< Bibelspørsmål fra 2. Johannes

Spørsmål: Hvordan vet vi at apostelen Johannes skrev 2. Johannes 1 og 3. Johannes 1?

Svar: Bøkene sier ikke hvem som skrev dem, men Johannes var i sitt evangelium og i 1. Johannesbrev tilbakeholden med å bruke sitt navn. 2. og 3. Johannesbrev har en stil som ligner på 1. Johannesbrev og Johannesevangeliet.

Spørsmål: Hvem er den utvalgte kvinnen i 2. Johannes 1 og 5?

Svar: Det finnes to teorier om hvem den utvalgte kvinnen er.

En bestemt kvinne: En bestemt, men nå ukjent, kvinne i den tidlige kirken.

Allegorisk: Kirken generelt. Kirken kalles Kristi brud i Johannes 3:29; Åpenbaringen 21:2,9;22:17 ; og Efeserne 5:25-33.

Siden Johannes bruker flertallsformen «dere» i 2. Johannes 8 og ber folk om å elske hverandre i 2. Johannes 5, var brevet faktisk ikke bare adressert til en kvinne, men til en kvinne og hennes barn. En kvinne og hennes avkom nevnes også i Åpenbaringen 12:17.

Spørsmål: Hvem er det Johannes i 2. Johannes 7 refererer til når han sier at de nekter å bekjenne «at Jesus Kristus er kommet i kjødet»?

Svar: Det oppstod senere to grupper av mennesker som benektet Jesu komme «i kjødet». De lærte at Jesus var som et spøkelse som bare så ut til å ha en fysisk kropp.

De tidlige gnostikerne trodde at frelsen kom gjennom hemmelig, mystisk kunnskap, at den fysiske verden var ond, og at Jesus var et spøkelse. Se drøftingen av 1. Johannes 1, «Hvem var gnostikerne?», for litt mer informasjon. For mye mer informasjon, se Tertullianus’ *Mot Marcion* (204 sider, 207 e.Kr.), Hippolytus’ «Gjendrivelse av alle kjetterier» (222–235/6 e.Kr.), Irenaeus’ «Mot kjetteriene» (182–188 e.Kr.) og Klemens av Alexandrias «Stromata» (193–202 e.Kr.).

Doketistene var en annen gruppe som benektet at Jesus var kommet i kjødet.

For begge gruppene stammer denne tanken sannsynligvis fra gresk filosofi, som lærte at materie var uren. Hvis Jesus var fullkommen og syndfri, kunne han ikke ha en kropp av materie – slik lød i hvert fall deres filosofi.

Spørsmål: I 2. Johannesbrev 7 og 1. Johannesbrev 2:18,22, er Antikrist en person?

Svar: Ja. Selv om det også finnes en antikristens ånd, er Antikrist en person som vil hevde: «Jeg er Han», og forføre folk som en falsk Kristus, slik Matteus 24:23–24 viser. Antikrist er ikke Satan, men snarere et menneske som Satan vil bruke.

Spørsmål: I 2. Johannesbrev 7 og 1. Johannesbrev 2:18,22, er det mange antikristne, eller er det bare én?

Svar: Det finnes bare én hovedantikrist ifølge Matteus 24:4–5,26; Markus 13:6,14; Lukas 21:8; Daniel 9:26–27; 11:36–37; 2. Tessalonikerbrev 2:3–4 og Åpenbaringen 13:1–10. Imidlertid finnes det mange mindre antikristne, slik 1. Johannes 2:18,22 og 2. Johannes 7 viser. Det kan være en sammenheng mellom at noen har antikristens ånd i seg (1. Johannes 4:3) og det psykologer beskriver som et messiaskompleks.

Følgende personer har enten fremsatt disse påstandene selv, eller andre har fremsatt dem om dem.

Her er en delvis liste over personer som andre har kalt Antikrist.

Spørsmål: Hvordan kan kristne i 2. Johannesbrev 8 miste det de har arbeidet for?

Svar: Selv om Gud kan ta bort materielle eiendeler fra kristne, er jordiske eiendeler ubetydelige sammenlignet med de himmelske belønningene Johannes snakker om her. Vi arbeider ikke for vår frelse, men vi mottar belønninger i himmelen for vårt arbeid (1. Korinterbrev3:13 –15). Vi kan miste disse i henhold til 2. Johannesbrev 8.

Spørsmål: Hva er det egentlig som «løper foran» i 2. Johannesbrev 9, og hvordan henger det sammen med å ikke forbli i Kristi lære?

Svar: Hvis dine ønsker og mål generelt stemmer overens med Guds, men du vil gjøre tingene slik du selv vil, på din egen måte, følger du ikke Gud. Guds vilje innebærer ofte tålmodig venting, å elske andre ved å tilpasse seg dem og å samarbeide. I Kina finnes det en fabel om to berusede menn som konkurrerte om hvem som kunne tegne en slange raskest. Den ene ledet, men i overtiden tegnet han armer og ben på slangen, noe som diskvalifiserte ham. En viktig del av å tegne, eller å tjene, er å vite når man skal ta en pause eller stoppe. Å tjene Gud handler ikke bare om målet, men også om reisen.

Spørsmål: I 2. Johannes 9, gir det å forbli i læren deg Faderen og Sønnen, eller viser det å forbli at du allerede har Faderen og Sønnen?

Svar: 1. Johannes 2:23 viser at det beviser at vi har Faderen og Sønnen. Hvis det å forbli i læren var en forutsetning for å ha Faderen og Sønnen, ville ingen kristne ha Faderen og Sønnen før de døde.

Spørsmål: Hva refererer dette til i 2. Johannes 10?

Svar: Det finnes to hovedoppfatninger som utfyller hverandre.

Gjestfrihet i hjemmet: Det vanligste synet er at disse falske lærerne ikke bør være velkomne i våre hjem. Selv om kristne generelt skal være gjestfrie, skal våre hjem og vår gjestfrihet ikke bidra til å spre falsk lære.

Gjestfrihet i menigheten: Siden menighetene hovedsakelig møttes i hjemmene inntil kristendommen ble lovliggjort, refererer dette til to ting:

1. Spesielt å ikke ta imot omreisende falske lærere i husmenigheter, og

2. Mer generelt, å ikke gi sekterister en plattform for å forkynne falsk lære.

Selvfølgelig er det ingenting som hindrer at begge synspunktene kan være sanne.

Spørsmål: I 2. Johannes 10, bør vi noen gang ta imot ikke-kristne i våre hjem?

Svar: Ja, kristne skal utøve gjestfrihet. Romerbrevet12:13 og 1. Timoteusbrev 5:10 sier at vi skal utøve gjestfrihet uten å begrense dette til kun å gjelde andre kristne. Imidlertid sier 2. Johannesbrev 9–11 at mennesker som «løper foran» uten å forbli i Kristi lære, ikke skal tas imot i hjemmene. To punkter:

1. Hvem er de? De som løper foran, er de som intellektuelt har hørt Kristi lære, men ikke har holdt seg til den og nå lærer noe annet. Blant disse menneskene finner vi frafalne fra kristendommen og mange sekterister.

2. Hva skal vi gjøre? Vi skal ikke ta imot dem i våre hjem eller engang hilse på dem. Selv om noen oversettelser sier «ditt hus» eller «ditt hjem», finnes ikke «ditt» i den greske teksten. Forbudet gjelder både husmenigheter og våre egne hjem. Dette stemmer overens med 1. Korinterbrev 5:11–13, som sier at vi ikke skal omgås noen som påstår å være en bror, men lever et ugudelig liv.

Se også forrige spørsmål.

Spørsmål: Skal vi, i henhold til 2. Johannes 10, noen gang ta imot sektefolk i våre hjem?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

Nei: Mange, blant annet en tidligere Jehovas vitne ved navn William Schnell, sier at lydighet mot dette verset innebærer at vi aldri skal slippe dem inn. Å slippe dem inn innebærer et ønske om å lære av dem. William Schnell skrev dette i boken *How to Witness to a Jehovah’s Witness*.

Ja, under visse omstendigheter: Poenget med verset var å aldri gi dem inntrykk av at vi respekterer deres sjelsødeleggende kjetteri. For å kunne dele evangeliet med dem, er det greit så lenge vi gjør det klart at vi ikke støtter eller godkjenner deres synspunkter.

Spørsmål: Sier 2. Johannes 10 at vi ikke skal slippe falske lærere inn i våre hjem, eller skal vi elske våre fiender slik det står i Matteus5:44 ?

Svar: Begge deler. Å gi noen inntrykk av at deres sjelsødeleggende villfarelse er greit, er noe av det mest kjærlighetsløse du kan gjøre mot den personen. Å elske noen betyr ikke bare å opptre mildt uansett omstendighetene, men noen ganger innebærer det å bry seg nok til å vise tøff kjærlighet.

Spørsmål: Hvordan kan folk hjelpe kjettere, slik det står i 2. Johannes 11?

Svar: Folk kan gi penger, husly og annen materiell hjelp til kjettere. For eksempel ga det liberale Verdensrådet for kirker penger til Robert Mugabes geriljagruppe i Rhodesia (nå Zimbabwe). Disse geriljasoldatene forfulgte misjonærer fra kirker som var medlemmer av Verdensrådet for kirker.

Folk kan også gi kjetterne sin godkjenning. For eksempel skrev den demokratiske visepresidenten Walter Mondale: «Å vite om menighetens dype engasjement i de store sosiale og konstitusjonelle spørsmålene i vårt land er en stor inspirasjon for meg», i et anbefalingsbrev til pastor Jim Jones (senere beryktet for Jonestown-tragedien), som ble offentliggjort 2. desember 1978.

Spørsmål: Hvordan kan vi i 2. Johannesbrev vite om det vi har i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er forfatterne som henviste til vers i 2. Johannesbrev.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer 2. Johannes 10–11 som skrevet av Johannes, Herrens disippel, i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 1, kap. 16.3, s. 342.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer 2. Johannes 7–8a som skrevet av Herrens disippel i hans brev. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.8, s. 443. Han bytter om på to setninger, men bortsett fra det er ordlyden nøyaktig, og denne ordlyden finnes kun i 2. Johannes 7–8a.

(omstridt) Origenes (225–254 e.Kr.): «Hva skal vi si om ham som hvilte på Jesu bryst, nemlig Johannes, som etterlot seg ett evangelium, selv om han bekjente at han kunne skrive så mange at verden ikke ville romme dem? Men han skrev også Åpenbaringen, etter å ha fått befaling om å tie og ikke skrive ned de syv tordenenes røster. Men han etterlot seg også et brev på svært få linjer. La oss også anta at det finnes et annet og et tredje, siden ikke alle anser disse for å være ekte; men de to til sammen utgjør ikke hundre linjer.» Kommentar til Johannes, bok 5, nr. 3, s. 346–347

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.) ANF bind 5, s. 603, nevner de to brevene fra Johannes.

Dionysius fra Alexandria (246–265 e.Kr.) drøfter inngående spørsmål knyttet til 2. og 3. Johannesbrev, samt hvorvidt Åpenbaringen ble skrevet av den samme Johannes som evangeliet og 1. Johannesbrev. Fragment 1, kap. 4–5 i Eusebius’ «Kirkehistorie» (319–339/340 e.Kr.), bok 7, kap. 25, s. 309–310.

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (319–339/340 e.Kr.) drøfter inngående Dionysius av Alexandrias synspunkter på spørsmål knyttet til 2. og 3. Johannesbrev, samt om Åpenbaringen ble skrevet av den samme Johannes som evangeliet og 1. Johannesbrev. Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 7, kap. 25, s. 309–310.

Athanasius (367 e.Kr.) henviser ikke til noen spesifikke vers i 1., 2. og 3. Johannesbrev, men han oppregner bøkene i Det nye testamente i «Festbrev» 39, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner de tre Johannes-brevene som en del av Det nye testamente. Verket siterer 2. Johannesbrev 1a.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) (underforstått) nevner de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Kateketiske forelesninger, forelesning 4, kap. 36, s. 27–28

Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til 2. Johannesbrev 9

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.) henviser til 2. Johannesbrev 8

Hieronymus (373–420 e.Kr.) siterer hele 2. Johannesbrev 1 som skrevet av Johannes. Hieronymus’ brev, brev 146, kap. 1, s. 288

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) henviser til 2. Johannesbrev 3

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett av Jakob, to av Peter, tre av Johannes, ett av Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

Bevis på kjettere og forfalskede bøker

Ingen

3. De eldste manuskriptene vi har av 2. Johannesbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

s. 74 (=Bodmer 17) Apg 1:2–5, 7–11, 13–15, 18–19, 22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6, 8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15,18-22,25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1-3,7-9,12-14,19-20; 1. Petersbrev 1:1-2,7-8,13,19-20,25; 2:6-7,11-12,18,24; 3:4-5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4,11,16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1, 6–7, 12, 16–17; 5:3–4, 9–10, 17; 2. Johannes 1, 6–7, 13; 3. Johannes 6, 12; Judas 3, 7, 12, 18, 24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – Teksten til Det nye testamente inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

Uncial 0232 ca. 300 e.Kr. ifølge The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts (Aland anser den for å være fra det 5. eller 6. århundre) 2. Johannes 1–9

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 2. Johannesbrev.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/2 John Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 2. Johannesbrev.