< Bibelspørsmål fra 2. Petersbrev

Spørsmål: Hva er oversikten over denne boken i 2. Petersbrev 1:1?

Svar: 2. Petersbrev kan enkelt deles inn i tre deler:

2. Petersbrev 1: Kjenn din frelse

2. Petersbrev 2: Kjenn din motstander

2. Petersbrev 3: Kjenn profetiene

Spørsmål: Hvorfor er det i 2. Petersbrev 1:1 likheter mellom 2. Petersbrev og Judasbrevet? (For eksempel 2. Petersbrev2:17 , og Judasbrevet 13, samt 2. Petersbrev 2:1-18 og Judasbrevet 4-16)

Svar: De tok opp lignende temaer, og kanskje diskuterte Judas og Peter disse tingene sammen. Dessuten la Den Hellige Ånd en lignende byrde på dem begge. Det er også mulig at Judas hadde lest 2. Petersbrev, eller at Peter hadde lest Judasbrevet. Noen ganger fremhever forskjeller likhetene ytterligere; for eksempel omhandler 2. Petersbrev 1 vår frelse, mens Judasbrevet ikke gjør det, men Judas sier at han helst ville ha drøftet vår felles frelse, men at de tingene han skrev om, var mer presserende.

Et dypere spørsmål er: Hvordan ble egentlig Bibelen inspirert? Mekanisk diktering ville være teorien om at Gud muntlig fortalte de menneskelige forfatterne hvert bokstav i hvert ord de skulle skrive ned. Bibelen hevder ikke å være mekanisk diktert. Snarere valgte Gud de menneskene som skulle skrive Bibelen, og ga dem erfaringene og kunnskapen. I noen, men ikke alle tilfeller, ga Gud dem de nøyaktige ordene de skulle bruke. I alle tilfeller mener de som anser Bibelen for å være feilfri, at det ikke kom noen ord inn i de opprinnelige manuskriptene som Gud ikke hadde til hensikt skulle være der. Se spørsmålet om 2. Petersbrev 1:21 for mer om inspirasjonen til Skriften.

Spørsmål: Hvorfor er stilen i 1. Petersbrev og 2. Petersbrev forskjellig i 2. Petersbrev 1:1?

Svar: To grunner.

1. Petersbrev ble nedskrevet av en skriver: I 1. Petersbrev 5:12 antyder Peter at han dikterte dette brevet til en skriver ved navn Silvanus (Silas), som sannsynligvis brukte en mer polert gresk grammatikk. Hieronymus (ca. 404 e.Kr.) var den første som påpekte dette og forklarte det med at 1. Petersbrev ble nedskrevet av skriveren Silvanus.

Ulike temaer: 1. Petersbrev handler først og fremst om å holde ut under press som Guds hellige folk, mens 2. Petersbrev advarer mot falske lærere. Selv om temaene i de to brevene er forskjellige, har innholdet imidlertid subtile likheter. For eksempel er det i hele Bibelen bare Peter (1. Petersbrev3:20 og 2. Petersbrev 2:5) som teller nøyaktig åtte sjeler som ble frelst i Noas ark.

Spørsmål: Hvordan er vår tro dyrebar i 2. Petersbrev 1:1?

Svar: Vår tro er dyrebar for oss nå, for den er kilden til vårt håp og vår glede, og gir oss styrke til å leve i dag, til å gjøre det vi vet vi skal gjøre, og til å avstå fra det vi vet vi ikke skal gjøre. Vår tro er dyrebar for oss i fremtiden, ettersom vår frelse gjennom troen (Efeserne 2:8) gir oss evig liv. Andre troendes tro er dyrebar for oss, ettersom vi ser deres karakter og gleder oss over Gud på grunn av deres liv og frelse. Vår tro er dyrebar for Gud, fordi den ærer Ham, og Hebreerne 11:6 sier at den er en forutsetning for at vi skal behage Gud.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 1:1 syntes en ateist det var svært merkelig at det viktigste Gud ber oss om, er å tro på Ham. Hvorfor skulle Han bry seg om det? Hva var det ateisten ikke forsto?

Svar: Tro er mye mer enn bare å tro på visse fakta eller teorier. Tro er å overlate våre liv til Gud. I mindre skala har vi tro på at vår ektefelle elsker oss, selv når vi ikke ser på dem, og tro på at det å fortsette å elske vår ektefelle, gjennom gode og dårlige tider, er det vi ønsker å gjøre.

Spørsmål: Hvordan gir Gud oss i 2. Petersbrev 1:3 alt vi trenger for livet og gudsfrykt?

Svar: Gud har gitt oss all den kunnskapen vi trenger for å komme til Kristus og leve et liv i lydighet som behager vår Herre. Men Gud har også gitt oss sin Hellige Ånd, som bor i oss, for å lede oss inn i all sannhet. Den Hellige Ånd styrker oss og trøster oss, slik Jesus lærte at Han ville gjøre i Johannes 14:15–16, 25–26.

Ikke bare er det mulig at Gud ikke gir oss alt vi ønsker oss, men Han gir oss nesten aldri alt vi ønsker oss. Som noen en gang sa: En streng på et strengeinstrument spiller mye bedre når den er stram. En helt løs streng kan ikke spille noen musikk i det hele tatt. På samme måte vil vi kanskje aldri bli fullt ut tilfredse med livet her på jorden – og det bør vi heller ikke være. Vi er bare på gjennomreise, på veien mot vårt endelige mål: himmelen.

Spørsmål: Hva tror du er de mest dyrebare løftene Gud har gitt oss i 2. Petersbrev 1:4?

Svar: Mange troende vil si frelsen gjennom at Jesus døde på korset for våre synder, for uten det er vi fortapt uten håp om evig liv. Men for et evig liv det er! Vår frelse handler ikke bare om å leve «greit» for alltid på jorden, eller alene et eller annet sted, men om å leve for alltid i evig salighet sammen med Gud. Andre vil derfor si at det er evig liv i Kristus, der vår frelse er det første skrittet. Så det største løftet er begge deler: begynnelsen på uendelig glede, og storheten i selve den uendelige gleden.

Spørsmål: Siden vi i 2. Pet. 1:4 har del i den guddommelige naturen, blir vi da guder?

Svar: Nei. Vi blir ikke allmektige, skaper ikke engler, mottar ikke tilbedelse med rette, og har ikke mange andre av Guds egenskaper. Dette verset betyr at Gud gir oss og fortsetter å opprettholde i oss noen aspekter av den guddommelige naturen, slik som evig liv, hellighet og muligheten til å bo hos Ham.

Spørsmål: Hvordan får vi del i den guddommelige naturen, som det står i 2. Petersbrev 1:4?

Svar: Jesus har kalt oss brødre og søstre (Markus 3:35), og vi sitter sammen med Kristus på Hans trone (Efeserne 2:6). Vi blir verken små guder eller den ene, sanne Gud selv, men vi får del i den guddommelige naturen fordi Kristus lever i oss gjennom sin Hellige Ånd (Joh 14:23; 1 Joh 4:12,15; Rom 8:9-11; 1 Kor 6:19).

Spørsmål: Hvordan forfører verden menneskene i 2. Petersbrev 1:4?

Svar: Verden forfører vårt sinn ved at folk tror på løgner og ikke lenger kan skille mellom sant og usant. Vi har alle en samvittighet som fungerer som en grunnleggende veiledning for hva som er rett og galt, og verden sløver folks samvittighet. Verden forfører vårt hjerte ved at vi ikke lenger lengter etter det som er rett, og vi ønsker ikke lenger den beste veien.

Tenk for eksempel på en narkoman i det mest alvorlige stadiet av avhengigheten. Først synes han at stoffet er spennende, så rasjonaliserer han det bort ved å si at det ikke skader ham i det hele tatt, og til slutt, selv om han tydelig kan se at det har ødelagt livet hans, bryr han seg ikke engang lenger.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 1:6 er en av hemmelighetene bak selvbeherskelse at den delvis kommer fra kunnskap. Hvordan kommer selvbeherskelse fra kunnskap?

Svar: Selvfølgelig forteller kunnskap deg hva du bør og ikke bør gjøre, men det er ikke det som menes her, for selvkontroll handler ikke om å finne ut hva du skal gjøre, men om å velge å være selvdisiplinert og gjøre det du vet er riktig. Kunnskap gir innsikt. Med kunnskap kan du se konsekvensene av å være selvbehersket, og du kan ofte se de potensielle konsekvensene av å ikke være selvbehersket. Noen ganger, når du blir fristet til å være uærlig eller begå en annen synd, kan du bestemme deg for ikke å synde av den eneste grunn at du ikke vil. Du vil ikke fordi du kan se konsekvensene av å gjøre det, både i andres liv og i ditt eget.

Spørsmål: Hvordan henger utholdenhet sammen med selvbeherskelse i 2. Petersbrev 1:6?

Svar: Hvis du sammenligner det kristne livet med et løp, ligner det mer på en maraton enn på en kort sprint. Selvbeherskelse er ikke så nyttig hvis den ikke varer. Det er bra å si: «Jeg skal ikke synde i dag», men hvis du egentlig mener: «Jeg skal ta dette opp igjen i morgen», er det ikke like bra som å si: «Jeg vil aldri begå denne synden igjen.» Å utsette et potensielt nederlag er ikke like bra som å vinne seier over en synd.

Spørsmål: Hvordan kommer gudsfrykt fra utholdenhet i 2. Petersbrev 1:6?

Svar: Gudsfrykt forutsetter standhaftighet. Hvis en person kanskje er ærlig, kanskje er ren eller kanskje avstår fra en eller annen synd, er det ikke på langt nær så bra som å være en person man kan stole på at vil gjøre disse tingene.

Spørsmål: Hvordan kommer broderlig kjærlighet fra sann gudsfrykt i 2. Petersbrev 1:7? Hvorfor fører ikke noen former for religiøsitet til broderlig kjærlighet i det hele tatt?

Svar: Gud vil at vi skal elske andre slik vi elsker oss selv. Hvis vi tar det å være gudfryktige på alvor, betyr det å adlyde Guds bud, og Gud befaler oss å elske andre. Nå har vi kanskje ikke kjærligheten til å gjøre det, i og av oss selv. Men med Guds kjærlighet som strømmer gjennom oss, kan vi elske andre.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 1:7 kan man se hvordan kjærlighet fører til broderlig godhet, men hvordan fører broderlig godhet til kjærlighet?

Svar: Hvis vi bevisst velger å vise vennlighet mot andre, blir det lettere for oss å elske dem. På en måte er det å velge å være vennlig mot dem det samme som å velge å elske dem.

Spørsmål: Hvordan kan folk, som det står i 2. Petersbrev 1:9, glemme at de er renset fra sine tidligere synder?

Svar: Hvordan kan små barn glemme at de nettopp har badet, og så gå ut og leke i skitten? Det kan de. Dessverre kan vi, som Guds barn, være like tåpelige.

Spørsmål: Hvordan kan vi i 2. Petersbrev 1:10 gjøre vår utvelgelse sikker?

Svar: En persons utvelgelse (eller ikke-utvelgelse) kan ikke gjøres mer sikker i øynene til en tidløs Gud. Den kan imidlertid gjøres mer sikker i våre øyne.

Siden lydighet mot Jesus er et kjennetegn på en frelst person, vil dette kjennetegnet (i det minste for en stund) ikke være til stede hvis en troende ikke lever et liv i lydighet mot Kristus, og det er da berettiget å stille spørsmål ved om vedkommende virkelig er frelst eller ikke. De kommer kanskje ikke til himmelen, slik 2. Petersbrev 2:19–22 viser. Eller så kan de være en ulydig kristen. Det er imidlertid ikke denne tvetydigheten for noen som lever lydig i Kristus.

Spørsmål: Hvordan er det i 2. Petersbrev 1:11 mulig å forene en rik og overflodig velkomst med en brennende og smertefull lidelse for kristne i skjærsilden?

Svar: Det er ikke særlig forenlig. Skjærsilden er en katolsk lære som er helt fraværende i Bibelen, og det er ikke nødvendig for oss å tro på dette. Se drøftingen av 1. Korinterbrev 3:13–15 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvorfor trenger vi «påminnelser» i vårt kristne liv, slik det fremgår av 2. Petersbrev 1:12–15?

Svar: Peter så et behov for å bruke mye tid på å minne sin menighet den gang om ting de hadde hørt før. Vi trenger den samme typen påminnelser i dag. Vi trenger påminnelser av flere forskjellige grunner. Hjernen vår kan glemme noe av det vi har lært, men det er ikke hovedårsaken. Oftere er det slik at selv om vi kanskje husker fakta, trenger vi å tenke gjennom betydningen og virkningen av det vi ble lært på nytt. Vi ønsker ikke å forlate vår første kjærlighet, slik menigheten i Efesos gjorde i Åpenbaringen 2:4-5. Til slutt trenger vi påminnelser om målet for å styrke oss i vår besluttsomhet om å gjøre det som er rett.

Spørsmål: Hvorfor er det så viktig i 2. Petersbrev 1:16 og 1. Johannesbrev 1:1–2 at apostlene var øyenvitner?

Svar: Apostlene og profetene er grunnlaget for vår tro, ifølge Efeserne 2:20, med Kristus som hjørnesteinen. Det er viktig at de så Jesus med egne øyne.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 1:17, når sa Faderen dette til Jesus slik at Peter kunne høre det?

Svar: Faderen sa dette ved Jesu dåp i Matteus 3:17 og ved forvandlingen i Matteus 17:5. Det er også mulig at Peter hørte dette ved andre anledninger som ikke er nedtegnet i Skriften.

Spørsmål: Antyder 2. Petersbrev1:19 at noen skriftsteder er mer sikre enn andre?

Svar: Nei. Noe som er fullstendig sant, kan ikke gjøres mer sant. Imidlertid kan flere øyenvitner gjøre noe mer sikkert i folks øyne ved å fremlegge flere bevis. I «Hard Sayings of the Bible» s. 726–727 nevnes det også at «gjort mer sikkert» (NIVs ordlyd; BSB har «bekreftet uten tvil») ikke nødvendigvis er den beste oversettelsen, fordi dette er et gresk uttrykk som betyr «vi setter veldig stor (eller større) tillit til…».

Spørsmål: Siden Skriften i 2. Pet. 1:20–21 ikke er gjenstand for privat tolkning, hvorfor virker folk da så ivrige etter å tolke den på egen hånd?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Privat tolkning bør ikke forveksles med individuell studering. Alle troende skal studere Guds ord hver for seg. Vi må prøve det vi hører mot Skriften, slik de ærbare bereanerne gjorde i Apostlenes gjerninger 17:11–12.

2. Imidlertid trenger hver og en av oss de andre troende i menigheten for å lære av og korrigere hverandre. Ordspråkene 27:17 sier at slik jern skjerper jern, slik skjerper en mann en annen.

3. De som bevisst isolerer seg fra andre troende, faller noen ganger i fellen med å avvise Skriftens klare betydning til fordel for utsøkt tvetydige tolkninger som var fullstendig fremmede for alle de innfødte gresktalende kristne i Det nye testamente. Hvis din teologi krever at du må postulere at Gud tilsynelatende ikke klarte å formidle den sentrale betydningen til noen kristne før år 400 e.Kr., var kanskje den sentrale tolkningen ikke så sentral likevel.

Spørsmål: Viser 2. Pet. 1:20–21 at kirken skal stå for all tolkning?

Svar: Nei. Se på den katolske kirkens historie; her er noen av dens læresetninger.

De rettferdiggjorde tortur, selv av ekte kristne.

Alle intime forhold, selv innenfor ekteskapet, er syndige.

Drep dem som ikke underkaster seg kirken.

Betal penger til kirken når du synder (avlat).

I nattverden skal ikke lekfolk få drikke av kalken, bare presteskapet.

Folk bør drepes hvis de ikke er prester og eier en Bibel.

Prester som gifter seg, skal drepes.

Prester som har kjærester og barn, skal betale en avgift, og da er det greit.

2. Petersbrev 1:20-21 handler om to temaer: profeter og Den Hellige Ånd. Det handler om profetier, ikke om å lese eller tolke Bibelen.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 1:21, hvordan ble egentlig Bibelens forfattere drevet av Den Hellige Ånd?

Svar: Ordet for «ledet» brukes i Apostlenes gjerninger 27:15,17 («drevet av vinden» i BSB) om et skip som ble drevet av vinden. Her er fire punkter angående Bibelens inspirasjon.

1. Guds ord gjennom mennesker

1a. Det meste av åpenbaringen skjer gjennom ideer og tanker fra mennesker som Herren spesielt har utvalgt. Åpenbaringen 1:19 gir et eksempel. Ingenting av dette var imidlertid bare menneskers ord (2. Petersbrev 1:19–21).

1b. Noen åpenbaringer var direkte ord, som for eksempel i Johannes12:28 , Jesaja 6; 2. Mosebok 3:4,5 og så videre.

1c. Gud brukte de menneskelige forfatternes individuelle stil når de skrev. Ingenting ble skrevet som Guds ord som Gud ikke ønsket skrevet eller som ikke var sant.

1d. Bibelen er ikke en bok med hemmelige koder. Betydningen av ordene er ikke de moderne definisjonene vi måtte ønske å gi dem, men de normative betydningene slik de ble forstått av morsmålstalerne på den tiden.

2. Guds evne til å kommunisere med oss

2a. Vi kan ikke forstå alt om en uendelig Gud som er transcendent og «annen» enn oss. Likevel har vi ansvaret for å lære og forstå det Gud har åpenbart for oss.

2b. Gud kommuniserer på måter vi forstår. Han står fritt til å bevege oss med poesi, forklare ting for oss med analogier og forenkle ting med antropomorfe uttrykk. Gud kan bruke idiomer, som «solnedgang», og Gud kan bruke våre kategorier av ting, som å klassifisere en kanin i den hebraiske klassifiseringen av dyr som drøvtygger, fordi en kanin ser ut til å gjøre det.

2c. Guds ord inneholder både proposisjonell sannhet og en fremstilling av seg selv. Det inneholder både positivt språk om hva som er sant, og negativt språk om hva som er usant.

2d. De menneskelige forfatterne kunne henvise til ikke-bibelske kilder, slik som jødiske historiebøker (Jasher-boken i Josva10:13 ; 2. Samuelsbok1:18 , osv.), og til og med greske diktere der de uttrykte det som er sant (Apostlenes gjerninger17:23 ,28; Titus1:12 ).

3. Guds ord er helt sant

3a. Hele Skriften er fra Gud. Guds ord er helt sant om alt det taler om. Sannheten er ikke selvmotsigende. Skriften inneholder ikke bare Guds ord, den er Guds ord (Rom 3:1-2; Joh 10:35; Ordsp 30:5-6; 2 Tim 3:15; 2 Sam 22:31; Sal 33:4; Sal 119:151).

3b. Skriften er ikke bare nøyaktig, men den har også den presisjonen som kreves for at vi skal kunne forstå Guds mening. Presisjonen strekker seg til og med ned til tidformer og antall ord, som i Salme 82:6 og Matteus 22:32. Skriften bruker imidlertid ofte tilnærminger, særlig når det gjelder tid og mengde.

3c. Gud lyver ikke. Å ikke fortelle oss alt om et emne er imidlertid ikke det samme som å lyve. For eksempel: Selv om det var minst tre kvinner ved Jesu grav i Markus 16:1, er Matteus 28:1 likevel sant selv om det bare nevner to av kvinnene. Det nye testamente inneholder det nøyaktige innholdet i Jesu lære, men ikke alltid de nøyaktige ordene (Matteus22:37 ; Matteus 13:22; Markus 12:30; Markus4:19 ).

3d. Skriften er fullstendig når den forteller oss alt vi trenger å vite for frelse og for å vokse i troen. Skriften er ikke en leksikon, og den hevder heller ikke å fortelle oss alt om alt.

3e. Gud tillot noen overføringsfeil, men Hans Ord består for alltid (Jesaja 59:21; Jesaja 40:8; Salme 119:89). Hans Ord er bevart ufeilbarlig (uten vesentlige feil) helt frem til i dag (Jesaja 55:11; 1. Petersbrev1:23 –25; Salme 119:89, 91, 144, 160).

4. Vår respons

4a. Vi bør verne om og elske Skriften som noe dyrebart for oss (Salme 56:10; Salme 119:72,97,105,120). Vi skal ikke tilbe Skriften, men prise Gud som har gitt oss Skriften (Salme 119:12). Vi bør glede oss over Guds lov (Salme 119:16,35,47) og «skjelve» for Guds ord (Jesaja 66:5). Vårt håp ligger i Guds ord (Salme 119:74,81).

4b. Vi innser at vi blir frelst av Jesus, ikke ved å studere Skriften (Johannes 5:39–40; Jakob 1:22–25; 1. Korinterbrev 13:2).

4c. Vi verdsetter Skriften (Apostlenes gjerninger 13:48; Kolosserne 3:16) for undervisning, irettesettelse, korreksjon og opplæring i rettferdighet (2. Timoteus 3:16-17) og som hjelp i fristelser (Salme 119:10).

4d. Vi bør flittig lese og studere Skriften (Apostlenes gjerninger 17:11; Åpenbaringen 1:3). Vi bør tolke den ærlig og nøyaktig, ikke forvrenge eller feiltolke den (2. Petersbrev 3:16). Vi må ikke legge noe til eller gå utover Guds ord (Ordspråkene 30:5-6; 1. Korinterbrev 4:6-7; 5. Mosebok 4:2; Åpenbaringen 22:18-19; Predikeren 12:12; Markus 7:13).

4e. Noen bud i Det gamle testamente er oppfylt og skal ikke lenger følges, for eksempel å spise svinekjøtt, å bringe offer osv. (Apostlenes gjerninger 10:9-16; 15:1,5-29; Markus 7:19; Galaterne 5:2-4; Hebreerne 9:9-10; 10:18).

4f. Skriften er ikke bare forslag til hvordan vi skal leve, men den har autoritet i våre liv (Salme 119:33-34; Johannes 8:37; Johannes 12:48-50; Johannes 14:23). Vi bør tro på alt Gud lærer og adlyde alle Guds bud (Johannes 14:23-24).

For mormonske lesere skiller dette seg fra mormonernes lære om inspirasjonen til Mormons bok. Joseph Smith skal angivelig ha oversatt Mormons bok overnaturlig, ord for ord og bokstav for bokstav, ved å se gjennom en seersten i en svart hatt.

For muslimske lesere skiller en kristen oppfatning av Bibelens inspirasjon seg fra en muslims oppfatning av Koranens inspirasjon. De fleste muslimer tror at Koranen på jorden er en nøyaktig, «mekanisk diktert» kopi av en Koran på tavler i himmelen.

Se drøftingen om Bibelen for forskjellen mellom ufeilbarlighet og hyperbokstavelighet.

Spørsmål: Hva slags falske lærere advarte Peter dem mot i 2. Petersbrev 2:1? Var de frelste mennesker (2. Petersbrev 2:1b, 3b)?

Svar: Peter beskriver disse menneskene mer detaljert i 2. Petersbrev 2:10–22. Han sier at de er «født til å bli fanget og ødelagt» (vers 12), at «det mørkeste mørket er forbeholdt dem» (vers 17), og at «det ville ha vært bedre for dem å ikke ha kjent rettferdighetens vei enn å ha kjent den og deretter vende seg bort fra det hellige budet som ble overlevert til dem» (vers 21). Så det er åpenbart at de falske lærerne som Peter snakket om, er på vei til helvete. Kristne som tror at man kan miste sin frelse, mener at dette var mennesker som en gang var frelst, men som mistet sin frelse og nå er på vei til helvete (med mindre de omvender seg). Kristne som tror på «en gang frelst, alltid frelst», sier at selv om disse falske lærerne hadde kjent rettferdighetens vei (vers 21), var de aldri frelst i utgangspunktet.

Spørsmål: Sier Peter i 2. Petersbrev 2:1 at vi bør være overrasket over disse falske lærerne?

A: 2. Petersbrev 2 gir oss så mange historiske eksempler som tyder på at vi ikke bør bli overrasket over det som bare er ytterligere eksempler. Akkurat som det den gang fantes onde mennesker blant gudfryktige troende, så finnes det også nå onde mennesker blant gudfryktige troende. Faktisk er noen av dem inne i menigheten og forkynner onde ting.

Q: I 2. Petersbrev 2:1, hvem er «Herren» som kjøpte dem?

A: Det greske ordet despotes forekommer bare ti ganger i Det nye testamente. Fem ganger refererer det til husets herre, tre ganger til Gud Faderen (Lukas2:29 ; Apostlenes gjerninger4:24 (despota); Åpenbaringen6:10 ), og én gang her i 2. Petersbrev 2:1. Den siste forekomsten refererer til Jesus Kristus i Judasbrevet 4, der det står: «den eneste Herre [Gud] og vår Herre, Jesus Kristus, som de fornekter.»

Hyperkalvinister (som John Gill) og noen andre kalvinister understreker at «Mester» her ikke bare er Kristus, men enten Faderen eller den treenige Gud. De sier at dette ikke refererer til noe forsoningsverk, men til at Gud «kjøpte» israelittene i 2. Mosebok ved å la den egyptiske hæren drukne. Clark er en kommentator som har dette synet.

Ikke-kalvinister og noen andre kalvinister sier at «Herre» her refererer til Kristus, slik det gjør i Judas 4. Kommentatoren Blum sier at dette er Kristus på grunn av identiteten til «dem», og at substantivet «folket» er for fjernt i forhold til det foregående substantivet «de falske lærerne». Kommentatoren Edmond Hiebert sier i *Second Peter and Jude* at det er Kristus. Kommentatoren Alford erklærer i *The Greek Testament* at «ingen påstand om universell forløsning kan være tydeligere enn dette».

Den kalvinistiske *New Geneva Study Bible* (s. 1981) har et interessant synspunkt som er det stikk motsatte av Alfords. Den godtar at dette refererer til Kristus, men sier at «Petrus’ hensikt her er å fremheve de falske lærernes ansvar snarere enn å fremme en teori om forsoningen. Med sin påstand om å være frelst av Kristus, bringer deres ‘ødeleggende veier’ (v. 2) særlig vanære over Kristus og hans offer for synd.»

Uansett må alle innrømme at Gud, i det minste i en viss forstand, «kjøpte» noen av de fortapte for seg selv. Spørsmålet er altså ikke om Gud på noen måte kjøper de fortapte, men snarere hvordan.

Spørsmål: I 2. Pet. 2:1 og Judas 5, døde Kristus for dem? Hvis ja, hvordan da?

Svar: Jesus døde nådig på korset for å gi alle en mulighet til å bli frelst. «For av nåde er dere frelst gjennom tro, og dette kommer ikke fra dere selv; det er Guds gave…» (Efeserne 2:8). Imidlertid vil ikke alle ha tro. Hebreerne 4:2 sier: «For også vi har mottatt det gode budskapet, akkurat som de gjorde; men budskapet de hørte, hadde ingen verdi for dem, siden de ikke delte troen til dem som forstod det.»

Fempunkts-kalvinister vil være uenige og si at Jesus ikke døde for dem som aldri ville ta imot det, og at de ikke hadde noen mulighet til å unnslippe helvete. Hvorfor skulle Gud, som er allmektig og suveren over alt, tillate at Han selv har «tapte saker», eller forsøk på å føre mennesker til Ham som ikke lyktes?

Svaret ligger i Jesu sorgfulle rop: «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte har jeg ikke ønsket å samle dine barn, slik en høne samler kyllingene sine under vingene, men du ville ikke!» (Matteus 23:37).

Gud har kontroll over alt; Han kan til og med velge å kontrollere Seg selv. Gudskjelov for det, ellers kunne alt syndig bli ødelagt i dette øyeblikk. Kalvinister vil kanskje si at det ikke finnes håpløse saker, men med ordene til en ikke-kalvinist ved navn Jona: «De som klamrer seg til verdiløse avguder, forlater Hans kjærlige hengivenhet.» (Jona 2:8) Det må være noe de har forlatt.

Hvordan kunne noen avvise Guds hensikt, og hvordan kunne Guds hensikt bli forpurret? Ingen kunne gå imot den allmektige Guds hensikt – med mindre Gud valgte å tillate det. En annen ikke-kalvinist, Lukas, skrev: «Men fariseerne og lovkyndige avviste Guds hensikt for seg selv, fordi de ikke hadde blitt døpt av Johannes.» (Lukas 7:30).

Det er ikke slik at Gud ønsket at folk skulle forkaste Ham og gå til grunne, men Gud er i stand til å tillate det hvis Han vil – og det gjorde Han. Esekiel 33:11 sier: «Si til dem: ‘Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg har ingen glede i den ugudeliges død, men snarere i at den ugudelige skal omvende seg fra sine veier og leve…’»

«Dette er godt og behagelig i Guds, vår Frelsers, øyne, som ønsker at alle skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten. For det er én Gud, og det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som løsepenge for alle – det vitnesbyrdet som ble gitt på rett tid.» (1. Timoteus 2:3-6)

Jesus døde ikke bare for en del av verden i 1. Johannes 2:2, men enten villedet dette verset alle de gresktalende tidlige kristne, eller så døde Jesus for hele verden. Det er også et bestemt, konkret aspekt ved Kristi forsoning, men vi må se de to sidene i sammenheng, ettersom Jesus «er alles frelser, og særlig for dem som tror.» (1. Timoteus 4:10)

1. Johannes 2:2 «Han selv er soningsofferet for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens synder.»

Romerne 5:18 «Således har én overtredelse ført til fordømmelse for alle mennesker, og på samme måte har én rettferdig gjerning ført til rettferdiggjørelse og liv for alle mennesker.» Hvis det andre «alle» ikke betyr alle mennesker, hvorfor betyr da det første «alle» alle mennesker? Ordene er de samme på gresk og i de tidlige kristnes forståelse.

(Bibelcitater er hentet fra BSB)

Spørsmål: I 2. Petersbrev 2:2 står det at noen mennesker prøver å finne sannheten. Hvorfor tillater da Gud at sannhetens vei blir spottet?

Svar: Gud gir oss nok frihet til å kunne misbruke den og skade oss selv. Gud gir oss til og med nok frihet til å skade andre også.

1. I det minste kan man alltid finne noe av Guds sannhet (Rom1:19 –20; Salme 19:1–3).

2. Gud er ivrig etter å åpenbare mer sannhet for dem som søker Ham (Matteus7:11 ; Romerne 2:7).

3. Gud er rettferdig, og Han dømmer mennesker ut fra det de vet (Rom4:15 ;5:13 , 5. Mosebok1:39 ).

4. Men for dem som ikke søker Gud, nøler ikke Gud med å la dem tro på en løgn og bli forvirret i fullstendig dårskap (Romerne 11:8-10).

Spørsmål: Hvorfor er det, i 2. Petersbrev 2:3, slik at folk blir fascinert av oppdiktede historier?

Svar: Folk ønsker å høre fascinerende historier, og en historie er mer fascinerende hvis den faktisk er sann. Så, ved et logisk sprang, synes det å være en del av menneskets natur at folk noen ganger ønsker at mer fascinerende historier skal være sanne, og derfor er de mer tilbøyelige til å anse dem som sanne. Enten det dreier seg om historiene fra de gamle hinduene og gnostikerne, eller mormonismen eller scientologien i dag, har folk funnet på fascinerende historier som mange har trodd på.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 2:4 og Judasbrevet 6, er de falne englene bundet, eller er de frie slik Åpenbaringen 16:14 og andre vers sier?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Noen demoner er bundet.

2. Andre ble frigjort, slik det fremgår av Matteus12:22 ;17:14 –18; og Apostlenes gjerninger 16:16–18.

3. Noen demoner var frie, men var redde for å bli bundet av Jesu ord i Lukas 8:28-32.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 2:5 reddet Gud bare åtte «sjeler» i arken. Hva med sjødyrene som har «sjeler» i Åpenbaringen 16:3?

Svar: Selv om det greske ordet er det samme, er konteksten annerledes. I 2. Petersbrev 2:5 handler konteksten om menneskelige sjeler. Det greske ordet kan også bety liv, som i Åpenbaringen 16:3. Så bare mennesker har menneskelige sjeler som trenger frelse, som i 2. Petersbrev 2:5, men dyr har også liv, som i Åpenbaringen 16:3.

Spørsmål: Hvordan kunne Lot være en rettferdig mann i 2. Petersbrev 2:7–8, med tanke på det han gjorde i 1. Mosebok 19:30–38?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Lot ble lurt til å begå incest etter å ha drukket for mye, like etter at han hadde mistet sin kone.

2. De urettferdiges stadige innflytelse og fristelser kan trekke selv en rettferdig mann ned.

3. Lots synd skjedde etter hendelsene som 2. Petersbrev 2:7–8 refererer til.

Spørsmål: Hvordan kan det i 2. Petersbrev 2:8 være riktig at en rettferdig sjel blir plaget av andres ugudelige handlinger? Hvorfor bør det ikke være slik?

Svar: Lot forsøkte å leve et rettferdig liv blant et ekstremt ugudelig folk. Det plaget ham ikke bare ytre sett, men satte ham også i fysisk fare da de to besøkende kom. Enda verre var det at hans kones ulydighet førte til hennes død. Enda verre var det at de ugudelige menneskene rundt ham påvirket hans karakter ved at han ble beruset. Og verst av alt var det at det ikke bare påvirket hans egen karakter, men også karakteren til hans barn. Det kommer et punkt hvor en person bør spørre seg selv om Gud virkelig vil at han skal bo der.

Spørsmål: Siden Lot begikk incest, hvordan kunne han da, ifølge 2. Pet. 2:9, være et eksempel på hvordan Gud frelste de gudfryktige fra fristelsen?

Svar: Lot er et nyttig eksempel både på hva Gud gjør og hva Gud ikke gjør. Lot levde et gudfryktig liv. Gud frelste hver enkelt i familien hans, bortsett fra at Lots kone så seg tilbake og ble forvandlet til en saltstøtte. Men Lots døtre begikk incest med ham etter at Lot hadde drukket for mye. Gud frelste Lot, men Gud fjernet aldri Lots ansvar for å passe på sitt liv og streve etter gudfryktighet.

Et annet uheldig eksempel på en gudfryktig mann, Guds store frelse og mannens senere frafall, var Gideon i Dommernes bok 8:24–28.

Spørsmål: Hva er i 2. Petersbrev 2:9–10 forskjellen mellom de «ugudelige» og dem som spesielt følger den syndige naturens fordervede begjær og forakter autoritet?

Svar: Å følge den syndige naturens fordervede begjær og å forakte autoritet er to ytterligere ekstreme former for urettferdighet.

Det er en forskjell mellom passiv urettferdighet og aktiv urettferdighet. Det er en forskjell mellom mennesker som ofte faller når fristelsen melder seg, og mennesker som aktivt leter etter måter å falle på. Noen ganger virker folk «evig angerfulle» over sin synd, men de fortsetter likevel å begå den. Andre later ikke engang som om de er lei seg, men gjør bare det som føles naturlig for dem. Og atter andre ser ut til å ha en trassig stolthet over sin synd. Hva er det godt i å være «den beste drikkeren» i en drikkekonkurranse, eller å ha flest «poeng» for antall mennesker man har ligget med (og deretter forlatt)? Det finnes filmer som glorifiserer hvor dyktige tyver noen mennesker er, eller hvor dyktige leiemordere de er. Kanskje ville det vært færre som «glorifiserer» sin egen synd hvis det var færre «glorifiserte» som lot seg imponere av deres syndige handlinger.

Spørsmål: Hvordan kan folk i 2. Petersbrev 2:10 og Judasbrevet 8–10 baktale himmelske vesener?

Svar: Det finnes ulike sider ved å baktale. Å baktale kan bety å dikte opp løgner om noe. Ser engler ut som søte små babyer med vinger? Hva med Mikael og engelen som ødela den assyriske hæren? Har alle demoner horn og høygafler? Faktisk sier Bibelen at Lucifer var svært vakker av utseende. Senere hadde gnostikerne svært detaljerte oppdiktede historier om engler og halvguddommelige vesener. Vi bør ikke finne på ting om engler eller demoner.

Bakvaskelse kan bety å latterliggjøre eller bagatellisere noe. Jeg tror ikke Job noensinne ville tenke på å bagatellisere Satan.

Bakvaskelse i 2. Petersbrev 2:10 og Judasbrevet 8–10 betyr å rette en anklage mot noen på egen hånd. Selv Mikael irettesatte ikke Satan direkte, men sa: «Må Herren irettesette deg!»

Spørsmål: Hvilken autoritet er det her snakk om i 2. Petersbrev 2:10?

Svar: Ordet for autoritet kan referere til Guds autoritet, kirkeledere, statlige herskere, foreldre eller bare autoritet generelt. Ofte har mennesker som forakter én type autoritet, problemer med å underordne seg enhver form for autoritet generelt. Det er ingenting som tyder på at Peter kun refererer til én type autoritet og ikke en annen.

Som 2. Petersbrev2:10 antyder, kan forakt for autoritet og korrupte begjær gå hånd i hånd. The Believer’s Bible Commentary, s. 2297, sier: «Det er ingen hemmelighet at falske religiøse ledere, som utgir seg for å være Kristi tjenere, ofte kjennetegnes av lave moralske standarder. De hengir seg ikke bare selv til ulovlige seksuelle aktiviteter, men de tar åpent til orde for libertinisme. Den episkopale kapellanen ved en jenteskole i Baltimore, Maryland, skrev: ‘Vi bør alle slappe av og slutte å føle skyld over våre seksuelle aktiviteter, tanker og begjær. Og jeg mener dette, uansett om disse tankene er heteroseksuelle, homoseksuelle eller autoseksuelle … Sex er moro … og dette betyr at det ikke finnes noen lover knyttet til det som sier hva du bør eller ikke bør gjøre. Det finnes ingen spilleregler, så å si.’” (sitat fra Pageant Magazine, oktober 1965.)

Spørsmål: I 2. Pet. 2:10–11, hvor ellers brukes det greske ordet for «herlige/mektige»?

Svar: Det brukes i en lang rekke sammenhenger. Her er noen av dem.

Guds Shekinah-herlighet: Luk 2:9; Apg 7:55

Guds herlighet, eller at vi herliggjør Gud: Matt 24:30; Mark 13:26; Luk 2:14; 19:38; 21:27; Joh 7:18; 11:4; Rom 1:23; 3:7,23; 4:20; 15:7; 16:27; 1 Kor 10:31; 2 Kor 1:20; 4:6; 4:15; 8:19; Gal 1:5; Ef 3:21; Fil 1:11; 4:19; Kol 1:17; 1 Tim 1:17; Tit 2:13; Heb 1:3; 1 Pet 4:13,14; 2 Pet 1:17; Åp 4:9,11; 19:7; Jer 13:16 (Septuaginta); 1 Sam 6:5 (Septuaginta)

Ære være Herren: 2 Tim 4:18

Å prise Gud: Åp 11:13; 14:7; ulike former av doxa i Moses’ sang i 2 Mos 15:1-6 i Septuaginta

Gi ære til Gud [ved å fortelle sannheten]: Joh 9:24; Jos7:19 a i Septuaginta

Ære Gud: Den apokryfe boken 4 Makkabæerne 1:12

Å unnlate å gi ære til Gud: Apg 12:23; Åp 16:9

Guds nådes majestet: Rom9:23 ; Ef1:12 ,14,18;3:16 ; 1 Tim 1:11; 2 Pet 1:3; Ef 1:6

Kraftige gjerninger: Joh11:40 ; Rom 6:4 (= Jes 12:2; 45:24 Sept.)

Faderen: Joh 8:49; Ef 1:17; Fil2:11 ; 4:20

Faderen som herliggjør Kristus: Joh 8:54

Kristi majestet: Mk10:37 ; Mt16:27 ; Mk 8:38; Lk9:26 ; 24:26; Joh 17:5,22,24; 1 Tim3:16 ; Heb 2:7,9;13:21 ; 1 Pet1:11 ,21; Fil3:21 ; Åpenbaringen 5:12

Faderen/Gud herliggjorde Sønnen: Joh 11:4; 2 Pet 1:17

Jesus har større ære enn Moses: Heb 3:3

Kristus ved forvandlingen: Luk 9:32

Da englene viste seg: Luk 9:31; Åpenbaringen 18:1

Menneskene er Kristi herlighet: 2 Kor 8:23

Vi skal herliggjøre Kristus: 2. Pet 3:18

Gud roser oss: Joh 5:44

At en person ærer/priser en annen: Luk 14:10; Joh 5:44

Ikke på jakt etter ros fra mennesker: 1 Tess 2:6

Moses’ ansikt: 2 Kor 3:7

Til vår ære: 1 Kor 2:7; 2 Kor 6:8; Ef 3:13

Tessalonikerne var Paulus’ ære: 1 Tess 2:20

Vi skal motta en herlighetskrone: 1 Pet 5:4

Deres ære ligger i deres skam: Fil 3:19

Å skaffe seg ære: Joh7:18 ;8:50 ,54

Tvetydig: Elsket menneskers ære mer enn Guds ære. Joh 12:43

Solen, månen og stjernene: Apg 22:11; 1 Kor 15:40

Andre steder: 1 Pet 1:17

Ifølge Thayers leksikon spenner betydningen av ordet doxa i klassisk gresk fra ens private mening/innfall til offentlig anseelse.

I den apokryfe boken 4 Makkabæerne 5:17 betyr det mening, vurdering eller synspunkt, ifølge Thayers greske leksikon over Det nye testamente, s. 155.

Thayers leksikon sier videre at selv om det ikke betyr prakt eller glans i gresk skrift, ble det brukt som sådan i Bibelen som en oversettelse av det hebraiske ordet.

Som du ser, er herlighet et svært viktig begrep i Bibelen. 2. Korinterbrev3:18 sier at vi skal gjenspeile Herrens herlighet. Kanskje du fokuserer på hvor mye du elsker andre for Guds skyld, hvor mye du vet og hvor mye du gjør, men fokuserer du også på hvordan du gjenspeiler Guds herlighet?

Spørsmål: Hvem er de herlige/mektige i 2. Petersbrev 2:10–11?

Svar: Det greske ordet doxas betyr bokstavelig talt «herligheter» (Strong’s 1391). I klassisk gresk ble det brukt om å ha en mening, en høy mening eller ære. Ifølge Moulton og Milligans Vocabulary of the Greek New Testament, s. 168, ble det brukt om solen, i beskrivelser av kvinner og skip, og i en astrologisk papyrus. Gresktalende kristne brukte dette ordet om Guds herlighet eller majestet, om engler og om at Gud herliggjør oss i Det nye testamente og i Septuaginta-oversettelsen av Det gamle testamente.

Det finnes likheter mellom 2. Petersbrev og Judasbrevet. I Judas 8 står det at disse onde mennene avviser autoritet og bakvasker himmelske vesener (doxa, det samme greske ordet). I Judas 9 gis det videre et eksempel på at Mikael ikke direkte irettesatte Satan, men i stedet sa: «Må Herren irettesette deg!»

To konklusjoner: Likhetene med Judasbrevet viser at det refererer til å baktale himmelske vesener. Imidlertid er det ingenting i ordet som hindrer at det også kan gjelde baktalelse av andre «høytstående personer», enten det dreier seg om kirkelige ledere eller regjeringsledere.

Spørsmål: Hvordan er noen mennesker som ville dyr i 2. Petersbrev 2:12?

Svar: Noen dyr er bare i stand til å tenke på sikkerhet, å spise, å pare seg, nytelse, samt kamp og dominans. Noen mennesker er svært like.

Spørsmål: Hvordan ville du i 2. Petersbrev 2:13 forklare for en ikke-troende hvorfor det ikke er bra å leve for å feste?

Svar: Som det står i Jeremia 5:31b: «Hva skal du gjøre til slutt?» Hva om du hadde vært på den «ultimate» festen for noen år siden? Hvordan ville det gjort deg lykkeligere i dag? Søk glede som varer, ikke midlertidig nytelse som blir til smerte.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 2:14, hva sier Bibelen ellers om øyne og utroskap? Hvordan henger de sammen?

Svar: Ofte kommer fristelser til utroskap gjennom øynene. Kanskje er det derfor Jesus i Matteus 5:27–30 metaforisk nevnte å rive ut øyet ditt heller enn å begå utroskap. Job sa at han «inngikk en pakt med [sine] øyne» om ikke å se med begjær på en jomfru (Job 31:1).

Spørsmål: Hvordan kan folk, til og med troende i dag, i 2. Petersbrev 2:15, komme på avveie og følge veien til Bileam, sønn av Beor?

Svar: Bileam avviste aldri Gud direkte; snarere inngikk han kompromisser for pengenes skyld. Penger er ikke noe dårlig, og det er ikke noe galt i å tjene penger. Men på grunn av dette er det ofte altfor lett å rettferdiggjøre å gå på akkord med troen sin for pengenes skyld, slik Bileam gjorde.

Spørsmål: Hvordan kunne en sann Guds profet som Bileam, sønn av Beor, være gal, slik det står i 2. Petersbrev 2:16?

Svar: Bileam var ikke gal i betydningen sinnssyk, men Bileam var gal i den forstand at han gjorde tåpelige ting og prøvde å tøye grensene for hva Gud tillot for å tjene litt penger. Det er galskap å prøve å tøye yttergrensene for Guds vilje for pengenes, nytelsens eller trygghetens skyld, men folk gjør det fortsatt i dag.

Spørsmål: Hvordan er noen lærere i 2. Petersbrev 2:17–19 som kilder uten vann? Har dette noe å gjøre med Ordspråkene 25:14?

Svar: En kilde ser både attraktiv ut og har vann man kan bruke. Men uten vann gir kilden en illusjon av å være nyttig, uten å være det. Noen ganger fremstår lærere for noen som gode, men de underviser ikke i sannheten, bare sine egne meninger. Andre lærere kan ha kunnskap, men deres undervisning har ikke liv, fordi de ikke deler Kristi levende vann.

Spørsmål: Lærer 2. Petersbrev 2:19–22 at mennesker kan miste sin frelse?

A: Det greske ordet for «kunnskap» betyr her «erkjennelse» eller «innrømmelse». Noen kristne bruker dette for å vise at troende kan miste sin frelse. Andre kristne er uenige, fordi purker og hunder representerer urene dyr. Legg merke til at purken bare ble vasket på utsiden, og at verken purken eller hunden noensinne ble forvandlet fra å være henholdsvis en purke og en hund.

Alle kristne kan være enige om at det finnes mennesker i menigheten som, i det minste en stund, fremstår som kristne for andre, men som vil havne i helvete når de dør. I boken *1001 Bible Questions Answered*, s. 87, påpekes det at dette er en alvorlig advarsel til dem som kjenner veien til frelse, men likevel avviser den. Se også drøftingen av Hebreerbrevet 6:4–8.

«Hard Sayings of the Bible», s. 729–730, drøfter hvordan mennesker kan bli frafalne og ende opp i en verre tilstand og havne i helvete, og at disse menneskene var «omvendte», selv om det ikke står at de var født på ny.

Spørsmål: I 2. Petersbrev2:19 –22 – la meg her spille djevelens advokat – hvis en gris er promiskuøs, eller en hund dreper andre hunder, og det ikke fornærmer Gud, hvorfor fornærmer det da Gud når mennesker gjør det samme?

Svar: Selv en gris eller en hund glemmer ikke hva den er, men noen mennesker glemmer tilsynelatende at de ble skapt til noe bedre enn bare å leve som et dyr.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 3:1, hva er egentlig formålet med at Gud gir oss profetier?

Svar: Vi kan se minst tre grunner til at Gud har velsignet oss med sine profetiske ord.

a) Noen ganger er det bestemte ting vi skal gjøre når vi ser en profetisk situasjon. For eksempel, når det gjelder Babylon som det henvises til i Åpenbaringen, blir vi befalt å «komme ut/flykte fra Babylon». Da Messias kom, skulle jødene gjenkjenne og følge ham.

b) Når forferdelige, onde ting skjer, forteller Gud oss ofte dette på forhånd, slik at vi kan se at ja, Gud visste om dette, og at selv disse tingene ikke vil hindre Guds plan. Noen eksempler på dette finnes i Daniel 7:28 og Daniel 11.

c) For å styrke vår tro, når vi ser at Gud oppfyller det han har lovet.

Spørsmål: Hva er påstanden i 2. Petersbrev 3:1–2?

Svar: Peter hevder at hans ord og de andre apostlenes ord står på samme nivå som autoriteten til Det gamle testamente. Peter bekrefter også uttrykkelig Paulus’ skrifter som Skriften i 2. Petersbrev 3:15–16.

Spørsmål: Hva er egentlig en spotter i 2. Petersbrev 3:3?

A: Først hva en spotter ikke er, og deretter hva den er.

Alle er skeptiske til visse ting – eller burde i det minste være det. Det er ikke lurt å være lettlurt når det gjelder noe som helst; vi bør snarere være skeptiske til ting som enten mangler bevis eller hvor det foreligger mange bevis på det motsatte.

Men en spotter er åpent skeptisk til ting enten fordi han ikke har undersøkt bevisene, eller fordi han har ignorert bevisene for noe. Ofte fremstår en spotter som tåpelig fordi han åpent latterliggjør noe som andre vet er sant.

Spørsmål: Hvordan henger spott og det å følge sine egne onde lyster ofte sammen i 2. Pet. 3:3?

Svar: Mange ganger er den egentlige, om enn uuttalte, grunnen til spott å skaffe seg en rettferdiggjøring for å følge sine egne lyster i stedet for Gud. Hvis de ikke tror på Gud, vil de ikke føle seg skyldige for at de ikke følger Ham.

Spørsmål: Henviser 2. Petersbrev 3:4–7 til uniformitarisme?

A: Kanskje. Uniformitarisme er det populære sekulære geologiske synspunktet om at dagens prosesser pluss tid er alt som trengs for å forklare alle tidligere hendelser i jordens historie.

Imidlertid mister det uniformitaristiske synet terreng i dag. Stadig flere geologer tar til seg et annet syn, forfektet av Stephen Jay Gould, kalt «punctuated equilibrium», fordi geologiske bevis gir bedre støtte for dette. Selv om Gould var en overbevist ateist, støtter noen av bevisene som taler for «punctuated equilibrium» fremfor uniformitarisme også kreasjonismen (enten «gammel jord» eller «ung jord»).

Spørsmål: Hvorfor tror du, i 2. Petersbrev 3:5–8, at verden ble ødelagt av flom og ild?

Svar: Den ble ødelagt av Noas flom i 1. Mosebok 6–8. Men Gud lovet i 1. Mosebok 9:11 å ikke ødelegge jorden med en flom igjen. Så Gud lovet å ikke bruke en flom til å ødelegge jorden i fremtiden.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 3:7, betyr «ødeleggelse» eller «fortapelse» at de vantro blir utslettet?

Svar: Nei. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Helvete er evig straff i Matteus 25:41,46. Satan og andre vil bli pint for alltid i Åpenbaringen 20:10.

2. Det er «å gå til grunne» i Lukas 13:3; Johannes3:15 , 16,10:28 og andre steder. Det er evig ødeleggelse i 2. Tessalonikerbrev 1:9, og de vantro vil bli ødelagt i 1. Korinterbrev 6:13; 2. Tessalonikerbrev 2:8; Åpenbaringen 11:18 og andre vers.

3. Ingen vers i Bibelen sier at mennesker blir utslettet.

Hvordan kan både 1 og 2 være sanne? Det kan være på to mulige måter, eller det kan være begge deler.

1. Ruiner: Mange jordiske ting kan bli ødelagt og likevel fortsatt eksistere. Disse gir grove eksempler på hvordan mennesker kan bli ødelagt og likevel eksistere for alltid. Biler kan bli ødelagt og deretter sendt til skraphaugen. Et hus kan bli ødelagt av brann, og deretter kan de forkullede restene jevnes med jorden og fraktes bort. Til slutt eksisterer de ugudelige fortsatt, selv etter at kroppene deres er ødelagt.

2. Asymptoter: Noe kan være i ferd med å bli gjort ikke-eksisterende, og likevel kan tingen fortsatt være evig fordi prosessen tar evig tid. La oss for eksempel si at størrelsen på en ting hvert år reduseres med halvparten. Hvor mange år vil det gå før størrelsen er nøyaktig null? Svaret er et uendelig antall år. Jeg har ikke sett noe i Bibelen som verken støtter eller motsier denne spekulasjonen om asymptoter.

Noen som underviser i det som i hovedsak er asymptote-synet, presenterer det som et alternativ til det tradisjonelle synet (ruiner). Disse synene utfyller imidlertid hverandre, og å vise at asymptote-synet er rimelig, svekker på ingen måte det tradisjonelle synet.

Se *When Critics Ask*, s. 493–494, *When Cultists Ask*, s. 297, og neste spørsmål.

Spørsmål: Hvordan blir jorden ødelagt i 2. Pet. 3:7, 10–12, Åp. 21:1 og Zef. 1:2–3, når Pred. 1:4 sier at jorden skal bestå for alltid?

Svar: For å svare på dette, la oss se på hvordan jorden ble ødelagt av syndfloden. 1. Mosebok 9:11 sier at syndfloden «ødelagte» jorden. Grunnfjellet og bergartene var fortsatt der, men alt liv og alt annet ble utslettet fra jordens overflate av syndfloden. Så da jorden ble ødelagt på Noas tid, opphørte den ikke å eksistere, men overflaten ble renset.

Det hebraiske ordet for «jord» hadde flere betydninger, akkurat som ordet for «jord» på engelsk. «Jord» kan bety jordlag, landet, denne verden eller det som finnes i denne verden. Gud har valgt å la det som ligger under overflaten bestå for alltid, men Gud vil rense overflaten så grundig som Han sier i Zefania 1:2-3. Den nye jorden i Åpenbaringen 21:1 vil bygge på det som er igjen av den gamle jorden.

Spørsmål: Hva betyr de 1 000 årene i 2. Petersbrev 3:8?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

1. Noen ser på det nesten som en likning: 1 dag i Første Mosebok = 1 000 av våre år. I Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kapittel 15, s. 146, står det: «Hør etter, mine barn, på betydningen av dette uttrykket: ‘Han fullførte det på seks dager.’ Dette innebærer at Herren vil fullføre alle ting på seks tusen år, for en dag er hos Ham tusen år. Og Han vitner selv og sier: ‘Se, i dag skal være som tusen år.’ Derfor, mine barn, på seks dager, det vil si på seks tusen år, skal alle ting være fullført. Og Han hvilte på den syvende dagen.»

2. Andre tolker ordet «som» og det faktum at 1 er som 1 000 og 1 000 er som 1, slik at det bare betyr at det Gud kaller en av sine dager, kan være svært lang eller svært kort sammenlignet med vår tidsregning. Et eksempel der det hebraiske ordet yom betyr mer enn 24 timer, er da det ble forutsagt at de skulle krysse Jordan-elven i 5. Mosebok 9:1. Også i både Det gamle og Det nye testamente er «Herrens dag» mer enn en periode på 24 timer.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i 2. Petersbrev 3:8–9, at det tok Gud så lang tid etter verdens skapelse å sende Jesus Kristus for første gang?

Svar: Det korte svaret er at Jesus kom akkurat da han gjorde det, fordi det var da Gud i Daniel 9:20–27 profeterte at Jesus skulle komme. Det reiser imidlertid spørsmålet om hvorfor Gud ikke i stedet profeterte om et annet tidspunkt og lot Jesus komme da?

I Rom 5:6 står det: «For på det rette tidspunktet … døde Kristus for de ugudelige.» Skriften gir ikke noe direkte svar på hvorfor dette var det rette tidspunktet, men det er morsomt å spekulere.

Minst 60 % av befolkningen etter: Vi anslår at det har vært over 32 milliarder, eller 100–117 milliarder, mennesker som noensinne har levd på jorden. Minst 60 % av dem har levd etter Kristi tid.

Rettferdig overfor dem før: Gud vurderer mennesker ut fra den sannheten de har; synd regnes ikke der det ikke er lov (Romerne 4:15;5:13 ). Derfor kunne mennesker som levde før Kristus, som Abraham, David osv., bli frelst gjennom Kristus, selv om Kristus ennå ikke var kommet.

En mer fredelig tid: Kristi tid var en periode med relativ fred sammenlignet med tiden før, med de romerske erobringene, og tiden etter, med krigene mellom romerne og partherne, samt de europeiske barbarene som invaderte Romerriket. Se www.BibleQuery.org/History/Calamities/Wars.html for mer om krigene i disse tider, hvis du er interessert.

Beste tidspunkt for utbredelse: I romertiden var en av de viktigste årsakene til kristendommens raske spredning de utmerkede veiene romerne bygde, som muliggjorde omfattende og rask reisevirksomhet. Hadde Jesus kommet før denne tiden, ville det vært mye vanskeligere å spre evangeliet til forskjellige land.

Bevaring av kildemateriale: Hadde det vært mye tidligere, ville vi kanskje hatt langt færre manuskripter som bekrefter Det nye testamentets pålitelighet. Hadde det vært flere århundrer senere, ville vi kanskje hatt flere, men likevel har vi over 10 000 greske manuskripter og fragmenter av Det nye testamentet. Det eldste er for øvrig John Rylands-papyrusen, datert til 110–138 e.Kr. Her er andre manuskripter vi har.

Bare ved å bruke de manuskriptene vi fortsatt har, som ble skrevet før forfølgelsen under Marcus Aurelius i 177 e.Kr., har vi 97 % av Johannesevangeliet (855/878 vers) og 70 % av Paulusbrevene og Hebreerbrevet.

Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–326 e.Kr.), bok 1, kap. 2, s. 84, gir et annet, men supplerende svar. Han sier ganske enkelt at evangeliet ikke ble forkynt tidligere fordi det syndige menneskeheten ennå ikke var klar for det. «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 84

Spørsmål: Hvorfor tar det så lang tid før Gud sender Jesus for andre gang, ifølge 2. Petersbrev 3:8–9?

Svar: Gud utsetter det i nåde. Vi kjenner ikke alle faktorene Gud tok i betraktning da Han fastsatte tidsplanen. I Apg 1:7 står det at det ikke tilkommer oss å kjenne de tider eller tidspunkter som Faderen har fastsatt ved sin egen myndighet. Men i 2. Petersbrev 3:8–9 står det at Gud ikke ønsket at noen som ville ha tatt imot Ham, skulle gå fortapt; derfor er Guds utsettelse en nåde.

Spørsmål: I 2. Petersbrev 3:10, kommer en tyv forventet eller uventet? Når en tyv kommer, er det da praktisk talt usynlig eller synlig?

Svar: En tyv kommer uventet, og hans komme er ikke synlig. Men etter at tyven har dratt, er resultatet helt klart synlig. Herrens dag vil på samme måte være uventet, men når Jesus kommer, skal hvert øye se ham (Åpenbaringen 1:7). Hans komme vil skje på samme måte som da Jesus forlot oss, på skyene (Apostlenes gjerninger 1:9-11).

Spørsmål: Hvordan skal kunnskapen om profetiene, i 2. Petersbrev 3:11, oppmuntre oss til å leve et hellig og gudfryktig liv?

Svar: Vi vet at Gud ser og vet alt. Vi vet at mennesker må stå til regnskap for hvert tomt ord de ytrer (Matteus 12:36-37). Som troende må vi stå til regnskap foran Kristi domstol (2. Korinterbrev 5:10). Vi vet at uansett hvilke syndige gleder vi måtte ha en stund, kan de ikke måle seg med den evige gleden hos Gud.

Spørsmål: Hvordan kan troende i 2. Petersbrev 3:11-12 synes å «fremskynde» Kristi gjenkomst?

Svar: Kristne har blitt bedt om å be om at Guds rike skal komme, helt siden Jesus ga oss Fadervår (også kalt «Vår Far» av noen). Jesus ba oss ikke om å be en liten bønn «bare for moro skyld», men våre bønner virker faktisk.

Det er fantastisk å tenke på at den allmektige Gud har valgt vår bønn som et av redskapene Han bruker for å fullføre Sin vilje.

Siden 2. Petersbrev 3:9 sier at Gud bevisst utsetter det, slik at ingen skal gå fortapt som ellers ville blitt frelst, er det å fortelle hele verden om det gode budskapet om Jesus Kristus også en måte å fremskynde Kristi gjenkomst på.

Spørsmål: Hvordan forvrenger de uvitende og ustabile Skriften i 2. Petersbrev 3:16? Hva er noen eksempler på hvordan vantro og kjettere forvrenger Skriften?

Svar: Legg først merke til at Peter ikke brukte ordene «dum» eller «uintelligent» her. En person kan fortsatt være ganske klok og intelligent, og likevel være uvitende. I siste instans handler det om eksegese kontra eisegese. Eksegese er å forsøke å hente ut den betydningen Skriften forsøker å formidle. Eisegese er å lese inn i Skriften den betydningen man selv ønsker at den skal ha. Satan ønsker å benekte Skriften, men hvis han ikke klarer det, ønsker han å så tvil om Skriften. Og hvis han ikke klarer det, ønsker han å forvrenge Skriften. Å forvrenge Skriften kan være å bekrefte det som er falskt, eller det kan være å så tvil om at vi noensinne kan vite nøyaktig hva den betydde.

Ordspråkene 30:5–6 sier at vi skal passe på å ikke legge noe til Skriften. Når vi setter våre resonnementer og tolkninger på samme nivå som Skriften, bryter vi Ordspråkene 30:5–6. Dette gjelder selv om våre resonnementer og tolkninger er riktige.

Eksempler på forvrengning av Skriften er som følger.

Pastor Moon, som benekter at Kristus bokstavelig talt skal komme i skyene, tolker alle slike henvisninger slik at «skyer» er grupper av mennesker, siden Hebreerbrevet 12:1 sier at vi [ikke Jesus] er omgitt av en så stor sky av vitner [ikke bare en sky].

Jehovas vitner, som benekter bevissthet etter døden, tolker i Lukas 16:19–31 lidelsene til den rike mannen som ignorerte Lasarus, bare som «fariseerklassen som føler seg skammet av den trofaste tjenerklassen».

Divine Light Mission lærer at siden Kristus kommer tilbake i skyene og Guru Maharajah fløy til Amerika i et fly som gikk gjennom skyene, oppfylte han derfor dette verset.

Mormonene, som tror at Gud er en herliggjort mann, tolker noen ganger 4. Mosebok 23:19: «Gud er ikke en mann, så han skal lyve» (KJV) som «Gud er ikke den typen mann som skal lyve.»

Disse tidligere tolkningene her har en «merkelig logikk». Siden den bokstavelige betydningen av Guds ord strider mot deres teologi, må de erstatte den bokstavelige betydningen med en annen betydning.

En annen form for forvrengning av Skriften er å lære at vi ikke kan kjenne betydningen av et bestemt skriftsted, når vi faktisk kan og kjenner den. Vi bør ikke nøle med å bekrefte det vi vet er sant. Man kan ikke plukke ut noen vers og ignorere andre. For eksempel har evangelikale, pastor Moon, Jehovas vitner, muslimer, New Age-tilhengere, liberale og så mange andre fremmet så mange forskjellige synspunkter på Jesu oppstandelse, at vi «derfor» ikke kan vite hva Bibelen mente da den sier at Jesus sto opp fra de døde. Så i stedet for å tro på det gale, la oss heller ikke tro noe om det i det hele tatt. En annen måte å se på dette på er å spørre: Hvor mange forskjellige løgner må Satan finne på før du sier til Satan: «OK, jeg kaster inn håndkleet og gir etter. Jeg vil ikke tro på noe av det Gud sier om det lenger.» Kristne trenger aldri å lytte til Satan, og vi bør ikke bry oss om hvor mange løgner som fortelles om et skriftsted, eller hvor mye tvil Satan skaper. Det var klart og tydelig hva «oppstandelse» betydde både for bibelforfatterne og de første kristne, og ut fra 1. Korinterbrev 15 må vi erkjenne at de som benekter Jesu fysiske oppstandelse, står utenfor flokken og, med mindre de senere omvender seg, ikke har del i Guds frelse.

Noen tegn på at Skriften blir vridd, er:

1) Hvis du krever at verset skal ha en «dypere betydning» som strider mot den klare betydningen som alle ville forstå at forfatteren mente. Hvis dette ble tolerert, ville hvert vers som befaler eller sier noe en person ikke liker, kanskje ha en påstått «virkelig betydning» som strider mot det Gud tydelig sier. Når noen leter for hardt etter en dypere betydning, og den strider mot den klare betydningen, er den påståtte dypere betydningen feil.

2) Tilsvarende gjelder det å overfortolke Skriften allegorisk: Noen skriftsteder sies i Skriften å være allegoriske, men de fleste er ikke det.

3) Du må hevde at det greske eller hebraiske språket har en bestemt betydning som ingen som har gresk eller hebraisk som morsmål, ville gjenkjenne. Hvis du må gi ord merkelige eller uvanlige betydninger som den vanlige leseren ikke ville ha sett i det hele tatt, forvrenger du Skriften ved å omdefinere den.

4) Hvis betydningen du ønsker å gi et skriftsted, strider mot andre skriftsteder og den generelle tonen i resten av Bibelen.

5) Hvis du er mer opptatt av å bortforklare et skriftsted enn å forklare det. Tvert imot er det bedre hvis din teologi ikke bare forklarer bort et skriftsted, men forutsetter at det skriftstedet er sant. Hvis din tolkning gjør visse skriftsteder meningsløse, er tolkningen din feil.

6) I ekstreme tilfeller innebærer tolkningen din at Gud i nesten 2000 år har holdt skjult for alle troende en spesiell, hemmelig betydning som han nå har åpenbart for deg.

Selv ekte kristne kan av og til, uten å vite det, forvrenge Skriften. James Sire har skrevet en utmerket bok om dette temaet med den enkle tittelen *Scripture Twisting* (IVP). Vi bør be Den Hellige Ånd om veiledning når vi studerer Skriften.

Spørsmål: Hva er noen eksempler i 2. Petersbrev 3:16 på at ekte troende har forvrengt Skriften?

Svar: Her er noen historiske eksempler som alle kristne i dag bør være enige om er feil. Poenget med å ta dette opp er ikke å se ned på folk som har begått disse feilene, men å sikre at vi ikke gjør andre feil av samme grunn.

Manglende oppmerksomhet på detaljer: Justin Martyr (138–165 e.Kr.) sa at ypperstepresten hadde 12 bjeller nederst på kappen sin. Faktisk var det 12 edelstener i efoden, men et ubestemt antall bjeller nederst på kappen hans. «Dialog med jøden Trypho», kap. 42, s. 215

Forveksling av navn: Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) nevner drapet på Mefiboset, mens han burde ha sagt Isj-Boset. Kommentar til Filipperbrevet, preken 5, vers 3, s. 206

Forveksler det Skriften sier at en ikke-troende sa, med det Gud sier: Irenaeus (182–188 e.Kr.) sier at Jesus var nesten 50 år da han begynte sin tjeneste. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 2, kap. 22.6, s. 392

Å ikke ta hensyn til andre skriftsteder: «Hermas’ hyrde» (ca. 115–155 e.Kr.) sier i bok 2, bud 10, kap. 2, s. 27, at sorg driver ut Den Hellige Ånd, fordi Den Hellige Ånd er en munter ånd. Hva med omvendelse og Klagesangene? Blir Den Hellige Ånd virkelig drevet ut av kristne hver gang vi sørger?

Overdrevet allegorisk tolkning av Skriften: Novatian (250/4–256/7 e.Kr.) sier at det gammeltestamentlige budet om ikke å spise kamel betyr at det fordømmer et liv som er forvrengt av forbrytelser. I «On Jewish Meats», kap. 3, s. 647

Virkelig overdreven allegorisk tolkning av Skriften: Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.): «Nå er yppersteprestens kappe symbolet på den sanselige verden. De syv planetene er representert ved fem steiner og de to karbunkulene, som står for Saturn og Månen. Den førstnevnte er sørvestlig, fuktig, jordisk og tung; den sistnevnte er luftig, og derfor kalles hun av noen Artemis, som om hun var Aerotomos (den som skjærer gjennom luften); og luften er skyet.» *Stromata*, bok 4, kap. 6, s. 453

Feiltolkning av de oversatte ordene: Theodotus, sannsynligvis montanist (ca. 240 e.Kr.): «Skal ‘Gud satte sitt tabernakel i solen’ forstås slik? Gud ‘satte i solen’, det vil si i den Gud som er ved siden av Ham, som i evangeliet: ‘Eli, Eli’, i stedet for ‘min Gud, min Gud’.» Fotnoten sier at Theodotus forvekslet Eli, Eli, med Helios, Helios. Utdrag fra Theodotus, kap. 57, s. 50, 5:2,8

Å legge begrensninger utover det Skriften sier: Anabaptisten Conrad Grebel (1498–1526 e.Kr.) mente at det ikke var tillatt å synge i kirken. Kolosserne 3:16 sier: «… mens dere synger salmer, hymner og åndelige sanger med takknemlighet i hjertet til Gud.» Conrad tolket imidlertid «i hjertet» slik at man ikke skulle synge høyt.

Ved å trekke slutninger ut fra det Skriften beskjedent sier: Athanasius (326–373 e.Kr.) lærte at Jeremia og Johannes Døperen ble født uten syndig natur.

Å projisere dine følelser på Gud: Gud er fri for all vrede, ifølge Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) (1. Klemensbrev kap. 19 s. 10) og «Til Diognetus» (ca. 130–200 e.Kr.) kap. 8 s. 28.

Å likestille dine synspunkter med Skriften: Cyprianus av Kartago (ca. 248–256 e.Kr.) (Cyprianus’ brev, brev 58.2, s. 353), Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.), Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) og Prosper av Aquitaine (ca. 390–455) (Om syndenes forlatelse 5:25,26–28–29, og Om dåpen kap. 26–30, 33–35) lærte alle at døpte spedbarn som dør, helt sikkert kommer til himmelen, og at udøpte spedbarn som dør, helt sikkert kommer til helvete.

Å legge dine egne åndelige synspunkter inn i Skriften: Origenes (225–254 e.Kr.) trodde på sjelenes preeksistens i *De Principiis*. (Han trodde imidlertid ikke på reinkarnasjon.)

Å innføre ditt eget syn på naturen i Skriften: Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) lærte at jorden er flat. Det er tåpelig å tro at den er en kule, og at det finnes mennesker på antipodene som går opp ned. *De Divini Institutio*, bok 3, kap. 24, s. 94.

Å legge overtro til Guds ord: Den lutherske Philip Melanchthon (1497–1560) trodde på nytten av astrologi og håndlesning. (Luther avviste imidlertid disse tingene.)

Å legge sine fordommer inn i Guds ord: Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) kaller menn sterke og mer robuste, og kvinner svakere og mer skrøpelige. *De guddommelige institusjoner*, bok 1, kap. 16, s. 29. Athanasius (318 e.Kr.) skrev: «For selv kvinner, som det ikke er trygt å la delta i drøftinger om offentlige anliggender, tilber og tjener de med den ære som tilkommer Gud, slik som de som ble pålagt av Theseus som nevnt ovenfor», Athanasius, *Mot hedningene*, kap. 10.2, s. 9. Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) var antisemittisk; han skrev et helt verk mot jødene. Det var ikke bare kritisk til den jødiske religionen, men rettet mot jødene selv.

Mangel på tilgivelse: Novatian (250/254–256/257 e.Kr.) startet et skisma innenfor kirken. Novatianistene trodde akkurat som andre kristne, bortsett fra at hvis en person noen gang fornektet troen, selv under tvang, lærte novatianistene at vedkommende hadde mistet sin frelse for alltid og aldri kunne få den tilbake.

Mangel på nestekjærlighet: Martin Luther mente at alle anabaptister burde drepes. (Han endret imidlertid synspunktet sitt i den siste prekenen han holdt.) Augustin støttet tortur av kjettere, som for eksempel Priscillian.

Men ekte kristne kan fortsatt begå feil av samme omfang som ovenfor. Vi må ha riktig lære og samtidig være i samklang med Ånden. Som en moderne kristen forfatter sa spøkefullt: «Har du lære uten Ånden, tørker du ut; har du Ånden uten lære, eksploderer du; og har du begge deler, vokser du opp.»

Spørsmål: Hvordan kan ekte troende i 2. Petersbrev 3:17 la seg rive med av de lovløses villfarelse?

Svar: Det er trist å si, men det kan skje. Jeg kjenner personlig en kristen som konverterte til mormonismen. Han forlot den senere og vendte tilbake til kristendommen.

Jeg har også lest historien om en kvinne som forlot kristendommen og konverterte til islam. Etter 15 år i islam sa hun: «I går innså jeg noe jeg har prøvd å ignorere, hovedsakelig av stolthet. Jeg har alltid vært kristen, selv om jeg konverterte til islam. Det har alltid vært en del av meg som rett og slett ikke kunne tro slik andre muslimer gjorde. En liten stemme som sa: ‘Ville Gud ønske at folk ble steinet til
død?», «Ville Gud at kvinner skulle bli pålagt å bære hodeplagg?», «Hvis islam er bedre, hvorfor behandler de hverandre så dårlig?» I går følte jeg
en lengsel etter kristendommens frelse og ekte medfølelse.»

Så 2. Petersbrev gir ekte troende en streng advarsel om å være på vakt; det kan skje med oss. Å falle fra sin sikre stilling kan ikke bare referere til tap av belønning, men også tap av frelsesvisshet. Men hvis vi har en varig tro, vil vi vende tilbake til Gud.

Spørsmål: Hvorfor må ekte kristne, som allerede er frelst, være på vakt i 2. Petersbrev 3:17?

Svar: Gud pålegger oss i 2. Korinterbrev 13:5–7 å prøve oss selv for å forsikre oss om at vi faktisk er frelst. Vi må også be Gud om å prøve oss for å vise oss om vi gjør noe som er støtende for Gud, slik det står i Salme 139:24.

Spørsmål: Hvordan kan troende i 2. Petersbrev 3:17 falle fra sin sikre stilling?

Svar: Noen kristne mener at ekte troende kan miste sin frelse; andre troende mener det ikke. Men uansett vil det som står i Matteus 7:22-23 skje, enten man kaller det å miste frelsen eller falsk omvendelse. Vi blir pålagt å prøve oss selv for å se om vi er i troen, i 2. Korinterbrev 13:5-7.

Selv ekte kristne kan i en periode bli villedet. Jeg kjente en mormon som forlot mormonismen og kom til Kristus. Senere vendte han tilbake til mormonismen. Da snakket noen andre tidligere mormonske kristne med ham, og han forlot den igjen og kom tilbake til Kristus.

Selv ekte kristne kan falle i synd. Men de kan komme tilbake, slik 1. Korinterbrev 5:1–5 og 2. Korinterbrev 2:5–11 viser.

I tillegg kan kristne miste sin belønning, slik 1. Korinterbrev 3:5-15 og 2. Johannesbrev 8 viser. Vi ønsker ikke å stå skamfulle foran Kristus på grunn av det vi har gjort (1. Johannesbrev 2:28).

Spørsmål: Siden nåden allerede ble gitt oss i Jesus på korset, hvordan kan vi da vokse i nåden, som det står i 2. Petersbrev 3:18?

Svar: Vi kan vokse i nåde på flere måter, og her er noen av dem.

1. Vi kan vokse ved å vise Guds nåde i våre liv. Våre pengegaver er nådehandlinger (2. Korinterbrev 8:6), og vi skal utøve frelsen i oss selv, slik det står i Filipperne2:12 –13.

2. Vi kan vokse i vår kunnskap om og tillit til Guds nåde. I 2. Timoteus 2:1 oppfordres Timoteus til å være sterk i den nåde som er i Kristus Jesus.

3. Guds nåde kan nå stadig flere mennesker i vårt område (2. Korinterbrev4:15 ).

4. Vi vil motta de uforlignelige rikdommene i Guds nåde i henhold til Efeserne 2:6–7.

Spørsmål: Når ble 2. Petersbrev skrevet?

Svar: Siden 2. Petersbrev 1:13–15 sier at Gud viste Peter at hans død var nær, er den enkleste forklaringen at det ble skrevet kort tid før hans død i år 67–68 e.Kr. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» gir følgende støtte:

Firmilian (256 e.Kr.) henviser til Peters advarsel mot falske lærere.

Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer 2. Petersbrev 3:8 som stammende fra Peter i verket «Om oppstandelsen».

Fra et ikke-kristent perspektiv står det i *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 1165): «Det er mulig at 2. Petersbrev, i likhet med 1. Petersbrev og Jakobsbrevet, kan stamme fra forfølgelsen under Domitian» (som begynte i år 90 e.Kr.). Ulike kommentatorer hevder dette fordi:

a. Det nevnes Paulus’ brev som om de allerede var samlet, eller i det minste skrevet.

b. Fokuset tyder på at de kristne var utsatt for forfølgelse.

c. 2. Petersbrev ligner på Judasbrevet, så kanskje de to ble skrevet med kort tids mellomrom.

Men siden Paulus’ brev ble skrevet før Peters død, den svært intense forfølgelsen begynte tre til fire år før Peters død, og Judasbrevet lett kunne ha blitt skrevet før Peters død, er det ikke noe problem her å si at 2. Petersbrev ble skrevet før 67–68 e.Kr. Se også drøftingen om når 1. Petersbrev ble skrevet.

Spørsmål: Hvordan vet vi at 2. Petersbrev ble skrevet av Peter, særlig siden stilen og gresken i 1. Petersbrev og 2. Petersbrev er forskjellige?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. 2. Petersbrev 1:1 sier det, og den tidlige kirken aksepterte dette. Det eneste unntaket er Origenes, som sa at Peters andre brev var tvilsomt. Etter Nikæa sier Eusebius at 2. Petersbrev er omstridt.

2. Stilen (men ikke den greske grammatikken) i de to brevene er forskjellig fordi temaene er forskjellige. Som Gleason Archer (Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 425–426) påpeker, beviser en sammenligning av ordlister ikke mer at de har forskjellige forfattere enn ordlister ville «bevise» at John Miltons dikt var skrevet av en annen person enn forfatteren av Paradise Lost, og alle erkjenner at Milton skrev dem alle.

3. Den greske grammatikken i 2. Petersbrev er grovere, fordi, som det fremgår av 1. Petersbrev5:12 , hjalp Silas Peter med å skrive ned 1. Petersbrev. Vi vet imidlertid ikke om Peter fortalte Silas hva han skulle skrive på arameisk eller gresk.

Spørsmål: Hvordan kunne Peter skrive 2. Petersbrev, siden Peter [angivelig] ikke kunne gresk (Bart Ehrman fremfører dette argumentet)?

Svar: Ehrman antar at Peter ikke kunne kunne gresk fordi han både etnisk og kulturelt var en jøde i Palestina som praktiserte jødisk kultur. Men Peters egne foreldre ga en av sønnene sine et gresk navn! Mens Peters navn ved fødselen var Simon (som er hebraisk og arameisk), ble broren hans kalt Andreas, som betyr «mandig» på gresk. Videre var de fra Betsaida, som lå nær grensen mellom Galilea og de gresktalende områdene på den østlige halvdelen av bredden av Genesaretsjøen. Filip, enda et gresk navn, var også fra Betsaida. Det gir like mye mening som å anta at en amerikansk statsborger født og oppvokst i grensebyen El Paso i Texas, med en bror som heter Manuel eller Jose, ikke kunne kunne noe spansk fordi han var amerikaner.

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder 2. Petersbrev, om det vi har i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er forfatterne som henviste til 2. Petersbrev eller vers i det.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:5 i 1. Klemensbrev kap. 7, bind 1, s. 7, bind 9, s. 231

Justin Martyr henviser både til Salme 90:4 og 2. Petersbrev 3:8 når han sier: «Herrens dag er som tusen år.»

Barnabasbrevet kap. 15, s. 146 (100–150 e.Kr.), Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) og Irenaeus (182–188 e.Kr.) sier at en dag hos Herren er som tusen år (2. Petersbrev 3:8). Disse kan imidlertid henvise både til Salme 90:4 og 2. Petersbrev 3:8. 2. Petersbrev er den minst bekreftede boken i Det nye testamente.

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 2, s. 517, henviser til 2. Petersbrev 3:9: «For det er sannelig en stor og beundringsverdig ting å befeste, ikke det som står fast, men det som faller. Slik ønsket også Kristus å redde det som var i ferd med å gå til grunne, …»

2. Klemens (120–140 e.Kr.), kap. 16, s. 522, henviser til 2. Petersbrev: «Men dere vet at dommens dag allerede nå ‘kommer som en brennende ovn’, og noen ‘av himlene skal smelte’, og hele jorden skal bli som bly som smelter i ilden, og da skal menneskenes skjulte og åpenbare gjerninger komme til syne.»

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer 1/3 av 2. Petersbrev 3:8m: «En dag hos Herren er som tusen år». Nettopp denne formuleringen finnes bare i 2. Petersbrev 3:8m og Salme 90:4. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, s. 551. Han siterer det samme i *Mot kjetteriene*, s. 557.

Som en sidebemerkning kan nevnes at den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) ikke inkluderte Jakobsbrevet, Hebreerbrevet, 1. og 2. Petersbrev eller Johannes’ tredje brev.

Klemens av Alexandria siterer den midtre delen av 2. Petersbrev 2:5 i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 21, s. 331: «Noa forkynte omvendelse». Denne tanken, som Klemens tilsynelatende antar at leserne hans hadde hørt før, finnes ikke i Skriften, bortsett fra hentydningen i 2. Petersbrev 2:5. (3 ord, inkludert ett langt ord, av 15 ord)

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) siterer ¼ av 2. Petersbrev 2:22: «men etter en liten stund velter de seg igjen i den samme søla.» *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 9, kap. 1, s. 125

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:18,19. *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 10, kap. 24, s. 151

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:21. *Avhandling om Kristus og Antikrist*, kap. 2, s. 204

X Origenes (225–254 e.Kr.) sier at Peter etterlot seg «bare ett brev som er anerkjent som ekte. La oss anta at han etterlot seg et annet; for dette er tvilsomt.» Origenes’ «Kommentar til Johannes», fra den femte boken, kap. 3, s. 346

Origenes (225–254 e.Kr.) sier: «vår Herre Jesus Kristus, som er ‘det sanne lyset’ og ‘oppstår i våre hjerter’». Å oppstå i våre hjerter er en henvisning til 2. Petersbrev 1:19.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner «Petrus’ brev» og siterer 2. Petersbrev 2:11,12 i Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 12 – den tredje boken «Vitnesbyrd», kap. 11, s. 536.

Firmilian (256 e.Kr.) henviser til Peters advarsel mot falske lærere, noe som er en hentydning til 2. Petersbrev.

Adamantius (300 e.Kr.) siterer 2. Petersbrev 3:15b som om det var skrevet av Peter: «da av apostelen Peter da han skrev: ‘i henhold til den visdom som er gitt til min bror Paulus.’»

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 2. Petersbrev 2:19b med skriftlig autoritet. Han sier at han siterer et skriftsted når han sier: «Den som overmanner en person, blir også dennes slave.»

Methodius fra Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer 2. Petersbrev 3:8 som om det stammer fra Peter i verket «Om oppstandelsen».

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev2:22 : «Kyrenikerne sier at dyd i seg selv skal prises av denne grunn, fordi den gir glede. Sant nok, sier den skitne hunden eller svinet som veller seg i gjørma.» *De guddommelige institusjoner*, bok 3, kap. 8, s. 75

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:22: «De hengir seg til urene lyster, som purka som veller seg i gjørma; for de smører seg inn med gjørme, de som tilber guder, det vil si de som tilber gjørme og jord.» *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 17, s. 119

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 3:8, som også er Salme 90:4. De guddommelige institusjoner, bok 7, kap. 14, s. 211

Mange tolket Herrens dag som 1 000 år.

Etter Nikæa

Kirkemøtet i Nikea (mai–juni 325 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:22 (hunder og purker) i kanon 12, s. 27.

? Eusebius’ «Kirkehistorie» (323–326 e.Kr.), bok 3, kap. 3, s. 133–135, drøfter bøkene i Det nye testamente. Han sier at 1. Petersbrev er autentisk. Han sier at Paulus’ 14 brev er velkjente, selv om menigheten i Roma tvilte på at Paulus hadde skrevet Hebreerbrevet. Han sier at 2. Petersbrev er omstridt. De såkalte Paulus’ gjerninger, [Hyrden av] Hermas, Peters gjerninger, Peters evangelium, Peters forkynnelse og Peters åpenbaring er ikke autentiske. Nicene and Post-Nicene Fathers, andre serie, bind 1, s. 133–135

Firmicus (4. århundre) henviser til 2. Petersbrev 2:11

Athanasius (367 e.Kr.) henviser ikke til noen spesifikke vers i 2. Petersbrev, men han oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner to av Peters brev som en del av Det nye testamente. Verket siterer hele 2. Petersbrev 1:1.

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.): «Og igjen, selv om han er klar over at han er delaktig i den guddommelige naturen, slik den hellige apostelen Peter sier i sitt andre brev, må han likevel ikke måle den guddommelige naturen etter begrensningene i sin egen, …» I «Om treenigheten», bok 1, kap. 18, s. 45

Efraim den syriske (373 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) (underforstått) nevner de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Kateketiske forelesninger, forelesning 4, kap. 36, s. 27–28

Kyrillos av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:19 i forelesning 10.15, s. 61

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:21: «Slik er også Den Hellige Ånd én, som virket gjennom profetene.»

Det tredje konsilet i Kartago (397 e.Kr.)

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.)

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Julius Firmicus Maternus (4. århundre) Feilen i hedenske religioner

Hieronymus (404 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:4;2:13 ; 3:10

Hieronymus sier: «Apostlene Jakob, Peter, Johannes og Judas har utgitt syv brev som både er åndelige og poengterte, korte og lange – korte i ord, men omfattende i innhold, slik at det faktisk er få som ikke føler seg i mørket når de leser dem.» Brev 53 (Til Paulinus) bind 6, s. 102.

Hieronymus la imidlertid merke til at stilen i 1. Petersbrev og 2. Petersbrev er forskjellig. Han sa at det skyldtes at Silvanus skrev ned 1. Petersbrev som skriver.

Augustinus av Hippo (416–430 e.Kr.) nevner 2. Petersbrev 1:4 som skrevet av apostelen Peter i *Om Pelagius’ handlinger*, kap. 42, s. 202 (bind 5). Han henviser også til 2. Petersbrev 1:2, 17, 21; 2:4, 15, 20; 3:9, 11, 18

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:19 i *Institutes of John Cassian*, bok 5.8, s. 238

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:4; 3:11

«Speculum» (5. århundre) henviser til 2. Petersbrev 1:2 (3), 5;2:11 , 13; 3:9, 10, 11

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:21; 2:4

Varimadum (445/480 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 1:21

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes, ett fra Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

Bevis på kjettere og falske bøker

Kjetteren Priscillian henviser til 2. Petersbrev 2:2

Pseudo-Hippolytus (etter 235/236 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 3:3 som skrevet av Peter. Avsnitt 10, s. 244

Pseudo-Cyprian (etter 358 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:13

Pseudo-Methodius (etter 312 e.Kr.) har et sitat som kan være halvparten av 1. Petersbrev 2:6, Salme 118:22 eller Jesaja 28:16. Tale om Simeon og Anna, kap. 6, s. 387

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 2:20; 3:9, 10, 11

Den pelagianske kjetteren Julian av Eclanum (ca. 454 e.Kr.) henviser til 2. Petersbrev 3:11

3. De eldste manuskriptene vi har av 2. Petersbrev viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

s. 72 Bodmer 7 & 8 Papyri 1. Petersbrev 1:1–5:14, 2. Petersbrev 1:1–3:18 og Judasbrevet 1–25. ca. 300 e.Kr. Et fotografi av en del av dette manuskriptet (som viser 2. Petersbrev1:16 –2:2) finnes i The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts s. 468. Der står det at håndskriften er skrevet «i en dokumentarisk stil».

s. 74 (=Bodmer 17) Apostlenes gjerninger 1:2–5, 7–11, 13–15, 18–19, 22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6, 8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15; 18-22, 25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1–3, 7–9, 12–14, 19–20; 1. Petersbrev 1:1–2, 7–8, 13, 19–20, 25; 2:6–7, 11–12, 18, 24; 3:4–5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4, 11, 16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1, 6–7, 12, 16–17; 5:3–4, 9–10, 17; 2. Johannes 1, 6–7, 13; 3. Johannes 6, 12; Judas 3, 7, 12, 18, 24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament» inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder alle 2. Petersbrev.

Clementine Vulgata fra det 4. til 5. århundre henviser til 2. Petersbrev 1:1; 2:14

Wordsworth-White-vulgataen fra det 4. til 5. århundre henviser til 2. Petersbrev 1:1–2; 3:9

Stuttgart-Vulgata fra det 4. til det 5. århundre henviser til 2. Petersbrev 1:1–2; 3:9

048 5. århundre

0209 (7. århundre)

Italic (h) 5. århundre

Kursiv (j) 5. århundre

Kursiv (q) 6./7. århundre

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Peshitta-syrisk [SyrP] Over 350 manuskripter, de eldste er fra 411–435 e.Kr. (2. Petersbrev3:18 ifølge Bruce Metzger i A Textual Commentary on the New Testament, s. 633.)

Harcleansk syrisk [SyrH] 3./4. århundre eller 616 e.Kr. henviser til 2. Petersbrev 1:3–5,10,17,19,21; 2:4,6,9–13,15,20; 3:9–11,18

Filoksensk syrisk [SyrPh] fra 507/508 e.Kr. henviser til 2. Petersbrev 1:3,10,14,17; 2:4,6,11–13,15,17,20; 3:9–11,18

Palestinsk syrisk [SyrPal] fra det 6. århundre henviser til 2. Petersbrev 1:1–5,10;3:10 –11,18

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra det 5. århundre

Gotisk 493–555 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/2 Peter Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 2. Petersbrev.