< Bibelspørsmål fra 2. Korinterbrev
Spørsmål: Hvordan skiller 2. Kor. seg fra Paulus’ andre brev?
Svar: 2. Korinterbrev er et av Paulus’ mer personlige brev, som handler om familieforhold i menigheten. Det er svært åpent og viser en svært ufullkommen menighet, og hvordan Paulus håndterer situasjonen. Mens han tar for seg situasjonene i menigheten i Korint, avslører Paulus mer om seg selv i 1. og 2. Korinterbrev enn i noen andre bøker. Det ser ut til at Paulus skrev 1. Korinterbrev først og fremst som lærer, og 2. Korinterbrev først og fremst som pastor.
Spørsmål: Hva er rekkefølgen på Paulus’ reiser og brev til korinterne?
Svar: Paulus hadde følgende kontakter.
a) 50–52 e.Kr. Paulus besøkte Korint for første gang på sin andre misjonsreise etter Athen i Apostlenes gjerninger 18.
b) Skrev et brev til dem som nå er gått tapt
c) 54–55 e.Kr. Skrev 1. Korinterbrev, sannsynligvis mens han var i Efesos
d) Foretok et andre «smertefullt» besøk i Korint (2. Korinterbrev 2:1; 12:21)
e) Skrev et tredje brev til Korint som nå er gått tapt
f) 55–57 e.Kr. Skrev 2. Korinterbrev etter å ha besøkt Korint to ganger (2. Korinterbrev 12:14; 13:1)
g) Besøkte Korint for tredje gang.
Spørsmål: Hva er en oversikt over 2. Korinterbrev?
Svar: Her er en oversikt.
1 Paulus’ fortvilelse over livet og tillit til Kristus
2–3 Smerte og forsoning
4–5 Mist ikke motet, for vi er forsonet
6–7 Oppfordring til ikke å motta Guds nåde forgjeves
8–9 Oppfordring til å samle inn penger til de i Jerusalem
10–13 Oppfordring til å akseptere Paulus’ apostelembete
Spørsmål: I 2 Kor 1:1; 1 Kor 1:2; 1 Tess 1:1 og 2 Tess 1:1 var det bare én menighet i hver by. Bør det derfor bare være én menighet per by i dag?
Svar: Det finnes tre nivåer av kristen enhet: troende innenfor samme lokale menighet, troende fra forskjellige menigheter og enhet mellom forskjellige menigheter. Dette svaret omhandler kun det tredje nivået, med fire punkter å ta i betraktning.
1. Disse fire versene betyr ikke at det bare skal være ett møtested, spesielt ikke når det er hundretusener av kristne i en by.
2. Ingenting tilsier at menneskelige administrative inndelinger må diktere hvordan menighetene skal organiseres. De kan befinne seg på mange geografiske steder, selv om dette ikke rettferdiggjør menigheter på grunn av læremessige og andre splittelser.
3. Alle ekte kristne er allerede en del av den ene, sanne kirken til Jesus Kristus. Hvis en kristens lojalitet til sin egen lokale menighet eller trosretning er større enn hans lojalitet til Gud, har den kristne sine lojaliteter feil.
4. Dessverre har mange kristne ledere unnlatt å ta læren og påbudene om enhet blant kristne alvorlig nok. Les Efeserne 4:3–4; Filipperne 1:27; 2:1–4; 4:2; Romerne 15:5–7; Johannes 17:20–23. Se de neste spørsmålene og spørsmålene om 1. Korinterbrev 1:10–14 og Efeserne 4:4 for videre drøfting.
Spørsmål: Siden Bibelen i 2. Kor 1:1 gir eksemplet med én menighet per by, og ingen moteksempler, bør da dette eksemplet bli vår regel, slik en gruppe som kaller seg den lokale menigheten lærer?
Svar: Nei. Hvis du mente at hvert eksempel, uten verken et påbud eller et moteksempel, bør følges, ville kristne måtte:
a) Aldri møtes i bygninger, men bare i hjemmene (1. Kor16:19 ; Filemon 2).
b) Aldri gå til retten som saksøker av noen som helst grunn.
c) Menn må aldri gå med bukser. Alle må bare gå med sandaler, ikke sko.
d) Aldri spise poteter, mais, jalapeño-paprika eller andre matvarer fra den nye verden.
e) Ingen iskrem, pizza, ispinner eller matvarer de ikke kunne ha kjent til på bibelsk tid.
f) Ikke bruk engelsk i gudstjenesten, da dette var ukjent for forfatterne av Bibelen.
g) Du må aldri kjøre i bil, på sykkel, med fly eller bruke landbruksmaskiner.
h) Bruk aldri landbruksredskaper eller maskiner som er oppfunnet etter Kristi tid.
i) Ha aldri kjøleskap, elektrisitet, gass, radio eller TV.
j) Andre merkelige regler.
Vi bør heller følge Skriftens eksempel, selv uten et påbud, hvis:
1. Det er en god grunn til å følge eksemplet,
2. det ikke finnes noen moteksempler, og
3. Årsaken til at det ikke finnes moteksempler, ikke bare skyldes tid, teknologi, kultur eller omstendigheter av ikke-moralsk art.
Hvis noe ikke oppfyller disse tre kriteriene, er det da automatisk greit å gjøre det? – Ikke nødvendigvis. Vi bør bedømme hva vi bør gjøre ved å være fylt av kunnskap om Skriften og spørre: «Hva vil Gud at vi skal gjøre?»
Spørsmål: Hvordan kan vi, i 2 Kor 1:1–11, finne trøst eller trøste andre?
Svar: Å trøste andre er noe individuelt, avhengig av personen og omstendighetene. 2. Korinterbrev 1:1-11 viser oss seks aspekter ved å bli trøstet eller å trøste en annen kristen.
a). Gud forstår vår lidelse 2 Kor 1:5
b). Felles erfaringer fra fortiden 2 Kor 1:6,8-9
c). Husk vårt fremtidige håp 2 Kor 1:7; 1 Tess4:16 –18
d). Gud trøster oss direkte 2 Kor 1:3-5
e) Stol på at Gud skal frelse oss 2 Kor 1:9-10
f) Bønn 2 Kor 1:11
Spørsmål: Skal vi i 2 Kor 1:4 trøste kriminelle, praktiserende homoseksuelle som lider av AIDS og andre som lider rettmessig?
1. De trenger å se Kristi kjærlighet skinne gjennom oss, og å vite at Gud elsker dem og ønsker at de skal omvende seg og bli Hans barn.
2. Vi trenger ikke å dvele ved forbrytelsen deres, men vi bør ikke avfeie den som triviel eller ubetydelig. Vi bør ikke gi etter for dem ved å si at det var urettferdig at de ble tatt, eller at livet eller systemet er urettferdig.
3. Selv om vi ikke bagatelliserer deres synd, bør vi understreke at Kristus gir tilgivelse og helbredelse for våre synder.
Spørsmål: Hvorfor forteller Paulus i 2 Kor 1:5–11 andre om sine vanskeligheter her, og når bør vi fortelle andre om våre?
Svar: Paulus snakker generelt ikke mye om seg selv i brevene sine, og når han gjør det, er han vanligvis optimistisk og positiv. Her er et bemerkelsesverdig unntak. I vers 1:11 antyder han at han forteller dem dette slik at de bedre kan be for ham. Det gir dem en mulighet til å forstå ham bedre, og de kan se, gjennom hans eksempel, at selv modne, lydige kristne til tider kan lide av depresjon. Til slutt kan de se hvordan Paulus takler depresjonen ved å nærme seg Kristus. Paradoksalt nok merkes Guds nåde sterkest ikke i de beste tider, men i de verste tider.
Spørsmål: Hvordan gir Paulus’ og Timoteus’ lidelser korinterne trøst og frelse i 2 Kor 1,6? Folk blir vanligvis ikke trøstet av å høre at andre lider.
Svar: Folk får trøst ved å høre at en kjær venn har kommet seg godt gjennom en prøvelse. Paulus’ lidelse for evangeliets skyld brakte Jesu frelse til korinterne og andre.
Spørsmål: Hvorfor mistet Paulus håpet om selve livet i 2 Kor 1:8–9, siden han sa: «Å leve er Kristus, og å dø er en gevinst» i Fil1:21 ?
Svar: Filipperne1:21 viser holdningen Paulus hadde i fengselet og den holdningen vi bør ha. Paulus var imidlertid et menneske med øyeblikk av fortvilelse, og i 2. Korinterbrev 1:8–9 var Paulus ærlig og la ikke skjul på hvor nedtrykt han følte seg på det tidspunktet.
Her er det et poeng som kristne kan anvende i våre egne liv. Hvis du lærer bort den riktige måten å føle seg på om noe, men likevel har følt det annerledes til tider, er det greit; vær ærlig overfor andre og innrøm når du har vært svak i troen. Det er viktigere å være autentisk og ikke være tilbakeholden overfor andre brødre og søstre, enn å sette på seg et uoppriktig «alltid lykkelig»-ansikt for hverandre.
Spørsmål: I 2 Kor 1:15–20, løy Paulus da han sa at han skulle komme igjen og så ikke kom?
Svar: Paulus lovet dem ikke at han skulle komme; han sa bare at han hadde til hensikt å komme. I dag bør vi skille mellom å gi et løfte og å bare uttrykke sine intensjoner. Når situasjonen endrer seg, er det helt i orden at intensjonen endres.
Spørsmål: Hvordan skal verden, i 2 Kor 1:15–20, kunne stole på at en kristens «ja» eller «nei» er et ærlig og oppriktig «ja» eller «nei»?
Svar: Vi bør holde våre løfter og forpliktelser, selv om det senere blir ubeleilig å gjøre det. Motstykket til dette er at vi bør være tilbakeholdne med å la oss vikle inn i unødvendige forpliktelser. Vi bør heller ikke holde vårt ord hvis det ville innebære å synde ved å gjøre det. Hvis du for eksempel en gang dumt nok lovet å rane en bank, så må du ikke rane banken.
En gang sa en gangster at en ærlig mann er «en som, når han først er kjøpt, forblir kjøpt». Slik skal ikke kristne være. Vi skal være «ukjøpte» og ikke ta imot bestikkelser eller andre hemmelige betalinger. Når noen inngår en avtale med oss, skal de kunne stole på at vi ikke vil «bøye reglene» når vi tror vi ikke blir tatt. Når vi blir betrodd å dømme noe upartisk og rettferdig, skal vi være åpne og oppfylle vår forpliktelse ærlig, uansett hvor mye penger vi kunne tjene ved å ta imot bestikkelser.
Svar: Bibelen tyder på at troende ikke bør bryte et løfte, bortsett fra under følgende omstendigheter.
1. En jente som bor hjemme, blir overstyrt av sin far (4. Mosebok 30:3–5).
2. En kone blir overstyrt av sin mann (4. Mosebok 30:6-8,15).
3. Vår fremste prioritet er selvfølgelig å behage Gud. Derfor bør du ikke holde et løfte hvis løftet innebærer å synde og være ulydig mot Gud.
4. I tråd med punkt 3 mener mange kristne at hvis det å holde et løfte eller å si sannheten ville bidra til drapet på en person, bør vi søke å redde vedkommendes liv. Dette er grunnen til at noen kristne løy til nazistene da nazistene spurte om de skjulte noen jøder.
Se også neste spørsmål.
Spørsmål: Hvordan skal troende i 2 Kor 1:17–19 legge planer på en gudfryktig måte, i motsetning til en verdslig, kjødelig måte?
Svar: Når vi inngår en forpliktelse, bør folk kunne stole på at vi holder det vi lover. De eneste unntakene er en forpliktelse til å gjøre noe ondt, eller hvis vi ikke er i stand til det på grunn av forhold utenfor vår kontroll. Ikke endre planene dine bare av egeninteresse. Ikke vær ustadig. Ikke legg planer ut fra et ønske om hevn, misunnelse, hat eller grådighet. Til slutt: Ikke inngå forpliktelser du ikke trenger å inngå. Du kan fortelle folk om dine nåværende intensjoner, uten å gjøre det til et løfte eller en forpliktelse.
Spørsmål: I 2 Kor 2:1–4, når bør vi unngå et besøk fordi det er «smertefullt»?
Svar: Vi bør ikke unngå ting bare fordi de er ubehagelige, eller gjøre ting bare fordi de føles gode. Tilsynelatende gikk det forrige besøket, det andre besøket, slett ikke bra for noen. Paulus ønsket litt tid før han kom tilbake igjen, sannsynligvis for å unngå en gjentakelse av det forrige besøket. Paulus’ mål var ikke å unngå smerte, men forsoning. Noen ganger, hvis noen er veldig misfornøyd med deg, er det lurt å gi dem litt tid før du tar tak i saken.
På samme måte bør vi som foreldre ikke disiplinere barna våre når vi har mistet besinnelsen. Det er helt greit å si til barnet ditt: «Jeg skal straffe deg for dette, men ikke akkurat nå. Jeg trenger tid til å roe meg ned først.» Deretter bør du disiplinere barnet på en måte som er til hjelp for barnet, ikke for å tilfredsstille din egen sinne.
Paulus skrev et brev til dem, delvis som et mer passende alternativ til et smertefullt besøk.
Spørsmål: I 2 Kor 1:9 var en fordel ved Paulus’ nedslående omstendigheter at han ble minnet på å ikke stole på seg selv. Hvordan kan vi øve oss på å ikke stole på oss selv?
Svar: Du kan se på dette spørsmålet på to måter.
På lang sikt, når vi vil si til Gud: «Jeg har kontroll på dette, jeg trenger deg ikke», er det et tegn på at vi er på vei mot et fall. De aller fleste mennesker, i hvert fall i Vesten, tror de har mer kontroll over hva som skjer med dem enn de faktisk har. De tror de har mer sikker kunnskap om hvordan ting vil utarte seg enn de faktisk har. Selv de best lagt planene er bare én trafikkulykke, én forbrytelse, én alvorlig sykdom eller én kreftdiagnose unna å gå helt i vasken.
I hverdagen, ber vi om Guds styrke og hjelp bare når vi har problemer, eller når vi ikke ser noen måte vi kan klare det på egen hånd? Det er feil hvis vi bare ber Gud som en siste utvei. Vi bør be om at Guds kraft skal strømme gjennom oss hele tiden. Grunnen til at vi bør be, er IKKE bare for å vise respekt for Gud, men fordi vi virkelig trenger det, for å gjøre alt det Gud vil at vi skal gjøre.
Spørsmål: Hvorfor snakker Paulus i 2 Kor 1:10 om Guds frelse i tre forskjellige tidsperspektiver?
Svar: Det er tre ulike aspekter vi bør tenke på.
I fortiden har Gud allerede frelst oss. Gud har allerede frelst oss fra døden og dens straff gjennom at Jesus Kristus døde på korset for våre synder.
I nåtiden frelser Gud oss fra fare her og nå, og bevarer oss, og besegler vår frelse.
I fremtiden vil vi motta den lovede arven og belønningene, men vi har dem ikke ennå.
Spørsmål: I 2 Kor 1:23, når bør vi endre planer for ikke å sette noen andre i forlegenhet?
Svar: Det er greit å si at man planlegger å gjøre noe, hvis man oppriktig hadde tenkt å gjøre det, og deretter senere endre planene. Husk at en tidsplan også kan bli en avgud. Hvis vi ikke allerede har forpliktet oss fullt ut, bør vi vurdere fordeler og ulemper ved å gjøre noe kontra å la være. Generelt sett bør man ikke gjøre noe for å sette noen andre i forlegenhet. Men hvis det å la være å gjøre det ville skuffe mange mennesker, for å skåne én persons følelser, kan det beste være å gjøre det likevel. Men du kan prøve å forsiktig fortelle personen at du kommer til å gjøre det, og hvorfor.
Spørsmål: I 2 Kor 2:5 står det at når vi irettesetter noen som trenger det, hvordan vet vi da hvor grensen går for å ikke være for streng mot dem?
Svar: Her er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
a) Tukt, inkludert menighetsdisiplin, bør aldri være et mål, men snarere et verktøy. Den tjener formålet med å prøve å føre den enkelte tilbake til omvendelse, og å vise resten av menigheten og verden at denne oppførselen eller troen er uakseptabel i menigheten.
b) Når det gjelder graden av disiplin, bør man vurdere det sannsynlige utfallet av å fortsette den nåværende fremgangsmåten, og vurdere det sannsynlige utfallet av alternativet.
c) Hvordan oppfattes disiplinen av den som blir disiplinert? Virker den vilkårlig, ondskapsfull eller inkonsekvent, ved at noen slipper unna mens andre blir behandlet strengere?
Spørsmål: I 2 Kor 2:5, var Paulus sint på «en person som hadde fornærmet Paulus», slik det står i Asimovs Guide to the Bible, s. 1113?
Svar: Det finnes ingen bevis for denne spekulasjonen. Personen gjorde noe galt, og 2. Korinterbrev sier ikke hva det var. Mange mener imidlertid at det var den samme personen som opptrådte umoralsk i 1. Korinterbrev 5:1–13.
Videre er sinne ikke en nøyaktig beskrivelse av Paulus’ følelser her. Paulus hadde nettopp sagt i 2. Korinterbrev 2:4 at det han skrev, var «med tårer», så det var tristhet og skuffelse Paulus følte, snarere enn sinne mot vedkommende her.
Spørsmål: I 2 Kor 2:10–11, tror du dette var den samme mannen som hadde sin fars kone i 1 Kor 5:1–5?
Svar: Det er ganske usannsynlig, fordi Paulus sier: «hvis jeg har tilgitt noe». Den eneste muligheten er hvis han ble falsk anklaget for å ha hatt et forhold til sin fars kone.
Spørsmål: Hva er faren ved å ikke uttrykke tilgivelse når det trengs, slik det står i 2 Kor 2:11?
Svar: 2. Korinterbrev 2:11 sier at Satan kan ødelegge gjennom overdreven sorg og motløshet. Tukt som ikke gir etter, eller der den som blir tuktet ikke ser noe håp om at det skal ta slutt, fører ofte til fortvilelse. Hvorfor underkaste seg disiplinen, når det å underkaste seg den oppfattes som å ikke ha noen effekt sammenlignet med å ikke underkaste seg den? Så hvis et menighetsmedlem blir disiplinert, er det godt å også diskutere fremtidige betingelser for gjenopprettelse. Ellers kan personen konkludere med at det ikke er noe håp om å komme seg ut av dette.
Som J. Sidlow Baxter sier, kan Satan åndelig sett bruke et sikt (Lukas 22:31), listige knep (2. Korinterbrev 2:11), ugress som kveler (Matteus 13:22), «list» for å bedra (Efeserne 6:11), en engels forkledning (2. Korinterbrev 11:14) og snarer for å fange mennesker (2. Timoteusbrev 2:26).
Spørsmål: Hva er faren ved å ikke iverksette nødvendige disiplinærtiltak, ifølge 2 Kor 2:11?
Svar: Det er fare for at de involverte personene ikke vil omvende seg. Det er fare for at det blir et dårlig eksempel for resten av menigheten. Dette kan virke som det «minst smertefulle» alternativet på kort sikt, men det kan være det mer smertefulle alternativet på lang sikt. Men tenk langsiktig. Målet er ikke hvordan den som trenger disiplin vil føle seg midlertidig i dag, men hva som vil bestå i vedkommendes hjerte og karakter.
Spørsmål: I 2 Kor 2:12–13 hadde Paulus en åpen dør for å forkynne i Troas. Burde han da ha forlatt stedet og dratt til Makedonia slik han gjorde?
Svar: Selv om vi ikke kjenner alle detaljene om Paulus’ konkrete situasjon, kan man si to ting generelt.
1. Det viktigste er å adlyde Gud, ikke å gå gjennom hver eneste åpne dør.
2. Når vi lengter sterkt etter å se noen, forstår Gud nådig våre følelser også.
Spørsmål: Hvorfor burde korinterne og Titus føle seg litt dårlige her i 2 Kor 2:12-13?
Svar: Paulus ga avkall på det som så ut som en stor evangeliseringsmulighet i byen Troas for å dra tilbake og se til dem. Mange av korinterne ville gjerne ha sett Paulus, men Paulus’ avstikker hindret ham i å forkynne for andre.
Spørsmål: I 2 Kor 2:14 står det at kristne alltid seirer i Kristus, så hvorfor faller kristne noen ganger?
Svar: 2 Kor 2:14 innebærer ikke at kristne alltid seirer syndfritt over alt, for kristne synder fortsatt. Vi er snarere en del av Kristi seier ved korset, og vi vil seire over livet generelt når vi trer inn i de seirende heltenes sal: det vil si himmelen.
Spørsmål: I 2 Kor 2:17 står det at mange har forvrengt Guds ord. Betyr dette at vi bare har de forvrengte ordene fra Gud, og at Guds sanne ord er forsvunnet fra jorden?
Svar: Nei. Villedende lærere kan fremdeles undervise i et forvrengt Guds ord. Det sanne Guds ord vil imidlertid aldri være fraværende, og Guds ord vil aldri gå tapt, slik Jesaja 59:21 lover.
Spørsmål: I 2 Kor 3:5, hvordan kan vi på en riktig måte lære oss å ikke stole på oss selv, i motsetning til en feil måte?
Svar: Noen klarer det ikke. De utstråler overdreven selvtillit og arroganse, og er ubehagelige å omgås for mange andre. Og de vet vanligvis ikke engang hvorfor. Hvis du bare vil dele med andre hva som har skjedd med deg, og du føler dette overveldende behovet for å dele fordi det vil få deg til å fremstå i et godt lys, er det ikke å være kommunikativ, men å være hovmodig.
Hvis Gud ikke gjør oss tilstrekkelige for vår tjeneste, vil vi ikke lykkes med den. Derfor bør vi verken være for selvsikre (på oss selv) eller mangle tillit (til Gud).
Se «Believer’s Bible Commentary», s. 1828, for mer informasjon.
Spørsmål: Hva var det egentlig som gikk til grunne her i 2. Kor. 3:11?
Svar: Dette refererer til hele loven, inkludert de ti bud, ikke bare den seremonielle loven. Selvfølgelig ble disse erstattet av bud i Det nye testamente. Og mange av budene er de samme: du skal ikke tilbe avguder, begå ekteskapsbrudd, drepe, stjele osv. Selv om vi tjener på den nye måten i Ånden, ikke på den gamle måten etter den skrevne loven (Rom 7:6), innebærer den nye måten likevel at vi også skal adlyde disse budene.
Spørsmål: Betyr 2 Kor 3:13–15 at Moses’ valg om å legge et slør over ansiktet sitt var grunnen til at jødene ble forblindet for Kristus?
Svar: Nei. Paulus tok dette opp som en analogi basert på 2. Mosebok 34:33–35 for å illustrere hvordan mennesker som var så nær Guds herlighet, likevel kunne være så blinde. Paulus viser også hvor avgjørende det var å først vende seg til Herren for ikke å bli forblindet. Til slutt kan en person ikke fullt ut forstå alle betydningene og forvarslene i Det gamle testamente, med mindre vedkommende leser Det nye.
Spørsmål: Beviser 2 Kor3:17 , der det står at Herren er Ånd, at Jesus er Den Hellige Ånd, slik enhetspentekostalerne tror?
Svar: Den treenige Gud er Ånd, men det betyr ikke at det var umulig for Jesus å også ha en fysisk kropp, både før og etter oppstandelsen.
Spørsmål: Hva er noen mulige midler for å forkynne evangeliet som vi IKKE bør bruke, ifølge 2 Kor 4:2?
A: Vi bør ikke bruke makt, tvang eller lover. Vi bør ikke bruke bøter, bestikkelser eller andre økonomiske lokkemidler. Vi bør ikke bruke løgner eller svik. Vi bør ikke bruke smiger eller bakvaskelse. En av døtrene mine sa en gang til meg: «Jeg skal finne ut hvilke av vennene mine som ikke er kristne, og slutte å være venner med dem.» Jeg forklarte henne at dette var galt. Siden vi ønsker at folk frivillig skal velge å elske Gud, må de frivillig kunne ta det valget. Hvis vi setter dem under press for å gjøre det, havner vi i den forferdelige situasjonen å prøve å være Den Hellige Ånd ved å føre folk til Kristus.
Det er derfor vi, når vi gir mat til de sultne, medisinsk hjelp til de syke eller lån til de fattige, gir disse tingene uavhengig av om de er kristne eller har uttrykt interesse for å komme til Kristus.
Spørsmål: Hvorfor lar Gud i 2. Kor 4:3–4 evangeliet være skjult for dem som går fortapt?
Svar: For dem som undertrykker sannheten om Gud som de allerede har fått (Rom1:18 –32), har Gud ingen forpliktelse til å gi dem mer sannhet. Faktisk viser 2. Petersbrev2:20 –22 at jo mindre de vet, desto bedre vil det være for dem hvis de skal avvise Gud.
Svar: Dette er Satan, som ifølge 1. Johannes 5:19 har fått en viss kontroll over denne verden. Han kalles denne verdens fyrste i Johannes 12:31, 14:30 og16:11 . Satan kalles også herskeren over luftens rike i Efeserne 2:2. Se også Efeserne6:12 og Kolosserne 1:13.
Som en sidebemerkning hadde Irenaeus, biskop av Lyon (182–188 e.Kr.), en annen tolkning av dette verset fra Paulus da han drøftet det. Han mente at «denne verdens Gud» var den sanne Gud, og at den sanne Gud forblindet de vantro, jf. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 7.1, s. 420. De tidlige kirkeforfatterne var gudfryktige menn, men også de gjorde feil. Imidlertid nevner Irenaeus i *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 6.2, at Skriften omtaler falske guder som guder, men legger til at de i virkeligheten slett ikke er guder. I Fragment 46, s. 575, sier Irenaeus også at denne verdens gud er Satan.
Spørsmål: Hva er de «leirkrukene» som inneholder skatten i 2 Kor 4:7?
Svar: For å svare på dette spørsmålet må vi først vite hva skatten er, og se på versene før og etter. «Denne skatten» er spesifikt «lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt», ifølge 2. Korinterbrev 4:6.
2. Korinterbrev 4:8–10 viser at vi er
er hardt presset på alle kanter, men ikke knust (4:8)
forvirret, men ikke fortvilte (4:8)
forfulgt, men ikke forlatt (4:9)
Slått ned, men ikke tilintetgjort (4:9)
Vi bærer alltid Jesu død med oss i kroppen, slik at også Jesu liv kan bli åpenbart i kroppen vår (4:10 )
Vi som lever, blir alltid overgitt til døden for Jesu skyld, slik at også Jesu liv kan bli åpenbart i vår dødelige kropp (4:11 ).
Døden [martyriet] virker i oss [Paulus og hans følgesvenner], men livet [det evige] virker i dere [korinterne] (4:12 ).
I tillegg kan leirkrukker brukes til hvilket som helst formål eieren ønsker (Jeremia 18:1-10), noen kar til edle formål og andre til uedle (2. Timoteus2:20 –21).
Det er interessant at 2. Korinterbrev 4:8-10 ikke ville gi noen mening i det hele tatt hvis det ble plassert etter 2. Korinterbrev 4:6, med mindre 2. Korinterbrev 4:7 sto imellom og på avgjørende vis koblet de to sammen.
Leirkrukene er «oss» (4:8–9), vår kropp (4:10 ) og vår «dødelige kropp» (4:11 ).
Gud har valgt å legge denne store skatten i oss, som lite smigrende kalles leirkrukker. Leirkrukker ser svært enkle ut, og en krukke varer ikke lenge; det er lett for noen å knuse den. Likevel kan en leirkrukke være nyttig, og den kan trofast holde på væskeinnholdet uten å lekke.
Det er en grunnleggende ny opplevelse i Bibelen at skatten Gud ga oss, ikke er oppbevart i en røkelsesboks eller en ark, men inne i oss selv. Det gamle testamente forutså dette da det sto: «Men dette er den pakt jeg vil inngå med Israels hus etter disse dagene, sier Herren. Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den inn i deres hjerter. Og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Ingen skal lenger lære sin neste eller sin bror og si: ‘Kjenn Herren’, for de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største, sier Herren.» Jeremia 31:33–34a
Spørsmål: Hvorfor valgte Gud i 2 Kor 4:7 å legge en skatt i leirkrukker?
Svar: Kontrasten mellom den ubeskrivelige skatten og den svært enkle leirkrukken. Mens folk ofte setter dyrebare edelstener i kostbare innfatninger av gull, ville det virke merkelig å legge en skatt i en leirkrukke – med mindre man prøvde å skjule skatten. Leirkrukker var vanlige og svært uimponerende. Dette er for å vise at det er Gud som har æren, ikke oss. En leirkrukke konkurrerer ikke med skatten inni. I tilfellet med Gideons hær i Dommernes bok 7 kom lyset fra faklene ikke til syne før de knuste leirkrukene de var i. Så folk skal se skatten og lyset som kommer fra oss, som jo er svært alminnelige.
Spørsmål: Hva gjør Paulus her i 2 Kor 4:8–9?
Svar: Akkurat som han snakket om skatter i leirkrukker, følger han opp med flere paradokser.
2. Korinterbrev 4:8 kan, for å beholde ordspillene på gresk, oversettes slik: «presset, men ikke knust; i villrede, men ikke fortapt; forfulgt, men ikke etterlatt for å dø; slått ned, men ikke slått ut.
Slått til bakken, men ikke slått ut, alltid døende, men aldri død.» Selv når omstendighetene dine ville få noen til å føle seg nedtrykt, trenger vi ikke å leve under omstendighetene.
Spørsmål: Hvorfor mistet ikke Paulus motet i 2 Kor 4:1, 16–17?
Svar: Det korte svaret er at han valgte å ikke gjøre det. 2. Korinterbrev 4:1 sier at det er fordi han hadde denne tjenesten. 2. Kor 4:16 sier at han ytre sett var i ferd med å forfalle. Med andre ord: Piskingen, steiningen og oppholdet i fangehull og lenker tok hardt på kroppen hans, og han var ikke like fysisk sterk og frisk som han pleide å være, eller som han ellers ville vært uten forfølgelsene. Men de to belønningene – å se mennesker komme til Herren og hans egen fremtidige hjemkomst til himmelen – gjorde det verdt det.
Spørsmål: Hva betyr uttrykket «herlighetens tyngde» i 2 Kor 4:17?
Svar: Det hebraiske ordet for herlighet kan også bety tung eller tyngde. «Tung» var en måte hebreerne tenkte på Guds herlighet på. Det er en god måte for oss å tenke på Guds herlighet også.
Spørsmål: I 2 Kor 5:21, hvordan ble Jesus til synd? Invaderte Satan Jesu kropp, slik mange falske lærere har lært, inkludert Rev. Moon i «Det guddommelige prinsipp» (femte utg. 1977), s. 147–148, 330?
Svar: Nei. Jesus tok syndens straff på seg for vår skyld og opplevde den adskillelsen fra Gud Faderen som vi alle fortjente.
Det bør nevnes at et medlem av Unification Church i en TV-debatt benektet å tro at Jesu kropp ble invadert av Satan. Her er imidlertid hva pastor Moon lærte i sitt «Divine Principle» (femte utg., 1977).
«Det guddommelige prinsipp», s. 148: «Jesus kunne ikke fullføre formålet med Guds forsyn om fysisk frelse fordi hans kropp ble invadert av Satan. Han kunne imidlertid legge grunnlaget for åndelig frelse … gjennom … blodet på korset.»
«Det guddommelige prinsipp», s. 330: «Dette [at Moses to ganger slo på klippen] var en forvarsel om muligheten for at når Jesus, den virkelige Klippen, skulle komme, kunne hans kjød bli besatt av Satan ved korsfestelsen, på grunn av folkets vantro, …»
Det guddommelige prinsipp, s. 147–148: «Fordi det jødiske folket ikke trodde på Jesus og overga ham til korsfestelse, ble hans kropp invadert av Satan, og han ble drept. Derfor, selv når kristne tror på og blir ett legeme med Jesus, hvis kropp ble invadert av Satan, forblir deres kropper fortsatt utsatt for Satans invasjon.»
Det guddommelige prinsippet, s. 510 «Likevel … ble Jesu fysiske kropp overgitt i Satans hender som en løsepenge for å gjenopprette jødene og hele menneskeheten til Guds favn; hans kropp ble invadert av Satan. Naturligvis forble menneskehetens fysiske frelse uoppfylt, og Jesus døde, idet han lovet at den ville bli virkeliggjort når Herren kom igjen.» (Legg merke til at det står «Herren» og ikke «Han» eller «Jesus».)
I Bibelen blir dette tilbakevist av Apostlenes gjerninger 2:31–32, som siterer Salme16:10 , der det står at Jesu kropp ikke skulle se forråtnelse eller forfall. Da Jesus viste seg for Tomas og de andre disiplene i Johannes 20:24–28, beviste Jesus ved spikermærkene og hullet i siden at det var den samme kroppen, oppreist til liv. I Johannes 2:19–21 nevnte Jesus også at Hans kropp skulle oppreises.
Jesus ble gjort til synd for oss som en stedfortreder, men han var aldri syndig i seg selv.
Spørsmål: Hvorfor var Paulus i 2. Kor 5:2 så misfornøyd med å leve her på jorden?
Svar: Av lignende grunner som at en som har vært på reise i flere måneder, kan være ivrig etter å komme hjem og se familien sin. Vi kristne lengter etter å se Kristus ansikt til ansikt og å møte alle de troende som har gått foran oss. Dessverre har filmen «Heaven Can Wait» akkurat det motsatte budskapet.
Paulus’ bevisste, men brå skifte av metaforer fra telt til klær kan skyldes at han, som teltmaker, innså at det samme stoffet noen ganger ble brukt til å lage både klær og telt.
Spørsmål: I 2 Kor 5:2,4 står det at kristne skal være tilfredse med livet – hvorfor skal vi da «stønne»?
Svar: Vi bør være tilfredse og fornøyde med å følge Kristus og motta det han har gitt oss. Men paradoksalt nok bør vi lengte etter – og til og med stønne – etter å forlate denne besudlede, vanvittige og hjerteskjærende verden og bo for alltid hos Gud. Vi er nesten som det lille barnet på tur, som stadig spør: «Er vi fremme snart?»
Ordet «stønne» i vers 2 og 4 står i kontrast til «trygge» i vers 6 og 8. Så vi skal ha tillit og samtidig stønne, riktig forstått. Vi stønner imidlertid ikke fordi vi for øyeblikket har en jordisk kropp, men snarere fordi vi lengter etter vår udødelige kropp.
Spørsmål: Kan «uten klær» og «med klær» i 2 Kor 5:2–4 referere til en «mellomtilstand» mellom død og oppstandelse?
Svar: Det finnes to synspunkter.
Tre tilstander: i denne kroppen, i himmelen før oppstandelsen og i den nye himmelen og den nye jorden i en oppstanden kropp.
To tilstander: Noen ser på dette som bare to tilstander: «uten klær» – dødelighet, og «med klær» – evig liv i himmelen. Til støtte for synspunktet om to tilstander er det at Paulus her bare stiller to ting opp mot hverandre: dødelighet og udødelighet.
Spørsmål: I 2 Kor 5:5, er pantet et løfte eller et tegn på en fremtidig betaling, for en første avdrag med resten som kommer senere?
Svar: Det greske ordet for pant her, arrhabon, kan bety begge deler, avhengig av sammenhengen.
Fremtidig løfte: Til støtte for den første betydningen er kroppene våre skrøpelige og dødelige, og vi har bare et løfte om en himmelsk kropp som er helt ulik vår jordiske kropp.
Forskudd: Til støtte for den andre betydningen er vi nå en ny skapning, vi tilhører Jesus nå, vi har Den Hellige Ånd nå, og himmelriket er i oss nå.
Selvfølgelig er et tredje synspunkt at dette greske ordet passer perfekt her, fordi begge betydningene er sanne.
Spørsmål: I 2 Kor 5:7, har «For vi vandrer i tro, ikke i syn» noe med instrumentalmusikk å gjøre?
Svar: Overhodet ikke, til tross for hva en forfatter fra Church of Christ lærer. Dette har ikke mer å gjøre med instrumentalmusikk enn dette verset har å gjøre med sang eller klapping. I Church of Christs hefte Instrumental Music in Worship, s. 28, står det at instrumentalmusikk i gudstjenesten «1. bryter med troens lov (2. Korinterbrev 5:7; Hebreerbrevet 11:6; Romerbrevet10:17 )». På samme måte har de to andre versene som er oppgitt for å underbygge at instrumentalmusikk bryter med troens lov, heller ikke noe med musikk å gjøre.
På sidene 3–5 prøver forfatteren, James M. Tolle, å hevde at enhver form for tilbedelse som ikke er åpenbart i Guds ord, ikke er basert på tro, og at en grundig undersøkelse av Kristi åpenbaring ikke vil avdekke et eneste ord som taler for instrumentalmusikk i gudstjenesten. Imidlertid er Det gamle testamente Guds ord, og Åpenbaringsboken er faktisk Jesu Kristi åpenbaring. Det nye testamente nevner heller ikke prekestoler. Hvis vi «nøye» ser bort fra Det gamle testamente, for eksempel Nehemja 8:4, kunne man fremføre et sterkere argument for at vi ikke bør ha prekestoler i kirken enn for at vi aldri bør ha instrumentalmusikk. Det er trist å se hvordan folk kan prøve å bruke helt irrelevante vers for å støtte sine sekteriske læresetninger.
Evangeliske kristne sier ikke at menigheter må ha musikkinstrumenter, eller at en person ikke kan være en ekte kristen hvis vedkommende tar feil på dette punktet. Imidlertid kan dette spørsmålet være mer alvorlig enn bare musikk, ettersom loviskhet kan hindre folk i å oppleve den nåde og frihet som finnes i Kristus.
Spørsmål: Uten å ta hensyn til 2 Kor 5:8 ser skeptikeren Ehrman inkonsekvenser i synet på livet etter døden (Jesus, Interrupted, s. 261). «Dette synet på sjelens evige og kroppsløse eksistens finnes ikke i de tidligste kristne skriftene, men bare i skrifter som dukket opp senere» (Jesus, Interrupted, s. 266).
Svar: Faktisk tror vi ikke på en evig og kroppsløs tilværelse for sjelen for alltid. Vi tror på en kroppsløs tilværelse for sjelen i en periode, inntil Jesus kommer tilbake, og deretter en evig tilværelse med en ny, herliggjort kropp. Uansett mener både kristne og bibelkritikere at de tidligste kristne skriftene var Paulus’ brev.
Her er vers som Ehrman er enig i at er skrevet av Paulus, og som viser at sjelen eksisterer etter døden, atskilt fra kroppen.
2 Kor 5:8 «Vi er altså trygge på dette, og vi ønsker helst å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.»
Fil 1:23b–24 «Jeg lengter etter å dra bort [dø] og være hos Kristus, noe som virkelig er langt bedre. Men det er mer nødvendig for dere at jeg forblir i kroppen.»
Rom8:38 –39 «For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller makter, verken nåtid eller fremtid, verken noen krefter, verken høyde eller dybde, verken noe annet i hele skapelsen, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus, vår Herre.»
Spørsmål: Kommer også de som ikke tror, foran Kristi domstol i 2 Kor 5:10?
Svar: Nei. Det er to dommer.
1. Den første dommen er dommen ved den store hvite tronen i Åpenbaringen 20:11–15, der de troende blir erklært rettferdige gjennom Jesus. Selv om noen kristne mener at de troende ikke engang er til stede ved dommen ved den store hvite tronen, er alle kristne enige om at de troende ikke har noe å frykte fra dommen ved den store hvite tronen.
2. 2. Korinterbrev 5:10 omhandler en annen dom, kalt «dommen ved bema-stolen», som er forbeholdt de troende for å bedømme hva de har gjort for Kristus og belønne dem deretter. Se drøftingen av 1. Korinterbrev 3:12–15 for mer informasjon.
Spørsmål: Må kristne i 2 Kor 5:11 kjenne til «Herrens frykt»?
Svar: Moderne oversettelser sier «frykten for Herren». Vi kristne skal kjenne frykten for Herren, på den rette måten som innebærer ærbødighet og respekt for Gud, og også frykt for dem som ikke kjenner Gud. Andre vers som snakker om vår rette frykt for Herren, er 1. Mosebok 22:12; Ordspråkene 1:7; 1. Samuel 12:14; 2. Krønikebok 6:33; 19:7; Nehemja 5:9; Salme 19:9; 22:25; 33:8; 119:74; 128:1; Predikeren 8:13; 12:13; Jesaja 11:3; Jeremia 5:22; Mika 6:9; Malaki 3:5.
Spørsmål: I 2 Kor 5:13, var Paulus noen gang mentalt syk?
Svar: Dette sier ikke at Paulus noen gang var gal. Han bryr seg ikke om å forsvare om han noen gang var sinnssyk eller ikke. Paulus sier her at hvis han noen gang ga inntrykk av å være «ute av seg selv» eller «ute av sitt sinn», så var det for deres skyld.
Spørsmål: I 2 Kor 5:16, hva er noen måter å betrakte noen på fra et åndelig synspunkt kontra et verdslig synspunkt?
Svar: Et verdslig synspunkt kan handle om hvor mye penger eller makt de har, hva de kan gjøre for deg, hvor kjekk eller attraktiv de er, eller om de er en potensiell kjæreste. Ikke alt dette er dårlig, men det er bare å se på overflaten av tingene. Et åndelig synspunkt handler om hvor de ser ut til å stå i forhold til Gud, hvordan de er på innsiden, og hvordan og hva du kan gjøre for å være til nytte for dem.
Spørsmål: I 2 Kor 5:17, når noen blir en ny skapning i Kristus, kan de da miste sin frelse og «slutte å være» en ny skapning?
Svar: Ekte kristne er uenige om muligheten for å miste sin frelse. Se diskusjonen om Efeserne1:14 og Hebreerne 6:4-10 for mer informasjon.
Men siden Gud visste før verdens skapelse hvem som skulle komme til himmelen, kan ingen overraske Gud og bli en av de ikke-utvalgte.
Spørsmål: Hvordan er kristne nye skapninger i Kristus, slik det står i 2. Kor 5:17?
Svar: Vi er nye skapninger på følgende måter:
1. Posisjonelt: Vi har fått det sikre løftet om evig liv.
2. Erfaringsmessig: Den Hellige Ånd bor i oss, og vi er i ferd med å bli helliget.
Vi er fortsatt de samme på følgende måter:
1. Fysisk har vi fortsatt de samme kroppene, som er utsatt for sykdom, skader og død.
2. Vår syndige natur er fortsatt til stede.
3. Vi begår fortsatt synder.
Spørsmål: Hva er egentlig den «forsoningen» som det snakkes om i 2 Kor 5:19?
Svar: Vi var alle skilt fra Gud på grunn av våre synder. Men Jesus Kristus, som var uten synd, brakte forsoning mellom Gud og menneskene.
Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 568, for mer informasjon.
Spørsmål: Hvordan oppsummerer verset i 2 Kor 5:20 Paulus’ tjeneste (og vår)?
Svar: I siste instans var Paulus en ambassadør som forkynte Guds forsoning til alle mennesker, men spesielt til hedningene.
Se The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 568, for mer informasjon.
Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i 2 Kor 5:21 «bli gjort til synd», siden Jesus var uten synd i Heb4:15 ?
Svar: Svaret finnes i 2. Korinterbrev 5:21 selv. Gud gjorde ham som var uten synd, til et syndoffer for oss. Den skyldbetyngende byrden av all vår synd ble lagt på den syndfrie.
Spørsmål: Hvordan kan folk i 2 Kor 6:1 motta Guds nåde forgjeves, eller motstå Den Hellige Ånd i Apg 7:51?
Svar: Husk at de opprinnelige tilhørerne av 2. Korinterbrev 6:1 var mennesker som bekjente at de hadde tatt imot Kristus i Korint. Tre viktige punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Gud kan gjøre alt og hva som helst Han vil.
2. Hvis Han velger det, kan Guds hender gjøre ting forgjeves. For eksempel sier Romerbrevet10:21 , som siterer Jesaja 65:2: «Hele dagen har jeg [Gud] rakt ut mine hender til et ulydig og hardnakket folk.»
3. Likevel taler Guds munn aldri forgjeves, men Guds ord oppfyller alltid det Han ønsker (Jesaja 55:10–11).
Oppsummert kan vi si at Guds påbud er aldri forgjeves, men at Gud noen ganger velger å tillate ting som er forgjeves og som knuser Guds hjerte.
Spørsmål: Hva er noen måter vi kan legge en snublestein i veien for noen på, ifølge 2. Kor 6:3?
Svar: Man kan direkte lokke noen til å synde ved å legge fristelser i veien for dem. Jesus sa at fristelser uunngåelig vil komme, men ve dem som forårsaker dem (Matteus 18:6-7). Man kan også indirekte føre til synd ved å være et dårlig eksempel. Noen kan si at de er kristne, men være et dårlig eksempel og vitne. Til slutt kan man oppmuntre til synd ved å unnlate å gjøre noe når man burde ha grepet inn.
Spørsmål: Hvordan grupperer Paulus sine vanskeligheter i 2 Kor 6:4-5?
Svar: Paulus har tre grupper med tre vanskeligheter i hver. Den første er problemer og trange situasjoner generelt. Den andre gruppen er vanskeligheter forårsaket av andre mennesker. Den tredje gruppen består av selvpålagte vanskeligheter.
Spørsmål: Hvorfor skulle vi i 2 Kor 6:5 ha selvpålagte vanskeligheter?
Svar: Først to ting som ikke er svaret, og deretter svaret.
Ikke svaret: Selv om vi kan ha selvpålagte vanskeligheter som følge av våre synder, er det ikke det som er i fokus her.
Ikke svaret: Noen ganger gjør religiøse mennesker tåpelige ting som skader dem fysisk, i den feilaktige troen at Gud er fornøyd med at de gjør ting mot kroppen sin som Gud aldri har bedt om. Noen sjiamuslimer blør ryggen ved å kaste kjeder over den. Trappistmunker avlegger taushetsløfte for en periode, i stedet for å bruke mer tid på å reise ut og forkynne Jesu evangelium slik Jesus befalte. Noen munker og nonner, i stedet for å arbeide hardt for å vise Guds kjærlighet til andre mennesker, påfører kroppen sin fysiske lidelser gjennom misbruk av halvsult, noe som svekker den, i den tro at det gleder Gud mer enn det Gud har bedt dem om å gjøre. Faste er bra, til en viss grad, men når man blir ute av stand til å hjelpe andre, har man mistet synet på sitt formål på jorden.
Svaret: Konteksten er selvpålagte påkjenninger som en kristen velger å tåle for å tjene Gud, innenfor Guds vilje. Hvorfor skulle vi noensinne påføre oss selv slike påkjenninger? Hvorfor skulle en bryter avstå fra desserter når han prøver å nå vektgrensen? Hvorfor skulle en dyktig selger stå opp tidlig for å rekke et fly for å forhandle frem en avtale? Hvorfor skal en soldat marsjere og trene hele tiden før han går i kamp? På et baseballag har folk forskjellige roller, men som kristen bør du strebe etter å være mer enn en benkesitter. Akkurat som en soldat som er fraværende uten tillatelse (AWOL) er en som rett og slett har forsvunnet ved å vende ryggen til plikten sin, kan det finnes «AWOL-kristne» som på en måte forsvinner når Gud har noe de skal gjøre. Hvor seriøs er du egentlig når det gjelder å fortelle verden hvem Kristus er?
Spørsmål: Hva er forholdet mellom 2 Kor 6:6–7 og den forrige listen?
Svar: Disse egenskapene er hemmeligheten bak hvordan Paulus kontinuerlig kunne tåle de tidligere vanskelighetene. Når Paulus bruker det generelle uttrykket «rettferdighetens våpen», antyder han at han ikke ønsker å bruke andre, urettferdige våpen (tvang, trusler, bestikkelser osv.)
Spørsmål: Hvorfor finnes alle disse ni paradoksene i 2 Kor 6:8–10?
Svar: Dette er ofte motstridende situasjoner. Gjennom vanskelighetene i hver av dem skulle Paulus ikke bare holde ut, men også blomstre. Han understreker kontrasten mellom midlertidige, jordiske omstendigheter og den evige, åndelige virkeligheten.
Spørsmål: Hva er konteksten for Paulus’ appell i 2 Kor 6:11–13?
Svar: De seks foregående versene viser Paulus’ vanskeligheter, hvordan han holdt ut og blomstret i dem, under alle omstendigheter. Her spør han høflig hva de har tenkt å gjøre. Han vil følge dette opp med en appell om penger for å lindre den kommende hungersnøden som vil ramme Jerusalem og Judea.
Noen sammenlignet en gang en menighet med en fotballkamp. I en fotballkamp er det 22 spillere som sårt trenger hvile, og 20 000 tilskuere som sårt trenger mosjon. Er det noen få i menigheten som gjør det meste av arbeidet? Er det bare noen få i menigheten som gir en betydelig andel av inntekten sin, eller gjør alle sin del og bidrar? I en menighet finnes det mennesker som først og fremst er givere og mottakere. Noen kan gi sjenerøst av penger, andre av sine talenter og andre av sin tid. Hvis du er en ny troende, en nyfødt kristen, og du først og fremst er en mottaker, er det helt i orden på det stadiet du befinner deg på. Men hvis du har vært kristen en stund, er du da først og fremst en giver eller en mottaker?
A.W. Tozer sa: «Paulus var en liten mann med et rikt indre liv; hans store hjerte ble ofte såret av disiplenes trangsynthet. Synet av deres innskrenkede sjeler gjorde ham stor smerte.» (The Root of Righteousness, 1955). Sitert i Believer’s Bible Commentary, s. 1844.
Spørsmål: Hva betyr det i 2 Kor 6:14–18 og Ef 5:7 å være i åk med vantro?
Svar: Dette er en svært treffende analogi. For å oppnå best mulig resultat må to okser som er spent sammen ha tilnærmet lik styrke og begge trekke nøyaktig i samme retning.
Kristne bruker også dette verset på ekteskap, dating i en-til-en-situasjoner og forretningspartnerskap. De mener generelt ikke at dette gjelder ansettelse i et selskap, eierskap av aksjer på børsen og medlemskap i sekulære sosiale klubber, organisasjoner og veldedighetsorganisasjoner.
Tenk deg at en kristen og en ikke-kristen er gift, og at den kristne ønsker å gi en stor sum penger til en kristen misjon eller menighet. Hvordan ville det bli mottatt av en ikke-kristen? Ofte (men ikke alltid) trekker ikke-troende ektefeller en troende bort fra Herren.
Spørsmål: Hvordan henger 2 Kor 6:14–17 sammen med de tre foregående versene (2 Kor 6:11–13)?
Svar: Noen kristne ønsker kanskje å være bedre givere, men klarer det egentlig ikke fordi de er kompromittert. De kan være kompromittert i et ekteskap der ektefellen ikke ønsker å gi til kirken. De kan være kompromittert av dyre vaner som krever mye penger. De kan være kompromittert av synd, slik at de ikke er egnet for visse roller. De kan være kompromittert av distraksjoner som sluker all tiden de ellers kunne brukt på å tjene Gud. Noen ganger må du «løse deg fra kompromissene» før du kan bli den giveren Gud ønsker at du skal være. De kan være i en kompromisssituasjon på grunn av synkretisme med andre religioner, astrologi, frimurerlosjer eller det okkulte.
Spørsmål: Hvorfor er renhet viktig i 2 Kor 6:17?
Svar: Det er minst tre grunner.
Vår renhet er en av de viktigste måtene vi kan behage Gud på.
Renhet er et godt eksempel for andre, både ikke-kristne og kristne, som 1. Tessalonikerbrev 2:10 viser.
Renhet betyr på gresk både hellighet og målbevissthet. Renhet innebærer også å frigjøre seg fra distraksjoner for å være hengiven til Gud.
Uttrykket «gå ut fra dem» stammer fra Jesaja 52:11, der de ble bedt om å forlate Babylon. På samme måte bør vi forlate steder, inkludert arbeidsplasser, der vi ikke lever i renhet overfor Gud. Hvis du er ansatt i en jobb eller et selskap som aktivt leder mennesker bort fra Gud eller rettferdighet, bør du skaffe deg en annen jobb.
På samme måte bør vi ikke være medlemmer av menigheter som ikke ønsker å følge Gud. Selv om ingen menighet er perfekt, bør vi ikke ha fellesskap med menigheter der Gud og Hans ord ikke står i høysetet. I «The Believer’s Bible Commentary» s. 1846 står det: «Problemet er utbredt overalt i dag blant evangeliske kristne i liberale og neo-ortodokse menigheter. De spør stadig: ‘Hva skal jeg gjøre?’ Guds svar finnes her. De bør forlate et fellesskap der Herren Jesus ikke blir æret og opphøyet som Guds høyt elskede Sønn og verdens frelser. De kan gjøre mer for Gud utenfor et slikt fellesskap enn de noensinne vil oppnå innenfor det.»
Spørsmål: Hvordan kan vi i 2. Kor. 7:1 rense oss selv, siden bare Gud kan rense oss?
Svar: På egen hånd kan vi verken rense oss selv eller engang 100 % oppriktig ønske renselse.
Med Den Hellige Ånd kan vi underkaste oss Gud, overgi livet vårt til Jesus og la Guds liv berøre og fylle hvert eneste mørke hjørne av livene våre. For å henvise til Filipperne 2:12–13 har alle sanne troende ansvar for å utvirke den frelsen som er i dem.
Spørsmål: Hva er forskjellen i 2 Kor 7:1 mellom: «renselse» (2 Kor 7:1), «fornyelsens bad» (Tit 3:5), «fornyelse ved Den Hellige Ånd» (Tit 3:5), «å bli født på ny» (Joh 3:7) og «et nytt liv» (Rom 6:4)?
Svar: Alle disse begrepene refererer til det kristne livet, men de omhandler ulike aspekter. Kristus skaffet oss rettferdiggjørelse på korset for 2000 år siden. Likevel blir vi fremdeles gjenfødt i dag, ettersom vi har frelsende tro på Gud. Videre er Gud, som vår Herre, i ferd med å rense våre liv. Gud gir oss ikke bare tilgivelse for synder (dvs. syndige handlinger), men Gud forvandler også vår syndige natur. Vi vil riktignok ikke bli syndfrie og fullkomne før vi dør, men når vi følger Kristus, blir vi mer og mer lik Kristus her på jorden. Et symbol på at vi velger å offentlig identifisere oss med Kristi død og renselse, er vannbaptismen, som er et løfte om god samvittighet overfor Gud (1. Petersbrev3:21 ).
Spørsmål: Siden Gud renser oss i 2 Kor 7:1, hvordan skal vi da rense oss selv?
Svar: Gud gir kraften, men vi har også et ansvar når vi er i samspill med Gud. Uansett hvor vi befinner oss som troende, bør vi forvente (og ønske) at vi om tre til fire år vil være betydelig mer lik Kristus enn vi er nå.
Spørsmål: Hvordan kunne Paulus i 2 Kor 7:2 si at han «ikke har gjort noen urett», når han før han ble kristen hadde fått mange drept?
Svar: 2. Korinterbrev 5:17 svarer på dette: «Er noen i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, det nye er kommet!» En gang oppdaget pressen at en evangelist hadde hatt en affære for mange år siden. Evangelisten innrømmet denne synden, men sa at kristne ikke ville holde denne synden mot ham og hans tjeneste, siden den ble begått før han ble kristen. Evangelisten hadde rett – slik han burde ha hatt. Gud tilga Paulus fullstendig for alt han hadde gjort, og Paulus tilga seg selv også, slik vi også bør gjøre.
Spørsmål: Hvorfor tror du Paulus i 2 Kor 7:2 så et behov for å forsvare seg her?
Svar: Tilsynelatende hadde Paulus hørt om noen som angrep hans karakter eller tjeneste. Vi skal ikke være stolte eller arrogante, men hvis noen angriper vår karakter eller tjeneste, er det greit å si noe for å forsvare seg. Slik Paulus uttrykker seg, sier han ikke at han trodde korinterne trodde på disse bakvaskelsene. Likevel er det godt å oppklare slike ting uansett.
Spørsmål: Hvorfor er det viktig for oss å si at vi ikke har gjort noen urett (eller gjøre opp for det hvis vi har gjort det), i 2 Kor 7:2?
Svar: For vår egen samvittighets skyld og for vårt vitnesbyrd. Å gjøre opp for seg er en del av omvendelsen. Hvis vi har stjålet noe, bør vi gi det tilbake. Hvis vi har tatt penger eller ødelagt noe av verdi, bør vi erstatte det. Noen ganger kan vi ikke gjøre opp for det, kanskje fordi vi har mistet kontakten med dem eller fordi de er døde. Men når vi kan gjøre opp for det og forsone oss med dem, bør vi gjøre det med en gang, for det kan uventet komme en tid da du ikke lenger kan gjøre det.
Spørsmål: 2 Kor 7:2–8 kan ses på som en oppfordring til forsoning etter et tidligere strengt brev. Når bør vi akseptere forsoning som tilbys av en annen, og når bør vi være den aktive parten i forsøket på å forsone oss med noen?
Svar: Forsoning bør aldri, aldri hindres av at vi har en bitter eller utilgivende holdning. Vi må ikke bare tilgi de feilene den andre personen måtte ha begått mot oss, men vi må også tilgi dem for ting de ikke gjorde galt, men som vi feilaktig oppfattet som galt på det tidspunktet. Man bør tilgi den andre personen uten forbehold, men man bør ha et passende nivå av tillit til den andre personen, særlig hvis vedkommende har vært uærlig tidligere. Tilgi en tyv, men frist ham ikke ved å betro ham alle dine verdisaker.
Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i 2 Kor 7:8 at han ikke angret på det, selv om han sa at han angret på det? Hvordan kan dette relateres til situasjoner vi noen ganger befinner oss i?
Svar: Da han skrev det strenge brevet, følte Paulus seg svært ukomfortabel med det, og han fryktet at han kanskje hadde vært for streng mot dem. Men senere, da Paulus så resultatet – deres omvendelse – var han glad for at han hadde skrevet det. Men han var ivrig etter å fortelle dem dette og fjerne eventuelle harde følelser de måtte ha hatt.
En operasjon kan være smertefull, men nødvendig. Å straffe et barn kan være smertefullt, selv for foreldrene.
Spørsmål: I 2 Kor 7:2–8, når vi prøver å forsone oss med noen, hva er da noen ting vi kan si?
Svar: Avhengig av situasjonen kan du legge vekt på tre ting.
Husk fortiden: kjærligheten og varmen, de gode stundene, engasjementet
Tenk på nåtiden: hvem vi er, og hva vi gjør
Se mot fremtiden: vårt håp og å samarbeide enda sterkere
Spørsmål: Hva er forskjellen mellom gudelig sorg og verdslig sorg i 2 Kor 7:10?
A: Verdslig sorg innebærer anger over å ha blitt tatt på fersken, og tristhet over konsekvensene for deg selv og andre. Verdslig sorg er det Esau følte i Hebreerbrevet 12:16-17.
Gudelig sorg kan omfatte det ovennevnte, men trenger ikke det; den omfatter imidlertid
1) Forståelse av syndens alvor og at Gud var den du først og fremst syndet mot (Salme 51:4).
2) Et sønderknust hjerte overfor Gud (Salme 51:17), inkludert å erkjenne vårt behov for å rope til Gud om barmhjertig tilgivelse og renselse (Salme 51:1-2).
3) Forpliktelse til aldri å gjøre det igjen (Salme 51:10–12).
4) Å fortsette i et rett forhold til Gud og aldri gå den syndige veien igjen (Salme 51:13–15, 18), samtidig som man innser at vår tjeneste ikke er like ettertraktet som vårt lydige hjerte (Salme 51:16–17).
Spørsmål: I 2 Kor 7:11, tror du dette er indignasjon overfor seg selv eller overfor noen andre?
Svar: Forargelsen refererer «sannsynligvis» til forargelse overfor seg selv. Det trenger ikke nødvendigvis å være personlig forargelse overfor seg selv, men en kollektiv forargelse over at dette skjedde i deres menighet, og at de tolererte det i en periode.
Spørsmål: Når bør vi føle denne typen indignasjon, slik det står i 2 Kor 7:11?
Svar: Når vi lever i synd og ikke har omvendt oss, bør vi være opprørte over at vi ikke viser Gud, englene og til og med demonene hvem vi egentlig er. Vi behager ikke Gud, og vi skinner ikke som et lys i denne verden.
Spørsmål: I 2 Kor 8:1–3, tror du det var mer unormalt eller normalt på den tiden at en menighet eller en kristen måtte leve under trengsler og motgang?
Svar: Det var normalt for Paulus, men kanskje ikke så normalt for alle menigheter – ennå. Men kort tid etter den tiden, med forfølgelser og senere barbariske invasjoner, var det mer normalt enn unormalt. I dag bør vi ikke tro at det er unormalt å leve som kristen under motgang eller vanskeligheter.
Spørsmål: Hva er egentlig utrolig å tro på når det gjelder Paulus’ oppfordring her i 2 Kor 8:1-7?
Svar: Paulus, da han var Saulus fra Tarsus, forfulgte de hellige i Jerusalem. Nå, mange år senere, appellerer han inderlig til mennesker som ikke kjente Kristus på den tiden da Saul forfulgte dem, om å gi sjenerøst til de samme menneskene han tidligere hadde fengslet og fått drept. Hvis du hadde spurt en gjennomsnittlig kristen som flyktet fra Saulus fra Tarsus om de trodde at han en dag ville samle inn en offergave til de kristne i Jerusalem, ville han eller hun trodd du var gal og hatt svært, svært vanskelig for å tro deg. Men slik virker Gud noen ganger.
Det er også interessant at Paulus tilsynelatende ikke er klar over hvor raskt han gikk fra å være takknemlig for at han og de var forsonet, til å be dem om donasjoner til menigheten i Jerusalem.
Spørsmål: Hvorfor tror du, i 2 Kor 8,5, at de under vanskelige omstendigheter så lett kunne gi seg selv først til Gud og deretter til andre kristne?
Svar: Kristendommen handler om å elske og bry seg, særlig om Gud og hans folk. Men i andre rekke handler kristendommen om å ikke elske og ikke bry seg. Den handler om å ikke elske verden, og ikke å elske seg selv mer enn andre. Den handler om å ikke bry seg like mye om oss selv som om Guds rike. Paulus var et godt eksempel på denne holdningen, for han var mye mer opptatt av å spre evangeliet enn av hva som skjedde med ham selv.
Spørsmål: Hva er «denne nåden/dette privilegiet» (charis på gresk) i 2 Kor 8:6 og 2 Kor 8:7, som de har fått ansvar for å være rike på, og hvorfor er det viktig?
Svar: Dette er nåden til å gi sjenerøst. Vi ønsker å overflødig i denne nåden også i dag. Vi kan gå glipp av alt det Gud har for oss, og alt det han vil at vi skal gjøre, hvis vi ikke overflødig i dette også.
Spørsmål: Hva er forskjellen i 2 Kor 8:8 mellom at Paulus «taler ved påbud» og «ikke ved påbud»?
Svar: Som apostel og som leder over dem kunne Paulus ha befalt dem å gi så og så mye. Men hvor blir det da av generøsiteten og initiativet, når det er snakk om befaling og tvang? Han ønsker at de skal gi, men han ønsker at det skal komme av deres egen besluttsomhet og generøsitet. Hvis de hadde spurt Paulus hvor mye de trengte å gi, ville Paulus sannsynligvis ha bedt dem be om det og deretter bestemme selv. Som kristne ledere er det tidspunkter hvor vi bør «tale ved påbud», og tidspunkter hvor vi ikke bør gjøre det.
Spørsmål: Hvordan var Kristus rik, men ble fattig, i 2 Kor 8:9?
Svar: Kristus var rik i himmelen før han kom til jorden. Han ga avkall på mye av det da han ble født av en bondekvinne i Betlehem.
Spørsmål: I 2 Kor 8:9, gir forsoningen oss økonomisk velstand, slik noen «ord-tro»-lærere hevder?
Svar: Nei. Paulus sier at selv om Jesus var rik [i himmelen], ble han fattig for vår skyld, slik at vi kunne bli rike. Det er overraskende hvordan noen kan forveksle den sanne rikdommen i evig liv med ubetydelige materielle rikdommer her på jorden.
Hvis noen insisterte på å hevde at dette også garanterer jordisk rikdom, antar jeg at man kunne argumentere for at kristne kan være like økonomisk velstående som Paulus. (Paulus var slett ikke særlig rik, når det gjelder jordisk rikdom.)
Spørsmål: Hva mener Paulus i 2 Kor 8:11–13 og 2 Kor 8:6 med at de skulle fullføre det de hadde begynt?
Svar: Noen blir begeistret for å gi av sine penger, ressurser eller tid til et prosjekt, men så avtar interessen deres. Andre er flinkere til å følge opp ting. Det er ikke slik at de første ikke er oppriktige, men noen ganger trenger de å bli minnet på og oppmuntret til å fullføre det de har begynt på.
Spørsmål: Hvordan skal kristne ha økonomisk likhet, slik det står i 2 Kor 8:13-15?
Svar: Se drøftingen av Apg 4:32–35 for svaret.
Spørsmål: Hva skjedde i 2 Kor 8:15 med dem som tok for mye manna? Hvordan skjer dette i dag?
A: Paulus siterer 2. Mosebok 16:18. 2. Mosebok 16:19–20 forteller om andre som tok ekstra manna for å hamstre det til neste dag. Det hamstrede mannaet hadde ormer i seg. I dag, når folk hamstrer rikdom, kan også det skape «ormer» som ødelegger livet deres og familienes.
Spørsmål: Hva var det spesielle ved at Paulus ofte nevnte Titus i 2 Kor 8:16–17, 2 Kor 8:6, 2 Kor 8:23 og 2 Kor 7:13–15?
Svar: Selv om Titus utvilsomt var en god kristen arbeider som kjente sannheten, kunne undervise og være pastor, er det ikke noe av dette som er poenget her. Titus’ hjerte brydde seg virkelig om dem. Når vi tjener andre, både i og utenfor menigheten og familien vår, viser vi dem da virkelig at vi bryr oss om dem, i stedet for bare å gjøre det av plikt?
Spørsmål: I 2 Kor 8:18-19, siden Titus var pålitelig, hvorfor sendte Paulus da også en annen, navnløs bror sammen med Titus? Bør vi alltid ha to personer når det gjelder penger?
Svar: Det er ikke slik at Paulus ikke stolte på Titus, men dette ville unngå inntrykk av ondskap eller beskyldninger om at Titus kanskje hadde underslått en del av pengene. Vi må handle ærlig for Herrens øyne, men vi bør også handle ærlig for menneskers øyne.
Hva om du samlet inn mye penger, ikke telte dem, og ga dem til en person som skulle gi dem videre til noen andre? Men du visste at personen du ga alle pengene til, hadde den høyeste integriteten. Er det noe galt med det?
La meg stille et annet spørsmål. Egentlig er det det samme spørsmålet, bortsett fra at det i stedet for penger dreier seg om dødelig gift. Ville det være noe galt med det? I vår bedømmelse kan det å begå selvmord ved bevisst å drikke dødelig gift være mye verre enn å stjele pengene. Så hvis de to kan være like i vår bedømmelse, hva er det da som gjør dem så forskjellige nå?
Spørsmål: Hvorfor skal vi i 2 Kor 8:24 ikke bare bry oss om vår kjærlighet, men også om beviset på vår kjærlighet?
Svar: Dette betyr uttrykket for vår kjærlighet. Kanskje vi elsker andre dypt, men det hjelper ikke mye å bare ha sentimentale tanker. Viser vi vår kjærlighet til andre på meningsfulle og passende måter?
Spørsmål: Når skal vi, ifølge 2 Kor 9:1, være bekymret for at andre troende ikke fullfører det de har begynt på?
Svar: Noen ganger slutter folk av legitime grunner, og det er greit. Men andre ganger slutter de med å gi bare unnskyldninger: grunner som ikke er reelle. Noen ganger driver folk med «ghosting». De virker ivrige etter å delta, og så ser man dem aldri igjen.
Når troende ikke fullfører det de har begynt på, uten gode grunner, er de dårlige forbilder når det gjelder trofasthet og integritet. Andre kan begynne å lure på om de kan stole på dem eller ikke.
Se «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 575 og «The Believer’s Bible Commentary» s. 1853 for mer informasjon.
Spørsmål: I 2. Kor 9:2–3 står det at når vi oppdager at vi ikke klarer å fullføre noe vi vet vi burde gjøre, hva kan vi da gjøre for å motivere oss selv til å komme i gang?
Svar: Det er viktig å bekjempe utsettelse. Som mange synder kan det være en vane som vokser seg sterkere. Jakob 4:17 sier: «Den som vet hva som er rett å gjøre, men likevel unnlater å gjøre det, gjør seg skyldig i synd.» (BSB) En ting som kan hjelpe, er struktur: skriv ned en liste over det du må gjøre, behold listen og kryss av etter hvert. Det hjelper også å ha en ansvarlighetspartner – en ektefelle eller noen andre som følger opp med deg og ser hvordan det går. I tillegg til det bør du selvfølgelig ikke klage eller bli fornærmet når kristne søstre og brødre spør hvordan det går med deg åndelig sett.
Spørsmål: I 2 Kor 9:2–3, er det noen ting vi begynner på med de beste intensjoner, men ikke fullfører, fordi vi ikke bør gjøre det?
Svar: Ja, noen ganger er det det riktige å gjøre. Noen ganger fører ytre omstendigheter, helse og økonomiske tilbakeslag til at vi må endre planene våre. Andre ganger kan vi få mer informasjon om skaden eller de dårlige konsekvensene som ville følge av å fullføre noe, som vi ikke visste om før, eller som det var usannsynlig at ville skje tidligere.
Spørsmål: Hva er interessant ved det greske ordet for «sjenerøs gave» i 2 Kor 9:5?
Svar: Dette ordet, eulogia, ble ofte brukt på gresk for å snakke godt om andres velsignelser. Meningen er at det å snakke godt og gjøre godt her henger sammen. Du «uttrykker» din kjærlighet og velsignelse overfor andre (for eksempel menigheten i Jerusalem) ved å handle deretter.
Spørsmål: I 2 Kor 9:6 og Mal 3:8–10: Betyr dette prinsippet om å så at hvis vi gir penger til Gud, vil vi få økonomisk velstand?
Svar: Nei. Å så og å høste trenger ikke nødvendigvis å være det samme. Det ville være uheldig hvis det å gi til Gud i dette livet bare ga oss belønning i dette livet og ikke i himmelen. Belønningene kristne vil motta i himmelen får enhver belønning i dette livet på jorden til å virke svært liten. Det er trist at mange bare ser et forhold til Gud ut fra det de ser i dette livet på jorden.
Spørsmål: Hva bør være motivasjonen vår for å gi, ifølge 2 Kor 9:6–11?
Svar: For det første bør det være av kjærlighet og takknemlighet til Gud. For det andre bør det også være omsorg og kjærlighet for andre. Vi er pålagt å gjøre vår plikt og gi, men det skal ikke skje under tvang. Vi bør ha glede av å gi fordi vi vet at det gleder Gud. En kristen, som var ganske velstående, bestemte seg for å leve av 10 % og gi 90 % til Gud.
På den annen side hørte jeg en gang om en liten menighet som, siden alle skulle gi 10 %, bare trakk 10 % fra pastorens lønn. Dette gikk helt glipp av poenget, siden det ikke var noe frivillig givende fra hans side, og dermed ingen mulighet til å adlyde.
Spørsmål: Hvordan lar Gud i 2 Kor 9:8 alt det gode og nåden strømme over til korinterne og til oss?
Svar: Det er ingen begrensning fra Guds side når det gjelder å gi oss alt vi trenger i dette livet. Gud gir oss kanskje ikke alltid alt vi ønsker oss, men hvis vi mangler det vi trenger, er det ikke Guds skyld, men menneskets. Vi bør sørge for at vi lever opp til det ansvaret Gud har gitt oss for å hjelpe andre med å få det de trenger.
Spørsmål: Hvordan kan denne gaven i 2 Kor 9:15 være uutsigelig eller ubeskrivelig, siden Paulus kunne snakke så mye om den?
Svar: Et liv på jorden er ikke langt nok for Paulus, eller noen andre, til fullt og uttømmende å beskrive omfanget av det Gud gjorde for oss da Jesus døde på korset. Men vi kan prøve. Som kristne ønsker vi å bruke livet vårt på å «takke Gud for hans ubeskrivelige gave».
Spørsmål: Var Paulus’ oppfordring i 2 Kor 9:15 vellykket?
Svar: Tilsynelatende ja. Brevet til romerne ble skrevet omtrent fem måneder etter 2. Korinterbrev. Paulus uttrykker seg svært positivt om gaven fra menighetene i Makedonia og Akaja i Rom 15:26–28. Tessalonika og Filippi lå i Makedonia, og Korint var den største byen i Akaja.
Spørsmål: Tror du Paulus hadde behov for å forsvare sin tjeneste her i 2 Kor 10:1–12? Var Paulus bare «defensiv», eller var han også «offensiv»?
Svar: Man kunne tro at hvis det var noen som ikke trengte å forsvare seg mot angrep, så var det Paulus. Men selv Paulus ble utsatt for falske beskyldninger. Selv om det kan virke litt malplassert at Paulus skifter til dette temaet, var det egentlig ikke noe bedre sted å ta det opp. Paulus var både defensiv, ved å forsvare seg selv, og offensiv ved at han stilte spørsmål ved hvorfor disse andre «superapostlene» (et spottende navn) mente at de hadde autoritet til å si at man ikke skulle lytte til ham.
Spørsmål: I 2 Kor 10:8–11, når bør vi være «dristige» i vår autoritet og risikere å bli ansett som en dust, kontra å være «saktmodige» og risikere å bli ansett som svake og maktesløse?
Svar: Noen forveksler ydmykhet med svakhet. Bare fordi Paulus var mild og ydmyk, betyr ikke det at han ikke kunne hevde sin autoritet som apostel. Da for eksempel trollmannen Elymas motsatte seg ham på Kypros, sa Paulus til ham at Gud ville slå ham med blindhet, og det gjorde Gud i Apostlenes gjerninger 13:8–11. Romerbrevet 14:10–13,15 lærer oss at vi skal være milde mot «svakere brødre». Men Romerbrevet 14:16 sier også at vi ikke skal tillate at det som er godt, blir omtalt som ondt.
To hovedforskjeller mellom frimodighet og arroganse er at med arroganse ønsker man å stå i rampelyset, og med arroganse anser man seg selv som bedre enn andre mennesker. Men bortsett fra det kan god frimodighet være like høylydt og skingrende som arroganse.
Spørsmål: Hvordan skal vi i 2 Kor 10:12 unngå å sammenligne oss med oss selv, siden vi skal gjøre nettopp det i Gal 6:4-5?
Svar: 2. Korinterbrev 10:12 kritiserer den som sammenligner seg selv med seg selv. Hvis du bare sammenligner deg selv med deg selv, vil du vel alltid ligge på førsteplass! Galaterbrevet 6:4–5 sier at vi ikke skal sammenligne oss med andre, og at vi skal prøve våre egne handlinger, men det sier ikke at man skal sammenligne seg selv med seg selv.
Spørsmål: I 2 Kor10:13 –15 – siden Paulus aldri skryter av annet enn korset i Gal6:14 – hva gjorde Paulus her og i 2 Kor11:18 –12:6?
Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. 2. Korinterbrev 10:13–15 sier at Paulus ikke ville skryte utover sin rette sfære.
2. Selv om det lå innenfor Paulus’ rette sfære (ikke vår) å bekrefte sin egen autoritet som apostel, var Paulus motvillig til å gjøre det, slik 2. Kor.12:11 viser.
3. I 2. Korinterbrev 11:18–12:6 fortalte Paulus objektivt korinterne om en bestemt mann. Hvis du leser nøye, kan du se at mannen er Paulus selv.
4. Paulus var sannsynligvis motvillig til å gjøre dette, fordi ved å bekrefte sin autoritet på denne måten kunne noen se det som et eksempel de kunne skryte av, dersom Paulus ikke også hadde skrevet 2. Korinterbrev 10:17–18.
Spørsmål: I 2 Kor 10:13–15, når bør vi fremheve det vi har gjort, og når bør vi ikke gjøre det?
A: Det er helt greit å fortelle saklig og ærlig hva du gjorde og hva som ble oppnådd. Det er ikke det samme som å være stolt eller egoistisk. Du bør kanskje fokusere på fakta og i mindre grad på hva du selv fikk til.
Du trenger imidlertid ikke å fortelle det til alle hele tiden; bare når det er nyttig å gjøre det. Det er helt greit å holde det du gjorde og oppnådde hemmelig.
Spørsmål: I 2 Kor 10:13–15, på hvilke måter kan kristne dessverre «gå over grensen»?
Svar: Dette inkluderer å fremstille noe som bedre eller viktigere enn det faktisk er, ofte for å imponere andre. Å overdrive dine prestasjoner, skryte av hva noen andre har gjort, som om det var ditt eget verk, ta all æren for noe du var med på, skryte av hva du kunne ha gjort, skryte av hva du har tenkt å gjøre, eller skryte av deg selv generelt.
Tilsynelatende hadde de falske lærerne skrytt en hel del, og korinterne hadde latt seg lure av det. Se New International Bible Commentary s. 1407–1408, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 578–579 og Believer’s Bible Commentary s. 1857–1858 for mer informasjon.
Spørsmål: Var korset i 2 Kor 10:13–15 Satans seier og ikke Guds, slik Rev. Moons «Unification Church» hevder? (Home Study Course for the Divine Principle, 5. utgave (1977), s. 30; Divine Principle, s. 143; Dialogue, s. 161)
Svar: Nei. Dette motsies direkte ikke bare av Paulus’ holdning i 2. Korinterbrev 10:13–15, men også av Kolosserne 1:20 og Kolosserne 2:13–15. I Galaterbrevet6:14 sier han: «Men hva meg angår, må jeg aldri rose meg av noe annet enn korset til vår Herre Jesus Kristus, gjennom hvilket verden er korsfestet for meg, og jeg for verden.»
I Filipperne 3:18-19 beklager Paulus at mange lever som fiender av Kristi kors. Paulus og de første kristne betraktet ikke seg selv som fiender av Kristi kors, slik man kunne forvente hvis de trodde det var Satans seier.
Spørsmål: Hva er gudfryktig sjalusi i 2 Kor 11:2, 11, 28–29, hvordan skiller den seg fra menneskelig sjalusi, og hvorfor hadde Paulus den?
Svar: Menneskelig sjalusi sammenligner det som sies om andre med deg eller din gruppe; den er opptatt av den æren og respekten som vises. Guddommelig sjalusi sammenligner det som sies om andre med Gud; den er opptatt av den æren og respekten som vises Gud. Paulus var til og med villig til å sette seg selv i forlegenhet ved å snakke tåpelig, hvis det ville hjelpe dem, ifølge «Believer’s Bible Commentary», s. 1859.
Spørsmål: I 2 Kor 11:2 står det at vi ikke skal ha menneskelig sjalusi, men hvordan skal vi da ha mer guddommelig sjalusi?
Svar: Vi kan gjøre det gjennom en bestemt form for bønn. Be om at Gud må gjøre ditt hjerte mer likt sitt eget. Be om at du med Guds øyne må se hva som er viktigst, og hva som er mindre viktig. Be om at du må ha et hjerte som ikke er opptatt av distraksjoner og andre ting, men av mennesker, slik at de kan komme til å kjenne og elske Gud.
Vi må innse hva Oswald Chambers sa: «Bønn forbereder oss ikke på større gjerninger; den er den største gjerningen.»
Spørsmål: I 2 Kor 11:2, hva er forskjellen mellom «gudfryktig sjalusi» og å kalle noen en «fåretyv»?
Svar: Hvis noen forlater en gudfryktig, bibeltroende menighet og går til en annen gudfryktig, bibeltroende menighet, kan det være helt i orden. Faktisk kan det hende at Gud nettopp ønsker at de skal bytte menighet, selv om det ikke var noe galt med den gamle menigheten. Hvis du er pastor, er du en hyrde, men i siste instans er de ikke dine sauer. De er Kristi sauer, og de er betrodd deg for at du skal ta vare på dem i en kort periode.
Men hvis en sau blir angrepet av åndelige ulver, har du en plikt til å forsvare flokken mot dem som ønsker å føre sauene bort til noe som ikke er gudfryktig. Spørsmålet er ikke om sauene forlater deg for å gå til en annen pålitelig hyrde, men om de er en åndelig ulv.
Svar: Det finnes mange falske Jesus-figurer, men bare én ekte Jesus. Hvis en person hevder å tro på og adlyde Jesus, er det ikke godt nok. Du må tro på og adlyde den ekte Jesus fra Bibelen.
Spørsmål: Hvordan kan man i 2 Kor 11:4 vite om noe eller noen er «av en annen ånd»?
Svar: En annen ånd kan være et annet evangelium, noe Paulus advarer oss sterkt mot i Galaterbrevet 1:8–9. Det finnes minst seks måter de kan ha en annen ånd på.
Læremessig stiller de alltid spørsmål ved eller motsetter seg sentrale ting.
Kjærlighet: Er det ingen begeistring for Guds saker eller for at mennesker kommer til Kristus? Eller blir de begeistret av andre ting?
Handling: Gjør de, eller lengter de etter å gjøre, ting som er ulydige mot Gud, og er de apatiske overfor det som angår Gud?
Splittelse: Skaper de splittelse, prøver de å skape uenighet eller dårlige følelser, eller er de bare kranglete for kranglingens skyld?
Stolthet: Er de fylt av misunnelse, arroganse eller bitterhet?
Åndelig sett, er det noen med gaven til å skjelne som er i stand til å se en av de ovennevnte tingene?
Spørsmål: I 2 Kor 11:5, var Paulus «på ingen måte underlegen», eller var han «den minste av apostlene», slik det står i 1 Kor 15:9?
Svar: Konteksten i 2. Korinterbrev 11:5 var en sammenligning med falske apostler som forkynte et falskt evangelium. BSB oversetter det slik: «Jeg anser meg selv på ingen måte som mindreverdig enn disse ‘superapostlene’».
Konteksten i 1 Kor 15:9 var en sammenligning av tidspunkt og livet før man ble kristen med de andre sanne apostlene. Paulus var fortsatt den som arbeidet hardest blant de sanne apostlene, ifølge 1 Kor 15:10.
Spørsmål: I 2 Kor 11:13, hvis noen motsetter seg sannheten, når bør du forsiktig prøve å snakke dem til fornuft, og når bør du offentlig avsløre dem som en falsk apostel eller en falsk kristen?
Svar: Prøv først å snakke dem til fornuft, om mulig privat i første omgang. Men hvis de ikke omvender seg eller ikke vil lytte og forandre seg, bør du gå fra å prøve å hjelpe dem privat til først og fremst å prøve å beskytte andre offentlig mot deres dårlige lære.
Spørsmål: I 2 Kor 11:12–15 ser det ut til at disse falske apostlene snakket stygt om Paulus. Hva bør vi gjøre når folk snakker stygt om oss eller en venn av oss?
A: Mange ganger blir taushet tolket som en innrømmelse av skyld. Ta til orde mot falske anklager. Selv om noen ikke vil tro deg, bør du likevel si fra for å få det på det rene. Selvfølgelig kan det ha større virkning hvis noen få taler din sak, enn hvis du bare taler for deg selv. På samme måte bør du ta til orde til forsvar for noen hvis noen sprer bakvaskelser om dem.
Spørsmål: Hvordan utgir noen falske apostler seg for å være lysets barn i 2 Kor 11:13–15?
Svar: De hevder å være kristne eller å følge Gud, men de avviser det Bibelen lærer eller påbyr. De kan kanskje undervise riktig om andre ting, eller utføre noen gode gjerninger i tjenesten. Imidlertid er problemet ofte ikke så mye dem som en letttroenhet og mangel på skjønn hos noen kristne. Et problem er at folk ofte vil tro på noen uavhengig av bevis som taler imot det.
Spørsmål: Hvorfor ser det ut til at disse forkleingene fungerer så godt i dagens samfunn og gjennom historien, som beskrevet i 2 Kor 11:13-15?
Svar: Mange mennesker tar ting for god fisk. Hvis noen hevder å være kristen, tenker de at vedkommende må være det.
Spørsmål: I 2 Kor 11:24, ble Paulus pisket 5 ganger med 39 piskeslag, eller 4 ganger med 40 + 39 piskeslag?
Svar: 5. Mosebok 25:3 sier ikke at de måtte gi 40 piskeslag, men snarere maksimalt 40 piskeslag. Dette skjedde ved fem separate anledninger, og det var tilsynelatende jødisk skikk å alltid gi ett mindre enn 40, bare for å være sikker på at de ikke gikk over ved feiltelling, så det er sannsynligvis 5 ganger 39 piskeslag.
Spørsmål: Finnes det i 2 Kor 11:32 noen bevis utenfor Bibelen for at Aretas var landshøvding i Syria?
Svar: Nei. Vi vet ikke hvem som var stattholdere i Syria på den tiden da dette skjedde i Apostlenes gjerninger 9:24,25. Selv om Paulus siterer en Aratus i Apostlenes gjerninger 17:28, var dette en annen mann, en dikter som døde i 240 f.Kr. Vi vet ikke om Damaskus på denne tiden var en klientstat under Roma, indirekte under romersk kontroll eller direkte under romersk kontroll, fordi det ikke er funnet mynter fra denne tidsperioden som kan gi oss svar på dette. Vi vet imidlertid at byen i år 63 e.Kr., etter denne tiden, var under direkte romersk kontroll.
Spørsmål: I 2 Kor 12:2, når skjedde dette for 14 år siden?
Svar: Dette skjedde sannsynligvis da Paulus var i Arabia, mellom hans omvendelse rundt år 34–36 e.Kr. og hans første misjonsreise, som startet i år 46–47 e.Kr.
Spørsmål: Viser 2 Kor 12:2 tre himler, i samsvar med mormonernes lære?
Svar: Nei. At Paulus ble ført opp til den tredje himmelen, bekrefter ikke det mormonske konseptet, som var helt ukjent før det nittende århundret. Spesielt den mormonske «telestiale himmelen», som sies å være litt dårligere enn jorden og hvor mange mennesker havner, ville slett ikke høres ut som en himmel for en kristen eller jøde.
Spørsmål: I 2 Kor 12:6,11, når, om i det hele tatt, bør vi «tale som en dåre», slik Paulus gjør her?
Svar: Paulus gjorde ikke dette særlig ofte, og det bør ikke vi heller. Paulus viser alt det han hadde lidd og oppnådd, fordi han ble utfordret. Kanskje den eneste gangen vi bør gjøre dette, er av og til, når vi blir utfordret.
Spørsmål: Hvorfor fikk Paulus en torn i 2 Kor 12:7?
Svar: En grunn Paulus kjente til i 2. Korinterbrev 12:7, var for at han ikke skulle bli hovmodig. Hvis Gud hadde flere grunner, sa Han det ikke.
Noen ganger har kristne bare én ting, det være seg omstendigheter, utseende eller personlighetstrekk hos seg selv, ektefellen eller andre, som de ønsker at Gud skal forandre, men Gud gjør det ikke. Når Gud avslår våre bønner, forteller han oss ikke alltid hvorfor. Uansett årsak ønsker ikke Gud at vi skal være så tilfredse i dette livet at vi mister vår lengsel etter det neste. Husk at noen mennesker kan være for store (i egne øyne) til at Gud kan bruke dem, men ingen kan være for små. Se også svaret på de to neste spørsmålene.
Spørsmål: Hva var tornen i 2 Kor 12,7? – en fysisk lidelse, utseende, homoseksualitet, en annen ond fristelse eller depresjon?
Svar: Skriften sier det ikke, sannsynligvis fordi vi ikke trenger å vite det. Når folk dogmatisk hevder at det var en bestemt ting, kan det si mer om dem selv enn om Paulus. Teoriene har spant fra øyeproblemer, malaria, migrene, epilepsi, øresmerter, talevansker og ulike fristelser. «The New International Bible Commentary» s. 1411 legger vekt på enten øyeproblemer eller malaria, muligens pådratt i Perga.
Mange kristne har en torn, en ting som er det største de sliter med eller prøver å akseptere. Hvis du har en torn, husk at Paulus også hadde en, og at Gud likevel kunne bruke Paulus på en mektig måte, så lenge Paulus stolte på Guds styrke og ikke sin egen.
Til slutt: Hvis Jesus kan akseptere andre kristne med torner, så kan jeg det også (se Rom 15:7).
Spørsmål: I 2 Kor 12:7–8, siden Paulus forsto viktigheten av å ikke være stolt, hvorfor fjernet ikke Gud tornen fra Paulus etter at Paulus hadde bedt om det?
Svar: Det er stor forskjell på å høre budskapet om ikke å være stolt og å ha noe som garanterer at du slipper å kjempe den kampen. Se også svaret på de to foregående spørsmålene.
Spørsmål: Hva betyr «når jeg er svak, da er jeg sterk» i 2. Kor 12:9–10?
Svar: Når du ligger flatt på ryggen, er det veldig lett å se opp. Når vi blir svært bevisste på vår egen utilstrekkelighet, er det ofte da vi er sterkest i å stole på Herren. Våre beste anstrengelser, i vår egen styrke, er ingenting sammenlignet med det Gud kan gjøre gjennom oss. For å fritt omskrive Hudson Taylor: Når vi kan gjennomføre alle våre planer uten at Gud virker i oss, da er ikke planene våre store nok.
Spørsmål: Hvordan kan vi, i 2 Kor 12:9–10, overgi vår svakhet til Gud?
Svar: Kristne tenker ofte at vi bør gi Gud vår kjærlighet, tid, penger, ambisjoner, karriere og liv – og det bør vi også. Kristne ønsker å gi et godt vitnesbyrd om at vi er kjærlige, kloke, smarte og «vellykkede», hva det nå enn måtte bety. Men dette er bare å gi Gud våre styrker.
Hva om du har en synd du stadig faller i? Du kan omvende deg og angre, og i det minste gi Gud ditt angrende hjerte. Men hva om du egentlig ikke ønsker å omvende deg; du liker på en måte synden din. Da kan du være ærlig overfor Gud og fortelle Ham at du har et ondt hjerte. Be Ham om å vise deg, enten gjennom følelser eller ytre omstendigheter, hva den fører til, og forvandle ditt onde hjerte til et angrende hjerte. Da kan du gi Gud ditt angrende hjerte og be Ham om å rense deg. Renselse betyr ikke bare at du ikke vil gjøre det lenger. Det betyr at du ikke engang vil ha lyst til å gjøre det lenger.
Du kan være mer åpen med andre om dine kamper og svakheter, og ikke bare fremstå for andre som noen som er «for god til å være sann». Men hvis du er utsatt for en synd, skal du ikke fortelle det til andre som kan friste deg på den måten.
Til slutt må du ikke overse at Paulus i 2. Korinterbrev 12:9 sier at han ville «rose seg av sine svakheter». Med andre ord ville Paulus snakke åpent om sine vanskeligheter. Vi kan være ærlige om våre mangler og synder. Du må imidlertid ikke snakke om synd på en måte som enten glorifiserer den og frister noen andre til den samme synden, gjør det lettere for noen å friste deg, eller får noen til å vende seg bort fra fellesskapet.
Spørsmål: Var Paulus merkelig her i 2 Kor 12:10?
Svar: Overhodet ikke. Tvert imot innså Paulus klokt at de tingene som forårsaket ham lidelse sett fra et verdslig synspunkt, var noen av redskapene Gud brukte for å holde Paulus sterk i Kristus.
Som kristne er det helt naturlig å ønske å beskytte våre barn og andre kjære mot alle livets prøvelser og stormer. Vi ønsker aldri å begrense hvordan Gud kan virke i deres liv, men hvis alt vi gjør i praksis begrenser deres mulighet til å få vekstfremmende erfaringer, gjør vi våre barn ingen tjeneste.
Spørsmål: Hva var tegnene på en apostel i 2 Kor 12:12?
Svar: Selv om også andre kunne profetere og utføre mirakler, hadde apostlene disse gavene i enestående grad, slik Apostlenes gjerninger 2:43; 3:3–9, 5:4–12, 14–16 viser.
Spørsmål: I 2 Kor 12:14–15 står det at det er rett, rettferdig og lovlig å motta penger eller økonomisk støtte, men under hvilke omstendigheter ville det være best for deg å ikke ta imot det?
Svar: Det er greit å ta imot økonomisk støtte når du og familien din trenger det. Når du utfører Guds tjeneste, er det greit å ta imot økonomisk støtte både til selve tjenesten og til dine egne behov, hvis du blir støttet av det. Det er galt å ta imot økonomisk støtte av grådighet, eller å bli svært rik ved å utføre Guds tjeneste. For eksempel tjener en administrerende direktør i en ikke-kristen veldedighetsorganisasjon som hjelper de fattige 1 million dollar i året.
Spørsmål: I 2 Kor 12,15, viser Paulus’ oppofrelse for korinterne den katolske læren om avlat?
Svar: Nei. Paulus sier ganske enkelt at han er villig til å «bruke alt han har» (økonomisk og materielt), og også «ofre meg selv» (tid og fysisk liv) for korinterne.
Hvis det faktisk beviste læren om avlat, ville det bety at siden Paulus ikke var død ennå, kunne en person som lever på jorden gi avlat til andre mennesker som lever på jorden.
Spørsmål: Hvordan var Paulus «listig» i 2 Kor 12:16?
Svar: Paulus var sarkastisk her og i 2. Korinterbrev 12:13. Paulus ble tilsynelatende beskyldt for å være utspekulert og utnytte dem, mens sannheten var at han med rette kunne ha bedt dem om økonomisk støtte, men valgte å la være.
Som kristne kan vi noen ganger gjøre en ekstra innsats for andre, bare for å få det kastet tilbake i ansiktet av mistenkelige mennesker. Vi skal likevel fortsette å elske dem.
Spørsmål: I 2 Kor 12:16–18, hvorfor tror du at folk noen ganger finner på beskyldninger mot andre uten noe som helst grunnlag for det, og hvorfor tror andre på dem?
Svar: Noen ganger, hvis det ikke finnes bevis på at en beskyldning er falsk, tror de av en eller annen grunn at den må være sann. Hvis du ikke er sikker på noe, er det bakvaskelse å fremstille noe som et faktum når du ikke vet at det er et faktum.
Spørsmål: I 2 Kor 12:16–18: Når bør vi ikke stå opp for våre rettigheter, selv om vi faktisk har disse rettighetene?
Svar: Vi trenger ikke alltid å stå opp for det vi fortjener, hvis det finnes noe som er viktigere enn våre rettigheter. Når det å gi avkall på det vi burde ha, kan fremme evangelieforkynnelsen, hjelpe noens åndelige liv eller hjelpe andre generelt. Ingen bør beskylde Paulus for å ha gjort dette bare for pengenes skyld, siden han forsørget seg selv. (Selv om de beskyldte Paulus uansett.) Det finnes tidspunkter hvor man skal vende det andre kinnet til, og ikke få en bror til å snuble. Du trenger ikke alltid å ha det siste ordet.
Spørsmål: Hva er sladder og bakvaskelse i 2 Kor 12:20, og hvorfor er de galt?
A: Sladder er å fortelle noe om en annen som ikke trenger å bli sagt, selv om det er sant. Å sladre er å svikte en fortrolighet, slik det står i Ordspråkene 11:13;16:28 og20:19 .
Stridigheter opprettholdes gjennom sladder, slik det står i Ordspråkene26:20 .
Sladder er en fristelse, akkurat som å spise de beste matbitene, ifølge Ordspråkene 18:8; 26:22.
Sladdermunn blir spesielt irettesatt i Romerne 1:29; 1. Timoteus 5:13.
La deg imidlertid ikke knekke når folk ondsinnet sladrer om deg; de gjorde det samme mot apostelen Johannes i 3. Johannesbrev 10.
Bakvaskelse er nært beslektet; det er å si negative ting om andre som enten bevisst er usanne, eller hvor den som snakker ikke har giddet å sjekke om de var sanne eller usanne. Bakvaskelse skiller seg fra når noen tror de sier sannheten, men tar feil. Smiger innebærer å si falske, positive ting om andre.
Bibelen sier aldri at vi bare skal redusere de bakvaskende tingene vi sier; snarere skal vi ikke ha noen bakvaskelse i det hele tatt på tungen, slik Salme 15:3, Titus 3:2 og Jakob 4:11 viser.
Bakvaskelse er et yndet verktøy for dyret i Åpenbaringen 13:6.
Ikke bli overrasket når folk bakvasker deg; Jesus og de troende ble bakvasket i Salme 38:20; 56:5; 119:23; 1. Petersbrev3:16 . Men selv om andre vil bakvaske kristne, trenger ikke kristne enker og andre kristne å gi anledning til bakvaskelse, slik 1. Timoteusbrev 5:14 viser.
Spørsmål: Hvordan kunne Paulus i 2 Kor 12:21 bli ydmyket foran korinterne?
Svar: Dette betyr ikke at Paulus var stolt overfor dem. Snarere kunne Paulus bli ydmyket i deres øyne ved å være syk, slik Paulus ble syk i Galatia (Galaterbrevet4:13 ). Det kan ha virket merkelig for dem at mannen de hadde hørt om at helbredet andre, selv var syk. Faktisk viste Paulus’ sykdom at helbredelsen ikke kom fra Paulus’ kraft, men fra Guds kraft.
Spørsmål: Hvorfor har folk i 2 Kor 13:1,3, Matt 18:16 og 5 Mos 19:15 en tendens til å trekke forhastede konklusjoner på grunnlag av svake bevis, og er de ikke i stand til å erkjenne en konklusjon selv med sterke bevis?
Svar: Det er tre faktorer som spiller inn her. For det første er folk raske, ofte for raske, til å trekke en konklusjon som de hele tiden har ønsket å komme frem til. Folk kan ha en bekreftelsesbias der de fokuserer på bevis som støtter det de allerede har konkludert, og ignorerer bevis som taler imot det de allerede har konkludert. For det andre er folk ofte uvitende om at de gjør dette. For det tredje selv når en person ser at de kanskje tar feil, kan det være en stolthetsfaktor som hindrer dem i å innrømme at de kan ha tatt feil. Ikke-troende gjør dette, og troende også. Dette er en svakhet vi må innse at vi har. En måte å dempe denne svakheten på er imidlertid å ha fellesskap med andre troende, spesielt de med en annen bakgrunn og oppvekst enn deg selv, og kanskje kan du hjelpe dem å se hvor de trekker forhastede konklusjoner og har bekreftelsesbias, og de kan hjelpe deg.
Spørsmål: I 2 Kor 13:2 og 1 Kor 4:21, bør vi noen gang true folk, inkludert medkristne, slik Paulus gjorde?
Svar: Det finnes en passende tid og et passende sted for å advare folk på tre måter.
1. Vi må ikke svikte vårt ansvar for å advare andre om hva Gud har sagt om menneskers forestående undergang dersom de nekter å overgi livet sitt til Kristus.
2. Slik kloke foreldre setter opp regler og konsekvenser for barna sine, og en bedriftsleder setter opp mål, insentiver (og avskrekkende tiltak) for sine ansatte, bør de som leder menigheten gjøre det klart hva de forventer av menneskene de arbeider sammen med.
3. I enda større grad hadde Paulus, som apostel, en spesiell autoritet til å gi befalinger, advare og irettesette andre kristne.
Dessverre kan noen kristne menigheter ha ledere som ikke leder folk til Gud, og medlemmer som ikke ville fulgt dem selv om de gjorde det.
Spørsmål: Hva gjør du, i henhold til 2 Kor 13:3, når du møter kristne som lar seg imponere av feil ting?
Svar: I tillegg til å sukke, kan du tålmodig prøve å veilede dem mot det som er viktig. Spør dem hvor viktig enkelte ting vil være for dem om mange år. I tillegg er det seks ting du kan gjøre.
Be for dem, om at de må kunne fokusere på det som er vesentlig, og like viktig, at de må kunne se hva som ikke er det.
Oppmuntre dem når de fokuserer på de viktige tingene.
Rett på dem når de fokuserer på trivielle eller onde ting. Forklar tålmodig hvorfor vi ikke bør fokusere på slike ting.
Irettesett dem om nødvendig når de fortsetter å bli tiltrukket av de gale tingene.
Vær selv et eksempel på å fokusere på de viktige tingene.
Sjekk i ydmykhet om det kanskje er du som tar feil. Kanskje har de rett, eller i det minste delvis rett.
Spørsmål: Hvordan vil du i 2 Kor 13:3 beskrive rollen «svakhet» spiller i det kristne livet?
Svar: Det kristne livet er et paradoks. Vi kan ha visshet om frelsen, tillit til Guds forsyn, og streve etter å utmerke oss og gjøre vårt aller beste som for Herren. Likevel skal vi være avhengige av Gud, hvile i Hans styrke, ikke vår egen, og vite at vi ikke kan oppnå noe som har evig betydning uten Ham.
Svakhet var en del av Paulus’ liv, og svakhet er en del av vårt liv, enten vi innser og innrømmer det eller ikke.
Bekjenn dine synder for Gud, og erkjenn også din svakhet. Be om Guds kraft (for du trenger den) for å overvinne svakhetene i livet ditt.
Innse overfor deg selv at du ikke har evnen til å gjøre alt det Gud har bestemt at du skal gjøre, og enda viktigere, til å være alt det Gud har bestemt at du skal være på jorden. Men med Guds kraft som virker i deg, har du KRAFTEN til å gjøre alt det Gud har bestemt at du skal gjøre, og til å være alt det Gud har bestemt at du skal være.
Overfor andre: Vær åpen om at du ikke er perfekt, og vær villig til å dele dine svakheter. Gjør det imidlertid ikke uten å skille mellom hvem du snakker med – kast ikke perler for svin. Del heller ikke dine fristelser på en måte som gjør at noen kan bruke den informasjonen til å friste deg.
Spørsmål: I 2 Kor 13:3, når viser «svakhet» seg i oss?
Svar: En sterk støtte og en spinkel støtte kan begge se like ut, inntil du legger en belastning på begge. På samme måte kan en fast tro og en spinkel tro se like ut for andre, og bli feilkategorisert i personens eget sinn inntil prøvelser og vanskeligheter kommer.
Potensiell forfølgelse kan avsløre om en tro er fast eller ikke. Hva om folk ser ned på meg, eller enda verre, hvis jeg forkynner evangeliet eller tjener Gud?
Risikoen virker vanligvis mindre hvis man ikke gjør noe. Hvis Gud ville at du skulle gjøre noe, men det var mer risikabelt enn å la være, ville du da legge risikoen i Guds hender, samtidig som du fortsatt var forsiktig, eller ville du tro at livet ditt helt og holdent var opp til deg selv?
Vanskeligheter kan vise hva slags tro vi har. Du synger om Herrens glede når alt går bra – slik du bør. Men når ting ikke går bra, eller du eller en kjær er døende, har sangen din da stoppet? Eller kan du, i møte med sorg og tap, fortsatt synge om Herrens glede? Hvilken type sang er mest smertefull for demonenes ører, og mest behagelig for Gud?
Spørsmål: Hvordan skal vi i 2 Kor 13:5–8 prøve oss selv for å se om vi er i troen?
A: Selv om man kan ha visshet om frelsen, kan man også oppleve en falsk omvendelse og en falsk visshet. Hvordan vet du om din visshet er ekte? Eller hvis noen ikke føler noen visshet, bør de kanskje innse at de kanskje mangler frelsen, eller at de har frelsen, men bare mangler vissheten.
Har du forpliktet deg til å ta imot Jesus som din Herre og Frelser? Tror du på at Jesus døde for våre synder og fysisk sto opp fra de døde (1. Korinterbrev 15:1-6)? Tror du på det Gud har lært oss i Skriften (1. Johannesbrev 2:24)? Elsker du Gud og ikke verden (1. Johannesbrev 2:15-16)? Bruker du tid sammen med Gud, i bønn og ved å lese Hans ord? Selv om du ikke er syndfri og fullkommen (1. Johannes 1:8), ønsker du å legge syndene dine bak deg og vokse i å følge Gud mer fullt ut (1. Johannes 3:6-10)? Ønsker du å adlyde Gud (1. Johannes 2:4-6) og vandre i lyset, ikke i mørket (1. Johannes 1:5-7)? Elsker du andre (1. Johannes 2:9; 3:10; 4:20-21)? Er du villig til å dele din tro med andre? Hvis svarene er ja på alle spørsmålene, så er alt i orden.
Men som noen en gang sa spøkefullt: «Hvis du sto for retten for å være kristen, ville det da være nok bevis til å dømme deg?»
Vekten på dette får Paulus også til å antyde: «Ikke undersøk meg, undersøk dere selv».
Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i 2 Kor 13:6: «Og jeg håper dere vil innse at vi ikke har sviktet prøven», siden vi aldri virkelig vet om andre er frelst?
Svar: Paulus snakker om å prøve våre liv i lys av Skriften. Selv om ingen kristen vil være syndfri på jorden, vil ekte kristne gradvis komme nærmere og nærmere det absolutte målet om å bli lik Kristus. Det er den prøven Paulus mener.
Svar: Det antyder at treenigheten er sann, men det beviser den riktignok ikke. En «trehet» bestående av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd bevises av dette verset samt Matteus 3:16–17; 28:19; Johannes 15:26; Romerne 15:16; 1. Korinterbrev 12:4–6; Efeserne 2:18; 3:14-17; 1. Tessalonikerbrev 1:3-5; Hebreerne 9:14; Judas 20,21; 2. Tessalonikerbrev 2:13-14; 1. Petersbrev 1:2; og Åpenbaringen 4:8.
Treenheten er en del av læren om Treenigheten, men selv mormonene tror på treenheten uten å tro på Treenigheten. (Merk at selv om LDS-kirken offisielt avviser treenigheten, har jeg møtt mange mormoner som i god tro feilaktig sier at de tror på treenigheten. De sier dette fordi de ikke forstår treenighetslæren, og de tror ganske enkelt at det betyr at de tre er forenet i kjærlighet, ånd og hensikt.) For en beskrivelse av treenighetslæren, se drøftingen av Matteus 28:19.
Spørsmål: Hvordan vet vi, i 2. Kor, at Skriften i dag er en pålitelig bevaring av det som opprinnelig ble skrevet?
Svar: Vi har minst tre gode grunner.
1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.
2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere i den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra 2. Korinterbrev omtrent 312 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 47 % av 2. Korinterbrev, regnet med brøkdeler av vers som brøker. Det er 120,8 av totalt 257 vers.
Her er forfatterne fra tiden før Nikæa-konsilet som henviste til vers i 2. Korinterbrev.
Ignatius av Antiokia (ca. 110–117 e.Kr.) siterer 9 av 18 ord fra 2. Korinterbrev 4:18f. Brev til romerne, kap. 3, s. 74
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 18, s. 148, henviser til 2. Korinterbrev
Polykarp (111–155 e.Kr.) siterer de første 11 av 25 ordene i 2. Korinterbrev 5:10a samt 7 av 22 ord i Romerbrevet 14:10f. Polykarps brev til filipperne, kap. 6, s. 34
Polykarp (110–155 e.Kr.) henviser til 2. Korinterbrev 4:14a (også den første fjerdedelen av Romerbrevet 8:11) Polykarps brev til filipperne, kap. 2, s. 33
Polykarp (110–155 e.Kr.) henviser til 2. Korinterbrev 8:21b (halvt sitat). Polykarps brev til filipperne, kap. 6, s. 34 (også Romerbrevet12:17 )
Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 5 s. 27 (3/4-sitat) siterer 11 av 16 ord fra 2. Korinterbrev6:10 .
Brevet til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 5, s. 27, henviser til 2. Korinterbrev 10:3; 6:9;6:10 ; og4:12
De kristne i Wien og Lugdunum (177 e.Kr.) (ANF bind 8), s. 781, henviser til 2. Korinterbrev 2:15
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier i «Mot kjetteriene», bok 2, kap. 22, vers 7, om 2. Korinterbrev: «For at det finnes åndelige skapninger i himmelen, forkynner alle Skriftene høyt og tydelig; og Paulus vitner uttrykkelig om at det finnes åndelige ting når han erklærer at han ble ført opp til den tredje himmelen, …» Han siterer også 2. Korinterbrev 7:7–9 som skrevet av Paulus i det andre brevet til korinterne i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 5, s. 3.1, s. 529
Den muratoriske kanon (ca. 190–217 e.Kr.) nevner Paulus’ to brev til korinterne, så vel som Paulus’ øvrige 11 brev.
Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 7:1 som skrevet av Paulus. *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 3, kap. 11, s. 394
Tertullian (198–220 e.Kr.) sa i *Om kroppens oppstandelse*, kap. 40, at 2. Korinterbrev var skrevet av apostelen Paulus. Han sier også i *Om sjenanse*, kap. 14, s. 89, at Paulus skrev 2. Korinterbrev 2:5–11
Tertullian (204/205 e.Kr.) henviser til 2. Korinterbrev 4:10 i «Fem bøker mot Marcion», bok 5, kap. 11, s. 454.
Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 12:2 som skrevet av Paulus i *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 5, kap. 3, s. 54
Hippolytus siterer en del av 2. Korinterbrev 12:4. *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 7, kap. 14, s. 107–108
Theodotus, som antakelig var montanist (ca. 240 e.Kr.), siterer de siste 10 av 19 greske ordene i 2. Korinterbrev 4:18. Utdrag fra Theodotus, kap. 11, s. 44
Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 4:17–18 som skrevet av Paulus, i Det andre brevet til korinterne i Origenes’ verk Mot Celsus, bok 6, kap. 19, s. 582
Origenes’ «Kommentar til Johannes» (ca. 227–240 e.Kr.) nevner evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Han nevner Paulus som forfatter av 2. Korinterbrev og Johannes som forfatter av Åpenbaringen.
Novatian (250/254–257 e.Kr.) siterte de siste 3/5 av 2. Korinterbrev 3:17. «Avhandling om treenigheten», kap. 29, s. 641
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «det andre brevet til korinterne» i «Avhandling 12», tredje bok, kap. 2.
Firmilian av Cæsarea (256 e.Kr.) siterer de siste 10 av 10 greske ordene fra 2. Korinterbrev 11:2
Adamantius (ca. 300 e.Kr.) sier at apostelen skrev til korinterne og siterer 2. Korinterbrev 4:6. Han henviser også til 2. Korinterbrev 1:20 som skrevet av apostelen.
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) (Korinterbrevene) nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», s. 345. Han oppførte Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Videre siterer han 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346
Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) omskriver 2. Korinterbrev 11:32–33. Kanoniske brev, kanon 9, s. 273
Methodius (ca. 250–312 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 10:5. «Discourse on the Resurrection», del 3.2, kap. 1, s. 371
Athanasius av Alexandria (318 e.Kr.) sier at 2. Korinterbrev 5:10 er skrevet av den salige Paulus. «Inkarnasjonen av Ordet», kap. 56, s. 66–67.
Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 6:14f (6 av 16 ord) og 6:15a (6 av 123 ord sitert) samt 2:9 som stammende fra apostelen i «Brev om den arianske kjetteriet», brev 1, kap. 7, s. 294–295
De har 312 sitater fra 2. Korinterbrev, som utgjør 47 % (120,8) av de 257 versene. Se https://www.biblequery.org/Bible/BibleCanon/Early ChristianNTQuotes.xlsx for alle detaljene.
Etter Nikea
Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–340 e.Kr.)
Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552
Hegemonius (4. århundre) henviser til 2. Korinterbrev 2:9. Han siterer også 2. Korinterbrev 13:3 som skrevet av Paulus og kaller ham en apostel. Disputas med Manes, kap. 42, s. 218
Optatus (4. århundre) henviser til 2. Korinterbrev 3:3
Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 13:4 som «til korinterne skriver han [den velsignede apostelen]» i *Om treenigheten*, bok 9, kap. 13, s. 159
«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ to brev til korinterne som en del av Det nye testamente. Det siterer tre fjerdedeler av 2. Korinterbrev 1:1.
Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.)
Marcellus av Ancyra (ca. 374 e.Kr.)
Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 10:4 som «Paulus skriver til korinterne». Om Ånden, kap. 16.37, s. 23
Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.), kanon 60, s. 159, oppregner bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.
Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)
Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 13:3 som skrevet av Paulus i forelesning 10.17, s. 62
Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)
Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)
Amphilochius (etter 394 e.Kr.)
Gregor av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) henviser til 2. Korinterbrev 5:16 som skrevet av Paulus i Mot Eunomius, bok 6, kap. 2, s. 184. Også Paulus til korinterne for 2. Korinterbrev 5:20 i Mot Eunomius, bok 2, kap. 14, s. 128–129
Didymus den blinde (398 e.Kr.)
Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)
Optatus (4. århundre)
Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.) Ef 5:9,15
Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)
Gaudentius (etter 406 e.Kr.)
Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev ned 30 prekener om 2. Korinterbrev. Han sier at 2. Korinterbrev var skrevet av Paulus.
Chromatius (407 e.Kr.)
Severian (etter 408 e.Kr.)
Niketas av Remesianus (366–ca. 415 e.Kr.)
Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) omtaler 2. Korinterbrev 5:9–10 som skrevet av apostelen Paulus. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 18, s. 140
Hieronymus (373–420 e.Kr.)
Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) siterer 2. Korinterbrev 2:15 i «Om dåpen, mot donatistene», kap. 39, s. 508
Markus av Eremita (etter 430 e.Kr.)
Akakios av Melitene (ca. 438 e.Kr.)
Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)
Alexandrinus-manuskriptet [A] (ca. 450 e.Kr.)
Hesychius av Jerusalem (etter 450 e.Kr.)
Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)
Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)
Prosper av Aquitaine (fiende av Cassian) (426–465 e.Kr.)
Varimadum (445/480 e.Kr.)
Hegemonius (4. århundre)
Makarios/Symeon (4. eller 5. århundre)
Maximinus (4. eller 5. århundre)
Speculum (5. århundre)
Theodotus av Ancyra (5. århundre e.Kr.)
Vi har fortsatt alle disse i dag.
Bevis på kjettere og forfalskede bøker
Apostoliske konstitusjoner (usikkert tidspunkt, ca. 380 e.Kr.)
Marcion henviser til Romerbrevet ifølge Tertullian.
Mani/Manes (262–278 e.Kr.) «Slik også Paulus har gitt disse ytterligere vitnesbyrdene, at» og siterer deler av 2. Korinterbrev 3:6–7, 1. Korinterbrev 15:56. (Manes taler) Disputas med Manes, kap. 31, s. 203
Kjetteren Priscillian (ca. 385 e.Kr.)
Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.)
Den manikæiske kjetteren Faustus-Milevis (etter 383 e.Kr.)
3. De eldste manuskriptene vi har av 2. Korinterbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.
s. 46 Chester Beatty II 100–150 e.Kr. 2 Kor 1:1–11:10;11:12 –21;11:23-13:13 (95 % eller 254 av 257 vers) og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikhiometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.
Første halvdel av det 3. århundre – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.
2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.
200 e.Kr. – 1968 – The Text of the New Testament.
81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.
Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.
Omkring 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.
Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den komplette teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (sent i det første eller tidlig i det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (sent i det første århundre).
s. 46, dekker 95 % av 2. Korinterbrev, eller 254 av 257 vers.
s. 34 – 1 Kor 16:4–7; 10; 2 Kor 5:18–21; 10:13–14; 11:2, 4, 6–7 (7. århundre) alexandrinsk tekst.
600-tallet – 1968 – Det nye testamentets tekst.
Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.
Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.
Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre
Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre
Gotisk [Goth] 493–555 e.Kr.
Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre
Se www.BibleQuery.org/2 Corinthians Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 2. Korinterbrev.