< Bibelspørsmål fra 1. Tessalonikerbrev

Spørsmål: Hva vet vi om byen Tessalonika i 1 Tess 1?

Svar: Tessalonika var en «varm» by. Den het opprinnelig «Therma» på grunn av de varme kildene i nærheten av byen. Bukten kalles Thermaic Gulf. En av Aleksander den stores generaler, Kassander, giftet seg med Aleksanders halvsøster, som het Thessalonika. Han bygde en ny by nær Therma til hennes ære. Thessalonika hadde en stor jødisk befolkning. Det var den største byen i Makedonia, med en total befolkning på rundt 200 000. (Til sammenligning hadde Korint en befolkning på 650 000.)

Thessalonika var svært uvanlig ved at den både var den romerske hovedstaden i Makedonia og en fri by styrt av fem eller seks embetsmenn kalt politarcher. Lukas bruker begrepet i Apostlenes gjerninger 17:6, og noen har stilt spørsmål ved Lukas’ nøyaktighet siden begrepet ellers var ukjent. Imidlertid har arkeologer siden den gang funnet nitten inskripsjoner som bruker dette begrepet i den makedonske regjeringen.

Spørsmål: Hva er en oversikt over 1. Tessalonikerbrev?

Svar: Her er en oversikt.

1 Takker du Gud for hans folk? Måte, omstendigheter og årsak

2–3 Anerkjennelse av Paulus’ tjeneste

2:1–16 Forklaring av hans forkynnelse: hvordan han fremførte den, og hvordan de tok imot den

2:17–3:10 Forklaring av hans fravær: hans frustrasjon, nåværende planer og lovprisning

3:11–13 Bønn om veiledning, kjærlighet og styrke

4–5 Veiledning til Guds folk

4:1-12 Personlig veiledning: forbedring, seksuell renhet og broderlig kjærlighet

4:13–5:11 Håpet om Kristi gjenkomst: De døde i Kristus og Herrens dag

5:12–22 Veiledning til menigheten: ledere, alle, seg selv og tilbedelse

Spørsmål: I 1 Tess 1:2, hvor ofte sa Paulus at han takket Gud for disse troende? Hvorfor er vi noen ganger ikke så takknemlige som vi burde være for andre troende?

Svar: Paulus sa at han alltid takket Gud for dem. I alle sine brev, unntatt Galaterbrevet, nevner han at han takket Gud for dem. Noen ganger gjør vi ikke det hvis vi tar andre troende for gitt, eller hvis vi ikke setter pris på de hjelpsomme (selv om de ikke alltid er behagelige) måtene Gud bruker dem på i våre liv. Men uansett hva vi føler, og selv om en bestemt troende ikke ser ut til å kunne gjøre noe for oss, bør vi takke Gud for at han har skapt dem som sitt vakre verk, skapt i hans bilde. Vi skal være sammen med dem og nyte deres vennskap og fellesskap for alltid, så det er fornuftig å begynne å sette pris på dem allerede nå.

Noen ganger kan vi være fulle av egoisme, glemme Gud og menneskene rundt oss, og være opptatt av vår egen lille verden. Med klokskap bør vi prøve å se verden og våre liv fra Guds perspektiv.

Spørsmål: Hvordan kan vi, som det står i 1 Tess 1:2 og Fil 1:3, alltid være takknemlige i bønnen?

Svar: Vi bør be uten opphold, og våre bønner bør være fylt av takknemlighet. Takknemlighet er ikke bare ord vi sier, men en holdning vi lever ut i hverdagen. Som det heter i en kristen sang: «Før jeg fremfører mitt behov, vil jeg fremføre mitt hjerte.»

Spørsmål: Hva var egentlig grunnene til at Paulus var takknemlig for tessalonikerne i 1 Tess 1:2–8?

Svar: Her er åtte grunner som Paulus nevnte.

1 Tess 1:3 Deres arbeid, drevet av tro

1 Tess 1:3 deres innsats drevet av kjærlighet

1 Tess 1:3 deres utholdenhet inspirert av håp i Jesus.

1 Tess 1:4 De var utvalgt av Gud.

1 Tess 1:6 De ble etterfølgere av Paulus, Silas, Timoteus og Herren.

1 Tess 1:6 De tok imot budskapet med glede, gitt av Den Hellige Ånd

1 Tess 1:7 De ble et forbilde for alle troende i Makedonia og Akaja.

1 Tess 1:8 Herrens budskap gikk ut fra dem overalt.

Vi bør være takknemlige overfor Gud for andre av lignende grunner.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Tess 1:6 være greit å si at vi er etterfølgere av et menneske (bortsett fra Kristus)? På hvilke måter er det ikke greit å si at vi er etterfølgere av mennesker?

Svar: Paulus ber oss se opp til ham og våre gudfryktige ledere når de følger Kristus (Filipperne 3:17; 1. Tessalonikerbrev 1:6; Hebreerne 13:7). Vi skal adlyde våre ledere og underordne oss dem i Herren (Hebreerne 13:17). Med andre ord skal vi adlyde våre ledere, vel vitende om at det Gud sier, går foran eventuelle motstridende uttalelser de måtte komme med. Men vi skal ikke kalle noen menneske for vår Far; bare Gud er vår Far, ifølge Matteus 23:9.

Spørsmål: I 1. Tess 1:7, har du tenkt på å være et forbilde? Hva innebærer det?

Svar: Hvis folk vet at du er kristen, er du allerede et forbilde. Spørsmålet er om du er et godt forbilde eller ikke.

Spørsmål: I 1 Tess 1:7–10, på hvilke måter bør vi bry oss om det synet ikke-troende har på kristne? På hvilke måter bør vi ikke bry oss?

Svar: Vi bør være et positivt vitne ved å leve hellige liv. Vi bør oppriktig elske andre og uttrykke vår kjærlighet. Vi ønsker ikke å fornærme andre. Men vi innser at evangeliet i seg selv ofte er støtende. Vi bør ikke bekymre oss hvis folk blir fornærmet av vårt budskap. Vi bør elske en person mer enn vi elsker vennskapet med den personen, og våge å dele evangeliet med dem.

Spørsmål: Hvordan ble tessalonikernes tro kjent overalt, slik det står i 1 Tess 1:8?

Svar: Deres tro var velkjent blant kristne overalt. Men slik et horn sprer sin lyd uten å skille mellom hørere, slik bør også Guds ord gå ut fra oss.

Spørsmål: Hva var en annen grunn til at Paulus var takknemlig for tessalonikerne i 1 Tess 1:9?

Svar: De tidligere grunnene handlet om hva disse troende var, og hvor de var på vei. Men denne grunnen er bare glede over å innse hvor langt de hadde kommet fra der de var.

Spørsmål: Hvorfor understreker Paulus i 1 Tess 2:1–4 at besøket ikke var en fiasko?

Svar: Paulus ble til en viss grad hindret i Makedonia. Andre steder hadde Paulus hatt stor suksess uten motstand. Andre steder, som på Kypros, var det motstand fra én mann, men Gud tok avgjørende hånd om det. Men etter Filippi måtte de forlate Makedonia-regionen på grunn av motstanden. Kanskje lurte Paulus på hva mer som kunne ha blitt oppnådd der, hvis ikke Satans motstand hadde hindret ham i å bli lenger. Men Gud kan bruke selv Satans motstand til sin ære. Paulus hadde allerede satt sitt preg på Filippi og Tessalonika, og motstanden tvang ham til å dra videre til Berea, Athen og spesielt Korint.

På lang sikt viste Paulus’ korte opphold i de makedonske byene Filippi og Tessalonika seg å være svært fruktbart. Senere var makedonerne svært gavmilde og ga til og med av sin fattigdom, som beskrevet i 2. Korinterbrev 8:1–5. Noen makedonere kan ha reist sammen med Paulus til Korint, som nevnt i 2. Korinterbrev 9:2–4, og Paulus var bekymret for at menigheten i Korint skulle fremstå som gjerrig i makedonernes øyne. I den tidlige kirkehistorien skrev biskop Polykarp et brev til menigheten i Filippi. Tertullian nevner de apostoliske menighetene i Korint, Filippi, Tessalonika og Efesos (men ikke Athen) i *Prescription Against Heretics*, kap. 36, s. 260

Spørsmål: I 1. Tess 2:2–4, hvordan vil du i dag karakterisere en tjeneste som i utgangspunktet en suksess eller i utgangspunktet en fiasko?

Svar: Først og fremst handler det om trofasthet mot Guds sannhet og hjerte. Hvordan (om i det hele tatt) går en tjeneste på akkord? Hvordan blir mennesker velsignet gjennom tjenesten? Jeremia hadde en vellykket tjeneste, selv om Baruk i hans tid var en av de eneste vi kjenner til som fulgte ham. Suksess er å gjøre det Gud vil at du skal gjøre, og å være den Gud vil at du skal være.

Spørsmål: I 1. Tess 2:3 kan det greske ordet «dolo» ikke bare bety «løgn» eller «bedrag», men også «å lure», «ved list», eller «agn» eller «felle». Hva er noen «listige» metoder vi ikke bør bruke i Guds verk?

Svar: «Bait and switch» er et uttrykk som betyr å love én ting, men levere noe annet. Vi bør fremstille tingene slik de virkelig er. Folk bør ikke bli overrasket når de blir kristne, eller høre ting som er fundamentalt forskjellige fra det de hørte før de ble kristne. Vi må ikke bare dele halvparten av evangeliet, men hele evangeliet. Vi må fortelle dem om helvete så vel som himmelen, lydighet så vel som nåde, og Jesus som Herre så vel som Jesus som Frelser. Vi bør ikke gi, eller antyde at Gud gir, tomme løfter som ikke vil bli holdt.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved verset i 1. Tess 2:4?

Svar: Dette verset er et ordspill. Det kan oversettes slik: «Slik Gud, som prøver våre hjerter, har bekreftet at vi er verdige til å bli betrodd evangeliet».

Spørsmål: Hvordan ville en tjeneste som prøvde å behage mennesker, skille seg fra en som prøvde å behage Gud, i 1 Tess 2:4?

A: En tjeneste som først og fremst prøvde å behage mennesker, ville være sentrert rundt strategi og tall. De fleste diskusjonene om tjenesten ville kanskje dreie seg om hvordan man kan få flere mennesker, hvordan man kan skaffe mer penger, eller hvordan man kan skape nye muligheter for vekst. Den risikerer å bli så «tilpasningsdyktig» at den kan miste de grunnleggende kjerneverdiene av syne.

For en tjeneste som først og fremst prøver å behage Gud, ville fokuset ligge på bønn. De fleste diskusjonene ville dreie seg om hvordan man kan dele evangeliet med flere mennesker, hvordan man bedre kan styrke medlemmene og hvordan man kan tjene andre. En viktig forskjell er at den ønsker at andre skal bli tjent, i stedet for alltid å være den som tjener andre. Dette kan innebære å inngå samarbeid med en annen tjeneste, eller til og med å gi ressurser til en annen tjeneste, i stedet for å prøve å bygge et imperium for seg selv.

Spørsmål: Hva er forskjellen i 1. Tess 2:5 mellom å bruke smiger, som er dårlig, og å rose folk, som kan være bra?

Svar: Smiger er uoppriktig. Det kan være direkte uærlig, eller det kan rette oppmerksomheten mot trivielle eller overfladiske ting på bekostning av vesentlige ting. Å rose folk for det de har gjort eller for deres karakter, når det er oppriktig, er en fin måte å oppmuntre andre på.

Spørsmål: I 1 Tess 2:5, hvordan tar noen på seg en maske for å skjule grådighet?

Svar: De prøver, med varierende suksess, å si at det finnes et annet motiv, for eksempel å hjelpe andre, å hjelpe organisasjonen osv., når det primære motivet er grådighet. Det finnes så mange kurs i lederskap at det ikke mangler på folk som ønsker å være ledere.

Det greske ordet «pleonexia» betyr bokstavelig talt ønsket om å ha mer...

Spørsmål: I 2 Tess 2:8, på hvilke måter bør vi dele våre liv med andre, i motsetning til å holde privatlivet vårt privat?

A: Det er bra å dele mye av livet vårt, både suksessene og utfordringene, men vi bør ikke dele absolutt alt. Vi bør ikke dele noe som Gud ikke vil at vi skal dele, så be til Gud om at han må vise deg i hjertet ditt når du bør holde munn. Her er en kortfattet oversikt over hva vi ikke bør dele.

Å gjøre andre sinte, med mindre de har grunn til å være sinte over noe.

Å skryte eller prale

Fortrolig informasjon som andre har fortalt deg, uansett om de burde ha fortalt det eller ikke

Å motløse eller avskrekke en annen person fra å leve rettferdig, slik Jobs kone gjorde. (Det er imidlertid greit å avskrekke dem fra å synde.)

Å forherlige synd. (Den gangen jeg ble full på baren, føltes det så bra...)

Falske påstander eller løgner, inkludert smiger

Å forherlige andre, å sette dem på en pidestall. (Å ære dem er imidlertid bra.)

Skadelige eller sårende ting overfor den andre personen eller andre

Krenkende ord eller holdninger (å nedverdige de svake, de ekle eller de forkastede)

Å dømme andre, selv om det er greit å si at syndige handlinger er syndige

Bevisst å si ting som gjør at andre mister tilliten til det du sier

Langtekkelig, ordrik og omstendelig, og gi mer informasjon enn personen ønsker å høre

Ondsinnet feilinformasjon for å skade andre eller ha det gøy på deres bekostning

Ikke-offentlig informasjon om en annen person som vedkommende ikke ønsker skal deles. (Uansett om du mener det er riktig å ikke dele den.)

Å plagiere det en annen har sagt, uten å gi kreditt. Ikke stjel andres ord og utgi dem for å være dine egne.

Tvilsom nøyaktighet (du er ikke helt sikker på om det er sant eller ikke)

Å grave opp dårlige ting den andre personen har gjort, etter at du allerede har diskutert det og tilgitt dem. Slike ting bør glemmes.

Hemmeligheter som kan føre til at en uskyldig person blir drept, skadet eller urettmessig fengslet

Fristelser for andre. (Den gangen jeg ble full på akkurat den baren, der drinkene er halv pris...)

Uoffentlig informasjon som du har lovet arbeidsgiveren din, en tidligere arbeidsgiver eller en kunde at du ikke skal dele.

Å sverte eller bakvaske en annen person

Noe onde mennesker kan utnytte til sin fordel

Vokseninnhold, erotisk, uanstendig eller grov humor eller informasjon

Du ærer ikke Gud eller andre kristne

Folk bør se hvordan du lever livet ditt, men du bør ikke føle press for alltid å måtte si noe.

Spørsmål: Hvorfor måtte Paulus i 1 Tess 2:9 arbeide med et håndverk blant dem?

Svar: Paulus ba ikke om støtte fra de ikke-troende og de helt nye troende han forkynte for. I jødedommen hadde ingen rabbiner lov til å tjene til livets opphold ved å undervise i loven. I noen muslimske land blir kristne heltidsarbeidere feilaktig sett ned på som snyltere som utnytter andre. Men en misjonær som er teltmaker og har et verdslig yrke, ville ikke ha det problemet. Både Paulus og misjonærer i dag har rett til å motta full støtte fra menigheten. Men for å kunne arbeide blant folket han forkynte for, valgte Paulus å ikke utøve denne retten.

Fysisk arbeid ble i noen grad sett ned på av den greske og romerske overklassen, men ikke av jødene.

Spørsmål: Hva om livet til en kristen arbeider, enten det er en heltidsmisjonær eller ikke, ikke var uten skyld, slik det står i 1 Tess 2:10? Hvordan ville det fungere?

Svar: Det kan undergrave vitnesbyrdet deres når andre får vite det. Selv medtroende, som ser opp til arbeideren, kan tenke at siden han sviktet på et bestemt område, er det ikke så alvorlig om jeg også svikter på det området. Men en arbeider kan omvende seg og fortsatt tjene Gud, samtidig som han oppfordrer andre til ikke å begå de samme feilene som han gjorde.

Spørsmål: Hvordan kan 1. Tess 2:11–12 være en oppsummering av disippelgjøring, sjelesorg og til og med vitnevirksomhet?

Svar: Selv om dette verset ikke spesifiserer hva man skal gjøre, er det ganske omfattende når det gjelder hvordan man skal gjøre det: å oppmuntre, trøste og formane mennesker. Paulus sier at han gjorde dette slik en god mor (1. Tessalonikerbrev 2:7) eller en god far (1. Tessalonikerbrev 2:11) ville gjort for å hjelpe sine egne barn.

Spørsmål: Hvordan kan et ord fra et begrenset, feilbarlig og ufullkomment menneske i 1. Tess 2:13 faktisk være Guds ord?

Svar: Det kan virke umulig hvis man utelukkende fokuserer på menneskets mangler. Men den allmektige Gud, for hvem ingenting er umulig (Matteus 19:26; Markus 10:27; Lukas 1:37), var i stand til å formidle sitt budskap til Bileam selv gjennom et esel. Den allmektige Gud er mektig og intelligent nok til å formidle sitt budskap tydelig gjennom ufullkomne redskaper. Ikke bare kommuniserte Gud med den nødvendige presisjonen, men han bevarte også sitt ord med den nødvendige presisjonen og nøyaktigheten, slik at vi fremdeles kan forstå hans budskap.

Et bedre spørsmål er: Siden vi kan kommunisere gjennom menneskets ord, hvordan kan du da tro at en allmektig Gud ikke er mektig nok til å kommunisere via menneskets ord?

Spørsmål: Er 1 Tess 2:14–15 på noen måte antisemittisk?

Svar: Nei. Ingen kan seriøst mene at dette er etnisk antisemittisk, siden Paulus var jøde, og som Rom 3:1–2 viser, så han en stor fordel i sin arv. Kanskje de mener det var religiøst antisemittisk.

Det er imidlertid ikke religiøst antisemittisk, siden det ble skrevet av en som elsket det jødiske folket og brydde seg dypt om dem, til tross for at de ikke tok imot Kristus, slik Rom 9:1-5 og 10:1 viser.

Du må innse at noen mennesker tror at noe er rettet mot dem hvis det i det hele tatt sies noe negativt om medlemmer av deres etniske gruppe. Jeg antar at noen kunne si at Bibelen er «anti-alle» etter denne merkelige definisjonen, fordi Bibelen sier at alle har kommet til kort i forhold til Guds standard, og noen mennesker liker ikke kritikk eller negative kommentarer om noe som helst.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i 1. Tess 2:15 at noen av jødene var fiendtlige mot alle mennesker, siden disse jødene utvilsomt hadde venner og mennesker de brydde seg om?

Svar: Det er riktig at disse jødene kanskje opptrådte vennlig overfor mange. Men hvis de overtalte folk til å avvise Jesus – på den mest avgjørende måten – var de fiendtlige mot alle.

Spørsmål: I 1 Tess 2:16: Siden Gud er så kjærlig, hvordan kan mennesker da synde opp til en grense?

Svar: Romerbrevet11:22 sier at vi bør ta hensyn til både Guds godhet og strenghet. Gud er det mest kjærlige vesenet i universet, men også det strengeste. Paulus hadde personlig erfaring med dem som prøvde å hindre andre i å høre, som i Apostlenes gjerninger 13:8–11 med Elymas.

Spørsmål: I 1 Tess 2:17 betyr det greske ordet for «revet bort», aporthanisthentes, bokstavelig talt å bli gjort til foreldreløse. Hvorfor var Paulus så opptatt av at disse nye troende «ikke skulle bli gjort til foreldreløse»?

Svar: Paulus kan ha vært bekymret for at de ikke ville være flittige i sin fremgang i troen. En spekulasjon er imidlertid at det var en mer presserende sak. De kunne bli villedet eller forført av jøder eller kjettere til å forlate troen. På samme måte skal vi, når vi fører noen til Kristus, beskytte dem mot falske lærere.

Spørsmål: Vil vi kjenne igjen folk i himmelen, ifølge 1 Tess 2:19?

Svar: Ja. I 1. Tessalonikerbrev 2:19 og Filipperne 4:1 sa Paulus at disse troende var hans glede og krone, og han ville helt sikkert kjenne igjen sin krone. Vi vil kanskje ikke se like ut med våre herliggjorte legemer, men vi vil kjenne hverandre igjen.

Spørsmål: I 1 Tess 2:19; 3:13; 4:15; 5:23; 2 Tess 2:1,8,9; 1 Kor 15:23; Jak 5:7,8; 2 Pet 1:16; 3:4,12; 1 Joh 2:28; Matt 24:3,27; hva er det som er uvanlig ved dette greske ordet, parousia, for «å komme»?

A: Det finnes tre greske ord som brukes i Bibelen om Kristi gjenkomst: parousia (gjenkomst og påfølgende tilstedeværelse), apokalupsis (avsløring, åpenbaring eller apokalypse) og ephiphaneia (manifestasjon eller epifani).

Det betyr både å komme og å fortsette å være til stede. I ikke-bibelsk litteratur ble et herskerbesøk kalt en parousia.

Spørsmål: Hvorfor kunne noen i Paulus’ stilling i 1. Tess 3:1–3,6 tro at nettopp de var best egnet til å forkynne? Hvorfor hadde ikke Paulus denne holdningen?

Svar: Vi vet ikke om Paulus tenkte dette, men det kunne ha vært tanken hos en annen kristen i en lignende stilling. Vi må huske at kraften ikke ligger hos oss, men hos Gud. Gud kan og vil bruke oss, men Gud kan også bruke andre mennesker. Gud trengte ikke at Paulus, «den beste», skulle bli i Tessalonika, særlig når Paulus kunne utrette store ting et annet sted. Men en gjennomsnittlig kristen, som for eksempel Timoteus, ville klare seg utmerket når Gud virket gjennom ham.

Spørsmål: I 1 Tess 3:1–6 kunne Paulus ha sagt «Jeg har gjort nok» og sluttet å forkynne evangeliet for å leve et rolig liv. Hvorfor tror du Paulus fortsatte?

Svar: Paulus kunne absolutt ikke ha forkynt velstandsevangeliet: «Lev et lett liv, som meg». Selv om Paulus kanskje var i en posisjon der han kunne ha tenkt: «Jeg har allerede gjort nok», finnes det absolutt ingen bevis for at han noensinne gjorde det. Han ble drevet av sin kjærlighet til Gud og sin kjærlighet til andre, og av at han ikke ønsket at de skulle havne i helvete. Paulus hadde et formål. Husk at ordet «pensjonere seg» ikke finnes i Bibelen.

Spørsmål: Hvorfor bestemmer Gud bevisst at vi skal gjennomgå prøvelser, som det står i 1. Tess 3:3?

Svar: Gud ordner alt i samsvar med sin vilje (Efeserne1:11 ; Ordspråkene 16:4; ~Romerne8:28 ).

I tillegg ble hver eneste av våre dager skrevet inn i Guds bok før en eneste av dem ble til, som det står i Salme 139:16.

Foreldre «velger med tungt hjerte» at barna deres skal få smertefulle stikk og lære smertefulle lekser av sine feil. Kristne har til og med vært stolte når deres barn, koner og ektemenn har dødd mens de prøvde å redde livet til en annen eller stå opp for sin tro. Ingen foreldre velger denne typen smerte for sin egen skyld, men for det større gode. På samme måte velger Gud å tillate disse tingene, ikke fordi Han er en slags sadist, men snarere:

1. For den enkeltes oppdragelse eller det større gode (Hebreerne 12:4–15)

2. Til fordel for andre (Filipperne 1:22-25; Kolosserne 1:24-25)

3. For Guds ære (som for eksempel i Jobs tilfelle)

4. Fordi Gud til slutt vil få alle våre prøvelser til å virke ubetydelige sammenlignet med vår fremtidige herlighet (Romerne 8:18; 1. Petersbrev 4:12-14)

Spørsmål: Hvordan kunne de som forfulgte Paulus i 1. Tess 3:3 gjøre noe galt? De må jo ha gjort Guds vilje, siden Gud hadde bestemt at Paulus skulle gjennomgå disse prøvelsene.

Svar: De handlet galt, og de var ansvarlige for sine onde gjerninger. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gud virker alt ut i henhold til sin vilje (Efeserne 1:11; Ordspråkene 16:4).

2. Gud bruker mange redskaper for å oppnå sine endelige mål, og Bibelen viser tydelig at menneskers onde beslutninger er blant de redskapene Gud bruker (1. Mosebok 50:20).

3. Gud hadde på forhånd planlagt å bruke Judas’ onde hensikter (Apostlenes gjerninger 2:23; Johannes 13:18; Salme 41:9), men Judas hadde likevel fullt ansvar for sine handlinger (Markus 14:21; Lukas 22:21–22). På samme måte reduserer ikke Guds planlagte bruk av andres onde handlinger deres ansvar for sine onde valg.

Spørsmål: I 1 Tess 3:8; Fil 4:1 og Ef 6:10–16 – siden vi allerede er frelst, hvorfor blir vi da pålagt å «stå fast i troen»?

Svar: Kristne kan bli villedet eller forført, slik Matteus 24:24 viser. Selv ekte kristne kan drive bort fra troen eller skjule sin tro av frykt, og i en periode gjøre ting som er ubehagelige for Gud.

Spørsmål: I 1 Tess 3:12 og 4:9–10 står det at vi som kristne allerede elsker Gud og andre – trenger vår kjærlighet da å øke? Hvordan får Gud vår kjærlighet til andre til å øke og til og med strømme over?

Svar: Vi bør bevisst ønske at vår kjærlighet til andre skal vokse. Den kan vokse når vi uttrykker vår kjærlighet til dem og ber for dem.

Spørsmål: I 1 Tess 3:13: Hvordan styrker Gud våre hjerter slik at vi kan være ulastelige og hellige i hans nærvær?

Svar: Gud kan virke gjennom at vi leser hans ord, gjennom vår lydighet eller tilbedelse av ham, og gjennom at vi elsker andre. Men Gud kan også virke på måter vi ikke legger merke til. Gjennom mennesker han fører inn i våre liv (inkludert vanskelige mennesker), hendelser (både hyggelige og ubehagelige) og ved å minne oss om ting, kan Gud styrke våre hjerter i vår streben etter å søke hans hellighet i våre liv. Men vær alltid villig til å la Gud forandre og omforme deg. En prøvelse styrker ikke alltid en person; det avhenger av hvordan du reagerer på den. Husk Jobs kone, som sa: «Forbann Gud og dø», i motsetning til Job.

Spørsmål: Hva er de beste måtene å oppmuntre andre til å leve for å behage Gud på, i henhold til 1. Tess 4:1?

Svar: Oppmuntre dem til å se utover de umiddelbare omstendighetene og led dem til å se til Gud, til det han har gjort for dem. Vis dem hvordan Gud bryr seg om dem, og den evige betydningen av det de gjør. Minn dem på hvor kort tiden på jorden er sammenlignet med evigheten. Hvis mulig, gå ved deres side, hjelp dem og vær sammen med dem. I noen situasjoner kan du finne noen andre som har gått gjennom de samme prøvelsene, for å få råd og støtte.

Spørsmål: Hvordan kan vi leve et helligere liv, slik det står i 1. Tess 4:1–7?

Svar: La oss svare på dette spørsmålet med en analogi fra idretten.

En idrettsutøver kan forbedre seg gjennom tre typer tiltak: primære tiltak, sekundære tiltak og ting man bør unngå. Først og fremst handler det om riktig trening i den idretten man utøver. Noen ganger, for en kamp, handler det om å spille selve kampen. Andre ganger handler det om å trene bare ett aspekt isolert, for eksempel løping eller vektløfting. En idrettsutøver liker vanligvis å trene for sin idrett, men hvis en idrettsutøver bare trente når han eller hun hadde lyst, ville han eller hun ikke komme særlig langt. I tillegg til kjærligheten til idretten kreves det selvdisiplin.

For det andre handler det om å ha et godt kosthold, få nok søvn og kanskje gjøre ting som utfyller hverandre – for eksempel at det å kaste i baseball kan forbedre serven din i tennis.

Til slutt handler det om å unngå visse ting. Noen ting, som røyking, å bli full osv., er alltid skadelige. Andre ting er ikke skadelige i seg selv, men distraherer deg fra målet ditt. For eksempel bør du, for å prestere best mulig, ikke gå og svømme den dagen du skal spille en baseballkamp.

En åndelig idrettsutøver kan på samme måte forbedre seg gjennom tre typer ting: det primære, det sekundære og det man bør unngå. Først og fremst finnes det ingen erstatning for hengiven kjærlighet og lydighet. Vi bør glede oss over å elske og tjene Gud. Men selv når vi ikke føler det akkurat da, kreves det selvdisiplin for å gjøre det Gud vil at vi skal gjøre uansett.

For det andre må vi ha et godt kosthold. Selvfølgelig sier Gud at vi ikke skal være fråtsere som propper munnen full og tilfredsstiller magen (Ordspråkene 28:7; Filipperne 3:19a), men vi må også passe på «kostholdet» vårt når det gjelder hva som kommer inn gjennom øynene og ørene våre.

Til slutt må vi ikke bare unngå å gjøre syndige ting som misbehager Gud, men også unngå situasjoner som, i hvert fall for oss, er fristelser. Vi må også ta en gjennomgang av «tidsslukere» som kanskje ikke er syndige, men som tar opp store deler av tiden vår og distraherer oss fra å tjene Gud. Hvis du noen gang føler at Gud ikke har gitt deg nok tid til å gjøre det du vet du må gjøre for å tjene Ham, kan det være at problemet ikke er at Gud ikke ga deg mer enn 24 timer i døgnet, men snarere at tiden din ikke strekker til fordi du har sløst bort den tiden Gud har gitt deg.

Spørsmål: Hva mer kan vi gjøre for å elske andre troende mer, i henhold til 1. Tess 4:9–10?

Svar: Du kan også med jevne mellomrom sende dem noe for å vise at du bryr deg om dem og tenker på dem. På den ene siden kan vi be for det de ber oss be om, gjøre ting for dem som de ber oss om, og være vennlige mot dem. Men på et dypere nivå kan vi ha en oppriktig omsorg for dem. Vi kan følge med på hvordan de har det, spørre om og foreslå ting å be for, og ta initiativ til å hjelpe dem der de trenger hjelp. Har du noen gang «helt ut av det blå» fått noen til å komme og gi deg noe du trengte? Det er en fin følelse, men det er en enda finere følelse når du kan gjøre det for andre.

Spørsmål: Hvorfor tror du det i 1. Tess 4:11–12 legges vekt på å leve et «stille liv», i motsetning til verdens holdning om å «leve stort» eller «gå stort eller gå hjem»?

Svar: Vi trenger ikke å strebe etter berømmelse, makt eller prestisje, verken i verden eller i menigheten. Hvis du gjør jobben din godt, kan det hende at det kommer av seg selv, men ikke strebe etter det, for det vil distrahere deg fra å søke Gud. I vestlig kultur er et stort problem når det gjelder å kjenne Gud ikke mangel på kunnskap, men snarere distraksjoner. Forsøk å identifisere og eliminere, eller i det minste redusere, distraksjonene i din vandring med Herren. Men husk at når uventede hendelser inntreffer, for eksempel når du støter på noen som er i nød, er det kanskje ikke distraksjoner, men snarere det viktigste arbeidet Gud ønsker at du skal utføre i det øyeblikket.

Spørsmål: Hvorfor står det i 1. Tess 4:12b at man ikke skal være avhengig av noen?

Svar: Det er greit å ta imot kjærlighetsbevisninger fra andre, og det er helt i orden å være avhengig av andre for å få omsorg når du virkelig trenger at andre skal ta seg av deg. Men vær en som gir mer enn du tar. Paulus sier i 2. Tessalonikerbrev 3:6 at man ikke skal være ledig, og i 3:10: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» Ikke få andre til å gjøre ting for deg som du er i stand til å gjøre selv. Hvis du er i stand til å arbeide eller tjene penger til familien, så vær ikke lat og stol på andre. Igjen, hvis du ikke kan gjøre det, er det greit å stole på andre. Men hvis du kan tjene penger, selv om det bare er litt, så gjør det for å forsørge deg selv, eller i det minste delvis forsørge deg selv.

Spørsmål: I 1 Tess 4:13–14, befinner kristne som allerede er døde seg i «sjelesøvn», eller er de ved bevissthet i himmelen?

Svar: Troende som har gått bort, er nå ved bevissthet i himmelen. De viktigste versene som viser dette, er 2. Korinterbrev 5:6; Lukas 16:19–31; Filipperne 1:23; Åpenbaringen 6:9–11; Åpenbaringen 7:9–11 og andre vers i Åpenbaringen som omhandler bevisst lovprisning. I 2. Korinterbrev 5:8 sier Bibelen: «… å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.»

I «Om Polycarps martyrium», kap. 2, s. 39, står det at å være borte fra kroppen er å være i fellesskap med Herren. Tertullian, som skrev mellom 198 og 220 e.Kr., nevner i «Om oppfordring til kyskhet», kap. 11, s. 56, at en kristen hustru som er død, allerede er i Herrens nærvær.

Spørsmål: I 1 Tess4:13 –16, 1 Tess5:10 og 1 Kor15:51 – beviser uttrykket «sover» at døde mennesker er bevisstløse?

Svar: Da Jesus i Johannes 11:11–14 irettesatte disiplene sine og sa «sover», mente han ganske enkelt «død». «Sover» var et vanlig uttrykk for død, slik følgende vers viser:

2. Petersbrev 3:4; Apostlenes gjerninger 7:60; 1. Korinterbrev 15:6; 18, 20; Matteus 27:52; 28:13; 5. Mosebok 31:16 og en rekke andre steder i Det gamle testamente: «...den og den sov med sine fedre...»

New Geneva Study Bible, s. 1898, legger også til at «søvn» var en metafor for døden både i hedenske og kristne skrifter. «Søvn» var et eufemisme for døden hos Homer (Iliaden, bok 11, 240–241).

Tidlige kristne forfattere forsto på samme måte søvn som å være død, slik Athenagoras (177 e.Kr.) viser i *De dødes oppstandelse*, kapittel 16.

Disse versene verken beviser eller motbeviser altså at mennesker er ved bevissthet etter døden. For bevis på at de er ved bevissthet etter døden, se forrige spørsmål.

Spørsmål: I 1. Tess 4:15 skriver Paulus: «vi som fortsatt lever, som er igjen til Herrens komme» – hvorfor ble da Paulus drept før Kristi gjenkomst?

Svar: Gud ønsket ikke at vi skulle vite når Jesus ville komme tilbake. Paulus kunne ha brukt tre pronomen her.

«De»: Hvis Gud hadde bedt Paulus om å si «de», ville det vært et hint om at det ville skje etter at Paulus døde.

«Jeg»: Hvis Paulus hadde sagt «jeg», ville det betydd at Kristus helt sikkert ville komme tilbake før Paulus døde.

«Vi»: «Vi» tilsvarer de av oss som fortsatt er i live, og «vi» er det eneste pronomenet Paulus kunne bruke som ikke ville begrense Kristi gjenkomst til enten før eller etter Paulus’ død.

Spørsmål: I 1 Tess 4:15, trodde Paulus at han ville være i live når Kristus kom tilbake?

Svar: Se forrige spørsmål om bruken av pronomenet. Paulus skrev dette uten feil ved å ikke spesifisere det han ikke hadde fått vite. Det er seks grunner til at Paulus ville gjøre dette.

1. Paulus hevdet aldri å vite når Jesus ville komme tilbake. (1. Tessalonikerbrev 5:1–2)

2. Han håpet at det kanskje ville skje i løpet av hans levetid. (1. Tessalonikerbrev 4:15)

3. Paulus lærte at det ville komme en tid med fred (1. Tessalonikerbrev 5:3) og et stort frafall (2. Tessalonikerbrev 2:3-10) før Kristi gjenkomst.

4. Paulus holdt utkikk etter og lengtet etter Kristi gjenkomst, slik vi også bør gjøre, noe som er det velsignede håpet i Titus 2:13.

5. Paulus, Kristus og andre ba oss om å holde utkikk etter Kristi snart forestående gjenkomst (Matteus 24:42; Markus 13:35; 1. Tessalonikerbrev 5:4-6; 1. Petersbrev 4:7; Åpenbaringen 3:3; 22:20).

6. Som 1. Timoteus 3:15 viser, forsto Paulus godt betydningen av å be folk om å oppføre seg godt, fordi han ikke sier når han skal komme tilbake. Se spesielt Matteus 24:36–25:13.

Oppsummert: Gud fortalte ikke Paulus alt; Paulus fortalte oss det Gud hadde sagt til ham, men selvfølgelig fortalte Paulus oss ikke det Gud ikke hadde fortalt ham. Se drøftingen av Filipperne 4:5, 1. Petersbrev 4:7 og Åpenbaringen 22:6-20.

Spørsmål: Hvorfor ville ikke Gud i 1. Tess 4:15 at vi skulle vite når Kristus skulle komme tilbake?

Svar: Det er som når en herre ber en tjener om å være flittig, fordi han uventet kan komme tilbake når som helst, slik Lukas 12:35–48 viser. I Bibelen er grunnene til å leve et «forventningsfullt liv» i lengsel etter hans gjenkomst å få styrke, oppmuntring og trøst (1. Tessalonikerbrev 4:18; 2. Tessalonikerbrev 2:15–17) og å være årvåken for å være ulastelig når Kristus kommer (1. Tessalonikerbrev 3:13; 5:23).

Spørsmål: I 1. Tess 4:16, viser det at Kristus ledsages av en erkeengels stemme at Jesus er erkeengelen, slik noen av Jehovas vitner lærer?

Svar: Nei. Selv om det kan finnes andre erkeengler i tillegg til Mikael, er det ikke poenget her.

At et trompetstøt fra Gud ledsager Jesus, betyr ikke nødvendigvis at Jesus selv blåste i trompeten. På samme måte er stemmen til en erkeengel sannsynligvis stemmen til en erkeengel som ledsaget Jesus her.

Selv om stemmen her var Jesus som talte med en erkeengels stemme, betyr ikke dette at han ikke er Gud. Det ville for eksempel virke merkelig overflødig om noen på jorden sa at Jesus handlet eller talte som et menneske, siden Jesus var et menneske. Hvis dette på en eller annen måte skulle bevise at Jesus var en erkeengel, ville Guds trompetstøt her bevise at Jesus er Gud.

Folk trenger ikke å ty til tvetydige vers som dette for å avgjøre spørsmålet om hvorvidt Jesus er Gud eller ikke. Man kan ganske enkelt «spørre Tomas» ved å lese Johannes20:27 –28, «spørre Johannes» ved å lese Johannes 1:1, eller spørre forfatteren av Hebreerbrevet ved å lese Hebreerbrevet 1:8–9. Ærer du Sønnen på samme måte som Faderen, slik Johannes5:23 befaler? Tilber du Jesus, slik englene gjør i Hebreerbrevet 1:6? Priser du Jesus, så vel som Faderen, slik de i himmelen gjør i Åpenbaringen 5:9–13; 11:15?

Spørsmål: I 1 Tess 4:16, hvilket trompetstøt er dette?

Svar: Skriften sier ikke eksplisitt om det er en av de syv trompetene i Åpenbaringen 8–11 eller om det er en annen trompet.

Spørsmål: I 1. Tess 4:16–17, hvordan kan noens kropp bli oppreist eller bortrykt hvis den er blitt spist av en tiger?

A: Gud er allmektig og allvitende, og Han kan gjenoppbygge kroppene våre av hvilke som helst atomer som finnes rundt oss. Forresten består det meste av kroppen din av andre atomer enn den gjorde for syv år siden. Så selv om vi kanskje tenker på den fysiske kroppen vår som en uforanderlig fysisk masse, er den i virkeligheten et mønster – og et som eldes, dessuten.

Q: I 1 Tess 5:1-3, i hvilken grad kan mennesker vite tidspunktet for Herrens dag?

A: Som det står i Matteus 24:36 og som 1. Tessalonikerbrev 5:1–2 antyder, vil ingen kjenne dagen eller timen. Men som det står i Matteus 24:37–39, Lukas 17:26–29 og 1. Tessalonikerbrev 5:3, vil det være en tid da de fleste ikke tenker på Kristi gjenkomst, og den vil komme helt uventet for de fleste.

Spørsmål: Hva betyr det i 1. Tess 5:4–8 og Ef 4:18; 5:8–11 å være barn av lyset eller dagen, i motsetning til mørket eller natten?

Svar: Vi skammer oss ikke hvis folk finner ut alt om oss. Vi gjør ikke noe ondt i det skjulte som vi ikke vil at andre skal vite om; tvert imot ønsker vi at andre skal se hvordan vi lever. Vi gleder oss ikke til natten for å drikke, feste eller gjøre noe galt. Tvert imot sover vi godt om natten, fordi vi gleder oss til dagen og til å få ting gjort.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Tess 5:9 stå at Gud ikke har bestemt oss til å lide vrede, når Ef 2:3 sier at vi, i likhet med de andre, av natur var gjenstand for vrede?

Svar: Alle mennesker (med unntak av Adam, Eva og Jesus) ble født med en falne, syndig natur, og var av natur gjenstand for vrede. Men Gud har gitt sine barn ny fødsel, nytt liv og et nytt og sikkert håp gjennom at Jesus Kristus tok vår straff.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i henhold til 1 Tess 5:12–13, vise respekt for dem som har lederskap over oss i Herren?

Svar: Først og fremst må du overfor dem og andre erkjenne at du aksepterer at de står over deg i Herren. Vis at du bryr deg om dem, og hjelp dem om du kan i deres livskamper. Vis respekt for deres embete, slik Paulus gjorde selv overfor ypperstepresten i Apostlenes gjerninger 23:3–5. Ær dem for deres harde arbeid og offer, slik Paulus sier at vi skal gjøre i Filipperne 2:28–30

Spørsmål: I 1. Tess 5:14 står det at vi skal være tålmodige med alle mennesker. Hvorfor virket da ikke Paulus og Jesus tålmodige med alle mennesker?

Svar: Begge var svært tålmodige, men det betyr ikke at de ikke også kunne irettesette folk skarpt når det var nødvendig.

Johannes Chrysostomos (ca. 396 e.Kr.) uttrykte det godt i innledningen til sin kommentar til Galaterbrevet. «For å alltid tale til sine disipler med mildhet, selv når de trenger strenghet, er ikke en lærers oppgave, men det ville være en forførers og fiendens oppgave. Derfor bruker også vår Herre, selv om Han vanligvis talte mildt til Sine disipler, her og der strengere språk, og uttaler en gang en velsignelse, en annen gang en irettesettelse.»

Spørsmål: Hva er noen av unnskyldningene folk noen ganger bruker i 1. Tess 5:15 for å forsøke å rettferdiggjøre å gjengjelde ondt med ondt?

Svar: Det finnes en rekke av dem.

Det gamle testamente sier «øye for øye». (Den gamle pakt er foreldet.) Loven skal straffe i dag, men vi skal ikke være selvutnevnte lovhåndhevere. I det gamle Vesten var en forfølgelsesgruppe greit fordi den var underlagt loven, og sheriffen, som ville stå til ansvar for handlingene. En lynchemob var det ikke.

De fortjener det (og det er jeg som skal dømme hva hver enkelt fortjener).

De må lære sin lekse (og det er jeg som må lære dem den).

De vil gjøre det igjen med mindre de blir lært om konsekvensene (og Gud har utpekt meg til å lære dem det).

Jeg må ta hevn (fordi jeg mener det er min rett).

Men uansett hvilken unnskyldning de bruker, er folk som gjengjelder urett med urett ulydige mot Gud.

Spørsmål: Hvordan henger det sammen i 1. Tess 5:16–18 å alltid være glad, be uten opphold og takke under alle omstendigheter?

Svar: Vi gleder oss, ber og takker fordi vi vet at Gud har kontrollen. Alle tre skal gjøres hele tiden. Men gleden bør drive oss til å be. Våre bønner bør være fylt av takk til Gud, og vår takksigelse bør minne oss om vår glede.

Spørsmål: I 1 Tess 5:17, skal vi be uten opphold, eller bruke få ord slik det står i Matt 6:7?

Svar: Begge deler. Hele livet vårt bør være et liv i bønn, i stadig fellesskap med Gud. Likevel bør vi ikke tro at Gud hører en bestemt bønn bare fordi vi gjentar mange ord.

Spørsmål: Hva betyr «unngå / hold dere borte fra enhver form for ondskap» i 1 Tess5:22 ?

Svar: Dette kan bety «selv ethvert skinn av ondskap» eller «enhver form for ondskap». Det greske ordet for «form», eidos, kan også bety utseende, utforming, skikkelse, syn. Ifølge Strongs konkordans stammer det fra ordet for «syn». Som en sidebemerkning angir Aland m.fl. ingen variasjoner i manuskriptene, så dette er strengt tatt et oversettelsesspørsmål, ikke et manuskriptspørsmål.

Konklusjon: Basert på det greske ordet for form/art/syn osv. kan begge tolkningene være riktige. Vi skal unngå enhver form for ondskap. I tillegg skal vi unngå å bli sett på mens vi gjør ting som virkelig er onde. Videre viser 2. Korinterbrev8:22 at Paulus ønsket å gjøre det rette i alles øyne.

Imidlertid omhandler ikke 1. Tessalonikerbrev5:22 at vi lar folk se oss gjøre gode ting (som å forkynne evangeliet) fordi de feilaktig tror at dette er ondt.

Spørsmål: I 1 Tess 5:26, Rom 16:16; 1 Kor 16:20; 2 Kor 13:12 og 1 Pet 5:14, bør kristne hilse på hverandre med et hellig kyss?

Svar: I datidens kultur var et hellig kyss passende. I amerikansk og kinesisk kultur tilsvarer dette en klem eller et håndtrykk.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Paulus skrev 1 Tess?

Svar: Det er minst to grunner.

1. Det står i 1. Tessalonikerbrev, og den tidlige kirken satte aldri spørsmålstegn ved dette.

2. Tertullian sa at Paulus skrev til tessalonikerne i Tertullian, *Mot Marcion*, bok 4, kapittel 5, s. 345–350 (207 e.Kr.). Det var en bok «som stammer fra apostlene, og som har blitt bevart som et hellig skattkammer i apostlenes menigheter».

Andre skrev sannsynligvis også om 1. Tessalonikerbrev.

Spørsmål: Hva er likhetene mellom 1. Tessalonikerbrev og resten av Paulus’ brev?

Svar: Her er de jeg har funnet.

Spørsmål: Når ble 1 Tess skrevet?

Svar: Vi vet ganske nøyaktig når det ble skrevet: ca. 51–52 e.Kr. 1 Tess 3:1–7 viser at det ble skrevet etter at Paulus forlot Athen og befant seg i Korint. Apg 18:12,17 sier at Gallio var prokonsul i Akaja. En inskripsjon i Delfi viser at Gallio bare var prokonsul fra ca. 51–52 e.Kr. Andre tolker datoen til å være 52–53 e.Kr.

Hvis en skeptiker hevder at Paulus’ brev ble skrevet mye senere av noen andre, og at ordene i 1. Tessalonikerbrev om at det ble skrevet av Paulus var en løgn, så ligger bevisbyrden på dem for å fremlegge noe som helst bevis på at ordene var en løgn. Det er få fagområder hvor man kan hevde at et dokument er forfalsket uten å ha noe som helst bevis.

Spørsmål: Hva vet vi ellers om Gallio-inskripsjonen i 1. Tessalonikerbrev?

Svar: Det arkeologene kaller Gallio-inskripsjonen, befinner seg for tiden i et museum i Delfi. Den består av minst syv forskjellige deler. Linje 5–6 nevner et edikt fra den romerske keiseren Claudius, som regjerte fra 41–54 e.Kr., og som omhandler Lucius Junius Gallio, prokonsul i Akaja. I *Dictionary of New Testament Background*, s. 53–54, hvor dette er hentet fra, står det at «kronologien er avhengig av andre tidsberegninger». Imidlertid er de fleste forskere sikre på at det, på grunnlag av denne inskripsjonen, samt det faktum at prokonsuler vanligvis hadde ettårige embetsperioder, er mulig å datere Gallios embetsperiode som prokonsul i Korint [i Achaia] til år 51/52 e.Kr.»

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder 1. Tess, om det vi har i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere fra den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra 1. Tessalonikerbrev omtrent 49 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 35 % av 1. Tessalonikerbrev, regnet brøkdeler av vers som brøker. Det er 31,05 av totalt 89 vers.

Her er forfatterne fra tiden før Nikæa-konsilet som henviste til vers i 1. Tessalonikerbrev.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev2:12 , 13; 1. Klemens, bind 1, s. 11

Ignatius (110–117 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 5:17 i Ignatius’ brev til Polykarp, kap. 1, s. 93

Polykarp (ca. 150 e.Kr.) siterer hele 1. Tessalonikerbrev5:17 (det vil si to ord: «be uten opphold») i Polykarps brev til filipperne, kap. 4, s. 34

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) nevner 1. Tessalonikerbrev som skrevet av apostelen. «Tale om Herrens lidelse», kap. 9, s. 762

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 5:23 som «i det første brevet til tessalonikerne». Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 5, kap. 6.1, s. 532

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.) (ANF bind 5, s. 603) nevner Paulus’ to brev til tessalonikerne, samt Paulus’ øvrige 11 brev.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 2:6–7 som skrevet av Paulus. The Instructor, bok 1, kap. 5, s. 214

Klemens av Alexandria (193–205 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 2:5, 6, 7 som skrevet av apostelen. *Stromata*, bok 1, kap. 1, s. 300.

Tertullian sa at Paulus skrev til romerne, galaterne, filipperne, tessalonikerne og efeserne i Tertullian mot Marcion, bok 4, kap. 5, s. 350 (207 e.Kr.). Han sier at Det nye testamente var en bok «som stammer fra apostlene, og som har blitt bevart som et hellig depot i apostlenes menigheter». Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 4:15–17 i *Fem bøker mot Marcion*, bok 5, kap. 15, s. 462.

Hippolytus ( , 222–235/6 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 4:12 som skrevet av Paulus i «Avhandling om Kristus og Antikrist», kap. 66, s. 219

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 2:14,15 som skrevet av Paulus i «Det første brevet til tessalonikerne». Origenes’ «Kommentar til Matteus», bok 2, kap. 18, s. 425

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra det han omtaler som «Paulus’ første brev til tessalonikerne» og siterer deretter 1 Tessalonikerbrev 4:6. Han sier: «Apostelen sier», og siterer deretter 1 Tessalonikerbrev 5:2–3. Dette finnes i Avhandling 12, tredje bok, 88, 89. Han sier også at 1. Tessalonikerbrev4:13 var skrevet av Paulus i Cyprians avhandlinger, avhandling 7, kap. 21, s. 474.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 1 Tessalonikerbrev 2:14–15 som skrevet av apostelen Paulus i *Dialog om den sanne tro*, første del, kap. 29a, s. 69. Han henviser ikke til noen andre vers i 1 Tessalonikerbrev.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) henviser angivelig til 1. Tessalonikerbrev 1:2; 2:8; 4:17 ifølge *Det greske Nye Testamentet*, 4. reviderte utgave av Aland m.fl. Imidlertid finnes det ingen henvisninger til 1. Tessalonikerbrev i de skriftene av Victorinus av Petau som jeg har: *Om verdens skapelse* og *Kommentar til Åpenbaringen*.

Etter Nikæa

Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–326 e.Kr.)

Hegemonius (4. århundre) siterer 1. Tessalonikerbrev 5:1,2 som det apostelen «skrev til tessalonikerne». Disputation with Manes, kap. 38, s. 212

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 4:17

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ to brev til tessalonikerne som en del av Det nye testamente. Det siterer alt unntatt de fire siste ordene i 1 Tessalonikerbrev 1:1.

Efraim/Efraem den syriske (373 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 3:12,13 som skrevet av apostelen, «til de troende i Tessalonika». Om Ånden, kap. 21.52, s. 33

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppgir i kanon 60, s. 159, en liste over bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (396 e.Kr.) nedtegnet 11 prekener over 1. Tessalonikerbrev, som vi fortsatt har i dag. Han sa at det var skrevet av Paulus, sammen med Timoteus.

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) siterer 1. Tessalonikerbrev 4:17 som skrevet av Paulus i *Om menneskets skapelse*, kap. 22.6, s. 412

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) skrev kommentarer til Johannes, Romerne, 1 Kor, 2 Kor, Gal, Ef, Kol, Fil, 1 Tess, 2 Tess, 1 Tim, 2 Tim, Titus, Filemon og Hebreerne.

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Niketas av Remesianus (366–415 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 2:8

Hieronymus (373–420 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 4:13. «Og apostelen forbyr tessalonikerne å sørge over dem som har sovnet inn.» Mot Vigilantius, kap. 6, s. 419. Han siterer hele 1 Tess 5:17 «Be uten opphold» i Brev 125, kap. 11, s. 248

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner apostelens brev til tessalonikerne og siterer 1 Tess 1:13 i *Om de helliges forutbestemmelse*, kap. 39, s. 517

Augustin nevner at apostelen skrev til tessalonikerne og siterer 1 Tess 4:13–16 i *Guds by*, bok 20, kap. 20, s. 439

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer 1 Tessalonikerbrev 4:9–10 som skrevet av apostelen til tessalonikerne i *Johannes Cassians institusjoner*, bok 10.7, s. 268

Sokrates’ *Ecclesiastical History* (400–439 e.Kr.), bok 3, kap. 16, s. 87, siterer en del av 1. Tessalonikerbrev 5:21: «slik at vi kan ‘prøve alt og holde fast ved det gode’».

*Speculum* (5. århundre)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 1:3

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.)

3. Skrifter av kjettere og andre

Kjetteren Marcion ifølge Tertullian

Kjetteren Priscillian (385 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 2:16.

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)

Den donatistiske skismatikeren Tyconius (etter 390 e.Kr.) henviser til 1. Tessalonikerbrev 1:3; 2:8

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (428 e.Kr.)

4. De eldste manuskriptene vi har av 1. Tessalonikerbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.

s. 30 1 Tess 4:12–13, 16–17; 5:3, 8–10, 12–18, 25–28; 2 Tess 1:1–2; 2:1, 9–11 (tidlig på 300-tallet)

3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

s. 46 Chester Beatty II (100–150 e.Kr.) inneholder 17 vers fra 1. Tessalonikerbrev. Nærmere bestemt inneholder den 1 Tess 1:1; 1:9–2:3; 5:5–9,23–28 og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av s. 46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

Første halvdel av det 3. århundre – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – *The Text of the New Testament*.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.

Omtrent 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (slutten av det første århundre).

s. 61 Romerne 16:23,25–27; 1. Korinterbrev 1:1–2, 2–6; 5:1–3, 5–6, 9–13; Filipperne 3:5-9, 12-16, Kolosserne 1:3-7, 9-13, 1. Tessalonikerbrev 1:2-3; Titus 3:1-5, 8-11, 14-15; Filemon 4-7. ca. 700 e.Kr.

ca. 700 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

Ca. 700 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave.

Ca. 700 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave.

s. 65 1 Tess 1:3–2:1; 2:6–13. Midten av det 3. århundre The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av s. 49 på s. 348. Det står også at s. 49 og s. 65 ble skrevet av samme skriver. De er alexandrinske tekster.

3. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament».

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Claromontanus [D] 5./6. århundre

I Washington, D.C. 5. århundre

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Fayyumisk koptisk [Fay] 3.–4. århundre

Italisk [Ital] 4. til 13. århundre

Latin Vulgata [Vg] 4. og 5. århundre

Gotisk [Goth] 493–555 e.Kr.

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Peshitta-syrisk [Syr P] 400–450 e.Kr.

Harcleansk syrisk [Syr H] 616 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/1 Thessalonians Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 1. Tessalonikerbrev.