjenner, ble tatt med til en strippeklubb av sjefen sin. Noen ganger er det nesten obligatoriske fester der det er mye alkohol, og man kan føle seg presset til å drikke eller ta en shot.

Noen ganger venner: Jeg møtte en kristen i Dublin, Irland, som hadde vært alkoholiker det meste av livet. Da han ble kristen, visste han at han ikke burde bli full, men det var vanskelig for ham å legge sine gamle vaner bak seg, fordi vennene hans alltid ba ham bli med på puben. Han løste til slutt problemet ved å ikke ha med seg penger. Når vennene spurte ham, sa han at han kunne bli med, men at de måtte betale, fordi han ikke hadde penger på seg. Etter en eller to ganger sluttet de å spørre.

Noen ganger familien: I Nord-Afrika ble en muslimsk tenåringsgutt kristen, så moren hans puttet rottegift i maten hans. Noen ganger vil en ektefelle søke skilsmisse fordi den andre ble kristen, eller sluttet å gå i sin religiøse menighet. I Utah sa Sandra Tanner at det var mormonske menn hun snakket med som sa at de visste at mormonismen ikke var sann, men at de ikke kunne forlate mormonismen offentlig, fordi konene deres ville skille seg fra dem og ta barna med seg. Jeg kjenner personlig til et ikke-religiøst par som giftet seg for mange år siden, og da mannen ble kristen, nektet kona å ha intime forhold til ham i et helt år, med mindre han sluttet å være kristen. Til slutt ble det løst da hun selv ble kristen. Noen ganger er det mer subtilt, som å alltid planlegge å dra til sjøen eller andre aktiviteter på søndag morgen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:1–8, siden Hagar var en slave, var da Abrahams seksuelle samleie med henne tvungen voldtekt, slik noen muslimer har tillatelse til å gjøre ifølge sin religion? (Se Bukhari Hadiths, bind 3, bok 46, kap. 13, nr. 717, 718, s. 431–432)

Svar: 1. Mosebok 16:3 sier at Hagar ble Abrams hustru, og hun hadde tilsynelatende ikke noe imot det. Faktisk var Hagar stolt av graviditeten sin og spottet Sarai (1. Mosebok 16:4,5). I Det gamle testamente var det greit å gifte seg med en fange, men ingen steder ble sex utenfor ekteskapet rettferdiggjort som noe annet enn ond umoral.


Spørsmål: I 1. Mosebok 16:3; 17:20; 21:13 – refererer det faktum at Hagar er Ismaels mor til Muhammed?

Svar: Hagar, Abrahams medhustru, og hennes sønn Ismael nevnes i Bibelen. Det hersker imidlertid en viss usikkerhet om hvorvidt ‘Adnan (Muhammeds forfader) stammer fra Ismael. Den kjente tidlige muslimske historikeren al-Tabari, bind 6, s. 37, sier: «Genealogene er enige om vår profet Muhammeds avstamning så langt som til Ma’add b. ‘Adnan, … de er uenige om det som kommer etter det.» Imidlertid er dette til syvende og sist et avledningsmanøver, fordi det faktum at Ismael er nevnt i Bibelen ikke viser at Muhammed stammer fra Gud.


Spørsmål: Hva betyr egentlig Guds navn El Shaddai i 1. Mosebok 17:1; 28:3; 35:11; 43:14; 48:3 og 2. Mosebok 6:3?

Svar: El-Shaddai er et navn på Gud som bokstavelig talt betyr El («Gud») Shaddai («Den Allmektige»), ifølge Ungers Bible Dictionary s. 1000–1001, The New NIV Dictionary of the Bible s. 309–310 og Wycliffe Bible Dictionary s. 695. Dette navnet var et av de viktigste navnene på Gud som Abraham, Isak og Jakob kjente til. Selv om de hadde blitt lært Guds «personlige» navn, Jahve, åpnet ikke Gud seg for dem som Jahve slik han gjorde overfor Moses, ifølge 2. Mosebok 6:2–3.

Navn på Gud gjelder også for Jesus som en del av den hellige treenigheten, men det er ingenting som tyder på at El Shaddai gjelder mer for Jesus enn for Faderen eller Den hellige ånd.

Det hebraiske ordet el ble brukt på en måte som ligner svært på hvordan vi bruker det engelske ordet «God/god» i dag. Vi omtaler den eneste allmektige Skaperen som Gud, mens vi omtaler en avgud som en «gud» osv. Ordet Shaddai (den Allmektige) uten el brukes i 1. Mosebok 49:25; 4. Mosebok 24:4,16; Rut 1:20,21; 31 ganger i Job 5:17–40:2; og Salmene 68:14; 91:1.

Noen liberale kritikere hevder at El-Shaddai stammer fra et hedensk begrep for «fjellgud», men det finnes ingen bevis for at Bibelen mener dette.

El Shaddai brukes i Første Mosebok til Abraham i 17:1; til Jakob i 28:3; 35:11; 43:14; 48:3; og til Moses i Andre Mosebok 6:3.

Lignende navn på Gud er El Elyon, «den Allerhøyeste Gud», brukt av Melkisedek (1. Mosebok 14:18; 4. Mosebok 24:16; 5. Mosebok 32:8; 2. Samuelsbok 22:14; Salme 9:2; Jesaja 14:14; Klagesangene 3:35,38), El Hai («den levende Gud») i Josva 3:10, eller ganske enkelt El («Gud») mange steder.


Spørsmål: Hva betyr det i 1. Mosebok 17:3 at Gud er den Allmektige? Gud velger kanskje å la være å gjøre visse ting, men hva er fire ting Gud ikke kan gjøre?

Svar: Gud kunne ha skapt oss alle som roboter hvis Han hadde ønsket det. Men Gud ønsket å skape vesener som hadde fri vilje til å velge å elske Ham – eller ikke. Dette betyr at mennesker som Josva kunne velge å «tjene Herren» (Josva 24:15). Mennesker som fariseerne kunne avvise Guds hensikt for seg selv, slik de «avviste Guds hensikt for seg selv» (Luk 7:30). Noen kunne «holde fast ved verdiløse avguder» og «forlate Hans kjærlige hengivenhet» (Jona 2:8).

Her er fire ting den allmektige Gud ikke kan gjøre.

Løgn (Hebreerne 6:18)

La seg friste av det onde (Jakob 1:13)

Fornekte seg selv (2. Timoteus 2:13)

Sverge ved noen som er større enn seg selv (Hebreerne 6:13)


Spørsmål: Hva er betydningen av at Abram ble omdøpt til Abraham i 1. Mosebok 17:5?

Svar: Opprinnelsen til navnet Abram er usikker. Det er et vestsemittisk navn og betyr sannsynligvis «faren er opphøyet» eller «opphøyet far». Navnet «Abraham» betyr «far til mange» eller «far til en mengde».

Dette kan betraktes som «en vits som ble virkelighet». Mens Abram betyr «far» – et ironisk navn for en barnløs mann – tar navnet Abraham virkelig kaka, med betydningen «far til en mengde». Som det står i *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 39: «Vi kan nesten høre fnisingen da den barnløse Abram kunngjorde til sine mange gjeterne og deres familier at han fra nå av skulle kalles Abraham.» Å få barn var spesielt viktig i det gamle samfunnet, men man kan likevel se hvordan den barnløse Abrahams tro på Gud gjorde ham til et lett mål for latter. Likevel oppfylte Gud sitt løfte, og Abraham i himmelen kunne smile av spøken Gud spilte for å oppfylle Abrahams inderlige ønske.


Spørsmål: I 1. Mosebok 17:5, hvor alvorlig tror du Gud tar det vi kalles, og det vi kaller andre?

Svar: Jeg vil våge å påstå at Gud tar navnene vi gir oss selv, eller som vi gir andre, mer alvorlig enn de fleste mennesker gjør.

1. Mosebok 35:10 – Jakob fikk et nytt navn: Israel.

I Jesaja 62:2 lover Gud et nytt navn til sitt folk.

Lukas 1:13,60–63. Gud ønsket virkelig at Johannes Døperen skulle hete Johannes.

Lukas 1:31 – Engelen ba Maria om å gi barnet sitt navnet Jesus. Navnet Jesus/Josva ble nevnt i Sakarja 3:8–9.

Matteus 5:22 om å kalle folk tomhjernede, dumme eller lettsindige

Matteus 12:35-37: Vi skal dømmes for hvert tomt ord vi sier

Åpenbaringen 3:12: De i menigheten i Filadelfia skal få et nytt navn.


Spørsmål: I 1. Mosebok 17:5 finnes det en kristen sang med teksten «Fortell meg, én gang til, hvem jeg er i Deg». Hvorfor trenger vi påminnelser om hvem vi er?

Svar: Det er ikke fordi vi mister all forståelse av hvem vi er. Snarere kan vår primære identitet, som Guds barn, bli overskygget av alle de sekundære tingene vi er. Vi kan være ektefelle, forelder, barn, venn, kollega, kunde, fan og tusen andre ting. Dette er ikke nødvendigvis dårlig. Men som troende er vi først og fremst et Guds barn. Det er viktig å ikke glemme det, å identifisere de tingene som har en tendens til å få oss til å glemme det, og å dempe virkningene av dem.


Spørsmål: Hvorfor befalte Gud i 1. Mosebok 17:12 at omskjæringen skulle skje nøyaktig på den åttende dagen?

Svar: Det står ikke i Skriften. Nyfødte har imidlertid ikke blod som koagulerer like godt som hos voksne. Etter at de har spist og fått i seg vitamin K, inneholder blodet deres mer protrombin, som brukes i koagulasjonen. Hos babyer som ikke får vitamin K-injeksjoner, når protrombinnivået sitt høydepunkt på den åttende dagen. Derfor var dette den ideelle dagen for å utføre omskjæring.

Som en sidebemerkning nevner «Wycliffe Bible Dictionary» på s. 354 at egypterne praktiserte omskjæring av gutter; et bilde viser at det ble utført på en 13 år gammel gutt. Det står at de fleste semittiske folk tilsynelatende praktiserte omskjæring. Senere praktiserte også etiopierne omskjæring. Araberne, som stammer fra Ismael, praktiserte også omskjæring før islam. Omskjæring ble ikke praktisert av filisterne, babylonerne, assyrerne og senere edomittene.


Spørsmål: I 1. Mosebok 17:12, hvilke andre folk praktiserte omskjæring?

Svar: Den greske historikeren Herodot skriver i sin «Historie», bok 2, kap. 104, s. 69, at bare egypterne, etiopierne og kolkierne praktiserte omskjæring. Han hevder at kolkierne emigrerte fra Egypt. Han nevner også at noen fønikere og syrere praktiserte dette, og hevder at de lærte det av egypterne.

Den tidlige forfatteren Bardesan/Bardesanes (154–224–232 e.Kr.) sier at folket i den romerske provinsen Arabia praktiserte omskjæring, men at romerne tvang dem til å slutte da de erobret provinsen. Dette står i *The Book of the Laws of Diverse Countries*, s. 730. Etter at Jerusalem falt i år 70 e.Kr., ble det i år 130 e.Kr. reist et tempel til ære for Jupiter på stedet av den romerske keiseren Hadrian, som også forbød jødene å praktisere omskjæring.


Spørsmål: I 1. Mosebok 17:17 og 1. Mosebok 18:12, lo Abraham og Sara av vantro, eller lo Sara av glede i 1. Mosebok 21:6?

Svar: Begge versene utfyller hverandre. Abraham og Sara lo av vantro før Isak ble unnfanget. Noen ganger, når en person virkelig ønsker seg noe, og noen tilbyr å gi det til dem, kan menneskets natur være slik at de ikke tror på det og ler det bort for å beskytte seg mot skuffelse.

Sara lo imidlertid igjen av glede da Isak ble født.


Spørsmål: Hvorfor i 1. Mosebok 17:17 og 1. Mosebok 18:12–15 irettesatte Gud Sara for at hun lo, men ikke Abraham?

A: Å le av overraskelse første gang man får vite noe, er noe annet enn å le av skepsis senere, etter at man allerede har fått vite det. Det hebraiske ordet for å le, sahaq, betyr begge deler.


Spørsmål: Ble Abrams løftets barn kalt Isak her i 1. Mosebok 17:19, eller i 1. Mosebok 21:3?

Svar: Før Isaks fødsel sa Gud i 1. Mosebok 17:19 at han skulle kalles Isak. Dette verset spesifiserer ikke om de ga ham det navnet eller ikke. Etter at Isak ble født, forteller 1. Mosebok 21:3 oss at de faktisk ga ham navnet Isak. Det er på en måte som da engelen Gabriel ba Maria om å gi sønnen navnet Jesus, og etter at han ble født, adlød de det engelen hadde sagt.


Spørsmål: Hvorfor omskjærte Abraham i 1. Mosebok 17:27 alle menn som ble født i hans hus, enten de var slaver eller frie?

Svar: Abraham var ikke bare opptatt av at hans egne etterkommere skulle være en del av Guds paktfamilie på jorden, men alle i hans husstand. Dette ville bety at også deres etterkommere skulle være en del av Guds paktsfolk.

Jøden Filon (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) ga i hovedsak det samme svaret i «Spørsmål og svar om Første Mosebok», III (62), s. 863.


Spørsmål: I 1. Mosebok 18:1–10, tror du Abraham var gjestfri fordi han skjønte at Gud besøkte ham, eller fordi han generelt var gjestfri?

Svar: Vi ser ikke det nøyaktige tidspunktet da Abraham innså at dette ikke var vanlige besøkende, bortsett fra at det var før vers 13 og 14. Hebreerbrevet 13:2 kan tyde på at Abraham i utgangspunktet ikke innså dette. Generelt sett skal vi være gjestfrie, slik 1. Petersbrev 4:9 sier.


Spørsmål: I 1. Mosebok 18:1–10, hvilke risikoer ville det innebære for Abraham å være gjestfri?

Svar: Abraham var ekstremt velstående, så det kunne ha vært tryggere å ikke la fremmede muligens spionere på leiren hans, med antall vakter og plasseringen av verdisakene. Det kunne ha vært tryggere i utgangspunktet å la en av Abrahams tjenere snakke med dem, i stedet for å risikere et bakhold. Til slutt kunne det ha vært tryggere å dra til dem i stedet for at de kom til ham. Men Abraham tenkte tilsynelatende ikke på noe av dette. Abraham var en gjestfri mann.

Imidlertid pålegger Romerne 12:13, Hebreerne 13:2, 1. Petersbrev 4:9 og 1. Timoteusbrev 5:10 oss å være gjestfrie overfor fremmede. Det tryggeste ville kanskje være å aldri være gjestfri, men i så fall må vi velge mellom det som ser ut til å være det tryggeste, og å adlyde Guds bud.


Spørsmål: Hva var kristofaniene og teofaniene i Det gamle testamente i 1. Mosebok 18?

Svar: Kristofani er et begrep som beskriver en åpenbaring av Kristus på jorden før han ble født av Maria. En teofani er en åpenbaring av Gud, enten det er Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd eller Treenigheten. Siden det er uenighet om forskjellen mellom en kristofani og en teofani, og det noen ganger er uklart om en engel er en åpenbaring av Kristus eller bare en engel, følger her en liste over mulige teofanier i Det gamle testamente.

I Edens hage før syndefallet. (1. Mosebok 1:29–3:24)

Muligens Melkisedek (1. Mosebok 14:18-20)

Samtalen med Hagar, som så engelen (1. Mosebok 16:8-14)

Abrahams tre besøkende (1. Mosebok 18:1-33)

Gud som viste seg for Abram (1. Mosebok 17:1-2)

Sannsynligvis ikke Jakobs stige, da dette bare var en drøm (1. Mosebok 28:12-15)

Sannsynligvis ikke Jakob som kjemper med engelen (1. Mosebok 32:30)

Gud viser seg for Jakob ved Betel (1. Mosebok 35:9-15)

Moses og den brennende busken (2. Mosebok 3:2-22)

Den tette skyen (2. Mosebok 19:9)

På Sinai-fjellet (2. Mosebok 19:11-12; 24:9,10)

Moses som ser Guds rygg (2. Mosebok 33:19-20)

Josva og hærføreren for Herrens hær (Josva 5:13-15)

Gideon ser en engel (Dommernes bok 6:11-24)

Engelen som viste seg for Samsons mor (Dommerboken 13:3-5)

Skyen over paktkisten (1. Kongebok 8:11-13)

Elia i klippespalten (1. Kongebok 19:9-18)

Forlatelsen av tempelet (Esekiel 10:3-18) og Jesaja 6 teller sannsynligvis ikke, siden dette var syner.

Et sentralt poeng er at i noen av disse tilfellene, som med Josva og hærføreren, skjønte ikke mennesket i første omgang at dette var Gud.


Spørsmål: 1. Mosebok 18 og 19 består av to tydelige deler: 18:1–19 og 18:20–19:33. Hva er de to tingene som både knytter disse to delene sammen og skiller dem fra hverandre?

Svar: Dette er to besøk; i det første ønsket et gudfryktig ektepar å få et barn, men klarte det ikke. I det andre ønsket folk å begå homoseksuell voldtekt. I det første viste Abraham stor gjestfrihet; i det andre var byfolket morderisk ugjestmilde, mens Lot var gjestfri på en merkelig, desperat måte.


Spørsmål: Siden Abraham bøyde seg for konger i 1. Mosebok 18:2, støtter dette da den katolske og ortodokse praksisen med å bøye seg for bilder?

A: Nei, tilbedelse av bilder er ubibelsk, fordi vi ifølge det andre budet ikke skal ha utskårne bilder til tilbedelse. Uansett hva man mener om tilbedelse av bilder, kan dette verset imidlertid ikke brukes til å rettferdiggjøre å bøye seg for bilder. I motsetning til bilder,

1. bøyde Abraham seg for å vise respekt for en virkelig person.

2. viste Abraham respekt for en hedensk konge; det var ikke snakk om tilbedelse eller noen form for religiøs ære.

3. Abraham ba ikke til disse kongene. Han ba heller ikke til Gud gjennom disse kongene, slik ortodokse hevder å be til Gud gjennom bildene.

En leser hevdet at tilbedelse ikke er noe annet enn respekt innen ortodoks kristendom. Det er imidlertid ikke sant, fordi de østortodokse ber til (eller mer presist gjennom) bilder til Gud og ulike helgener. Likevel ville de ikke ta sin kone, sitt barn, sine foreldre eller noen andre de respekterer, plassere dem foran seg og be til dem.


Spørsmål: I 1. Mosebok 18:2, når skal vi bøye oss, og når skal vi nekte å bøye oss?

Svar: Vi bør ikke bøye oss for noen religiøse bilder; dette inkluderer hinduistiske bilder, statuer eller borddekkinger under Divali-festivalen. Å bøye seg for å vise respekt for noen, slik japanere ofte gjør, er greit.


Spørsmål: I 1. Mosebok 18:6 eier Gud kveget på tusen åser, og hvis Gud på en eller annen måte var sulten, ville han ikke trenge å si det til noen (Salme 50:10–12). Hvis Gud hadde ønsket å spise noe, trengte han absolutt ikke Sara og Abraham for å sette deres matlagings- og serveringsevner på prøve. Hvorfor tror du Gud «nedlot seg» til å la dem servere ham?

Svar: Gud ønsket å samhandle med dem. Det er litt som en far og hans åtte år gamle sønn som bygger et gjerde sammen. Trenger faren gutten? Kunne ikke faren gjort det raskere uten at gutten engang var der? Ville ikke gjerdet sett bedre ut uten den lille guttens «bidrag»? Disse spørsmålene går glipp av poenget; poenget er at far og sønn skal bygge noe sammen som et team. Faren forstår det. Noen ganger innser kanskje barnet det, andre ganger ikke.

Selvfølgelig går ikke alt alltid etter planene våre som mennesker. En gang da en av døtrene mine gikk i fjerde klasse, fortalte hun meg at hun ville gjøre et kunstprosjekt sammen med meg. Jeg syntes det var en flott idé, så vi laget en «ugle» av en papirpose sammen, slik hun ønsket. Jeg syntes sluttresultatet så greit ut, men da den var ferdig, gråt hun og spurte hvorfor hun ikke kunne ha blitt født hos damen på andre siden av gaten, som var kunstlærer. Noen ganger kan vi også ødelegge øyeblikket med Gud, ved å gråte fordi noe ikke levde opp til forventningene våre, eller ikke var så imponerende som vi hadde ønsket.


Spørsmål: I 1. Mosebok 18:16–33, hva var det som gjorde at Sodoma og Gomorra ikke bare var onde, men så onde at Gud skulle ødelegge dem?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter tre svar, som alle kan være viktige.

Selv om det ikke fantes noe vesentlig vitnesbyrd om Gud i disse byene, fantes det heller ikke noe vitnesbyrd om Gud i mange andre byer, så det alene var ikke årsaken.

a) Kanaanittene praktiserte generelt barneofring og religiøs prostitusjon. 1. Mosebok 18:32 sier at det ikke engang var ti rettferdige mennesker i byen.

b) Men innbyggerne i Sodoma og Gomorra drev også med homoseksuelle handlinger, og deres utbredte homoseksualitet var avskyelig for Gud.

c) De ønsket å voldta englene, som hadde antatt menneskelig skikkelse, på homoseksuell måte. Gud hadde imidlertid allerede bestemt seg for å ødelegge byen før englene ankom. Deres generelt ugjestmilde holdning overfor besøkende ga dem imidlertid den frekkheten å prøve å voldta dem.


Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 1. Mosebok 18:16–33 overtales til å la være å ødelegge Sodoma og Gomorra? (Bibelkritikeren Bart Ehrman sier at Marcion tok dette opp i *Lost Christianities*, s. 196)

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gud lot seg ikke overtale til å la være å ødelegge Sodoma og Gomorra; Han ødela dem faktisk.

2. Gud trengte ikke at Abraham skulle be for dem, like lite som Han lærer noe av våre bønner.

3. Snarere samhandler Gud med oss på måter vi forstår. Selv om Guds åpenbarte vilje noen ganger endres når vi endrer oss, gir 1. Mosebok 18:16–33 ikke noe tegn på at Gud endret det Han hadde tenkt å gjøre som følge av samtalen med Abraham. Noen ganger har Gud nedlatt seg til å la oss få vite hva Han tenkte og hvorfor.


Spørsmål: Lærer 1. Mosebok 18:10,14 og 1. Mosebok 21:1,2 at Gud gjorde Sara gravid, slik «Born Again Skeptic» hevder på side 217?

Svar: Nei. Ateisten overså poenget at Gud ikke kom tilbake for å gjøre Sara gravid, men at Gud kom tilbake etter at sønnen var født. Gud sa bare tre ting om Saras sønn.

1. Gud ville besøke dem igjen neste år, slik det står i 1. Mosebok 18:10,14.

2. Gud ville oppfylle sitt løfte om at Sara skulle få en sønn, slik det står i 1. Mosebok 21:1.

3. Og viktigst av alt: Sønnen skal stamme fra Abraham (1. Mosebok 17:15,17). For å være presis: Sønnen stammet fra Abrahams eget legeme, slik det står i 1. Mosebok 15:4.


Spørsmål: Hvorfor sier Abraham spesielt i 1. Mosebok 18:27 at han bare er støv og aske her?

Svar: Abraham, den erfarne forhandleren og diplomaten, innser at han stiller et svært dristig krav til Gud. Abraham ønsker først å erkjenne at han er intet foran Gud, og at han ikke har noe krav på å forplikte Gud til å gjøre noe, før han ber Gud om å endre det Gud har åpenbart.


Spørsmål: I 1. Mosebok 19, var synden i Sodoma og Gomorra virkelig en mangel på gjestfrihet, slik Esekiel 16:49 sier?

Svar: Det er bare en del av historien. Noen homoseksuelle siterer Esekiel 16:49, men overser Esekiel 16:50, som sier at de «begikk avskyelige handlinger». 1. Mosebok 19:5–7 legger vekt på homoseksualiteten. Judasbrevet 7 snakker også om dem som «ga seg hen til seksuell umoral og forfulgte fremmed kjøtt». 1. Mosebok 13:13 viser at Sodomas ugudelighet eksisterte allerede før Lots ankomst.


Q: I 1. Mosebok 19, hvorfor ville egentlig en som Lot bo på dette stedet?

Svar: Hva tenkte Lot på? Kanskje var det økonomiske fordeler ved å være i byen. Kanskje ble Lot æret som en av byens fremste borgere. Kanskje var all hans rikdom borte, etter at kongene hadde tatt Sodomas innbyggere til fange.

Hva tenkte ikke Lot på? Det er ingen tegn på at Lot noen gang stilte seg spørsmålet: «Er dette et godt miljø for meg åndelig sett?» Han spurte tilsynelatende heller aldri: «Er dette et godt miljø for mine barn?»


Spørsmål: I 1. Mosebok 19:1–3, hvordan ble «tre menn» i 1. Mosebok 18:2 til to engler/menn i 1. Mosebok 19:1, og hvorfor så det ut til at de trengte husly?

Svar: Dette var teofanier, eller åpenbaringer av Gud. Gud kunne lett endre antallet som ble sett. To fremmede kunne virke som om de trengte husly. Mens Abraham, som tidligere hadde hatt besøk av Gud, kanskje raskt skjønte at de tre ikke var vanlige menn, var Lot kanskje ikke i stand til å se at de ikke var vanlige menn. Vi vet ikke. Men de kunne ha vist seg som helt vanlige menn. Lot kunne ganske enkelt ha ignorert dem, vel vitende om at torget i den byen var ganske farlig. Da de fortalte ham at de ikke trengte hans hjelp, kunne Lot ha tenkt: «Vel, jeg prøvde å hjelpe, men hvis de vil utsette seg for fare, bryr jeg meg ikke om det.» Men det gjorde ikke Lot; han insisterte på at de skulle få hans beskyttelse mot den farlige situasjonen.

Hvem beskyttet hvem? Ironisk nok så det i første omgang ut som om de bare kom til Lots hus fordi Lot insisterte på å beskytte dem. Det kan ha virket morsomt for englene i himmelen å se denne dødelige mannen bestemme seg for å beskytte disse englene. Men det viste seg at englene beskyttet Lot og hans familie den natten, og til slutt beskyttet de hele Lots familie, bortsett fra hans kone, mot døden senere.


Spørsmål: Hvorfor tilbød Lot i 1. Mosebok 19:8 sine jomfruelige døtre til folkemengden?

Svar: Skriften forteller oss ikke om Lots motiver for denne onde handlingen, men vi kan se tre ting.

1. Lot var i en desperat situasjon, og han gikk kanskje i panikk og tok saken i egne hender.

2. Han visste at mennene i Sodoma ikke var interessert i døtrene hans.

3. Lot hadde bodd i Sodoma i lang tid, og han visste sannsynligvis at disse mennene ikke var interessert i døtrene hans. Lot prøvde trolig å vinne tid.

En kombinasjon av alt det ovennevnte. Døtrene var allerede forlovet, og hvis mennene hadde misbrukt døtrene hans, visste både de og Lot at klanene de fremtidige ektemennene tilhørte, ville ta hevn over mennene. Hvis en klan ikke fikk rettferdighet/gjengjeldelse for en åpenbar urett som var gjort mot dem, kunne de fremstå som svake, og andre klaner ville ikke respektere dem. Så i senere tider kunne et drap eller en voldtekt utløse en klankrig, med mindre gjerningsmennene ble utlevert for straff eller det ble avtalt blodpenger mellom den utsatte klanen og den skyldige klanen.

Bibelen godtar ikke Lots handling her; den bare gjengir den. Hvis Bibelen bare var «propaganda», ville man forvente at den gjengav alt det positive og aldri nevnte noe negativt. Men Bibelen er ikke propaganda, men Guds sanne ord, og den forteller ærlig om menneskers liv, med alle feil og mangler.


Spørsmål: I 1. Mosebok 19:23–26 beskyttet englene ikke bare Lot, men hele familien hans. Så hvis Lots kone faktisk ble beskyttet, hvorfor døde hun da og ble til en saltstøtte?

Svar: Englene beskyttet dem alle, inkludert Lots kone. Men Lots kone trakk seg ut av deres beskyttelse. Eller for å være mer presis: hun ble stående der hun var, når hun burde ha gått videre. Noen ganger, når Gud befaler oss å dra et sted for å gjøre noe, kan det virke mye tryggere for oss å bare bli stående. Men Gud vet best. Et annet eksempel der det viste seg å være farlig å bli værende, var med Abraham selv. Abraham forlot Ur, sannsynligvis en av de største byene i hele Midtøsten, og muligens i hele verden, rundt 2000 f.Kr. I 1950 f.Kr. ødela elamittene hele byen, som hevn for at byen Ur tidligere hadde ødelagt den elamittiske hovedstaden Susa. Å være ulydig mot Gud og bli værende i Ur ville ha ført til at Abraham ble drept eller gjort til slave. Men det kunne Abraham selvfølgelig ikke vite på det tidspunktet.


Spørsmål: Hvordan ble Sodoma og Gomorra egentlig ødelagt i 1. Mosebok 19:24–26?

Svar: Bibelen sier ganske enkelt at Herren lot svovel og ild regne ned, og at Lots kone, som ble igjen, ble til en saltstøtte. Selv om vi ikke har flere detaljer, vet vi at området er rikt på tjære (petroleum) og asfalt på overflaten. Tenk deg en storm, vind og lyn som ville antenne tjæren. Den påfølgende brannen ville skape sin egen vind, og hele området er ikke et sted man ønsker å befinne seg. På den annen side kan det i hovedsak ha vært et vulkanutbrudd, omtrent som et mini-Mount St. Helens i delstaten Washington i 1980.


Spørsmål: Vet vi, i 1. Mosebok 19:26, om andre enn Lots kone som siden den gang har blitt «en saltstøtte»?

Svar: Fysisk sett har mennesker og hunder blitt drept øyeblikkelig, og likene deres bevart ved å bli dekket av aske i Pompeii da Vesuv brøt ut. Dette skjedde utvilsomt også under andre store utbrudd.

I overført betydning ble Lots kone forherdet til følelsesløshet av sin kjærlighet til det livet hun hadde forlatt. Mange har siden den gang også blitt forherdet av sin kjærlighet til verden. Som åpenbare eksempler er narkomanen, når han leter etter en dose, og alkoholikeren, når han leter etter en drink, ikke virkelig klar over de enkle gledene i livet rundt seg. Synd generelt, eller å begjære noe fremfor Gud, kan gjøre deg mindre oppmerksom på de gode tingene Gud har gitt oss. Klemens av Alexandria (skrev 193–217/220 e.Kr.) var blant de første som så denne tolkningen i «Formaning til hedningene», kap. 10, s. 201.


Spørsmål: Hvorfor lærer Bibelen i 1. Mosebok 19:30–36 at Lot hadde sex med døtrene sine? Jeg kan rett og slett ikke tro at dette var riktig.

Svar: Bra, Bibelen sier ikke at det var riktig. Incest og hor er ondskap, og Bibelen gjengir ærlig hva Lot gjorde.

Til Lots forsvar påpeker Irenaeus i *Mot kjetteriene*, kap. 31 (182–188 e.Kr.), at Bibelen viser at Lot ikke deltok på grunn av begjær, men fordi hans motstandskraft var svekket etter å ha drukket for mye.

Origenes (225–254 e.Kr.) sa at historier som den om Lot og døtrene hans finnes i den hellige skrift for å vise Bibelforfatternes ønske om sannhet, som ikke ville skjule selv det som var til deres ulempe. Origenes i *Mot Celsus*, bok 4, kap. 45, s. 518


Spørsmål: Hvordan kunne filisterne i 1. Mosebok 20 og 2. Mosebok 23:31 befinne seg i Israel på Abrahams tid, rundt 2000 f.Kr.?

Svar: Selv om det skjedde en massiv folkevandring i 1200 f.Kr., var de eldste lagene i Ashdod bebodd helt tilbake i det 17. århundre f.Kr. (H.F. Vos, *Archaeology in Bible Lands*). Noen bodde i det fruktbare landet den gang, og det finnes ingen historiske bevis som tyder på at det ikke var filisterne. Etter at egypterne beseiret filisterne i 1190 f.Kr., kom de i stort antall til Palestina, og det er logisk at de trakk seg tilbake til steder der de allerede hadde byer.


Spørsmål: Hvorfor sa Gud i 1. Mosebok 20:3,6 at Abimelek var en død mann, når Abimelek likevel levde?

Svar: Gud forandrer seg ikke (Malaki 3:6; Jakob 1:17; Hebreerne 13:8). Esekiel 33:12–20 viser imidlertid at Guds åpenbarte vilje overfor mennesker kan endres når de selv endrer seg.

Se drøftingen av 2. Mosebok 33:5-6; 5. Mosebok 20:17; Jeremia 15:6; Jona 3-4; Jona 3:10; og Jona 4:1-2 for mer informasjon.


Spørsmål: Hva betyr «Abimelek» i 1. Mosebok 20:3, 8–10, 1. Mosebok 26:1, Dommernes bok 8:31 og Dommernes bok 9:1?

Svar: «Ab» betyr far, og «melech» betyr konge eller hersker. Det betyr enten «kongens far» eller «faren er konge». I tillegg til å være navnet på to konger av Gerar og Gideons sønn, skriver Cyril Aldred i *Akhenaten King of Egypt*, s. 186, at Abimilki var en hersker over Tyrus som nevnes i Amarna-brevene (1400–1370 f.Kr.).


Spørsmål: Hvorfor giftet Abram seg med sin halvsøster Sarai i 1. Mosebok 20:12?

Svar: Incest var ikke uttrykkelig forbudt på den tiden. Dessuten var Abram ikke nødvendigvis en troende da han giftet seg.


Spørsmål: I 1. Mosebok 21:8–14: Gjorde Abraham rett i å sende Hagar bort?

Svar: Normalt sett ville det vært galt av Abraham å sende Hagar, moren til hans barn, og hennes tenåringsgutt av sted alene uten beskyttelse og med lite vann, selv om Hagar hadde spottet Sara i 1. Mosebok 21:9. Dette er grunnen til at Saras ønske bekymret Abraham dypt i 1. Mosebok 21:11. I dette spesielle tilfellet ba imidlertid Gud Abraham om å gjøre det, og at alt ville gå bra. Gud selv ga Hagar og Ismael vann (1. Mosebok 21:17–19), og Gud var med Ismael mens han vokste opp (1. Mosebok 21:20).

Som en sidebemerkning var Hagar faktisk et semittisk navn. Det bodde mange semitter i den nordlige delen av Egypt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 21:14. Hvis man leser Det gamle testamente, er det klart at i 1. Mosebok er den førstefødte sønnen (det vil si Guds utvalgte, arving til sin far) ISMAEL, og løgnene som jødene har innføyd i Det gamle testamente for å frata ham arveretten (hvorfor? Fordi de ikke kunne akseptere noen utenfor sin egen stamme) blir tydelig synlige når de skrev at ISMAEL sammen med sin mor HAGAR ble forvist fra ABRAHAMS stamme for alltid?, men når vi leser videre i Første Mosebok, finner vi at den sanne historien er at «ISMAEL døde i nærvær av alle sine brødre» (familien) og videre at «ISAK» døde i nærvær av alle sine brødre». Disse utsagnene fra Bibelen avslører tydelig en ytterligere jødisk tilføyelse, nemlig at de måtte dikte opp hendelsen om den permanente forvisningen av HAGAR og ISHMAEL for å kunne erstatte ISHMAEL, som var den opprinnelige «eneste sønnen til ABRAHAM» på det tidspunktet da ABRAHAM var villig til å ofre hva som helst av kjærlighet til og lydighet mot Guds vilje; det viser også at løftet om menneskehetens frelser ble gitt gjennom ISHMAEL (den førstefødte sønnen) og ikke ISAAC (den andre sønnen). (Dette ble sagt av en muslim)

A: For det første er det kanskje ikke alle muslimer som er klar over at Koranen ikke spesifiserer om det var Ismael eller Isak som ble tilbudt som offer.

Din påstand om at Ismael døde i nærvær av «sin familie» beviser ikke at han ikke ble forvist. Det eneste Bibelen sier om dette, er 1. Mosebok 25:17b, der det står: «Så pustet han ut og døde, og ble samlet til sitt folk.» Dette var en vanlig eufemisme for å si at han døde. Selvfølgelig kunne barna hans og svigerfamilien ha vært i nærheten av ham. Dette kan ikke bevise at han ble begravet sammen med sine forfedre, for også Abraham ble «samlet til sitt folk» i 1. Mosebok 25:8, og det betyr ikke at han ble begravet tilbake i Ur i Kaldea.

I motsetning til det du spør om, står det aldri at Abraham skulle ofre sin førstefødte sønn. Tvert imot skulle Abraham ofre sin eneste sønn, fordi Ismael allerede var blitt sendt bort, og Isak var det eneste løftets barn.

Jeg har imidlertid et spørsmål til deg: Kan Koranen ta feil?

1. Sura 32:23 «Vi ga jo tidligere boken til Moses. Vær derfor ikke i tvil om at den når deg, og Vi gjorde den til en veiledning for Israels barn.» Er du altså enig i at Toraen, slik den opprinnelig ble gitt, var korrekt og fra den sanne Gud?

2. Sura 5:46 «Og i deres [profetenes] fotspor sendte vi Jesus, Marias sønn, som bekreftet Toraen som var kommet før ham; vi sendte ham evangeliet; deri var veiledning og lys. Og en bekreftelse av Toraen som var kommet før ham: en veiledning og en formaning til dem som frykter Allah.» Er du altså enig i at Toraen på Jesu tid, slik han bekreftet den, var Allahs sanne ord?

3. Dødehavsrullene inneholder mange kopier av manuskripter fra Det gamle testamente fra Kristi tid og tidligere. Tre punkter der du mener Bibelen tar feil, er:

3.1. Isak var løftets barn, pakten. 1. Mosebok 17:19,21

3.2. Ismael og Hagar ble forvist 1. Mosebok 21:8–19

3.3. At Abraham ofret Isak i stedet for Ismael – 1. Mosebok 22:1–18

Dødehavsrullene nevner at Isak er løftets barn. Filon var en jødisk lærd som bodde i Alexandria i Egypt og døde i år 50 e.Kr. Han skrev en kommentar til Første Mosebok, og kommentaren hans viser at Første Mosebok på hans tid var den samme som den vi har i dag.

Klemens av Roma var en tidlig kristen biskop, sannsynligvis den Klemens som Paulus nevner, og som skrev et brev til korinterne i årene 96–98 e.Kr. Han nevner at sønnen Abraham tilbød å ofre, var sønnen han fikk i sin alderdom. [Han sier imidlertid ikke uttrykkelig at det var Isak].

4. Du kan ikke klandre kristne for å dømme ut fra dine anklager mot evangeliet fra både Jesu tid og Muhammeds tid på grunn av sura 5:47. Der står det: «La evangeliets folk dømme etter det Allah har åpenbart deri...» Er du altså enig i at kristne bør dømme etter evangeliet, som vi har hatt eksemplarer av lenge før Muhammeds tid? Hvis ikke, er da Koranen feil?

Sura 5:48 sier: «Til dere (Bokens folk) sendte Vi Skriften i sannhet, som bekrefter Skriften som kom før den, og som bevarer den i trygghet: så døm mellom dem etter det Allah har åpenbart, og følg ikke deres tomme begjær, som avviker fra sannheten som er kommet til dere...». Hvis du er en muslim som er uenig i disse ordene, hvordan skiller da Allah mellom Sine ord, som Han lar fromme tilbedere lære kun i forvansket form, og Sine ord som forblir uforvanskede?

De fleste muslimer tror på hadithene, som er de autoritative samlingene av Muhammeds utsagn og handlinger, som de høyeste autoritetene etter Koranen. Av de seks store anerkjente hadith-samlingene er Bukhari den høyest rangerte. Jeg tenkte du kanskje ville lese hva den sier om Hajar [Hagar] og Ismael.

Bukhari, bind 4, bok 55, kap. 9, nr. 583, s. 373: «Abraham førte henne [Hagar] og hennes sønn Ismael, mens hun ammet ham, til et sted ved Ka’ba under et tre på stedet der Zam-zam ligger, på det høyeste stedet i moskeen. I de dagene var det ingen i Mekka, og det var heller ikke noe vann. Så lot han dem sette seg der borte og plasserte ved siden av dem en lærpose med noen dadler og en liten vannsekk med litt vann, og begav seg hjemover. Ismaels mor fulgte etter ham og sa: «O Abraham! Hvor skal du hen, når du etterlater oss i denne dalen hvor det ikke er noen vi kan nyte selskapet med, og det heller ikke er noe (å glede oss over)?» Hun gjentok dette for ham mange ganger, men han så seg ikke tilbake på henne. Da spurte hun ham: «Har Allah befalt deg å gjøre dette?» Han svarte: «Ja». ... (s. 374, samme hadith) «Profeten sa: «Dette er opprinnelsen til tradisjonen med at folk går mellom dem (dvs. Safa og Marwa). Da hun nådde Marwa (for siste gang), hørte hun en stemme, og hun ba seg selv om å være stille og lyttet oppmerksomt. ... Hun så en engel ved Zamzam-kilden som gravde i jorden med hælen (eller vingen), til vann strømmet ut fra det stedet.» Dermed stemmer ikke ditt syn overens med verken Bukhari eller Bibelen.

Den berømte tidlige muslimske historikeren al-Tabari (839–923 e.Kr.) undersøkte om det var Ismael eller Isak som nesten ble ofret, og han sa at det var Isak, ikke Ismael (al-Tabari, bind 2, s. 68). Han hadde en ti sider lang drøfting av de muslimske autoritetene som hevdet at det var Isak, og de som hevdet at det var Ismael (al-Tabari, bind 2, s. 82–92), mens han konkluderte med at det var Isak.

Jeg mener imidlertid at dette spørsmålet om hvem av Abrahams sønner som var hvem, er en bagatell sammenlignet med å kunne besvare spørsmålet i Ordspråkene 30:4f: «Hvem har fått alle jordens ender til å stige opp? Hva er Hans navn, og hva er Hans Sønns navn? Det vet du sikkert.» (Green’s Literal Translation)


Spørsmål: Hvorfor oppmuntret Gud i 1. Mosebok 22 til menneskeofring med Abraham og Isak?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Abraham hadde allerede vist at han elsket Gud mer enn sitt folk og sin kultur, men Gud satte Abraham på prøve for å se om han elsket Gud mer enn sin egen kjære sønn.

2. De ti bud (du skal ikke drepe osv.) ble ikke gitt før Moses på Sinai-fjellet.

3. Selv i dette enestående tilfellet hvor Gud i utgangspunktet befalte ofringen, forhindret Gud at den ble gjennomført. Ingen døde.

4. Gud Faderen ba ikke Abraham om noe som Han ikke selv gjorde, da Han ofret Jesus for oss.

Som Chip Ingram (skrev 20. mai 2007): «På et eller annet tidspunkt vil Gud be deg om din Isak. Du vil oppdage Guds største kraft når du overgir deg. … Overgivelse til Gud er det som mangler i kirken i dag.»


Spørsmål: I 1. Mosebok 22:1–18, kan gutten som Abraham nesten ofret, ha vært Ismael, ikke Isak, slik muslimene hevder? Hvordan kunne ellers Isak være Abrams «eneste sønn»?

Svar: Det var Isak som nesten ble ofret, og ikke Ismael, av minst fem grunner:

Selv Koranen sier ikke at det var Ismael: 1. Mosebok 22:2 sier at det var Isak. For muslimer, selv om den muslimske Koranen omtaler dette i sura 37:99–111, står det ingen steder i hele Koranen om det var Ismael eller Isak.

Den eneste gutten Abram hadde på det tidspunktet: Ismael var 14 år da Isak ble født, ifølge 1. Mosebok 17:25 og 1. Mosebok 18:10. Hagar og Ismael ble sendt bort til et annet sted den dagen Isak ble avvent i 1. Mosebok 21:8–10. Abraham ble satt på prøve «lenge» etter dette i 1. Mosebok 21:34, og en «gutt» lå på alteret i 1. Mosebok 22:12.

Eneste sønn i Guds øyne: Gud erklærte i 1. Mosebok 21:12 at det var gjennom Isak og ikke Ismael at Abrahams etterkommere skulle regnes. Abraham hadde ikke Ismael hos seg, fordi Ismael og hans mor ble «forvist» ved å bli sendt bort, ifølge 1. Mosebok 21:10–12.

Eneste arving i denne verden: Isak var den eneste arvingen, og «eneste sønn» betyr også «elsket sønn». Selv om datidens kultur aksepterte å ta seg konkubiner for å få barn, ville arven og førstefødselsretten tilfalle sønnene til de egentlige konene, ikke sønnene til konkubinene.

Den eneste løftets sønn: 1. Mosebok 21:12 sier: «Gjennom Isak skal ditt avkom regnes.» Abraham hadde også andre sønner, men de ble født etter dette.


Spørsmål: Hvordan var Isak i 1. Mosebok 22:2 Abrams «eneste sønn»?

Svar: Selv om Ismael ble født først, var han på dette tidspunktet blitt sendt bort, og Isak var den eneste sønnen Abram fortsatt hadde hos seg. Isak var den eneste arvingen, og «eneste sønn» kan også bety «elsket sønn». I 1. Mosebok 21:12 står det: «Gjennom Isak skal ditt avkom regnes.» Abraham hadde også andre sønner, men de ble født etter dette. Selv om datidens kultur aksepterte å ta seg konkubiner for å få barn, ville arven og førstefødselsretten tilfalle sønnene til de egentlige konene, ikke sønnene til konkubinene.


Spørsmål: I 1. Mosebok 22:2, leder Den Hellige Ånd noen gang mennesker til å være ulydige mot det som er åpenbart i Bibelen?

Svar: Nei. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Selvfølgelig ledet ikke Gud Abraham til å gjøre noe som strider mot den åpenbarte Skriften, siden ingen del av Skriften var nedskrevet på Abrahams tid.

2. Siden Skriften er blitt åpenbart, ber Gud ingen om å gjøre ting som strider mot Hans åpenbarte bud. Selv da Den Hellige Ånd drev Jesus ut i ørkenen, der Jesus ble fristet av Satan, fristet ikke Den Hellige Ånd Jesus eller ba Jesus om å gjøre noe galt.

3. Gud ønsker ikke at noen skal utføre handlinger som strider mot Hans vilje. Selv da Gud befalte Abraham å ta Isak som offer, tillot ikke Gud at Abraham gjennomførte drapet på Isak.

Så Gud kunne si det til Abraham den gang, fordi Moseloven ennå ikke var nedskrevet. Men både da og i dag ønsker Gud aldri at noen skal gjennomføre et menneskeoffer.


Spørsmål: I 1. Mosebok 22:12 sa Gud: «Nå vet jeg at du frykter Gud.» Visste ikke Gud hva Abram ville gjøre?

Svar: Selvfølgelig visste Gud det, men uttrykket betyr at det var på dette tidspunktet at Abraham beviste hva han ville gjøre.

Isak var det viktigste i Abrahams liv. Men var Isak viktigere enn Gud? Abraham viste at Gud kom først i livet hans. Jakob 1 sier at prøvelsen av vår tro frembringer utholdenhet. Men selv om vi kanskje ønsker en tro som aldri tar risikoer, er det ikke den troen Gud utviklet i Abraham eller andre. Abraham hadde ikke noe valg når det gjaldt typen, omstendighetene eller tidspunktet for prøvelsen av hans tro, og det har vi vanligvis heller ikke.


Spørsmål: Hvordan kunne hettittene befinne seg i Palestina, slik det står i 1. Mosebok 23 og 2. Mosebok 3:8?

Svar: Hettittene var et folk med et vidt utbredt område, og en koloni hadde slått seg ned i fjellene i Palestina. De indoeuropeiske hettittene plyndret Babylon i 1590 f.Kr. Andre mener at dette refererer til hatti-folket, et ikke-indoeuropeisk folk som ble erobret før 2000 f.Kr. Hatti og hetti skrives likt på hebraisk.


Spørsmål: Hvorfor nevnes det i 1. Mosebok 23:2 at Kiriat-Arba også kalles Hebron?

Svar: Det er to mulige, komplementære grunner til at Hebron nevnes her.

Husk at mens Abraham levde rundt 2000 f.Kr., ble Første Mosebok skrevet på Moses’ tid, 1447–1407 f.Kr., slik at byen kan ha blitt kalt Hebron av israelittene og/eller kanaanittene på Moses’ tid. De israelske speiderne kjente Kanaans geografi og brukte kanskje dette navnet på byen på Moses’ tid.

Uansett kalte israelittene byen bare Hebron, ikke Kiriat-Arba, kort tid etter erobringen under Josva. Denne enkle forklarende merknaden om at Kiriat-Arba nå er Hebron, kan ha blitt lagt til kort tid etterpå.


Spørsmål: I 1. Mosebok 23:2 er forhandlinger vanligvis en prosess med gi og ta. For eksempel sier en selger 300 dollar. Kjøperen sier 100 dollar. Selgeren sier 250 dollar; kjøperen sier 150 dollar. Kanskje blir de enige om 200 dollar. Hvordan er dette det motsatte av en vanlig forhandling?

Hvorfor sa Abraham: «Jeg er en fremmed og en utenforstående blant dere»?

1. Mosebok 23:5–6 Hettittene: Du er en fyrste blant oss. Begrav dine døde i hvilken som helst av våre graver, helt gratis.

1. Mosebok 23:7–9 Abraham bøyer seg og ber: «Vær så snill å gå i forbønn hos Efron, så jeg kan kjøpe hulen på hans eiendom.»

1. Mos. 23:10-11 Efron: Du kan få hulen gratis.

1. Mos. 23:12-13 Abraham bøyer seg: «Jeg vil betale for hulen. Hva er markedsverdien på eiendommen?»

1. Mos. 23:14-15 Efron: Den koster 400 sikler.

1. Mosebok 23:16 Abraham kranglet ikke og forhandlet ikke, men gikk ganske enkelt med på å betale 400 sikler.

En sekel var på denne tiden en vektenhet, og ble først senere en pengeenhet.

I Josva 7:21 stjal Akan 200 sjekel sølv. På Abrahams tid var en mannlig slave verdt omtrent 20 sjekel. Noen få århundrer tidligere var en slave verdt 10 til 15 sjekel. På Moses’ tid, omtrent 500 år senere, var en slave verdt 30 sjekel. Prisen på åkeren tilsvarte altså omtrent ti slaver.

Svaret er at selv om Abraham var velstående, brydde han seg ikke om denne lille pengesummen. Han brydde seg mer om at de skulle se at Abraham betalte markedsverdi for den, og dermed være mer tilbøyelige til å la graven være uforstyrret. Noen ganger er det mer fordelaktig for deg å ikke utnytte fordelen din så mye som mulig, men å gi noe til den andre siden for å skape velvilje, spesielt når du ikke kan være til stede for å sikre at de holder sin del av avtalen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 23:2–3, selv om Abraham gråt over Sara, hvordan viste han nåde overfor hetittene?

Svar: Abraham viste dem ære i sin tale. Økonomisk sett prøvde han ikke bare å få den laveste prisen, men han lot dem ta initiativet og fastsette prisen. Noen ganger, selv med våre små barn, er det godt å la dem ta initiativet.

I Lukas 14:9–11 sa Jesus at man på et gjestebud skal ta den laveste plassen. Når du er vert for et gjestebud, skal du invitere de fattige, de lamme og andre som ikke kan gjengjelde tjenesten.


Spørsmål: I 1. Mosebok 23:3–20 var Abraham svært vellykket i forretninger. Men her, hvis han ønsket å få jorden gratis eller til en svært lav pris, virket han ikke som en god forhandler – eller var han det?

Svar: Et ordtak å huske på er: «Hold øye med målet». Noen ganger vet en dyktig forretningsmann at den laveste prisen ikke er det eneste målet. Hvem ville være i nærheten av tomten og graven når Abraham og familien hans var borte? Det ville være lurt å ikke forhandle så hardt at det etterlater bitterhet, men heller etterlate seg godvilje. Han ønsket alltid at hettittene skulle ha gode minner om ham, slik at de ikke skulle vanhellige eller omdisponere gravstedet når han var borte. I 1. Mosebok 25:9–10 ble Abraham begravet i den samme hulen, ved siden av Sara, slik også Jakob ble i 1. Mosebok 50:12–13. I 1. Mosebok 50:25 ønsket Josef ikke å bli begravet i Egypt.


Spørsmål: Hvorfor betraktet hettittene Abraham som en mektig fyrste blant seg i 1. Mosebok 23:5?

Svar: Abraham var svært velstående. Abraham hadde tilsynelatende også opparbeidet seg nære forbindelser med dem, og de regnet ham ikke bare som en venn, men også som en av sine egne.


Spørsmål: I 1. Mosebok 23:7: Fantes hettittene virkelig?

Svar: Moderne arkeologer oppdaget hettittene allerede i 1892. Noen forskere tvilte imidlertid fortsatt på deres eksistens selv ti år senere (1902, E.A.W. Budge). I dag er det skrevet hele bøker om hettittene.


Spørsmål: Hvorfor måtte Abraham veie ut sølvet i 1. Mosebok 23:15–16?

Svar: Sjekelen var en vektenhet, og ble først senere også en pengeenhet. Abraham måtte «veie» ut sølvet fordi mynter ikke ble brukt før rundt 800 f.Kr., ifølge boken *Can Archaeology Prove the Old Testament?*, s. 27. På samme måte stjal Akan gull og sølv som «veide» 50 og 200 sekel. De første kjente myntene stammer fra Lydia rundt 700 f.Kr. Det nevnes også at det latinske ordet pecunia (som det engelske ordet pecuniary, som betyr «monetær», stammer fra) kommer fra det latinske ordet pecus, som betyr «storfe».


Spørsmål: Hvordan unngår vi i våre forhandlinger å være «penny-wise and pound-foolish» (sparsomme på småpenger, men sløsaktige på store summer), slik det står i 1. Mosebok 23:15–16?

Svar: I engelsk valuta er en «pence» eller «penny» omtrent det samme som en amerikansk «penny». Et pund er litt mer enn en amerikansk dollar, bortsett fra at det inntil nylig var nesten 2 dollar.

Et eksempel på at dette ikke ble gjort, var i et selskap jeg jobbet for for en del år siden. De bestemte seg for å innføre «defensive ytelser». Dette begrepet betydde at hvis du var gift og ektefellen din hadde bursdag tidligere på året enn deg, ville de ikke lenger gi ytelser til ektefellen og barna dine, men bare til deg. Under et ansattmøte, der personalrepresentanten halvhjertet forklarte dette, stilte jeg et spørsmål. Omtrent hvor mye penger regnet de med at dette ville spare selskapet? Hun sa at det ville spare mye, rundt 50 000 dollar per år. Jeg antar at ingen tenkte på at hvis bare tre eller fire personer per år forlot selskapet på grunn av dette, og de brukte rekrutteringsbyråer for å erstatte dem, ville det i seg selv koste mer enn 50 000 dollar.


Spørsmål: Hvordan viser vi nåde i våre relasjoner, slik det står i 1. Mosebok 23:15–16?

Svar: Vi kan være raske til å tilgi, men ikke la folk tråkke på oss. Elsk dem, ikke bare med sentimentalitet, men uttrykk det gjennom omsorg og handling.


Spørsmål: I 1. Mosebok 24:1; 25:8, hvorfor tillater Gud at noen av sine barn lider av alderdom?

Svar: Vi lider ikke av alderdom i himmelen, og den evige saligheten i himmelen vil få vår korte tid med vanskeligheter på jorden til å virke ubetydelig. Se drøftingen av Josva 13:1 for svaret.


Spørsmål: Hvorfor insisterte Abraham i 1. Mosebok 24:4 på en kone fra sitt eget folk?

Svar: Kanaanittene anså det som riktig og religiøst å ofre sine spedbarn i ilden og å drive religiøs prostitusjon. Hettittene var annerledes. De var indoeuropeere, en koloni under det hettittiske riket i Anatolia (dagens Tyrkia). Det er ikke like åpenbart hvorfor Abraham ikke ønsket en svigerdatter fra hettittene, bortsett fra at heller ikke de trodde på den ene sanne Gud.


Spørsmål: I 1. Mosebok 24:5–8, hva var så galt med at Isak dro tilbake til Aram [Syria] for å bo der?

Svar: Da ville alt ved Guds løfte til Abraham om å forlate sitt folk og dra til det lovede landet ha vært forgjeves, fordi Abrahams etterkommere ville ha sviktet løftet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 24:5–8, hva ville vært galt med at Isak dro tilbake til Aram bare for å besøke stedet og velge seg en kone?

Svar: Gitt hans slektskap og rikdom ville slektningene hans sannsynligvis ønske at Isak skulle bli, akkurat slik Laban fikk Jakob til å bli i fjorten år. Abraham ville sannsynligvis ikke risikere at Isak ble lokket til å dra tilbake og bosette seg permanent der hans kone ville være.


Spørsmål: Hva var forholdet mellom Isak og Rebekka i 1. Mosebok 24:15?

Svar: Rebekka var datter av Abrahams nevø, noe som ville gjøre henne til datter av Isaks fetter.

Isak og Rebekka kunne ikke ha brutt 3. Mosebok 18, fordi den ennå ikke var skrevet. Det viser seg imidlertid at ekteskapet deres likevel lå innenfor retningslinjene for de fremtidige reglene i 3. Mosebok.


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:1, var Ketura en kone eller en medhustru?

Svar: En medhustru regnes som en type kone. 1. Mosebok 25:1 kan bety enten kone eller medhustru.


Spørsmål: Hva skjedde med Keturas sønner med Abraham i 1. Mosebok 25:2?

Svar: Abraham og Ketura hadde seks kjente sønner.

Zimran er muligens stamfar til en arabisk stamme, zimriene i Jeremia 25:25. I dag finnes det en by ved navn Zambran ved Rødehavet vest for Mekka.

Man hører aldri mer om Jokshan, bortsett fra at han var stamfar til Saba og Dedan. Saba var et folk i det sørvestlige hjørnet av den arabiske halvøya. Dedanittene i Jesaja 21:13 var arabere som sannsynligvis nedstammet både fra Jokshan og Ham via Kush (1. Mosebok 10:7; 1. Krønikebok 1:9). Byen Dedan lå 100 miles (160 km) sørvest for Tema ved el-’Ula-oasen, 175 miles (280 km) nord for Medina. Dedan nevnes også i proto-arabiske sabiske og minaiske inskripsjoner.

Medan er muligens nevnt utenfor Bibelen. I «Wycliffe Bible Dictionary» s. 1093 står det at konsonantene «m» og «b» ofte byttes om på arabisk, så dette kan være Bedana-stammen, som den assyriske kongen Tiglat-Pileser III erobret.

Midian var en velkjent stamme som undertrykte israelittene i Dommernes bok 8.

Ishbak grunnla en stamme som bosatte seg i Nord-Syria og ble nevnt i de assyriske annalene til Shalmaneser III (858–824 f.Kr.).

Shuah var tilsynelatende stammen som Bildad fra Shuh kom fra i Job 2:11.


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:2, hvis både Abraham og Sara var ufruktbare, hvordan kunne da Abraham få barn etter Isak?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Det var Sara som var ufruktbar, ikke Abraham. Abraham fikk tross alt et barn, Ismael, med Hagar. Dette er svaret som Augustin av Hippo gir i sitt verk «Guds by», bok 16, kap. 28, s. 327.

Svaret: Sara var alltid ufruktbar, men da Abraham var 100 år, var begge naturlig ute av stand til å få barn, ifølge Romerbrevet 4:19 og Hebreerbrevet 11:12. Så etter at Gud hadde gitt Abraham fruktbarhetens gave, tok Gud den ikke fra ham igjen.


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:6, hvor mange koner og medhustruer hadde Abraham?

Svar: Selv om det egentlig ikke spiller noen rolle, vet vi ikke det nøyaktige antallet. Etter at Sara døde, tok Abraham Ketura til kone, jf. 1. Mosebok 25:1. Hagar var en av hans medhustruer, men 1. Mosebok 25:6 tyder på at Abraham hadde mer enn én medhustru.


Spørsmål: Hvordan «ga patriarkene opp ånden» i 1. Mosebok 25:8, 17 og 1. Mosebok 49:33?

Svar: Dette er en grov oversettelse av det hebraiske ordet gâva’, som bokstavelig talt betyr å puste ut eller utånde. En mer presis oversettelse ville være «pustet sitt siste».


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:8, 17 og 49:33 ble Abraham og Jakob «samlet til sitt folk», så hvordan kan det da være liv etter døden?

Svar: Dette er et uttrykk som betyr at personen døde, og det høres mye bedre ut enn «gikk til de evige jaktmarker».


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:13, har henvisningene til Kedar noe med Muhammed å gjøre?

A: 1. Mosebok 25:13 nevner Kedar, Ismaels sønn, men det hersker tvil om Muhammeds slektskap til Ismael og Kedar. Uansett sier 1. Mosebok 25:13, som nevner tolv sønner av Ismael, inkludert Kedar, verken noe godt eller dårlig om dem. Al-Tabari, bind 6, s. 6, nevner tre ting:

1) Det er uenighet blant slektsforskere om Muhammeds avstamning etter ‘Adnan (s. 37)

2) Mange, men ikke alle, slektsregister inkluderer Muhammed … ‘Adnan … Nabt b. Qaydhar [Kedar?], sønn av Isma’il [Ismael]

3) «Disse uenighetene oppstår fordi det er en gammel vitenskap, hentet fra folket i den første boken (Det gamle testamente).»

Så hvis den tidlige muslimske historikeren al-Tabari erkjenner at de hentet slektsnavnene fra jødene og Det gamle testamente, er dette ikke et helt uavhengig vitnesbyrd.


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:22–23 gjaldt Rebekkas spørsmål nåtiden og den nære fremtiden, men Guds svar handlet om den fjerne fremtiden. Hvorfor gjør Gud det?

Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gud ønsket åpenbart å avsløre denne profetiske sannheten om Jakob og Esau.

2. I likhet med gode menneskelige lærere vet Gud at et poeng blir bedre husket hvis det er et svar på et spørsmål fra en elev.

3. Uansett om Gud fikk babyene til å sparke i magen utelukkende for å få Rebekka til å stille spørsmålet, så fikk sparkingen henne til å stille spørsmålet.

4. Kanskje tenkte ikke Rebekka langsiktig på dette tidspunktet, men spørsmålet hennes var åpent nok til at Guds åpenbaring likevel besvarte spørsmålet hennes.

5. Når vi ber Gud om ting, bør vi be på en «åpen måte» og ikke bare på våre egne premisser. Vi bør være forberedt på at Gud viser oss sannheter vi ikke forventet og som vi ikke direkte ba om.


Spørsmål: I 1. Mosebok 25:31–33, ble Jakobs førstefødselsrett oppnådd ved kjøp eller ved løgn?

Svar: Begge deler.

1. Jakob «kjøpte» den av Esau for en skål med linser (1. Mosebok 25:29–34).

2. Jakob lurte senere Isak til å gi ham velsignelsen som fulgte med førstefødselsretten, som Esau allerede hadde valgt å gi fra seg. (1. Mosebok 27:19)

Legg merke til at Jakob bare kjøpte førstefødselsretten, men løy for å få velsignelsen.

Uavhengig av både kjøpet og bedraget valgte Gud å la sitt folk, jødene, stamme fra Jakob (1. Mosebok 25:23-34).


Spørsmål: Skulle israelittene i 1. Mosebok 26:2 dra ned til Egypt, eller ikke?

Svar: I 1. Mosebok 26:2 ble Isak bedt om ikke å dra ned til Egypt. Det var Jakob, ikke Isak, som i 1. Mosebok 46:3 ble bedt om å dra dit. På samme måte ble David i 2. Samuelsbok 7:5, 12–13 fortalt at det ikke var han, men hans sønn, som skulle bygge tempelet i Jerusalem. Læren her er ikke at det å dra til Egypt er bra eller dårlig, men at vi skal dra dit Gud vil at vi skal dra, når Gud vil at vi skal dra.


Spørsmål: I 1. Mosebok 26:3–5, 1. Mosebok 12:1, 1. Mosebok 17:1, 9–14 og 1. Mosebok 22:16 – velsignet Gud Abraham på grunn av Abrahams gjerninger?

Svar: Nei. Både for Abraham og for mennesker generelt er det to forskjellige spørsmål her: frelse og velsignelser.

Frelse: Abrahams gjerninger var ikke viktige i den forstand at de ikke førte ham til himmelen. Abrahams gjerninger var svært viktige som et synlig uttrykk for hans tro på Gud, og de var uatskillelige fra hans tro på Gud.

Velsignelser: På grunn av gjerninger mottar både Abraham og vi ofte velsignelser i dette livet og belønninger i det neste.

Jakob gir Abraham som et eksempel på at han ble rettferdiggjort ved gjerninger. Abraham «trode på Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet» et tiår eller to før han nesten ofret Isak.

Guds pakt hadde både et uforanderlig element og et betinget element. 3. Mosebok 26:44–45 viser at selv om Guds folk svikter når det gjelder det betingede elementet, står det uforanderlige elementet fortsatt fast.


Spørsmål: Hvorfor er Isak et forbilde for oss i 1. Mosebok 26:6-7, siden Isak løy her?

Svar: Nei. Se svaret på 1. Mosebok 12:10-20.


Spørsmål: I 1. Mosebok 26:8–9, var dette den samme Abimelek fra Gerar som i 1. Mosebok 20:2–3?

A: Basert på navnet, sannsynligvis ikke. Abimelek betyr «Faren er konge». På den ene siden finnes det mange tilfeller der en far og en sønn eller etterkommer har samme navn. På den andre siden er det her sannsynligvis en tittel, ikke et personnavn, slik det står i *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 42.

Andre herskere med samme navn var Tobias I, II, III, IV og V fra 590–200 f.Kr., Sanballat I, II og III fra 445–330 f.Kr., Shalmaneser I, II og III, Antiochus I, II, III og IV, samt Tiglath-Pileser I, II og III.


Spørsmål: Var det Abraham eller Isak som ga byen Beersheba navnet i 1. Mosebok 26:33?

Svar: I 1. Mosebok 21:31 ble den kalt Beersheba på Abrahams tid på grunn av eden mellom Abraham og Abimelek. Isak visste helt sikkert dette, siden han bodde i Beersheba sammen med sin far i 1. Mosebok 22:19. For å minne Abimelek (som sannsynligvis var sønn av Abimelek fra Abrahams tid) om den tidligere pakten, ga han en ny brønn et lignende navn, «Shiba».


Spørsmål: Hvem var Esaus fire koner i 1. Mosebok 26:34 og 1. Mosebok 36:2–3?

Svar: Koner 1–2: Da han var 40 år, giftet Esau seg med to hettitter, Judith og Basemat, datter av Elon (1. Mosebok 26:34–35).

Ada, datter av Elon, hetitten (1. Mosebok 36:2), er sannsynligvis et annet navn for Basemat.

Kone 3: Etter at Jakob hadde dratt, giftet Esau seg med ismaelitten Mahalat, søsteren til Nabajot (1. Mosebok 28:8–9)

Basemat, datter av Ismael og søster til Nabajot (1. Mosebok 36:3), er sannsynligvis et annet navn for Mahalat.

Kone 4: Esau giftet seg med Oholibama, datter av Ana (1. Mosebok 36:3).

Judit ble sannsynligvis ikke nevnt i slektsregisteret i 1. Mosebok 36, fordi hun ikke fødte noen barn.


Spørsmål: Hvorfor godkjente Gud angivelig i 1. Mosebok 27 at Jakob lurte Isak, og at han lurte Laban i 1. Mosebok 31:20?

Svar: Gud godkjente ikke Jakobs løgner. For det første beskriver Bibelen nøyaktig og ærlig både de onde og de gode handlingene folk utførte. For det andre har selv Guds folk i Bibelen gjort feil. Som det står på side 43 i *735 Baffling Bible Questions Answered*: «Gud velsignet ikke Jakob fordi han løy og brukte svik, men til tross for det.»


Spørsmål: Hvorfor var velsignelsen viktig i 1. Mosebok 27?

Svar: Normalt fikk den førstefødte velsignelsen, noe som innebar en dobbel andel av arven, i tillegg til å være familiens overhode. En tavle fra Nuzi fra det 15. århundre f.Kr. forteller om en rettssak mellom tre brødre om hvem som skulle gifte seg med en kvinne ved navn Zululishtar. En av brødrene vant fordi han kunne vise at faren hadde godkjent ekteskapet på dødsleiet.


Spørsmål: Hva betyr det hebraiske ordet som er oversatt med «herre» i 1. Mosebok 27:29, bokstavelig talt?

Svar: Det hebraiske ordet her, gebiyr (uttales gheb-EER), kan oversettes på to måter: herre eller helt. I tilfellet med Esau og hans etterkommere var det en [uønsket] herre. I våre liv, hvis Gud har satt noen over deg som du ikke liker, kan du velge å behandle dem som en uønsket herre eller som en helt.


Spørsmål: Hvorfor kunne ikke Isak i 1. Mosebok 27:39–40 velsigne Esau slik han velsignet Jakob?

Svar: Bibelen sier ikke hvorfor Isak hadde den oppfatningen (om den nå var riktig eller feil) at han ikke kunne velsigne dem begge. Ifølge tavlene fra den tiden som er funnet i byen Nuzi, ble imidlertid testamenter avlagt på dødsleiet ansett som gyldige og ugjenkallelige. Se også svaret på neste spørsmål.


Spørsmål: Hvorfor velsignet ikke Gud Esau slik han velsignet Jakob i 1. Mosebok 27:39–40?

Svar: Det er tre grunner som utfyller hverandre.

1. Romerbrevet 9:10–15 viser at Gud kan gjøre som Han vil uten å fortelle oss årsakene.

2. Esau var hedning (gudløs) (Hebreerne 12:16), og Jakob var en bedrager; det ville vært rettferdig av Gud å forbanne begge. I stedet mottok begge velsignelse (Hebreerne 11:20).

3. Gud har rett til å velge å gi spesiell nåde og kjærlighet bare til noen få, slik Han finner det riktig – bare spør Paulus.


Spørsmål: I 1. Mosebok 27:42–44, dro Jakob til byen Haran for å flykte fra Esau, eller for å finne seg en kone?

Svar: Begge deler. Noen ganger er det flere grunner til å gjøre én ting. Rebekka ba Jakob dra for å flykte fra Esau i 1. Mosebok 27:42–46, men hun fortalte Isak at grunnen var å finne seg en kone i 1. Mosebok 27:46. Isaks grunn til å sende Jakob var å finne ham en kone i 1. Mosebok 28:1–6.


Spørsmål: I 1. Mosebok 27:45, refererer «begge» til Jakob og Isak eller til Jakob og Esau?

Svar: Språklig sett kan det være begge deler. Det var imidlertid Isak og ikke Esau, fordi Isak var nær døden, Esau ville drepe Jakob rett etterpå, og det var ingen trussel mot Esau. Dessverre kan det hende at Rebekka tenkte på «begge» de hun elsket, og ikke «to av tre».


Spørsmål: I 1. Mosebok 27:46, var Esaus koner hettitter eller kanaanitter?

Svar: Kan noen være både texaner og amerikaner? Hettittene i Kanaan var et av folkeslagene i Kanaan.


Spørsmål: I 1. Mosebok 28, lyktes Rebekka og Jakob i å få det de ønsket?

Svar: På overflaten ja, men i virkeligheten nei. De ønsket at Jakob skulle få førstefødselsretten, og ved urettferdige midler – løgn og bedrag – oppnådde de det, så de lyktes.

Imidlertid hadde sønnen med førstefødselsretten vanligvis en ærefull plass i familien etterpå; likevel måtte Jakob flykte for sitt liv. Rebekka lyktes i å hjelpe sin favorittsønn; likevel skulle hun aldri se Jakob på jorden igjen. Som «Women in the Bible» påpeker, måtte Rebekka leve med sønnen hun hadde gjort urett mot resten av livet.


Spørsmål: Er «på den/ham» i 1. Mosebok 28:12 tvetydig?

Svar: Egentlig ikke. Uttrykket «på den» ble av noen rabbiner tolket som «på ham». Med andre ord: Enten steg og sank himmelens engler opp og ned på stigen/trappen, eller så steg og sank de opp og ned på Jakob selv. Dette tas opp fordi Jesus i Johannes 1:51 sa at Natanael skal se Guds engler stige opp og ned på Menneskesønnen [Jesus].

Til fordel for «på den»: analogien gir mening, med stigen (eller trappen) til stede og Jakob i drømmen som ser flere engler gå om sine gjøremål. Metaforisk sett er Jesus stigen som Guds velsignelser kommer ned til jorden gjennom, og stigen som vi blir ført til himmelen gjennom.

Mot «på ham»: Tråkker englene på Jakob for å komme seg til stigen? Klatrer englene på Jakob for å komme seg til himmelen? Hva er da stigen/trappen til for? Jesus var av Jakobs ætt, men Jesus ligner mer på en stige enn på Jakob, som ofte lurte folk.


Spørsmål: I 1. Mosebok 29:15–25, hvorfor skal vi beundre Laban i Bibelen, siden han bedrog og løy for Jakob?

Svar: Hvem har sagt at vi skal beundre Laban? Det skal vi ikke. Dette spørsmålet forutsetter at Bibelen kun kan snakke om Guds folk i et vakuum, og at den ikke kan nevne de andre menneskene de måtte forholde seg til. Selvfølgelig snakker Bibelen både om onde og gode mennesker. Videre viser Bibelen oss at selv de gode menneskene ikke var gode hele tiden heller.

En analogi kan kanskje hjelpe her. Noen vil kanskje si: «Man kan ikke beundre amerikanske helter. Se for eksempel på John Wilkes Booth, som skjøt Abraham Lincoln.» Vel, vi kan lese om hvordan John Wilkes Booth spilte en betydelig rolle i amerikansk historie, men han var ingen amerikansk helt.

Laban spilte en rolle i Israels historie, men han var heller ingen helt. Analogien med Booth kan virke litt tåpelig, siden ingen ser opp til Booth som en helt, men å trekke frem Laban for å kritisere mennesker vi bør se opp til i Bibelen (som en ateist faktisk gjorde), virker også malplassert.


Spørsmål: I 1. Mosebok 29:21–30, når ble Rakel gitt til Jakob?

Svar: Jakob arbeidet i syv år, fikk Lea, ventet en uke, og fikk deretter Rakel på det tidspunktet i bytte mot løftet om ytterligere syv år.


Spørsmål: I 1. Mosebok 29:28, hvorfor giftet Jakob seg med to søstre, siden 3. Mosebok 18:18 forbyr å gifte seg med to søstre mens begge er i live?

Svar: 3. Mosebok 18:18 var en del av Moseloven, som ble gitt over 400 år etter at Jakob giftet seg med konene sine. Man kunne selvsagt ikke kreve at Jakob skulle adlyde en lov han ikke hadde hørt om, og som Gud ennå ikke hadde påbudt.


Spørsmål: Hvorfor ba ikke Gud i 1. Mosebok 29:31 Jakob om å elske Lea også, i stedet for bare å gjøre Rakel ufruktbar?

Svar: Noen ganger kan folk bare lære lekser på den harde måten. Er vi noe annerledes?


Spørsmål: I 1. Mosebok 30:14–15, høres ikke bruken av mandragora ut som overtro?

A: Mye av folkemedisinen virker ikke. Den lange tiden Rakel var barnløs etterpå, viser tydelig at mandragora ikke hadde noe å gjøre med at Gud åpnet Rakels livmor. Dette avsnittet viser at selv troende kan gjøre feil og sette sin lit til tåpelige kurer.


Q: Hvordan kunne Laban i 1. Mosebok 30:27 bruke spådom for å finne ut om Jakob?

A: Hvis vi antar at Laban snakket sant her, kan folk noen ganger få riktige svar gjennom spådom. Men selv om spådom ga fullstendig sannhet i stedet for en blanding av sannhet og feil, bør troende ikke følge Labans eksempel, fordi Gud i 5. Mosebok 18:10,14 sa at man ikke skal drive med spådom. Forresten ga Labans spådom ham ikke det resultatet han ønsket seg i 1. Mosebok 31:1-2,9.


Spørsmål: I 1. Mosebok 30:37–43, høres det ikke ut som overtro når Jakob «får» sauer og geiter til å bli flekkete?

Svar: Det er ikke noe som tyder på overtro, bare feilaktige forestillinger om dyregenetikk. Gud velsignet Jakob uten å ta hensyn til dette, slik Jakob selv visste i 1. Mosebok 31:7–13.


Spørsmål: Er Gilead i 1. Mosebok 31:23 og 37:25 en anakronisme, siden 4. Mosebok 26:29 sier at Manasse var Gileads bestefar?

Svar: Overhodet ikke. Først et poeng som ikke er relevant for svaret, og deretter svaret.

Ikke en del av svaret: Gilead var et ganske vanlig navn. Gilead var ikke bare en etterkommer av Manasse (4. Mosebok 26:29–30 og Josva 17:1), men en annen Gilead var Jeftas far (Dommerne 11:1), og en tredje Gilead var fra Gad (1. Krønikebok 5:14).

Svaret er at ordet «Gilead» angir tidspunktet for nedskrivningen. Jakob og Josef ville ikke ha kalt regionen Gilead, men ingen hevder at Første Mosebok ble skrevet på Jakobs og Josefs tid. Første Mosebok ble snarere skrevet på Moses’ tid. De to og en halv stammene i Transjordan skulle allerede motta sitt land før Moses døde.

En anakronisme er når et dokument som hevder å være skrevet på en bestemt tid, bruker ord eller begreper som først ville bli brukt på et senere tidspunkt. Det er ikke en anakronisme å bruke ord fra tidspunktet for skrivingen for å beskrive en tidligere tid. For eksempel er det ingen anakronisme når noen i det tjuende århundret sier at regionen Gilead lå i landet Jordan. Jakob, Josef og Moses kjente ikke til det moderne landet Jordan, men det er jo heller ingen som hevder at de gjorde det.


Spørsmål: Hvordan kan Bibelen [angivelig] i 1. Mosebok 31:32,34 godta at Rakel stjal avguder fra sin far?

Svar: Den godkjenner ikke Rakels tyveri. Husholdningsgudene hadde ikke bare religiøse konnotasjoner, men å eie dem innebar også arverett i henhold til tavler, skrevet rundt Moses’ tid, funnet i byen Nuzi.

I boken *Hard Sayings of the Bible*, s. 130–131, gjengis teksten på Nuzi-tavlen, men det fremholdes også at Rakels religiøse tilknytning til disse avgudene kan ha spilt en rolle.

Selv om noen kanskje kan føle sympati for Rakels ondskapsfulle holdning, godtar ikke Bibelen dette; den bare gjengir det. Rakel døde i barsel bare noen få år etter at hun tok gudene i 1. Mosebok 35:17–19, så disse husgudene gjorde henne helt sikkert ikke noe godt. Bibelen er ikke en bok om perfekte superhelter, men om svært virkelige mennesker som hadde mange feil – akkurat som vi har.


Spørsmål: Siden Første Mosebok ble skrevet på et tidlig tidspunkt, hvorfor finnes det da to arameiske ord i vers 47 i 1. Mosebok 31?

Svar: Dette tyder på at arameisk eksisterte side om side med hebraisk på et tidlig tidspunkt. Husk at arameerne bodde i Syria, der Laban bodde. Jakobs koner var derfra. Alternativt kan dette være ord som var vanlige i tidlig hebraisk.


Spørsmål: Hvordan forbereder Gud oss på konflikt i 1. Mosebok 32:1–2 og 33?

Svar: Det handler ikke bare om styrke til konflikten, men også om utholdenhet. Vi kan bli styrket på minst tre måter.

1) Vi må bli minnet på hva vi skal rette blikket mot, målet som ligger foran oss, og kjærligheten som styrker oss til å fortsette.

2) Gud kan styrke oss ved å gi oss nye åndelige gaver og ved å utdype de åndelige gavene vi allerede har. Kanskje må vi lære oss nye ferdigheter og øve på nyoppdagede evner.

3) Men paradoksalt nok svekket Gud Jakob i 1. Mosebok 32. Ved å forvrenge hoften hans ville Jakob ha enda mindre sjanse til å motstå Esau fysisk. Gud må hjelpe oss med å kvitte oss med overflødig bagasje som vi ikke trenger, som tynger oss ned, når vi tjener Ham. Noen ganger er noe ikke dårlig i seg selv, men hvis vi stoler for mye på det i stedet for på Gud, kan det hende at Gud ønsker at vi skal tjene Ham uten det.


Spørsmål: Hva tror du var de to formålene med at Jakob sendte budbringere til Esau i 1. Mosebok 32:1–6?

Svar: Siden Gud sendte englebud til ham, var det kanskje slik Jakob fikk ideen om å sende bud til Esau. Det hadde gått 20 år siden Jakob og Esau sist så hverandre. Hvordan ville Jakob bli mottatt? På den ene siden var Jakob redd for å finne det ut, men på den andre siden visste han at han ikke ønsket å flykte fra dette og forbli hos Laban for alltid. Legg merke til at Jakob ikke sier «din bror» til Esau, men heller «din tjener».


Spørsmål: Hva tror du er de to grunnene til at Esau i 1. Mosebok 32:6–7 bestemte seg for å møte Jakob med 400 menn?

Svar: For det første, hvorfor skulle Esau ha 400 menn? Esau var sannsynligvis ganske velstående, og han trengte kanskje den hæren for å bekjempe horittene som bodde i landet.

På dette tidspunktet var Esau kanskje på vei for å gjøre det han tidligere hadde sverget å gjøre: å drepe Jakob. Eller kanskje var Esau usikker på hva han skulle gjøre, men han ønsket å ha nok krigere til å holde alle muligheter åpne. Uansett ønsket Esau å gjøre det klart at han hadde kontrollen. Hvis han hadde tenkt å skremme Jakob, lyktes han; Jakob var livredd.


Spørsmål: I 1. Mosebok 32:6–7, hva tror du var Jakobs koners første inntrykk av Kanaan og av Jakob?

Svar: Husk at Jakob med nød og neppe unngikk problemer med Laban. Man kan undre seg over hvor nært og tillitsfullt forholdet mellom Rakel og Laban var, gitt at han først ga Lea til Jakob. Så hun var kanskje lettet over å ha litt avstand mellom seg og Laban. Landet så ganske likt ut, bortsett fra at det var mange befestede byer med kanaanitter som Jakob måtte komme overens med.


Spørsmål: I 1. Mosebok 32:7–23, hvilke tre strategier prøvde Jakob å bruke samtidig?

A: Først prøvde Jakob å bane vei med store gaver til Esau. For det andre delte Jakob familien sin opp i grupper; hvis én gruppe ble angrepet og drept, kunne de andre kanskje spre seg og unnslippe. Til slutt bestemte Jakob seg for å gå sist. Jakob følte seg virkelig desperat her, og at han var helt alene. Men som det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 68: «Gjennom menneskelige sikkerhetssystemer beskytter vi oss ofte mot et dynamisk bønneliv. Hvorfor gjør vi oss selv denne urett?»


Spørsmål: Ble Jakob omdøpt til Israel her i 1. Mosebok 32:22–32, eller ble han omdøpt til Israel i 1. Mosebok 35:9–10? (En liberal kristen nevnte dette som bevis på at flere forfattere skrev 1. Mosebok.)

Svar: 1. Mosebok 32:22–32 er svært detaljert og forteller hvordan Jakob kjemper med Gud, og at Gud gir ham navnet Israel. 1. Mosebok 35 gir en oppsummering av Jakobs liv, og to vers, 35:9–10, nevner at Jakob fikk nytt navn, slik at vi kan plassere hvor hendelsen i 1. Mosebok 32 fant sted. Ja, disse to versene er en gjentakelse, men dette tjener fortellingen, det er ikke en utilsiktet gjentakelse av noe. I dag, når folk skriver, gjentar de ofte i konklusjonen det de har sagt i hoveddelen av en tekst, men det betyr ikke at de ulike delene av teksten er skrevet av flere forfattere.


Spørsmål: Hvorfor ble Jakob omdøpt til Israel i 1. Mosebok 32:27–28?

Svar: Selv om Bibelen ikke sier det, finnes det to muligheter, og begge kan være sanne.

Selve handlingen med å gi ham et nytt navn viste at Gud har kontroll over hele livet hans, til og med navnet hans, og at han var en annen person, med en annen skjebne, på grunn av Gud. Jeg antar at når vi kommer til himmelen, kan vi bare spørre Abram, Simon og Saul fra Tarsus om dette, eller rettere sagt: Abraham, Peter og Paulus.

Navn hadde stor betydning i den tiden, og «Israel» betyr tilsynelatende «Gud holder ut» eller «Han holder ut med Gud», og er knyttet til «du har kjempet med Gud».


Spørsmål: I 1. Mosebok 32:24, 27, siden Jakob kjempet med en mann, som viste seg å være en engel eller Gud, er Gud da en engel eller et menneske?

Svar: Gud kan til og med vise seg som en brennende busk, men det gjør ikke Gud til en plante. Selv om Gud er overalt, kan Han også ha en lokal tilstedeværelse som hva som helst Han ønsker.

Her er hva Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) mente: «Når Han [Jesus] igjen taler i egen person, bekjenner Han seg selv som Læreren: ‘Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land.’… Og Han viser seg helt tydelig som Jakobs veileder. Han sier derfor til ham: ‘Se, jeg er med deg for å bevare deg på hele den veien du skal gå; og jeg skal føre deg tilbake til dette landet; for jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.’ Det sies også at han kjempet med ham. «Og Jakob ble alene igjen, og der kjempet en mann (Læreren) med ham til morgenen.» Dette var mannen som ledet, førte, kjempet med og salvet atleten Jakob mot det onde.» Læreren, bok 1, kap. 7, s. 223


Spørsmål: I 1. Mosebok 32:24–32 – kjempet Jakob mot en bokstavelig engel, eller kjempet han bare mot et problem?

Svar: Ingenting tyder på at vi kan legge til i Skriften at dette ikke var en ekte engel.

1. Å ta Bibelen bokstavelig er den eneste ærlige måten å tolke den på

2. Å ta Bibelen bokstavelig betyr ikke å påtvinge en stiv, konkret bokstavelighet

3. Å ta Bibelen bokstavelig betyr å tolke boken slik den ble skrevet.

Selv om jødene Josefus og Filon tolket Jakobs kamp som en drøm, fører ikke drømmer til at hofteleddene blir permanent ute av ledd.


Spørsmål: I 1. Mosebok 32:24–30, er den kristne Allah [Gud] så svak at Han bruker hele natten på å bryte med Jakob, slik en muslim nevnte?

Svar: For det første var det Guds engel (som Jakob kalte en mann), ikke Gud selv, som kjempet. Jakob sa at han så Gud ansikt til ansikt, men Jakob møtte Gud kun gjennom engelen. Uansett sendte Gud denne engelen, som hadde makt til å knuse Jakob.

Hvis en far bryter med sin viljesterke toåring, og til og med lar toåringen vinne av og til, gjør ikke det ham til en svak far. På samme måte var Guds hensikt å kjempe mot Jakobs stahet, ikke å ødelegge Jakob og hans utholdenhet. Gud ønsket å få Jakob til å forstå hvem han var, ikke å drepe ham.

Tenk deg hvor fantastisk det ville være hvis kroppen din var den samme, bortsett fra at den var 1 000 ganger sterkere. Du kunne utmerke deg i friidrett, bryte gjennom vegger og løpe ekstremt fort. Men hver gang du prøvde å plukke opp en blomst, knuste du den, hver gang du holdt et lite barns hånd, brakk du den, og hver gang du holdt rundt ektefellen din, havnet hun på sykehuset. Kanskje det tross alt ikke er så bra å ha muskler som er 1 000 ganger sterkere.

Gud er allmektig, men Gud har også mildhet og finesse. Gud er uendelig mye mektigere enn oss, men Gud har større kontroll over sin egen styrke enn vi har over vår. Sefanja 3:17 gir et eksempel på hvordan den Allmektige er mild: «Herren, din Gud, er blant dere; han er mektig til å frelse. Han vil glede seg over dere med glede; han vil berolige dere med sin kjærlighet; han vil glede seg over dere med sang.»

I 1. Kongebok 19:11–13 forteller Gud Elia at han skal oppleve Herrens nærvær. Det var ikke i den kraftige vinden, jordskjelvet eller ilden som fulgte, men i en stille, svak stemme.

For å oppsummere: Kristne tilber en Gud som er mild uten å være noe mindre allmektig.


Spørsmål: Kan noen se Guds ansikt i 1. Mosebok 32:30, siden 2. Mosebok 33:20 sier at ingen kan gjøre det og overleve?

Svar: Jakob så en engel; han trodde først at det var en mann, og han så absolutt ikke Gud i Hans herlighet ansikt til ansikt.


Spørsmål: Hvorfor tror du Jakob i 1. Mosebok 32:26 var så opptatt av å bli velsignet av Gud?

Svar: Jakob kunne ha bedt om mer rikdom, om trygghet eller om at Esau skulle være velvillig innstilt overfor ham, men Jakob ba ikke direkte om noe av dette. Han ba bare om at Gud skulle velsigne ham. Jakob forventet ikke at Gud skulle gjøre det mulig for ham å unngå Esau, men Jakob ønsket at Gud skulle velsigne ham slik at han kunne overleve møtet med Esau.


Spørsmål: I 1. Mosebok 33 og 36:7, skilte Esau og Jakob lag fordi eiendelene deres var for store, eller på grunn av Jakobs frykt for Esau?

Svar: Begge deler.


Spørsmål: I 1. Mosebok 33:18–19 og Josva 24:32: Var det Jakob som kjøpte landet ved Sikem, eller var det Abraham som kjøpte det, slik det står i Apostlenes gjerninger 7:15–16 og 1. Mosebok 23:16–20?

Svar: Abraham kjøpte land i Mamre nær Hebron til Sara i 1. Mosebok 23:16–20, men det er ikke på samme sted. Når det gjelder landet som ble kjøpt i Sikem, er det tre mulige svar.

Jakob og Abraham kjøpte det: Både Josva 24:32 og 1. Mosebok 33:18-19 sier at Jakob, Abrahams barnebarn, var den som kjøpte landet nær Sikem. Uansett om Abraham kom for å være vitne til kjøpet av landet med pengene han hadde gitt videre til Isak eller ikke, kan man si at Abrahams slekt kjøpte landet. Selv i dag kan en tenåring, med farens samtykke, kjøpe en bil i farens navn.

Stefan kan ha tatt feil: Siden Jakob kjøpte landet der sønnene hans ble begravet, mens Jakob selv ble begravet i Mamre sammen med Abraham, kan Stefan ved en feiltakelse ha blandet sammen disse to separate hendelsene. Selv om Stefan tok feil, ville Bibelen likevel være feilfri. Bibelen gjengav ganske enkelt, feilfritt, det Stefan sa, feil og alt.

Omgravet: Da de hadde slått seg ned i landet for godt, bestemte de seg for å omgrave Abraham, Sara, Isak og Rebekka, slik at de kunne være sammen.


Spørsmål: Hva vet vi ellers om byen Sikem i 1. Mosebok 33:18–19?

Svar: Selv om byen lå i ruiner på Abrahams tid, var stedet kjent. Abraham kjøpte ikke selve byen, men land i nærheten av Sikem.

Den ble stadig gjenoppbygd fordi den lå på en høyde som kunne befestes og hadde en utmerket kilde. Sichem ble gjenoppbygd rundt 1900 f.Kr., men farao Senusert III (ca. 1880–1840 f.Kr.) erobret den. Sikem ble ødelagt igjen rundt 1750 f.Kr. Den ble gjenoppbygd, men ble ødelagt på nytt av egypterne ca. 1550 f.Kr. Den ble gjenoppbygd i tiden da Amarna-brevene ble skrevet (1400–1370 f.Kr.), der den nevnes som sentrum for kong Lab’ayu, som inngikk en allianse med «habiru»-invasjonistene. Byen ble gjenoppbygd, men ødelagt av arameerne, kong Menahem av Israel og assyrerne i 723 f.Kr.


Spørsmål: Hvordan kunne Gud [angivelig] godta at Jakobs sønner svarte svikefullt om Dina i 1. Mosebok 34:13–17?

Svar: Gud godtok det ikke, og Jakobs to sønner som drepte sjekemittene, ble forbannet for det.


Spørsmål: I 1. Mosebok 34:25–30: Hvordan kunne Simeon og Levi alene ødelegge en hel by?

Svar: De ledet angrepet, men de hadde andre tjenere, leiesoldater og/eller slektninger under sin ledelse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 35:1–5, hva var rekkefølgen av hendelsene her?

Svar: Her er rekkefølgen.

1. Jakob var tilsynelatende ettergivende når det gjaldt å tillate fremmede avguder blant sin nomadegruppe.

2. Gud sa til Jakob at Han ønsket at Jakob skulle bo i Betel og bygge et alter til Ham.

3. Jakob innså riktig nok at hvis de skulle bygge et alter til Gud, ville det ikke være riktig å ha noen avguder blant seg.

4. Så snart de hadde viet seg fullt og helt til Herren, hadde de ingenting å frykte fra folkeslagene rundt seg.


Spørsmål: I 1. Mosebok 35:21, ble alle Jakobs sønner født i Migdal Eber, eller ble de født tidligere, slik andre deler av 1. Mosebok sier? (En liberal kristen tok opp dette som en motsetning.)

Svar: 1. Mosebok 35:21–26 sier ikke at hver eneste av Jakobs sønner ble født i Migdal Eber, særlig siden Rakel, mor til to av sønnene, nettopp hadde dødd før de flyttet dit, som det fremgår av 1. Mosebok 35:19–20. 1. Mosebok 35:21–26 oppregner ganske enkelt sønnene, i forlengelsen av beretningen om at Israel (= Jakob) slo opp sitt telt på den andre siden av Migdal Eber.


Spørsmål: Hvorfor er Esaus etterkommere oppført så detaljert i 1. Mosebok 36?

Svar: Det må innrømmes at dette ikke er det viktigste kapitlet i Bibelen. Selv om de enkelte navnene ikke er viktige, lærer vi seks ting av dette.

1. Dette viser Bibelens krav om historisk nøyaktighet og oppmerksomhet på historiske detaljer.

2. Esaus etterkommere (edomittene) og israelittene kjente hverandre godt. I Jobs bok var Elifas en temanitt, en etterkommer av Teman i 1. Mosebok 36:11, 15, 42 og 1. Krønikebok 1:45. Senere bruker Jeremia 49:7, 20 Teman poetisk som et synonym for Edom.

3. De to beslektede folkene, selv om de var adskilte, var svært vennlige mot hverandre, i hvert fall på denne tiden. Senere snakker Amos 1:9–11 om «brorskapspakten» som edomittene brøt. Dette var ikke en formell pakt, men et uformelt forhold fra tiden i 1. Mosebok 33:4–16.

4. Edomittene slo seg i hovedsak sammen med horittene, som allerede hadde bodd i landet, jf. 1. Mosebok 36:20–29. Denne sammenslutningen ligner sannsynligvis på det som sjekemittene foreslo for israelittene. Flere århundrer senere fantes det faktisk en mektig nasjon i Midtøsten, kalt Mitanni, eller også kjent som hurriterne, som var en sammenslutning av to folk. Den dominerende gruppen i dette partnerskapet var hurriterne, som tilsynelatende kom fra India.

5. Da Kanaan ble gitt til israelittene, fikk edomittene Edom og Seir-fjellet. Gud sa at Han ga Seir-fjellet til Esaus barn i 5. Mosebok 2:5.

6. Antallet av Esaus etterkommere, i tillegg til assimileringen med horittene og den tidlige starten på statsdannelsen, viste at det edomittiske folket var i rask fremgang, og at de senere kunne bli mektige rivaler.

Her er slagene mellom Edom og Israel.

1. Samuelsbok 14:47 De kjempet i Sauls tid

1. Kongebok 11:14–22 Edomittene under Hadad kjempet i Salomos tid

2 Krønikebok 20:1-23: Edomittene inngikk en allianse og kjempet i Josafats tid

2. Kongebok 8:21 Edomittene kjempet i Jorams tid

2 Krønikebok 28:17 Edomittene kjempet i Akaz’ tid

Salme 137:7; Klagesangene 4:21-22; Obadja 10-14 Edomittene hjalp babylonerne mot Juda.

Malaki 1:2-5 Rundt 433 f.Kr., etter hjemkomsten fra eksil, var edomittene fortsatt fiender.

I Esekiel 25:12-17, etter Jerusalems fall, ventet edomittene ved veikryssene for å drepe og rane de flyktende jødene.


Spørsmål: Var Zibeon i 1. Mosebok 36:2 en hivittisk by, eller en horittisk by, slik det står i 1. Mosebok 36:20?

Svar: Det er to muligheter:

Feilstavelse: Mange forskere antar at dette er en feilstavelse i den masoretiske teksten, siden «hivitt» på hebraisk er h[i]wwt, og «horitt» er h[o]rrt. Septuaginta har «horitter» i 1. Mosebok 34:2 og Josva 9:7.

To navn for én gruppe eller to sammensmeltede grupper: Horittene (hurritene) bosatte seg også i Palestina i områdene der hivittene bodde, noe som fremgår av hurritiske personnavn. Selv prinsen av Jerusalem på 1300-tallet f.Kr. hadde det hurritiske navnet Abdi-Hepa.


Spørsmål: I 1. Mosebok 36:31, viser uttrykket «før noen konge regjerte over israelittene» at verket ble skrevet på Sauls tid eller senere?

Svar: Nei. Ikke bare kunne Moses vite at det ville komme en konge over Israel (5. Mosebok 17:14–15), men alle israelittene helt tilbake til Jakobs tid ville vite at Israel skulle få en konge fra Juda, på grunn av Jakobs profeti i 1. Mosebok 49:10.


Spørsmål: Hva i 1. Mosebok 37:1-11 førte til at Josef fikk et dårlig forhold til familien sin? Tror du Josef var klar over dette?

Svar: Det var fem ting.

1. At han tystet på brødrene sine i 1. Mosebok 37:2

2. Jakob elsket Josef mer enn de andre i 1. Mosebok 37:3.

3. Jakob ga Josef, men ikke de andre brødrene, en utsmykket kappe i 1. Mosebok 37:3–4.

4. At det ikke var Josef som hadde drømmen, men at Josef fortalte brødrene sine om drømmen om kornbunkene i 1. Mosebok 37:5–8.

5. Josef fortalte brødrene og faren en annen drøm om solen, månen og elleve stjerner som bøyde seg for ham i 1. Mosebok 37:9–11.

Josef, en sytten år gammel gutt, virket fullstendig uvitende om hvordan andre ville oppfatte det han sa. Jakob, som var mye eldre, tenkte tilsynelatende heller aldri på hvordan han kunne være med på å fremkalle sjalusi mellom brødrene. Man skulle tro at Jakob visste noe om det. Tilsynelatende lærte Jakob den «dårlige leksen» om å favorisere noen, men ikke den «gode leksen» om at favorisering har dårlige konsekvenser.


Spørsmål: Hvorfor hatet egentlig Josefs brødre ham i 1. Mosebok 37:1–11?

Svar: Josefs brødre trodde sannsynligvis at drømmene hans kom fra ham selv. Det ville være lett å føle at Josef var stolt og egoistisk, fordi faren elsket ham (og moren Rakel) mer.


Spørsmål: I 1. Mosebok 37:1–11, hva slags ting gjør folk i dag som skaper dårlige relasjoner til andre?

Svar: Av stolthet, misunnelse eller ondskap kan de være kontrollerende, skrytefulle, bakvaskende eller sladderaktige. På grunn av manglende empati kan de være ufølsomme. På grunn av usikkerhet kan de være forræderske. Noen ganger gjør de disse tingene med vilje, og noen ganger er de ikke klar over at de gjør dem. Vi har naturlig nok et selvopptatt hjerte.

Vi trenger Jesus for å kunne elske vår neste som oss selv, og for å kunne fortsette å elske vår neste som oss selv.


Spørsmål: Finnes det i 1. Mosebok 37:3, 23, 32 noen bevis utenfor Bibelen for en fargerik kappe?

Svar: Ja, men ikke akkurat Josefs kappe. Arkeologer har funnet at «asiater» med fargerike kapper var avbildet på veggene i graven til en egyptisk adelsmann ved navn Khnumhotep. Se *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest*, s. 332, 360, for bilder og mer informasjon.


Spørsmål: Finnes det i 1. Mosebok 37:17 noen bevis utenfor Bibelen på at man fikk folk til å «forsvinne» ved å kaste dem ned i brønner?

Svar: Ja. I *Can Archaeology Prove the Old Testament?*, s. 29, står det at det ble funnet en cisterne i Dothan (13 miles nord for Sichem) med flere skjeletter i. Forresten befant Josefs brødre seg i nærheten av Dothan.


Spørsmål: I 1. Mosebok 37:17: Hvis du skulle spørre Josefs brødre hvorfor de hadde tenkt å drepe ham, hva ville de da svare?

Svar: Josef får dem i trøbbel (Jakob hadde sendt Josef for å sladre på dem). Josef ga Jakob en dårlig (ra’ah) rapport om dem, og de ville fortelle Jakob at et farlig (ra’ah) dyr hadde spist Josef.

De kalte Josef en drømmer.

Egeninteresse, sjalusi fordi faren deres elsket Josef mer. Hvis drømmene kom fra Gud (som de til slutt viste seg å gjøre), favoriserte selv Gud Josef mer.

Sikem lå omtrent 50 miles nord for Hebron, der Jakob befant seg. Dothan lå omtrent 13 miles nord for det. Så de var sannsynligvis for langt unna Jakob til at noen kunne fortelle ham hva som hadde skjedd.

Det er ironisk at Jakob tidlig i livet brukte klær for å lure sin egen far Isak til å tro at han var Esau. Nå skulle klær brukes til å lure ham av hans egne sønner.


Spørsmål: I 1. Mosebok 37:17, planla Josefs brødre å drepe ham, eller bestemte de seg for å selge Josef til midianittiske handelsmenn, slik det står i 1. Mosebok 37:28–29?

Svar: Begge deler er riktig, fordi folk kan endre planene sine. Opprinnelig planla de å drepe Josef, bortsett fra at Ruben hadde tenkt å redde ham. Men da de så de midianittiske handelsmennene, tenkte de at de kunne tjene litt penger på Josef og endret planene sine. Naturlig nok kunne man tro at Josef ville ha «rett» til å bli bitter over dette. Men Josef fulgte Gud, og vanskelige tider gjorde ham ikke bitter, bare bedre.


Spørsmål: I 1. Mosebok 37:25, var handelsmennene ismaelitter eller midianitter, slik det står i 1. Mosebok 37:28?

Svar: På avstand kunne brødrene ikke se hvilket folk som kom, eller om det var noen av hver. Det spilte imidlertid ingen rolle for brødrene; de ville bare ha pengene. Enten kan ordet «ismailitt» eller ordet «midianitt» være en kopieringsfeil. Eller så trodde brødrene at de var ismailitter, men de var faktisk midianitter.


Spørsmål: I 1. Mosebok 37:28, var 20 sjekel sølv omtrent den riktige prisen for en slave som Josef?

Svar: Ja. Ifølge K.A. Kitchen i *Ancient Orient and Old Testament Introduction*, s. 52–53, er dette den riktige prisen rundt 1800 f.Kr. Flere århundrer tidligere var prisen 10 til 15 sølvsekel, den var 30 sølvsekel rundt Moses’ tid, og senere ble de dyrere. I Hosea 3:2 var en slave verdt omtrent 30 sikler. Se *Biblical Archaeology Review*, bind 21, nr. 2, s. 53, for en graf som viser prisen på en slave over tid.


Spørsmål: Hvorfor gjorde ikke Gud det lettere for Josef i 1. Mosebok 37:28?

Svar: Gud kunne ha gjort det mye lettere for Josef. Han kunne ha latt være å gi Josef disse drømmene, og han kunne ha latt Josef redde brødrene sine, slik at de ville være takknemlige overfor ham. Gud brukte Josef til å redde familien hans da det var stor hungersnød, men Gud kunne også ha gjort noe annet for å redde dem fra hungersnøden.

Vi vet ikke hvorfor Gud valgte akkurat de midlene Han gjorde for å fullføre Sin vilje. Vi kan imidlertid se at Josefs trøst ikke var Guds primære mål; Gud brukte Josefs tid på jorden til å oppnå noe i livet til Josef og hans brødre.


Spørsmål: Hvorfor finnes denne beretningen om Juda og Tamar i Bibelen (1. Mosebok 38:1–21)?

Svar: På en skala fra laveste (ikke så ille) 1 til høyeste (verst) 10, der seksuell umoral er en 10, hva ville du kalle det å bevisst aldri ha til hensikt å holde et løfte som noen var avhengig av for resten av livet? – Det er helt klart mer enn en 1. Det er minst tre ting vi kan lære av dette.

1. For at vi ikke skal tro at Juda og de andre patriarkene var mer rettferdige enn alle andre, bringer denne og andre beretninger oss tilbake til den virkeligheten at de ikke var spesielt rettferdige.

2. Bibelen gir oss en ærlig og nøyaktig beskrivelse av hvordan folk levde den gang. Bibelen pynter ikke på historien deres i det hele tatt. Vi kan lære både av det de gjorde galt og av det de gjorde riktig.

3. Dette viser en type synd som finnes i dag, men som sjelden blir diskutert: å unndra seg ansvar. Dette regnes som en svært alvorlig synd i Guds øyne, siden Onan ble drept på grunn av det. Heller ikke Juda opptrådte ansvarlig overfor sin svigerdatter, og han brøt sitt eget løfte. Juda ga ikke sin sønn i ekteskap til Tamar, fordi han fryktet for sønnens liv – fordi han mistrodde Guds godhet. Det er åpenbart at Juda ikke mente at Onan fortjente døden for å ha nektet å oppfylle sitt ansvar.


Spørsmål: Hva betyr Zera/Zara og Perez/Fares i 1. Mosebok 38:29–30?

Svar: Først hva de betyr, og deretter to tolkninger. Strongs, bibelordbøker og kommentarer er alle enige om at Perez/Pharez betyr gjennombrudd eller et brudd. Han brøt gjennom eller åpnet livmoren. Det er imidlertid en liten meningsforskjell når det gjelder Zerah/Zarah.

Skarlagenrød: På grunn av den skarlagenrøde tråden som var bundet om hånden hans, kan Zerah derfor bety skarlagenrød. Ifølge noen forskere kan det også bety lyshet eller rødhet.

Oppstigning: Zerah kommer fra det hebraiske ordet Zerah, «oppstigning», ifølge andre forskere.

En årsak til meningsforskjellen finnes i Strongs uttømmende konkordans (ord 2226). Der står det at det er det samme som 2225 «zerach, zeh’-rakh fra 2224; en oppgang av lys: – oppgang.» 2224 sier «zarach, zaw-rakh’; en prim. ; egentlig å bestråle (eller sende ut stråler), dvs. å stige opp (som solen); spesielt å dukke opp (som et symptom på spedalskhet): – oppstå, stige opp (opp), så snart den er oppe.» Ordet Zerah stammer altså fra soloppgangen, og det kan henvise til selve oppgangen, eller det kan henvise til den skarlagenrøde fargen på daggryet.

Den messianske slektslinjen i Matteus 1:3 nevner kort fødselen til både Perez og Zerah. Ved sitt første komme sa Jesus at han ville bringe splittelse i Lukas 12:51. Paulus snakker om lysstyrken ved Kristi gjenkomst i 2. Tessalonikerbrev 2:8. Så tvillingene kom i rekkefølgen av Kristi to komme. På den annen side nevner Johannes 1:5,9 at Jesus var det sanne lyset som gir lys til hvert menneske, og at han kom til verden.

Akan, som ble henrettet i Josva 7, var en etterkommer av Zera. Å ha en spesiell eller gudfryktig herkomst garanterer altså ikke at man nødvendigvis er rettferdig eller kan unnslippe dommen. Det er blitt sagt at «Gud har ingen barnebarn». Med andre ord: enten er du et Guds barn, eller så er du det ikke. Men du kan ikke påberope deg et forhold til Gud utelukkende på grunn av dine foreldres tro og ikke din egen.


Spørsmål: Siden de ti budene ennå ikke var nedskrevet, hva ville da vært galt med at Josef lå med sin herres kone, slik det står i 1. Mosebok 39:7–10?

Svar: Josef trengte ikke de ti bud for å vite at å gjøre dette ville være et fullstendig svik mot den tilliten hans herre hadde til ham. Josef sa også at dette ville være en synd mot Gud.

Noen mennesker handler utelukkende etter lovens bokstav. Men det var ikke slik Josef handlet, og det er ikke slik kristne skal handle. I stedet for bare å spørre «kan jeg slippe unna med dette» eller «finnes det et absolutt svart-hvitt forbud mot dette», bør vi heller spørre «hva ville behage Gud».

Josef har nå mistet kappen sin to ganger! Men som noen en gang sa: Det er bedre å miste kappen og beholde sin karakter enn å miste sin karakter og beholde kappen.

Det finnes en interessant arabisk fortelling som illustrerer tankegangen om å bare følge lovens bokstav. En gang inngikk en mann en avtale med en ond ånd. De signerte begge et papir, der åndens del av avtalen var å gi ham den vakreste kvinnen han kunne forestille seg som sin kone, og at ånden ikke skulle skade ham. Ånden forsvant, og senere kom en vakker kvinne som ønsket å bli hans kone. Uten at mannen visste det, var kvinnen ånden i forkledning. En natt ba «kvinnen» mannen om å få se avtalen. Da mannen tok frem avtalen, sørget ånden for at litt stearin fra stearinlyset dekket ordet «ikke» i «ikke å skade mannen», og ånden drepte mannen.

Det er interessant at det for noen var nok med litt stearin for å rettferdiggjøre å ugyldiggjøre løftet de to hadde gitt hverandre. I dag mener noen at det er greit og riktig å bryte en avtale av grunner som knapt er mer vesentlige. For oss som virkelig tror på Gud, holder vi ikke bare vårt ord til punkt og prikke, men vi holder også fast ved intensjonen bak vårt ord, og lar ikke spinkle grunner tjene som unnskyldninger for å være uærlige.


Spørsmål: Finnes det andre historier som denne i 1. Mosebok 39:7–20?

Svar: Det finnes ikke noe som ligner veldig på dette, men det finnes en fiktiv historie med en viss likhet. Ideen om at en kone er utro når mannen er borte, er ikke unik for Josef. Omtrent 600 år etter denne tiden, i det trettende århundret f.Kr., fantes det en egyptisk fortelling kalt «En fortelling om to brødre» som hadde noen få likheter. Da mannen var borte, prøvde kona å forføre broren hans, men han avviste henne. Da mannen kom tilbake, kom kona med en falsk anklage mot broren hans. Til slutt kom sannheten for dagen, og kona ble henrettet.


Spørsmål: Hvordan ble Josef ført bort fra hebreernes land i 1. Mosebok 40:15?

Svar: På den ene siden kom Josef fra det landet som var det lovede og fremtidige arvelandet til de israelittiske hebreerne. På den andre siden tenker vi på «hebreer» som synonymt med «israelitt», men slik var det ikke den gang. En hebreer, eller «apiru», betydde også en nomade, og Abram ble kalt en hebreer. Dermed kunne Josef enten henvise til at han stammet fra Abraham og bodde i Abrahams nye land, eller at han var fra et nomadeland, eller begge deler.


Spørsmål: I 1. Mosebok 40:20–22, Matteus 14:6 og Markus 6:21 – er det galt å feire bursdager, siden de eneste bursdagene [angivelig] i Bibelen er da Farao henrettet bakeren og Herodes henrettet Johannes Døperen?

Svar: Nei. Jehovas vitner prøver å bruke et «argument fra taushet» for å forby bursdagsfeiringer. Både Farao og Herodes var grusomme, vilkårlige herskere som drepte mennesker også på andre dager enn bursdager, men det finnes to sterkere grunner til at det er greit å feire en spesiell dag for noens fødsel.

Job var en gudfryktig mann, og sønnene hans «holdt festmåltider i sine hjem etter tur» (Job 1:4). Det hebraiske uttrykket sier bokstavelig talt at hver av dem gjorde dette «på sin dag», og denne frasen betyr ens fødselsdag, slik det fremgår av at Job forbanner «sin dag» (hebraisk), noe BSB oversetter som «fødselsdagen hans» i Job 3:1-3.

I tillegg kunngjorde engelen Gabriel at mange skal glede seg over Johannes Døperens fødsel (Lukas 1:14), og hvis engler kunne feire Jesu fødsel i Lukas 2:13–14, er det greit for oss å feire hans fødsel også.


Spørsmål: Hvordan kunne munskjenken i 1. Mosebok 40:23 så lett glemme Josef?

A: På det tidspunktet var munskjenken opptatt av hva drømmen betydde. Men etter at han hadde fått tilbake sin stilling, kunne han tenke seg at det ikke var Josef som hadde gjeninnsatt ham, og at Josef ikke lenger var til nytte for ham, så han konsentrerte seg om hva og hvem som kunne være til nytte for ham. Han glemte både sin takknemlighet overfor Josef og løftet han hadde gitt Josef om å huske ham og nevne ham for Farao. Av sine brødre, Potifars kone og munskjenken ble Josef mishandlet, baktalt og glemt. Men Gud kunne fortsatt handle til tross for munskjenkens glemsomhet; det ville bare ta to hele år. Det er interessant at Josefs førstefødte fikk navnet Manasse, som betyr «å glemme» ifølge Evangelical Commentary on the Bible, s. 33. Misunnelsen fra Josefs brødre, karakterdrapet fra Potifars kone og munskjenkens glemsomhet var ubetydelige sammenlignet med det avgjørende verset i dette kapittelet: 1. Mosebok 41:32, som sier at saken «er bestemt av Gud».


Spørsmål: Hvorfor er det kyr i elven i 1. Mosebok 41:18?

Svar: De fleste steder ville kyr ikke bli værende i elven. Men i Egypt er kyr ofte der for å få avkjøling fra varmen og for å beskytte seg litt mot fluer. Men en forfatter måtte ha bodd i Egypt for å vite dette.


Spørsmål: Hvorfor ville Farao i 1. Mosebok 41:32 utnevne en ikke-egyptisk nestkommanderende?

Svar: Selv om konger noen ganger kan gjøre merkelige ting, var det i dette tilfellet svært fornuftig. Hvis Josef prøvde å gjøre opprør, ville ikke egypterne følge ham. Det er nedtegnet at kanaanitter, som Meri-Ra, Ben-Mat-Ana og en semittisk stedfortreder ved navn Yanhamu for Amenhotep III, hadde høye stillinger ved det egyptiske hoffet. (Amenhotep III ble farao etter at israelittene hadde forlatt Egypt.) I mye senere tider hadde de tyrkiske osmanerne ofte armenere i høye stillinger ved hoffet, vel vitende om at folket aldri ville støtte en ikke-muslim som prøvde å ta makten.


Spørsmål: I 1. Mosebok 41:45, var Josefs egyptiske navn, Zaphenath-Paneah, en tittel eller et egyptisk navn?

Svar: Det betydde sannsynligvis «han som kalles liv» eller noe lignende. Det finnes ingen bevis for at noen egyptere hadde en slik tittel, så det var sannsynligvis et navn. Farao ønsket trolig at Josef skulle fremstå som mer egyptisk for mange av sine embetsmenn. Det betyr imidlertid ikke at Josef forlot sitt opprinnelige navn. Det er litt som når folk kommer fra Kina til Vesten; ofte tar de også et vestlig navn, og når folk reiser fra Vesten til Kina, tar de ofte også et kinesisk navn.


Spørsmål: Finnes det i 1. Mosebok 41:45 noen bevis utenfor Bibelen for Josefs egyptiske navn, Zaphenath-Paneah?

Svar: Ja. Selv om forskere ikke kjenner til navnene på noen av visirene i Egypt i århundrene rundt Josefs tid, har arkeologer funnet en sammenheng.

Zaphenath: Josefs egyptiske navn i 1. Mosebok 41:45 ble sannsynligvis overlevert til oss med «t» og «p» byttet om. Zat-en-aph betyr «han som kalles», noe som var et vanlig uttrykk. Papyrus Brooklyn 35.1446 viser mange eksempler på asiater som fikk egyptiske navn. Mange av disse navnene har «han/hun som kalles» som første del.

Paneah: «Pa» eller «Pe» ville representere det egyptiske Ipi eller Ipu. «anea» ligner det egyptiske ankh, som betyr «liv», eller ankhu, som betyr «er i live». Boken *Pharaohs and Kings: A Biblical Quest*, s. 350, konkluderer med at navnet Ipiankhu og varianter av det var vanlige på Josefs tid, men ikke særlig vanlige verken tidligere eller senere.


Spørsmål: Når vi i 1. Mosebok 41:45 tenker på hvordan Isak fikk sin kone, og hvordan Jakob fikk sin kone, hva er da annerledes med måten Josef fikk sin kone på? Hvordan taklet Josef det?

Svar: Farao var ikke troende, og Josefs kone var sannsynligvis heller ikke det, i hvert fall ikke i begynnelsen. Vi ser ikke at troende mennesker tok seg bryet med å velge en kone til Josef; men Josef klarte seg likevel. Slik Gud ga Adam herredømme over landet og en kone, ga farao Josef herredømme over landet og en kone.

Forresten er Potifar og Potifera sannsynligvis ikke den samme personen. Det finnes et monument i Egypt kalt Potifar-stelen, hvor det står: «Potifar, sønn av ‘Ank h-Hor». Dette er sannsynligvis ingen av disse to mennene; snarere var Potifar et vanlig navn.


Spørsmål: Hvordan var Josef en type på Kristus i 1. Mosebok 41:53–57?

Svar: Josef led selv for å kunne sørge for forsyninger til hele Guds folk. Fra Josef ble solgt som slave til han ble nestkommanderende, gikk det omtrent 13 år. I løpet av den tiden måtte Josef være tålmodig, selv om han ikke fikk noen ytre tegn på at situasjonen hans noensinne ville bli bedre. Tenk på hvor tålmodig Gud er med oss!


Spørsmål: I 1. Mosebok 41:57, var det som skjedde med Josef til slutt til hans fordel?

Svar: I dette tilfellet var det en sekundær fordel for ham, i og med at han ikke befant seg i Kanaan da hungersnøden inntraff. Men først og fremst var det ikke til fordel for Josef; tross alt kunne Josef bare ha dratt til Syria og levd alene der, slik Jakob gjorde. Nei, den primære fordelen gjaldt de 70 menneskene i hans slekt. Gud påførte ikke Josef denne prøvelsen først og fremst for Josefs skyld, men for hans families skyld.

På den annen side hadde Josef stor nytte av det på en annen måte. Tenk deg at Josef hadde blitt i Kanaan eller Syria og ikke gjort noe hele livet. Han ville kanskje fortsatt ha hatt en rettferdig karakter, men ville ikke blitt regnet som en stor troens helt i Bibelen uten disse erfaringene som formet ham, selv om formingen til tider var smertefull.


Spørsmål: I 1. Mosebok 41:57 står det at hungersnøden var alvorlig over hele verden, men hvorfor opplevde ikke alle steder i verden hungersnød?

Svar: Denne setningen uttrykker at hungersnøden var alvorlig også utenfor Egypt.


Spørsmål: Hva lærte familien om favorisering i 1. Mosebok 42:3–4?

Svar: I Jakobs tilfelle, tilsynelatende ingenting. Han sendte ikke Benjamin med de andre på dette oppdraget, fordi det virket som om han elsket Benjamin mer enn dem. I Jakobs sinn var hans avdøde kone Rakel, hans (antatt) avdøde sønn Josef og Benjamin knyttet sammen, og han ønsket ikke å miste den siste av dem. Tilsynelatende ble de andre brødrene ansett som mer undværlige. Dette var en forferdelig måte å være forelder på.

Brødrene hadde imidlertid hatt dårlig samvittighet etter å ha sendt Josef av gårde og holdt dette hemmelig for faren i alle disse årene. Men siden den gang, gitt at Jakob var urettferdig mot dem, og at det ikke kom til å endre seg, hadde de nå lært seg å leve med det.


Spørsmål: Hvorfor solgte de egyptiske embetsmenn korn i 1. Mosebok 42:7?

Svar: Under Josefs ledelse hadde Egypt lagt opp matforråd til den alvorlige hungersnøden. Enten hadde den egyptiske regjeringen tatt mer fra bøndene enn de trengte, eller så ville noen egyptere ha mindre enn de trengte fordi de solgte folkets korn for å tjene penger. Årtusener senere var det altfor vanlig at mat ble eksportert for å oppnå betydelig fortjeneste, mens bøndene som produserte maten sultet i hjel.


Spørsmål: Hvorfor kjente ikke Josefs brødre ham igjen i 1. Mosebok 42:8?

Svar: Ingenting tyder på at dette var mirakuløst eller overnaturlig. Sist de så ham, var han en hjelpeløs, redd 17-årig gutt med skjegg, og nå ser de en velstående, mektig 30-årig mann som, hvis han fulgte egyptiske skikker, ikke ville ha hatt skjegg. Selv når folk legger merke til en likhet, trekker de ofte den forhastede konklusjonen at det ikke kan være den samme personen, hvis omstendighetene synes å gjøre det umulig at det er den samme personen.


Spørsmål: Hvorfor behandlet Josef sine fremmedgjorte brødre på denne måten i 1. Mosebok 42:6–20?

Svar: Selv om Bibelen verken godkjenner eller kritiserer denne strategien, viste den seg å være klok av Josef. Josef ønsket å vite hva deres holdning var til sin mors andre sønn, og hva de hadde lært gjennom årene. Han ønsket å se hva som var i deres hjerter før han åpnet sitt hjerte for dem.

Selv om ingen i dag sannsynligvis vil befinne seg i den samme situasjonen, gjelder det generelle prinsippet fortsatt om å prøve å finne ut noe om hva som er i en persons hjerte før man betror seg til vedkommende. I en annen sammenheng sa Jesus i Matteus 7:6 at man ikke skal kaste sine perler for svin.


Spørsmål: Hvorfor følte de seg så tynget av skyldfølelse her i 1. Mosebok 42:21–23?

Svar: Dette var en stor hemmelighet som bare brødrene kjente til. (De visste ikke at Josef sto foran dem og kunne hebraisk.) Tenk deg å ha en hemmelighet som gnager i fortiden din, om noe du gjorde mot en nærstående som du ikke kunne fortelle vedkommende. Tenk på hvor vanskelig det var for brødrene i alle disse årene på grunn av deres synd.

Ruben hadde en idé om å redde Josef allerede i 1. Mosebok 37:21–22. Ruben var ikke enig i å selge Josef i 1. Mosebok 37:29, men han gikk med på å ta Josefs kappe og dyppe den i blod. Her var Ruben fortsatt tynget av skyldfølelse som de andre, men hadde også en «hva sa jeg»-holdning der han la skylden på dem.


Spørsmål: I 1. Mosebok 42:25–28, etter at de hadde fått det sjokket å måtte etterlate Simeon i fengselet, hvordan tror du de følte seg da de så sølvpengene ligge i sekken igjen?

Svar: 1. Mosebok 42:28b underdrev sannsynligvis situasjonen da det sto: «Deres hjerter sank.» De hadde vondt av Simeon, og de hadde vondt av faren sin, og de gruet seg til å fortelle det til sin aldrende far. Jakob sa senere at hvis også Benjamin gikk tapt, «vil dere føre mitt grå hår ned til dødsriket i sorg» (1. Mosebok 42:38b).

Rubens plan var å dra tilbake til Egypt alene, med bare Benjamin og sølvet, og prøve å få Simeon tilbake. Men Jakob elsket Benjamin mer enn han ønsket å få Simeon tilbake.


Spørsmål: Hvorfor sa Ruben i 1. Mosebok 42:37: «Dere kan drepe mine to sønner hvis jeg ikke klarer å bringe ham tilbake til dere»?

Svar: Jakob hadde ingen interesse i å la noen av barnebarna sine dø. Ruben sa dette for å gjøre inntrykk og prøve å overtale Jakob. Men det er et noe merkelig forhold der Ruben skulle tilby Jakob en slik avtale. Det ser ut til at selv om Jakob ikke kjente sannheten om Josef, var det ikke mye tillit mellom Jakob og sønnene hans. Dessverre kan det være slik i noen familier i dag også.


Spørsmål: I 1. Mosebok 43–44 ble brødrene satt på prøve. Hvorfor ble de satt på prøve?

Svar: La oss se på denne situasjonen fra Josefs perspektiv. En dag, etter så mange år, dukker Josefs brødre opp ved hans hoff og ber om hjelp. Hva visste Josef på dette tidspunktet om dem og deres karakter? Det eneste Josef visste på dette tidspunktet, var at dette var de samme brødrene – som egentlig skulle være kjærlige – som hadde diskutert hvordan de skulle drepe ham og deretter solgt ham som slave. Å ja, og de visste hvordan man binder en person godt fast. Vi vet ikke om tanken på hevn streifet Josef eller ikke, men for andre mennesker ville det kanskje vært helt naturlig. Hva skulle Josef gjøre?

Josef fikk ingen glede av å lure brødrene sine. Men Josef sto overfor en alvorlig avgjørelse; hvis brødrene hans ikke hadde forandret seg siden den gangen de solgte ham som slave, så han ingen grunn til å redde dem.

I «The Bible Knowledge Commentary: Old Testament», s. 93–94, står det: «Josef, som allerede hadde lykkes briljant med å skape spenning under deres to besøk, satte nå sitt mesterverk i verk. Han satte deres omsorg for Benjamin på prøve for å få dem til å innse sin ondskap. Hvis de ikke bestod denne prøven, hvis de ikke hadde medfølelse med Rakels andre sønn, ville de ikke få del i oppfyllelsen av løftene. Gud kunne begynne på nytt og gjøre Josef til et stort folk dersom de andre viste seg uverdige (jf. 2. Mos. 32:10).»


Spørsmål: Når bør vi, i henhold til 1. Mosebok 44, sette andre på prøve? Hvordan bør vi vanligvis sette andre på prøve?

Svar: Prøver du vanligvis dine brødre og søstre på denne måten? – Jeg håper ikke det. Selv om vi ikke ser gudfryktige mennesker prøve andre så hardt som Josef gjorde, må folk stilles spørsmål og prøves når det gjelder lederskap. Folk kan lære når de blir prøvet, men det er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget er å se om man kan stole på at personen kan utføre en oppgave, eller at man kan stole på at de kan undervise i sunn lære.

1. Timoteus 3:10 sier: «Dessuten må de først prøves. Deretter, hvis de er uten anklage, la dem tjene som diakoner.» Åpenbaringen 2:2 taler anerkjennende om menigheten i Efesos og sier: «Dere har prøvet og avslørt som løgnere dem som falskt hevder å være apostler.» I Romerbrevet 16:10 ble Apelles prøvet og godkjent; det var imidlertid sannsynligvis Gud som utførte prøven.

På den annen side, hvis en person har bestått prøven, er det galt å prøve å lure dem ved å bruke påskudd om ytterligere prøving. Fariseerne gjorde feil da de kom for å prøve Jesus ved å be om et tegn i Markus 8:11 og Lukas 11:16.

De satte Jesus på prøve med spørsmål i Matt 16:1; 22:35.

Naomi satte Rut og Orpa på prøve i Rut 1:11–15. Det var ingen vits i at de dro til Israel, et land de aldri hadde sett, bare fordi de likte Naomi. Hvis de ikke fulgte den samme Gud, burde de bare bli der de var.

Kong Saul ble satt på prøve i 1. Samuelsbok 13:7b–14, men det er uklart om Samuel ved et uhell var noen timer forsinket, eller om Samuel med vilje hadde tenkt å være noen timer forsinket.

Jeg leste en gang at i Sovjetunionens dager stormet noen soldater uten uniform og med våpen inn i en undergrunnsgudstjeneste akkurat da den skulle begynne. De spurte hvem som var kristne og sa at alle ikke-kristne kunne gå. Deretter la de fra seg våpnene og deltok også i gudstjenesten; de ønsket å få alle spionene ut av gudstjenesten.


Spørsmål: I 1. Mosebok 44:2–13, hvordan kan sølvbegeret i Benjamins sekk minne om da Rakel stjal sin fars avguder?

Svar: Brødrene kan ha kjent til historien om at Rakel stjal avgudene til sin far Laban. Laban og Jakob var enige om at den som ble funnet med disse avgudene, skulle drepes. På det tidspunktet visste de ikke at det var Rakel som hadde stjålet dem. Hvis Laban og Jakob var enige om en slik straff, hva slags straff ville da den høye embetsmannen i Egypt gi for å stjele noe som (tilsynelatende) sto ham nær og hadde stor økonomisk verdi?


Spørsmål: Hvordan kunne Josef, en gudfryktig mann, i 1. Mosebok 44:5 hevde at han brukte spådomskunst?

Svar: Det står ikke at Josef noen gang brukte den koppen, bare at han fortalte brødrene sine at han brukte den til spådom. Ifølge 1. Mosebok 44:15 var Josef tilsynelatende ikke særlig opptatt av koppen. Vi skal ikke bruke spådom (5. Mosebok 18:10), og vi skal unngå selv det som kan se ut som ondskap (2. Korinterbrev 8:21; 1. Tessalonikerbrev 5:22), og selv Josef var ikke et fullkomment menneske.

I «The Evangelical Commentary on the Bible» s. 34 står det at spådom ved hjelp av vann var vanlig i Egypt. De så på vanndråpene og kom med spådommer.


Spørsmål: Hva er de fire grunnene i 1. Mosebok 45:3 til at Josefs brødre kan ha vært målløse?

Svar: Brødrene var både 1) målløse fordi de var i sjokk, ikke bare over å se Josef, men også over Josefs stilling. 2) målløse fordi de var blitt avslørt, og 3) målløse fordi de tenkte på hva som nå ville skje med dem. 4) De hadde sagt: «Har du tenkt å herske over oss?» (1. Mosebok 37:8). Nå hersket Josef over hele Egypt (1. Mosebok 45:8).


Spørsmål: I 1. Mos. 45:5,8; 50:19–20, hvem sa Josef at hadde sendt ham til Egypt? Hvorfor?

Svar: Hvor mange ganger har du hørt at når noen planla å begå drap, så gikk det bra for dem? Det gikk bra for brødrene.

Josef sa uttrykkelig at det ikke var brødrene, men Gud. Josef så at hans vanskeligheter og tøffe tider kom fra Gud, og han priste Gud for det, fordi nå, og først nå, så Josef resultatet.


Spørsmål: I 1. Mosebok 45:6 og 47:28, ble israelittene slaver mens Josef fortsatt levde?

A: Ja. Ser vi på 1. Mosebok 37:2; 41:1; 41:29–39; 45:6; 47:28, var israelittene i Egypt i 71 år av Josefs 110-årige liv. Så hebreerne ble slaver mens Josef fortsatt levde, fordi de var slaver i Egypt i 400 år, og i Egypt i totalt 430 år.


Spørsmål: I 1. Mosebok 45:8 og 50:19, gjør Gud gudfryktige mennesker til slaver? Gjorde Gud Josef eller Josefs brødre til slaver?

Svar: Dette er et eksempel på det teologiske begrepet «sammenfall». Gud visste ikke bare det onde de fritt og frivillig ville bestemme seg for å gjøre hvis de befant seg i den situasjonen, men Gud gjorde det også mulig for dem å være i den situasjonen og gjennomføre det de hadde i sinne. Videre planla Gud og brukte deres ondskap til å frembringe det gode. Som det står i Rom 8:28: «...Gud virker alt sammen til det beste for dem som elsker ham...» Alt inkluderer også onde ting.


Spørsmål: I 1. Mosebok 45:25–28, hva er to grunner til at Jakob blir forbløffet over å høre at Josef lever?

Svar: For det første trodde han at han visste med sikkerhet at Josef var død; han hadde tross alt sett den blodflekkete, fargerike kappen. For det andre ville han bli forbløffet, enten nå eller senere, når han fikk vite at alle hans ti sønner hadde konspirert for å bedra ham i over tjue år.


Spørsmål: I 1. Mosebok 46:3–4, snakker Gud da til Jakob som enkeltperson, eller til hans etterkommere?

Svar: Begge deler. Gud forener de to når Han sier til Jakob at «du» skal bli et stort folk. Selv om Jakob døde i Egypt, ble liket hans ført tilbake til Palestina for å bli begravet. Dette var et tegn på at «dere» i flertall skulle komme ut av Egypt 430 år senere.


Spørsmål: Hvordan reagerte Jakob på denne sjokkerende nyheten i 1. Mosebok 46:1–6?

Svar: Først gikk han med på å dra ned til Egypt, slik sønnene hans foreslo. Kanskje så han ikke noe annet valg, med hungersnøden i Kanaan. Men før Jakob dro, begav han seg ned til Beersheba, hvor de hadde reist et alter og ofret til Gud, som beskrevet i 1. Mosebok 46:1. Beersheba lå mer eller mindre i samme retning som Egypt, så det kan ha vært en kort omvei for ham å dra til alteret. Så den natten ga Gud Jakob et syn der han ba ham om ikke å være redd for å dra ned til Egypt, i 1. Mosebok 46:3. Dette står i kontrast til 1. Mosebok 26:2, der Gud ba Isak om ikke å dra ned til Egypt. Deretter skyndte Jakob og hans slekt seg til Egypt. Senere gikk Jakob fram for Farao og velsignet ham, i 1. Mosebok 47:7,10.

Merkelig nok står det i 1. Mosebok 46:4 at Jakob skulle føres opp igjen. Selvfølgelig ble både hans etterkommere og hans lik ført opp fra Egypt, selv om Jakob døde der. Men Gud nevnte at Jakob skulle dø, for Han sa at Josef skulle legge hånden på Jakobs øyne for å lukke dem en siste gang i 1. Mosebok 46:4.


Spørsmål: Hvorfor døde Jakob i Egypt i 1. Mosebok 46:4, siden Gud lovet at Han skulle føre ham ut derfra?

Svar: Folk tenkte både på sine etterkommere og på seg selv. Jakobs etterkommere ble ført ut av Egypt. I tillegg ble Jakobs lik ført ut av Egypt i 1. Mosebok 50:13–14.


Spørsmål: Er det 12, 13 eller 14 stammer i 1. Mosebok 46:8–27?

Svar: Det var 12 sønner av Israel (10 + Levi + Josef)

Det var 12 stridende avdelinger og stammer med landområder (10 + Josefs to sønner Manasse og Efraim, men ikke Levi).


Spørsmål: I 1. Mosebok 46:8–27 vil jeg gjerne vite hvem de 11 sønnene Jakob fikk i Israels land var, og hvem deres koner var. I Bibelen, i 2. Mosebok, bekreftes det at 70 personer dro til Egypt, inkludert Jakob. Kan du liste dem opp for meg?

A: Egentlig er «Exodus» en annen hendelse; da de dro ut av Egypt. Men for å svare på spørsmålet ditt: Jakobs elleve sønner er:
Ruben, Simeon, Levi, Juda, Isaskar, Sebulon, Gad, Aser, Benjamin, Dan og Naftali. Josef var selvfølgelig Jakobs sønn, men Josef bodde i Egypt, ikke i Israels land.

Jakobs etterkommere som dro til Egypt, er oppført i 1. Mosebok 46:8–27; der er imidlertid ikke de som ikke var biologisk i slekt med Jakob, oppført. Sønnene og de mannlige etterkommerne av Jakob som reiste til Egypt den gangen, var 64 menn. Jakobs datter Dina og Asers datter Sera dro også med. Når man legger til fire personer til – Josef, hans to sønner Efraim og Manasse, og Jakob – blir det 70 personer oppført. Selvfølgelig ville også koner og andre ha reist med, og Bibelen sier ikke at det ikke var flere enn 70 personer som dro, bare at 70 av Jakobs etterkommere, inkludert Jakob selv, dro.


Spørsmål: I 1. Mosebok 46:33, finnes det noen utenombibelske bevis på at gjeterne var forhatte av egypterne?

Svar: Vi har ikke noe direkte bevis, men vi har et par opplysninger.

1. Da de fremmede hyksosene hersket over Egypt, kalte senere egyptere de foraktede fremmede herskerne «hyrdekongene».

2. I Josefs tid sier arkeologer at en stor gruppe asiater bodde i Nildeltaet. Analyse av skjelettrester fra sauer viste at det var omtrent på denne tiden at asiatiske nybyggere først brakte langhårede sauer inn i Nildelta-regionen i Egypt.


Spørsmål: Hvordan kunne Jakobs familie i 1. Mosebok 47:11 bo i området rundt Ramses, når byen Ramses ennå ikke var bygget?

Svar: De bosatte seg i området ved Nildeltaet der de hebraiske slavene senere skulle bygge byen Ramses. Selv om den ikke var kjent under det navnet da Jakob bosatte seg der, var byen Ramses blitt bygget da Moses skrev Første Mosebok.


Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 1. Mosebok 47:20–21 godta at Josef gjorde Egypts folk til slaver for Farao?

Svar: Gud kommenterte det ikke, men tillot denne inntektsskatten på 20 % i 1. Mosebok 47:23–26.


Spørsmål: I 1. Mosebok 47:31, tilba Jakob ved hodegavlen på sengen sin, eller mens han støttet seg på staven sin, slik Hebreerbrevet 11:21 sier?

Svar: Selv om man kan ligge i en seng og lene seg på en stav for å sette seg opp og snakke, finnes det en enklere forklaring. Konsonantene for «seng» og «stav» er de samme på hebraisk, og Det gamle testamente ble opprinnelig skrevet med bare konsonanter. Den masoretiske teksten satte inn vokalene for å gjøre dette til «seng», mens Septuaginta oversatte dette som «stav». Hebreerbrevet 11:21 på gresk sier stav.


Spørsmål: Hva var betydningen av at Jakob i 1. Mosebok 48:5 sa at Manasse og Efraim tilhørte ham?

Svar: Tilsynelatende ble Manasse og Efraim, i den fremtidige delingen av landet, regnet i samme kategori som Jakobs egne sønner. Dermed fikk Josefs etterkommere to landandeler, ikke én. Ofte fikk den førstefødte en dobbel andel. Selv om Josef ikke var den førstefødte kronologisk sett, hadde han fått den førstefødtes rett.


Spørsmål: Hvordan ble disse profetiene oppfylt i 1. Mosebok 49 og 5. Mosebok 33?

A: For hver sønn gis det en oppsummering av profetiene, og deretter oppfyllelsen. Generelt sett inneholder 1. Mosebok 49 mange profetier, mens 5. Mosebok bare har noen få hint om fremtiden i Moses’ bønner.

Ruben, selv om han biologisk sett var den førstefødte, skulle ikke lenger utmerke seg. Ruben bosatte seg på østsiden av Jordanelven og var aldri en stor stamme. Ifølge *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 103, underla Moab Ruben i det niende århundret (900–800 f.Kr.), ifølge en inskripsjon på den moabittiske steinen (850 f.Kr.). Dette skjedde etter Salomos tid, mellom Asas og Joas’ regjeringstider i Juda.

Simeon skulle bli spredt utover Israel. Simeon bosatte seg midt i Juda (Dommerne 1:3), og de mistet mye av sin stammeidentitet da de ble spredt utover Juda.

Levis stamme skulle også bli spredt i Israel. Levittene fikk ikke tildelt land, bare byer å bo i over hele Israel. De skulle være Israels lærere. I tiden da riket var delt, flyttet mange av dem sørover til Juda.

Juda skal bli lovprist av sine brødre, hans hånd skal ligge på fiendenes nakke, og andre sønner skal bøye seg for ham. Juda skal være som en løve. Scepteret skal ikke vike før Shiloh kommer. David og de påfølgende herskerne i det sørlige riket kom alle fra Judas stamme. Jesus var av Davids etterkommere, både biologisk gjennom Maria og «juridisk» gjennom sin adoptivfar Josef. 1. Mosebok 49:10–12 er messianske ifølge Targum Jonathan, Targum pseudo-Jonathan, Targum Onkelos og den babylonske Talmud.

Sebulon skal bo ved havet, og hans grenser skal strekke seg mot Sidon i Fønikia. Denne profetien om deres beliggenhet gikk i oppfyllelse.

Issakar skulle befinne seg på et godt og behagelig hvilested, og han skal utføre tvangsarbeid. Issakar var underlagt fremmede sammen med de andre nordlige stammene under assyrerne i 732 f.Kr.

Dan skal sørge for rettferdighet, som en ond slange. Som en løveunge skal han springe ut fra Basan. Dan arvet et område i den sentrale delen (langt fra Basan), men da de brutalt angrep Lais i Dommernes bok 18, flyttet de nordover nær Basan.

Gad vil bli angrepet, men vil angripe dem tilbake. Velsignet er de som utvider Gads rike. Dette kan profetisk henvise til Jefta fra Gad, som beseiret ammonittene.

Aser skal ha rik og delikat mat. Aser skal være sterk alle sine dager. Aser hadde få vanskeligheter i krigføring, selv om de i noen grad ble assimilert inn i den fønikiske kulturen.

Naftali skal være som en hind som føder vakre kalver. Naftali skal arve landområder sørover mot sjøen. Naftali spilte ingen stor rolle i mange kriger, og de bosatte seg ved Genesaretsjøen.

Josef skal være en fruktbar vinstokk, hvis grener klatrer over en mur. Bueskyttere skal skyte på ham, men buen hans skal forbli stødig. Som en prins blant sine brødre. Josef skal ha overflod. De to halvstammene til Josef, Efraim og Manasse, var de mest folkerike etter Juda. Efraim ble faktisk senere et synonym for det nordlige riket, akkurat som Juda ble et synonym for det sørlige riket.

Benjamin skulle bli en glupsk ulv. Ehud fra Benjamin var en dommer som drepte Eglon fra Moab. Benjamin, selv om det var en liten stamme, kjempet voldsomt mot de andre stammene i Dommernes bok 20.


Spørsmål: Hva betyr «begynnelsen på en manns styrke» i 1. Mosebok 49:3 og 5. Mosebok 21:17? Noen oversettelser antyder at dette handler om begynnelsen på en manns forplantningsevne eller hans virilitet. Salme 127 kan antyde noe annet med hensyn til uttrykket når den snakker om at en manns barn fra hans ungdom er som piler i koggeret til en mektig kriger.

Svar: En mann kan være fruktbar uten å få barn, selv om det uten barn ikke er bevist at han er fruktbar. Men for å være helt nøyaktig, finnes det fire muligheter for den presise betydningen.

a) et spedbarn, noe som også viser at en mann kan få flere barn etter dette.

b) en sønn, som kan forsørge familien når mannen blir gammel og kjempe for landet.
c) Dette er et uttrykk for den førstefødte sønnens rett.
d) en etterkommer, noe som betyr at mannen kan sikre en varig slektslinje.

Jeg tror d) sannsynligvis er det som menes her, fordi det å ha avkom som kunne føre slekten videre var svært viktig i den kulturen. Faktisk, når en gift mann døde uten avkom, skulle broren hans gifte seg med hans kone, og den første sønnen skulle bære den avdøde brorens navn.

c) er definitivt også det som menes i 5. Mosebok 21:16–17.
Men jeg tror også at b) er det som menes her, slik Salme 127:4-5 sier.

Imidlertid er «begynnelsen...» ikke noe flere barn har, eller at de sammen var «begynnelsen». Dette innebærer at barnet var begynnelsen på mannens styrke da barnet ble født, noe som ville tyde på at a) var ment. Ruben mistet førstefødselsretten, men i 1. Mosebok 49:3 var han fortsatt biologisk sett den førstefødte, «begynnelsen på min styrke».

Så mitt syn er alt det ovennevnte.


Spørsmål: Hvorfor var det i 1. Mosebok 49:3-4 riktig at Ruben, som utmerket seg i ære og makt, ikke lenger skulle utmerke seg? Har det skjedd med andre deler av kirken?

A: Dette er faktisk et ordspill på ordet «excel». Grunnen til dette er det Ruben gjorde i 1. Mosebok 35:22 og 1. Krønikebok 5:1–2.


Q: Hvordan kunne Jakob forbanne Levi i 1. Mosebok 49:5-7, siden Moses senere velsignet Levi i 5. Mosebok 33:8-11?

A: Levis etterkommere ble spredt utover hele Israel på grunn av denne grusomme handlingen. Levis etterkommere ble velsignet ved at de fikk privilegiet å undervise Israel. Her er det en lære å hente. En forbannelse kan, når vi holder ut under den og følger Gud, forvandles til en velsignelse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 49:7, når bør et folk eller en nasjon føle raseri og grusom vrede?

Svar: I 1. Mosebok 49:6 lammet de til og med oksene på grunn av sin raseri: de var ikke rettferdighetens tjenere, de var tjenere for ukontrollert raseri.

Svaret på dette spørsmålet er: aldri. Vi skal være kjærlige. Å ha hat er et tegn på at man ikke er frelst, ifølge 1. Johannes 4:8,20. «For menneskets vrede fører ikke til den rettferdighet som Gud ønsker», ifølge Jakob 1:20.

Simeon og Levi var de nest eldste sønnene etter Ruben. De ble utelukket utelukkende på grunn av sin voldsomme vrede. På samme måte blir i dag noen ganger kompetente, erfarne og intelligente mennesker ikke vurdert for en stilling, eller blir sagt opp fra den, på grunn av sitt temperament. Vi kan gå glipp av en hel del gode ting og gode relasjoner på grunn av vrede.


Spørsmål: Hvorfor ble ikke Juda i 1. Mosebok 49:9 diskvalifisert på grunn av Tamar i 1. Mosebok 38?

Svar: Juda er den nest eldste, etter Ruben, Simeon og Levi. Alle fire var barn av Lea. Juda prøvde å få Tamar drept, men etter at hans egen synd ble avslørt, rettet Juda opp i saken, eller i det minste så godt han kunne, til slutt.


Spørsmål: Hva profeterer 1. Mosebok 49:9–11 egentlig?

Svar: Silo betyr ganske enkelt «den det tilhører». Jødene selv forsto 1. Mosebok 49:10 som en messiansk profeti. I den babylonske Talmud, Sanhedrin, kap. 4 etter 37, recto, sa rabbi Rachman: «Da medlemmene av Sanhedrin oppdaget at de var fratatt sin rett over liv og død, grep en allmenn forferdelse tak i dem; de dekket hodene sine med aske og kroppene sine med sorgdrakt, og utbrøt: ‘Ve oss, for scepteret har forlatt Juda, og Messias har ikke kommet!’»

I en kommentar til Første Mosebok fra Dødehavsrullene (4Q252 [=4QpGena ]), sier fragment 2 i drøftingen av Første Mosebok 49:10: «Når Israel hersker, skal det [ikke] mangle en etterkommer av David på tronen. For herskerens stav er kongedømmets pakt, [og Israels] stammer er avdelingene, inntil rettferdighetens Messias kommer, Davids gren.» Se *The Dead Sea Scrolls in English*, 4. utg., s. 300–302, som også påpeker at denne kommentaren anser de jødiske hasmonéiske kongene som urettmessige herskere, siden de ikke var fra Juda.

Den babylonske Talmud, Sanhedrin 98b: Rabbi Johanan skrev: «Verden ble skapt for Messias’ skyld. Hva er denne Messias’ navn? Rabbi Shilas skole sa: ‘Hans navn er Shiloh, for det står skrevet: inntil Shiloh kommer.’»

Jerusalem-Talmud, Sanhedrin folio 24: «Litt mer enn førti år før tempelets ødeleggelse ble makten til å uttale dødsdommer fratatt jødene.»

Targum Onkelos sier: «Herskerretten skal ikke opphøre fra Judas hus, og ikke heller skriftlæreren fra hans barns barn, for alltid, inntil Messias kommer.»

Targum Pseudo-Jonathan til 1. Mosebok 49:11a: «Konger og herskere skal ikke opphøre fra Judas hus … før Messias-kongen kommer.»

En ytterligere jødisk kilde som tyder på at jødene forsto at dette var en messiansk profeti, er Targum Jonathan om 1. Mosebok 49:10,11a.

Tidlige kristne som henviste til denne messianske profetien, er Irenaeus av Lyon (ca. 160–202 e.Kr.), Hippolytus av Portus (222–235/236 e.Kr.) og Origenes (225–253/254 e.Kr.). Blant kjetterne nevnes dette i de ebionittiske «Clementine Homilies» (–188 e.Kr. – usikkert tidspunkt).


Spørsmål: Siden 1. Mosebok 49:10 sier at scepteret ikke skal vike før «Shiloh» kommer, hvordan kan dette da være Messias?

Svar: De greske og latinske oversettelsene har «den som det tilhører». Dette ble forstått som messiansk av historiske jødiske tolkere, ettersom den arameiske targumen oversetter dette med «Messias». Dette er også messiansk ifølge Targum Jonathan og Targum Pseudo-Jonathan (= Targum Yerushalmi I, = Targum Ezez). Jødene mistet retten til dødsstraff rundt år 6 e.Kr. Den babylonske Talmud nevner dette i Sanhedrin kapittel 4 etter 51b; kapittel 4 etter 37; recto. Esekiel 21:27 har en parallell konstruksjon til 1. Mosebok 49:10.

Andre vil se dette som den offisielle herskeren over Palestina. Under romerne ble den jødiske kongen Arkelaus avsatt, og den romerske prokuratoren Coponius erstattet ham.

Som en sidebemerkning sier «The Expositor’s Bible Commentary», bind 1, s. 224, at den babylonske Talmud oppgir at Targum Jonathan ble skrevet av Jonathan bin Uzziel, som levde i det første århundret f.Kr. og var Hillels fremste elev.

I en kommentar til Første Mosebok fra Dødehavsrullene (4Q252 [=4QpGen(a)]), sier fragment 2 i drøftingen av Første Mosebok 49:10: «Når Israel hersker, skal det [aldri] mangle en etterkommer av David på tronen. For herskerens stav er kongedømmets pakt, [og Israels] stammer er avdelingene, inntil rettferdighetens Messias kommer, Davids gren.» «Dødehavsrullene på engelsk», 4. utg., s. 300–302, påpeker også at denne kommentaren anser de jødiske hasmonéiske kongene som urettmessige herskere, siden de ikke var fra Juda.

Josephus skriver i sin bok «Jødenes krig» (93–94 e.Kr.), bok 2, kapittel 8: «Og nå ble Archelaus’ del av Judea nedgradert til en provins, og Coponius, en av de romerske ridderne, ble sendt som prokurator, med makt over liv og død lagt i hans hender av keiseren.» Josephus nevner også at Sanhedrin mistet makten over saker som gjaldt dødsstraff i *Antiquities of the Jews* 20.9. (skrevet ca. 93–94 e.Kr.)

Jødene selv oppfattet dette som en messiansk profeti. I den babylonske Talmud, Sanhedrin, kapittel 4 etter 37, recto, sa rabbi Rachman: «Da medlemmene av Sanhedrin oppdaget at de var fratatt retten over liv og død, grep en allmenn forferdelse tak i dem; de dekket hodene sine med aske og kroppene sine med sekk, og utbrøt: ‘Ve oss, for scepteret har forlatt Juda, og Messias er ikke kommet!’» Dette skjedde rundt år 6 e.Kr. (Hentet fra Josh McDowells *Evidence That Demands a Verdict*, bind 1, s. 169, og *Jesus Before the Sanhedrin* av Augustin Lemann, 1886, oversatt av Julius Magath, NL#0239683, Library of Congress # 15-24973.) Se også *Pugio Fidei*, Martini, Raymundus, utgitt av De Vosin i 1651, s. 148.

Den babylonske Talmud, Sanhedrin 98b: Rabbi Johanan skrev: «Verden ble skapt for Messias’ skyld. Hva er denne Messias’ navn? Rabbi Shilas skole sa: ‘Hans navn er Shiloh, for det står skrevet: inntil Shiloh kommer.’» s. 147

Talmud: «[30 e.Kr.] Litt over førti år før tempelets ødeleggelse ble jødene fratatt myndigheten til å avsige dødsdommer.» Jerusalem-Talmud, Sanhedrin folio 24, s. 147

Targum Onkelos sier: «Herskerretten skal ikke opphøre fra Judas hus, og ikke heller skriftlæreren fra hans barns barn, for alltid, inntil Messias kommer.» (The Messiah: An Aramaic Interpretation; The Messianic Exegesis of the Targum, Samson H. Levy (Cincinnati: Hebrew Union College Jewish Institute of Religion 1974) s. 2) s. 146

Targum Pseudo-Jonathan til 1. Mosebok 49:11a: «Konger og herskere skal ikke opphøre fra Judas hus … før Messias-kongen kommer», ibid., s. 7

En annen jødisk kilde som tyder på at jødene forsto at dette var en messiansk profeti, er Targum Jonathan om 1. Mosebok 49:10,11a. Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) nevner dette som en henvisning til Kristus i sin Første apologetikk, kap. 32.


Spørsmål: Hva betyr egentlig det hebraiske ordet Shiloh her i 1. Mosebok 49:10?

Svar: Den opprinnelige hebraiske teksten hadde ikke vokaler, og på grunn av det er det en viss usikkerhet.

a) Det kan være et navn som refererer til en person: Shiloh

b) Det kan bety «hvem det tilhører» eller «som tilhører ham» – siloh / selloh. Det finnes noe støtte for dette i Septuaginta og den syrisk-arameiske Peshitta. Esekiel 21:26–27 har sammenheng med dette.

c) Det kan bety «hyllest til ham» – say loh. Dette ville være en parallell til verset etter dette.

d) Det kan være stedet Silo.

e) Til slutt finnes det mange ordspill i Bibelen, så det kan være mer enn én av disse.


Spørsmål: I 1. Mosebok 49:10 står det om det kongelige septeret: «inntil Shiloh kommer.» Hvordan kan denne krigerske profetien henvise til Jesus?

Svar: Jesus var åndelig krigersk da han beseiret Satan ved sitt første komme. I tillegg vil Jesus være krigersk og drepe mange ved sitt gjenkomst i Åpenbaringen 19:11–16.


Spørsmål: Siden scepteret i 1. Mosebok 49:10 ikke skulle vike fra Juda før Messias kom, hvorfor var det da ingen konger fra Juda etter eksilet, bortsett fra makkabéerne?

Svar: 1. Mosebok 49:10 garanterte ikke at det ville være uavhengige konger. Det står bare at det ville være en hersker, og Gedalja og mange andre fungerte som stattholdere under Babylon, Persia og andre regjeringer. Se «1001 Bible Questions Answered», s. 28, for et annet, men supplerende svar.


Spørsmål: Siden Juda i 1. Mosebok 49:10 skulle regjere inntil Messias kom, hvorfor var da Saul fra Benjamins stamme?

Svar: Det var ingen konge da denne profetien ble gitt. Saul ble forkastet som konge, men da David (fra Juda) ble konge, ble det anerkjent at Juda var den kongelige slekten inntil Messias kom. Jesus var fra Juda «juridisk sett», siden Josef var hans juridiske far, og biologisk sett, siden Maria også var fra Juda.


Spørsmål: Hvorfor profeterte Jakob i 1. Mosebok 49:14–15 om slaveri for Isaskar, mens 5. Mosebok 33:18–19 profeterer om velsignelse?

Svar: Begge profetiene gikk i oppfyllelse. Isaskar fikk stor velsignelse i form av sitt fruktbare land. Men i assyrernes tid ble de slaver, og stammen forble i den tilstanden. Når vi tar Guds velsignelser for gitt, kan de ha en tendens til å gjøre oss late og tilbøyelige til å gi etter for synd. Se Dommerboken 8:27,33 for et annet trist eksempel på Gideon.


Spørsmål: Hva kan dette i 1. Mosebok 49:16–17 henvise til?

Svar: Samson var fra Dan. Dan er den nordligste stammen helt siden tiden i Dommernes bok 18. Dan skulle sørge for rettferdighet, men i stedet førte de til avgudsdyrkelse i Dommernes bok 18:30. Jeremia 4:15–16 og 8:16 sier at ulykke skal komme fra Dan.

Gilead, Dan og Aser unnlot å støtte Debora og Barak i Dommerboken 5:17.

I Åpenbaringen 7:5-8 er ingen av de 144 000 fra Dan-stammen. Noen mener at Antikrist kan være en jøde fra Dan-stammen.


Spørsmål: Hvorfor tok det 40 dager å balsamere Jakobs lik i 1. Mosebok 50:3, og ikke mer eller mindre?

Svar: Det er ikke nødvendig å prøve å lese inn en allegorisk betydning her, når Bibelen gir årsaken. 1. Mosebok 50:3 sier at 40 dager var den tiden som trengtes for balsameringen. Tidsskriftet KMT: A Modern Journal of Ancient Egypt, bind 3, nr. 3, høsten 1993, s. 7, sier at eksperimenter med mumifisering av rotter viser at førti dager er den tiden som trengs for å fullføre tørkingen av liket med natron-salter. Det nevnes også at førti dager fremdeles er sørgeperioden i det moderne Egypt.


Spørsmål: I 1. Mosebok 50:13, ble Jakob begravet i hulen som Abraham kjøpte nær Mamre, eller ble noen av patriarkene begravet nær Sikem, slik Apostlenes gjerninger 7:15–16 antyder?

Svar: Først tre punkter knyttet til svaret, deretter to mulige svar.

For det første var de to stedene helt forskjellige, siden avstanden mellom Mamre og Sikem var omtrent 45 miles (72 kilometer).

Før utvandringen fra Egypt står det i 1. Mosebok 50:13 at Jakob ble begravet i nærheten av Mamre. I 1. Mosebok 50:24–26 står det at Josefs lik ble balsamert og oppbevart i en kiste i Egypt, i forventning om at det senere skulle begraves i det lovede landet.

Etter utvandringen, over 477 år senere, ble Jakobs sønner begravet i nærheten av Sikem, slik det står i Apostlenes gjerninger 7:15–16. Josva 24:32 legger også til at Josefs ben ble begravet på et område i nærheten av Sikem.

Her er to separate svar.

«de»: Apostlenes gjerninger 7:15 sier: «Og Jakob dro ned til Egypt og gikk bort [dvs. døde], han og våre fedre.» (Green’s Literal Translation) «De» i Apostlenes gjerninger 7:16 refererer til Jakobs tolv sønner (våre fedre) som ble begravet etter utvandringen, og ikke til Jakob, som ble begravet over 477 år tidligere.

Stefans feil: Hvis Stefan feilaktig hadde «sammenslått» disse to hendelsene til én da han talte, er Apostlenes gjerninger 7:15–16 likevel feilfritt. Apostlenes gjerninger 7:15–16 gjengir feilfritt en bagatellmessig feil som Stefan begikk. Ingenting tyder på at Stefan måtte være feilfri i alt han sa. Men med tanke på Stefans tidligere uttalelser om andre ting i Apostlenes gjerninger 7, kan man kanskje foretrekke det første svaret.

Men selv om det andre svaret er det riktige, er det en lære for oss. Når troende i dag er i sentrum av Guds vilje og taler til andre slik Gud ønsker at vi skal, har Gud heller ikke lovet at alle våre ord og læresetninger er feilfrie. Men det er greit. Gud virker i oss til tross for våre feil, og til og med gjennom våre feil for å få frem sin sannhet.

Uansett om Stefanus ikke brukte moderne presisjon med pronomenene sine, eller om Stefanus tok feil på et lite historisk punkt, handler Guds budskap ikke om hvorvidt Jakob var inkludert i «de» som ble begravet i Sikem eller ikke. Guds budskap er at Gud ledet israelittene i et paktforhold med seg, og at Gud brukte israelittene i tusenvis av år for å legge grunnlaget for den største begivenheten gjennom tidene: ankomsten av Guds egen Sønn, Jesus Kristus.


Spørsmål: I 1. Mosebok 50:16, løy Josefs brødre da de sa at Jakob hadde befalt Josef å ikke gjøre dem noe vondt?

Svar: Bibelen sier ikke om Jakob noen gang uttrykkelig befalte dette, så brødrene kan ha løyet. På den annen side ønsket Jakob helt sikkert implisitt at Josef ikke skulle ta hevn over brødrene sine. I dag hører vi mange ting fra folk uten å vite med sikkerhet om personen forteller hele sannheten eller ikke. Vi må likevel reagere klokt, og på den måten Gud ønsker at vi skal svare, selv når vi ikke kan bevise eller motbevise sannheten i det som blir sagt.


Spørsmål: Hvordan kan vi i 1. Mosebok 50:19–20 ta våre egne valg, siden Gud «har til hensikt» at vi skal ta de valgene vi tar?

Svar: Tre enkle punkter som forklarer denne sammenhengen.

Gud tvinger aldri mennesker til å synde eller får dem til å velge det onde. Ifølge Jakob 1:13 frister Gud ingen.

Gud forutså deres valg og lot dem ta disse valgene. Charles Hodge omtaler dette begrepet som «tillatende dekret».

Gud brukte deres onde valg som en del av sin plan. Faktisk er alt inkludert i Guds plan, ifølge Efeserne 1:11 og Ordspråkene 16:4. Louis Berkhof myntet begrepet «sammenfall» for dette konseptet.


Spørsmål: Hvorfor nevnes ordet «Elohim» 33 ganger i de første 34 versene i Første Mosebok, etterfulgt av «Yahweh-Elohim» 20 ganger i 45 vers, og deretter «Yahweh» 10 ganger i 25 vers (Evidence That Demands a Verdict, bind 2, s. 121)? Tyder dette på at det var flere forfattere?

Svar: Dette var ikke en tilfeldighet, men hadde til hensikt å først uttrykke Guds universelle, transcendente natur, etterfulgt av Hans mer personlige sider. Det var en svært lik situasjon i Koranen. Ordet «Allah» dominerer i de senere suraene fra Medina, mens «Herre», ikke «Allah», hovedsakelig brukes i de tidligere suraene fra Mekka. Her er min telling i suraene fra Medina: 4 (~211 ganger), 9 (~152 ganger), 24 (75 ganger), 33, 48, 49, 57 (33 ganger), 58 (37 ganger), 59 (29 ganger), 60–66. Her er min telling av ordet «Herre» i de mekanske suraene, etterfulgt av det omtrentlige antallet ganger ordet «Allah» brukes: 15 (3 ganger), 32 (1 gang), 50–53, 54–55 (0 ganger), 56 (2 ganger), 67 (4 ganger), 68 (0 ganger), 75 (0 ganger), 78 (0 ganger), 85–96 (9 ganger), 100–109 (1 gang), 110–112 (6 ganger), 113–114 (0 ganger).

På samme måte bruker kapittel 1 i Hebreerbrevet i Det nye testamente aldri ordene «Kristus» eller «Jesus», men omtaler ham bare som «Sønnen». Men «Jesus» og «Kristus» brukes hyppig i resten av Hebreerbrevet.

Dette viser ikke at Koranen hadde flere forfattere, eller at Hebreerbrevet hadde flere forfattere, mer enn bevisene viser at Første Mosebok hadde flere forfattere. Snarere viser dette at asymmetrisk bruk av navn ikke var uvanlig i litteraturen fra Midtøsten.


Spørsmål: Når ble Første Mosebok skrevet?

Svar: Tidlige jødiske og kristne skrifter sier enstemmig at Moses skrev den. Enten det var Moses selv som holdt pennen, eller en skriver under hans ledelse, skjedde det likevel i Moses’ tid.

Den liberale Julius Wellhausen hevdet i 1885 at de ble skrevet under eller etter det babylonske eksilet (598–539 f.Kr.). Ingen, ikke engang liberale, tror imidlertid på det i dag.

Liberale i dag mener at den ble skrevet flere århundrer etter Moses’ tid.


Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder Første Mosebok, at det vi har i dag er det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Som kristne stoler vi på at Det gamle testamente som Kristus bekreftet, er det gamle testamente vi har. For den saks skyld sier Koranen til muslimene at Jesus fikk Toraen i sura 5:46. Vi har tidlige manuskripter fra Kristi tid, noe det neste spørsmålet tar for seg. Imidlertid finnes det en ytterligere bevislinje. Filo av Alexandria var en jødisk lærd som levde fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. Han skrev en kommentar til Første Mosebok og besvarte spørsmål om Det gamle testamente. Han skrev på gresk, men det er interessant at hans greske sitater fra Det gamle testamente stemmer bedre overens med den hebraiske masoretiske teksten enn med den greske Septuaginta. Han gikk svært detaljert inn på hva de ulike versene betyr. Av totalt 1 533 vers i Første Mosebok henviste Filon til hele eller deler av 410 av dem. Her er versene han henviste til i Første Mosebok.

1:1–2, 4, 26, 27, 31; 2:1–10, 13–25; 3:1–24; 4:1–12, 14, 25–26; 5:1, 3, 23–24, 29, 32; 6:1–12, 14–17; 7:1–2, 4–5, 10–11, 16–17, 19, 21–24; 8:1–18, 20–22; 9:1,3-8,10-11,13,18,20-28; 10:1,6,8; 11:1-2,4,6-8,10,29; 12:1-4,6-7; 13:1,9; 14:1,3,7,17,18,20-24; 15:1–3,5,20; 16:1–9,11–16; 17:1,6,8,10–22,24,26,27,32; 18:1,3,6,7,9–11,15–17,22,23,27,32,33; 19:4,11,20,20,32,33,35; 20:7,12; 21:1–2,5–7,11–12,14,19–20,33; 22:1–2,4,6,7,9,16,22,62–63,67; 25:5,8,11,17,21,23–25,27,29,33; 26:2,3,5,9,12,32–33; 27:1,20,28,30,33,36,40–43,45; 28:1–2, 7, 11–17, 21–22; 29:4, 13, 26, 31, 35; 30:1, 2, 13, 16, 18, 24, 30, 36, 37, 42;

31:3–5, 10–14, 20, 27–28, 33, 35, 43; 32:10, 25, 28–29, 31; 33:5, 11; 34:1, 3; 35:2, 4, 16, 18, 25; 36:12; 37:2–3, 7–9, 12–13, 15, 33, 36; 38:7, 9, 11, 20, 25; 39:1, 3, 7, 21; 40:8–10, 15–17, 20; 41:17, 28, 45, 49; 42:1, 11, 16, 18, 36; 43:9; 45:5, 11, 16, 18, 22, 26, 28; 46:1,4,27,33–34; 47:3,9,24; 48:1,5,13,15–16,22; 49:2,15–18,22,33; 50:7–8,19,24

Det er imidlertid fire avvik i hans vershenvisninger, alle i Første Mosebok.

Vers

Masoretisk hebraisk

Filons gresk

1. Mos. 4:13

Min forbrytelse er større enn jeg kan bære.

Min forbrytelse er for stor til å bli tilgitt. (3 ganger)

1. Mos. 5:22

Henok levde 65 år før Metusala, og vandret med Gud i 300 år

Henok levde 165 år før omvendelsen, og 200 år etter det.

1. Mosebok 6:6

Det angret Gud at han hadde skapt mennesket på jorden

Gud tenkte bekymret, fordi han hadde skapt mennesket på jorden; og han bestemte seg for å handle slik.

1. Mosebok 10:9

Han var en mektig jeger for Herrens åsyn

begynte å bli en kjempe på jorden

Som du kan se av listen ovenfor, kommenterte han de tidligere kapitlene i Første Mosebok grundig, mens han var mer kortfattet når det gjaldt de senere kapitlene. Til alle muslimer som leser dette: I Første Mosebok 22 sier Filon at det var Isak, ikke Ismael, som ble ofret, akkurat som i de eksemplarene av Første Mosebok i Det gamle testamente som vi har i dag.


Spørsmål: Hva er noen av de eldste manuskriptene fra Første Mosebok som fortsatt eksisterer i dag?

Svar: Dødehavsrullene: (før Kristus) 20 eksemplarer eller fragmenter, anslått til 15 eller 18 separate eksemplarer. Disse manuskriptene kalles:

1Q1 – fragmenter av Første Mosebok

2Q1 Første Mosebok

4Q1 Første Mosebok + Andre Mosebok

4Q2 Første Mosebok, identisk med den masoretiske teksten

4Q3 Første Mosebok 40–41

4Q4 Første Mosebok 1

4Q5 Første Mosebok, ligner på den masoretiske og den samaritanske teksten

4Q6 – Del av Første Mosebok 48

4Q7 fragmenter av Første Mosebok 1 og 2

4Q8a Første Mosebok 2:17–18

4Q8b Parafrase av 1. Mosebok 12:4-5

4Q8c Tittel på et 1. Mosebok-manuskript

(4Q8a, b og c stammer fra tre forskjellige manuskripter)

4Q9 Første Mosebok, lik den samaritanske teksten

4Q10 Første Mosebok 1–3

4Q11 Første Mosebok 50:26 til Andre Mosebok 36

4Q12 Første Mosebok 26 skrevet med paleo-hebraiske bokstaver

6Q1 et fragment av Første Mosebok 5

8Q1 To fragmenter av Første Mosebok 17:12–19 og 18:20–25.

Totalt er følgende 265 av de 1 533 versene i Første Mosebok (17,3 %) bevart i Dødehavsrullene.

1 Mos 1:1–28; 2:1–3, 6–7, 14–19; 3:1–2, 11–14; 4:2–11; 5:13–14; 6:13–21; 8:21; 10:6; 12:4–5; 17:12-19; 18:20-25; 19:27-28; 22:13-15; 23:17-19; 24:22-24; 26:21-28; 27:38-39,42-43; 32:4-5,30,33; 33:1,18–20; 34:1–3,5–10,17–21,30–31; 35:1,4–10,25–29; 36:1–17,19–27,35–37,43; 37:1–2,5–6,22–30; 39:11–23; 40:1,12–13,18–23; 41:1–11,15–18,23–27,29–44; 42:15–22,38; 43:1–2,5–14; 45:14–22,26–28; 46:7–11?; 47:13–14; 48:1–11,15–17,18–22; 49:1–8; 50:3,26?

Kommentar til Første Mosebok fra Dødehavsrullene i hule 4

Septuaginta er en gresk oversettelse av Det gamle testamente og apokryfene. Fragmentet, Rahlfs 814, 1. Mosebok 14:12-15, stammer fra omtrent andre halvdel av det 2. århundre e.Kr. (150–200 e.Kr.)

En gresk kopi av Første Mosebok, kalt inv. 319, er fra før år 100 e.Kr.

På s. 7.2 nevnes det at Første Mosebok 1:1–5 i Septuaginta var skrevet på s. 12 (Papyrus Amherst 3b). Dette er datert til 264–282 e.Kr.

Wien-manuskriptet ble skrevet i det femte eller sjette århundret e.Kr., og 24 sider av Første Mosebok er bevart.

Andre greske manuskripter inkluderer

Papyrus Oxyrhynchus 656 er et manuskript fra det andre århundret e.Kr. som inneholder Første Mosebok på gresk.

Papyrus Oxyrhynchus 1007 er et fragment fra det tredje århundret e.Kr. Skribenten hadde en uvanlig fordobling av den innledende yod-bokstaven i Tetragrammaton.

Chester Beatty Papyrus 5 inneholder 1. Mosebok 42:7–19. Det er datert til 350–400 e.Kr.

Vaticanus (325–350 e.Kr.) for 1. Mosebok 46:29–50:26. Vaticanus inneholder resten av Det gamle testamente.

Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) for hele Første Mosebok bortsett fra Første Mosebok 14:14–17; 15:1–5, 16–19; 16:6–9, som er ødelagt.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) 1. Mosebok 21:26–22:17; 22:21–23:16; 23:19–24:20; 24:23–24:46;

Samaritanerne laget sin egen utgave av Toraen i det andre århundret f.Kr., selv om de eldste bevarte samaritanske utgavene stammer fra middelalderen.

Tidlige kristne manuskripter: Chester Beatty-papyriene (2.–4. århundre e.Kr.) inneholder Første Mosebok.

Den syrisk-peshitta-oversettelsen av Første Mosebok stammer fra det 5. århundre e.Kr.

En syrisk oversettelse av Septuaginta ble laget av biskop Paulus av Tella (616–617 e.Kr.), som vi fortsatt har i dag.


Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Første Mosebok?

Svar: Filon av Alexandria (15/20 f.Kr. til 50 e.Kr.) henviser til hele eller deler av 410 vers i Første Mosebok. Et av hans verk som siterer omfattende fra Første Mosebok, er Allegorisk tolkning, I.

29 kirkeforfattere fra tiden før nikensk-konsilet henviste til Første Mosebok.

1. Klemensbrev (96–98 e.Kr.) siterer eller henviser til innholdet i 25 vers i Første Mosebok. 1 Mos 1:26–28; 2:23; 4:3–8 (Septuaginta); 5:24; 9:6; 12:1–3; 13:14–16; 15:5,6; 18:27; 19:24; 21:22; 22:17; 27:41; 37:6.

Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.) siterer eller henviser til 1. Mosebok 1:26,28; 2:3; 3:15,22; 6:16; 8:10,12; 9:24–27; 11:5,6; 15:6; 18:1,2,10,13,14,16,17,20–23,33; 19:1,10,16–25,27,28; 21:9–12; 26:4; 28:10–19; 31:10–13; 32:22–30; 35:6–10; 49:5,8–12,18.

Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) oppførte Første Mosebok blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus i *On Pascha*, s. 72. Dette er nedtegnet i Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 4, kap. 26.

Teofilus av Antiokia (168–182/8 e.Kr.) siterer ordrett fra 1. Mosebok 2:8–3:19, i ett avsnitt på 37 vers, i *Teofilus til Autolykos*, bok 2, kap. 21, s. 102–103. Han siterer også fra 1. Mosebok 2:4–5,7 i *Til Autolykos*, kap. 19, s. 102.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) skriver: «Dessuten lærer vi fra Skriften selv», og siterer kort tid etter 1. Mosebok 17:9–11. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 26.1, s. 480. Han siterer fra mange, mange avsnitt i 1. Mosebok.

Theodotus, som antakelig var montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer fra 1. Mosebok 1:1 som fra «1. Mosebok» i «Utdrag av Theodotus», kap. 1, s. 43. Han siterer også 1. Mosebok 1:2 i kap. 7, s. 44, 1. Mosebok 1:3 i kap. 38, s. 48, og en del av 1. Mosebok 1:18 i kap. 56, s. 50.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.). Han siterer fra Første Mosebok og omtaler den som «Første Mosebok» blant annet i «Avhandling 12», tredje bok, 20,32.

Noen andre kirkeforfattere fra tiden før Nikæa-konsilet som siterte fra Første Mosebok, inkluderer Barnabasbrevet, Meleto/Melito fra Sardis, Athenagoras, Klemens av Alexandria, Tertullian, Hippolytus, Origenes, Novatian, Archelaus, Alexander av Alexandria og Methodius.

Etter Nikæa

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Toraen, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel og Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53 kap. 7–8 s. 99–101.


Spørsmål: Hvor nøyaktige var Filons sitater i Første Mosebok?

Svar: Her er sitater som Filon bruker i rekkefølge i *Om skapelsen*:

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» … «mørket lå over avgrunnens overflate.» … «kalte det ‘dag’». … «La oss skape mennesket i vårt bilde og etter vår likhet.» … «de ble skapt som mann og kvinne» … «dette er boken om skapelsen av himmelen og jorden, da den fant sted, på den dagen da Gud skapte himmelen og jorden, og alle grønne urter før de kom til syne på jorden, og alt gresset på marken før det spiret frem.» … «Og en kilde sprang opp fra jorden og vannet hele jordens overflate.» … «Gud skapte mennesket av jord, og han blåste livspusten inn i dets ansikt.» … «Gud førte alle dyrene til mennesket for å se hvilke navn det ville gi hvert av dem.» …
Her er sitater han bruker i uregelmessig rekkefølge i Allegorical Interpretation, del I og en liten del av del II.

«Og himmelen og jorden og hele deres verden var fullført.» … «Og på den sjette dagen fullførte Gud det verk han hadde skapt.» … «Gud fullførte sine gjerninger på den sjette dagen.» … «Han lot det han hadde påbegynt hvile.» … «Derfor lot Gud på den syvende dagen alt det han hadde skapt hvile.» … «Og Gud velsignet den syvende dagen og helliget den.» … «Dette er boken om himmelens og jordens tilblivelse, da de ble skapt.» … «På den dagen skapte Gud himmelen og jorden, og alle grønne urter på marken, før de kom til syne på jorden, og alt gresset på marken før det spiret frem. For Gud lot det ikke regne på jorden, og det fantes ingen menneske som kunne dyrke jorden.» … «Men en kilde sprang opp på jorden og vannet hele jordens overflate.» … «Og Gud skapte mennesket ved å ta en klump leire fra jorden og blåste livspusten inn i dets ansikt; og mennesket ble en levende sjel.» … «Og Gud plantet et paradis i Eden, i øst; og der satte han mennesket som han hadde formet.» … «Og mennesket som han hadde formet,» … «… som Gud satte i paradiset.» … «Og Gud lot alle trær som var en fryd for øyet og gode til mat, vokse opp av jorden, og livets tre lot han vokse opp midt i paradiset, og også kunnskapens tre om godt og ondt.» … «Og en elv strømmer ut fra Eden for å vanne paradiset. Derfra deler den seg i fire grener: den ene heter Pheison. Det er den som omgir hele landet Evilat. Der er det et land hvor det finnes gull, og gullet i det landet er av god kvalitet. Der finnes også karbunkel og safir. Og den andre elvens navn er Gihon; dette er den som omgir hele landet Etiopia. Og den tredje elven er Tigris. Dette er elven som renner foran assyrerne. Og den fjerde elven er Eufrat.» … «Og Herren Gud tok mennesket som han hadde skapt og satte ham i Edens hage for å dyrke og vokte den.» … «Og Herren Gud ga Adam dette påbudet: Av hvert tre i Edens hage kan du fritt spise; men av kunnskapens tre om godt og ondt skal dere ikke spise; for den dagen dere spiser av det, skal dere dø.» (II) «Og Herren Gud sa: ‘Det er ikke godt for mennesket å være alene; la oss skape en hjelper som passer for ham.’ … ‘Og Gud sa: La jorden frembringe levende vesener etter sin art, firbeinte dyr, krypdyr og ville dyr.’» (Han fortsetter, gjennom Abraham).

En sammenligning av de to avsnittene viser at Filon ikke nødvendigvis brukte nøyaktig de samme ordene når han siterte det samme avsnittet.


Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Første Mosebok?

Svar: Med hovedfokus på kapittel 1, er her noen av oversettelsesforskjellene i de 1 533 versene i Første Mosebok. Ifølge Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 934, stemmer den samaritanske Pentateuken overens med Septuaginta mot den masoretiske teksten i 1 900 lesninger. Med mindre annet er angitt, er den første setningen hentet fra den masoretiske teksten (MT) og den andre fra Septuaginta (LXX).

1 Mos 1:1 «himmlene» (MT) mot «himmelen» (Septuaginta)

1 Mos 1:2 «formløs og tom» vs. «stygg og uinnredet» (Septuaginta) vs. «tom og intet» (Aquila) vs. «brakk og udefinerbar» (Symmachus) vs. «øde uten mennesker eller dyr og uten noen form for dyrking av planter og trær» (Neophyti I’s Targum [parafrase]) vs. «tom og øde» (Vulgata)

1 Mos 1:2 «dybdens overflate» vs. «dybden»

1 Mos 1:2 «vannets overflate» vs. «vann»

1 Mos 1:5 «dag» (MT, Septuaginta) vs. «dagtid» (Dødehavsruller 4QGen(g))

1 Mos 1:6 «vannene» vs. «vann» (3 ganger)

1 Mos 1:7 «Og slik ble det» vs. (mangler) (2 hebraiske ord, 3 greske ord)

1 Mos 1:8 «himmelen» vs. «himmelen»

1 Mos 1:9 «det skjedde.» vs. «det skjedde. Og vannet som var under himmelen, samlet seg på sine steder, og tørt land kom til syne.» (17 greske ord)

1 Mos 1:11-12 «spede skudd» vs. «urter» (to ganger)

1 Mos 1:14 «himmelen, for å skille» vs. «himmelen, for å gi lys over jorden, for å skille»

1 Mos 1:16 «herske» vs. «regulere» (to ganger)

1 Mos 1:16 «og stjerner for å herske over natten» vs. «regulere natten, også stjernene».

1 Mos 1:20 «krypdyr» vs. «reptiler» (reptilia på gresk)

(Merk at i 1 Mos 1:20,21 har Greens bokstavelige oversettelse feilaktig «fugler», mens det burde være «flygende skapninger», siden det samme hebraiske ordet refererer til flaggermus og vingede insekter i 3 Mos 11:19-22 og 5 Mos 14:18-20.)

1 Mos 1:21 «og alt som kryper» vs. «og hvert levende reptil»

1. Mosebok 1:21–25 «det» kontra «de» (flere ganger) (dette er et pirkete grammatisk spørsmål)

1 Mos 1:22 «formere seg» vs. «bli formert»

1. Mosebok 1:24 «husdyr og krypdyr» vs. «firbeinte dyr og reptiler»

1 Mos 1:26 «i vårt bilde, etter vår likhet» vs. «etter vårt bilde og vår likhet»

1 Mos 1:26 «ville dyr og over hele jorden» (MT, Septuaginta) vs. «jordens ville dyr» (syrisk)

1 Mos 1:26 «krypdyr som kryper» vs. «reptiler som kryper»

1 Mos 1:27 «i sitt eget bilde; i Guds bilde» vs. «etter Guds bilde»

1 Mos 1:28 «Og Gud velsignet dem, og Gud sa til dem» vs. «Og Gud velsignet dem og sa»

1 Mos 1:30 «alt levende» vs. «alle ville dyr»

1 Mos 2:1 «hele deres hær» vs. «hele deres verden»

1 Mos 4:8 «Abel» vs. «Abel, la oss gå ut på marken» (samaritansk Pentateuk, Septuaginta, Neophyti I-targum, syrisk, sammenlign Vulgata)

1 Mos 4:15 «Derfor» (MT, Targumene) vs. «Ikke slik. Derfor» (Septuaginta, syrisk, Vulgata) (ingen endring i betydning)

Slektsregisteret i 1. Mosebok 5 og 11:10–26 er litt annerledes i den samaritanske Pentateuken (The Anchor Bible Dictionary, bind 5)

1 Mos 5:24 «vandret med Gud» (MT) vs. «behaget Gud» (LXX, Hebreerne 11:5b)

1. Mosebok 6:4 «Guds sønner» (MT, deler av Septuaginta) vs. «Guds engler» (deler av Septuaginta) vs. «gudenes sønner» (oversettelse av jøden Aquila). Se Augustinus av Hippos «Guds by» (413–426 e.Kr.), bok 15, kap. 23, s. 304

1 Mos 6:5 «HERREN» (MT, Targumene) vs. «HERREN Gud» (Septuaginta) vs. «Gud» (Vulgata)

1. Mosebok 7:22 «livets ånds pust» mot «livets pust» (Septuaginta, Vulgata)

1. Mosebok 9:25 Noen Septuaginta- og arabiske GT-manuskripter sier at forbannelsen ikke gjaldt «Kanaan», men «Ham, Kanaans far».

1 Mos 10:4 «Dodanim» (de fleste masoretiske manuskripter) vs. «Rodanim» (noen masoretiske manuskripter, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta)

1 Mos 10:23 «Mash» (MT) mot «Meshech» (Septuaginta og 1 Krøn 1:17 i den masoretiske teksten)

I 1. Mosebok 11:12 er «Kainan» satt inn mellom Arfaksad og Sela både i Septuaginta og i Lukas 3:36.

1. Mosebok 11:32 Terah døde i en alder av «205 år» (MT) mot «145 år» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken)

1. Mosebok 14:1,9 «Arioch av Ellasar» (hebraiske manuskripter) mot «kong Arioch, kong Ellasar»-omskrivningen i Theophilus til Autolycus, bok 2, kap. 31, s. 107. Sumerisk arkeologi har funnet en «kong Ariochu av Larsa».

1. Mosebok 14:23 «rem/sandal» (MT) mot et ukjent ord i den samaritanske Pentateuken (1 bokstavsforskjell, mest sannsynlig en forvanskning)

1. Mosebok 18:22 «mennene sto foran Herren» mot «Herren sto foran Abraham» (gammel hebraisk skrifttradisjon)

1 Mos 19:17 «han sa» mot «de sa» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

1 Mos 20:13; 31:53; 35:7 «Elohim» mot «El» (den samaritanske Pentateuken). Også i 2 Mos 22:8.

1 Mos 21:9 «med Isak» vs. «med sin sønn Isak» (Septuaginta, Vulgata)

1 Mos 22:2 «din sønn, Isak, din eneste, som du elsker» vs. «Ta din sønn, den elskede, som du har elsket, Isak»

1. Mosebok 22:13 «en vær bak [ham]» (de fleste masoretiske tekster) mot «en vær» (noen masoretiske tekster, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, syrisk)

1 Mos 23:1 «år, årene i Saras liv» kontra «år» (Septuaginta, Vulgata)

1 Mos 24:62 «fra å komme til» mot «fra» (syrisk Targum)

1 Mos 30:36 mangler vs. «at en engel viste seg for Jakob i en drøm og åpenbarte hans andel i Labans flokker» (samaritansk Pentateuk)

1 Mos 30:11 «med/i lykke» (MT, Kethib, Septuaginta, Vulgata) vs. «en hær» (Qere, syrisk, Targumene) (Qere er visse arameiske ord som leses høyt, og som avviker fra de skrevne ordene i den masoretiske teksten. Kethib (skrevet på arameisk) er de skrevne ordene i det hebraiske Gamle Testamentet)

1 Mos 31:40 «brennende hete» (MT, Septuaginta) vs. «høsttid» (samaritansk Pentateuk, åpenbart en forvanskning)

1 Mos 31:49 «Mizpa» mot «vitnesøyler» (Septuaginta) mot «søylen i Mizpa» (samaritansk Pentateuk)

1 Mos 33:4 «og [han] kysset ham» (til stede, men markert med prikker i den masoretiske teksten) vs. fraværende (Septuaginta)

1 Mos 36:2,14 «datter av» mot «sønn av» [Zibeon/Sebegon] (Pentateuken, syrisk)

1 Mos 36:3 «Basemat» (MT, Septuaginta) mot «Mahalat» (den samaritanske Pentateuken)

1 Mos 36:16 «Korah/Core» (MT og Septuaginta) vs. (fraværende) (samaritansk Mosebøkene, 1 Krøn 1:36)

1 Mos 36:24 «vann» (MT, Vulgata) vs. «varme kilder» (Septuaginta)

1 Mos 36:39 «Hadar» (de fleste masoretiske tekster) mot «Barad» (Septuaginta) mot «Hadad» (noen masoretiske tekster, den samaritanske Pentateuken, syrisk)

1 Mos 37:36 «medanitter» mot «midianitter» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken, Vulgata, syrisk)

1 Mos 41:22 «og jeg så» mot «jeg sovnet inn for andre gang, og jeg så» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

1 Mos 41:48 «maten fra de syv årene som var i landet» vs. «maten fra de syv årene, da det var overflod i landet» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken)

1 Mos 41:56 «åpnet alt som var i/blant dem» vs. «alle forrådshusene» (Septuaginta, Vulgata, syrisk)

1 Mos 44:4 «bra?» vs. «bra? Hvorfor har du stjålet sølvbegeret mitt?» (Septuaginta, Vulgata)

1 Mos 46:13 «Puah» mot «Phua» (Septuaginta) mot «Puvah» (samaritansk Pentateuk, syrisk, 1 Krøn 7:1)

1 Mos 46:13 «Iob» vs. «Jashub» (noen Septuaginta-utgaver, den samaritanske Pentateuken)

1 Mos 46:16 «Ziphion» vs. «Zephon» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken, 4 Mos 26:15)

1. Mosebok 46:20 «ham» mot «ham, [nemlig] Manasse og Efraim. Og Manasse fikk sønner som den syriske medhustruen fødte ham, [nemlig] Makir. Og Makir avlet Gilead. Og sønnene til Efraim, Manasses’ bror: Sutalaam og Taam. Og Sutalaams sønner: Edom.» (Septuaginta, sammenlign Dødehavsrullen 4QExod(a))

1 Mos 46:23 «Hushim» vs. «Hashum»

1 Mos 46:27 «i Egypt, to sjeler. Alle sjelene som tilhørte Jakobs hus og kom til Egypt, var sytti.» (MT) vs. «i Egypts land var det ni sjeler; alle sjelene i Jakobs hus som kom med Josef til Egypt, var syttifem sjeler.» (Septuaginta)

1 Mos 47:21 «han førte dem til byene» vs. «han gjorde dem til slaver» (Septuaginta, den samaritanske Pentateuken)

1 Mos 49:4 «han besudlet det» vs. «dere besudlet det» (Septuaginta, syrisk, targumer)

1 Mos 49:5 «Josef» vs. «dem»

1 Mos 49:7 «deres vrede er forbannet» vs. «deres vrede er vakker» (samaritansk Pentateuk)

1 Mos 49:20 «fra Aser» mot «Aser» (Septuaginta, Vulgata, syrisk)

1 Mos 50:16 «de befalte Josef» vs. «de gikk til Josef» (Septuaginta, syrisk)

1 Mos 50:23 «på Josefs knær» mot «i Josefs dager» (den samaritanske Pentateuken)

Bruken av Elohim og Jehova er spredt annerledes i Septuaginta sammenlignet med den masoretiske teksten. Julius Wellhausen anså dette som det svakeste punktet i sin dokumentarhypotese.

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens *Literal Translation*, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av *The Septuagint: Greek and English*. *The Expositor’s Bible Commentary*, *The Anchor Bible Dictionary* bind 5, samt fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.


av Steven M. Morrison, PhD.