Spørsmål: Hvorfor heter denne boken «Leviticus» på engelsk?
Svar: Det engelske navnet kommer fra det latinske uttrykket for «relatert til levittene». Det hebraiske navnet er hentet fra den første setningen: «Og Han [Gud] kalte.»
Spørsmål: Hva er hovedpoenget med å ha denne boken i Bibelen i dag?
Svar: Siden både Jesus og den tidlige kirken aksepterte Tredje Mosebok som Guds ord, bør vi verdsette denne boken i Toraen som hellig skrift, uansett om vi ser poenget eller ikke.
Faktisk er det så mange lærdommer om hellighet man kan hente fra å studere Leviticus, at man nesten kunne omdøpe den til «illustrerte leksjoner i hellighet».
Spørsmål: Hvilke ulike måter finnes det å forstå Tredje Mosebok på?
Svar: Det finnes minst fem nivåer man kan betrakte Tredje Mosebok på.
Et mysterium: Gud er ytterst nådig og forståelsesfull, men noen prøver å se på Gud utelukkende som nåde, uten å forstå hvorfor Guds nåde er nødvendig. Gud er hellig, og uten at vi selv er hellige, vil ingen få se Herren (Hebreerne 12:14). Uten å forstå dette sentrale aspektet ved Guds karakter og den karakteren vi selv har, vil Tredje Mosebok forbli en «lukket bok» med få ledetråder til hvorfor den finnes.
Regler for å behage Gud: På et grunnleggende nivå ser noen bare et sett med seremonielle og personlige regler som israelittene skulle følge. Det er det, og Gud tok disse reglene på alvor, men det er også mye mer.
Gammel visdom for livet: Folk har sett på Tredje Mosebok og funnet stor visdom for å holde seg friske, særlig i et uhygienisk miljø uten mye vann til rengjøring. Dyr og mennesker fikk ofte parasitter fra det rå kjøttet de spiste. Generelt var det forbudt å spise dyr som hadde spist døde dyr, insekter og andre dyr. Mens egyptiske herskere noen ganger giftet seg med sine søstre, var ekteskap innenfor den nærmeste familien uttrykkelig forbudt i Tredje Mosebok. Spesifikke forskrifter om hudsykdommer var ikke bare kloke, men også ekstremt viktige når mange mennesker levde tett sammen i et klima med lite vann til å vaske seg med. For andre regler ser vi imidlertid ingen praktisk, jordisk grunn. Kanskje fantes det ikke noen. Kanskje var den eneste grunnen å minne folket om at også de skulle være avsatt og hellige for Gud. Tredje Mosebok er en klok bok, men den handler mindre om sunne vaner enn om å illustrere hellighet.
Generelle lærdommer om hellighet: Hellighet, enten det er Guds hellighet eller vårt hellige liv, er ikke lett å forstå; kanskje er det derfor Gud brukte en hel bok på å forklare det. Israelittene som kom ut av Egypt, kom fra en kultur som hadde mindre ærbødighet for sine avguder enn de fleste. Når egypterne ba sine statuer om hjelp, og hjelpen ikke kom, pisket de av og til statuen. Men Tredje Mosebok viser at den sanne Gud har en «adskilthet» fra det vanlige livet. De kunne ikke bare bringe offer til Gud; de kunne bare ofre på den foreskrevne måten. Når det gjaldt fødsel, måltider og religiøse seremonier, var det bare én måte – Guds måte. 3. Mosebok 22 er et helt kapittel som viser hvordan noen kunne gi avkall på noe for å bringe et offer, og likevel få det avvist. I dag, når vi ønsker å tjene Gud på vår egen måte, under våre egne betingelser, bør vi være forsiktige med at selv om vi kanskje bringer offer, kan våre anstrengelser likevel være uakseptable hvis vi ikke har noen forståelse av hellighet. Vi er hver for oss kalt til å være hellige (1. Petersbrev 1:15–16), og vi er kalt til å være et hellig folk (1. Petersbrev 2:9). Når vi lever hellige liv som gjenspeiler Guds hellighet, kan vi selv være eksempler på hellighet (2. Korinterbrev 1:12), brev fra Kristus skrevet med Guds Hellige Ånd (2. Korinterbrev 3:3).
Spesifikke motivasjoner og mønstre i vår tjeneste for Gud: Bibelen inneholder så mye visdom at modne kristne må være opptatt av balanse: fokuserer vi på ett aspekt av å kjenne, elske og tjene Gud på bekostning av andre aspekter? Tredje Mosebok belyser en rekke forskjellige måter å tjene Gud på, og en voksende kristen kan sette pris på, bli næret av og lære å prise Gud gjennom dem alle.
Spørsmål: Hva er en oversikt over boken 3. Mosebok?
Svar: Tredje Mosebok er den midterste boken i Mosebøkene, og den kan deles inn i fem deler.
I. Fem typer offer til Gud (3. Mosebok 1–7)
A. Brannoffer («Olah») – en forpliktelse til fullstendig overgivelse (3. Mosebok 1:1–17)
1. En ung okse (3. Mos. 1:1–9)
2. En bukk eller en geit (3. Mos. 1:10–13)
3. Due eller duer (3. Mos. 1:14–17)
B. Kornsoffer (Minchah) – minnesoffer til Guds ære (3. Mos. 2:1-16)
1. Ubakt mel, olje og røkelse (3. Mos. 2:1-3)
2. Bakt mel med olje (3. Mos. 2:4-10)
Merk: Ingen gjær, men salt (3. Mos. 2:11-13)
3. Førstefrukter av malt korn, olje og røkelse (3. Mos. 2:14-16)
C. Freds-/fellesskapsoffer (Zebach Shalamim) – Takknemlighet, løfter og frivillig offer (3. Mos. 3:1-16)
1. Hann- eller hunnku (3. Mos. 3:1–5)
2. Hann- eller hunnlam eller geit (3. Mos. 3:6-16)
a. Lam (3. Mos. 3:6–11)
b. Geit (3. Mos. 3:12-16)
Merk: Spis aldri fett eller blod (3. Mos. 3:17)
D. Syndoffer (Chattat) – Bekjennelse og forsoning (3. Mos. 4:1–5:13)
1. Synd begått av en salvet prest: ung okse (3. Mos. 4:1-12)
2. Fellesskapets synd: ung okse (3. Mos. 4:13-21)
3. En leders synd: en bukk (3. Mos. 4:22-26)
4. Uaktsomme individuelle synder: geite eller lam (3. Mos. 4:27–35)
5. Å ikke si fra, å berøre urenhet, tankeløse eder: et lam eller en geit (3. Mos. 5:1–6)
6. Hensyn til de fattige: to duer, duer eller mel (3. Mos. 5:7-13)
E. Skyldoffer («Asham») – tilgivelse for synder mot helligheten: vær (3. Mos. 5:14–6:7)
1. Utilsiktede synder mot Guds hellige ting (3. Mos. 5:14-16)
2. Utilsiktet synd mot Guds bud (3. Mos. 5:17–19)
3. Å bedra en neste og erstatning på +1/5 (3. Mos. 6:1-7)
II. Om å være prest (3. Mos. 8–10)
A. Innvielsen av prester (3. Mos. 8)
1. Forberedelse til innvielsen (3. Mos. 8:1-13)
2. Ofringen av oksen (3. Mos. 8:14-17)
3. Det første væriofferet (3. Mos. 8:18-21)
4. Det andre vær-offeret (3. Mos. 8:22–30)
5. Maten og ventetiden (3. Mos. 8:31-36)
B. Prestenes tjeneste (3. Mos. 9)
1. Private instruksjoner (3. Mos. 9:1-4)
2. Offentlig tjeneste (3. Mos. 9:5-22)
3. Guds velbehag (3. Mos. 9:23-24)
C. Prestenes feil (3. Mos. 10)
1. Å tjene på egen hånd (3. Mos. 10:1-3)
2. Å fortsette etter at andre har sviktet (3. Mos. 10:4-15)
3. Holdning til utilsiktede feil (3. Mosebok 10:16–20)
III. Hellige lover for enkeltpersoner (3. Mos. 11–20)
A. Vår fysiske kosthold (3. Mos. 11)
1. Landdyr (3. Mos. 11:1-8)
2. Sjømat (3. Mos. 11:9-12)
3. Flygende dyr (3. Mos. 11:13-23)
4. Urene dyr (3. Mos. 11:24–44)
B. Fødsel (3. Mosebok 12)
C. Hudsykdommer og mugg (3. Mos. 13-14)
1. Hudsykdommer (3. Mos. 13:1-46)
2. Mugg (3. Mos. 13:47-59)
3. Renselse fra hudsykdom (3. Mos. 14:1-32)
4. Renselse fra mugg (3. Mos. 14:34–54)
D. Utsondringer (3. Mos. 15)
E. Jom Kippur (forsoningsdagen) (3. Mos. 16)
F. Det er forbudt å spise blod (3. Mos. 17)
G. Ulovlige seksuelle forhold (3. Mos. 18)
1. Ulovlige seksuelle forhold (3. Mos. 18:1-20)
2. Ingen barneofringer til Molek (3. Mosebok 18:21)
3. Ingen homoseksualitet (3. Mos. 18:22)
4. Ingen seksuelle forhold med dyr (3. Mosebok 18:23)
5. Vær ikke som folkeslagene rundt dere (3. Mos. 18:24-30)
H. Lover i forhold til andre (3. Mos. 19)
I. Molek, spiritisme og umoral (3. Mos. 20)
1. Ingen barneofring til Molek (3. Mos. 20:1-5)
2. Vær ikke medium, men vær hellig (3. Mos. 20:6-8)
3. Ikke forbanne foreldrene (3. Mos. 20:9)
4. Utroskap, også med svigerfamilie (3. Mos. 20:10-12)
5. Ingen homoseksualitet (3. Mos. 20:13)
6. Ulovlige seksuelle forhold (3. Mos. 20:14-21)
a. Ingen seksuelle forhold med dyr (3. Mos. 20:15-16)
7. Velsignelser og forbannelser (3. Mos. 20:22-26)
8. Henrettelse av spåmenn (3. Mos. 20:27)
IV. Hellige lover for prestene (3. Mos. 21-22)
1. Prester og deres familier (3. Mos. 21)
2. Det som er uakseptabelt hos prester og folk (3. Mos. 22)
V. Hellighet gjelder også fellesskapet (3. Mos. 23–27)
A. Høytider og helligdager for Herren (3. Mos. 23)
1. Sabbaten (3. Mos. 23:3)
2. Påsken og usyrede brød (3. Mos. 23:4-8)
3. Førstefruktfesten (3. Mos. 23:9–14)
4. Ukefesten (3. Mos. 23:15–22)
5. Trompetfesten (3. Mos. 23:23-25)
6. Forsoningsdagen (3. Mos. 23:26-32)
7. Løvhyttefesten (3. Mos. 23:33-44)
B. Vår vedvarende hellighet (3. Mos. 24:1-9)
C. Steiniging for blasfemi (3. Mos. 24:10-23)
D. Spesielle sabbats- og jubelår (3. Mos. 25)
1. Sabbatsår (3. Mos. 25:1-7)
2. Jubelåret på det 50. året (3. Mos. 25:8-17)
3. Overflod i sabbatsårene (3. Mos. 25:18-23)
4. Innløsning i jubelår (3. Mos. 25:24-54)
E. Konsekvenser av loven (3. Mos. 26)
1. Belønning for lydighet (3. Mos. 26:1-13)
2. Straff for ulydighet (3. Mos. 26:14-39)
3. Godtakelse av deres omvendelse (3. Mos. 26:40-46)
F. Innvielse og innløsning til Herren (3. Mos. 27)
Spørsmål: Hva kan vi i dag lære av brennofferet i 3. Mosebok 1?
Svar: Brannofferet var et fullstendig offer: ingen kunne spise eller på annen måte bruke noen del av det. Men kunne noen bytte med Gud?
La oss si at en ung okse veide 1 000 pund. Man kunne prøve å resonnere at siden hver del av dyret var en velduftende offergave for Gud, kunne man bare spise oksen og gi Gud 1 000 pund med haler fra andre okser. Men det var ikke det Gud krevde. Han krevde hele dyret, ikke bare restene. I dag er det noen som gjerne tjener Gud med sine «rester»: pengene de har til overs, uutviklede talenter og tiden de har til overs når de ikke har noe bedre å gjøre. Men det er ikke det Gud krever. Gud krever fullstendig hengivenhet.
La oss si at noen virkelig ønsket å imponere Gud, så de spiste de seigere delene av noen okser og ga Gud 1 000 pund av de beste delene fra fem okser. Men det var heller ikke det Gud krevde. Han krevde ikke at du skulle slite deg ihjel for å kjøpe fem okser, men Han krevde hele én okse. Faktisk kan det hende at noen deler av vår tjeneste som vi kanskje anser som mindre verdifulle, men som vi likevel er mest motvillige til å gi avkall på, er nettopp de delene Gud setter høyest. Gud krevde bare ett dyr, men Han krevde hele det ene dyret. I dag kan det være andre mennesker med flere gaver, talenter og penger, og Gud krever ikke at vi skal vie til Ham det andre har og vi ikke har. Men vår Herre krever at vi gir Ham hele vårt liv.
Som kristne ofrer vi ikke okser, sauer, geiter eller fugler i dag. I stedet for å gi døde offer, sier Romerbrevet 12:1 at vi skal ofre våre kropper som levende offer til Gud. Det er ingen byttehandel med Gud. Men hvorfor skulle vi ønske å gjøre det? Gud har i sin nåde gitt oss så mye, både i dette livet og i evigheten, at å gi Ham alt vi har, faktisk er ubetydelig sammenlignet med det Han har lovet oss.
Spørsmål: I 3. Mosebok 1–7, viser alle disse detaljerte ofringene at dette ble skrevet i det 5. århundre f.Kr., siden de ville ha hatt tid til å utvikle tempeltjenesten og komme frem til alt dette, slik Julius Wellhausen hevdet?
A: Overhodet ikke. Wellhausens påstand forutsetter at folk ikke var smarte nok til å ha sofistikerte offersystemer før denne tiden. Men i det 15. århundre f.Kr. inneholder de ugarittiske Ras Shamra-tavlene begreper som «brannoffer», «fredsoffer», «syndoffer», «skyldoffer» og muligens til og med et «løfteoffer». De nevner også koking av et geitekid i sin mors melk.
Spørsmål: Hvorfor ble det i 3. Mosebok 1:3, 5, 10; 5:15; 22:19 krevd at ofrene til brennofferet skulle være hanner og ikke hunner?
Svar: Skriften sier bare at det var det Gud ønsket. Både hanner og hunner var tillatt som offer i 3. Mosebok 3:1, mens kun et hunlam var egnet i 3. Mosebok 4:32. Som en sidebemerkning brukes ordet «soning», kipper, nesten 50 ganger i 3. Mosebok og omtrent 50 ganger til i resten av Det gamle testamente, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 538.
Spørsmål: Hvorfor kunne ingen offergaver i 3. Mosebok 2:11 inneholde surdeig (gjær) eller honning?
Svar: Skriften sier ikke noe om det. Men da jeg var en spirende tolvårig kjemiker, lærte jeg hvor vondt brennende sukker lukter, og honning består hovedsakelig av sukker. I Bibelen symboliserer gjær ofte ting som vokser, som tradisjon og fariseernes lære.
Spørsmål: Hvorfor spesifiseres det ikke bare hannfugler i 3. Mosebok 1:14?
Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. En mulig grunn er at det er vanskelig å skille kjønnet på mange ville fugler.
Spørsmål: Hvorfor kan ikke presten i 3. Mosebok 1:17 og 5:8 dele fuglen i to?
Svar: Skriften sier bare at Gud vil ha det slik. I 1. Mosebok 15:10 skulle heller ikke Abraham dele fuglene i to i sitt offer.
Spørsmål: Hvorfor skal man strø salt på ofringene i 3. Mosebok 2:13?
Svar: Skriften sier bare at det var det Gud ønsket. Her er imidlertid noen mulige grunner.
1. Salt var en verdifull vare i den antikke verden.
2. Prestene og levittene spiste en del av ofrene, og de trengte også salt. (3. Mosebok 6:16–18, 26; 7:6–9)
Spørsmål: I 3. Mosebok 3:2, ble blodet fra offeret sprengt på alteret, eller ble det utøst som i 5. Mosebok 12:27?
Svar: Det finnes to synspunkter.
«Poured» kontra «poured out»: Det første synspunktet, som Haley i Alleged Discrepancies of the Bible s. 219–220 og When Critics Ask s. 89 tilskriver den middelalderske jødiske lærde Maimonides, påpeker at verbene er «poured/sprinkled» kontra «poured out». Dermed ble en liten del av blodet sprengt på alteret, og resten ble utøst på bakken.
En senere tid: Tre punkter å ta i betraktning:
3. Mosebok 3:2 nevner spesifikt offer som ble slaktet ved møteteltet, som bare ble brukt før de kom inn i det lovede landet.
5. Mosebok 12:1, 18, 27 nevner eksplisitt ofring på det utvalgte stedet etter at de kom inn i det lovede landet. 5. Mosebok 12:8 sier spesifikt at noen av ofringsbestemmelsene ville endres når de kom inn i Kanaan.
Hvorfor? Skriften sier ikke hvorfor Gud ønsket denne endringen, men vi kan spekulere. Alle skulle ofre matdyrene sine ved møteteltet, som lå på åpen mark. Å helle ut alt blodet der kunne føre til logistiske problemer. Senere, i 5. Mosebok 12:21–22, gis det tillatelse til å slakte dyr utenfor tilbedelsesstedet, etter at de hadde kommet inn i Kanaan. Siden færre dyr ble slaktet, og det sannsynligvis var lagt til rette for blodet på det faste stedet, kunne blodet nå helles ut.
Spørsmål: I 3. Mosebok 4 står det at Jesus måtte dø for å sone for våre synder. Hva med syndofferet som sonet for synder i Det gamle testamente?
Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Ofringene i Det gamle testamente dekket bare over synden, men fjernet ikke synden.
2. Syndoffrene i Det gamle testamente gjaldt bare utilsiktede og ubevisste syndige handlinger og en uren tilstand. Det fantes ikke noe offer for forsettlig synd. (4. Mosebok 15:22–30; 35:31)
Spørsmål: Hvordan kan en rettferdig Gud i 3. Mosebok 4:13 holde folk skyldige i utilsiktet synd?
Svar: Skriften gir oss tre poeng om utilsiktet synd.
1. Når noen begår en synd utilsiktet, betyr ikke det at vedkommende var uskyldig heller. Det kan være at da en person oppdaget at han eller hun hadde syndet, var han eller hun glad for å ha gjort det. For å vise at det ikke var tilfelle, brakte personen et offer. (5. Mosebok 21:1-9)
2. Både Bibelen og moderne lovgivning anerkjenner at noen utilsiktede handlinger likevel er kriminelle. Drap ved uaktsomhet og å sette andres liv i fare på en hensynsløs måte fortjener straff, selv om drapsmannen ikke ønsket offerets død (4. Mosebok 35:22–28). Straffen for drap ved uaktsomhet var å bli tvunget til å oppholde seg i en tilfluktsby inntil den sittende ypperstepresten døde.
3. Uansett om handlingen var forsettlig eller ikke, sier Romerbrevet 4:15 og 5:13 at uforsettlig synd likevel er synd dersom den som begikk synden ikke hadde mulighet til å vite at den var ond, men synd regnes ikke der det ikke finnes lov.
Spørsmål: Skulle menigheten i 3. Mosebok 4:14 bare ofre en ung okse som syndoffer, eller både en ung okse og en ung geit i 4. Mosebok 15:24?
Svar: Konteksten i begge tilfellene er hele menigheten, men
a) 3. Mosebok 4:14 gjelder tiden under utvandringen
b) 4. Mosebok 15:24 gjelder fra den tiden og ut i alle kommende generasjoner.
Her kan vi se en lære om Guds nådige omgang med mennesker. Det mindre offeret i 3. Mosebok gjaldt da loven fortsatt var relativt ny for dem, mens det større offeret i 4. Mosebok gjaldt etter at de allerede burde ha lært det. Tilsynelatende skiller Gud ikke bare mellom om noen gjorde noe galt med vilje eller uten vilje, men når det gjelder utilsiktede synder, skiller Gud også mellom hvor lang tid noen har hatt på seg til å lære hva som var rett.
«When Critics Ask» s. 105 og «Haley’s Alleged Discrepancies of the Bible» s. 242 gir et noe annet svar. 3. Mosebok 4:14 gjelder spesifikt å «gjøre» noe galt, eller «handlingssynder». 4. Mosebok 15:24 gjelder spesifikt å unnlate å holde et bud, eller «unnlatelsessynder».
Spørsmål: Hva betyr 3. Mosebok 5:1?
Svar: Når det er en offentlig oppfordring til vitner, og en person tier om det de har sett, er det synd. Den neste setningen, som sier at de vil holdes ansvarlige, kan være alvorlig. Hvis en uskyldig person blir feilaktig henrettet fordi et vitne unnlot å si fra, er vitnet antagelig skyldig i drap.
Spørsmål: I 3. Mosebok 5:13, 9:7, 16:16, 24, 32–33 og 17:11; 23:28, var det presten som sørget for soning for folket, eller var det Kristus som gjorde det i Hebreerbrevet 10:1–4?
Svar: Ofringene i Det gamle testamente sonet for synder i den forstand at de dekket over synden, men fjernet den ikke. Hebreerbrevet 9:9–10 sier at disse ytre handlingene ikke renset den tilbedendes samvittighet innvendig. De var kun gyldige inntil Kristus kom.
For de som er uenige, husk at i Johannes 1:29-31 sa Johannes Døperen i Jesu nærvær: «Se, Guds Lam, som tar bort verdens synd!» Jesus korrigerte ikke Johannes. Peter sa noe lignende i 1. Petersbrev 1:19. En av de følgende fire må være sant:
1. Johannes tok feil da han sa dette
2. Johannes hadde rett
3. Johannes hadde rett, men betydningen var en annen, eller
4. Johannes-evangeliet ble forvansket på dette avgjørende punktet.
Hvis 1, så var Jesus uaktsom ved ikke å korrigere ham, og Gud var uaktsom ved ikke å korrigere Johannes, Jesu apostel.
Hvis 2, så bør vi tro på det som står der.
Hvis 3, så høres det ut som en bevisst usannhet (løgn), fordi israelittene i 1400 år visste nøyaktig hva som ble ment med et Guds offerlam.
Hvis 4, må det ha vært ukjent for de tidlige kristne, fordi ingen av dem sa at det var det. Det kan ikke ha blitt forvansket etter 150–200 e.Kr., fordi vi har mange manuskripter som inneholder Johannes 1, hvorav det eldste som fortsatt eksisterer er Bodmer-papyrusen II, datert til 150–200 e.Kr. Vi har også teksten til dette verset nedtegnet av Origenes (225–254 e.Kr.) og Chrysostomos (ca. 407 e.Kr.). Hvis den var forvansket, må Gud ha ønsket eller i det minste tillatt at alle sine tilhengere ble lurt i all denne tiden.
Spørsmål: I 3. Mosebok 5:15, ble offeret brakt til Gud, eller til prestene, slik det står i 3. Mosebok 5:18?
Svar: Siden israelittene ikke selv kunne komme inn i himmelen, og siden prestene representerte Gud, var det å bringe det direkte til prestene den måten Gud hadde fastsatt for å fremføre offer til Ham. I Haleys bok *Alleged Discrepancies of the Bible*, s. 245, står det ganske enkelt at presten fungerte som Guds stedfortreder. Se *When Critics Ask*, s. 89, for i hovedsak det samme svaret.
Spørsmål: I 3. Mosebok 5:16, når noen uforvarende syndet i forbindelse med ofrene, hvorfor skulle man da legge til en «femtedel» som straff?
Svar: Skriften sier egentlig ikke noe om det. Personens feil var ikke forsettlig, men vedkommende burde ha kjent loven bedre. En femtedel ble også lagt til som erstatning dersom noen skaffet seg eiendom ved å lyve eller jukse, jf. 3. Mosebok 6:5.
Spørsmål: Hvorfor skal ilden aldri slukke i 3. Mosebok 6:13?
Svar: Skriften sier ikke noe om det. Det kan imidlertid symbolisere både behovet for et kontinuerlig offer og muligheten til å kunne ofre til Gud når som helst.
Spørsmål: Hvorfor ble dyrene drept utenfor leiren i 3. Mosebok 7:1–2 og 8:17, eller hvorfor ble asken ført utenfor leiren i 3. Mosebok 6:11?
A: Skriften sier ikke noe om dette. Imidlertid ble kroppene og asken fjernet fra stedet der folk spiste, sov og bodde. Hebreerbrevet 13:11-13 nevner at Jesus ble korsfestet utenfor byporten (i vanære), akkurat slik dyrenes kropper ble brent utenfor leiren.
Spørsmål: I 3. Mosebok 7:15, må hele fredsofferet spises samme dag, eller kan noe av det også spises dagen etter, slik det står i 3. Mosebok 7:16–17 og 3. Mosebok 19:6?
Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
1. 3. Mosebok 7:16 skiller mellom to typer fredsoffer: takkoffer og frivillige offer av egen fri vilje.
2. Fredsofferet som er til takk må spises i sin helhet samme dag, slik 3. Mosebok 7:15 sier.
3. Fredsofferet som er frivillig eller av egen fri vilje, kan også spises dagen etter, slik både 3. Mosebok 7:16–19 og 3. Mosebok 19:6 sier.
Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke spise fettet i kjøttet i 3. Mosebok 7:23–25, og hva med usynlige fettbiter i kjøttet?
Svar: Skriften sier ikke hvorfor Gud befalte dette. Imidlertid vet vi i dag at store mengder fett, spesielt mettet fett i rødt kjøtt, ikke er sunt for mennesker. Selv om noe fett er uunngåelig, er det stor forskjell på å spise mikroskopiske mengder og å spise rent smult.
Spørsmål: Hvorfor kunne ikke israelittene spise blod, slik det står i 3. Mosebok 7:26–27 og 3. Mosebok 17:10–14?
Svar: Dette ble faktisk først påbudt i 1. Mosebok 9:4, ikke bare for israelittene, men for alle. Også i Apostlenes gjerninger 15:20 påbød den tidlige kirken alle å ikke spise blod.
Svaret finnes i 1. Mosebok 9:4 og 3. Mosebok 17:11,14. Livet er i blodet, og det er gjennom blodet at soning skjer for oss. I gammeltestamentlig tid dekket blodet over folks synder (Hebreerbrevet 9:22), inntil Kristi blod ble utgytt for oss.
Spørsmål: Hvorfor skulle de brenne fettet i 3. Mosebok 7:30–31, 3. Mosebok 8:16, 20 og 3. Mosebok 16:25?
Svar: Skriften sier at det var en behagelig duft i 3. Mosebok 8:28. Akkurat som fett som drypper ned i en grillgrop lukter godt og avgir røyk, hadde det å brenne fettet i ofrene sannsynligvis en lignende effekt.
Spørsmål: I 3. Mosebok 7:36 og 16:31,34 står det at lovene om ofringene gjaldt for alltid for israelittene. Hvorfor sluttet da de jødisk-kristne med dette i Apostlenes gjerninger 15:1–29?
Svar: Faktisk ble ofrene ikke brakt til Gud av folket, men av presten. I dag er det på samme måte. Vi trenger et offer som blir brakt til Gud av vår prest. Det har vi i vår yppersteprest, Kristus Jesus, slik Johannes 1:29 antyder og Hebreerbrevet 8–10 og 1. Johannes 2:2 viser.
Spørsmål: Hva var Urim og Tummim i 3. Mosebok 8:8, 5. Mosebok 33:8, Esra 2:63 og Nehemja 7:65?
Svar: Formål: På den tiden var Urim og Tummim et middel for ypperstepresten til å fastslå Guds vilje i en sak (2. Mosebok 28:30; 4. Mosebok 27:21). Noen ganger var Gud taus gjennom Urim og Tummim (1. Samuelsbok 28:6).
Beskrivelse: Det var en del av brystskjoldet med tolv steiner i, én for hver av Israels tolv stammer.
Hvordan det fungerte: Det hadde ingen egen kraft i seg selv, men fungerte kun fordi Gud valgte å bruke det til å kommunisere. Hvordan fungerte det? Det vet vi ikke. Den jødiske historikeren Josefus, som skrev ca. 93–94 e.Kr., mente at Gud fikk steinene til å lyse opp etter behov.
Spørsmål: Hvordan kunne de i 3. Mosebok 9:12–13 drepe og legge brennofferet på alteret, siden det allerede var brent?
Svar: Brannofrene er storfe, sauer eller geiter som skal slaktes og brennes, selv før de blir brent.
Spørsmål: Hvorfor drepte Gud i 3. Mosebok 10:1–2 og 4. Mosebok 3:4 Arons sønner Nadab og Abihu, som ofret uautorisert ild til Gud?
A: Gud tar tilbedelsen av seg selv svært alvorlig. At de hadde den frekkhet å avvise Guds nøyaktige måte å tilbe på og bevisst gjøre det de ikke hadde tillatelse til, ble straffet som et eksempel for andre. Hebreerbrevet 12:18–23 forteller oss at ting er annerledes nå. Mens de tilba på et fjell der det brant ild, kommer vi i dag, siden Jesu oppstandelse, med tillit til en gledelig forsamling.
Spørsmål: Hvorfor kunne ikke Aron i 3. Mosebok 10:6 sørge over sine egne barn?
Svar: I 3. Mosebok 21:1–4 står det at prester kunne bli urene på grunn av sine egne barn. Imidlertid sier 3. Mosebok 21:10–12 at en yppersteprest ikke kunne bli uren i det hele tatt, ikke engang ved sin egen fars eller mors død.
Spørsmål: Hvorfor var Moses sint på Aron i 3. Mosebok 10:16–20, og hvorfor ble Moses tilfreds?
Svar: Siden Gud drepte to av Arons sønner på grunn av urettmessige offer, var Moses sannsynligvis både sint på Aron og redd for at han selv skulle lide samme skjebne. Men da det ble klart for Moses at Arons feil var utilsiktet og at Aron angret på det, var Moses, som kjente Guds hjerte, ikke bekymret.
Spørsmål: Hva er en oppsummering av kostholdslovene i 3. Mosebok 11 og 5. Mosebok 14?
Svar: Her er en kort oppsummering.
Ingen fett – 3. Mosebok 7:23–25
Ikke noe blod – 1. Mosebok 9:4; 3. Mosebok 7:26–27; 17:10–14; 19:26
Noen planteetende dyr med kløvede hover som også drøvtygger, er tillatt. Kameler, klippegrevlinger, kaniner og griser er ikke det. – 3. Mosebok 11:3–8; 5. Mosebok 14:6–8. Som en sidebemerkning: Griser bærer på bendelorm, trikinos, erysipelas og tyfus.
Bare fisk, ingen sjømat, med mindre den har både finner og skjell. Ingen krabbe, hummer, reker, ål, hai eller delfin (3. Mosebok 11:9–12; 5. Mosebok 14:9–10). Som en sidebemerkning var de forbudte dyrene generelt åtseldyr.
Ingen ørner, hauker, gribber, glenter, ugler, skarver, svaner, pelikaner, storker eller flaggermus (3. Mosebok 11:13–19; 5. Mosebok 14:11–18). Som en sidebemerkning kan nevnes at mange av disse fuglene var åtseldyr, og de som ikke var det, livnærte seg av rotter, mus og andre åtseldyr.
Få insekter, bare noen gresshopper, gresshopper og biller. Ingen sjokoladeovertrukne maur eller kakerlakker (3. Mosebok 11:20–23; 5. Mosebok 14:19). Så du kan fortelle kona di at du hopper over kakerlakkene til middag i kveld. ;-)
Diverse: ingen rotter, weasel, skilpadder, øgler, snegler eller muldvarper (3. Mosebok 11:26–31).
Spørsmål: I 3. Mosebok 11 og 5. Mosebok 14 – kan Moses ha lært sine helseprinsipper fra egypterne?
Svar: Ikke en sjanse. De egyptiske helsepraksisene er godt dokumentert og bevart den dag i dag. Det finnes tallrike henvisninger til helbredende krefter i ormblod, magisk vann, flueekskrementer og gjødsel, men disse er (heldigvis) fraværende i Det gamle testamente. Det finnes ingen omtale i egyptiske tekster av de sanitære praksisene i Det gamle testamente.
Egypterne hadde imidlertid en viss avansert kunnskap, med 48 typer kirurgiske inngrep. Det finnes heller ingen bevis for dette i Bibelen.
Spørsmål: I 3. Mosebok 11 og 5. Mosebok 14, var det da og i dag tillatt for jøder å jakte på dyr?
Svar: Noen jøder i dag mener nei. Deres begrunnelse er at det er grusomt å jakte på dyr man ikke spiser, og at jøder ikke bør spise selv kosher-jaktede dyr, fordi blodet deres ikke ble tappet ordentlig.
Det er imidlertid ikke det Guds ord sier. Det finnes ikke noe forbud mot jakt for mat eller sport. I Moseloven, 3. Mosebok 17:13, står det at man kan jakte på dyr og fugler, bare man sørger for å tømme dem for blod. Å tømme et dyr for blod ute i felten er riktignok ikke like grundig som den kosher-prosessen jøder følger i dag, men å tømme det slik en jeger ville gjort, er alt Gud krevde.
Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at de i 3. Mosebok 11 og 5. Mosebok 14 kunne spise fugler som flyr? Fugler som flyr har bare mørkt kjøtt, noe som skyldes en høyere andel blod i kjøttet.
Svar: Poenget med påbudet mot blod var å «tømme ut blodet», det vil si blodet som strømmet ut av kroppen. Det handlet ikke om å fjerne alle mikroskopiske spor av blod.
Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke, i 3. Mosebok 11:3–8 og 5. Mosebok 14, spise dyr som tygget drøv, men som ikke hadde kløvede hover?
Svar: Skriften sier bare at det var det Gud befalte. Gud beskrev ikke bare spesifikt dyr de kjente, men Han ga også generelle regler for dyr de kanskje ennå ikke var kjent med.
Spørsmål: Hvorfor står det i 3. Mosebok 11:6 og 5. Mosebok 14:7 at klippegrevlinger (hyraxer) og harer (kaniner) drøvtygger, når zoologer vet med sikkerhet at de ikke gjør det?
Svar: Det hebraiske ordet er i samsvar med de gamle klassifiseringene av dyr, ikke de moderne. Det engelske uttrykket «å tygge drøv» refererer til dyr som kalles drøvtyggere, med flere mager for å fordøye planter. Én mage starter fordøyelsen, og deretter blir maten delvis spyttet opp igjen og sendt til en annen mage. Et dyr kan ikke tygge drøv hvis fordøyelsessystemet ikke støtter det. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
Ikke drøvtyggere: Kaniner og harer har ikke et fordøyelsessystem som støtter det vi i dag kaller drøvtygging.
Ser ut som drøvtyggere: Siden kaniner og harer beveger kjevene sideveis som drøvtyggere, og de spiser den samme maten, gir de inntrykk av å tygge drøv. Selv naturforskeren Linné trodde i begynnelsen at de var drøvtyggere.
Gud kommuniserer på en forståelig måte: Guds hensikt var å formidle praktiske regler til israelittene som de kunne følge, med ord og begreper de kunne forstå, og israelittene klassifiserte kaniner og harer som de som «bringer opp det som er svelget».
Ved å bruke deres egne begreper: Gud brukte deres eget språk, begreper og beskrivelser for å kommunisere med dem. Enhver hebreer som levde før moderne tid ville forstå at dyr som «tygger drøv» inkluderer kaniner og viltkaniner. Å anvende et annet og moderne klassifiseringssystem på Moses’ skrifter på en anakronistisk måte, er å påtvinge gamle ord en moderne betydning.
Se *When Critics Ask*, s. 89–90, *Hard Sayings of the Bible*, s. 158–160, *Bible Difficulties and Seeming Contradictions*, s. 89–90, *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 126, *The Wycliffe Bible Dictionary*, s. 78, og Stephen Caesar, «Zoology in the Pentateuch: Three Alleged Errors», «Science, Scholarship and Scripture» i *The Christian News*, 2. juli 2001, s. 26, for i hovedsak det samme svaret.
Spørsmål: Hvorfor kunne de i 3. Mosebok 11:9–10, 31 spise fisk med finner og skjell, men ikke andre fiskeslag, blekksprut og reker?
Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men en mulig årsak kan være at Gud ikke ønsket at de skulle pådra seg sykdommer ved å tilberede bunnlevende fisk på feil måte. Det faktum at Moseloven forbød bunnlevende fisk ble lagt merke til allerede så tidlig som år 100 e.Kr. i Barnabasbrevet, kap. 10, s. 143–144.
Spørsmål: I 3. Mosebok 11:11 og 2. Mosebok 35:7 står det at delfinkadaver var en vederstyggelighet. Hvorfor befalte da Gud at tabernaklet skulle dekkes med dem?
Svar: Bibelen sier aldri at delfiner i seg selv var avskyelige dyr. Den sier bare at det var avskyelig å spise delfiner, og at det var en styggedom å bruke skinnene deres til vanlig bruk.
Dette var ikke et vanlig hebraisk ord, så det er en viss usikkerhet her. Vanlig delfin levde i Middelhavet. Imidlertid sier Wycliffe Bible Dictionary, s. 97, at dyret her var dugongen (eller sjøkua). Dugonger svømte av og til langs kysten av Rødehavet. BSB oversetter dette med «fint lær», med en fotnote om at det muligens er skinn fra store vannlevende pattedyr, og i *Can Archaeology Prove the Old Testament?*, s. 31, legges det også til at dugonger er tallrike i dette området, og at arabere i dag lager sandaler av skinnene deres. Esekiel 16:10 bruker det samme hebraiske ordet når det nevnes «lær» til sandaler.
Spørsmål: Hvorfor nevnes det tjue fugler i 3. Mosebok 11:13–19, når 5. Mosebok 14:11–18 nevner tjueen fugler?
Svar: De to listene inneholder de samme fuglene, med følgende unntak:
3. Mosebok 11:13–19 5. Mosebok 14:11–18
Enhver type svart glente Svart glente
Alle typer falker
Begge listene nevner alle typer hauk. Selv om moderne zoologer klassifiserer falker som en type hauk, er det teknisk sett irrelevant, da man ikke kan pålegge moderne klassifiseringer på gamle lister i et annet språk og en annen kultur. Det viktigste poenget er at de gamle hebreerne tilsynelatende også betraktet falker som en type hauk.
Et annet svar, gitt i Haleys Alleged Discrepancies of the Bible, s. 391, er at «falk» er en tilfeldig skrivefeil. Han sier dette fordi «grib/falk» (daah) på hebraisk bare skiller seg med én bokstav fra «glede» (raah), og «grib» mangler i den samaritanske Mosebøkene, Septuaginta og mange hebraiske manuskripter.
Spørsmål: Er det i 3. Mosebok 11:20–21 feil å si at det finnes firbeinte insekter (både en ateist og en muslim stilte dette spørsmålet)?
A: Det hebraiske uttrykket «på fire» betyr at dyret ikke går oppreist. Derfor går en hund med et avkuttet ben fortsatt «på fire». Hebreerne hadde tilsynelatende ikke ordet «parallelt». Når man tenker etter, hvordan ville man selv på engelsk eller kinesisk kortfattet forklare for noen hvordan fire-, seks- og flerbeinte dyr alle går på samme måte uten å bruke ordet «parallelt»?
Q: Hvorfor er kvinner [angivelig] syndige etter fødselen i 3. Mosebok 12:1–8? (Dette ble spurt av en muslim.)
Svar: Skriften sier ikke syndige, bare urene. Når noen i en levittfamilie døde, befalte Gud dem å begrave liket, og da ville de være urene til kvelden. Å bli uren er noe annet enn å være syndig, noe som bevises ved at Gud befalte dem å bli urene i visse situasjoner.
Spørsmål: Hvorfor er en mor uren etter å ha født barn, ifølge 3. Mosebok 12:1–5?
Svar: Skriften sier ikke noe om det. Å være uren ville imidlertid frita henne fra de daglige gjøremålene, og den avslappende tiden ville være bra for henne.
Spørsmål: Hvorfor er en nybakt mor i 3. Mosebok 12:1–5 uren i 7 dager etter fødselen av en sønn og i 14 dager etter fødselen av en datter?
Svar: Det står ikke i Skriften. Å være uren betyr imidlertid ikke å være syndig. En sannsynlig årsak er at guttebarn ble omskåret på den åttende dagen, og ved å forkorte tiden for gutter kunne moren være til stede ved omskjæringsseremonien.
Spørsmål: Hvorfor brakte nybakte mødre i 3. Mosebok 12:5–7 et brennoffer og et syndoffer for å ha fått barn, siden Salme 128:3 sier at moderskap er en velsignelse?
Svar: Moderskap er en velsignelse. Men, som nesten alt annet vi gjør, er det også befengt av synd. Selv de nyfødte barna har en syndig natur.
Spørsmål: Hvorfor hadde symptomene på spedalskhet den gang, ifølge 3. Mosebok 13, ikke de samme kjennetegnene som vi kjenner til som spedalskhet?
Svar: Det hebraiske ordet omfattet et bredt spekter av hudsykdommer, og ikke bare det vi kaller spedalskhet eller Hansens sykdom.
Som en sidebemerkning: Tenk deg hvor viktig hudhygiene må ha vært i den antikke verden, da folk ikke hadde mulighet til å bade ofte.
Spørsmål: Hvilke sykdommer i 3. Mosebok 13 kunne den gang anses som spedalskhet?
Svar: Wycliffe Bible Dictionary, s. 462, gir følgende liste:
Ekte spedalskhet (Hansens sykdom), syfilis, kopper, skabb, favus, tinea i hodebunnen, systemiske soppinfeksjoner, byller og furunkler, pemfigus, dermatitis herpetiformis og hudkreft. Denne listen stammer fra artikkelen «Leprosy in Ancient Hebraic Times» av Harold M. Spinka, M.D. Den ble publisert i Journal of the American Scientific Affiliation i mars 1959.
Spørsmål: Hva er «gnagende spedalskhet» i 3. Mosebok 13:51–52?
Svar: Mange hudsykdommer fra den tiden er utryddet i moderne tid. Det hebraiske uttrykket betyr tilsynelatende en type mugg eller spedalskhet som vi ikke kjenner til i dag.
Spørsmål: Hvordan kan klær og hus «bli syke» og få spedalskhet, slik det står i 3. Mosebok 13:47–59 og 14:33–53?
Svar: Klær kan spre hudsykdommer. Sopp og mugg kan vokse både på klær og på mennesker, og klær kan også være smittebærere.
Spørsmål: Hvorfor måtte noen i 3. Mosebok 14:12 bringe et skyldoffer og et syndoffer når de ble helbredet fra en sykdom?
Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt, men
1. Et offer var alltid en del av en seremoniel renselse.
2. Det nevnes ikke at personen var «skyldig» eller «mer syndig» enn andre fordi han eller hun hadde denne sykdommen.
Det er en åndelig lærdom vi kan trekke her. I tillegg til at Gud tilgir troende alle deres synder, trenger vi likevel renselse for vår syndige natur.
Spørsmål: Hvorfor skal man i 3. Mosebok 14:14,17 smøre blod og olje på høyre øre, høyre tommel og høyre stortå?
Svar: Skriften sier det ikke uttrykkelig, men dette er sannsynligvis for å knytte den som bringer offeret til selve offeret. Andre eksempler på bruk av høyre øre, høyre tommel og høyre stortå finnes i 3. Mosebok 8:23–24 og 2. Mosebok 29:20.
Spørsmål: Siden folk i 3. Mosebok 15:16 var urene etter samleie frem til kvelden, betyr det da at samleie innenfor ekteskapet på noen måte er syndig?
Svar: Nei. Urenhet betyr ikke ulydighet mot Gud, men større forsiktighet på grunn av hygieniske risikoer. For eksempel, når en nær slektning døde, skulle man begrave den avdøde, og (uten å være ulydig) var man uren til kvelden. Lovene om renhet var svært viktige i en ørkenkultur med lite vann.
Et eksempel på at en prest ble uren fordi han adlød Guds vilje, finnes i 4. Mosebok 19:8.
Spørsmål: Hvorfor er kvinner [angivelig] syndige under menstruasjonen, ifølge 3. Mosebok 15:19–30, 33? (En muslim hevdet dette.)
Svar: De er ikke syndige, bare urene. Når noen i en levittfamilies krets døde, befalte Gud dem å begrave liket, og da ville de være urene til kvelden. Å bli uren er noe annet enn å være syndig, noe som bevises ved at Gud befalte dem å bli urene i visse situasjoner.
Siden dette var et anliggende for denne muslimen, vil han kanskje kommentere dette ut fra sharia: å snyte seg og å ha menstruasjon er handlinger fra Satan (Ibn-i-Majah bind 2 nr. 969 s. 87).
Han bør spørre muslimske lærde hvorfor muslimske kvinner har forbud mot å be i løpet av menstruasjonen. Her er noen kilder fra shariaen han kan bruke for å spørre dem.
En svart hund eller en kvinne, eller en hund og en menstruerende kvinne, avbryter bønnen. Abu Dawud, bind 1, nr. 702, 703, s. 181; Ibn-i-Majah, bind 2, nr. 949–953, s. 78–80
En kvinne som har menstruasjon, har ikke lov til å resitere Koranen. Abu Dawud, bind 1, fotnote 111, s. 56
Spørsmål: I 3. Mosebok 16:1–2, hvorfor viste Gud Aron litt nåde, siden Gud ikke viste Arons to sønner, Nadab og Abihu, noen nåde?
Svar: Sammenhengen viser at Aron begikk sin feil av uvitenhet, og Rom 4:15 og Rom 5:13 viser at Gud ikke regner synder vi begår av uskyldig uvitenhet som overtredelser.
Spørsmål: Hvem er Azazel i 3. Mosebok 16:8, og hva slags forhold har han til syndebukken?
Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 158–159, hevder at dette var bevis på en tidligere, mer primitiv jødisk mytologi. Her er tre punkter i et kristent svar.
1. Nei, det finnes overhodet ingen bevis for denne påståtte primitive jødiske mytologien. De bevisene vi har på avgudsdyrkende israelittisk praksis, tyder på at alt er lånt fra omkringliggende folk.
2. Kristne innrømmer åpent at mange israelitter fra de tidligste tider hadde avgudsdyrkende, mytologiske skikker. Man trenger bare å lese om gullkalven ved Sinai-fjellet, eller de stadige formaningene mot avgudsdyrkelse, for å se at Det gamle testamente ærlig innrømmer denne ondskapen, selv om Bibelen ikke går i for mange detaljer.
3. Asimovs påstand bygger på forutsetningen om at ritualene i Det gamle testamente ikke kan ha blitt gitt av en transcendent Gud. Asimov antar snarere at kilden må ha vært avgudsdyrkende skikker, og ved å bruke sirkulær argumentasjon bruker han eksemplet med Azazel for å bevise sitt poeng. Asimovs feil er at mens han bruker sammenligningen av Azazel med en hypotetisk avgudsdyrkende israelittisk praksis for å vise at dette ritualet ikke ble gitt av en transcendent Gud, finnes det ingen bevis for at avgudsdyrkende israelitter hadde en praksis som lignet på Azazel.
Spørsmål: Hvorfor innførte Gud begrepet syndebukk i 3. Mosebok 16:10, 22, 26?
Svar: Det bibelske begrepet «syndebukk» er forskjellig fra det moderne begrepet. Det moderne begrepet betyr en som får skylden for noe de ikke var ansvarlige for.
I Bibelen ble syndebukken sluppet fri for å leve i ørkenen, og geiten fikk symbolsk all skyld lagt på seg. I bibelsk forstand er Jesus vår syndebukk.
Forestillingen om at syndebukken var et symbol på Satan, var en jødisk tradisjon som oppstod langt senere.
Spørsmål: Hvorfor måtte alt gjøres akkurat på denne måten i 3. Mosebok 16?
Svar: Man kunne skrive en bok om årsakene, og det gjorde Gud – nærmere bestemt i Hebreerbrevet. Se spesielt Hebreerbrevet 7–10 og 13.
Spørsmål: I 3. Mosebok 17:3–4, 9: Kunne folk drepe hvilket som helst dyr uten at det var et offer?
Svar: På tiden for utvandringen fra Egypt, nei. Årsaken til dette var at Gud ikke bare vil at vi skal tilbe Ham, men Han vil også at vi skal tilbe Ham alene, og ikke tilbe eller ofre til noen andre guder, slik 3. Mosebok 17:7 viser.
Imidlertid sier 5. Mosebok 12:20–23 uttrykkelig at dette ville endre seg når de kom inn i Kanaan.
Spørsmål: I 3. Mosebok 17:7, var demonene her (se‘irim) guder i form av villgeiter, slik Asimovs Guide to the Bible hevder på s. 159?
Svar: Ifølge Greens bokstavelige oversettelse betyr det hebraiske uttrykket her «ofringer til geiter». De ble altså fristet til å bringe offer til geiteguder, slik Asimov uttrykker det.
Spørsmål: I 3. Mosebok 17:13, ble blodet tappet ut og dekket med jord, eller ble blodet utøst som vann slik 5. Mosebok 12:24 sier?
Svar: Begge deler er riktig. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Å helle ut og tømme ut blod er i hovedsak det samme.
2. Konteksten i 5. Mosebok handler om å spise kjøtt generelt, spesielt hjemme, hvor folk vil holde huset sitt rent. Derfor ble det ikke gitt noen detaljer om hvordan blodet skulle fjernes på en måte som holdt huset rent.
3. Tredje Mosebok nevner spesifikt jakt i marken. Selv om en jeger kanskje kan bli fristet til bare å la blodet ligge på bakken, legger Tredje Mosebok 17:13 spesifikt til at jegeren må «rydde opp etter seg» og dekke blodet med jord.
Spørsmål: Hva er en oppsummering av de levittiske ekteskapslovene i 3. Mosebok 18:1–17 og 20:12,14?
Svar: Her er ekteskapsrestriksjonene hentet fra hellighetsloven i 3. Mosebok 17–25.
Mannens synspunkt Kvinnens synspunkt
Datter (nært slektskap) Sønn (nært slektskap)
Mor (nært slektskap) Far (nær slektning)
Mor/stemor Sønn/stesønn
Hel-/halv-/stesøster Hel-/halv-/stesøsken
Barnebarn Bestefar
Foreldres søster Søskens sønn
Kona til farens bror Sønnen til ektemannens bror
Svigerdatter Svigerfar
Brorens kone Ektemannens bror
Svigermor Svigersønn
Søsteren til den levende kona Den levende søsterens ektemann
Uten begrensninger:
Søskens datter Foreldrenes bror
Datteren til konas bror Fars søsters ektemann
Mors brors kone Søsterens sønn
Foreldrenes brors datter Foreldrenes brors sønn
Brorens datter Fars bror
Mors brors kone Sønnen til ektemannens søster
Asymmetri: Restriksjonene er «asymmetriske» med hensyn til følgende. En kvinne kan gifte seg med sin søsters sønn, men ikke med sin brors sønn. En mann kan gifte seg med sin mors brors [tidligere] kone, men ikke med sin fars brors [tidligere] kone.
Spørsmål: Kan mennesker i 3. Mosebok 18:5 bli frelst ved å holde loven, siden Det nye testamente lærer at bare Kristus kan frelse oss?
Svar: Sannheten i 3. Mosebok 18:5 er bare én brikke i mosaikken av Guds lov, barmhjertighet og nåde. Her er noen av de andre brikkene som passer sammen med 3. Mosebok 18:5.
1. Hypotetisk sett ville en person ikke trenge Guds barmhjertighet hvis vedkommende holdt loven fullkomment.
2. De (og vi) bør forsøke å leve et syndfritt liv og adlyde Gud fullkomment.
3. Men vi er ikke i stand til det. Ingen er uten synd (Ordspråkene 20:9; Salme 14:2–3; 19:12).
4. Når vi innser dette, bør vi vende oss til Gud og sette pris på hans barmhjertighet og nåde.
5. Gud lovet folket som fulgte ham i Det gamle testamente at de (på en eller annen måte) ville bli frelst hvis de viet seg til Gud og hans lov. Mange andre vers i tillegg til 3. Mosebok 18:5 viser dette.
6. Gud åpenbarte det eneste middelet Han valgte for å tilgi både deres og våre synder i Jesus Kristus.
7. Selv om vi lever etter Kristi oppstandelse, gjelder 3. Mosebok 18:5 for oss i dag i en sekundær forstand. Gud befaler alle mennesker å tro på og adlyde Jesus (2. Tessalonikerbrev 1:8). Hvis noen tror på og adlyder Gud, vil de få evig liv.
Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 160–161, og *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 67, for et annet svar.
Spørsmål: Hvorfor ble det i 3. Mosebok 18:16 og 20:21 forbudt for en mann å gifte seg med sin brors kone, når 5. Mosebok 25:5–10 påbød ham å gifte seg med sin brors kone?
A: I 3. Mosebok 18:16–18 står det at man ikke skal gifte seg med sin brors kone mens han fortsatt lever. Påbudet om å gifte seg med sin brors kone i 5. Mosebok 25:5–10 har til formål å videreføre hans navn etter at broren er død.
Q: Hvorfor blir incest omtalt i Bibelen i 3. Mosebok 18:8-18; 20:11-14,17-21? (En muslim tok dette opp.)
Svar: Dette ubehagelige temaet måtte tas opp; den egyptiske kongefamilien og senere perserne praktiserte incest regelmessig.
Spørsmål: I 3. Mosebok 18:19 og 20:18: Bør ektemenn og koner ha samleie mens kona har menstruasjon?
Svar: Dette verset viser at de ikke skal gjøre det i henhold til Moseloven.
Spørsmål: I 3. Mosebok 18:22, 24 og 20:13: Er homoseksualitet fortsatt galt, eller er det noe som har endret seg – som å spise svinekjøtt – eller noe som er uendret – som forbudet mot å ofre spedbarn?
Svar: Det er fortsatt galt. Ikke bare er det taushet i Det nye testamente om noen endring i dette, men vi har også bekreftelse fra Romerbrevet 1:26–27 og 1. Korinterbrev 6:9 på at dette fortsatt er syndig.
3. Mosebok 18:22 kommer rett etter et vers som forbyr barneofring og før verset som forbyr sodomi, så Gud ser kanskje på de tre på samme måte. 3. Mosebok 20:13 kommer to vers før de to versene som forbyr sodomi. Se også drøftingen om Romerbrevet 1:26–27 og 1. Korinterbrev 6:9.
Spørsmål: I 3. Mosebok 18:22–24 og 3. Mosebok 20:13, ble homoseksualitet og sodomi fordømt utelukkende fordi det ikke kunne fødes barn?
Svar: Nei, det var ikke grunnen Gud oppga. Grunnen er tydelig angitt i 3. Mosebok 18:22–23. Akkurat som sex med et dyr er perversjon, er sex mellom to menn avskyelig for Gud og ble på den tiden straffet med døden.
Spørsmål: I 3. Mosebok 19:18, hvem er den neste jødene skulle elske?
Svar: 3. Mosebok 19:18 sier at det omfattet alle av deres eget folk. Antakelig omfattet det også fremmede (reisende og midlertidige innbyggere) i landet, men ikke kanaanittene.
Spørsmål: Hvorfor straffe en kvinnelig slave som hadde sex, ifølge 3. Mosebok 19:20?
Svar: Moseloven straffet ikke kvinner, verken slaver eller frie, som ble voldtatt. Men hvis en kvinne ikke ble voldtatt, eller hvis hun befant seg i en by og ikke ropte om hjelp, skulle en fri kvinne henrettes. En slavekvinne ble, gitt omstendighetene, ikke henrettet. Se neste spørsmål for hennes straff.
Dette står i skarp kontrast til senere romersk lov, der en slavejente kunne straffes ved å få nesen skåret av for «forbrytelsen» å ha dekket seg til på en beskjeden måte foran sin herre. Moseloven står også i skarp kontrast til islamsk lov, der sex med kvinnelige slaver og fanger var tillatt og ikke på noen måte ble frarådet. De ble kalt «kvinner som vår høyre hånd eier». For dokumentasjon på dette i sunnimuslimsk lov, les Bukhari Hadith, bind 3, bok 34, kap. 113, etter nr. 436, s. 239–240.
Spørsmål: I 3. Mosebok 19:20, ble kvinnen pisket?
Svar: Det er usikkerhet rundt det hebraiske ordet. Her er noen av oversettelsene.
King James-versjonen: «Hun skal piskes; de skal ikke henrettes…»
New King James-versjonen: «for dette skal det være pisking; men de skal ikke henrettes…»
NIV: «Det må gis en passende straff. Likevel skal de ikke henrettes…»
NASB: «Det skal være straff; de skal imidlertid ikke henrettes…»
Berean Standard Bible: «Det må gis en passende straff. Men de skal ikke henrettes…»
Jay P. Greens Interlinear Bible: «Det skal foretas en etterforskning; de skal ikke henrettes…»
Oversettelsene kan deles inn i to grupper: enten er det hebraiske ordet «pisking», eller så er det «etterforskning»/«straff». Det er åpenbart at kvinnen fikk en eller annen form for straff. Det er imidlertid bare den 400 år gamle King James-versjonen som sier at kun kvinnen ble pisket.
Spørsmål: Hvorfor ble trolldom, magi og åndemanere forbudt i 3. Mosebok 19:26,31; 20:6,27?
Svar: Disse skriftstedene nevner at
A. Hvis du henvender deg til et medium, vil du bli besudlet av det (3. Mosebok 19:31)
B. Hvis du henvender deg til dem, driver du (åndelig) hor med dem. (3. Mosebok 20:6)
Andre grunner til at de er galt, er:
1. Folk søker deres visdom i stedet for Guds
2. Folk stoler på deres makt i stedet for på Gud
3. Folk er hengivne til magi og åndemanere i stedet for Gud.
4. Folk ærer og tilber noen ganger disse tingene i stedet for Gud.
Selv om du ikke gjør alle disse fire tingene, vil det å gjøre bare én av dem bety at A og B gjelder for deg. Kristne bør ikke oppsøke spåmenn av noe slag, ikke engang for moro skyld på tivoli.
Spørsmål: Hvorfor var Gud opptatt av frisyrer i 3. Mosebok 19:27?
Svar: Det står ikke i Skriften. Håret er iøynefallende, og å ikke klippe håret i hjørnene her ville være en måte å identifisere jødiske menn på. Legg merke til at i denne kulturen kunne selv ikke-naziritter ha langt hår. Se også drøftingen om 1. Korinterbrev 11:14.
Spørsmål: Betyr dette i 3. Mosebok 19:28 at man ikke bør få en tatovering?
Svar: Dette er en del av Moseloven. Imidlertid sier Det nye testamente at vi er Guds tempel, og vi ønsker ikke å sette graffiti på veggen i Guds tempel. Åpenbaringen 13:16–18 sier at de fleste mennesker, unntatt de troende, vil ha et merke på sin høyre hånd eller panne som representerer 666, dyrets tall. Det eneste argumentet som kan fremføres for å ha tatoveringer, er at i Egypt i dag tatoverer noen koptere et kors godt synlig på sine nyfødte barn. Dette er fordi muslimske fundamentalister ellers er tilbøyelige til å stjele barna deres og oppdra dem som muslimer.
Spørsmål: Hvorfor ble så mange forbrytelser straffet med dødsstraff i 3. Mosebok 20?
Svar: Tilsynelatende var disse handlingene alvorlige nok til å fortjene henrettelse i Guds øyne. I stedet for å prøve å tilpasse Gud til våre egne forutbestemte forestillinger, la oss lære hva Gud lærte, og deretter se etter årsakene til dette. Forbrytelser som fortjener dødsstraff, faller inn under tre kategorier:
Å ta et menneskeliv: forsettlig drap og uaktsomt drap dersom gjerningspersonen ikke flykter til en tilfluktsby. En viktig forskjell mellom loven i Det gamle testamente og andre lover er at det ikke spilte noen rolle om offeret var slave eller fri. At en person henrettes for å ha tatt et menneskeliv, er en passende straff for å ha tatt et menneskeliv.
Seksuelle synder: De fleste seksuelle synder – utroskap, homoseksualitet, incest, bestialitet – straffes med døden. Mange seksuelle synder er vanedannende, og de som begår dem prøver å trekke andre inn i sin synd. For samfunnets beste på den tiden ble de henrettet.
Åpen tross: Å tilbe andre guder, spådomskunst osv. er tross mot Gud for Guds utvalgte folk, jødene. Selvfølgelig kunne en jøde forlate folket, assimilere seg i et annet land og gjøre hva de ønsket. Men for jøder som levde som det utvalgte folket, tolererte Gud ikke tross mot seg selv. Han tolererte heller ikke tross mot foreldrene, for eksempel å forbanne dem åpent (3. Mosebok 20:9).
Det gamle testamente hadde færre forbrytelser som ble straffet med dødsstraff enn andre lovsamlinger. Mange andre lovsamlinger ville henrette tyver.
I motsetning til loven i Det gamle testamente er den islamske sharia-loven annerledes. Hvis en fri mann og en slave dreper en slave sammen, blir slaven henrettet, og den frie mannen må bare betale halvparten av blodpengene. Her er sitatet: «Malik sa om en voksen og et barn når de sammen myrder en mann. ’Den voksne blir henrettet, og barnet betaler halvparten av den fulle blodpengene.’ Malik sa: ’Slik er det også med en fri mann og en slave når de dreper en slave. Slaven blir henrettet, og den frie mannen betaler halvparten av slavens verdi.’” Muwatta Malik 43.3.3
Spørsmål: I 3. Mosebok 20:2, refererer «Molek» virkelig til «melech» (konge), og er dette et forbud mot folkets gud, slik Asimovs Guide to the Bible s. 162 hevder?
A: Nei. Navnet Molek kan ha vært avledet av ordet for «konge». Dette var imidlertid en bestemt avgud som ammonittene tilba. Det finnes bevis for at en gud ved navn Muluk var kjent i bystaten Mari rundt 1700 f.Kr.
Q: Hvorfor kunne en prest i 3. Mosebok 21:1–4 bare sørge over foreldre, brødre og søstre som bodde hjemme, men ikke over andre?
A: Tilsynelatende ble det ansett som viktigere at en prest var rituelt ren for å kunne utføre sine plikter, enn å bli rituelt uren for andre enn sin nærmeste familie.
Spørsmål: Hvorfor kunne ypperstepresten i 3. Mosebok 21:11 ikke bli rituelt uren selv ved sine egne foreldres begravelse?
Svar: Betydningen av yppersteprestens embete utelukket tilsynelatende dette.
Spørsmål: I 3. Mosebok 21:18–23: Hvorfor ser det ut til at Gud misliker de funksjonshemmede, og forbyr de med et fysisk handikap å bli yppersteprest?
Svar: Hvis Gud hadde ønsket det, kunne Han fritt ha valgt bare korte mennesker, høye mennesker, svarthårede mennesker, venstrehendte eller hvilken som helst type mennesker Han ønsket. Hvis Gud valgte mennesker som ikke hadde fysiske mangler, og ikke så noe behov for å fortelle oss årsakene til dette, er det Guds privilegium.
Vi kan spekulere i at årsaken kan ha sammenheng med at presten fungerer som et «forbilde» for folket når han bringer ofrene. Selvfølgelig måtte også dyreofferet være uten feil, slik 3. Mosebok 22:20–25 viser.
Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke, ifølge 3. Mosebok 22:28, slakte både mor og unge som offer på samme dag?
Svar: Skriften sier ikke noe om det. Kanskje har det sammenheng med 2. Mosebok 23:19: «Du skal ikke koke en geitekilling i sin mors melk.»
Spørsmål: I 3. Mosebok 23:6, er det sant at «Det er utvilsomt slik at bruken av usyret brød i ritualer er svært gammel og går langt tilbake til før utvandringen fra Egypt»?
Svar: Vi har ingen opptegnelser om at dette ble utført før utvandringen fra Egypt. Hvis Asimov mener det er betydningsfullt at vi ikke har noen opptegnelser om forsoningsdagen (Yom Kippur) før eksilet (se drøftingen av 3. Mosebok 23:26–32), hvorfor mener han da at bruken av usyret brød var svært gammel?
Noen andre kunne hevde (med like lite belegg) det motsatte, nemlig at forsoningsdagen fantes før utvandringen, og at bruken av usyret brød kom etter eksilet. Selvfølgelig kunne alle skriftstedene som nevner usyret brød avfeies som «tillegg som tilsynelatende er skrevet etter eksilet, siden usyret brød tyder på en sen datering».
Jeg antar at Asimov hentet dette fra *Anchor Bible Dictionary*, bind 6, s. 756, og særlig s. 759–760 under «Theories of Origin». Denne liberale boken gir imidlertid ingen bevis for at dette ble feiret utenfor Bibelen. Tilsynelatende stammer denne teorien fra Julius Wellhausen på 1800-tallet.
Når det gjelder meg, velger jeg å legge bevisene til grunn, siden de eneste bevisene viser at israelittene praktiserte begge deler her.
Spørsmål: Er det sant at det i 3. Mosebok 23:26–32, 3. Mosebok 16:1–34 og 4. Mosebok 29:7–11 ikke finnes noen opptegnelser om at forsoningsdagen ble feiret før etter eksilperioden, slik det hevdes i Asimovs Guide to the Bible, s. 158?
Svar: Asimov gir heller ingen opptegnelser om at den ble feiret i tiden etter eksilet i Det gamle testamente, men det er ikke poenget. Man kan ikke forvente mange opptegnelser om tempelritualer som sier: «Vi utførte det slik vi skulle.» På samme måte finnes det ingen historiske opptegnelser om at det ble samlet inn ved til tempelet, men vi vet at gibeonittene, som var vedhøsterne, utførte sin oppgave både før og etter eksilet. Tilsvarende har vi ingen opptegnelser fra tiden før eksilet om noen tempelritualer, bortsett fra det som allerede står skrevet i Bibelen.
På jubelåret ble det blåst i trompet på forsoningsdagen i henhold til 3. Mosebok 25:8–9. Feiringen av jubelåret inkluderer dermed også feiringen av forsoningsdagen.
Det ville virke merkelig om Moses hadde skrevet ned ritualene for forsoningsdagen i 3. Mosebok 16:1–34; 23:26–32 og 4. Mosebok 29:7–11, for så umiddelbart å la være å følge dem.
Spørsmål: I 3. Mosebok 23:32, var forsoningsdagens høytid på den niende dagen, eller den tiende dagen som 3. Mosebok 16:29 [angivelig] sier?
Svar: Den begynte på kvelden den niende dagen og varte gjennom den tiende dagen. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.
1. 3. Mosebok 23:32 sier nettopp at tiden var fra kvelden den niende dagen til kvelden den tiende dagen.
2. Folk utførte vanligvis ikke noe arbeid etter mørkets frembrudd.
3. 3. Mosebok 16:29 sier bare at man ikke skal utføre noe arbeid på den tiende dagen.
Spørsmål: I 3. Mosebok 23:42–43, bodde israelittene som kom ut av Egypt i hytter, eller i telt slik det står i 2. Mosebok 16:16, 33:8 og 4. Mosebok 11:10?
Svar: Et svar er at det hebraiske ordet for hytte, «cukkah», er et generelt ord som kan bety både hytte og telt. Det er imidlertid sannsynligvis ikke det riktige svaret, da det finnes en mer rimelig forklaring.
Her er hovedpunktene i svaret.
1. I ørkenen bodde israelittene i over 40 år i holdbare telt, ikke bare i hastig oppførte hytter, slik 2. Mosebok 16:16; 33:8 og 4. Mosebok 11:10 beviser, og Josva 7:22 viser.
2. Da de fortsatt var i Egypt, viser 2. Mosebok 12:7, 22–23 at de bodde i hus (hytter), fordi de under påsken alle måtte smøre blod på dørstolpene til husene sine.
3. Israelittene hadde bare én dag på seg til å pakke og gjøre seg klare, jf. 2. Mosebok 11:4–12:14. 2. Mosebok 12:11 minner oss om at de dro i stor hast.
4. Selv om de senere reiste telt i ørkenen, hadde de derfor ikke telt da de først forlot Egypt.
5. Legg merke til at 3. Mosebok 23:42–43 ikke feirer at israelittene bodde i løvhytter i over 40 år, men at de bodde i løvhytter da de ble ført ut av Egypt.
6. Det ville være lett for noen å overse dette skillet mellom å bo i telt i over 40 år og å bo i hytter i begynnelsen, med mindre de skrev om det de selv hadde opplevd.
Spørsmål: Hvorfor ville Gud i 3. Mosebok 24:3 at en lampe med olivenolje skulle brenne kontinuerlig dag og natt, selv når ingen mennesker kunne se den?
Svar: Folk ville likevel vite at den aldri slukket. Kanskje var dette for å symbolisere at Gud aldri sover, at Han aldri slutter å våke over verden, og at Han aldri slutter å våke over oss.
Spørsmål: I 3. Mosebok 24:10–22, var det ekstremt å steine en blasfemisk sønn til døde?
Svar: Nei. Dette var ikke bare grovt språk, men blasfemi mot Guds hellige navn med en forbannelse. Dette var mer enn å misbruke Guds navn; det var en tross mot Guds lov under det teokratiske styret. Selvfølgelig lever vi ikke under et slikt styre i dag, og hvis noen skulle gjøre noe slikt, bør vi ikke prøve å skade ham.
Spørsmål: Hvorfor kunne de ikke kreve renter av sitt eget folk i 3. Mosebok 25:35 og 2. Mosebok 22:25, siden de kunne kreve renter av utlendinger i 5. Mosebok 23:20?
Svar: 5. Mosebok 23:20 viser at det er tillatt å kreve renter av utlendinger av kommersielle grunner. En gudfryktig person ville imidlertid ikke kreve urimelige renter, i henhold til Ordspråkene 28:8 og Esekiel 18:8. Likevel bør hjelp til en venn eller en medisraelitt ikke være motivert av kommersielle hensyn. De ble pålagt å gi til de fattige israelittene, og ikke unndra seg sitt ansvar ved i stedet å tjene penger på lån til de fattige.
Spørsmål: Siden de i 3. Mosebok 25:35 og 2. Mosebok 22:25 kunne kreve renter av utlendinger, men ikke av sitt eget folk, strider dette da mot mange vers som sier at visse lover skulle være de samme for israelittene og utlendingene?
Svar: Versene nedenfor viser at mye av den religiøse og sivile loven var den samme for både de innfødte og ikke-israelittene. Imidlertid sier ingen vers at lovene måtte være de samme når det gjaldt å låne ut penger. Her er alle de relevante versene.
2. Mosebok 12:49 og 4. Mosebok 9:14 omhandler påskelovene for ikke-israelitter som frivillig ønsker å feire påsken.
I 3. Mosebok 24:16 og 4. Mosebok 15:29–30 står det at lovene er de samme for seremonielle synder og blasfemi.
3. Mosebok 16:29 henviser til sabbatslovene. Det ville sette israelittene i en ugunstig markedsposisjon hvis utlendingene kunne selge på sabbaten, mens gudfryktige israelitter ikke kunne det.
3. Mosebok 19:33 sier at de ikke må mishandle ikke-israelske fremmede i sitt land.
3. Mosebok 24:22 sier at lovene om drap og skade skal være de samme for innfødte og utlendinger.
Spørsmål: Hvorfor godtar 3. Mosebok 25:46 og 2. Mosebok 21:2–21 slaveri?
Svar: Slaveri i Bibelen var likt kontraktstjeneste. Alle hebraiske slaver skulle frigis hvert syvende år, ifølge 2. Mosebok 21:2–5. Når slaven ble frigitt, skulle den tidligere herren gi ham eller henne rikelig av det han selv hadde, i henhold til 5. Mosebok 15:13–15. Det eneste unntaket fra å frigjøre en hebraisk slave var hvis slaven elsket herren så høyt at han eller hun valgte å forbli slave for livet, jf. 2. Mosebok 21:5-6. Hebreerne frigjorde imidlertid ikke alltid sine slaver, slik Jeremia 34:8-22 viser; Gud irettesatte dem for dette. Følgende ble slaver:
Tyver som ikke kunne betale tilbake til folk (2. Mosebok 22:3)
Kvinner som ble solgt av foreldrene som konkubiner (2. Mosebok 21:7-11)
Mennesker som solgte seg selv som slaver hvis de sultet
Spørsmål: I 3. Mosebok 26:30, avskydde Gud Israel, eller var de hans øyeste i Sakarja 2:8, og avskydde han dem ikke i 3. Mosebok 26:44?
Svar: Gud betraktet de utvalgte israelittene som dyrebare i hans øyne, som hans øyeste. Gud betraktet de ulydige israelittene som forkastet Guds lov som avskyelige og verdiløse (Jeremia 2:5; 12:8). På samme måte døde Kristus som et sonoffer for hele verden (1. Johannes 2:2), men overfor dem som avviser Kristus, nøler ikke Gud med å fortelle oss om omfanget av sin vrede. Se «When Critics Ask», s. 94, for en nærmere forklaring på det samme svaret.
Spørsmål: Viser 3. Mosebok 27:1–8 at menn er mer verdifulle enn kvinner?
Svar: Nei. 1. Mosebok 1:27 viser at både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og Galaterbrevet 3:26–28 viser at menn og kvinner, jøder og ikke-jøder, alle er like verdifulle som Guds barn. Men 3. Mosebok 27:1–8 viser at menn på den tiden hadde en høyere økonomisk verdi enn kvinner eller barn.
3. Mosebok 27:1-8 handler om å avlegge et løfte til Herren om en pengeverdi som tilsvarer noe. For eksempel var verdien av en mann over seksti år lavere enn for en kvinne under seksti år.
Spørsmål: I 3. Mosebok 27:28–29, innebærer det å overgi mennesker til Herren for å bli drept, at menneskeofring er tillatt?
Svar: Nei, fordi henrettelse ikke er menneskeofring. Drap på mordere og andre forbrytere ble utført fordi Gud befalte det for å opprettholde orden. Konteksten i 3. Mosebok 23–27 handler om lover og har ingenting å gjøre med dyreofringer, og enda mindre med menneskeofringer. Bibelen godkjenner aldri noe som ligner på menneskeofring, med to unntak. Gud satte Abraham på prøve for å se om han ville ofre Isak, selv om det ikke skjedde noen menneskeofring, og Jesus døde frivillig for oss.
Spørsmål: Skal kristne i dag gi tiende, slik det står i 3. Mosebok 27:30–33, 4. Mosebok 18:21–32, 5. Mosebok 12:5–14, 14:22–29, 26:12–15 og Malaki 3:10?
Svar: Nei. Vi skal fortsatt gi materielt til Guds verk i dag (2. Korinterbrev 8–9). Det er imidlertid ikke en eksakt tiende, for i Romerbrevet 7:6 står det: «Men nå, da vi er døde fra det som bandt oss, er vi frigjort fra loven, slik at vi tjener på den nye måten ved Ånden, og ikke på den gamle måten ved den skrevne loven.» (BSB)
Hele vårt liv bør være viet til Gud, slik at vi kan gi mer enn tiende. Men siden Det gamle testamente foreskrev tiende, og vi har en høyere standard enn Det gamle testamente, kan tiende sies å definere den nedre grensen for gavmildhet. Men 2. Korinterbrev 9:7 sier at vi skal gi med glede, ikke under tvang.
Spørsmål: Hvordan vet vi, ut fra den jødiske filosofen Filon, at det vi har i 3. Mosebok, er det som opprinnelig ble skrevet?
Svar: Som kristne stoler vi på at Det gamle testamente som Kristus bekreftet, er det gamle testamente vi bør ha. For øvrig sier Koranen til muslimene at Jesus fikk Toraen i sura 5:46. Vi har tidlige manuskripter fra Kristi tid, noe det neste spørsmålet tar for seg. Det finnes imidlertid en ytterligere bevislinje. Filo fra Alexandria var en jødisk lærd som levde fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. Han skrev på gresk, men det er interessant at hans greske sitater fra Det gamle testamente stemmer bedre overens med den hebraiske masoretiske teksten enn med den greske Septuaginta. Han gikk svært detaljert inn på hva de ulike versene betyr. Her er versene han henviste til i Tredje Mosebok.
1:3,9,13; 2:1,11,13; 3:12,16,17; 4:22,31; 5:2,4,5,20,21; 6:9,13,20; 7:5,34; 8:29–36; 9:1–14,24; 10:1–3,6,8,9,16; 11:3,4,9,10,20–22,42,43; 13:3,11,12,14; 14:35,36; 15:31; 16:7,10,17,20; 17:11; 18:1,6,7; 19:13,4,9,11,13,14,16,23–25,32,35,36; 20:18; 21:11,17; 22:4,6,10,12; 23:1,2,10,27; 24:2,15; 25:4,8,9,10,23,31; 26:3,8,10,12,36; 27:3,32,33
Se «The Works of Philo: Complete and Unabridged new updated version» for mer informasjon.
Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Tredje Mosebok?
Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som siterte eller henviste til vers i Tredje Mosebok, er:
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.)
Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.)
Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) nevnte Tredje Mosebok blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus. Det er uvanlig at han bytter om rekkefølgen på Fjerde Mosebok og Tredje Mosebok. I *Pascha*, s. 72. Dette er bevart i Eusebius’ *Kirkehistorie* 4.26.
Irenaeus fra Lyon (182–188 e.Kr.) siterte et halvt vers
Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.)
Tertullian (198–220 e.Kr.) «… da presteloven ble utarbeidet gjennom Moses i Tredje Mosebok, finner vi at det er foreskrevet…» Et svar til jødene, kap. 5, s. 156
Origenes (225–254 e.Kr.)
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.)
Anatolius av Alexandria (270–280 e.Kr.)
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.)
Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.)
Etter Nikæa henviste også andre forfattere til Tredje Mosebok.
Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Toraen, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. Brev 53, kap. 7–8, s. 99–101.
Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra 3. Mosebok finnes fremdeles i dag?
Svar: Dødehavsrullene: (fra 250 f.Kr. og fremover) 13 eksemplarer ifølge *The Dead Sea Scrolls Today*, s. 30, og *The Encyclopedia of the Dead Sea Scrolls*, bind 1, s. 488. *The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English*, 2. utg., oppgir minst 12 originaler. I *The Wycliffe Bible Dictionary*, s. 436–438, står det at det finnes 8 eksemplarer. Ifølge *The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English*, 2. utg., s. 474, er fragmentet 4Q17, som inneholder 2. Mosebok 38 til 3. Mosebok 2, datert til 250 f.Kr. Innholdet er nesten identisk med den masoretiske teksten. Eksemplarene omtales som:
1Q3 inneholder 21 fragmenter, som stammer fra 3 eller 4 originale manuskripter.
2Q5 (3. Mosebok 11:22–29 på paleo-hebraisk)
4Q23 3. Mosebok 26:2–16 på gresk. (150–1 f.Kr. på grunn av tidlig hasmoneisk formell håndskrift) (15 tekstuelle forskjeller fra Septuaginta)
4Q24 inneholder 30 fragmenter, men de stammer sannsynligvis alle fra samme original. 1. århundre f.Kr.
4Q25 har bare 6 eller 9 fragmenter bevart fra kapittel 1, 3–5 og 8.
4Q26 har fire fragmenter (30 f.Kr. til 20 e.Kr., tidlig herodisk skrift)
4Q26a: ni fragmenter fra kapittel 3, 19–22
4Q26b: ett fragment fra 3. Mosebok 7:19–26
4Q119 (Septuaginta)
4Q120 (Septuaginta)
6Q2 (3. Mosebok 8)
11Q1
11Q2 inneholder to fragmenter som sannsynligvis stammer fra samme original. (fragmenter fra kapittel 7–10, 14–15, 25) (ca. 50 e.Kr. på grunn av en «sen herodisk håndskrift»)
Septuaginta fra Dødehavsrullene: I Wycliffe Bible Dictionary, s. 436–438, står det at den eldste kjente eksisterende kopien av Septuaginta er en tekst fra Tredje Mosebok fra hule 4 blant Dødehavsrullene; den er datert til 100 f.Kr.
Totalt er følgende 487 av 859 vers i Tredje Mosebok (56,7 %) bevart i Dødehavsrullene.
3. Mosebok 1:1–17; 2:1–16; 3:1–14, 16–17; 4:1–8, 12–14, 18–19, 23–28, 30; 5:6, 8–10, 12–13, 16–24; 6:ingen; 7:19–26; 8:12–13, 26–28, 31, 33–34; 9:1–10, 12–13, 15, 22–24; 10:1–2, 9–20; 11:1–40; 12:ingen; 13:3–9, 32–33, 39–43, 58–59; 14:16–34, 40–57; 15:1–5, 10–11, 19–24; 16:1–15, 15–29, 34; 17:1–11; 18:16–21, 27–30; 19:1–8, 30–37; 20:1–6, 20–24, 27; 21:1–4, 6–12, 17–24; 22:1–33; 23:1–8, 10–29, 40; 24:2–23; 25:28–36, 45–49, 51–52; 26:2–33; 27:5–22, 30–31? Se The Meaning of the Dead Sea Scrolls, s. 423, for flere detaljer.
Masada hadde to bevarte eksemplarer av Tredje Mosebok:
Mas1a (3. Mosebok 4:3–9) (50–1 f.Kr.)
Mas1b 45 fragmenter av Tredje Mosebok 8:31–11:40 (25–75 e.Kr.) (identisk med den masoretiske teksten).
Det er funnet arameiske oversettelser, kalt targumer, av Tredje Mosebok blant Dødehavsrullene, som 4Q156. To små arameiske fragmenter stammer fra det 2. århundre f.Kr.
Greske manuskripter inkluderer Vaticanus (325–350 e.Kr.) (hele Tredje Mosebok) og Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) (hele Tredje Mosebok). Se «General Introduction to the Bible», s. 391–394.
Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder 3. Mosebok 20:27–22:30.
Samaritanerne laget sin egen utgave av Toraen i det 2. århundre f.Kr., selv om de eldste bevarte samaritanske utgavene stammer fra middelalderen. «The Dead Sea Scrolls Today», s. 125–126.
En syrisk oversettelse av Septuaginta ble utført av biskop Paulus av Tella (616–617 e.Kr.), som vi fremdeles har i dag, ifølge «Manuskripter av den greske Bibelen», s. 35 (fotnote).
Tidlige kirkeforfattere anerkjente Tredje Mosebok som en del av Bibelen.
Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i 3. Mosebok?
Svar: Her er noen av dem, men først skal vi se på noen generelle språklige oversettelsesproblemer.
Den hebraiske masoretiske teksten Den greske Septuaginta
forsamlingens tabernakel | vitnesbyrdets tabernakel |
brannoffer | helbrannoffer |
urenhet | avskilelse på grunn av urenhet |
avskyelig | en vederstyggelighet |
motbydelige handlinger | vederstyggeligheter |
osv.
Tredje Mosebok har totalt 859 vers. Nedenfor er noen av versfragmentene med variasjoner i manuskriptene. Dette omfatter ikke hele Tredje Mosebok, men fokuserer hovedsakelig på kapittel 16–18. Med mindre annet er angitt, er den første setningen den masoretiske teksten (MT) og den andre Septuaginta (LXX).
3 Mos 1:16 avling og dens «*». Uklart om «*» står for «innhold», «fjær» eller et annet ord.
3. Mosebok 3:1–11 ser ut til å mangle i 4Q24
3. Mosebok 4:7 «skal helle» mot «skal helle» – feilstavet i Masada-teksten Mas1a
3 Mos 4:19 «den brede halen, det som dekker, og nyrene» mot «den brede halen, fettet som dekker innvollene, de to nyrene og fettet på dem» (NRSV-fotnote)
3. Mosebok 7:21 «noe avskyelig» vs. «noe som vrimler»
3. Mosebok 7:29–38 finnes ikke i Septuaginta.
3. Mos. 9:19 «den brede halen, det som dekker, og nyrene» mot «dem» (Septuaginta)
3. Mos 11:13-19 «gribb» (21 fugler) mot fraværende (20 fugler) i Septuaginta og den samaritanske Pentateuken
3. Mosebok 11:26 «har kløver, men drøvtygger ikke» mot «det har kløver og drøvtygger» (Septuaginta, 2Q5)
3 Mos 14:24 Den opprinnelige skribenten utelot dette verset, og det ble lagt til over linjen i 4Q23.
3. Mosebok 14:45: Den opprinnelige skribenten utelot dette verset, og det ble lagt til over linjen i 4Q23.
3. Mosebok 14:31 «det den enkelte har råd til» kontra «det en person har råd til, ett» i Septuaginta og de syrisk-arameiske oversettelsene. (NRSV-fotnote)
3. Mos 15:31 «skille Israels sønner / barn fra deres urenhet» kontra «få Israels barn / sønner til å vokte seg for deres urenheter»
3. Mosebok 16:1 Septuaginta legger til etter «døde»: «ved å bringe fremmed ild»
3. Mos 16:10 2 ganger «syndebukk» mot «fullstendig fjerning»
3. Mos 16:12 «røkelse» vs. «velduftende røkelse»
3. Mos 16:13 «vitnesbyrdet» vs. «vitnesbyrdets tavler»
3. Mos 16:20 «når han er ferdig» vs. «han skal fullføre»
3. Mos. 16:25 «han skal brenne fettet fra syndofferet som røkelse» mot «han skal ofre fettet som syndoffer»
3. Mosebok 16:34 «Og han gjorde som Jehova hadde befalt Moses» vs. «som Herren befalte Moses»
3. Mosebok 17:2 «Til Aron og hans sønner og til…» (MT, den samaritanske Pentateuken) vs. «Til Aron og til…» (11Q2)
3 Mos 17:3 «av Israel» vs. «av Israel eller av de fremmede/gjester som oppholder seg/bor blant dere»
3. Mosebok 17:3 mangler (MT) vs. «som oppholder seg i Israel» (4Q26) vs. «som oppholder seg blant dere» (Septuaginta)
3. Mosebok 17:4 «som et offer til Jehova, foran Jehovas tabernakel» vs. «for å ofre det som en gave til Herren (kuriou) foran Herrens tabernakel»
3. Mosebok 17:6 «Brenn fettet som røkelse til en velduftende duft» vs. «ofrer fettet til en velduftende duft»
3. Mosebok 17:7 «ofrer noen av ofrene sine til geiter» vs. «ofrer til tomme [guder]»
3. Mosebok 17:8 «fremmede som bor blant dere» vs. «sønnene til de omvendte som bor blant dere»
3. Mosebok 18:5 «Jeg er Jehova» vs. «Jeg er Herren (Kuriou), din Gud»
3. Mosebok 18:11 «datteren til din fars hustru, avlet av din far, hun [er] din søster» vs. «datteren til din fars hustru; hun er din søster av samme far»
3. Mosebok 18:14 «hun er din tante» kontra «hun er din slektning»
3. Mosebok 18:17 «er kjøtt» vs. «er ditt kjøtt» (Septuaginta)
3. Mosebok 18:21 «ofre dem til Molek» vs. «tjene en hersker» [kanskje oversetterne av Septuaginta ikke visste hvordan de skulle gjengi avguden «Molek» på gresk]
3. Mosebok 18:21 «besudle navnet til din Gud» vs. «vanhellige mitt hellige navn»
3. Mosebok 18:23 2 ganger «dyr» vs. «firbeint»
3. Mosebok 18:23 «skammelig blanding» vs. «en vederstyggelighet»
3. Mos 18:25 «Jeg vil straffe det for dets misgjerning, og landet spyr ut sine innbyggere» vs. «Jeg har gjengjeldt dem for deres misgjerning på grunn av det, og landet er tynget av dem som bor på det.»
3. Mosebok 18:27 «Folket i landet begikk» (MT, den samaritanske Pentateuken) vs. «Dere, folket i landet, begikk [og han var forferdet over dem og sa til dere: y] skal arve deres la’n’». (11Q2)
3. Mosebok 18:28 «spy ut» vs. «plaget»
3. Mosebok 19:2 «Dere er hellige» vs. «Vær hellige»
3. Mosebok 19:36 «fra ørene til de rettferdige, rettferdighetens steiner» (MT, Septuaginta, den samaritanske Pentateuken) vs. «rettferdighetens steiner» 4Q26a
3. Mosebok 22:9 «skyld for det og dø i det» vs. «skyld og dø i helligdommen» (Vulgata)
3. Mosebok 22:22 «Enten en vorte eller eksem eller et fuktig hudutslett» (MT, den samaritanske Pentateuken) vs. «Enten et fuktig hudutslett eller eksem eller en vorte» (11Q2)
3. Mosebok 26:31 «ditt helligdom» mot «dine helligdommer» (Den samaritanske Pentateuken) (The Anchor Bible Dictionary, bind 5)
Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor’s Bible Commentary, The Anchor Bible Dictionary, bind 5, samt fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene er også brukt.