< Bibelspørsmål fra Apostlenes gjerninger

Spørsmål: Skrev Lukas to separate bøker: «Evangeliet» og «Apostlenes gjerninger», eller skrev han én bok, men kirken eller det første kristne fellesskapet delte den opp i to bøker?

Svar: Begge er ganske omfangsrike bøker, og Lukas skrev dem opprinnelig hver for seg. Apostlenes gjerninger 1:1 begynner med: «I min første bok, kjære Teofilus, skrev jeg om alt det Jesus begynte å gjøre og å lære…» Av de 31 forfatterne fra tiden før nikenskonsilet som siterte eller henviste til Lukas og/eller Apostlenes gjerninger, var det ingen som skrev at det noen gang hadde vært én bok.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 1:1 og Luk 1:3, var Teofilus en virkelig person?

Svar: Det finnes tre muligheter, og jeg foretrekker den tredje oppfatningen.

Nei: Det greske ordet Theofilus betyr «Guds elsker», og mange ser dette som en generell henvendelse til Guds elskere generelt. Ifølge historikeren Plutark ble en mann ved navn Kleomenes på mirakuløst vis beskyttet av en slange, og han ble kalt theophiles, eller «gudenes yndling».

Ja: Theofilus var imidlertid et kjent gresk navn, og noen, for eksempel Nelson Study Bible s. 1685, hevder at Theofilus var en bestemt troende. Tilsvarende sier NIV Study Bible s. 1532 at Theofilus «nesten helt sikkert refererer til en bestemt person snarere enn til Guds elskere generelt». Theofilus kan ha vært Lukas’ beskytter, som dekket Lukas’ utgifter mens han drev med forskning og skriving.

Bevisst tvetydig: Et tredje synspunkt er at denne tvetydigheten er bevisst, enten fra Lukas’ side eller fra Guds side.

Teofilus var navnet på en rekke personer:

1) En antikk gresk geograf nevnt av Plutark, Ptolemaios og Josefus

2) En indo-gresk konge enten i 130 f.Kr. eller 90 f.Kr., en biskop i Antiokia (168–181/188 e.Kr.)

3) En Teofilus fra Cæsarea (ca. 170–180 e.Kr.)

4) Den arianske Theophilus fra India (død 364 e.Kr.)

5) En patriark av Alexandria rundt år 391 e.Kr.

6) Forfatteren av «Martyriet til Habib, diakonen», som fant sted i 315 e.Kr.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 1:3, var Jesus på jorden i førti dager etter sin oppstandelse, eller mindre enn fem dager, slik Lukas 24:50–52 angivelig antyder?

Svar: Jesus var på jorden i førti dager etter sin oppstandelse, slik Lukas forteller oss i Apostlenes gjerninger 1:3. I motsetning til dette forteller Lukas oss i Lukas 24:50 om de siste fem dagene, men Lukasevangeliet spesifiserer ikke antall dager før Jesus førte dem til Betania og steg opp til himmelen.

Spørsmål: Visste apostlene på forhånd, i Apostlenes gjerninger 1:8, hva som ville skje når Den Hellige Ånd kom over dem?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, men det er ingenting som tyder på at de gjorde det. Mange ganger når vi følger Gud, forteller ikke Gud oss alltid på forhånd hvilke velsignelser han har i vente for oss.

Spørsmål: Hvem var de hvitkledde mennene i Apostlenes gjerninger 1:10?

Svar: De var engler. Lukas kalte dem menn fordi de så ut som mennesker.

Spørsmål: Hvorfor i Apostlenes gjerninger 1:11 irettesatte englene apostlene på en mild måte?

Svar: Det er forståelig at de bare sto der i forundring og så på at Jesus steg opp til himmelen. Men etter at Jesus forsvant, fortsatte de å stirre. De trenger ikke å bekymre seg for å gå glipp av Kristi gjenkomst; alle øyne vil se den. Vi er, i likhet med dem, ikke kalt til å være stjernekikkere som bare ser opp, men vi er kalt til å være vitner for mennesker over hele verden.

Spørsmål: Viser Apostlenes gjerninger1:11 hvordan Jesus skal komme tilbake?

Svar: Ja. Jesus vil komme tilbake i legemlig form i skyene, akkurat slik han steg opp i legemlig form inn i skyene.

Den tidlige kristne forfatteren Irenaeus (182–188 e.Kr.) sier, etter å ha sitert 1. Johannesbrev 5:1: «Vi vet at Jesus Kristus er den samme som himmelens porter ble åpnet for, fordi han tok på seg kjødet; han skal også komme i det samme kjødet som han led i, og åpenbare Faderens herlighet.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 16:8, s. 443

Spørsmål: Hva er en sabbatsreise i Apostlenes gjerninger 1:12?

Svar: Dette folkelige uttrykket var den avstanden fariseerne hadde bestemt at en person kunne reise på sabbaten uten å utføre arbeid. Mishnaen lærer at den var 2 000 alen, noe som tilsvarer 1,11 km, 1 200 yard eller 2/3 av en mile.

Spørsmål: Viser Apostlenes gjerninger 1:12 at vi ikke bør reise lenger enn dette på sabbaten?

Svar: Nei. Det at «en sabbatsreise» var et vanlig uttrykk og ble brukt her, betyr ikke at vi må følge fariseernes tradisjoner. En sabbatsreise var omtrent 3 000 fot, eller litt over en halv mile, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 354.

Spørsmål: Hvorfor dro disiplene til Oljeberget i Apostlenes gjerninger 1:12, siden de i Apostlenes gjerninger 1:4 ble bedt om ikke å forlate Jerusalem?

Svar: Oljeberget lå mindre enn en mile fra selve Jerusalems bymurer. Det lå fortsatt innenfor det større Jerusalem-området, akkurat som en forstad som grenser til en by fortsatt regnes som en del av bymiljøet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 1:12, steg Jesus opp til himmelen fra Oljeberget, eller steg han opp til himmelen fra Betania, slik det står i Luk 24:50?

Svar: Begge deler, fordi Betania lå på skråningen av Oljeberget. Betania lå nærmere Jerusalem enn den avstanden en jøde hadde lov til å gå på sabbaten, og Oljeberget lå mellom Betania og Jerusalem.

Som en sidebemerkning: Lukas’ beskrivelse av Oljeberget høres ut som om den ble skrevet for en ikke-jødisk leser som ellers ikke ville være kjent med det. Jødiske lesere som hadde vært i Jerusalem, ville allerede vite hvor Oljeberget lå. Man finner derfor ikke et slikt språk hos noen av de andre evangelistene, som kanskje ikke så et like stort behov for det.

Spørsmål: Hvorfor begynte Peter i Apostlenes gjerninger 1:16 og 15:7 med den hilsenen som på gresk lyder «Menn, brødre» (BSB «Brødre»), og hvorfor begynte Jakob på samme måte i Apostlenes gjerninger 15:13?

Svar: Det ligger ingen spesiell betydning i dette; dette var en av de vanlige måtene å innlede en høytidelig, respektfull offentlig tale på. For eksempel innledet den greske taleren Demosthenes noen av sine taler på denne måten, ifølge The Expositor’s Greek Testament, bind 2, s. 63. Paulus innledet med «Brødre og fedre» i Apostlenes gjerninger 22:1, «Brødre» i Apostlenes gjerninger 23:1 og 28:17, og bare «Menn» foran hedningene i Apostlenes gjerninger 27:21.

Spørsmål: Hva viser Apostlenes gjerninger 1:14 om Josef og Maria?

Svar: Josef, Jesu adoptivfar, er ikke til stede. Som Johannes Chrysostomos lærte, hadde Josef sannsynligvis dødd før Jesus ble korsfestet. De var der for å tilbe og be til Gud; det er ingen omtale av å ære eller be til Maria. Maria blir æret som Jesu mor; tittelen «Maria, Guds mor» er ukjent i Det nye testamente. Dette er siste gang Maria blir nevnt direkte i Det nye testamente.

Spørsmål: Hvorfor lot Gud, i Apostlenes gjerninger 1:17, Judas Iskariot være en del av tjenesten før Judas forrådte Jesus?

Svar: Judas’ forræderi var en del av Guds plan ifølge Apostlenes gjerninger 2:23. Judas er bare ett eksempel i Bibelen på uverdige mennesker som opptrer som ledere for Guds flokk, men som i virkeligheten er åndelige ulver. Det skjedde den gang i Apostlenes gjerninger20:29 –31, og det skjer av og til i dag.

Gud ble imidlertid ikke overrasket over dette; faktisk vevde Gud til og med Judas’ forræderi inn som en del av sin plan.

Spørsmål: Hvordan døde Judas egentlig, ifølge Apostlenes gjerninger 1:18 og Matteus 27:3–10?

Svar: Apostlenes gjerninger 1:18–19 sier at Judas falt hodestups ned på en åker, noe som tyder på et fall fra i det minste en viss høyde. Når man setter disse versene sammen, gir det to muligheter. I begge scenariene hengte Judas seg, mest sannsynlig fra et tre, muligens som hang ut over en klippe.

Hengingen mislyktes: Mens Judas fremdeles var i live, røk tauet, og han falt hodestups ned på marken, og kroppen hans sprakk opp.

Hengingen lyktes, og Judas døde av å bli hengt. Men hvis ingen gikk opp for å ta ham ned, ville liket før eller senere falle ned, på en eller annen måte.

Uansett skjedde det en henging, et revnet tau og en kropp som sprakk opp.

Spørsmål: Snakker Bibelen om selvmord i Apostlenes gjerninger 1:17? Vil en person havne i himmelen eller helvete hvis vedkommende begår selvmord? … Jeg har ikke en pistol mot hodet. Jeg lurer bare. Det er et av de spørsmålene som ingen noensinne har tatt opp på et bibelstudium. Jeg tror det er fordi folk er for redde til å spørre.

Svar: Verken når det gjelder selvmord eller andre synder, spesifiserer Bibelen hvordan Gud dømmer en person. Selvmord er en form for drap, og ifølge de ti budene skal vi ikke drepe. Bibelen har et par eksempler på onde mennesker som begikk selvmord: kong Saul og Judas.

Noen mener at hvis man tar imot Kristus, kan man miste sin frelse dersom man begår en synd og aldri omvender seg. En person som begår selvmord, avhengig av metoden, har kanskje ikke tid til å omvende seg før vedkommende dør.

Denne resonnementet er imidlertid feil: Selv om kristne skal omvende seg fra alle sine synder, blir vi frelst ved Guds nåde gjennom troen; ikke på grunnlag av at vi omvender oss fra hver eneste synd. Jeg er sikker på at hver eneste kristen som dør, ikke eksplisitt har omvendt seg fra en eller annen synd, enten fordi de har glemt den eller ikke var klar over at det var en synd. Men vår frelse er en gave fra Gud til alle som tar imot den.
I den tidlige kirken fantes det et eksempel på en vakker, gudfryktig kristen mor og hennes to døtre, som ble pågrepet av romerske soldater. Moren snakket med døtrene sine, og før de ble voldtatt, ba de om å få gå til veikanten ved en elv [antakelig for å gå på toalettet]. Deretter kastet de seg i elven og druknet. Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 8, kap. 12, s. 332–333, nevner disse blant «Kristi beundringsverdige martyrer». Dette var imidlertid en synd, fordi man ikke skal begå drap. Blant de tidlige kristne forfatterne lærte Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) i *De guddommelige institusjoner*, bok 3, kap. 18, s. 89, at selvmord er galt. Augustin av Hippo lærte også at selvmord, selv for å unngå voldtekt, er galt.

Spørsmål: Hvordan forholder disse sitatene fra Sal 69:25 og Sal 109:8 seg til Judas i Apostlenes gjerninger 1:20?

Svar: Salme 69:21 har også sammenheng med Jesus. Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Disse tre versene sier ikke eksplisitt at de refererer til den fremtidige Messias.

2. Det er heller ingen grunn til at vi skal tolke disse versene slik at de ikke gjelder noen andre enn Jesus og Judas.

3. Imidlertid passer den situasjonen Jesus befant seg i, svært godt til den typen situasjoner som disse salmene refererer til.

Spørsmål: Hvorfor sa Peter i Apostlenes gjerninger 1:20 «hans plass», siden Salme 69:25 sier «deres plass»?

Svar: Peter siterte ikke Salme 69:25 ord for ord fra minnet, og Apostlenes gjerninger forteller oss (uten feil) hva Peter faktisk siterte. Det finnes to synspunkter på betydningen av dette.

Første synspunkt: Valget av Matthias som den tolvte apostelen var en feil, siden vi ikke hører noe om Matthias etter dette, og Paulus ble apostel. Peters beslutning om å velge en tolvte apostel ved loddtrekning var basert på Peters feilaktige gjengivelse av Salme 69:25. Selv om Peter prøvde å adlyde Guds ord, kunne altså også Peter gjøre feil. Det er imidlertid greit, for Gud virker fortsatt gjennom ufullkomne mennesker.

Andre synspunkt: Peters omskrivning var en riktig anvendelse, fordi Salmen handlet om Messias’ fiender, og Judas var utvilsomt en av dem.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 1:21–26, hvor mange apostler var det bibelsk sett? Jeg er ganske sikker på at Barnabas ble anerkjent som en i Apostlenes gjerninger. Og at Jakob, Jesu bror, også var en apostel, noe som fremgår andre steder i Skriften. Var Apollos også en apostel?

Svar: Ordet «apostel» har flere betydninger. Ordet kan generelt bety «ambassadør», og Barnabas og Jakob, Herrens bror, var apostler i den forstand. Mens Barnabas ble kalt apostel i Apostlenes gjerninger14:4 , ble Jakob og Apollos ikke kalt apostler i Bibelen i seg selv, selv om de hadde viktige roller i menigheten.

For å skille dem fra disse fantes det en annen, mer avgrenset gruppe, kalt «De tolv», noe som reiser et interessant spørsmål. Siden elleve av Jesu disipler ble apostler, hva med den tolvte? Peter så et behov for den tolvte, de kastet lodd mellom Josef og Matthias, og Matthias vant (Apostlenes gjerninger1:21 –26). Når man kaster lodd, er det tvilsomt om det fantes et tredje alternativ: «ikke velg ennå». Likevel hører vi ikke mer om Matthias. Senere ble Paulus den tolvte apostelen og ble anerkjent av de andre (Gal 2:8–10; 2 Pet3:15 –16). Det er nesten som om Gud bare ignorerte loddtrekningen deres fordi Hans valg av Paulus skulle komme senere.

En interessant sidebemerkning er at i Qumran-samfunnet hadde de tolv ledere i samfunnet sitt, i tillegg til en indre krets på tre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 1:22–26, da de ved loddtrekning valgte Matthias til å ta Judas’ plass, var dette det Gud ønsket?

Svar: Skriften nevner verken at Gud godkjente eller mislikte denne beslutningen. Mange kristne mener imidlertid at dette ikke var det Gud ønsket, av tre grunner.

1. Gud anerkjente bare tolv som apostler i Åpenbaringen 21:14.

2. Paulus ble nevnt som apostel i 1. Timoteus 1:1; 2:7; Romerne 1:1; 1. Korinterbrev 1:1; 2. Korinterbrev 1:1; Galaterne 1:1; Efeserne 1:1; Kolosserne 1:1; 2. Timoteus 1:1 og Titus 1:1.

3. Matthias nevnes aldri igjen i Bibelen.

Her er argumenter for at Matthias burde ha blitt valgt.

1. Det ville være bra å vise «12» som en oppfyllelse av Israel på pinse i neste kapittel.

2. I tilknytning til det forrige hadde Paulus en helt annen tjeneste, da han ikke var til stede ved pinse og dro langt bort til hedningene.

3. Peter, inspirert av Den Hellige Ånd, ville ha hatt god forståelse for hvordan disse salmene skulle anvendes her.

4. Det kom ingen kritikk eller irettesettelse fra Gud.

Når oppriktige troende tjener Gud av hele sitt hjerte, vil de likevel gjøre feil. Men Gud er stor nok til å ta hensyn til våre feil.

   F.F. Bruce mener at dette var riktig. F.F. Bruce påpeker også at de ikke erstattet Judas fordi han døde. De erstattet ham snarere fordi han forlot sin plass. De praktiserte ikke bokstavelig «apostolisk etterfølgelse», for da Jakob ble martyr i Apostlenes gjerninger 12:2, tenkte de ikke på å erstatte ham. Tertullian (198–220 e.Kr.) mener i sitt verk «Om forskriften mot kjetterne», kap. 20, s. 252, også at valget av Matthias var riktig.

Spørsmål: Hva betyr «Barsabbas» i Apostlenes gjerninger 1:23?

Svar: Det betyr bokstavelig talt «sønn av sabbaten». Kanskje ble Josef Barsabbas født på sabbaten.

Spørsmål: Var loddtrekningen i Apostlenes gjerninger 1:26 en avstemning?

Svar: Nei. Å trekke lodd er omtrent som å legge en stein med navnet til hver kandidat i en krukke og la noen trekke ut ett navn tilfeldig.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:1, hvor mange dager gikk det mellom Jesu himmelfart og pinse?

Svar: Siden Jesus steg opp til himmelen omtrent 40 dager etter oppstandelsen (Apostlenes gjerninger 1:3), og pinse var 50 dager etter påsken, var det altså omtrent 10 dager.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:3, hvem hadde ildtungene?

A: Selv om Skriften ikke uttrykkelig sier at det var begrenset til apostlene, var det sannsynligvis slik. Vi kan ikke si med sikkerhet om Matthias hadde en ildtunge eller ikke. På den annen side mener *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 357, at alle de rundt 120 troende hadde ildtunger, men at det bare var de tolv som talte i tunger. Dessuten står det ikke nøyaktig «ildtunger», men snarere «tunger som av ild». På samme måte står det ikke «lyden av en stormende vind», men «en lyd som en stormende vind».

Spørsmål: Hvorfor ventet Gud med å sende Den Hellige Ånd til pinse, slik det står i Apostlenes gjerninger 2:4?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor det gikk femti dager fra påsken. Imidlertid er to grunner lett å se.

Kanskje måtte himmelfarten skje først: Jesus viste seg ofte for disiplene sine før han steg opp til himmelen. Han måtte fullføre undervisningen av dem og gi dem oppdraget som står i Apostlenes gjerninger 1:7–8 før han steg opp til himmelen. Hans himmelfart skjedde før Den Hellige Ånd kom over dem.

I tråd med høytidene: Gud innstiftet de jødiske høytidene i Det gamle testamente. Jesu liv fulgte høytidene, og det ville være passende at Den Hellige Ånd kom på pinsefesten. Pinsen er påbudt i 3. Mosebok 23:15–16 og 5. Mosebok 16:9–12.

Spørsmål: Hvordan kunne alle forstå tungetalen i Apostlenes gjerninger 2:4, siden 1. Korinterbrev 14:27–28 sier at det ikke skal være tungetale i menigheten uten tolkning?

Svar: Folkemengdens reaksjon viser at apostlene ikke talte i ukjente tungemål, men i tungemål som var ukjente for dem som talte, men kjente for dem som lyttet. Derfor var det ikke behov for tolker.

Når det gjelder påstanden om at de brøt 1. Kor14:27 –28, må man huske at

a) Tilhørerne kunne tolke selv

b) Dette skjedde ikke i en menighet

c) 1. Korinterbrev 14:27–28 var ennå ikke skrevet.

Selv om muslimer ikke er kristne, burde de ikke ha noen problemer med å akseptere denne beretningen. En av de fremste tidlige muslimske historikerne, al-Tabari, sier også at Jesu disipler på mirakuløst vis kunne snakke språket til folket de ble sendt til. (al-Tabaris historie, bind 8, s. 99)

Spørsmål: Beviser det at Den Hellige Ånd fyller mennesker i Apostlenes gjerninger 2:4 at Den Hellige Ånd ikke kan være en person, slik Jehovas vitner lærer?

Svar: Nei. Hvis den logikken var gyldig, ville ikke Gud være en personlig gud, siden Gud fyller himmelen og jorden, slik det står i Jeremia23:24 . Det faktum at Den Hellige Ånd kan gjøre ting vi ikke kan gjøre, og det faktum at Gud er uendelig, hindrer ikke Ham i også å være et intelligent vesen med tanker og følelser. Som påpekt i *When Cultists Ask*, s. 194–195, sier Efeserne4:10 at Kristus fyller alle ting, så etter den samme feilaktige logikken, er da ikke Kristus heller en person?

Mens forrige avsnitt viser at ingenting hindrer Den Hellige Ånd i å være en person, viser listen nedenfor at Den Hellige Ånd har egenskapene til en person. Med «person» mener vi ikke et menneske, men et intelligent, personlig vesen.

Parakletos (trøsteren, den som er ved vår side)

Snakker til oss (Joh14:16 ,26; Joh15:26 ; Apg 13:2; Heb 3:7)

Minner oss på (Joh14:26 )

Som en forelder, slik at vi ikke skal være foreldreløse (orphanos på gresk) (Joh14:18 )

Veileder oss (Joh16:13 )

Lærer oss (Joh14:26 ; 1 Kor2:13 )

Bor i oss (1. Korinterbrev3:16 ; 2. Timoteusbrev1:14 ; Romerbrevet 8:9,11, Efeserbrevet2:22 )

I våre hjerter (2. Korinterbrev1:22 ; Galaterbrevet 4:6)

Vi lever ved Ånden (Galaterbrevet5:16 , 25)

Ledet av Ånden (Galaterne5:18 ; Romerne 8:9)

Han går i forbønn for oss (Rom8:26 –27)

Kan bli fornærmet (Hebreerne10:29 )

Vitner om Kristus (Johannes15:26 )

Har et sinn (Romerne8:27 )

Kan bli bedrøvet (Jesaja 63:10; Efeserne4:30 )

Velger hvem han skal gi gaver til (1. Korinterbrev12:11 )

Besitter kjærlighet (Romerne15:30 )

Kan synes at ting er gode (Apostlenes gjerninger15:28 )

Utforsker Guds dype ting (1. Korinterbrev 2:9-10)

Gud i oss (1. Johannes 4:12-13,15-16; Romerne 8:9-10; 1. Korinterbrev3:16 ,6:19 ; Johannes 14:23, 15:4)

Alltid med oss (Matteus 28:20)

Stønner, og bryr seg dermed om, oss (Rom8:26 )

Gir glede (1. Tessalonikerbrev 1:6)

Spørsmål: Beviser Apostlenes gjerninger 2:4 at det å tale i tunger var en vanlig opplevelse for fremtidige kristne?

Svar: Opplevelsen til de tolv apostlene i Apostlenes gjerninger 2:4 verken beviser eller motbeviser dette, med mindre du mener at ildflammer også er en vanlig kristen opplevelse. Å tale i tunger skjedde ikke før dette, fordi apostlene ikke var fylt av Den Hellige Ånd før pinse. For andre mennesker som talte i tunger etter dette, er det ikke nevnt noe om ildtunger.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:6–11, da de fleste på den tiden snakket enten gresk eller arameisk, snakket da apostlene til alle på deres eget språk ved bare å bruke disse to språkene – noe som ikke ville vært et mirakel, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* på side 1002 antyder?

Svar: Mange mennesker i Palestina snakket både gresk og arameisk. Asimovs forklaring på dette, nemlig at de snakket to språk, gir ingen mening av minst fem grunner.

1. «En folkemengde samlet seg i forvirring, fordi hver og en hørte dem snakke sitt eget språk. Forbløffet og forundret, …» (Apostlenes gjerninger 2:6–7) Hvor mange mennesker i dag blir forbløffet og forundret når de får vite at en fremmed er tospråklig?

2. «Forbløffet og forvirret spurte de hverandre: ‘Hva betyr dette?’» (Apostlenes gjerninger2:12 ).

3. Andre sa: «De er beruset av ny vin!» (Apostlenes gjerninger2:13 )

4. Apostlenes gjerninger 2:8 sier at folk fra femten etniske grupper hørte evangeliet på sitt eget språk. Det ville ikke gi mening å nevne femten grupper hvis det bare ble snakket to språk.

5. Til slutt er det usannsynlig at alle partherne og araberne snakket enten gresk eller arameisk.

Spørsmål: Hvordan kunne de i Apostlenes gjerninger 2:7 vite at apostlene var galileere?

Svar: Folkemengden kunne høre det på aksenten deres. I Galilea hadde folk en tendens til å utelate stavelser. Galileere hadde også vanskeligheter med å uttale gutturale lyder (akkurat som engelsktalende). Gutturale lyder finnes nesten ikke i engelsk, bortsett fra kanskje i ordet «loch». De ligner mest på h, g, k og det tyske r-lydene. De er fremtredende i tysk, hebraisk og arabisk, som min venn Akhmed sikkert vet. For eksempel betyr de to arabiske ordene «kalb» og «qalb» henholdsvis «hund» og «hjerte». Jeg har hørt at arabere elsket å høre utenlandske misjonærer, som snakket arabisk, be folk om å gi Gud sitt «hjerte».

Spørsmål: Er talene i Apostlenes gjerninger 2:14–40 gjengitt nøyaktig?

Svar: Nei, av flere grunner. Apostlenes gjerninger 2:14–40 kan leses på et minutt eller to, og Peter talte sannsynligvis lenger enn det. Faktisk forteller Lukas oss i Apostlenes gjerninger 2:40 at Peter også sa mange andre ord. Lukas ga et sammendrag av det Peter sa, og han omskrev sannsynligvis også deler av det.

Vi har et godt eksempel fra verdslig historie hos den pålitelige historikeren Thukydides fra det femte århundret f.Kr. I sin «Historie om den peloponnesiske krigen» har han også tatt med mange taler. Thukydides skriver: «Når det gjelder talene … var det vanskelig for meg, og for andre som gjengav dem for meg, å huske de nøyaktige ordene. Jeg har derfor lagt de følelsene som passet til anledningen i munnen på hver taler, uttrykt slik jeg trodde han sannsynligvis ville ha uttrykt dem, samtidig som jeg forsøkte, så nøyaktig jeg kunne, å gjengi den generelle meningen i det som faktisk ble sagt. … Når det gjelder krigens hendelser, har jeg ikke våget å uttale meg på grunnlag av tilfeldige opplysninger eller i henhold til noen av mine egne forestillinger; jeg har ikke beskrevet annet enn det jeg enten selv så, eller fikk vite av andre som jeg spurte svært nøye og grundig ut. Oppgaven var møysommelig.» Thukydid, oversatt til engelsk av Benjamin Jowett (1881), bind 1, bok 1, kap. 22.

Spørsmål: Hvorfor mente jødene i Apostlenes gjerninger 2:15 at det var galt å ha drukket vin på dette tidspunktet?

Svar: Selv om det var vanlig å drikke vin i moderate mengder, var det på høytidsdager skikk å faste til minst den fjerde timen. En person er alvorlig alkoholavhengig hvis vedkommende trenger vin for å komme seg opp om morgenen. Generelt sett drakk jøder ikke vin om morgenen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:16–21: Ble denne profetien fra Joel 2:28–29 oppfylt her, eller vil den bli oppfylt ved Kristi gjenkomst?

Svar: Den skal oppfylles ved hvert av Kristi gjenkomster. En del av den ble oppfylt ved Jesu korsfestelse da solen ble mørk på ettermiddagen, som beskrevet i Matteus 27:45, Markus 15:33 og Lukas 23:44–45. Peter nevnte dette i Apostlenes gjerninger 2:16–21.

Det vil også bli mørkt før Jesu gjenkomst i Åpenbaringen 6:12-14;8:12 ; 9:2;16:10 .

Spørsmål: Siden dette i Apostlenes gjerninger 2:16–21 oppfylte profetien i Joel 2:28–32, hvorfor ble da ikke månen til blod?

Svar: At månen blir til blod betyr ganske enkelt at månen fremstår med en rød farge. Solen ble formørket i tre timer under Jesu korsfestelse ifølge Lukas 23:44-45. En ikke-kristen palestinsk historiker ved navn Thales (også stavet Thallus) skrev i år 52 e.Kr. at mørke fulgte Jesu korsfestelse. En karisk-gresk forfatter ved navn Phlegon skrev også at det i den 202. olympiaden (år 33 e.Kr.) skjedde en solformørkelse.

Det finnes to synspunkter på Apostlenes gjerninger 2:16–21:

Fullstendig oppfylt: Siden månen ofte viser seg om dagen, ville månen sannsynligvis også bli formørket eller rødlig når solen ble formørket.

Delvis oppfylt: Profetien i Joel 2:28–32 besto av flere deler. Åndens utgytelse skjedde ikke før femti dager senere, på pinse. Månen ble tilsynelatende ikke formørket her, men den vil bli formørket ved Kristi gjenkomst. Solen ble formørket både ved korsfestelsen og ved gjenkomsten.

Spørsmål: Hvordan forholder Sal 16:8–11 og Sal 2 seg til Jesus og de første kristne i Apg 2:25–26 og 4:25–28?

Svar: Disse versene forholder seg først og fremst til Jesus. Fordi Jesus har gitt oss sitt liv, forholder de seg også i andre rekke til oss.

I Salme 16:8-11 ser vi at Jesu legeme aldri ble utsatt for forråtnelse, og at Jesus skal ha evig glede i himmelen. Våre jordiske legemer vil forråtne. Men senere skal vi motta herliggjorte legemer, og også for oss vil disse legemene aldri bli utsatt for forråtnelse, og vi skal ha evig glede i himmelen.

I Salme 2 skal Jesus sitte på sin trone og herske over jorden. Efeserne 2:6 og Åpenbaringen 3:21 sier at vi skal sitte sammen med Kristus på hans trone (ikke vår egen) og regjere sammen med ham.

Å kombinere to vers som inneholder de samme ordene, var den «andre midrasjiske regelen» som tilskrives den berømte jødiske rabbinen Hillel.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:34, dro David til himmelen, eller ikke?

Svar: Til slutt, ja. To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Da David skrev det siterte avsnittet, levde han fortsatt på jorden.

2. I dag er Davids sjel i himmelen. Hans kropp er imidlertid ikke i himmelen, slik det står i Apostlenes gjerninger2:29 .

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:36 hevder skeptikeren Bart Ehrman at Peter viste at Jesus fikk sin opphøyde status ved oppstandelsen (Jesus, Interrupted, s. 95).

Svar: Ehrman har delvis rett og delvis feil. Mens Apostlenes gjerninger2:36 viser at Jesus mottok sin opphøyde status, viser Johannes 17:5-7 at Jesus fikk tilbake den opphøyde statusen han hadde før verden ble til.

Spørsmål: Betyr Apostlenes gjerninger 2:38 at vannbaptismen er nødvendig for frelsen?

Svar: Nei, slik tyven på korset og noen av de tidlige martyrene kan bekrefte. Jesus er nødvendig for frelsen. Verken omvendelse eller vannbaptisme fortjener vår frelse. Disse er vår respons på Jesu verk. Dåpen skal være et ytre tegn på vår forutgående indre omvendelse. Men Peter sa ikke: «Bare tro i ditt hjerte». Deres indre tro var kombinert med det ytre vitnesbyrdet overfor Gud og andre.

Legg merke til at Apostlenes gjerninger2:38 var et påbud, ikke en formel. Hvis Apostlenes gjerninger2:38 var en formel, kunne man feilaktig konkludere med at å elske Gud, tro, å tro på og stole på Gud er unødvendig, siden disse tingene ikke nevnes her. Alle som kommer til Kristus, bør døpes, og det gjelder like mye i dag som det gjorde den gang. Det er imidlertid Jesu blod, ikke vår dåp, som frelser oss. Likevel vil kristne ønske å adlyde Kristus og la seg døpe med vann.

Kolosserne 2:11-12 viser at omskjæring var en form for dåp. Som Justin Martyr påpekte: Siden bare menn og ikke kvinner kunne omskjæres, beviste det at omskjæringen var gitt av Gud som et tegn, ikke som en rettferdighetsgjerning. (Dialog med Trypho, kap. 23, s. 206)

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:38 sier mange at vi må omvende oss fra syndene for å bli frelst, andre sier at det bare skjer ved tro, og andre igjen sier omvendelse overfor Gud. Hva sier Bibelen?

Svar: Jeg tror den første måten er det Bibelen lærer. Jeg hørte en gang at det var to misjonærer fra Campus Crusade i Moskva i Russland, og de så et par prostituerte på gaten. De gikk bort til dem og begynte å snakke med dem, og tok frem et traktat om «De fire åndelige lovene». Prostituerte tok da frem sine egne traktater om «De fire åndelige lovene» og sa at de trodde på det, og ga dem til og med til alle sine kunder!

Noen bibelvers sier «omvend dere og tro», mens andre sier «tro». Men «tro» i bibelsk forstand innebærer lydighet, og ikke bare intellektuell tilslutning, slik det læres i Jakob 2:14–20 og 1. Johannes 2:3–4,9; 1. Johannes 2:15–16. Nå sier ikke Johannes at man må være syndfri (1. Johannes 1:10), men snarere at vi ikke skal fortsette i synd (1. Johannes 3:6)

I budskapet som Peter forkynte på pinsedagen i Apostlenes gjerninger 2:38, lød det: «Omvend dere og la dere døpe». Som Peter sa i 1. Petersbrev 3:21, er dåpen egentlig ikke til for å fjerne skitten (verken fysisk eller åndelig), men den er et løfte om god samvittighet overfor Gud.

Andre vers som understreker vårt behov for omvendelse, er:

Esekiel 18:23,32

Matteus 3:2; 3:8,11; 4:17; 11:20; 21:32

Markus 1:4,15; 6:12

Lukas 3:3,5,8; 5:32; 15:7,10; 16:30; 24:47

Apostlenes gjerninger 2:38; 3:19; 5:31; 8:22; 11:18; 13:24; 17:30; 19:4; 20:21; 26:20

Romerne 2:4

2. Korinterbrev 7:9,10

2. Timoteus 2:25

Hebreerne 6:1,6

2. Petersbrev 3:9

Åpenbaringen 2:5,16; 2:21,22; 3:3; 3:19; 9:20,21; 16:9,11

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:39, er det noen skriftsteder som tyder på at Bibelen gjelder for mennesker som ikke var jøder bosatt i Israel?

Svar: Ja, det finnes noen vers som utvider løftene til å gjelde oss. (Alle disse sitatene er hentet fra Berean Standard Bible.)

Apostlenes gjerninger2:39 «Dette løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte – alle som Herren vår Gud vil kalle til seg.»

Efeserne 1:3 «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som har velsignet oss i Kristus med alle åndelige velsignelser i himmelen.»

Romerne 10:11-12 «Det er akkurat som Skriften sier: ‘Den som tror på ham, skal aldri bli til skamme.’ For det er ingen forskjell mellom jøde og greker: Den samme Herren er Herre over alle, og han gir rikelig til alle som påkaller ham.»

Galaterbrevet 3:28 «Det er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus.»

2. Petersbrev 1:1 «… Til dem som gjennom vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet har fått en tro som er like dyrebar som vår:» Legg merke til at det er Peter som skriver her, og at vår tro som hedninger er like dyrebar som hans tro som jøde, for i sannhet er det bare én tro.

Romerne 11:17 «Men hvis noen grener er blitt brutt av, og du, en vill olivenskudd, er blitt podet inn blant de andre for å få del i næringen fra olivensroten,»

Nå har kristne ulike meninger om i hvilken grad vi er Guds Israel, og om Guds rolle for de etniske jødene i dag. Når man ser på ting som den forferdelige holocaust under andre verdenskrig, har Satan tilsynelatende fortsatt sitt blikk rettet mot jødene for å gjøre dem ondt. Jødene selv har stilt spørsmål ved hvor mye beskyttelse Gud gir dem siden det skjedde. Generelt sett har kristne som er dispensasjonister en tendens til å ha spesiell respekt for det jødiske folket i dag, ettersom Gud fortsatt handler med dem. Kristne som tilhører «paktteologien» har en tendens til å si at siden jødene forkastet Kristus, har de for tiden ingen annen plass i Guds øyne enn noen annen etnisk gruppe.

Uansett hvordan Gud ser på det jødiske folket i dag, har de tilsynelatende en spesiell rolle å spille i endetiden. De 144 000 vitnene i Åpenbaringen vil alle være rene jødiske menn. I Sakarja 12:1–9 vil de ha fiender samlet rundt Jerusalem. I Sakarja 12:10–14 vil de oppleve en masseomvendelse til Kristus, «sørgende over den de har gjennomboret». I Daniel9:26 vil Antikrist inngå en pakt med jødene og bryte den etter 3 1/2 år og ødelegge byen og helligdommen.

Før jødene lovet Gud Abraham at alle nasjoner skulle bli velsignet gjennom ham (Galaterbrevet 3:8–9); vi er alle Guds sønner gjennom troen på Kristus Jesus (Galaterbrevet3:26 ), og vi regnes alle som løftets barn, av Sara og ikke Hagar, slik Galaterbrevet4:24 –28 viser.

Spørsmål: Hvorfor hadde Peter i Apostlenes gjerninger 2:40 et så sterkt behov for å dele evangeliet med mennesker som allerede prøvde å være gode?

Svar: Peter brydde seg oppriktig om dem. Å bare prøve å være god er ikke nok for å komme til Guds himmel; det kreves en forvandling. Selv jødene trengte å bli født på ny.

Peter bønnfalt til og med jødene om å ta imot Jesus i2:40 . Hvis noen befinner seg i et brennende hus, inviterer man dem ikke bare til å komme ut fordi været er fint; man ber dem inntrengende om å bli frelst.

Det er bemerkelsesverdig at denne samme Peter, som fornekte Kristus tre ganger i yppersteprestens hus, nå står i tempelgården og frimodig forkynner Kristus. Ville Peter bli pisket eller drept for å gjøre dette? Peter brydde seg ikke så mye om det, sammenlignet med hvor presserende det var å få ut evangeliet.

Spørsmål: Hva betyr «brødsbrytelsen» i Apostlenes gjerninger 2:42?

Svar: Dette betyr ikke bare å spise og drikke, for da ville de ikke ha «viet» seg til bare å spise og drikke. I stedet refererer dette til å ta del i nattverden, som Jesus ba dem om å gjøre til minne om ham i Lukas 22:19 og 1. Korinterbrev 11:24–26.

Spørsmål: Betyr dette i Apostlenes gjerninger 2:44–45 og Apostlenes gjerninger 4:32 at kristne ikke bør eie privat eiendom?

Svar: Nei. Dette eksemplet på de første kristne som bodde i Jerusalem, er ikke noe vi nødvendigvis må følge. I Det nye testamente finnes det et moteksempel, nemlig Paulus’ private eierskap til kappen sin i 2. Timoteus 4:13. Videre oppfordret Paulus korinterne til å være gavmilde i 2. Korinterbrev 8. Han ville ikke ha trengt å gjøre det hvis menigheten allerede hadde tatt all eiendommen deres.

Denne fordelingen var frivillig og ble ikke gitt til alle, men til dem som hadde behov.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 2:44, omfatter «alt i felles bruk» også promiskuøs sex, slik sekten «Guds barn» lærer?

Svar: Nei, av to grunner.

1. Kvinner og menn er ikke ting som kan byttes bort eller brukes som gjenstander. Dette refererer til materielle ting, ikke mennesker eller relasjoner.

2. Siden de adlød Gud, ville de heller ikke ha onde ting til felles, slik som stjålne varer.

Dette høres ut som å sil en mygg og svelge en kamel, å prøve å rettferdiggjøre promiskuøs sex basert på dette verset og ignorere alt Bibelen sier om seksuell renhet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:1–3 – når kan det vi ønsker, avvike fra – og være så mye mindre enn – det vi trenger?

Svar: Mannen ønsket seg litt penger for å lette sin nåværende situasjon. Peter kalte ham til å reise seg opp fra sin nåværende tilstand. Mannen hadde gitt opp håpet om at han noensinne kunne bli helbredet, men etter at Peter talte i Jesu navn, fikk han tro til å gjøre det. Mannen visste at Jesus nylig var blitt korsfestet, men han visste sannsynligvis også at Jesus var oppstått fra de døde.

Noen mennesker, til og med kristne, tror at de aldri kan slutte å røyke, drikke seg fulle, kontrollere sinne eller andre synder. Men Gud kaller oss til å ha tro og reise oss opp fra vår lammende trelldom under synden.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:2, hvor eller når ble mannen lam?

Svar: Det greske ordet koilia kan bety mage eller livmor. Mens Det nye testamente bruker dette ordet andre steder i begge betydninger, bruker Lukas dette ordet utelukkende i betydningen «livmor». Mannen var altså lam fra fødselen av.

Spørsmål: Hva er almisser i Apostlenes gjerninger 3:3?

Svar: Dette er penger som deles ut til fattige mennesker.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:3–6, hvor mye tro og håp hadde mannen på at han skulle bli helbredet?

Svar: Tiggeren var lam fra fødselen av, han lå ved tempeldøren dag etter dag, og han ga ingen tegn til at han håpet å bli helbredet. Han nøyde seg bare med en liten pengegave. Hvor mye nøyer vi oss i dag med bare litt fra Gud, når Gud ønsker å gjøre mer i våre liv?

Denne helbredelsen er uvanlig, ettersom mannen bare ba om noe lite, med liten tro, og ved Guds nåde fikk han noe stort.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:7 hadde mannen, gitt alvorlighetsgraden og varigheten av funksjonshemmingen sin, all grunn til å komme med en unnskyldning for at han ikke kunne gå. Men det gjorde han ikke. Når prøver vi å komme med unnskyldninger overfor Gud, når vi egentlig bare burde gjøre det?

Svar: Hvor mektig noe er, spiller ingen rolle sammenlignet med Guds kraft. Hvis vi bare fortsetter å adlyde Gud når vi har muligheten, vil Gud møte oss og lede oss. Mens et spedbarn som har potensialet til å kunne gå, likevel må gjennom en lang prosess for å lære å gå, var det ikke slik for denne mannen. Ikke bare ble beina hans helbredet slik at han fikk potensialet, men han hadde også evnen og ferdigheten til å gå, hoppe og springe umiddelbart.

Som en person sa: «Ikke fortell Gud hvor stor stormen er; fortell stormen hvor stor din Gud er.»

Spørsmål: Hvordan skiller Peters preken i Apostlenes gjerninger 3:11–26 seg fra prekenen hans i Apostlenes gjerninger 2?

Svar: Denne improviserte prekenen virker ikke like polert som prekenen i Apostlenes gjerninger 2. Men kanskje spiller det ingen rolle hvor glatt og godt innøvd talen vår er når vi deler evangeliets sannhet som er i oss.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:13, fornekte jødene Jesus i Pilatus’ nærvær, selv om Pilatus var fast bestemt på å løslate Jesus?

Svar: Ja. Dette fremgår tydelig av Matteus 27:17–26, Lukas 23:4–25 og Johannes 19:4–16. Det fremgår mindre tydelig av Markus 15:9–15.

Spørsmål: Hva er det Peter stiller opp mot hverandre i Apostlenes gjerninger 3:14–15, og hvordan gjelder dette oss?

Svar: Folkemengden ved Jesu rettssak hadde et valg: å løslate en morder som tar liv, eller å løslate Messias som gir liv. De valgte den som tar liv. Noen ganger tar folk feil valg og går ned en feil vei, hvis ende tar liv. Men Peter fortalte dem det gode budskapet, at det fortsatt ikke er for sent for dem å omvende seg, ombestemme seg og følge livets vei. Peter er ikke hard mot dem, men forkynner i alvorlige og presserende ordelag hva de har gjort og hva de må gjøre nå.

Spørsmål: Hva er det som er så viktig med «Jesu navn» i Apostlenes gjerninger 3:16–17?

Svar: Lukas anså det helt klart som viktig, siden han nevner det 33 ganger: Apostlenes gjerninger 2:21; 38; 3:6,16; 4:7,10,12,17,18; 5:28,40,41; 8:12,16; 9:14,15,21,27,29; 10:48; 15:26; 16:18; 19:5,13,17; 21:13; 22:16; 26:9; Lukas 10:17; 21:8; 24:47

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger3:17 –21, fikk det jødiske folket en ny sjanse til å få Guds rike opprettet her på jorden?

Svar: Kristne er uenige.

Ja: Mange dispensasjonister mener at jødene som nasjon her fikk muligheten til å opprette Guds rike på jorden. Selvfølgelig visste Gud på forhånd at de ville avvise denne muligheten.

Nei: Mange andre sier at oppfordringen her var rettet mot hver enkelt som hørte budskapet.

Ubetydelig poeng: Dette er et ekte tilbud, men et rent hypotetisk tilfelle, som å tilby evangeliet til fortapte mennesker. Gud visste at de ikke ville ta imot det.

Spørsmål: Hvorfor ble de i Apostlenes gjerninger 3:19–20 bedt om å omvende seg og bli frelst?

Svar: Dette er et viktig poeng å merke seg. Apostlenes gjerninger 3:19 sier at formålet med omvendelse og å vende seg til Gud var at deres synder skulle bli utslettet. Det er fortsatt et evig aspekt ved frelsen, siden Gud på forhånd kjente og forutbestemte dem som skulle komme til himmelen. Apostlenes gjerninger 3:19 viser imidlertid at det også finnes et «tids»-aspekt, og i en viss forstand blir våre synder tilgitt «når» vi omvender oss og blir frelst.

Fornyelsen og oppfriskningen av alle ting var allerede kjent for jødene, slik det også ble profetert i Jesaja 34:4; 51:6; 65. Det nevnes også i Enoks bok 45:2; 62:1; 91:16-17, og i Baruchs apokalypse 32, ifølge The Expositor's Greek Testament, bind 2, s. 116.

Spørsmål: Støtter Apostlenes gjerninger 3:21, 26 universalismen, at alle skal bli frelst?

Svar: Nei. Jesus kom som soningsoffer for hele verden (1. Johannes 2:2) for å få alle til å vende seg bort fra sine onde veier. Men for dem som velger å ikke vende seg bort fra de ugudelige veiene, tvinger Gud ingen inn i himmelen mot deres vilje.

Umiddelbar universalisme, at alle umiddelbart kommer til himmelen, er feil i henhold til Matt 25:46; Joh 3:36; 5:40–43; 6:45; 8:24; 10:8; 12:47–48; 14:6; (underforstått) Apg 4:12; 2 Tess 1:8–9.

Den «eventuelle universalismen», at noen kanskje havner i helvete, men at alle til slutt kommer til himmelen, er feil i henhold til Markus 9:44-48; Åpenbaringen 20:10.

Spørsmål: Hvorfor blir Jesus i Apostlenes gjerninger 3:13, 22, 26 og4:27 omtalt i disse versene som en hellig tjener, og hva betyr det når han kalles Menneskesønnen?

Svar: To av Jesu foretrukne titler synes å ha vært «Menneskesønnen» og «Guds Sønn». Men Jesus introduserte tilsynelatende én tittel om gangen. Den første understreker at Jesus er fullt ut menneske, og den andre at Jesus var fullt ut Gud. Jesus så ikke bare ut som et menneske og hadde noen fellestrekk med mennesker, men Jesus var 100 % menneske. Han var like menneskelig som du og jeg. På samme måte var Jesus ikke litt Gud eller delvis Gud, men han var 100 % Gud.

Jesus hadde all den herligheten som tilkommer Gud i himmelen. Likevel steg Jesus ned til jorden. Hebreerbrevet 5:7–8 omtaler ikke Jesus som en «venn» av Gud Fader, men på jorden var Jesus «underordnet» og lærte lydighet. Filipperbrevet sier ikke at Jesus var en rettmessig tjener, eller at han fortjente å være en tjener, men snarere at han frivillig valgte å bli en tjener.

Men Skriften fortsetter. Tjenere hadde ofte høye stillinger, som skolelærere, privatlærere, embetsmenn og regnskapsførere. Det var bare de ringe tjenerne som måtte vaske sin herres føtter. Likevel var Jesus ikke bare en tjener, men en ringe tjener for disiplene, som vasket føttene deres i Johannes 13:4-17. Jesus bekreftet likevel at de hadde rett i å kalle ham Herre i Johannes 13:13, men likevel opptrådte Jesus som en tjener for disiplene og sa at vi alle bør være tjenere for hverandre.

Som en sidebemerkning er sitatet her fra 5. Mosebok 18:15,18–19 ikke helt det samme som verken den masoretiske teksten eller Septuaginta. Men det følger den hebraiske teksten i 5. Mosebok 18:18–19 i skriftrullen 4Q175 (=4QTest), skrevet 100–1 f.Kr.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 3:26, lyktes Jesus i å vende alle bort fra deres misgjerninger?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesus lyktes fullstendig med å gjøre alt han skulle gjøre, og med å sørge for alt, fra Guds side, slik at alle kunne vende seg bort fra sine misgjerninger.

2. Noen velger imidlertid å ikke vende seg bort fra sine synder, og det er ikke Jesu skyld.

3. Peter la vekt på riket, ikke kirken, da han her snakket utelukkende til jøder.

Spørsmål: Hvorfor nøyde herskerne seg med å advare dem på dette tidspunktet i Apostlenes gjerninger 4:3–14?

A: Legg først merke til at i Apostlenes gjerninger 4:7 spurte myndighetene i hovedsak «ved hvilken kraft eller i hvilket navn»; for dem handlet det utelukkende om å ha den rette autoriteten. Ifølge «The Message of Acts» (s. 78) hadde saddukeerne trodd at den messianske tidsalderen allerede hadde begynt i makkabæertiden. Saddukeerne, som utgjorde flertallet i Sanhedrin, anså at apostlene forkynte om Jesus uten noen som helst berettiget grunn.

Selv om Skriften ikke gir et konkret svar på dette spørsmålet, er det sannsynligvis tre grunner.

Ledere var redde for det noen kaller «inntrykk». De var redde for å miste folkets støtte og for at folket skulle vende seg mot de jødiske lederne, fordi de straffet folk som ikke gjorde annet enn å gjøre godt ved å helbrede noen. Dette sies å ha vært en hovedbekymring i Apostlenes gjerninger 5:26. Peter, full av Den Hellige Ånd, berørte dette punktet i Apostlenes gjerninger 4:9. Det kunne være et bedre tidspunkt å kvitte seg med disse apostlene i all hemmelighet.

For det andre var de redde for den romerske reaksjonen på et folkeopprør. Romerne hadde vist at de ikke hadde noen skrupler med å drepe jødiske ledere. Hvis folkemengden gikk med på å drepe lederne de ikke lenger støttet, kunne de havne i en vanskelig situasjon. Dette var en hovedbekymring for Kaifas i Johannes 11:48–50.

For det tredje måtte en person, i henhold til jødisk lov, være klar over konsekvensene av sin forbrytelse før han ble straffet for den. Advarselen var altså bare det første trinnet for å gjøre dem oppmerksomme på konsekvensene.

Peter gjorde ikke noe forsøk på å blidgjøre Sanhedrin eller tale på en kompromissvillig måte for å blidgjøre Sanhedrin. Dette kan ha vært sjokkerende, særlig fra en som hadde flyktet etter arrestasjonen, for ikke å nevne at han hadde fornektet Jesus tre ganger. Noen ganger, når vi snubler i noe og omvender oss, vil Gud føre oss inn i en lignende situasjon, slik at vi kan seire der vi tidligere snublet.

Et resultat av Sanhedrins beslutning var i hovedsak en «krigserklæring» mellom Sanhedrins jordiske autoritet og Jesu himmelske autoritet.

Spørsmål: Hvorfor fyller Gud mennesker med Den Hellige Ånd i Apostlenes gjerninger 4:8; 4:31; 2:4; 6:3; 11:24; 13:9; 7:55?

Svar: Apostlenes gjerninger gir oss fem forskjellige grunner.

For å forkynne Guds ord (Apostlenes gjerninger 2:4; 4:8; 4:31)

For å tjene (Apostlenes gjerninger 6:3)

For å være hyrder (Apostlenes gjerninger 11:24)

For å irettesette (Apostlenes gjerninger 13:9)

For å dø (Apostlenes gjerninger 7:55)

Spørsmål: Er Jesus virkelig den eneste veien i Apg 4:12?

Svar: Ja. Jesus er den eneste veien for alle ifølge dette verset, Johannes 14:6 og Apostlenes gjerninger 4:12. Hvis du er uenig, er det å være uenig med nesten alle ekte kristne gjennom historien ikke like ille som å kalle Jesus og Peter enten løgnere eller gale fordi de mente at Jesus var den eneste veien. Tror du virkelig at Jesus sa noe som villedet alle sine tilhengere i tusenvis av år, og at han tillot apostlene sine å gjøre det samme? Tror du at du vet bedre enn Jesus eller Peter?

Bakvaskelse er å si noe som en person enten vet er en løgn, eller som vitner om en hensynsløs likegyldighet overfor sannheten. Hvis du mener at Jesus og Peter var bakvaskere, ville det være en løgn av deg å si at du tror på Jesus og at du er en av hans tilhengere.

Noen ønsker seg en «bibelbuffé», der de kan velge ut de læresetningene de vil ha, og forkaste de de ikke vil ha. Det er på en måte en holdning som står i motsetning til «meg og Gud» kontra «Gud og meg». Men det er ikke det Gud, vår Herre, hadde til hensikt.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:12, hvordan vet vi, bortsett fra Bibelen, at ikke alle religioner er sanne?

Svar: Før jeg svarer på spørsmålet, følger her en kort akrostikon over trossetningene i noen religioner.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:12, hvordan vet vi, bortsett fra Bibelen, at alle de store verdensreligionene ikke er sanne?

Svar: Her er noen korte uttalelser.

Jøder tror at Jesus ikke er Messias fra Gud. Kristne tror at Jesus er Messias fra Gud. Hinduer og mange buddhister tror på tilbedelse av avguder som guder. Kristen og jødisk lære sier at avgudsdyrkelse er et stort onde. De tidlige kristne foretrakk tortur og død fremfor å tilbe avguder. Muhammed lærte muslimer at avgudsdyrkere som ikke omvender seg, bør drepes.

Hvis du stoppet opp og spurte fem personer om veibeskrivelse til et sted, og de ga like forskjellige svar som disse religionene gir, ville du måtte konkludere med at i det minste noen av dem tok feil. Enten

a) er det greit å tilbe avguder,

b) bør folk som tilber avguder drepes

c) er det bedre å bli torturert og dø enn å tilbe avguder,

Alle de tre ovennevnte kan ikke være sanne.

Enten

a) bør du være en velsignelse for andre, eller

b) er det en god ting, som behager Gud, å forbanne jøder og kristne slik Muhammed lærte.

Begge deler kan ikke være sanne.

Tenk deg at du ser på krysset mellom to gater på en liten øy. Du kan sannsynligvis ta hvilken som helst gate og til slutt ende opp på hvilket som helst ønsket reisemål på øya. De fleste religioner er slik. Så lenge du ønsker å reise på øya, spiller det ingen rolle hvilken vei du tar. Du kan kjøre rundt på øya til høyre, til venstre eller midt i. Veiene vil til slutt krysse hverandre. Men hvis du skal forlate øya og komme deg til fastlandet i Guds rike før orkanen kommer, må du ta den ene lange broen. Å si dette er ikke trangsynthet, men geografi på kartet. Å si at det bare finnes én vei til Gud er ikke trangsynte meninger fra vår side, men sannheten som Jesus lærte.

En gammel fortelling handler om en svindler som viser nye innvandrere til Amerika Brooklyn-broen. Mens alle bilene kjører over den, tilbyr svindleren å selge broen – som han ikke eier – til innvandreren, slik at innvandreren kan tjene penger på å kreve bompenger. Noen ganger ønsker folk å stole på en innbilt bro, eller en bro de planlegger å bygge selv. Sannheten om frelsen er at du ikke kan «kjøpe» noe. Du kan fritt krysse den smale broen som er Jesu kors, eller du kan bli igjen på katastrofens øy.

Spørsmål: Hva kan du si til noen som mener at alle religioner fører til Gud, med utgangspunkt i Apostlenes gjerninger 4:12?

Svar: Det kommer an på personen og situasjonen. Her er tre forskjellige, men komplementære svar.

a. Det er trøstende å tenke at alt er i orden med verden, og at alle religioner fører mennesker til Gud. Er Taliban, den velstående pastor Moon, den umoralske Rajneesh, den voldelige David Koresh og den selvmordsbenagte Jim Jones alle «ledestjerner» som har ført sine tilhengere til det som behager Gud? Var Jesu offer, da han døde i kvaler på korset, uten betydning, eller enda verre, et unødvendig sløseri? Nei, Jesus sa at bred var veien som førte til fortapelse, og smal var veien som førte til evig liv. Noen avviser Jesu ord som tåpelig snakk og tror at han ikke visste hva han snakket om. Men hvis vi ærlig stoler på Jesus, må vi innse at alt ikke står i orden med størstedelen av verden, og at vi har en oppgave å utføre når det gjelder å fortelle om den smale veien.

b. For å si det litt lettere: Hvis noen forteller meg at alle religioner fører til Gud, spør jeg dem om de er klar over at de virkelig stikker hodet frem når de sier det. I Thuggee-religionen er det for eksempel en tilbedelseshandling å kvele andre mennesker til døde. Siden de tror at alle religioner fører til Gud, og de ikke kjenner deg særlig godt, kan de da vennligst snu seg bort og lukke øynene, slik at jeg kan utøve en tilbedelseshandling i henhold til den religiøse tradisjonen?

c. Muhammed lærte å angripe ikke-muslimer og drepe hedninger i sura 9:29 og Bukhari Hadith, bind 4, nr. 196, s. 124. Folk som kalles muslimske ekstremister, er ganske enkelt folk som tar alt Muhammed sa på alvor. En slik voldelig muslim kan si til en universalist: Min profet, Muhammed, fred være med ham, ba oss om å drepe vantro. Men før jeg hugger hodet av deg i lydighet mot Allah, vil jeg bare at du skal vite at jeg setter pris på at du bekrefter at min religion er den riktige.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:12, er religioner som gjør gode gjerninger, gode?

Svar: Her er et anbefalingsbrev om en av disse religionene, som la vekt på kjærlighet til andre.

«Å vite at menigheten din er dypt engasjert i de store samfunnsmessige og konstitusjonelle spørsmålene i vårt land, er en stor inspirasjon for meg.» -- Walter Mondale (USAs visepresident) i et anbefalingsbrev til pastor Jim Jones. Jones overleverte dette anbefalingsbrevet til regjeringen i Guyana da Jonestown først ble etablert. (sitat fra The New Republic,12/2/1978 , og i Experts Speak s. 283.) Jim Jones tvang senere sine tilhengere i Jonestown til å begå selvmord.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:19, når bør vi være ulydige mot religiøse lederes påbud?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning: påbudene, de ugudelige religiøse lederne og Peter.

Påbud: På samme måte som en nasjons lover har forrang foran en provins’ lover, har Guds påbud forrang foran andres påbud. Alt folk forteller deg, selv ordene fra gudfryktige pastorer, bør man sjekke opp mot Skriften.

Ledere: Paulus sier i 2. Timoteus 3:5 at det vil være mennesker som har en form for gudfryktighet, men fornekter dens kraft. Vi skal ikke ha noe med dem å gjøre. Selvfølgelig har du noe med en person å gjøre hvis du anerkjenner vedkommende som din åndelige leder.

Titus3:10 sier at man ikke skal ha noe med noen å gjøre som skaper splittelse, etter at man har advart ham to ganger. I Åpenbaringen 2:20 ble menigheten i Thyatira irettesatt av Jesus for å ha tolerert en falsk profetinne som fremmet seksuell umoral og inntak av mat ofret til avguder.

Ingen kristen leder er syndfri og perfekt, eller 100 % korrekt på hvert eneste mindre læremessige punkt. Men hvis en kristen leder ikke er villig til å underordne seg Gud, bør vi ikke underordne oss ham. Når det gjelder våre kristne ledere som vandrer med Gud, uansett hvor ufullkomne de måtte være, er vi pålagt å underordne oss dem, slik Hebreerbrevet13:17 og 1. Petersbrev 5:2-5 viser.

Peter: Peters reaksjon kunne ha vært bare taushet (men ikke samtykke), og da kunne han ha snakket i det skjulte, eller sagt at han aldri hadde vært enig. Men i stedet gjorde Peter det motsatte. Han var ikke redd for å falle utenfor Guds beskyttelse. Det kunne ha antydet at han var enig hvis han bare hadde holdt seg stille, og da kunne de, med rette eller urette, beskylde Peter for å gå tilbake på det han stiltiende hadde gått med på. Nei, Peter var frimodig her, og det de ba Gud om, var frimodighet.

En av de første forfatterne som drøftet dette poenget, var Tertullian (198–220 e.Kr.) i *Scorpiace*, kap. 14, s. 648.

Som en historisk bemerkning gikk John Wycliffe (~1330–1382) ett skritt videre. Han ble påvirket av Richard Fitzralph i tanken om at «herredømme kommer fra Gud». Dette konseptet går ut på at menneskelig makt og autoritet kommer fra Gud og opprettholdes av Gud. Ulydige og ugudelige religiøse ledere bør ikke støttes eller betales. Wycliffe spurte: Hvis hele den romersk-katolske kirken er korrupt, hvorfor skal da England forsyne Roma med penger?

Hva var den romersk-katolske reaksjonen? Wycliffes død av et hjerneslag reddet ham sannsynligvis fra å bli martyr. Uansett gravde kirken opp Wycliffes lik og kastet det ut.

Spørsmål: Hvordan priste alle Gud her i Apostlenes gjerninger 4:21?

Svar: «Hele folket» i denne sammenhengen var alle de som så hva som skjedde. Noen av dem ville kanskje senere vende seg bort fra apostlene, men foreløpig uttrykte de alle sin lovprisning til Gud.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:22, hva er betydningen av at mannen var 40 år gammel?

Svar: Betydningen er læren om at alder ikke har noen betydning for Gud.

Kroppen vokser ikke mye etter at man har fylt 20, og den leges langsommere med alderen. Alt dette er irrelevant for Gud, som utfører mirakler.

På samme måte kan en eldre person være motvillig til å omvende seg og vende seg til Gud, fordi de har kastet bort sine tidligere år og føler seg for fastlåst i sine vaner. Alt dette er irrelevant for Gud. Ikke prøv å fortelle Gud at du ønsker å komme til Ham, men at Han ikke er mektig nok til å overvinne dine begrensninger eller din alder. Gud tror ikke på det, og det bør ikke du heller.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:23, sladret Peter og Johannes da, ved å fortelle de andre troende alt det prestene hadde sagt?

Svar: Nei. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Sladder er en alvorlig synd, ifølge Ordspråkene 11:13; 16:28; 18:8; 20:19; 26:20,22 og 2. Korinterbrev 12:20; 3. Johannesbrev 10; Romerbrevet 1:29; og 1. Timoteusbrev 5:13. Sladder og bakvaskelse innebærer å fortelle ting om andre som det ikke er noen god grunn til å si, og å fortelle ting som ikke er sanne.

2. Peter og Johannes drev ikke med sladder, for de fortalte hva som hadde skjedd med dem, og de fortalte sannheten.

3. I tillegg var det viktig for de andre kristne å få vite om yppersteprestene og de eldstes dom og handlinger.

4. Til slutt fortalte de om Guds helbredelse, og man kan alltid fortelle andre om det Gud har gjort.

Spørsmål: Hva er det som er interessant ved bønnen deres i Apostlenes gjerninger 4:28–29?

Svar: To ting er svært interessante: det de sa til Gud, og det de ikke ba om.

Man kunne forvente at de ville si til Gud at herskerne handlet i strid med Guds vilje. Men i stedet for å si det, er det en «overraskelse» her. De erkjenner overfor Gud at de ugudelige lederne faktisk gjorde nøyaktig det Gud hadde bestemt at de skulle gjøre, i henhold til Salme 2 i Apostlenes gjerninger 4:25–26.

De fremsatte i hovedsak tre bønner til Gud.

1. Se på truslene fra herskerne (uten å tillate seg å fortelle Gud hva Han bør gjøre med det)

2. Gi dem frimodighet til å forkynne Guds ord

3. Fortsett å herliggjøre ditt navn gjennom helbredelser, tegn og under.

Det mest bemerkelsesverdige er det de IKKE ba om. De henvendte seg til Gud som den suverene Herren, men likevel ba de ikke om sikkerhet, befrielse fra undertrykkelse eller at Gud skulle beskytte dem. De ba ikke om at Gud skulle legge muligheter rett i fanget på dem for å forkynne ordet. De så rikelig med muligheter. I stedet ba de bare om at Gud skulle forandre dem, gi dem mer frimodighet til å skape eller utnytte muligheter som uunngåelig ville oppstå for å forkynne ordet.

Gud viste at Han var svært fornøyd med deres bønn ved at stedet ble rystet. Som Johannes Chrysostomos bemerket: Da stedet ble rystet, ble de selv enda mer urokkelige.

Spørsmål: Skal kristne i dag ha økonomisk likhet med alle andre kristne, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 4:32–35 og 2. Korinterbrev 8:13–15?

Svar: Apostlenes gjerninger 4:32–35 viser at de første kristne var svært gavmilde og delte alt de hadde, og at ingen led nød. Bibelen verken påbyr eller gir imidlertid et eksempel på en «kristen kommunisme», fordi Apostlenes gjerninger 5:4 viser at Ananias hadde rett til å beholde jorden og pengene for seg selv. Det var bare det at han ikke hadde rett til å hevde at han ga alle pengene til menigheten når han i virkeligheten ikke gjorde det. Paulus hadde personlig eiendom i form av kappen sin og noen skriftruller, som han skriver om i 2. Timoteus 4:13.

2. Korinterbrev 8:13–15 sier at ingen skal ha for mye og ingen skal ha for lite. Dette er utfordrende vers for velstående kristne, men vi skal følge hele Bibelen, ikke bare deler av den.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:36, fantes det et ekte Barnabas-evangelium, skrevet av Barnabas, slik noen muslimer hevder?

Svar: Nei. Barnabas-evangeliet var en forfalskning fra middelalderen. Her er noen av grunnene til at vi vet at det ikke er et gammelt verk.

Grunnleggende fakta viser at det ikke er et gammelt verk. Barnabas-evangeliet er kun kjent på italiensk, og ingen forfatter fra antikken har noensinne henvist til det. Det nevner ting som ikke ble brukt før flere århundrer senere. Videre ble det også funnet andre forfalskede evangelier skrevet på arabisk i Granada. De ble oppdaget etter 1588, og forfalskerne var maurere. Når alle generelt avviser disse andre forfalskede evangeliene, hvorfor skal man da akseptere akkurat dette? Selv om en muslimsk forfatter, Ata ur-Rahman, har forvekslet Barnabas-evangeliet med en annen skrift kalt Barnabas’ brev/epistel, er det ingen likhet bortsett fra personens navn.

I strid med både Bibelen og Koranen

Følgende er læresetninger fra Barnabas-evangeliet som står i strid med islamsk lære i Koranen, så vel som med kristen lære i Bibelen.

Noen andre forskjeller i forhold til Bibelen

Noen andre forskjeller i forhold til Koranen bør gjøre muslimer skeptiske til å henvise til dette «evangeliet». Ifølge Bukhari Hadith, bind 4, bok 56, nr. 712, s. 467, sa Muhammed at en av de tre verste løgnene er «å tilskrive meg det jeg ikke har sagt».

Generelle feil – Seiling til byer i innlandet: Dette er ikke bare små feil, men viser at forfatteren visste svært lite om Palestinas geografi og historie.

Historiske anakronismer: Poenget her er ikke at Barnabas-evangeliet inneholder noen få historiske merkeligheter. Poenget er at de mange feilene beviser at boken ble skrevet i Europa i middelalderen.

Disse «mer enn noen få» feilene beviser at boken ble skrevet i middelalderen i Europa.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:36, så hvem skrev Barnabas-evangeliet?

Svar: Først noen ledetråder, og deretter tre mulige mistenkte.

Ledetråder: En italiensk trykker ved navn Arrivabene utga i 1547 den første italienske oversettelsen av Koranen. Forfatteren av Barnabas-evangeliet var ikke særlig bevandret i bibelsk historie eller i ortodoks muslimsk teologi, men han (eller hun) hadde tilsynelatende svært god kjennskap til europeiske middelalderske skikker. Italiensken i Barnabas-evangeliet bar preg av både venetianske og toskanske dialekter. Den latinske stavemåten viser påvirkning fra den latinske Vulgata. Det finnes også påvirkninger fra Dantes verk.

Det var arabiske notater i marginen. Men som David Sox (s. 51) nevner, var de ikke skrevet av en ortodoks muslim. Raggs antar at siden den mørkegrønne innbindingen av orientalsk type ligner svært mye på innbindingen til et tyrkisk dokument fra 1575 i de venetianske arkivene, kan både innbindingen og marginanmerkningene ha blitt utført i Istanbul/Konstantinopel.

Første mistenkte: Fra Marino var inkvisitor i Venezia fra 1542 til 1550, og kanskje var hans motiv hevn (Sox s. 68). Felice Peretti (den fremtidige pave Sixtus V) var en streng, hengiven inkvisitor i Venezia som skaffet seg mange fiender. I det sekstende århundret ble det ført 843 rettssaker for protestantisme og anabaptisme, 65 for blasfemisk tale og 148 for trolldom bare i Venezia. (Sox s. 57) På 1530-tallet ble Venezia kritisert for sin toleranse. En augustinerbroder ble straffet for å ha undervist i kjetteri i St. Barnabas-kirken i Venezia. (Sox s. 59) En håndskriftanalyse av Fra Marinos håndskrift og Barnabas-evangeliet viser at de kan stamme fra samme person, ifølge Sox s. 70.

Den andre mistenkte: Anselmo Turmeda (som senere ble Abd-Allah ibn Abd Allah) fra Mallorca i Spania, studerte i Bologna i ti år. I sin biografi, skrevet mellom 1383 og 1390, hevdet han å ha vært prest før han konverterte til islam. Hans lærer i Bologna var en hemmelig muslim. De Epalza (s. 63–64) sier at han var en konvertert fransiskaner som tok hevn over kristendommen etter sin konvertering til islam. Omtalen av spanske mynter i Barnabas-evangeliet støtter denne teorien.

Andre mistenkte: Andre forfalskede evangelier, disse i det minste skrevet av maurerne på arabisk, stammer fra Granada. Ingen av dem var imidlertid kjent før 1588.

Konklusjon: Forestill deg at du var en muslim som fikk høre at noen hadde funnet en tapt «bok» fra Gud. Blant annet nevnte denne «suraen» at Muhammed seilte i en båt til Mekka, og denne suraen var i strid med Bibelens lære og i strid med Koranen på ti punkter. Det eldste manuskriptet av den påståtte suraen var skrevet på italiensk, som ikke bare er et språk utenfor Midtøsten, men som heller ikke eksisterte på Muhammeds tid. Til slutt inneholdt denne påståtte suraen noen historiske skikker som ikke dukket opp før 1 000 år senere i Europa.

Jeg tror det er trygt å si at en muslim sannsynligvis ville ha noen spørsmål, for å si det mildt. Før du omfavner denne middelalderske forfalskningen som et autentisk verk som viser Jesu «virkelige» lære, må du huske at dette verket også står i strid med Koranen.

Spørsmål: Hvordan kan en troende, i henhold til Apostlenes gjerninger 4:36, forandre seg for å bli mer oppmuntrende, slik Josef og Barnabas var?

Svar: Det er en rekke ting du kan gjøre, samt noen få ting du bør slutte med.

Når folk ser deg, forventer de da å høre oppmuntrende ting oftere, eller kritiske ting oftere? Det er en plass for å si kritiske ting, men generelt sett bør de være færre enn de oppmuntrende tingene.

Du bør utelukke nedslående og kyniske uttalelser fra talen din.

Vær takknemlig for andres bidrag og innsats. Selv om en velment innsats mislyktes, vær takknemlig for at de prøvde.

Sørg for å trekke frem de gode tingene andre gjør eller prøver å gjøre.

På den annen side, vær ærlig; smigr ikke folk ved å gi komplimenter for ting de vet ikke ble gjort med de beste motivene eller ikke ble gjennomført på en god måte.

Spørsmål: Hvorfor ble menighetens gaver lagt for apostlenes føtter i Apostlenes gjerninger 4:37 og 5:2?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men vi kan se fire mulige grunner.

Autoritet: Anerkjennelse av apostlenes autoritet i menigheten til å ta imot og fordele pengene og andre bidrag.

Mangel på forutsetninger: Ved å gi gaven på denne måten var det ingen forpliktelser knyttet til den, og ingen betingelser ble pålagt.

Anonym gave: Siden apostlene sørget for fordelingen i stedet for giveren selv, var det kanskje ikke like stor mulighet for ros eller berømmelse for giveren.

Tillit: De som ga, stolte på at apostlene ville bruke gaven klokt.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:37 og 5:2, bør menigheter i dag handle ut fra tillit, eller bør de ha økonomisk kontroll?

Svar: Begge deler. Hvis vi vet at vi ikke kan stole på en menighetsleder eller en organisasjon, bør vi ikke gi til den lederen eller organisasjonen. Problemet her er ikke bare svindel, men å bruke Guds gaver på ting som ikke ærer Gud. Øremerkede gaver er greit, slik de var under hungersnøden i Israel på Paulus’ tid.

Tillit betyr imidlertid ikke at økonomisk kontroll ikke også bør brukes. I 2. Korinterbrev 8:17–18 ble flere personer sendt med et offer for å unngå inntrykk av uredelighet. Det er like viktig i dag å unngå inntrykk av uredelighet. Selv gode tjenester har av og til hatt problemer med at en ansatt har tatt penger. Gode menigheter har oppdaget dette ved hjelp av økonomisk kontroll. Det finnes en paraplyorganisasjon, kalt Evangelical Council for Financial Accountability (ECFA), som har hundrevis av kristne organisasjoner som medlemmer. Hver organisasjon må godta trosbekjennelsen, og hver må følge ECFAs regnskapspraksis, som inkluderer en ekstern, uavhengig revisjon utført av et revisjonsfirma en gang i året.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 4:37 og 5:2 – bør bidrag i dag gå til en kirke eller direkte til de trengende fattige?

Svar: Det finnes ingen fast regel, men det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Å hjelpe de fattige, foreldreløse og enker bør være en viktig prioritet i våre liv (Jakob 1:27; 5. Mosebok 15:11; Jesaja 1:17; 58:6–10; Jeremia 5:28; 22:16; Galaterbrevet 2:10; Salme 41:1; 68:5; Ordspråkene 19:17; 21:13; 22:9; 24:11-12; 29:7; 31:9,20; Matteus 25:34-36; Sakarja 7:9-10; Apostlenes gjerninger 10:2,4; Efeserne 4:28; 1. Timoteus 6:18-19). «Den som lukker ørene for de fattiges rop, skal også selv rope og ikke få svar.» (Ordspråkene 21:13)

2. De fattige som nekter å arbeide, skal ikke hjelpes før de er villige til å arbeide (2. Tessalonikerbrev3:10 ).

3. Når du gir direkte til de fattige, gi med omtanke. Prøv å redusere sjansen for at pengene blir brukt på narkotika, alkohol, sigaretter, lodd eller andre unødvendige ting.

4. Når du gir til eller gjennom en kirke, gi med omtanke. Finn ut hva organisasjonen støtter. For eksempel gikk en viss prosentandel av offergavene fra mange tradisjonelle kirkesamfunn til Verdensrådet for kirker. De ga penger til rhodesiske (zimbabwiske) geriljasoldater, som drepte misjonærer fra en av medlemsorganisasjonene i Verdensrådet for kirker.

Hvis en del av pengene dine går til å støtte frafalne (som den episkopale biskopen Spong) eller teologiske seminarer der man benekter Kristi fysiske oppstandelse (som noen ved Perkins School of Theology ved Southern Methodist University), må du innse at en del av pengene du hevder å gi til Gud, blir gitt til ulver som sprer flokken. Hvorfor kaste bort penger på å gi dem til dem som ikke er forpliktet til å følge den Kristus som er beskrevet i Bibelen?

Spørsmål: Hva var galt med at Ananias og Saffira i Apostlenes gjerninger 5:1–10 solgte en eiendom og la bare en del av pengene for apostlenes føtter?

Svar: Det var i orden å gi bare en del av pengene. I Apostlenes gjerninger 5:4 viser Peter at det ikke var noe press på noen om å følge Barnabas’ eksempel. Problemet var at de løy og sa at det var alle pengene. Det sekundære problemet var uærlighet. Det primære problemet var at de trodde de kunne lure Den Hellige Ånd.

At Lukas skriver om dette, viser hans åpenhet når han gjengir denne uheldige, noe pinlige hendelsen i menigheten. Ananias og Saffira er for den tidlige menigheten det Akans familie var for israelittene: et syndig bedrageri som avbrøt Guds folks seiersrike fremgang.

Generelt angriper Satan menigheten på tre måter.

Eksternt: vold i Apostlenes gjerninger

Intern infiltrasjon, for eksempel moralske kompromisser og kjetterisk lære

Distraksjon: å bli opptatt av å gjøre andre gode ting, som Gud ikke hadde til hensikt at disse menneskene skulle gjøre.

Spørsmål: Hvorfor blir ikke mennesker som i dag gir et feilaktig bilde av sine bidrag til menigheten drept av Gud, slik det skjedde i Apostlenes gjerninger 5:1–10?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Dette skjedde rett foran apostlene selv, kanskje en delvis oppfyllelse av Johannes 20:23. Dette var en ny periode med «det sterke lyset fra den tidlige kirkens nesten fullkomne vitnesbyrd», som det står i New International Bible Commentary, s. 1277.

2. På den ene siden var de uærlige, men det var en enda større synd å lyve for apostlene og tro at de kunne slippe unna med å lyve for Gud.

3. Ingenting tyder på at de fortjente umiddelbar fysisk død mer enn alle andre som har svindlet folk i religionens navn. De fikk imidlertid sin straff «tidligere» for å statuere et eksempel i kirkens første dager under apostlenes direkte ledelse.

4. Ananias og Saffira sto apostlene nær og befant seg i sentrum av Guds virke. Det er en god ting hvis man adlyder Gud og er ærlig overfor Ham, men smertefullt hvis man ikke er det.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 5:3–4, er Den Hellige Ånd en kvinnelig Ånd, slik den påståtte koreanske Messias, pastor Moon, lærer (Divine Principle, femte utgave, 1977, s. 215–216)?

Svar: Nei. Den Hellige Ånd har verken X- eller Y-kromosomer eller kjønnsorganer. Men når det i Bibelen henvises til Den Hellige Ånd, blir Ånden omtalt som «Han», og aldri som «hun». I Johannes14:17 står det: «Verden kan ikke ta imot Ham, for den verken ser Ham eller kjenner Ham. Men dere kjenner Ham, …» (BSB). I gresk grammatikk har ordendelser kjønn, og Johannes 14:16, 26 og Apostlenes gjerninger 13:2 har hankjønn. Johannes15:26 og Johannes16:13 sier også «Ham».

Oppsummert er Johannes 14:17 sant. De som insisterer på at Den Hellige Ånd er kvinnelig, kjenner Ham ikke.

Spørsmål: Hvordan kunne det i Apostlenes gjerninger 5:13,14 ha seg at ingen andre sluttet seg til de troende, siden antallet troende økte?

Svar: Den bokstavelige greske teksten lyder «ingen av de andre». På grunn av frykt for forfølgelse og det som skjedde med Ananias og Saffira, ville ingen følge med de troende, med mindre og inntil de også kom til tro. Som det står i The Tony Evans Bible Commentary, s. 1078: «Dessverre, når Gud begynner å virke, gjør djevelen det også.»

Spørsmål: Hvorfor ble apostlene i Apostlenes gjerninger 5:19–20 løslatt her?

Svar: Apostlenes gjerninger 5:20 viser at de ble frigitt med et formål: å gå og tale til folket igjen, stående i tempelet. De skulle ikke gjøre dette i det skjulte, men frimodig og åpent.

Gud viste på en komisk måte at de religiøse myndighetene var tåper. Fengselsvokterne voktet nøye over tomme fengselsceller. Rådet samlet seg for å dømme fanger de ikke hadde. Mens de prøvde å finne ut hvor fangene hadde flyktet hen, var de ute i det fri i tempelgårdene og forkynte igjen.

Legg merke til at da de ble arrestert på nytt, var spørsmålene om hvorvidt Jesus kunne være Messias eller hvordan de hadde kommet seg ut for å forkynne, ikke engang på dagsordenen. Faktisk er det i dette «forhøret» ikke nedtegnet noen spørsmål til apostlene i det hele tatt. Bare en uttalelse fra ypperstepresten om at de hadde brutt Sanhedrins regler.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 5:30, 10:39 og 13:29: Ble Jesus hengt på et tre, eller korsfestet på et kors?

Svar: Jesus ble korsfestet på et kors laget av tre. Korset var trolig laget av stammen til et dødt tre. Å bli «hengt på et tre» var en forbannelse ifølge 5. Mosebok 21:23. Bruken av dette uttrykket understreker at Jesus tok på seg ydmykelsen og forbannelsen for vår skyld.

Spørsmål: Hva vet vi om Gamaliel I, bortsett fra det som står i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 5:34 og 22:3?

Svar: Gamaliel, sønn av Simon, var en berømt jødisk rabbiner som var barnebarnet til en annen berømt rabbiner ved navn Hillel. Gamaliel I døde i år 52 e.Kr. Den fariseiske tradisjonen til Hillel mente at en mann kunne skille seg fra sin kone uansett grunn.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 5:36, når levde Theudas?

Svar: Først hva som ikke er svaret, deretter et faktum som ikke er relevant for svaret, og til slutt svaret.

Ikke svaret: Det kan være at Gamaliel gjorde en feil her, og at Lukas bare fortalte oss hva Gamaliel feilaktig sa. Men gitt det følgende svaret, er det ingen grunn til å stille spørsmål ved rekkefølgen eller tidspunktet for det som ble sagt.

Ikke relevant for svaret: Josefus nevner i *Antiquities of the Jews* 20.5.1 (ca. 93–94 e.Kr.) en Theudas som ble halshugget av Cuspius Fadus i 44 e.Kr., mens Fadus var prokurator. Gamaliel sa imidlertid at denne Theudas levde før folketellingen, som fant sted 6–7 e.Kr. Dessuten hadde denne Theudas en ganske stor hær, ikke bare 400 mann.

Det som kompliserer saken, er at det var mange mindre opprør på denne tiden. Josefus nevner fire opprør ledet av forskjellige personer som alle het Simon, i løpet av en periode på 40 år. Han nevner også tre forskjellige opprør, ledet av tre forskjellige menn som alle het Judas, i løpet av ti år. Selv om Josefus generelt var en nøye historiker, gjorde han selvfølgelig også andre feil. Så enten Josefus eller en senere kopist kan ha skrevet ned et navn feil. Mange pleide å tro at Lukas brukte Josefus som kilde. Imidlertid har et par forfattere, blant annet Emil Schürer, «tilbakevist» dette.

Svaret: Theudas med 400 opprørere var en annen person med samme navn. Opprørsstemningen mot romerne var sterk, siden det fantes en gruppe mennesker, kalt selotene, som nesten kontinuerlig kjempet mot romerne, helt frem til det vellykkede, men kortvarige opprøret i år 70 e.Kr. Denne Theudas var en som gjorde opprør før Judas, mens opprøreren som Josefus nevnte, gjorde opprør etter Judas.

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i Apostlenes gjerninger 5:36 for at Paulus studerte under Gamaliel?

Svar: Foruten Paulus’ utmerkede kunnskap om Det gamle testamente og hans påstand om å være fariseer, finnes det ett konkret eksempel. I 1. Korinterbrev 14:21 omtalte Paulus et sitat fra Jesaja 28:11–12 som en del av Toraen (loven). Saddukeerne og andre aksepterte bare de fem første bøkene i Bibelen som Toraen, men fariseerne betraktet hele Det gamle testamente som Toraen. Dette tyder altså på at Paulus studerte under en fariseer, ikke en saddukeer.

Som en sidebemerkning: Selv om Gamaliel var en høyt respektert fariseer, sies det at han bare var et medlem av Sanhedrin-rådet i Jerusalem. Fariseiske rabbiner var aldri ledere av Sanhedrin før etter tempelets ødeleggelse i år 70 e.Kr.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 5:38–39, var det karakteristisk for fariseerne å være så ettergivende her?

Svar: Det finnes ulike undergrupper av fariseere, og noen, som Gamaliel I og Josefus, tilhørte den mer ettergivende gruppen. En senere rabbiner, Gamaliel II, var strengere. Josefus skriver: «Fariseerne er av natur ettergivende når det gjelder straff» i *Antiquities of the Jews*, bok 13, 294 [x.6]. En senere fariseer, rabbi Johanan, sandalmakeren, som studerte under den berømte rabbi Akiba, sa noe som ligner veldig på det Gamaliel sa. I *Pirke Aboth* 4:11 sa han: «Enhver sammenkomst som er for himmelens skyld, skal til slutt bli opprettholdt, men enhver som ikke er for himmelens skyld, skal til slutt ikke bli opprettholdt.»

Spørsmål: Hva er det ironiske i Apostlenes gjerninger 5:40–41?

Svar: Apostlene fikk førti piskeslag minus ett. Noen ganger overlevde ikke folk det. Med mindre Gud grep inn, fikk de sannsynligvis varige fysiske skader. Så apostlene som Gud sendte ut i verden, ville ha fysiske skader på grunn av piskingen. Likevel følte apostlene seg beæret over å bli vanæret, og fikk nåden til å bli vanæret!

Som den ugandiske biskopen Festo Kivengere sa: «Uten å blø klarer ikke kirken å velsigne.» Tertullian sa det berømte: «Drep oss, torturer oss, fordøm oss, mal oss til støv; deres urettferdighet er bevis på at vi er uskyldige. … Jo oftere vi blir meiet ned av dere, jo flere blir vi; de kristnes blod er frø.» Apologi kap. 50 (ANF bind 3, s. 33).

Spørsmål: Hvorfor var det egentlig så mange enker i menigheten i Apostlenes gjerninger 6:1?

Svar: Først et feil svar: «Fordi ektemennene deres ble drept for troens skyld», er ikke riktig på dette tidspunktet, fordi nesten ingen ennå hadde blitt drept for sin tro. Det er sannsynligvis tre grunner. 1) Det kan ha vært mange trengende enker i samfunnet generelt. Den gang var det vanskelig for en kvinne å forsørge seg uten en mann, med mindre hun var vever eller kjøpmann, eller hadde et vanærende yrke.

2) En del av årsaken kan være det man har observert i noen utviklingsland: Når en eldre person vender seg til Kristus, slutter familien som tidligere forsørget vedkommende å gjøre det. Dette ville ikke bare overtale mange til å vende tilbake til familiens tro, men også være en økonomisk byrde for kirken, som dermed mister midler som ellers kunne vært brukt til evangelisering. Og hvis kirken ikke tok seg av sine egne enker, ville det vise verden at kristne egentlig ikke bryr seg om andre mennesker, eller i det minste ikke om andre som ikke har penger.

3) I tillegg til familien hadde jødene allerede et system for å dele ut mat til fattige, sultne jøder, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 330. Men hvis en person ikke lenger lyttet til de jødiske lederne, ville de jødiske lederne kanskje ikke lenger inkludere vedkommende i matutdelingen.

Men enkene behov var slett ikke en belastning for menigheten; tvert imot var det menighetens rette oppgave å ta seg av dem. Evangelisering, og pengene som er forbundet med det, er ikke vårt primære ansvar; det er å behage Gud i lydighet. Å hjelpe de fattige og enkerne er ikke en belastning for menighetens oppdrag; tvert imot er det en grunnleggende del av menighetens oppdrag.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:1, når og hvordan er det passende å klage?

Svar: Det er aldri passende å klage eller murre. Men det er ofte passende å ta opp problemer og ting som må løses. Når du gjør det, kan du bli feilaktig beskyldt for å klage, men det er en forskjell.

Murring kan være demoraliserende. Det er å sette andre ned, en destruktiv måte å fokusere på problemet på. Å ta opp problemer kan være å fokusere på løsningen og samarbeide med andre for å gjennomføre den. Det er konstruktivt, men noen ganger innebærer det å være konstruktiv å rive ned det som er dårlig og feie bort restene.

Hvis Lukas bare hadde forsøkt å tegne et bilde av den perfekte harmonien blant de første kristne, ville Apostlenes gjerninger 6 gått helt på tvers av dette formålet. I stedet viser Apostlenes gjerninger 6 at Lukas’ hensikt var å fortelle det slik det var, med problemer og alt.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:1, når noen klager i Guds menighet, hvordan bør du opptre, og hva bør du gjøre?

Svar: Se på tonen i klagen deres og innholdet i klagen hver for seg. Selv om forslaget deres er godt og berettiget, kan det hende de må endre måten de gir uttrykk for sin bekymring på. Det er greit å være bestemt for å få frem poenget ditt, men du må også vise respekt for lederne dine og dem du snakker med. Hvis noen tar opp noe på en splittende eller på annen måte upassende måte, bør du korrigere eller irettesette dem. Men hvis det fortsatt er et gyldig problem de har tatt opp på en upassende måte, bør du likevel ta tak i problemet.

Noen ganger kan en oppriktig troende ta opp det de mener er et problem, på en passende måte, og likevel ta helt feil. Du må kunne fortelle dem, på en mild måte, at du har vurdert alt de sa grundig, og at du har bestemt deg for at det er best å ikke gjøre noe. Hvis de føler veldig sterkt for å starte en ny tjeneste, og du ikke føler like sterkt for det, gi dem litt spillerom, og la dem sette i gang.

For det andre: Uansett om klagen deres var fremført i riktig tone eller ikke, må du vurdere om saken deres er et reelt problem, og om forslaget deres kan være godt. Hvis de føler sterkt for det, bør du kanskje spørre deg selv – eller enda bedre, spørre dem – hvorfor. Det kan være noe der som du ikke ser.

I dette konkrete tilfellet prøvde ikke apostlene å legge skylden på noen; de bestemte seg bare for å løse problemet.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Apostlenes gjerninger 6:1, at de gresktalende enkerne ble oversett til fordel for de hebraisktalende enkerne?

Svar: Siden de ikke snakket arameisk – eller i det minste ikke hadde det som morsmål – hadde de sannsynligvis bare vært i Jerusalem i noen få år og hadde ikke sterke røtter i fellesskapet. Det fantes ulike subkulturer innenfor menigheten, og det ble forventet at kristne skulle hjelpe andre kristne uten å vise favorisering basert på kultur.

Dette problemet var kanskje ikke tilsiktet, men det finnes også utilsiktet favorisering og fordommer. Når du selektivt hjelper dem du ser mest, må du passe på at du ikke utilsiktet viser favorisering, for det er lett å gjøre. I dette tilfellet var løsningen ikke å be matutdelerne om å ikke vise favorisering, men å samle en mangfoldig gruppe av matutdelere.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:1, mener du noen gang at det er riktig å ha ulike grupper i menigheten?

Svar: Det kan være bra å ha ulike grupper innenfor en menighet, men noen ganger oppstår det vanskeligheter. Noen ganger er forskjellene i språk eller kultur så store at det er bedre å ha ulike gudstjenester, menigheter eller kirker. Jeg hørte om en menighet i Peru med byfolk og landsbyboere som tok med seg babyene sine til gudstjenesten uten å bruke bleier. Urin som rant ut på gulvet falt ikke i god jord hos byfolkene. Så noen ganger kan ulike menigheter være vennlige mot hverandre, men likevel være forskjellige menigheter.

Uavhengig av kultur og språk sier imidlertid 1. Korinterbrev 1:10–13 at det ikke skal være splittelser blant oss som kristne. Derfor bør hvert medlem kanskje legge ned mer innsats på å bli kjent med, bli venner med og elske dem som er annerledes enn dem selv, i stedet for bare de som er akkurat som dem selv. Hvis du er en moden troende, uansett hvilken etnisk bakgrunn du har, bør du vurdere å styrke en menighet ved å bli medlem av en menighet der din etniske bakgrunn ikke utgjør flertallet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:2 valgte de tolv bevisst å ikke imøtekomme et legitimt behov. Når er det da passende for oss å ikke imøtekomme andre troendes legitime behov?

A: «Dere» bør imøtekomme alles behov. Men dette er ikke «du» i entall, men «dere» i flertall – i den forstand at menigheten bør imøtekomme alles behov. De trengte ikke det meningsløse, overveldende presset som følger av å tro at de måtte imøtekomme hvert eneste behov personlig. Menigheten er ikke den enkelte, men fellesskapet. En gang snakket en kristen med en nabo om Kristus, og naboen var villig til å ta imot Kristus. Så ringte den kristne i all hast til pastoren og ba ham komme raskt, fordi vedkommende ønsket å ta imot Kristus. Pastoren sa «OK» og la deretter på røret. Deretter følte pastoren en overbevisning fra Den Hellige Ånd. Han ringte tilbake og sa: «Jeg kommer ikke; du må lede dem til Herren.» Som kristen må du ikke delegere det du selv bør gjøre. Som pastor må du ikke fremme avhengighet.

Husk at Peter modig satte livet på spill for å forkynne evangeliet, og sa til herskerne og de eldste: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere fremfor Gud. For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Prøv nå å forestille deg at Peter bestemte seg for å ikke forkynne evangeliet så mye lenger likevel, fordi han skulle bruke all sin tid på å hjelpe fattige kristne.

Tenk deg at Peter sa: «Jeg må forkynne evangeliet, og jeg må hjelpe de fattige, så noe må vike, derfor vil jeg bare kutte ut det meste av bønnetiden min.» Jeg tror ikke den tanken noen gang falt Peter inn. Tvert imot ser det ut til at Peter i Apostlenes gjerninger 6:4 anser bønn og forkynnelse av Ordet som to sider av samme sak, ettersom han ikke effektivt kan utføre det andre uten det første.

I Apostlenes gjerninger 6:3 dekket de faktisk behovene, men indirekte i stedet for direkte. De ba dem velge ut syv menn som skulle dele ut mat til de trengende enkerne.

Spørsmål: Hvorfor måtte disse mennene i Apostlenes gjerninger 6:3 være fulle av Ånden og visdom, siden de i hovedsak utførte administrative oppgaver?

Svar: Først litt bakgrunn. Jødene hadde et nettverk for matutdeling til de fattige, og det ville virke naturlig for kristne som kom fra jødedommen å gjøre det samme. Jødiske fattige og enker som mottok mat fra den jødiske utdelingen, ville sannsynligvis blitt utestengt så snart de ble kristne. Derfor kan et vitnesbyrd om hvordan menigheten tok seg av sine fattige ha hatt spesiell betydning her. Det er én ting å gi mat til de fattige sporadisk og av og til, men det er noe helt annet å ha en jevnlig utdeling som de kan stole på.

Disse mennene skulle tjene (diakonein/diakoneo) andres behov. Matutdelingen var diakonia. For å gjøre dette på en måte som ga et godt vitnesbyrd for menigheten, måtte disse menneskene være ærlige og hederlige (et godt eksempel uten noe å utsette på), åndelige (fylte av Den Hellige Ånd) og praktiske (fylte av visdom). Diakoner nevnes også i Filipperne 1:1 og 1. Timoteus 3:8–13. Men disse diakonene måtte også være i stand til å oppmuntre andre til å gi penger til mat. Folk ville kanskje ikke være like tilbøyelige til å gi hvis de ikke trodde at pengene ble brukt slik de var ment, og på en klok måte. Noen ganger mottar ikke Guds folk det de burde, fordi Guds folk ikke alltid gir det de burde.

Spørsmål: Hvorfor har alle disse navnene i Apostlenes gjerninger 6:5 samme etniske bakgrunn?

Svar: Dette er greske navn, ikke hebraiske. Løsningen på den ujevne fordelingen av mat var å gi en del av ledelsen for dette til de som tilhørte den etniske minoritetsgruppen.

Selvfølgelig er det mulig at noen få av dem etnisk sett ikke var grekere, men fikk greske navn. Men at alle syv fikk ikke-hebraiske navn, tyder sterkt på at de fleste, om ikke alle, enten var grekere eller hovedsakelig gresktalende.

Noen få har spekulert i at gresktalende jøder kun betydde ikke-jøder som hadde konvertert til jødedommen. Dette er imidlertid ikke riktig, fordi Nikolas fra Antiokia i Apostlenes gjerninger 6:5 er den eneste som nevnes som en konvertitt til jødedommen. At kun Nikolas nevnes, tyder sterkt på at de seks andre ikke var konvertitter.

En interessant sidebemerkning er at apostlene så problemet og foreslo en løsning, men det var hele menigheten som valgte mennene, ikke apostlene. Apostlene la ikke skylden for problemet på noen, og de innså at det ville være bedre at andre tok den endelige avgjørelsen i stedet for dem.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Apostlenes gjerninger 6:7, at et stort antall prester ble lydige mot troen etter at disse syv mennene ble valgt?

Svar: Det var ingen naturlig grunn til at valget av disse syv mennene, som alle hadde greske navn, som diakoner skulle gjøre det mer sannsynlig at jødiske prester ville komme til Kristus; naturlig sett ville man tro det motsatte. Kanskje tidspunktet for dette viste Guds velbehag med valget av de syv mennene.

Dessuten ville «prester» ikke bare omfatte saddukeerne, men også andre egentlige prester, presteslekter og til og med essenerne, som også kalte seg prester.

Spørsmål: Hvorfor satte de i Apostlenes gjerninger 6:8 Stefanus, en mann full av Guds nåde og kraft, som utførte store under og mirakler, i en «verdslig» administrativ rolle?

Svar: Tilsynelatende anså de ikke det å være diakon og sørge for rettferdig matfordeling som ubetydelig. De ønsket noen som var ærlig og kjent for å være full av Den Hellige Ånd, noe som også ville innebære at han hadde et godt rykte. Det var også viktig at han var en gresktalende jøde. (Stefanus er ikke et jødisk navn, men et gresk navn.) Faktisk var de andre navnene også greske.

Også i dag er det viktig å velge de rette personene til viktige oppgaver, som for eksempel å sørge for at folk får mat. Man ønsker at folk som er kvalifiserte og pålitelige skal fylle en rolle. Hvis en person kommer litt til kort på et område, vil man heller at vedkommende skal være litt mindre kvalifisert enn litt mindre pålitelig. Siden de gresktalende enkerne ble oversett, var det dessuten viktig å ha en gresktalende diakon av flere grunner. Gjennom sine kontakter kunne han kanskje bedre vite hvem de gresktalende enkerne var. Dessuten ville dette vise alle at problemet ble løst av noen som ikke var likegyldig overfor deres behov. Så hvis for eksempel alle eldste eller alle diakoner i menigheten er av samme rase, etnisk bakgrunn, morsmål eller økonomisk klasse, kan det – selv om de kanskje prøver å ta vare på alle på en rettferdig måte – oppstå et inntrykk av partiskhet, noe Jakob 2:1-5 advarer mot. Hvis alle ledere tilhører én kategori, kunne lederne da virkelig ikke finne en eneste person fra en annen kategori som også kunne være leder?

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:9, hvorfor skulle det, ut fra valget av diakoner, oppstå motstand fra frigjorte slavers synagoge?

Svar: Utnevnelsen av disse diakonene viser at gresktalende jøder ikke bare var annenrangs medlemmer av menigheten. De frigitte var sannsynligvis gresktalende, og dette ville kunne oppmuntre gresktalende jøder til å bli kristne. Andre frigitte jøder ville ikke like det.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:9, hva kan arkeologer fortelle oss om frigjorte jøders synagoge?

Svar: På toppen av den sørøstlige åsen i Jerusalem fant arkeologene det som kalles «Theodotus-inskripsjonen», og den er datert til rundt år 70 e.Kr. Den lyder blant annet: «Theodotus, sønn av Vettanus, prest og synagogeleder, … har bygget synagogen … samt herberget, kamrene og vannreservoarene for å tilby overnatting til de fra utlandet som trenger det….» Man antar at hans etternavn stammer fra den romerske slekten Vettani.

I senere tradisjon så innfødte rabbiner ned på hellenistiske jøder som en slags annenrangs jøder.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 6:10–11, tror du Stefanus ville ha vunnet dem over hvis han hadde gjort en bedre eller mer effektiv jobb med å overbevise dem?

Svar: Nei, disse menneskene var fulle av raseri. Disse jødene startet nesten et opprør fordi Pilatus hadde plassert gullskjold med navnene på greske avguder i sitt eget palass i Jerusalem, ifølge The Expositor’s Greek Testament, bind 2, s. 165.

De hadde bestemt seg, og de vridde på det Stefanus sa for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Stefanus sa indirekte at å ære det lovede landet mer enn Gud kan føre til at man går glipp av Guds virke på andre måter.

Spørsmål: Hva er egentlig «blasfemi mot Moses» i Apostlenes gjerninger 6:11?

Svar: Begrepet brukes aldri i Bibelen av troende, verken før eller etter dette. Blasfemi mot Gud er å si ugudelige ting mot Guds majestet. Selv om Moses var en god mann, er det nesten som om de hadde reist Moses opp som en avgud.

Stefanus respekterte åpenbart Moses og hans lære, men da Stefanus og de første kristne sa at Moseloven ikke var det endelige målet, men bare midlertidig inntil Kristus kom, ville mange jøder avvise dette som blasfemi, uten engang å vurdere det. På samme måte i dag, når du taler imot noens «hellige ku», selv om det må sies, kan de stenge deg ute.

Spørsmål: Hvorfor skulle angivelig gudfryktige, religiøse jøder i Apostlenes gjerninger 6:13 sette opp falske vitner?

Svar: Man kan være svært religiøs uten å stå rett overfor Gud. Tilsynelatende mente de at målet helliget midlene, og de tenkte aldri på (eller brydde seg om) om Gud ønsket at de skulle bruke disse midlene eller ikke. Noen mennesker kan prøve å arbeide for Gud, men likevel ha en dyp mangel på tro på Guds evne til å ta seg av tingene selv.

Hvis du i dag noen gang befinner deg i en situasjon der du tror du må gjøre noe ondt eller synde for å «hjelpe Gud», så må du stoppe umiddelbart. Gud trenger ikke hjelp, og Han ønsker absolutt ikke den slags hjelp.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:3–5 og 1. Mosebok 11:31, kalte Gud Abram fra Ur eller Haran?

Svar: Selv om Stefanus, en gudfryktig taler, hypotetisk sett kunne ha tatt feil, hadde Stefanus rett her. Apostlenes gjerninger 7:2–4a sier uttrykkelig at Gud kalte Abram fra Ur, før han og familien hans bodde i Haran. Deretter, i Apostlenes gjerninger 7:4b–5, etter at faren hans døde i Haran, førte Gud Abram derfra til Palestina. Gud talte til Abram mer enn én gang.

I dag, når Gud leder oss, leder Han oss ikke bare til det endelige stedet der vi skal være, men Gud leder oss på hvert eneste skritt på veien. Gud leder oss også når det gjelder tidspunktet for når vi skal ta neste skritt. Lydighet handler ikke bare om å dra dit Gud vil at du skal dra, men om å adlyde Gud umiddelbart og følge Hans tidsplan.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:4 og 1. Mosebok 11:26, da Abraham forlot byen Haran, hvordan kunne han da være 75 år gammel?

Svar: Med mindre Abram, Nahor og Haran var trillinger (noe som, selv om det er mulig, er usannsynlig), viser 1. Mosebok11:26 at Terah var 70 år gammel da han begynte å få barn. Abram ble ikke født før Terah var minst 130 år gammel.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:6 og 1. Mosebok 15:13, hvordan kunne Gud profetere at israelittene ville bli undertrykt i 400 år, siden 2. Mosebok 12:40–41 sier at de var i Egypt i nøyaktig 430 år? (To forskjellige mormoner pekte på dette som en grunn til ikke å stole på Bibelen.)

Svar: Israelittene var slaver i Egypt i 400 år, men før det var de i Egypt i 30 år under Josef. (Jeg kjenner en syvendeklassing, Amy, som fant ut av denne påståtte motsetningen på under ett minutt.)

Forresten siterer Irenaeus (182–188 e.Kr.) Apostlenes gjerninger 7:2–8, 56, 60a, og det han siterer, er det vi har i dag. (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 21, s. 434)

Spørsmål: Hvordan ble Egypt dømt under utvandringen, ifølge Apostlenes gjerninger 7:7?

Svar: Dommen kan være en vurdering eller en straff, og begge betydningene gjaldt her.

Vurdering: Da Gud gjennom Moses ba Farao om å la sitt folk dra, viste Faraos første avslag, senere hans listige oppførsel og til slutt det at han sendte hæren etter dem, hans intensjoner. I stedet for å stoppe dette, lot Gud Farao motsette seg Gud slik han ønsket. Konsekvensene viste både hvor hardt Faraos hjerte var, og at de vedvarende plagene bare forherdet hjertet hans enda mer.

Straff: Ikke bare døde Faraos sønn, men det kom en dom over hele Egypt for de 400 årene de undertrykte Guds folk.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:14, nøyaktig hvor mange dro til Egypt på Jakobs tid?

Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Stefanus sa 75. Selv om Stefanus skulle ha tatt feil her, kan Bibelen likevel gi en nøyaktig gjengivelse av den påståtte feilen som Stefanus nevnte. Vi bør imidlertid ikke forhaste oss med å tro at Stefanus tok feil, slik følgende punkter viser

2. I de hebraiske manuskriptene står det både i 1. Mosebok 46:27 og 2. Mosebok 1:5 at det var 70 menn, inkludert Jakob, Josef og Josefs to sønner. I Apostlenes gjerninger7:14 står det 75. Den greske Septuaginta for 5. Mosebok 10:22 sier også 70.

3. Den greske Septuaginta for 2. Mosebok 1:5 sier 75. Den greske Septuaginta for 1. Mosebok 46:27 sier 75, fordi den sier at Josef hadde ni (ikke to) sønner. 2. Mosebok 1:5 i Dødehavsrullen 4QExod(b) sier også syttifem. Se det siste spørsmålet på slutten av 1. Mosebok og det siste spørsmålet på slutten av 2. Mosebok for sitater av hva den hebraiske teksten og Septuaginta sier.

4. Hvem var disse ekstra sønnene i Septuaginta (og sannsynligvis også i Dødehavsrullene)? Første Mosebok 46:20 i Septuaginta oppgir disse syv «sønnene» (egentlig barnebarn og oldebarn) som følger:

«… Og det ble født sønner til Manasse, som den syriske konkubinen fødte ham, nemlig Makir. Og Makir avlet Gilead. Og sønnene til Efraim, broren til Manasse: Sutalaam og Taam. Og sønnene til Sutalaam: Edom.»

Legg merke til at dette kun oppregner tre sønnesønner og to oldebarn, altså fem totalt (ikke syv). Imidlertid hadde både Manasse og Sutalaam sønner (flertall).

5. Siden Stefanus var en gresktalende jøde (se Apg 6:1–5), brukte han sannsynligvis Septuaginta og ikke det hebraiske Gamle Testamentet, og denne lille detaljen er feilfritt nedtegnet.

Oppsummering: Kanskje Stefanus uttalte seg feil her, og Bibelen gjengir feilfritt det han sa. På den annen side hadde Stefanus sannsynligvis likevel rett.

Spørsmål: Hvordan ble Jakob og patriarkene begravet i Sikem i Apostlenes gjerninger 7:16?

Svar: Dette er en gjentakelse av drøftingen om 1. Mosebok 33:18–19.

Abraham kjøpte jord i Mamre nær Hebron til Sara i 1. Mosebok 23:16–20, men det er ikke samme sted. Når det gjelder jorden som ble kjøpt i Sikem, er det tre mulige svar.

Jakob og Abraham kjøpte det: Både Josva 24:32 og 1. Mosebok 33:18–19 sier at Jakob, Abrahams barnebarn, var den som kjøpte jorden nær Sikem. Uansett om Abraham kom for å være vitne til kjøpet av jorden med pengene han hadde gitt videre til Isak eller ikke, kan man si at Abrahams slekt kjøpte jorden. Selv i dag kan en tenåring, med farens samtykke, kjøpe en bil i farens navn.

Stefan kan ha tatt feil: Siden Jakob kjøpte landet der sønnene hans ble begravet, mens Jakob selv ble begravet i Mamre sammen med Abraham, kan Stefan ved en feiltakelse ha blandet sammen disse to separate hendelsene. Selv om Stefan tok feil, ville Bibelen likevel være feilfri. Bibelen gjengav ganske enkelt, feilfritt, det Stefan sa, feil og alt.

Omgravet: Da de hadde slått seg ned i landet for godt, bestemte de seg for å omgrave Abraham, Sara, Isak og Rebekka, slik at de kunne være sammen.

Spørsmål: Hvordan handlet Farao forrædersk/subtilt overfor israelittene i Apostlenes gjerninger 7:19?

Svar: Han handlet forrædersk ved at han, etter alt det harde arbeidet de hebraiske slavene utførte, beordret dem til å kaste sine guttebarn i elven. Dessuten sa Farao flere ganger at de kunne dra, for så å ombestemme seg. Etter den siste gangen sendte han senere likevel hæren sin etter dem.

Spørsmål: Hvorfor ble Moses i Apostlenes gjerninger 7:20 beskrevet som «vakker i Guds øyne»?

Svar: Dette greske uttrykket er et begrep en lege kunne ha brukt. Det betyr et sunt, veltrent og velernært barn.

Spørsmål: Siden Apostlenes gjerninger 7:22 sier at Moses lærte egypternes visdom, hva visste egypterne den gang?

A: Egypterne visste mye om astronomi, kalenderen, geografi (inkludert steder så langt unna som India), bruk av jern fra meteoritter og veving av klær av fint lin. Silke, antagelig fra Kina, er funnet i Egypt så tidlig som 1000 f.Kr. De var fremragende arkitekter, og for hva det er verdt, utmerket de seg i balsamering av lik.

På Moses’ tid visste egypterne ikke hvordan man laget sadler egnet for ridning, kavalerisoldater eller smelting av jernmalm.

Spørsmål: Hvordan tolker du Apostlenes gjerninger 7:29 når folk du er lojal mot, og som burde være lojale mot deg, er villige til å tyste på deg til andre?

Svar: Moses så at i det minste noen israelitter ikke ville beskytte ham; ja, kanskje kunne israelittene faktisk ikke beskytte ham. Så Moses dro til et sted hvor han ville være trygg.

Ikke bli værende i en situasjon der du må stole på folk som har vist seg å være upålitelige, både overfor deg og overfor andre. Du kan tilgi noen for at de har behandlet deg urettferdig, eller i det minste når du mener at de har behandlet deg urettferdig. Men selv om du tilgir en tyv, trenger du ikke å stole på ham nok til å gi ham flere ting å stjele.

Spørsmål: Hva er uvanlig ved dette sitatet i Apostlenes gjerninger7:32 ?

Svar: Stefans sitat fra 2. Mosebok 3:6 følger den samaritanske Pentateuken, ikke den masoretiske teksten eller Septuaginta.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:36, krysset de Rødehavet eller Sivhavet?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Det greske ordet både i Apostlenes gjerninger 7:36 og i Septuaginta-versjonen av 2. Mosebok 15:4 er eruthro, som betyr «rød», og ikke «siv».

2. Det hebraiske ordet ligner det engelske uten vokaler: «Rd» kan være enten «Red» eller «Reed».

3. Enten var det Rødehavet, og Stefanus gjentok dette.

4. Eller så var det Sivhavet, selv om den greske Septuaginta-oversettelsen oversatte det som «Røde». Stefanus, en gresktalende jøde, gjentar bare det han hadde lært.

Oppsummering: Uansett kan Bibelen feilfritt gjengi det Stefanus sa.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:41–43, var den avgudsdyrkende kalven et falskt bilde av den sanne Gud, eller var det tilbedelse av himmelske vesener?

Svar: Stefanus sier ikke eksplisitt at gullkalven var tilbedelse av himmelske vesener. Han nevner snarere gullkalven og at Gud vendte seg bort fra dem, og at de i de påfølgende århundrene begynte å tilbe mange forskjellige avguder, inkludert himmelske vesener.

Når det gjelder bruken av gullkalven, var den et bilde av en falsk gud og brøt det første budet. Apostlenes gjerninger 7:42 indikerer at den var til falske guder. Selv om den hadde blitt laget som et utskåret bilde av den sanne Gud, ville den likevel være syndig og bryte det andre budet.

Spørsmål: Hvem var Molek og stjernen Rephan i Apostlenes gjerninger 7:43?

Svar: Dette var et sitat fra Amos 5:25–27 i Septuaginta.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:43, bør det stå «Molek og Rephan» eller «Sakkut og Kaiwan», slik den masoretiske teksten i Amos 5:26 sier?

Svar: Stefanus var en gresktalende jøde, og han siterte sannsynligvis fra Septuaginta. Siden Apostlenes gjerninger bare gjengir det Stefanus sa uten feil, kan ikke dette verset i seg selv bevise hvilken ordlyd som var den opprinnelige i Amos.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:43, når ble de fortalt at de i fremtiden skulle dra til Babylon?

Svar: I 5. Mosebok 28:64 står det at hvis israelittene var ulydige, ville de bli spredt. Det nevnes imidlertid ikke noe om Babylon. Stefan parafraserer fra Amos 5:25–27. Det ville nesten vært et sitat fra Septuaginta, bortsett fra at Amos 5:25–27 sier «utover Damaskus» både på hebraisk og i Septuaginta, mens Stefan sa Babylon, som er det nøyaktige stedet utover Damaskus hvor de sørlige israelittene ble ført i eksil.

Spørsmål: Hva er det interessante ved uttrykket «bor ikke i hus bygget av menneskehender» i Apostlenes gjerninger 7:48?

Svar: Dette uttrykket fra Stefanus er noe særegent, men det må ha gjort inntrykk på minst én tilhører. Paulus bruker det samme uttrykket når han taler til athenerne i Apostlenes gjerninger 17:24. Tanken, men ikke ordlyden, finnes i Jesaja 66:1–2 og 1. Kongebok 8:27.

Spørsmål: Hva var Stefans mål i Apostlenes gjerninger 7:51–53?

A: Stefans tilhørere var hardhjertede fordi de tenkte i andre baner. Før Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. var de tre fremtredende søylene i jødedommen 1) landet, 2) loven og 3) tempelet. Stefan snakket om alle tre , men indirekte. Stefan tok ikke avstand fra disse, men viste snarere at Gud var større enn dem.

Men husk at Stefanus ble avbrutt før han rakk å fullføre talen sin. Man kan undre seg over hvor upartiske Stefanus’ tilhørere egentlig var. Da de la klærne sine for Sauls føtter, var det sannsynligvis fordi Saul var den som hadde satt dette i gang.

Dermed sto ikke Stefans liv på spill, ettersom jødene under Saulus fra Tarsus allerede hadde avgjort Stefans skjebne. Stefans måte å tale på tyder på at hans hovedformål her ikke var å prøve å redde sitt eget liv, men å redde noen av tilhørernes liv – for evigheten. Stefan ba ikke om nåde for sitt eget liv; han ba i hovedsak om nåde for deres.

Stefanus hadde sannsynligvis allerede innsett at han ikke hadde noen sjanse, men siden han fikk en anledning til å forsvare seg, benyttet han denne siste muligheten til å forkynne for dem. Selv om talen hans kan virke lang for dagens lesere, er det faktisk mange detaljer han utelot. Men ut fra det Stefanus tok med, ser det ut til å være et mønster i budskapet hans. Han nevnte at Abraham forlot Ur og Haran, at Josef flyttet til Egypt, at Moses forlot Egypt, og først tabernaklet og deretter David i Jerusalem som bygde tempelet.

1) Det er fremgang og forandring i Guds verk.

2) Guds velsignelser er ikke begrenset til Israels land og tempelet. Gud ledet dem lenge før det fantes et tempel, og til og med lenge før de kom inn i det lovede landet. Stefanus brukte ordet «Egypt» seks ganger.

3) Israel motsatte seg alltid Guds planer. Verken Josef eller Moses ble godtatt før de dukket opp for andre gang.

Som «Believer’s Bible Commentary» på side 1604 innsiktsfullt bemerker: Jødene trodde at Stefanus var i defensiven, men mot slutten ble Stefanus anklageren, og de var faktisk de skyldige tiltalte.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:51–53 avviser folk noen ganger evangeliet fordi de ikke kan forstå det. Andre ganger avviser de evangeliet fordi de ikke vil forstå det. Hva er forskjellen?

Svar: Noen har bare fått høre en forvrengt versjon av evangeliet. Andre forstår ikke hvordan det kun kan finnes én Gud; noen kan ikke forstå hvordan vi kan bli frelst ved nåde, uten noen fortjeneste fra vår side. På den annen side kan det hende at noen andre forstår, men velger å ikke tro.

«Slik gjør dere Guds ord ugyldig for tradisjonens skyld.» Matteus 15:6b. Se også Markus 7:13.

«Heller ikke blir hans ord i dere, fordi dere ikke tror på den han har sendt.» Johannes 5:38

«… men dere prøver å drepe meg fordi mitt ord ikke har noen plass i dere.» Johannes 8:37b

Demetrius, sølvsmeden, i Apostlenes gjerninger 19:23–34. Apostlenes gjerninger 19:34 «Men da de skjønte at han [Alexander] var jøde, ropte de alle i kor i omtrent to timer: ‘Stor er Artemis fra Efesos!’»

Spørsmål: Hvordan når man frem til dem som ikke vil forstå evangeliet, slik det beskrives i Apostlenes gjerninger 7:51-53?

Svar: For det første må du forstå at det ikke er du som omvender mennesker; det er Den Hellige Ånd. Uten at Den Hellige Ånd virker i livet deres, ville det ikke være noe håp om at de skulle komme til Kristus. For det andre snakker vi ikke nødvendigvis til mennesker som helt objektivt bare ser på fakta. Noen har ekstra vanskelig for å forstå fordi de har blitt lært feil ting, og de forveksler det du sier med det de har blitt lært. Andre igjen kan hevde at de ikke forstår, men egentlig er det et spørsmål om at de ikke vil forstå. Som noen en gang sa: Du kan aldri vekke noen som later som om de sover.

Men vi må være tålmodige, for selv om de nekter å ta imot evangeliet nå, lytter de likevel; frøet blir sådd, og et frø kan fortsatt spire selv om det ligger i dvale i lang tid.

Noen ganger kan man finne felles grunnlag og knytte an til ting de allerede er kjent med. Selv da fungerer det ikke alltid. I Midtøsten finnes det en historie om en mann som gikk til dommeren i landsbyen sin og spurte hva loven sa i denne saken. Oksen hans hadde ved et uhell sluppet løs og spiddet dommerens okse til døde. Dommeren sa at loven var klar: Mannen måtte betale for den døde oksen. Mannen ba om unnskyldning fordi han sa at han hadde tatt feil av én detalj: Det var faktisk dommerens okse som hadde sluppet løs og spiddet mannens okse til døde. I så fall, sa dommeren, var loven ikke klar. Det er der uttrykket stammer fra: «Det kommer an på hvem sin okse som blir spiddet.»

For at vi skal nå frem til falne, feilunderviste mennesker, trenger vi Den Hellige Ånd og korsets kraft. Som Paulus sa om seg selv: «For Kristus sendte meg ikke for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomsord, for at ikke Kristi kors skulle miste sin kraft.» (1. Korinterbrev 1:17).

«Mitt budskap og min forkynnelse var ikke med overbevisende visdomsord, men med en demonstrasjon av Åndens kraft, slik at deres tro ikke skulle hvile på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1. Korinterbrev 2:4–5).

Spørsmål: Hva sier jødisk ikke-bibelsk litteratur i Apostlenes gjerninger 7:52, Matt 23:37 og Luk 13:34 om deres behandling av profetene?

Svar: b Pesahim 87b sier at profetene levde til de ble svært gamle (Jeremia og Daniel gjorde det). B Nedarim 38a sier at profetene var velstående (det var Josef og Daniel). Imidlertid ble profetene forfulgt og/eller drept av jødene ifølge b. Gittin 57b, b Sanhedrin 96b, Lev R 10.3; Exod R 31.16; Pesikta Rabbati 26:1-2. Dette ble imidlertid fremstilt som lærdommer de hadde dratt av disse hendelsene.

Spørsmål: Hvordan mottok de loven fra engler i Apostlenes gjerninger 7:53?

Svar: Gud brukte engler til å lede israelittene med skyen om dagen og ildsøylen om natten. Han brukte tilsynelatende også engler til å gi Moses de opprinnelige tavlene med de ti bud.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:55, siden Stefanus var full av Den Hellige Ånd, hvorfor fikk Den Hellige Ånd Stefanus til å si ting som førte til at han ble drept?

A: To svar som utfyller hverandre:

1. Den Hellige Ånd fører noen ganger bevisst lydige kristne inn i situasjoner der de vil ære Gud og dø for sin tro.

2. De hadde uansett tenkt å drepe ham. Stefanus var allerede blitt arrestert i Apostlenes gjerninger 6:11–7:1, og de hadde tenkt å steine ham uansett hva han sa.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus i Apostlenes gjerninger 7:56 og Markus 16:19 stå ved Guds høyre hånd, siden Jesus er Gud?

Svar: «Høyre hånd» betyr en æresplass. Jesus blir ofte avbildet som «sittende» ved Faderens høyre hånd, men her gir Jesus en stående ovasjon.

Ordet «Gud» i Bibelen har flere betydninger når det ikke refererer til en falsk gud. Det enkleste beviset på dette er Johannes 1:1 og Hebreerne 1:9. I hvert av disse versene brukes ordet «Gud» to ganger, og betydningene er åpenbart Faderen og Sønnen.

Ordet «Gud» har tre nært beslektede betydninger. De er:

Gud Faderen her og i 1. Petersbrev 1:2,3; Efeserne 1:3,17; 3:14; 5:20; 1. Tessalonikerbrev 1:1; 3:11; 2. Tessalonikerbrev 1:1-2; 2:16; Titus 1:4

Gud Sønnen i Hebreerbrevet 1:8–9; Johannes 1:1, 18; 20:28; Hosea 1:7, Jesaja 7:14; 1. Johannes 5:11, 12 og 21; Kolosserne 2:9; Matteus 1:23

Gud, Den Hellige Ånd, i Romerbrevet 8:9-16; Lukas 1:35; 1. Johannesbrev 4:12,13,15-16; 1. Korinterbrev3:16 + 1. Korinterbrev 6:19; Apostlenes gjerninger 5:4

I tillegg

Faderen er evig i Salme 90:2; 93:2.

Sønnen er evig i Hebreerbrevet 7:3; 13:8

Ånden er evig i Hebreerbrevet 9:14.

Spørsmål: Hvordan kunne Stefanus bli steinet i Apostlenes gjerninger 7:59, hvis Sanhedrin ikke hadde myndighet til å henrette noen?

Svar: Dette var interessante tider i Judeas regjering. Pontius Pilatus var ikke lenger til stede. På insistering fra Vitellius, prefekten i Syria, ble Pilatus kalt tilbake til Roma i vanære for å svare foran keiser Tiberius for sin dårlige styring. Det skulle ikke komme en ny romersk stattholder i Judea før senere, under Marcellus. Dette synet ville imidlertid innebære at Stefanus ble drept noe senere, i år 37 e.Kr. I denne perioden ville Vitellius ha ønsket å blidgjøre jødene, så romerne kan ha gitt uttrykk for at de ville tillate dette.

I tillegg sier den senere Mishna Sanhedrin 4:1 at i en rettssak om drap som kan medføre dødsstraff, kan straffen ikke fullbyrdes samme dag som dommen; de må vente minst en dag.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 7:59–60, ba Stefanus her til Jesus?

Svar: Ja. Han henvendte seg spesifikt til «Herre Jesus» og ba «Jesus» om å ta imot hans ånd.

Spørsmål: Hva vet vi om Saulus fra Tarsus i Apostlenes gjerninger 8:1?

Svar: Det greske teksten sier at Saulus var en «ung mann» (neanias), og man antar at han var rundt 30 år gammel. Det ville være for ung til å være medlem av Det store rådet eller til mange stillinger i synagogen. Ved steining skal vitnenes hender være de første til å steine ham til døde, ifølge 5. Mosebok 17:7. Paulus var ikke en av dem, men han passet på klærne deres. Saul var med på å drepe andre i Apostlenes gjerninger 9:1. Som Paulus husket han disse tingene levende, og skrev om dem med anger i Galaterbrevet 1:13; 1. Korinterbrev 15:9; Filipperne 3:6 og 1. Timoteusbrev 1:13.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:1, var denne forfølgelsen en god ting?

Svar: Nei, det var ondt å forfølge kristne. De ble sannsynligvis oppmuntret av Saulus fra Tarsus og fikk økt mot da de så at det ikke fikk noen negative konsekvenser å drepe Stefanus. Dette virket som en svært mørk dag for kristendommen. Men Gud brukte denne onde hendelsen til det gode, slik Gud kan bruke alle ting til det beste for dem som elsker Ham (Romerne 8:28). Tilsynelatende var de første kristne trege med å adlyde misjonsbefalingen i Matteus 28:19 og særlig Apostlenes gjerninger 1:8. Forfølgelsen drev dem ut av Jerusalem og til andre steder hvor de uansett skulle forkynne evangeliet.

I tillegg var samaritanerne, som mislikte jødene, kanskje ikke så tilbøyelige til å høre evangeliet fra folk som kom fra Jerusalem. Men siden de kristne, særlig de hellenistiske, flyktet fra Jerusalem, var samaritanerne kanskje mer tilbøyelige til å lytte til folk som de jødiske myndighetene i Jerusalem ikke likte. Kanskje er det en av grunnene til at Jesus i Apostlenes gjerninger 1:8 ba dem om å være vitner i Jerusalem og Judea, og deretter i Samaria. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 359, for mer om dette synspunktet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:1, ville de kristne ha spredt seg over hele Judea og Samaria hvis det ikke hadde vært for forfølgelsen?

Svar: De ville sannsynligvis ha spredt seg i et langsommere tempo enn hvis forfølgelsen ikke hadde funnet sted. Når kristne enten er ulydige eller trege til å adlyde Guds vilje, bruker Gud noen ganger motgang og forfølgelse for å få dem dit de skal være.

Spørsmål: Hvorfor flyktet de kristne fra Jerusalem på grunn av forfølgelsen i Apostlenes gjerninger 8:1, mens apostlene ble igjen?

Svar: Det finnes to synspunkter.

1. Ifølge *Hard Sayings of the Bible*, s. 522–523, kom forfølgelsen fra Sanhedrin og var hovedsakelig rettet mot de gresktalende kristne. Kristne som også var arameisktalende jøder, ble ikke forfulgt før senere. Se også *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 371–372, for mer om dette synet.

2. De forsøkte faktisk å forfølge apostlene da de drepte Jakob, Johannes’ bror, og fengslet Peter. Men siden Gud beskyttet Peter, forsøkte de ikke lenger, på grunn av hvordan det ville se ut for folket.

Spørsmål: Hvorfor tror du at kjetterier oppstår, ifølge Apostlenes gjerninger 8:1b–25?

Svar: Walter Martin sa en gang at kjetterier er kirkens ubetalte regninger. Når kirken ønsker å utelate undervisning om visse læresetninger, gir denne manglende hyrdevirksomheten en åpning for sekter til å trå til med falsk lære. Jeg hørte en gang om en menighet i Galveston som hadde intervjuer med kandidater til pastorstillingen. En av diakonene spurte om pastoren kunne forklare treenigheten. Pastoren sa at det var et komplekst tema og at han egentlig ikke kunne forklare det. Senere fortalte diakonen ham at det var et godt svar, for hvis han hadde sagt at han kunne forklare det, ville de ikke ha ansatt ham. Denne feilaktige holdningen til sannheten er det som kan gjøre flokken sårbar for sekter. Ja, treenigheten er kompleks, og ja, Gud har ikke fortalt oss alt om den i Bibelen. Men en erfaren, gudfryktig lærer bør være i stand til å forklare på en tilfredsstillende måte hva Gud har åpenbart om treenigheten, så vel som alle de andre viktige kristne læresetningene. Når en menighet ønsker å nedtone undervisningen i læresetningene, er menigheten moden for å avvike fra ortodoksien, selv om det kanskje tar et tiår eller så.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:1b–25, finnes det ekte kristne som er ganske annerledes i dag?

Svar: Ekte kristne er uenige om sekundære læresetninger, for eksempel troendedåp kontra barnedåp, forholdet mellom Guds suverenitet og menneskers frie vilje, nattverden og karismatiske gaver. Kristne er også uenige om hva de mener er de beste praksisene: bør små barn alltid være i kirken sammen med voksne, bør det være en standardisert læreplan, bør et kirkesamfunn eller en lokal menighet eie kirkens eiendom, bør det være et kirkesamfunnsmisjonsråd, og mange andre ting som ikke er spesifisert i Bibelen.

Spørsmål: Hvorfor sørget de fromme troende over Stefans død i Apostlenes gjerninger 8:2, siden Stefan gikk til Jesus?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan se noen grunner.

1. De var bedrøvede over denne «tilsynelatende for tidlige» døden til denne mektige Guds mann, og over alle mulighetene til å tjene Gud som gikk tapt på grunn av hans død. Men Gud har kontroll, og det som kan virke som en for tidlig død, kan ha vært en medvirkende faktor til at Saulus kom til Kristus.

2. De sørget kanskje over at de ikke ville få se Stefanus igjen før i himmelen.

3. Selv om de visste at Stefanus ville være i himmelen, er det noen ganger vanskelig å se ting gjennom troens øyne når den sønderrevne, forkrøplede kroppen til den elskede vennen lå foran dem under en haug med kalde, grusomme steiner.

Det greske ordet for «død» her, anairesei, er ikke det vanlige ordet for død, men et medisinsk begrep.

Når en kjær troende dør i dag, er det naturlig og helt i orden å sørge over at vi ikke får se dem på en stund. Men vi sørger ikke som de som ikke har noe håp, for vi skal få se dem i himmelen.

Som en sidebemerkning kan det hende at de sørget over Stefanus i det skjulte, fordi den jødiske Mishnaen sier at man ikke skal holde «åpen klagesang» for dem som er henrettet etter en dom fra Sanhedrin, selv om stille sorg var greit.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:5, dro Filippus til byen som het Samaria, eller til en by i regionen Samaria?

Svar: Det fantes både en region og en by i den som het Samaria. Den bokstavelige greske teksten lyder «en by i Samaria», så det kan være hvilken som helst by i regionen Samaria. Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.), som selv var en samaritansk kristen, sier at Simon var fra den samaritanske landsbyen Gitto/Gitta. Så enten dro Filippus til Gitto/Gitta, eller så dro Simon til en annen by. Se Justin Martyrs Første forsvar, kap. 26, s. 171, for mer informasjon.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:5–8 og8:26 –40, hvilken Filip var dette?

Svar: Skriften sier ikke om det var apostelen Filip eller den greske evangelisten Filip i Apostlenes gjerninger 6:1–5 og Apostlenes gjerninger 21:8–9. Hvis det var den greske Filip, ville dette bety at evnen til å utføre mange mektige mirakler ikke var begrenset til de tolv apostlene.

På den annen side anså både Papias, Polycrates og Eusebius evangelisten Filip i Apostlenes gjerninger 8:5 og apostelen Filip som én og samme person.

Spørsmål: Hva med den liberale kritikerteorien i Apostlenes gjerninger 8:9 om at Simon Magus var et synonym eller kodenavn for Paulus?

Svar: Denne teorien ble først fremmet av Baur, basert på konfrontasjonen mellom Peter og Simon Magus i den (kjetteriske) ebionittiske teksten «Peters erkjennelser». En annen liberal kritiker, Spitta, kaller imidlertid dette «en fullstendig absurditet». Hvorfor skulle Lukas legge til dette, hvis han var venn og reisefølge med Paulus?

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:9–24: Hvorfor prøvde Simon å kjøpe seg retten til å helbrede folk?

Svar: Sett fra Simon Magus’ perspektiv ville dette ikke ha virket så ille. Det jødiske yppersteprestembetet ble kjøpt i selevkidisk tid og under romerne. I middelalderen oppfylte noen paver den såkalte «pavelige arvefølgen» ved å kjøpe seg pavestolen. Simon Magus gjorde bare det mange andre falske religiøse ledere gjorde.

Men sett fra Guds og Peters perspektiv gjorde Simon Magus noe forferdelig. Å kjøpe det Gud gir gratis, og muligens å ta betalt for å dele ut den nåden Gud ga gratis, ville være en fornærmelse mot Gud.

Spørsmål: Ble Simon frelst her i Apostlenes gjerninger 8:9–24?

Svar: Apostlenes gjerninger forteller at Simon trodde og også ble døpt. For en vanlig iakttaker virket det ikke som om det var noen som helst forskjell mellom Simon og alle andre. Men for å bruke begrep fra amerikansk fotball, var dette en «fumble». Peter sa til Simon: «Må sølvet ditt gå til grunne sammen med deg», mens troende aldri skal gå til grunne ifølge Johannes 3:16. Peter sa at Simon ikke hadde noen del i denne tjenesten, at hans hjerte ikke var rett, og at han var forgiftet av bitterhet og bundet av urettferdighet. Simon var absolutt IKKE frelst på det tidspunktet da Peter sa disse tingene til ham. De som tror at mennesker kan miste sin frelse, og at Simon mistet sin, må innse at Simon, hvis han faktisk var frelst, bare ville ha vært frelst i høyst en time eller så. Simon virket mer opptatt av å unnslippe denne dommen enn av Guds barmhjertighet og tilgivelse.

Det virkelige svaret kan sees i Simons videre historie. Han startet en kjetterbevegelse og hadde til og med en disippel ved navn Menander, som videreførte hans kjetteriske tradisjon.

Det er her vi har vårt engelske ord «simony», som betyr å betale penger for å bli kirkelig embetsmann.

Spørsmål: Hva skjedde med Simon Magus i Apostlenes gjerninger 8:9–24?

Svar: Skriften forteller oss ingenting om Simons eventuelle omvendelse eller mangel på omvendelse. På det tidspunktet var Simon ikke frelst; ordet for tro her, pisteuo, er også det samme ordet som brukes om demonenes tro i Jakob 2:19. Lukas sier aldri at Simon mottok Den Hellige Ånd, og viktigst av alt: Peter sa at Simon [fremdeles] var på vei til fortapelse. Med andre ord: Simon «bekjente» troen, men han «besatt» ikke troen. Det engelske begrepet «simony» stammer fra dette avsnittet. Det er den onde praksisen med å forsøke å skaffe seg et kirkelig embete ved bestikkelse.

Kirkeskribentene Justin Martyr, Irenaeus, Klemens av Alexandria, Tertullian og Hippolytus forteller oss om Simons senere gjerninger som en beryktet kjetter. (Irenaeus var en disippel av Polykarp, som var en disippel av apostelen Johannes. Hippolytus var en disippel av Irenaeus.)

Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.), selv en samaritansk kristen, sier at Simon var fra den samaritanske landsbyen Gitto/Gitta. Han forteller at Simon hadde en disippel, Menander, en samaritaner fra byen Capparetaea, som startet sin egen kjetterbevegelse etter Simon. Justin sier at Simon senere dro til Roma, utførte magi, og at det der ble reist en statue til hans ære. Justinus Martyrs Første forsvar, kap. 26, s. 171. Justinus tar nesten helt sikkert feil her. En statue på en øy i elven Tiber ble gravd opp med inskripsjonen «Semoni Sanco Dei Fidio», som refererer til «Semo Sancus», en sabinsk gud som ligner på Herkules. Se The Expositor’s Greek Testament, bind 2, s. 213 for mer om dette.

Irenaeus viet i *Mot kjetteriene* (182–188 e.Kr.) hele kapittel 23 til Simon Magus. Han sa at keiser Claudius hedret Simon Magus med en statue på grunn av hans magi. Irenaeus sier at Simon lærte at han viste seg for jødene som Sønnen, for samaritanerne som Faderen og for andre folkeslag som Den Hellige Ånd. Simon befridde en kvinne fra Tyrus ved navn Helena fra slaveri, og han sa at hun var den første frukten av hans tanker. Simon hevdet at dette var den samme Helena som den trojanske krigen hadde blitt utkjempet om. Irenaeus sier at Simon Magus’ etterfølger var kjetteren Menander.

Også i *Mot alle kjetterier* (200–210 e.Kr.) er det første kapitlet viet til en drøfting av Simon Magus. Tertullian sier at Simon kalte seg selv «Den høyeste dyd», og at hans etterfølger var Menander.

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier i *En avhandling om sjelen*, kap. 34, at Simon viet all sin energi til å ødelegge sannheten etter at Peter hadde irettesatt ham. Han legger til at Helena var en kvinne fra Tyrus som var slave i et bordell.

Se for sitater fra andre forfattere.

Spørsmål: Var dette en vanlig opplevelse i Apostlenes gjerninger 8:14–17?

Svar: Nei. At de ventet med å tro på Jesus uten å ha Den Hellige Ånd i seg, skyldtes enten:

1. at apostlene kom, eller

2. utilstrekkelig undervisning fra Filippus, eller

3. Feil forståelse av det Filip underviste om.

Hvis de hadde mottatt Den Hellige Ånd uten apostlene, ville de kanskje ha sett på seg selv som en «andre menighet», uavhengig av menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Men de manglet noe inntil apostlene fra Jerusalem kom, og derfor var alt knyttet til den [ene] menigheten, som ble grunnlagt i Jerusalem. Denne opplevelsen var en overgangsfase i kirkens historie.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke Den Hellige Ånd gitt til samaritanerne da de først hørte evangeliet, i Apostlenes gjerninger8:15 –17?

Svar: Kristne har to synspunkter.

1. Forkynnelsen de hørte, var ufullstendig.

2. Forkynnelsen gikk bra, men for denne «store overgangen» i forkynnelsen til samaritanerne var det passende at noen av apostlene var til stede før Den Hellige Ånd kom over disse ikke-jødene. Se *1001 Bible Questions Answered*, s. 50, 53, for mer om dette synspunktet.

Spørsmål: Hva var formålet med at Filippus reiste fra Jerusalem mot Gaza i Apostlenes gjerninger 8:26?

Svar: Fra Filippus’ perspektiv hadde han ingen anelse. Det var mange mennesker i Jerusalem, og svært få som reiste de 50 miles langs ørkenveien fra Jerusalem til enten Nye Gaza (bygget i 57 f.Kr.) eller Gamle Gaza (plyndret i 93 f.Kr.), også kjent som Gaza ved ørkenen. Det var mange troende å disippelgjøre, mange ikke-troende å dele evangeliet med, og generelt mange muligheter for vitnesbyrd – langt flere enn det ville være på en ørkenvei. Filip visste ikke hvorfor han ble befalt å dra til Gaza. Forresten viser Apostlenes gjerninger 8:40 at Filip aldri kom seg til Gaza, i hvert fall ikke på denne reisen.

Men sett fra Guds synspunkt var det et viktig formål med at Filippus tok en omvei for å snakke med bare én mann. Kristendommen fikk sin begynnelse i Etiopia fra dette tidspunktet. Det er som om jødedommen forberedte dette folket på evangeliet, og Gud utnyttet dette med en gang. Verken Filippus eller demonene kunne imidlertid vite dette. Dessuten hadde kristne ennå ikke forkynt evangeliet utenfor Jerusalem og Samaria, og derfor førte Gud Filippus til etiopieren.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:27, når kan Gud be oss om å gjøre noe uten at vi vet hvorfor?

Svar: Gud kan gjøre det når som helst Han ønsker det. Gud kan gjøre det for å prøve vår lydighet, eller fordi Han vil at vi skal reagere slik vi ville gjort hvis vi ikke kjente hele historien.

Man kan se på historien om den store misjonæren Adoniram Judson, som levde fra 1788 til 1850. Han ble født i Malden, Massachusetts, som sønn av en kongregasjonalistisk prest og hans kone, og Adoniram fulgte Kristus fra barndommen av. Han begynte på college (senere Brown University) som 16-åring og ble uteksaminert som beste student i sin årgang da han var 19. Mens han gikk på college, ble han imidlertid god venn med en skeptiker og deist og mistet troen. Han åpnet en skole og skrev en lærebok i grammatikk og matematikk. Senere, på en reise, bodde han på et vertshus, og han hørte dødsstønningen fra personen i rommet ved siden av. Dagen etter fant Adoniram ut at personen hadde dødd, og «tilfeldigvis» var det hans beste venn. Etter dette vendte Judson tilbake til troen i 1808. Han kunne latin, gresk og hebraisk. Judson og hans kone Nancy giftet seg, og dagen etter gikk de om bord på et skip til Calcutta i India som kongregasjonalistiske misjonærer i 1812. Judson studerte også dåpen og kom til den konklusjonen at dåpen var noe troende skulle gjennomføre; den var ikke ment for spedbarn. Da han ankom, forlot han derfor den kongregasjonalistiske misjonen og ba de sørlige baptistene om støtte, noe de ga ham. William Ward døpte ham. Under den britisk-amerikanske krigen i 1812 beordret Det britiske ostindiske kompani amerikanske misjonærer ut av India, så i 1813 gikk de om bord på et skip til Burma; hans kone aborterte om bord på skipet. Han brukte tre år på å studere burmesisk, omtrent 12 timer om dagen. Fra 1810 til 1823 opplevde han at bare 18 mennesker kom til tro på Herren, men han var i gang med sitt 24 år lange arbeid med å oversette Bibelen til burmesisk, noe han fullførte. Under den anglo-burmesiske krigen i 1824 kastet den burmesiske kongen ham og hans partner i et forferdelig, rottebefengt fengsel. Hans gravide kone fødte deres tredje barn. Deretter døde hans andre barn, og i 1824 døde hans kone. Så, i 1827, døde hans tredje barn.

Mens han forkynte for karenene og andre stammefolk i sør, løskjøpte og frigjorde Adoniram en slave fra en av sine omvendte: Ko Tha Byu. Han var ikke en særlig lovende kandidat. I motsetning til Judson kunne han ikke lese. Mens Judson hadde tilbrakt tre slitsomme år der, kunne Ko Tha Byu ikke engang snakke burmesisk. Han hadde vært banditt, og han kunne ikke huske hvor mange menn han hadde drept, selv om det var minst 30. – virkelig upåklagelige referanser! Etter at han ble frigjort, ble han døpt, og forsvant deretter umiddelbart inn i jungelen for å dra tilbake til stammen sin. Men da han forkynte for sine medlemmer av karen-stammen, kom fire av dem umiddelbart til Kristus. Karen-folket hadde en «eldretradisjon» om en uforanderlig, evig og allmektig Gud, Skaperen, som skapte mannen og en kvinne tatt fra hans ribbein. De ble fristet av djevelen, og det ble fortalt at en frelser en dag skulle komme. De trodde at hvite utlendinger en dag ville bringe dem hellige skrifter om dette. Kristendommen spredte seg som en løpeild da Ko Tha Byu og George og Sarah Boardman evangeliserte det sørlige Karen-folket. Oppmuntret av dette rystet Judson av seg sin årslange depresjon. Så dro han til jungler fulle av tigre for å evangelisere det nordlige karenfolket. Med alle disse vanskelighetene, tilbakeslagene og den spede innledende responsen, hva ble resultatet? Da han døde, fantes det 100 menigheter og 8 000 troende, hovedsakelig fra karen- og kachin-stammene. I dag er landene med flest sørlige baptister USA, India og Myanmar. (hentet fra Wikipedia om Adoniram Judson, 30.03.2018).

Spørsmål: Hvem var Candace i Apostlenes gjerninger 8:27?

Svar: Kandake (eller Kandake) var en betegnelse på dronningene av Nubia, på samme måte som «farao» er en betegnelse på kongene av Egypt, og «keiser» var en betegnelse på keiserne av Roma.

En etiopisk dronning regjerte alltid som regent for sin sønn, fordi sønnen ble ansett som et barn av solen og for hellig til å ta seg av verdslige saker. Dette er basert på Bion av Soli, *Aethiopica* 1; Strabos *Geografi* 17.1.54; Plinius den eldres *Naturhistorie* 6.186, Dio Cassius’ *Romas historie* 54.5.4 og Eusebius’ *Kirkehistorie* 2.1.13 NPNF2 s. 105.

Spørsmål: Hvorfor ville en etiopier i Apostlenes gjerninger 8:27 dra til Jerusalem?

Svar: Det gamle landet som ble kalt Etiopia, lå faktisk nord for det moderne Etiopia, i det som i dag er Sudan. Etter 590 f.Kr. bemannet jødiske leiesoldater en festning ved Elefantina i Sør-Egypt for å hindre nubierne i å angripe Egypt. Noen av dem som kom fra Etiopia, kan ha vært etterkommere av disse soldatene.

I tillegg besøkte dronningen av Saba Jerusalem i Salomos tid (rundt 960 f.Kr.). Selv om Saba lå på den andre siden av Rødehavet fra Etiopia, konverterte tilsynelatende noen mennesker fra det området som i dag utgjør Etiopia til jødedommen på den tiden, og de var fortsatt der i det tjuende århundret. I det tiende århundret e.Kr. kjempet det nord-etiopiske kongedømmet Beni Hamwiyah mot det kristne etiopiske kongedømmet sør for dem.

Irenaeus’ *Mot kjetteriene* (180–188 e.Kr.), bok 3, kap. 12.6, s. 432, og Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 2, kap. 1.13, s. 105, sier at eunuken ble sendt av Gud for å forkynne for etiopierne.

Oppsummert var denne etiopieren sannsynligvis på vei til det jødiske tempelet fordi han tilhørte den jødiske religionen. I tillegg er det mulig at han også hadde en liten andel jødisk blod i seg.

Spørsmål: Hvorfor står det i Apostlenes gjerninger 8:27 at etiopieren dro til Jerusalem for å tilbe, i stedet for til tempelet?

Svar: I 5. Mosebok 23:1 står det at en eunukk ikke fikk gå inn i tempelet. Siden han, som eunukk, ikke hadde lov til å gå inn i selve tempelet, kunne han i det minste gå til den ytre gårdsplassen for hedningene. Vi vet ikke om han dro til Jerusalem med den kunnskapen eller ikke.

Før Filippus sluttet seg til ham, kan han ha lest Jesaja 56:3–7. Den etiopiske eunukken kunne likevel ha reist til Jerusalem for å feire påsken, og fått andre til å gå til tempelet på hans vegne.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 8:36, bør en person døpes når vedkommende tror?

Svar: Når en person tror og forstår hva det innebærer å være kristen, bør vedkommende døpes. Her er det to spørsmål: undervisning før dåpen, og dåp av troende kontra dåp av spedbarn.

1. Noen kristne mener at en person bør døpes umiddelbart etter at vedkommende har kommet til tro på Kristus, slik den etiopiske eunukken ble. Andre kristne mener at det først bør gis undervisning, og menigheten i Alexandria tok dette til det ytterste ved å ha et toårig katekumenat før dåpen. Legg merke til at eunukken var kjent med Skriftene før han møtte Filippus, og selv om hans kunnskap var ufullkommen, var den tilstrekkelig til at han kunne døpes umiddelbart.

2. Dette verset tar ikke opp spørsmålet om dåp av troende kontra spedbarn. Alle kristne mener at hvis en voksen tror på Kristus og ennå ikke er døpt, bør vedkommende døpes. Se drøftingen om dåp av troende og spedbarn i Kolosserne 2:11–12 for mer informasjon.

Som en sidebemerkning: Vi vet ikke nøyaktig hvor på denne ørkenveien Filip og eunuken gikk ned i vannet for å bli døpt, men Wadi el-Hesi, nordøst for Gaza, ville ha vært praktisk og lå på veien. Vi kan imidlertid ikke være sikre, fordi det fantes en rekke sesongavhengige wadier mellom Jerusalem og Gaza, og klimaet i Palestina var litt mindre tørt den gangen.

Spørsmål: Hvorfor var de jødiske prestene i Apostlenes gjerninger 9:1-2 så ivrige etter å drepe kristne?

Svar: Det er tre samtidige grunner.

Først og fremst en religiøs trussel: At Jesus kom og innførte nye ordninger som gikk på tvers av fariseernes tradisjoner, utgjorde en trussel mot deres religiøse lederskap.

Sekundært politisk makt: Det var på denne tiden at romerne tok fra dem noe som ble ansett som svært viktig for de jødiske lederne; retten til å henrette mennesker for alvorlige forbrytelser. Siden romerne tilsynelatende ville godta drap på kristne, er en antagelse at dette ville være en måte å i det minste gi inntrykk av å beholde den makten.

Åndelig sett var Satan i sving her. Selv i dag ønsker Satan å drepe Guds tilbedere.

Spørsmål: Hvorfor skulle brev fra jødiske (ikke romerske) ledere i Jerusalem i Apostlenes gjerninger 9:1–2 ha noen virkning på en ikke-jødisk by utenfor Judea? Tenk deg at jeg går til min pastor og ber ham skrive et brev til Nord-Koreas leder for å få ham til å løslate alle kristne fanger. Når jeg reiser til Nord-Korea for å overlevere det, hvordan tror du det vil bli mottatt? Hvis du tror det ikke ville gå bra, hvorfor skulle da Saulus forvente en bedre mottakelse i Damaskus?

Svar: Det finnes to svar, og begge kan være riktige.

1) Det er sannsynlig at Roma ville anerkjenne de jødiske prestenes rett til å utlevere jøder fra andre byer for å stille dem for retten.

2) Den nabateiske arabiske kongen av Syria og Damaskus på den tiden, Aretas IV, hatet romerne som kontrollerte ham. Det er svært sannsynlig at han ville innvilge de jødiske prestene en tjeneste, da han visste at også de mislikte Roma. Det var mange jøder i Damaskus; Josefus rapporterer at innbyggerne i Damaskus drepte (motstridende opplysninger) enten 10 500 eller 18 000 jøder i byen.

Til slutt var Saul kanskje ikke sikker på om brevene fra de jødiske prestene ville bli anerkjent eller ikke.

Spørsmål: Hva visste Saul i Apostlenes gjerninger 9:1–2?

Svar: I sitt eget liv satte Saul sannsynligvis stor pris på tradisjon. Ifølge 1. Mosebok 10:4 og arkeologiske funn var enten byen Tarsus eller folket der eldre enn Abraham. I Filipperne 3:4–6 pekte Paulus på sin herkomst, sin stilling som fariseer og sin iver. Det vil si før Filipperne 3:7–8, der Paulus sa at alt dette var som møkk sammenlignet med å kjenne Kristus.

Når det gjaldt de kristne, visste Saul at de var hengivne, villige til å ofre seg og ville gå langt for å vinne jøder for Kristus.

Spørsmål: Hvorfor skiller beretningen i Apostlenes gjerninger 9:3–8 seg fra beretningene i 22:6–11 og Apostlenes gjerninger 26:12–18?

Svar: Beretningene skiller seg fra hverandre på tre punkter.

Lyset og Paulus’ følgesvenner

Apostlenes gjerninger 26:13: Lyset var rundt Saul og hans følgesvenner

Apostlenes gjerninger 22:6,9: Saul og hans følgesvenner så alle et sterkt lys.

Apostlenes gjerninger 9:3: Et lys fra himmelen strålte rundt Saul, men det spesifiseres ikke hva som var rundt hans følgesvenner eller hva de så.

Konklusjon: Både Saul og hans følgesvenner så et sterkt lys som omringet dem. Det presiseres ikke om lyset først omringet Saul eller omringet dem alle samtidig, og det spiller egentlig ingen rolle.

Stemmen og Paulus’ følgesvenner

Ikke svaret: I Apostlenes gjerninger 22:8–9 kan Paulus ganske enkelt ha tatt feil av hva mennene hørte, og Skriften har trofast gjengitt det Paulus sa. Men Paulus visste det sannsynligvis, og han tok sannsynligvis IKKE feil her.

Svaret:

Apostlenes gjerninger 26:14 Saul fra Tarsus (Paulus) hørte en stemme. Det står ikke noe om hva hans følgesvenner hørte

Apostlenes gjerninger 22:9 Sauls følgesvenner hørte ikke/forsto ikke stemmen.

Apostlenes gjerninger 9:7 Sauls følgesvenner hørte lyden, men så ingen.

Konklusjon: Det er ikke noe problem om Sauls ledsagere hørte en lyd, men ikke forsto stemmen. Ordet i Apostlenes gjerninger 22:9 brukes 153 ganger i Lukas’ skrifter. 57 ganger betyr det «å lytte for å forstå», og 7 ganger betyr det «å adlyde». Dette verbet i genitivform har en tendens til å bety bare «å høre». I akkusativform, slik det brukes i Apostlenes gjerninger 22:9, betyr det ofte «å lytte for å forstå», selv om det også kan bety «å høre».

Holdningen til Sauls følgesvenner

Apostlenes gjerninger 26:14 Saul og alle hans følgesvenner falt til jorden

Apostlenes gjerninger 22:6–9: Saul falt til jorden, men det står ikke noe om hva følgesvennene hans gjorde.

Apostlenes gjerninger 9:7 Sauls følgesvenner sto der målløse.

Konklusjon: Alle sto opprinnelig oppreist. Saul ble blindet og falt til bakken. Etter først å ha stått målløse, ville frykten for stemmen og lyset lett få hans følgesvenner til å falle til bakken også.

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Paulus i Apostlenes gjerninger 9:4-7 hørte og så andre ting enn de andre?

Svar: De andre mennene så lyset og hørte lyden, men Gud hadde bare til hensikt at Saul skulle forstå ordene.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 9:11, finnes det noen arkeologiske bevis for at det fantes en «Rett gate» i Damaskus?

Svar: Ja. Ikke bare finnes det arkeologiske bevis på at gaten en gang var flankert av søyleganger, men gaten er også i bruk i dag. Gaten går fra nordøst til sørvest og var på Paulus’ tid minst to miles (3,2 km) lang.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger9:15 –16: Hvorfor valgte Gud Saulus fra Tarsus som sitt utvalgte redskap?

Svar: Dette er ett av flere vers som viser at Herren virker på mystiske måter. Selv om vi i dag alle kan lese Apostlenes gjerninger og se at Gud valgte riktig, må dette ha virket svært merkelig for Ananias. Det er forståelig at Ananias, selv om han trodde på Gud, ba om bekreftelse i Apostlenes gjerninger 9:13–14, og Gud ga ham den fritt og nådig.

Spørsmål: Hva var poenget med å fortelle Ananias i Apostlenes gjerninger 9:16 hvor mye Saul ville komme til å lide for Kristi navn?

Svar: Det står ikke i Skriften. Ananias burde ikke ha følt at Saulus fra Tarsus slapp «lett unna», for lidelsene han måtte gjennomgå, var sannsynligvis større enn de lidelsene han påførte noen enkeltperson.

Spørsmål: Hvem var det som prøvde å drepe Paulus i Apostlenes gjerninger 9:23?

Svar: I Apostlenes gjerninger9:23 står det at jødene prøvde å drepe Paulus. I tillegg står det i 2. Korinterbrev 11:32–33 at stattholderen under kong Aretas også prøvde å arrestere Paulus.

Spørsmål: Hvorfor var disiplene redde for Saul i Apostlenes gjerninger 9:26, siden de jo ikke burde ha vært redde for døden?

Svar: Kristne skal være kloke, og Jesus sa til de troende at selv om forfølgelse var uunngåelig (Johannes15:20 ), kan de troende flykte fra forfølgelsen (Matteus10:23 ).

I tillegg kan disiplene naturlig nok ha fryktet den smertefulle døden som Saulus fra Tarsus hadde påført andre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 9:27–28, var Barnabas modig eller dumdristig da han presenterte Saulus, en potensiell «infiltratør», for de andre?

Svar: Selv om mod og dumdristighet kan gå hånd i hånd, var ikke Barnabas dumdristig her. Hans tillit til det Gud hadde gjort i Saul ga Barnabas motet til å gå videre og presentere Saul for de andre.

Spørsmål: Hvorfor tror du at Barnabas i Apostlenes gjerninger 9:27–28 var så frimodig at han ikke var redd for Saulus, selv om de andre var det?

Svar: Skriften sier det ikke, men vi kan spekulere i tre grunner.

Temperament: Barnabas var en oppmuntrende type, og han var kanskje mer villig til å stole på noen.

Tilbrakte tid med Paulus Barnabas hørte ikke bare rykter om at Paulus kanskje hadde forandret seg; han snakket med Paulus selv og hørte Paulus diskutere med andre i Damaskus.

Gud viste ham: Hvis Gud kommuniserte med Barnabas om Paulus, slik Gud gjorde med Ananias, eller hvis Gud ga Barnabas selvtillit, ville Barnabas selvfølgelig ikke være redd.

En lærdom vi kan trekke av dette er at Gud ikke alltid åpenbarer ting for kirkens lederskap først. Ledere bør også være villige til å lære av andre medlemmer.

Spørsmål: Hvordan levde menighetene i frykt for Herren i Apostlenes gjerninger 9:31, og hvordan bør vi gjøre det i dag?

Svar: De hadde en dyp ærefrykt for Gud og hans makt. De respekterte hans ord, og frykten for Herren var en drivkraft for evangelisering og et hellig liv.

Andre vers som viser en troendes frykt for Herren, er 1. Mosebok 22:12; Ordspråkene 1:7; 1. Samuelsbok 12:14; 2. Krønikebok 6:33; 19:7; Nehemja 5:9; Salme 19:9; 22:25; 33:8; 119:74; 128:1; Predikeren 8:13; 12:13; Jesaja 11:3; Jeremia 5:22; Mika 6:9; Malaki 3:5 og 2. Korinterbrev 5:11.

Spørsmål: Var garveryrket, som nevnes i Apostlenes gjerninger9:43 , et urent yrke for jøder?

Svar: Israelittene lærte dette viktige håndverket av egypterne, selv om også syrerne drev med dette. Jødene anså ikke garveryrket som et godt yrke blant jødene på Jesu tid, siden de måtte håndtere døde dyr for å fjerne skinnene. Simon fant fellesskap blant de kristne, men han ville kanskje ikke ha funnet fellesskap blant jødene. Dette var et seremonielt urent yrke, og i Joppe lå garverhusene i sør, like utenfor Joppe ved kysten (der de brukte kjemikaliene kunne kastes).

Spørsmål: Hva er den viktigste anvendelsen av disse to budskapene i Apostlenes gjerninger 10?

Svar: Budskapet som ble formidlet til Kornelius i Apostlenes gjerninger 10:1–8, er at evangeliet kommer fra jødene. I Apostlenes gjerninger 10:9–23 er budskapet som ble formidlet til Peter, at evangeliet også er for hedningene.

Spørsmål: Hva vet vi om Kornelius i Apostlenes gjerninger 10:2, 4 og 31?

A: Kornelius hadde både et uvanlig og et vanlig navn. I 82 f.Kr. frigjorde Kornelius Sulla 10 000 slaver, som alle deretter skiftet navn til Kornelius til hans ære. «The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 384–385, antar at Kornelius kanskje nedstammet fra en av dem. Vi vet at det romerske «italienske regimentet» tjenestegjorde i Syria i år 69 e.Kr.

Cornelius selv var en uvanlig mann; han var soldat i en okkupasjonshær, men likevel ga han penger for å hjelpe de fattige i det okkuperte landet. Han hadde sannsynligvis en viss privat formue, siden han kunne gi så mye almisse. Om centurioner generelt sier historikeren Polybius: «Det forventes ikke at centurioner skal være dristige og eventyrlystne, men snarere gode ledere med et rolig og klokt sinn, ikke tilbøyelige til å gå til angrep eller starte kamper uten grunn, men i stand til, når de blir overmannet og hardt presset, å stå fast og dø på sin post.» Historiebok 6, kap. 24. Cæsarea var hovedstaden i Judea så langt det gjaldt den romerske regjeringen.

Det står at Kornelius var centurion for en kohort. «Centurion» betydde over 100 menn, men centurioner ledet vanligvis en kohort, som utgjorde en tidel av en legion, eller 300 til 600 menn. Den «italienske kohorten» var sannsynligvis Cohors II Miliaria Italica Civium Romanorum. Denne kohorten besto av frigitte slaver fra Italia som hadde fått romersk statsborgerskap og som alle var bueskyttere. De ble overført til Syria litt før år 69 e.Kr. og deltok i erobringen av Jerusalem både i år 70 e.Kr. og 135 e.Kr. Selv om arkeologer ikke uavhengig kan bekrefte hvor kohorten befant seg i årene 41–44 e.Kr., er det logisk at vannforsyningen i Cæsarea måtte bevoktes.

For øvrig var denne hendelsen svært viktig for Peter, ettersom han tok den opp igjen i Apostlenes gjerninger 11 og 15:6–9.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:2, 4, 31, hva var sammenhengen mellom Kornelius’ almisser og at Gud besvarte hans bønner?

Svar: Kornelius så sannheten om Gud i Det gamle testamente. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Kornelius’ almisser var på ingen måte nødvendige for at den Allmektige Gud skulle kunne handle eller besvare hans bønner.

2. Kornelius’ oppriktige bønner ble hørt, akkurat slik Gud hører alles oppriktige bønner om å lære Ham å kjenne.

3. Det er interessant at både almisser og bønner kom frem for Gud. Det er nesten som om almissene ble betraktet som en form for bønn eller som noe som styrket hans bønner.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:2, 22, 44–48 var Kornelius gudfryktig og ba regelmessig til Gud, men han var likevel ikke født på ny før Peters besøk. Ville Kornelius ha havnet i helvete hvis han hadde dødd?

Svar: Dette er et hypotetisk spørsmål. Hvis den Gud vi snakker om enten ikke var klok nok til å vite at Kornelius ville ta imot Jesus med glede, eller ikke mektig nok til å holde Kornelius i live frem til dette tidspunktet, så snakker vi ikke om Bibelens Gud.

Legg merke til at Kornelius’ bønner og gaver, før han hørte om Jesus, var et godtatt minne for Gud. Dette gjelder også for mennesker som døde før Jesus og som adlød Guds ord i Det gamle testamente, og Kornelius ble respektert av jødene, ikke for sin frykt for en hvilken som helst gud, men for sin frykt for den sanne Gud, deres Gud.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:10–16 og Markus 7:17–23 – siden Jesus sa at han ikke ville oppheve noe i loven i Matteus 5:17 – hvorfor følger ikke kristne da de gamle testamentiske kostholdsreglene slik muslimer [angivelig] gjør?

Svar: Selv om verken kristne eller muslimer følger kostholdsreglene, gjør ikke kristne det fordi de lytter til Jesus. Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

På den tiden fulgte Jesu etterfølgere kostholdsreglene i Det gamle testamente. Jesus sa faktisk at ikke en eneste bokstav eller prikk skulle forgå før alt var fullført.

Faktumet om Jesu oppstandelse endret fundamentalt måten Gud omgikk sine barn på. En engel informerte Peter, Jesu apostel, om at Gud hadde gjort all mat ren i Apg 10:9–16. Legg merke til at det ikke står at disse dyrene alltid var rene, men snarere at Gud hadde gjort dem rene.

Selv muslimer som fremfører denne innvendingen, må selv innrømme at noen av kostholdslovene i Det gamle testamente ikke skal følges. Muhammed lærte muslimene at de kunne spise kamelkjøtt (Sahih Muslim, bind 1, bok 1, nr. 220, s. 70), men 3. Mosebok 11:3–8 og 5. Mosebok 14:6–8 forbyr å spise kamel.

Hør på Jesus i Matteus 15:10, 17–20 og Markus 7:14–15. Jesus sa at det er det som kommer ut av et menneske som gjør ham uren, ikke det som går inn. Markus 7:19 viser at Jesus dermed erklærte all mat for ren. Hvis vi kaller Jesus en profet, bør vi lytte til hans ord.

En stemme fra himmelen befalte Peter å spise i Apostlenes gjerninger 10:10-16 og viste ham at kostholdslovene bare gjaldt frem til Jesu offer, ikke etterpå. Vi bør adlyde stemmen til Guds engel og Jesu apostel.

Avslutningsvis bør vi ikke ignorere det Guds profeter sa, men lytte til dem.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:20–23, da Peter ble befalt å ikke nøle med å dra sammen med de tre mennene, var Peter da ulydig ved å stille dem spørsmål, invitere dem inn i huset sitt og dra av gårde neste dag?

Svar: Kanskje var ikke Peter så rask som han kunne ha vært. På den annen side, hvis det var sent på dagen, var det eneste praktiske å gjøre å dra tidlig neste morgen i stedet for å prøve å finne et hus i mørket. Husk at de den gang ikke hadde gateskilt eller gatelys.

Uansett hadde Peter definitivt til hensikt å dra med dem. Det var ikke lovlig for en jøde å spise sammen med en ikke-jøde, men etter at Peter hadde lært sin lekse fra synet, inviterte han mennene til å spise sammen med ham.

Det krevde sannsynligvis både mot og en direkte visjon for å overbevise Peter om å spise noen form for mat. Den jødiske skeptikeren Asimov påpeker i *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 1050, at jøder i makkabéertiden hadde dødd under tortur heller enn å spise svinekjøtt.

Spørsmål: Hvorfor prøvde Kornelius å «tilbe» Peter i Apostlenes gjerninger 10:25–26?

Svar: Det greske ordet her er proskuneo, som betyr enten «tilbe» eller «å falle ned i ærbødighet». Enten var Kornelius, som ennå ikke var undervist i den kristne troen, forvirret da han prøvde å tilbe Peter, eller så hadde han ikke til hensikt å tilbe, men å vise stor respekt for den som skulle lære ham veien til frelse.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:28, var det bare ikke-jøder generelt som ikke skulle betraktes som vanlige eller urene, eller hver eneste person?

Svar: I dette verset betyr «ingen» at det gjelder alle mennesker, uansett hvem de er eller hvilken rase de tilhører.

Spørsmål: Hvordan kunne Lukas i Apostlenes gjerninger 10:30–33 ha skrevet: «Jeg har fastet siden onsdag, da jeg ved den niende time ba i mitt hus, og da dukket det opp en mann i strålende klær som sto foran meg?» Ba Kornelius i fire dager i strekk helt frem til den niende time (kl. 15.00) da han snakket med Peter? Og hvilken dag dukket mannen i strålende klær opp? Til slutt: Hva er den språklige begrunnelsen for å oversette APO … MECRI …-konstruksjonen i Apostlenes gjerninger 10:30 som noe annet enn en «varighet» på fire dager i tid? Noe som «for fire dager siden» virker for meg bare som ubegrunnet språklig akrobatikk.

Svar: La oss se på alle de tre versene: Apostlenes gjerninger 10:30–32 sier: «Cornelius svarte: ‘For fire dager siden var jeg hjemme og ba akkurat nå, den niende timen. Plutselig sto en mann i strålende klær foran meg og sa: ‘Cornelius, din bønn er blitt hørt, og dine gaver til de fattige er blitt husket foran Gud. Send derfor bud til Joppe etter Simon, som kalles Peter. Han er gjest i hjemmet til Simon, garveren, ved sjøen.’» (BSB)

Lukas gjengir det Kornelius sa. Dette var et avgjørende øyeblikk for menigheten, for det var i dette øyeblikket at menigheten, og særlig Peter, forsto klart at Kristus ikke var sendt bare til jødene, men til hele jorden. Lukas kan ha hørt hvordan denne avgjørende hendelsen skjedde direkte fra Peter, eller så kan han ha fått vite dette fra noen andre. Lukas kan ha sitert det Kornelius sa ordrett, eller det er svært sannsynlig at han omskrev det. Det spiller imidlertid ingen rolle; det er meningen som er viktig.

Når en person snakker, kan noen alltid finne tvetydighet hvis de leter lenge og grundig nok, uansett om det virkelig er tvetydighet eller ikke. I andre tilfeller, inkludert dette, kan en setning i en persons ord i seg selv tolkes på flere måter, men sunn fornuft gjør betydningen klar for alle tilhørerne. Her er hendelsesforløpet, i omvendt rekkefølge.

3. Peter kom et par dager etter at han ble hentet (Apg 10:23–24)

2. Mannen i skinnende klær ba Kornelius om å sende bud etter Peter.

1. Før dette ba Kornelius da mannen i strålende klær dukket opp.

Sunn fornuft tilsier at «denne timen» da Kornelius ba, var den samme timen (kl. 15.00) for fire dager siden, ikke denne timen på denne dagen. Ellers ville Kornelius ha sendt mennene for å hente Peter etter at mennene allerede hadde dratt for å hente ham.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:31, husker Gud alle de rettferdige gjerningene folk gjør?

Svar: Gud kjenner alle de rettferdige (og urettferdige) gjerningene vi gjør, selv før vi ble født (Salme 139). Men når det gjelder å telle dem for å få belønning i himmelen, er det ikke nødvendigvis slik. Esekiel3:20 gir et eksempel på en rettferdig mann som vendte seg bort fra sin rettferdighet, og hans rettferdige gjerninger ble ikke husket. Også Paulus var bekymret for at han skulle drive bort og miste kronen han hadde arbeidet for.

Q: Hvordan kunne Peter i Apostlenes gjerninger 10:34-35 [angivelig] motsige Jesus ved å si at Gud tar imot mennesker fra alle nasjoner som frykter Gud og gjør det rette, når Jesus i Johannes 14:6 sa at ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus? (Muslimen Ahmad Deedat tok dette opp.)

Svar: Det er ingen motsetning her. Gud har barn som tror på ham fra alle nasjoner. Det finnes arabere, kinesere, australiere, afrikanere, europeere, eskimoer, chilenere og argentinere som tror på Jesus. Uansett hvilken folkegruppe du tilhører, fra Ababda til Zuni, er Jesus for deg.

Ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus. Selv mennesker som patriarken Abraham, som døde før han hørte navnet Jesus, kommer bare til Faderen i himmelen gjennom Jesus. I Johannes 8 sa Jesus at Abraham så [i fremtiden] Jesu dag og gledet seg.

Det er tre punkter å huske på:

1) Ikke alle som har kommet til himmelen, har hørt navnet Jesus før de døde, for eksempel de som fulgte Gud i Det gamle testamente før de hørte om Jesus.

2) Alle som setter sin lit til den sanne Gud, kommer til himmelen gjennom Jesus.

3) De som avviser Jesus i dette livet (og aldri omvender seg), har avvist den eneste veien de kunne ha kommet til himmelen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:34 oppdaget Peter at hans «fordommer» mot hedningene var i strid med Guds vilje. Hva bør vi gjøre hvis vi plutselig oppdager at vi har fordommer mot visse mennesker?

Svar: Det finnes ulike typer og grader av fordommer mot ulike grupper av mennesker, ikke bare basert på kjønn eller mot svarte, hvite, latinamerikanere, asiater osv. Fordommer kan også være rettet mot de fattige eller de rike, mot de med lavere eller høyere utdanning, de som er mindre eller mer moteriktige, nørder eller mange andre faktorer.

Men uansett type og grad av fordommer, bør vi utrydde dem i våre liv. Tiden for å handle er «nå», så snart du oppdager dem. Bli venn med noen fra den gruppen, og som Filipperne 2:3–4 lærer oss, sett deres interesser høyere enn dine egne. Adlyd straks og gled deg over at Gud har fjernet skyklappene fra øynene dine, som du kanskje ikke engang var klar over at du hadde.

Hvis du oppdager at en medtroende har fordommer, er det veldig trist. Men vedkommende kan likevel være en ekte troende, bare ulydig eller blind. I tillegg til å be for dem, bør du oppmuntre dem på en positiv måte til å uttrykke sin kjærlighet til «alle mennesker», til å elske sin neste som seg selv.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:34–43, hvor nær er dette Peters faktiske ord?

Svar: Selv om Lukas kunne ha omskrevet det, tror vi han var ganske bokstavelig her. Lukas’ stil var sofistikert, raffinert gresk, med faguttrykk og komplekse setninger. Men i dette avsnittet var ordvalget og stilen typisk for en jøde som snakket gresk.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:38, hvordan var Gud sammen med Jesus, siden Jesus er Gud?

Svar: På jorden tømte Jesus frivillig seg selv for sin herlighet og ga midlertidig avkall på bruken av sine guddommelige egenskaper. Imidlertid viste Faderen og Den Hellige Ånd at de var med Jesus. De viste dette ved hans dåp og gjennom Jesu mirakler. Se drøftingen om Apostlenes gjerninger 7:56 for mer informasjon.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:45–48: Er vannbaptismen avgjørende for å bli frelst?

Svar: Nei. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. De talte i tunger før de ble døpt med vann.

2. Å tale i tunger er et tegn (men ikke det eneste tegnet) på å være fylt av Den Hellige Ånd.

3. Å være fylt av Den Hellige Ånd er forbeholdt dem som er født på ny.

4. De som er født på ny, er frelst.

De ble altså født på ny før de ble døpt med vann. Se drøftingen av Apostlenes gjerninger 22:16 for et annet eksempel på at man blir frelst før vanndåpen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger10:45 –48 – siden denne passasjen beskriver en helt spesiell hendelse – utelukker dette da at vi kan bruke denne passasjen til å vise at vannbaptismen ikke er avgjørende for frelsen?

Svar: Nei. Dette avsnittet beskriver riktignok en viktig overgang for menigheten, men det hindrer oss ikke i å forstå hele dets lære. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Hedningene kunne bli fylt av Den Hellige Ånd, og dermed bli frelst, før dåpen på dette tidspunktet. Det var ikke umulig for Gud å gjøre dette og likevel være tro mot sitt ord.

2. Det er altså mulig for mennesker å bli frelst før dåpen også på andre tidspunkter, uten at Gud bryter sitt ord.

3. Hvis en persons tolkning av Bibelen forutsetter at Gud ikke kan være tro mot sitt ord dersom noen etter Kristus blir frelst før de blir døpt, må man da anse at det er denne tolkningen – og ikke Guds ord – som er feil.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 10:48 og Apostlenes gjerninger 2:38 blir folk døpt i Jesu navn, og i Matteus 28:19 blir folk døpt i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn (i entall). Betyr dette at de tre alle er Jesus, slik enhetspentekostalismen lærer?

Svar: Nei. Det var Jesus, ikke Faderen eller Den Hellige Ånd, som befalte de kristne å la seg døpe. «I hans navn» betyr også ved Jesu autoritet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:1–3, siden Paulus var apostelen til hedningene, hvorfor sendte Gud da Peter og ikke Paulus til Kornelius?

Svar: Svaret består av fire deler.

For det første hadde Paulus ikke blitt innviet til å bli sendt ut før i Apostlenes gjerninger 13; kanskje så Gud ikke noe behov for å vente så lenge på å få noen til å snakke med Kornelius.

For det andre ville det være bedre om det var Peter, apostlenes leder, slik at det ble tydeligere at det bare fantes én kirke, ikke en jødisk kirke og en ikke-jødisk kirke.

For det tredje kan det hende at Peter var motvillig til å fortelle en hedning om Kristus på grunn av sin oppvekst. I Apostlenes gjerninger 10:34 sier Peter: «Nå forstår jeg hvor sant det er at Gud ikke gjør forskjell på folk.» Noen ganger, hvis en troende har fordommer mot en bestemt gruppe, kan Gud få den kristne til å tjene nettopp den gruppen. På denne måten var det ikke Peter som stilte spørsmål ved dåpen av en hedning, men tvert imot var det Peter som forsvarte sin egen handling med å døpe en hedning.

For det fjerde ble Peter fylt av Den Hellige Ånd, med ildtunger over seg under pinse, og hans beskrivelse av hva som skjedde med disse hedningetroende minner om pinsen.

På den ene siden kan noen synes det er flott at Peter fikk et syn, og at en engel fortalte ham nøyaktig hva han skulle gjøre. Men på den andre siden kan det at Gud så at Peter trengte «hjelpende hånd» ha vært et tegn på Peters svakhet, ikke Peters styrke.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:1–3, hadde mennene rett da de motsatte seg apostelen Peter?

Svar: De hadde rett på én måte, men tok feil på en viktigere måte.

Riktig: De hadde rett i å stille spørsmål ved hva en kristen gjorde, selv Peter, når de mente det ikke stemte overens med Skriften. Tross alt sa Jesus i Matt 10:5-7 på den tiden: «Gå ikke og snakk med hedningene, bare med Israels hus.» Dessuten korrigerte Paulus Peter i Galaterbrevet 2:11-21.

Feil: Deres forståelse av Skriften var feil. Videre, etter at rådet i Jerusalem hadde avgjort saken sammen med alle de levende apostlene, fortsatte noen av disse menneskene å skape splittelse, fordi de ikke ville la seg korrigere av andre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:1–3 kunne Peter ha sagt: «Jeg vet at jeg fulgte Gud, og jeg bryr meg ikke det spor om hva dere mener.» Hva ville være galt med det?

Svar: Peter ønsket ikke å skape noen misforståelser, fordi han skulle være et godt eksempel. Det er to aspekter ved lederskap: å gjøre det som er rett og å gjøre det på den rette måten. Selv om Peter gjorde det som var rett (slik Den Hellige Ånd viste), underkastet han ydmykt (og med rette) sine handlinger andres spørsmål. Han forklarte tålmodig hvorfor han handlet slik, og delte resultatene uten forbehold. Ledere i dag bør være tjenende ledere, som leder gjennom sine ord, handlinger og måten de opptrer på med respekt for andre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:1–3, når er det i dag situasjoner der du eller noen andre kunne ha sagt eller faktisk sa det? Hvordan ville det ha fungert?

Svar: Jeg var en gang medlem av en kinesisk kristen menighet i Amerika. I amerikanske sammenhenger er grupper, komiteer og avstemninger vanlig. En pastor som var utdannet i utlandet og hadde en mer hierarkisk tankegang, ble ansatt. I en ganske vanskelig periode sa pastoren at de eldste er ansvarlige overfor meg, og at jeg bare er ansvarlig overfor Gud. Han ble sagt opp ikke lenge etter det. Problemet var IKKE at han ikke gjorde ting på en ikke-katolsk amerikansk måte (selv om han ikke gjorde det). Problemet her var at han ikke gjorde ting på en bibelsk måte; selv apostelen Peter handlet ikke på den måten.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:1–4, hvor strukturert mener du at menigheten bør være?

Svar: Det «beste» svaret kan variere fra kultur til kultur og fra situasjon til situasjon. Det er to sider ved dette spørsmålet: overkulturell stabilitet og kulturell fleksibilitet.

Overkulturell stabilitet: Konsepter om menighetsledelse og organisering som er påbudt eller vist i Skriften, bør følges i alle menigheter. For eksempel gir 1. Timoteus 3:1–13 og Titus 1:5–9 krav til eldste, diakoner og diakonisser i en menighet. Det finnes ingen «unntaksklausul» der Paulus sier: «Med mindre du befinner deg i denne kulturen, trenger du ikke å gjøre det.»

Kulturell fleksibilitet: Menigheter bør tilpasse seg miljøet, kulturen og tiden de lever i. Store kirkebygg kontra husmenigheter. Hvordan håndterer man flere språk i en menighet? Hvis man har en menighet bestående av sofistikerte byboere og folk fra stammefolk, bør de alltid møtes sammen? I hvilken grad bør lederne være aktivt involvert kontra å holde seg i bakgrunnen? Bør menn og kvinner være sammen eller adskilt? Retningslinjer som kan hjelpe deg med å besvare disse spørsmålene for din menighet, finnes i Skriften, men selve svarene står ikke i Skriften. Det er sannsynligvis bevisst fra Guds side, siden svarene varierer fra menighet til menighet, og Gud ønsker at vi skal bruke gudfryktig dømmekraft for å avgjøre dette.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:3, var apostlene lydige mot Jesu befaling i Matteus 28:19 og Apostlenes gjerninger 1:8 om å spre evangeliet til jordens ender?

Svar: Apostlene var ikke syndfrie, og det ser ikke ut til at de aktivt adlød dette. Årsaken kan ha vært deres forbehold mot å omgås ikke-jøder. Dessverre kan også kristne i dag noen ganger la sine forbehold hindre dem i å adlyde Gud fullt ut. Se drøftingen av Apostlenes gjerninger 8:1 for hvordan Gud tilsynelatende håndterte den situasjonen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:14, ble Kornelius frelst før han sendte bud etter Peter?

A: Dette avsnittet viser at han ikke var det. Men ved Guds nåde søkte Kornelius Gud og sendte bud etter Peter.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:18, hvilke to virkninger ville dette ha: for det første på andre hedninger og for det andre på jøder?

Svar: For hedningene ville det være et bevis på at hedninger var like velkomne i Guds menighet som jøder. På den annen side kunne hedenske religiøse ledere føle seg mer truet enn om de trodde at folk måtte bli jøder før de kunne bli kristne.

For jødene førte det til en større splittelse mellom jødekristne og ikke-kristne jøder.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 11:18, hvordan tror du en tidligere hedning, som konverterte til jødedommen bare for å konvertere til kristendommen, ville føle seg om dette?

Svar: Det ville ta omtrent en uke for en voksen mann å komme seg etter omskjæringen. Hvorfor sa ingen til ham: «Det var bare en spøk!»? Den troende kunne føle seg «lurt». Her hadde han fått beskjed fra de troende om at han først måtte bli jøde, og likevel ville alle disse menneskene bli sluppet inn uten å bli jøder først. Gjorde han virkelig dette for Guds skyld, siden Gud tilsynelatende ikke krevde at noen andre skulle gjøre dette?

Men Gud ser på våre intensjoner og vårt hjerte, ikke bare handlingene. Ting som gjøres unødvendig, fordi en kristen leder ga dårlig råd, vil likevel være gjort for Guds skyld.

Spørsmål: Hvorfor forkynte de i Apostlenes gjerninger 11:19 bare til jødene?

Svar: På den tiden var det uenighet om hvorvidt en ikke-jøde kunne bli kristen uten først å bli jøde. Selv etter at denne uenigheten ble avgjort på rådet i Jerusalem i Apostlenes gjerninger 15, fortsatte Paulus å forkynne evangeliet først til jødene og først deretter til ikke-jødene. Les Apostlenes gjerninger 18:6 for et eksempel.

Spørsmål: Hva er det som er viktig med Antiokia i Apostlenes gjerninger 11:20?

Svar: Antiokia var ikke en særlig gammel by; den ble grunnlagt rundt 300 f.Kr. av Seleukos Nikator I, hvis far og sønn begge het Antiokos. Den lå omtrent 300 miles nord-nordøst for Jerusalem. Men Antiokia var den tredje største byen i Romerriket med rundt 500 000 innbyggere. Bare Roma og Alexandria var større. Den ble også kalt Antiokia ved Orontes for å skille den fra femten andre byer som Seleukos hadde grunnlagt og kalt Antiokia. Der bodde romere, grekere, syrere og persere, og anslagsvis en syvendedel av befolkningen var jøder. Senere, under Caligulas tid (37–41 e.Kr.), ble imidlertid mange jøder drept. Antiokia ble plyndret av perserne i 540 e.Kr., og byen kom seg aldri helt etter det.

Spørsmål: Hva gjorde Paulus i sin hjemby Tarsus, ifølge Apostlenes gjerninger 11:25–26?

Svar: Skriften sier ikke direkte noe om disse kanskje syv eller åtte årene. Men Paulus nevner at han fikk fem piskeslag av synagogemyndighetene i 2. Korinterbrev 11:24, og annen fysisk forfølgelse i 2. Korinterbrev 11:23–27, og det er ikke nedtegnet når dette skjedde. Kanskje skjedde noen av eller alle disse hendelsene mens Paulus forkynte i Tarsus.

Som Apostlenes gjerninger 11:20–21 viser oss, var Paulus ikke avgjørende for spredningen av evangeliet. Det var et stort antall troende i Kyrene (nordøst i Libya) og på Kypros (hvor Barnabas var fra), og de var involvert i et stort verk av Herren i Antiokia. Vi kjenner ikke navnet på en eneste av disse «vanlige» kristne, og tilsynelatende så Gud ikke noe behov for at vi skulle kjenne dem eller for at de skulle bli berømte.

Dette er nå den andre gangen Barnabas har arbeidet for å legge til rette for Paulus’ tjeneste. Hvilke muligheter benytter du deg av for å oppmuntre og legge til rette for andres tjeneste?

Spørsmål: Hva er betydningen av at begrepet «kristne» først ble brukt i Antiokia, jf. Apostlenes gjerninger 11:26?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

Hån: Andre mennesker kalte dem kanskje først kristne som en form for spott. På den tiden var det folk som var svært hengivne til tilbedelsen av keiseren, og de ble kalt keiserianere. 1. Petersbrev 4:14 sier at hvis du blir fornærmet på grunn av Kristi navn, er du velsignet. 1. Petersbrev 4:16 nevner lidelse som «kristen».

Ære: De troende tok imot ordet «kristen» som et æresmerke. Kristus er det eneste navnet under hvilket mennesker kan bli frelst.

«Kristen» var et dyrebart navn for de første tilhengerne av Kristus. Det var det navnet vi skal bruke om oss selv, ifølge 42 tidlige kristne forfattere før år 325 e.Kr. Se for sitater fra hver enkelt av dem.

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i Apostlenes gjerninger 11:28, Apostlenes gjerninger 14:17 og 2. Korinterbrev 8–9 på at det var hungersnød over hele verden i Claudius’ tid (41–54 e.Kr.)?

Svar: Kristne har to synspunkter.

Lokal hungersnød

1. Det greske ordet for verden/land her, oikoumene. Det betyr ikke nødvendigvis hele planeten eller verden, slik som det greske ordet kosmos. Hungersnøden rammet snarere Judea.

2. Josefus nevner i «Jødenes antikviteter» 20.5.2 (ca. 93–94 e.Kr.) en hungersnød i Judea i 44/46–47/48 e.Kr.

3. Som ytterligere bevis samlet Paulus inn en offergave fra menighetene i Hellas (hvor det antagelig ikke var hungersnød) for å sende den tilbake til Palestina, jf. 1. Korinterbrev 16:2–3 og 2. Korinterbrev 8:1–4, 13–15, 18–21.

4. Som ytterligere støtte sendte Helena og senere hennes sønn Izates, etter at de hadde konvertert til jødedommen, hvete kjøpt fra Egypt og fiken kjøpt fra Kypros for å dele ut i Judea for å avhjelpe hungersnøden rundt år 46 e.Kr., ifølge Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 20, kap. 51–52 [ii.5].

Hungersnød over hele Romerriket

Det greske uttrykket her ble ofte brukt av romerne for å referere til hele den romerske verden. Det var ingen enkeltstående hungersnød som rammet hele Romerriket samtidig. Imidlertid sier «The Expositor’s Bible Commentary», bind 9, s. 403–404, at historikerne Suetonius («Claudius’ liv» 18:2), Tacitus («Annales» 12:43), Dio Cassius (Romas historie 60:11) og Orosius (Historie 7.6.17) nevner flere hungersnød i hele Romerriket under Claudius’ regjeringstid. Det finnes ingen annen periode i romersk historie hvor hungersnød blir omtalt så hyppig.

Spørsmål: Hvorfor velsigner ikke Gud oss økonomisk så mye som vi er i stand til å ta imot, slik det står i Apostlenes gjerninger 12?

Svar: For det første viser Ordspråkene 30:8–9 at en person kan bli velsignet utover det vedkommende er i stand til å bære. Man kan bli så velsignet at man glemmer Gud. Men i tillegg til det kunne mange troende bære flere økonomiske velsignelser enn de har fått. Men for Gud er vår tro mer verdifull enn gull (1. Petersbrev 1:7), og Gud bruker vanskeligheter til å styrke og fordype vår tro. Det sies at når en ny sommerfugl kommer ut av kokongen sin, vil den aldri fly hvis man hjelper den ut av kokongen. Den må gjennomgå den kampen, å anstrenge seg for å frigjøre seg fra kokongen, for å styrke musklene sine slik at den kan fly.

Tilsynelatende handler Guds plan for oss ikke først og fremst om våre materielle velsignelser. I stedet for å håpe at Gud skal følge våre prioriteringer, bør vi gi slipp på våre egne prioriteringer og i stedet gjøre Guds prioriteringer til våre egne. Gud er kanskje ikke så interessert i å velsigne oss med det ene formålet at vi skal leve mer komfortabelt med større materiell rikdom. Snarere kan det være at Gud velsigner noen i stor grad med det formålet at de skal hjelpe andre.

Spørsmål: Hvem var denne Herodes i Apostlenes gjerninger 12:1–2, og hvorfor ville han drepe Jakob og Peter?

Svar: Dette var verken Herodes den store eller Herodes Antipas, men en annen Herodes, kalt Herodes Agrippa I, som regjerte fra år 41 e.Kr. og døde i år 44 e.Kr. Han ble født rundt år 10 f.Kr., som sønn av Aristobulos IV og Bernike. Han var barnebarnet til Herodes den store, som regjerte da Jesus ble født. Agrippa II i Apostlenes gjerninger 25:13–22 er en annen person.

Da han var tre år gammel, ble Herodes Agrippa I ført til Roma etter at Herodes den store hadde fått sin far, Aristobulos IV, kvalt til døde i år 7 f.Kr. Han sto den kongelige familien nær. Han flyktet til Idumea (Edom) i år 23 e.Kr. for å unnslippe sine kreditorer. Senere fikk han en pensjon av sin onkel Herodes Antipas, selv om han til slutt kom i strid med ham. I år 36 e.Kr. vendte Agrippa I tilbake til Roma, fornærmet keiser Tiberius og ble fengslet. Da Tiberius døde i år 37 e.Kr., løslot den nye keiseren, Caligula, ham. Da Herodes Antipas ble forvist i år 39 e.Kr., overtok Agrippa I hans landområder. Agrippa I og hans kone var nøye med å følge den jødiske loven, sannsynligvis for å vinne jødenes gunst, noe han lyktes med, i det minste inntil han lot seg tilbe som en gud. Da Claudius, en personlig venn av Agrippa I, ble keiser i år 41 e.Kr., ga Claudius Judea og Samaria til Agrippa I å styre, inntil han døde etter en sykdom forårsaket av tarmparasitter i år 44 e.Kr. Vi er ikke sikre på hvilken høytid dette var. Det kan enten ha vært en spesiell høytid som Agrippa I innførte for å feire Claudius’ fødselsdag den 5. august, eller den høytiden som ble holdt hvert femte år til minne om grunnleggelsen av Cæsarea, som ville falle rundt den 5. mars, eller det kan ha vært den årlige løvhyttefesten.

Rundormer kan bli 10 til 16 tommer lange og kan forårsake tarmobstruksjon, kraftig oppkast, sterke smerter og død. Josefus’ beretning avviker noe fra Lukas’, men sier at han døde etter fem dager med kvaler. Mannen som henrettet apostelen Jakob og forsøkte å henrette Peter, døde ikke uten videre, men ble mat for ormene.

Herodes Agrippa I var ikke kjent for å være spesielt blodtørstig, i motsetning til Herodes den store, bortsett fra at han likte blodige gladiatorkamper. Herodes Agrippa I ønsket å drepe Jakob, Peter og sannsynligvis andre for å bli populær. Han var tilsynelatende svært opptatt av å ha støtte fra sine jødiske undersåtter, slik at de ikke skulle klage på ham til Roma. Agrippa I overtalte Caligula til ikke å sette opp en statue av seg selv i tempelet i år 40 e.Kr.

Jødene satte kanskje ikke så stor pris på Herodes’ gunstbevisning overfor dem under påsken, og det var sannsynligvis uansett upassende å henrette noen under påsken, så Herodes ville nok vente til uken var over før han henrettet Peter.

I år 40 e.Kr. ønsket keiser Caligula å reise en statue av seg selv i Jerusalem, men Herodes overtalte ham til å la være.

Se Josefus’ «Jødenes antikviteter», bok 18 og 19, for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan kunne Peter sove så dypt natten før henrettelsen, som det står i Apostlenes gjerninger 12:6?

Svar: Folk som sliter med søvnen, skulle virkelig ønske de hadde det Peter hadde! Peter hadde tillit til at Gud beskyttet ham, og at Jesu ord ikke ville svikte. Fra Johannes 21:18–19 visste Peter med sikkerhet at han ikke ville dø før han ble gammel. Tenk deg om du visste at ingen eller ingenting kunne drepe deg før den tiden Gud tillot det. Likevel sov Peter fortsatt så godt, til tross for at han visste at apostelen Jakob hadde blitt halshugget ikke lenge før.

Peter befant seg sannsynligvis i den sikre festningen Antonia på nordsiden av Jerusalem. Vanligvis ville en fange være lenket til høyst én vakt. Men Peter var lenket til to vakter. Han ble bevoktet av fire avdelinger med fire soldater i hver, ifølge Apostlenes gjerninger 12:4. Kanskje hadde hver avdeling et seks-timers skift. Hvorfor hadde de så mye sikkerhet for bare én ubevæpnet mann? Husk at dette var andre gang myndighetene hadde Peter i varetekt. En engel hadde hjulpet Peter med å rømme i Apostlenes gjerninger 5:18–21.

Vi har kanskje ingen garanti for hvor lenge vi skal leve på denne jorden, men vi har løftet om at Gud vil våke over oss, og at vi skal leve evig i himmelen. Så sov godt.

Spørsmål: Hvorfor trodde de i Apostlenes gjerninger 12:15 at «Petrus’ engel» dukket opp ved døren?

Svar: Det finnes to synspunkter.

1. Den enkleste oppfatningen er at de trodde Peter var blitt drept, og at det var Peters ånd.

2. De kunne imidlertid ha brukt andre uttrykk, som «hans ånd» eller «hans spøkelse», i stedet for «hans engel». De kan ha trodd at siden mennesker har skytsengler, var det hans skytsengel, som så ut som Peter.

Uansett var dette troen til de unge kristne i det huset. Bibelen viser at de tok feil her, fordi det var Peter selv som dukket opp.

Spørsmål: Hva er det utenombibelske beviset i Apostlenes gjerninger 12:23 på at Herodes plutselig døde av ormer?

A: Den jødiske forfatteren Josefus skriver følgende i *Antiquities of the Jews* 19.8.2. (ca. 93–94 e.Kr.)

«Da Agrippa hadde regjert i tre hele år over hele Judea, kom han til byen
Cæsarea, som tidligere ble kalt Stratos tårn. Der arrangerte han forestillinger til ære for Cæsar og innviet dette som en høytid for keiserens velferd. Og dit samlet det seg en mengde provinsembetsmenn og de som hadde blitt forfremmet til en fremstående stilling. På forestillingens andre dag tok han på seg en kappe helt laget av sølv, med en helt fantastisk veving, og ankom teateret ved daggry. Da skinte sølvet da solens første stråler falt på det og glitret fantastisk, og dets prakt vekket en slags frykt og skjelving hos dem som betraktet det. Umiddelbart ropte smigrerne hans fra forskjellige hold, med ord som i sannhet ikke var til hans beste, og tiltalte ham som en gud og påkalte ham med ropet: «Vær oss nådig! «Hvis vi hittil har æret deg som et menneske, så bekjenner vi fra nå av at du er overlegen den dødelige natur.»

Kongen irettesatte dem ikke, og han avviste heller ikke deres ugudelige smiger. Men da han kort tid etter så opp, fikk han øye på uglen som satt på et tau over hodet hans, og han kjente den straks igjen som en budbringer av ondskap, slik den tidligere hadde vært en budbringer av det gode, og en smertefull sorg gjennomboret hjertet hans. Det kom også en voldsom smerte i magen hans, som begynte med et kraftig anfall… Så ble han raskt båret inn i palasset, og nyheten spredte seg raskt blant alle om at han helt sikkert ville dø innen kort tid…. Og da han hadde lidd uavbrutt i fem dager av smertene i magen, gikk han bort i sitt femtifjerde leveår og det syvende av sin regjeringstid.»

Som en sidebemerkning er dette ikke noe som ofte ville skje med lydige jøder som aldri spiste urene dyr.

Selv om Josefus og Apostlenes gjerninger ligner på hverandre, er forskjellene store nok til å vise at Lukas ikke bare kunne ha kopiert fra Josefus eller omvendt. Det var sannsynligvis tarmrundormer, som kan bli opptil 16 inches lange.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 12:2,7 var Jakob, Johannes og Peter tre av Jesu nærmeste disipler. Hvorfor tror du de tre døde på så forskjellige måter?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, og den sier heller ikke at noen av dem var «mer fortjent» eller at det var noen annen grunn. Men dette er som med kristne i dag. Noen kristne lever lenge og dør en fredfull død. Noen ser ut til (i det minste sett med vårt svært begrensede syn) som om livet deres ble forkortet av en ulykke eller sykdom. Noen dør herlig som martyrer, uten å utøve vold selv om de ble utsatt for vold, mens de tjente Herren. Til syvende og sist viser dette oss at Gud behandler oss individuelt på forskjellige måter.

Men hvem tror du var den «mest heldige»? Jakob, som ble martyr raskt og slapp unna så mange fristelser? Peter, som døde mye senere, rundt år 63 e.Kr., som martyr ved å bli korsfestet opp ned i Roma. Eller Johannes, som fikk tjene lengst, men ikke døde som martyr. Du kan ikke bedømme kvaliteten på en persons liv ut fra hvor lenge det varte. Faktisk trenger du ikke å bedømme kvaliteten på en annen persons liv i det hele tatt; det vil Gud gjøre, ikke du.

Spørsmål: Hvorfor redder Gud i Apostlenes gjerninger 12:2,7 noen mennesker, noen på mirakuløst vis, og ikke andre?

Svar: Paulus svarer på dette i Filipperne 1:22–25. Gud kunne ha hentet Paulus hjem med en gang, men Paulus trodde at Gud ønsket at han skulle bli her en stund for å utføre det arbeidet han hadde å gjøre her. I en «Calvin og Hobbes»-tegneserie sier Calvin: «Gud satte meg på jorden for å oppnå visse ting, og i det tempoet jeg holder på med, kommer jeg til å leve evig!» Calvins teologi er kanskje ikke alltid den beste. Likevel kunne Gud ha sendt oss til himmelen med en gang, men Gud utsetter det og gir oss muligheten til å tjene Ham og ære Ham på jorden. Utnytt mulighetene du har fått fullt ut.

Spørsmål: Hva er det som er ganske pinlig i Apostlenes gjerninger 12:13–16?

Svar: Det pinlige gjelder ikke så mye Rhoda (gresk for Rose), som glemte å åpne døren på grunn av sin forbløffelse. Snarere var det de kristne i huset, som ba for Peter i Apostlenes gjerninger 12:5, som irettesatte Rhoda for at hun i praksis fortalte dem at Gud hadde besvart bønnen deres. Merk deg dette: Hvis du skal be om noe, må du tro at det kommer til å skje! Som det står i «Evangelical Commentary on the Bible» s. 902, var dette sannsynligvis den eneste gangen det var lettere å komme seg ut av fengselet enn å komme seg inn på et bønnemøte!

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 12:17, kan «det andre stedet» ha vært Roma, og kan Peter ha oppholdt seg der i 25 år, slik noen romersk-katolske teologer har antydet?

Svar: Nei, det er ikke noe som tyder på at stedet var Roma, mer enn det var Kina. Imidlertid var Peter i Jerusalem, eller tilbake i Jerusalem, i Apostlenes gjerninger 15:7, bare et par år senere. Etter det var Peter i Antiokia i Syria i Galaterbrevet 2:11 og reiste rundt ifølge Paulus i 1. Korinterbrev 1:12; 9:5.

Spørsmål: Hvorfor var vaktene bekymret i Apostlenes gjerninger 12:18–19?

Svar: I henhold til romersk lov, for eksempel Justinians lovbok 9.4.4, får en vakt som lar en fange rømme, samme straff som fangen ville ha fått. Den greske teksten i Apostlenes gjerninger sier ganske enkelt at vaktene skulle «føres bort», noe som sannsynligvis betyr at de ville bli henrettet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 12:25 og 15:37, er denne Johannes Markus den samme som skrev Markusevangeliet?

Svar: Ja.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:1, hva var disse embetene, og hva betydde håndspåleggelsen her?

Svar: Det er interessant at menigheten i Antiokia hadde to forskjellige embeter: profeter og lærere. Profetene var Simeon, Lucius og Manaen. Dette var ikke en ordinasjon, fordi både Barnabas og Saulus var aktive i menighetsarbeidet. Manaen og Herodes Antipas (tetrarken som dømte Jesus) var begge oppvokst i huset til Herodes den store. Manaen ble en tilhenger, mens tetrarken Herodes motarbeidet kristendommen og halshugget Johannes Døperen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:1, var Simon/Simeon Niger fra det afrikanske landet Niger?

Svar: Nei. Landet eksisterte ikke den gang, og «niger» er ganske enkelt det latinske ordet for «svart». Han kan ha vært svart. Men som Mr. White eller Ms. Green kan fortelle deg, indikerer etternavn ikke nødvendigvis hudfarge. Imidlertid sier NIV Study Bible at dette etternavnet kan tyde på at han hadde mørk hudfarge.

Det spiller ingen rolle, for som «Believer’s Bible Commentary» på side 1619 så treffende sier: «En ny målestokk er blitt innført: Det handler ikke om hvem du er, men om hvem du tilhører.»

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:1, kan Lucius fra Kyrene være den samme som Lukas, forfatteren av Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger?

Svar: Sannsynligvis ikke. Selv om Lukas var en forkortet form av Lucius (samt Lucanus), tyder ingenting på at Lucius og Lukas var den samme personen.

Spørsmål: Hva er forskjellen i Apostlenes gjerninger 13:1–15 mellom å evangelisere «underveis» og å gå ut av sin vei for å evangelisere?

Svar: Det er bra å være forberedt på og drive med «utilsiktet evangelisering». Du hadde egentlig ikke planlagt å dele evangeliet, men muligheten bød seg, og du fikk anledning til å dele det. Men bevisst evangelisering er like bra, der du planlegger og deler med noen. Å bare drive ubevisst evangelisering er ingen erstatning for bevisst evangelisering, og omvendt. Når var siste gang du drev med ubevisst evangelisering? Når var siste gang du drev med bevisst evangelisering?

Apostlenes gjerninger 13:1–15 er en begynnelse på bevisst evangelisering, der man strategisk drar til steder hvor evangeliet ikke tidligere hadde blitt forkynt. Først dro de til Kypros, hvor Barnabas var fra (Apostlenes gjerninger 4:36). Apostlenes gjerninger 13:5 sier ikke at de forkynte budskapet i «en synagoge», men snarere «synagoger» i flertall, så det må ha vært en stor jødisk befolkning på Kypros. Paulus var fra Tarsus, og de skulle også dra forbi der. Men etter det skulle de dra til «ukjente steder».

Det er bra for oss å dele evangeliet «uten å ha tenkt det», men også å bevisst dra til steder vi kjenner godt og dele evangeliet med dem som trenger å høre det. Da er det også bra å dra til «ukjente steder» for å se hvordan Gud vil bruke oss til å dele evangeliet der også.

Spørsmål: Hvorfor ble trollmannen i Apostlenes gjerninger 13:6 kalt Bar-Jesus?

Svar: Bar-Jesus betyr «Jesu sønn». Kanskje hadde faren hans hetet Jesus/Josva. Allegorisk sett kan man si at sekter i dag prøver å være «Jesu sønner». De hevder å være forenlige med kristendommen, og de hevder dessuten å være «nye og forbedrede» versjoner av det Jesus lærte.

Mens misjonsarbeidet i Samaria møtte Simon Magus, møtte misjonsarbeidet utenfor Palestina Elymas (Bar-Jesus). Lukas skrev dette avsnittet på en slik måte at leseren kunne se parallellene.

Spørsmål: Hvorfor ville en tilsynelatende fornuftig prokonsul i Apostlenes gjerninger 13:6 ansette en magiker ved sitt hoff?

A: I det romerske samfunnet ble magikere ikke bare ansatt av statlige embetsmenn, men også av mange andre, «som romerske forfattere fra Horatius til Livius vitner om». Ifølge *The Expositor’s Greek Testament*, bind 2, s. 286. Det legges også til at skepsis og letttroenhet ofte kan gå hånd i hånd hos samme person. Det gjelder også i dag.

Q: Hvilke utenombibelske bevis finnes det for Sergius Paulus i Apostlenes gjerninger 13:6–13?

Svar: Det finnes to kilder.

1. En inskripsjon i Soli (nå Karavastasi) på Kypros’ nordkyst nevner prokonsulen Paulos. (Inscriptiones Graecae ad res Romanas pertinentes, 3:930). En inskripsjon i Antiokia i Pisidien om L. Sergius Paullus, en propraetor i Galatia i årene 72–74 e.Kr., var sannsynligvis hans sønn.

2. Den tidlige kristne forfatteren Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner i verket «Om avgudsdyrkelse», kap. 9, s. 66, at magikeren som tjente Sergius Paulus mistet synet.

En annen mulighet er en Lucius Sergius Paulus som var «kurator for Tiberen» under keiser Claudius. (Corpus Inscriptionum Latinarum 6.4.2, nr. 31545). Muligens ble han etter sin tjenesteperiode sendt til Kypros som prokonsul.

For øvrig hadde Sergius Paulus en datter, Sergia Paulla, som var kristen, og hennes sønn Gaius Caristanius Fronto, som ble romersk senator, var også kristen.

I samme sammenheng har noen manuskripter Etymas eller Hetiomos i stedet for bar Jesus, Elymas (trollmann / vis mann / den lærde). Josefus skriver om en jødisk trollmann på Kypros ved navn Atomos som ble ansatt av Felix for å overtale Azizus’ kone Drusilla til å forlate sin ektemann/forlovede og gifte seg med Felix, sammen med hans tre andre koner.

Spørsmål: Hva var forskjellen mellom en prokurator og en prokonsul i Apostlenes gjerninger 13:7?

Svar: De fleste provinsene var under keiseren, men noen få, deriblant Kypros, var under senatet. For å styre provinsene ble prokuratorer utnevnt av den romerske keiseren, mens det romerske senatet utnevnte prokonsuler.

Dette pleide å være et stort bibelproblem. Hvis Kypros var en keiserlig provins, ville Lukas ha tatt feil ved å bruke ordet «prokonsul»; det ville virke som om han burde ha brukt ordet «prokurator». Det ble imidlertid oppdaget at keiseren og senatet hadde gjort en «bytteavtale», og på dette tidspunktet var Kypros underlagt senatet, og Lukas brukte faktisk det riktige ordet. Noen ville kanskje ikke ha visst om denne byttingen med mindre de levde på eller rundt denne tiden. Dessuten er det funnet en inskripsjon om «prokonsulen» Paulus.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:7–9, tok kanskje Saulus fra Tarsus sitt nye, romerske navn fra Sergius Paulus, prokonsulen i Pafos?

Svar: Dette er første gang navnet «Paulus» ble brukt om Saulus fra Tarsus, og derfor hevder *Ante-Nicene Fathers*, bind 5, s. 562, at det kan ha vært tilfelle. Det finnes imidlertid ingen andre holdepunkter for denne spekulasjonen. Paulus betyr «liten» på latin.

Spørsmål: Hvorfor irettesatte Saul Elymas så skarpt i Apostlenes gjerninger 13:9–11?

Svar: Det finnes en tid og et sted for skarp irettesettelse, og dette var et slikt tilfelle. Elymas hadde ikke bare bevisst valgt å avvise sannheten selv, men han prøvde også aktivt å vende andre bort fra sannheten. I 1. Tessalonikerbrev 2:16 snakker Paulus om dem som aktivt motarbeidet Guds budskap. Paulus hadde også vært blind en gang, både åndelig og fysisk, så han visste hvordan det var. Kanskje trodde Paulus at dette ville være det eneste håpet for Elymas.

I 2. Petersbrev 2:20–21 snakker Peter om noen mennesker for hvem det ville vært bedre å ikke kjenne sannheten enn å kjenne den og avvise den. I dag bør vi skille mellom fire typer mennesker.

1. Noen vil sannsynligvis ønske å kjenne sannheten og følge den. De bør undervises.

2. Noen, som i 2. Petersbrev 2:20–21, vil avvise sannheten du gir dem. Å gi dem mer kan være som å kaste perler for svin. Et spørsmål jeg gjerne stiller folk i Rev. Moons Foreningskirke, er dette: «Hvis du på en eller annen måte fikk vite med sikkerhet at Rev. Moon ikke var fra Gud, hva ville du gjort? Ville du likevel følge ham, eller ville du søke sannheten, uansett hva den måtte være?» Jeg har spurt en rekke mennesker, og jeg har bare én gang fått svaret «at de ville følge sannheten».

3. Noen, som Elymas, avviser ikke bare sannheten, men prøver å vende andre bort fra den. At Elymas ble gjort blind, var en ytterligere bekreftelse på sannheten i Guds ord. Dette ble gjort ikke så mye for å hjelpe Elymas, men for å bekrefte sannheten for Sergius Paulus og andre.

4. Nylig kjent: vi vet ikke hvilken kategori de tilhører.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:11, hva slags tåke falt over Elymas?

Svar: Dette betyr ikke at det regnet vann på Elymas, men snarere at synet hans ble tåkete, som om det var tåke.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Apostlenes gjerninger 13:13, at Johannes (også kjent som Johannes Markus) forlot dem så brått for å dra tilbake til Jerusalem?

Svar: Selv om Skriften ikke oppgir årsaken til at Johannes Markus forlot dem, kan vi spekulere i noen mulige grunner til at troende i dag noen ganger forlater sitt arbeid sammen med andre troende.

Dette var ikke akkurat det Johannes Markus hadde meldt seg på.

Barnabas var den opprinnelige lederen, og nå var det Paulus.

De forkynte først og fremst for jøder, og nå for hedninger.

Veien over Taurusfjellene var farlig.

Byen Perga var rammet av malaria, og kanskje fikk Paulus malaria der. Paulus var syk i Galaterbrevet 4:13.

Markus’ mor kan ha vært enke (Apostlenes gjerninger 12:12). Kanskje Markus hadde hjemlengsel.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:14, i hvilken provins lå «Antiokia i Pisidia»? (et lurespørsmål)

Svar: Den lå faktisk ikke i Pisidia, men rett ved siden av Pisidia, i Frygia. Den ble historisk kalt Antiokia i Pisidia for å skille den fra den andre Antiokia, som også lå i Frygia. Den ble grunnlagt av Seleukos Nikator i 281 f.Kr., til ære for enten sin far eller sin sønn, som begge het Antiokos. Det var mye romersk innflytelse der, fordi keiser Augustus i år 25 f.Kr. flyttet 3 000 veteraner fra hæren og deres familier dit.

Spørsmål: Hvorfor sto Paulus opp og talte i Apostlenes gjerninger 13:16, mens Jesus i Lukas 4:16,20 sto opp for å lese Skriften og satte seg ned for å tale?

Svar: Filon, den jødiske lærde fra Alexandria, sier også at talere sto oppreist når de henvendte seg til menigheten. Tilsynelatende, i hvert fall i Palestina, sto de oppreist når de leste Skriften og satte seg ned når de forklarte Skriften. På den måten kunne folk skille mellom hvilke ord som var Skriften og hvilke ord som bare var deres tolkning av Skriften. Men når de ikke forklarte et skriftsted, i hvert fall utenfor Palestina, sto de oppreist for å tale, akkurat som greske og romerske talere sto oppreist for å tale.

Spørsmål: Hvem var de syv folkeslagene i Kanaan som israelittene erobret, ifølge Apostlenes gjerninger 13:19?

Svar: Da Paulus talte, tenkte han tilsynelatende på (i alfabetisk rekkefølge) amorittene, kanaanittene, girgasittene, hettittene, hivittene, jebusittene og perizzittene. 5. Mosebok 7:1, Josva 3:10 og Josva 24:11 nevner disse syv i en annen rekkefølge, så det er ikke noe spesielt ved rekkefølgen.

Folkene gikk på en måte i ett, siden det fantes mange små bystater. 2. Mosebok 3:8; 3:17; 2. Mosebok 23:23; 5. Mosebok 20:17, Josva 12:8 og Dommernes bok 3:5 nevner seks folk, og i hvert av disse seks versene er girgasittene utelatt. 2. Mosebok 13:5 nevner bare fem nasjoner, og utelater girgasittene og perizzittene. 1. Kongebok 9:20 og 2. Krønikebok 8:7 nevner også fem nasjoner, og utelater girgasittene og kanaanittene.

Se drøftingen av 5. Mosebok 7:1 for mer informasjon om folkeslagene som bodde i Kanaan før israelittene.

Spørsmål: Hva betyr «om lag 450 år før Josva til Samuel» i Apostlenes gjerninger 13:20 for dateringen av Det gamle testamente?

Svar: Israelittene ble undertrykt i 400 år i Egypt, de vandret i ørkenen i minst 40 år, og Josvas erobring tok opptil ti år.

Dette samsvarer med det som står i 1. Kongebok 6:1, nemlig at Salomo bygde tempelet i det 480. året etter at israelittene hadde forlatt Egypt. Arkeologer er rimelig sikre på at Salomos tempel ble fullført i oktober/november 960 f.Kr. (Wycliffe Bible Dictionary s. 1673). Dette vil plassere utvandringen fra Egypt rundt 1440 f.Kr. Siden Samuel døde omtrent 30 år før Salomos tempel ble fullført, vil dette være rundt 990 f.Kr.

Året 1440 (eller 1447/6 f.Kr.) for utvandringen fra Egypt er viktig, fordi mange på begynnelsen av det tjuende århundret mente at utvandringen fant sted over hundre år senere. Den senere dateringen stemmer imidlertid ikke så godt overens med de arkeologiske funnene.

Spørsmål: Hvordan kunne David i Apostlenes gjerninger 13:22 være en mann etter Guds hjerte, siden han syndet med Batseba og Uria?

Svar: Davids synd var forferdelig. Den fantastiske nyheten er at David angret, og Gud tok imot hans anger. Selvfølgelig fulgte det med straff og konsekvenser: barnet døde, sverdet forlot ikke Davids hus, og Davids elskede sønner, Amnon og Absalom, døde begge en voldsom død. Absalom drepte Amnon. Absalom ble drept etter at David sendte hæren sin for å slå ned Absaloms opprør.

Alle disse negative hendelsene er likevel små i forhold til det faktum at Gud barmhjertig tilga David. Ikke bare tilga Gud David, men Gud både «tilgir og glemmer». Selv om Gud ikke «mister informasjon», velger Gud å se på David som om disse syndene aldri ble begått.

Det bør være åpenbart for alle at når David, Salomo, Abraham eller andre begikk en eller annen synd, har kristne ikke noe behov for å følge deres dårlige eksempel. Gud kaller oss ikke til å synde slik de gjorde. Men når Jesus satte et eksempel på å gjøre noe, tror jeg på å følge hans eksempel.

Spørsmål: Hvordan oppreiste Gud Jesus fra de døde i Apostlenes gjerninger 13:30, siden Jesus er Gud?

Svar: Dette er en gjentakelse av svaret på Galaterbrevet 1:1.

Selv mennesker kan samarbeide. De tre i Treenigheten samarbeidet enda mer i dette fantastiske miraklet. Her er hva Skriften sier.

1. Faderen var involvert. (1. Tessalonikerbrev 1:10; Apostlenes gjerninger 3:26)

2. Jesus var med på å oppreise seg selv. (Johannes 2:19–21;10:18 )

3. Ånden var involvert. (Romerne 8:11)

4. Gud gjorde det. Apostlenes gjerninger (17:31 ;2:32 ;3:15 ; Hebreerbrevet13:20 )

5. Faderen og/eller Ånden. (2. Korinterbrev 4:14)

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:32–33 skriver skeptikeren Bart Ehrman: «I denne teksten var den ‘dagen’ da Jesus ble avlet som Guds sønn, oppstandelsens dag.» Deretter spør Ehrman hvordan dette kan forenes med at Jesus ble avlet i Luk 3:22. (Jesus, Interrupted, s. 95)

Svar: Det er generelt enighet om at begge tekststedene er skrevet av Lukas, og Lukas så helt klart ikke noe problem her. Det ser ut til at Ehrman ikke leste verken Lukas eller Apostlenes gjerninger særlig nøye. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

a) Lukas 3,22 sier ikke at Jesus ble avlet ved sin dåp, og det står heller ikke at Jesus ble Guds Sønn ved sin dåp. Snarere ga Faderen anerkjennelsen: «Du er min Sønn», uten å spesifisere når dette skjedde.

b) På samme måte sier ikke Apostlenes gjerninger 13:32–33 at Jesus ble Guds Sønn ved sin oppstandelse heller. Teksten siterer Salme 2 uten å spesifisere når, og går deretter videre til å vise Jesu legitimitet gjennom hans oppstandelse.

c) Ehrman tar altså feil når det gjelder når Jesus ble Guds Sønn, men når ble Jesus egentlig Guds Sønn? Ifølge kristendommen var Jesus Guds Sønn i to forskjellige forstander. For det første var han alltid Guds Sønn, før tiden begynte. For det andre var Faderen det nærmeste Jesus kom en biologisk far, selv om Jesu kropp ikke var et produkt av et seksuelt forhold.

Spørsmål: Hvordan er kombinasjonen av Sal 2:7 og 2 Sam 7:14 messiansk i Apostlenes gjerninger 13:32–37?

Svar: I dag kan vi se at disse tekstene refererer til Messias, men allerede på den tiden koblet en pesher-kommentar funnet i Qumran, kalt 4QFlorilegium, også Salme 2:7 og 2. Samuelsbok 7:14 sammen som om de handlet om Messias.

Spørsmål: Hvordan er Hab 1:5 messiansk i Apg 13:41?

Svar: Habakkuk 1:5 refererer til Messias ifølge Dødehavsrullen 1QpHab.

Spørsmål: Hvordan kunne Paulus og Barnabas bli godt mottatt i Apostlenes gjerninger 13:42–43, men likevel bli avvist i Apostlenes gjerninger 13:45?

A: Ulike mennesker kan ha ulike meninger, og folks meninger kan endre seg. Både hedningene og, i utgangspunktet, jødene ønsket å lytte til Paulus og Barnabas i Apostlenes gjerninger 13:42–45. Men etter at de hadde hørt dem, en uke senere, ble noen av de jødiske lederne fylt av misunnelse over den mottakelsen Paulus og Barnabas fikk fra andre jøder og hedninger, og de motsatte seg dem.

Spørsmål: Hvordan kunne noen i Apostlenes gjerninger 13:46–47 anse seg selv som uverdige til evig liv? Er ikke alle uverdige til evig liv?

Svar: Ingen på jorden er god nok til å komme til himmelen uten Kristus; men det er ikke det Paulus poengterer her. Paulus kritiserer snarere disse menneskene for at de selv velger å ikke høre på, og enda mindre tro på, den nådige gaven av evig liv som er gitt gjennom Jesus.

Spørsmål: Hva sier dette verset i Apostlenes gjerninger 13:48 om utvelgelsen?

Svar: Dette verset sier bare at da Paulus talte til akkurat denne forsamlingen, trodde alle de utvalgte (de som skulle komme til himmelen) i forsamlingen på det tidspunktet.

Spørsmål: Hvordan kunne de i Apostlenes gjerninger 13:50 skape problemer for Paulus og Barnabas?

Svar: Jødedommen var på denne tiden en lovlig religion i Romerriket. Men siden jødene kunne fortelle romerne at Paulus’ forkynnelse ikke var legitim jødedom, kunne romerne forvise dem for å forkynne en ulovlig religion.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 13:52 står det at disiplene stadig var fylt av glede og av Den Hellige Ånd. Bør kristne i dag være slik?

Svar: Ja. Kanskje var det lettere den gang, med apostlene til stede og Jesu oppstandelse bare noen få år tidligere, men Paulus’ påbud i Filipperne 3:1 er like mye et påbud i dag som det var på hans tid. Vi bør ikke idealisere den tidlige kirken. De hadde også betydelige problemer, slik 1. Korinterbrev, Galaterbrevet, Kolosserbrevet og de syv menighetene i Åpenbaringsboken viser.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 14:2, hva kan du gjøre når Satan virker i noen ikke-troende for å forgifte andres sinn mot budskapet?

Svar: Satan virker både i det åndelige og det fysiske riket, så det viktigste du kan gjøre er å be for dem og be om at Gud må binde Satan i denne situasjonen. For det andre kan vi sørge for at vi skinner som lys for Kristus og viser vår kjærlighet og tålmodighet.

I Apostlenes gjerninger 14:3 står det at Paulus og Barnabas «tilbrakte lang tid der». Tilsynelatende trengte de et lengre opphold for å motvirke Satans løgner. Noen kamper tar lang tid, og vi bør ha utholdenhet til å holde ut lenger enn Satans angrep på dem.

I Apostlenes gjerninger 14:3 står det at Gud ga tegn og under for å vise sannheten. Vi kan ikke bare be, men også stole på Guds kraft gjennom bønn. I tillegg til dine ord kan du også vitne gjennom din karakter og hvordan du håndterer lidelse og forfølgelse.

Spørsmål: Hva er det som er viktig her i Apostlenes gjerninger 14:6 når det står at de «dro» til Lykonia?

Svar: Ikonium, Lystra og Derbe lå alle i den store provinsen Galatia. Galatia var så stor at den ble delt inn i fem distrikter, inkludert Frygia og Lykaonia. Ifølge de romerske forfatterne Cicero og Plinius’ Naturhistorie 5.25 lå alle tre byene i Lykaonia. Arkeologen Sir William Ramsay viste imidlertid at Ikonium var en del av Frygia fra år 37 e.Kr. til år 72 e.Kr., en relativt kort periode. Så ikke bare skjedde disse hendelsene på denne tiden, men dette tyder også på at forfatteren, Lukas, må ha levd på denne tiden for å vite dette, siden de senere alle lå i Lykaonia.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 14:8–13, hvor overrasket ville hedningene være over å se dette miraklet?

Svar: Kanskje ikke så overrasket som vi kanskje ville forvente. De trodde at deres guder og gudinner kunne utføre mirakler, så de prøvde å tolke Paulus’ mirakler som om de var et av miraklene til deres guder.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 14:11–13, på hvilken måte er dette sataniske angrepet verre enn andre?

A: Hvis Paulus og Barnabas ganske enkelt ikke hadde gjort noe og ikke reagert, ville fokuset ha vært på Kristi tjenere og ikke på Kristus. Det kunne nesten ha skjedd, siden Paulus og Barnabas ikke visste hva de ropte på sitt lokale språk. Fokuset ville ha vært på å tolke kraften som noe utført av hedenske avguder i stedet for den sanne Gud. I dag kan et Guds verk fokusere for mye på menneskene som utfører verket, og ikke på Gud. Da er det lett for Satan å «koopt» eller kapre tjenesten for å oppnå sine egne formål.

Spørsmål: Hvorfor trodde lystanerne i Apostlenes gjerninger 14:12–14 at Paulus og Barnabas var Zeus og Hermes?

Svar: Ovid var en latinsk dikter som levde fra 43 f.Kr. til 18 e.Kr., omtrent 50 år før Paulus og Barnabas. Ovid er den eneste forfatteren som har nedtegnet dette: I den åttende boken av hans *Metamorfoser* (linje 626 ff.) forteller han at Zeus og Hermes kom til Lystra uten å bli gjenkjent, og besøkte et eldre ektepar ved navn Filemon og Baucis. De tok dem inn i sitt hjem, mens ingen andre ville gjøre det. Zeus og Hermes ødela de andre husene, men forvandlet deres hjem til et tempel med marmorsøyler og et gulltak. De ble tempelvoktere. Gudene oppfylte deres ønske om at når den ene skulle dø, skulle den andre også dø. Da de døde, ble de forvandlet til to trær som flettet seg sammen. Så av alle de greske gudene er dette sannsynligvis grunnen til at frygierne trodde at de kunne være Zeus og Hermes.

Ifølge Ovids *Metamorfoser* 4.755, Persius’ *Satirer* 2.44, Vergils *Aeneiden* 5.366 og Euripides’ *Herakles* 529 ble det ofret okser og kranser til Zeus og Hermes.

En inskripsjon ved Sedasa nær Lystra (ca. 250 e.Kr.) forteller om at en statue av Hermes ble viet til Zeus av menn med lykaoniske navn.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) gir i «Formaning til hedningene», kap. 4, s. 186, en rekke andre eksempler på mennesker som ble kalt guder eller til og med en bestemt gud. Han forteller at Ceyx, sønn av Aeolus, ble kalt Zeus av sin kone Alcyone. Hennes ektemann kalte henne Hera. Ptolemaios IV ble kalt Dionysos. Aleksander ønsket å bli betraktet som en sønn av den egyptiske guden Ammon og å ha horn på statuene sine. Legen Menekrates tok navnet Zeus. Grammatikeren Alexarchos ønsket å bli kjent som solguden. Nikagoras fra Zela ble kalt Hermes og pleide å kle seg som Hermes. Han nevner også en rekke andre personer som ble tilbedt som guder.

De to alternativene var altså enten at Paulus og Barnabas var Hermes og Zeus, eller at de var bedragerne. I deres spesielle hedenske verdensbilde var dette de eneste to mulige alternativene.

Spørsmål: Hvorfor rev Paulus og Barnabas klærne sine i Apostlenes gjerninger 14:14?

Svar: Det finnes tre synspunkter.

1. Dette var deres måte å prøve å vise lystanerne at de hadde på seg vanlige klær og at de bare var vanlige menn.

2. Det var et vanlig tegn på sorg, nød, protest eller sorg.

3. Det var en jødisk skikk å rive klærne sine når de hørte blasfemi. Rivene ble laget fire til fem tommer inn i klesplaggets halsutskjæring. Personen ville fortsatt være anstendig kledd, men klærne ville være ødelagt etter det.

Spørsmål: Hva er det ved menneskene i Apostlenes gjerninger 14:2,19 som kunne få en folkemengde til å gå fra å ønske å tilbe Paulus og Barnabas til å steine Paulus og etterlate ham for død?

Svar: Deres største tilhengere ble til deres største kritikere og forfølgere. Dette illustrerer ustadighet i sin mest ekstreme form. Kanskje var perspektivet i Lystra slik.

Noen av innbyggerne i Lystra ønsket å tilbe Paulus og Barnabas som guder. En annen gruppe kan ha lurt på om de var bedragere.

1. For den første gruppen fikk Paulus og Barnabas dem til å se dumme ut.

2. For den andre gruppen ønsket de ikke falske guder. Da andre hevdet at Barnabas og Paulus var Zeus og Hermes, og folket fant ut at Barnabas og Paulus ikke var det (fordi de fortalte dem det), kom de raskt til den konklusjonen at Barnabas og Paulus var bedragere.

3. For alle innbyggerne i Lystra oppfordret Paulus og Barnabas dem til å vende seg bort fra sin tradisjonelle avgudsdyrkelse og følge en «ny» Gud, som de ikke kunne lage avguder av.

4. Avgudsprester som tjente penger på ofringer, ville ikke ønske å høre dette.

5. Avgudsdyrkere som i praksis fikk høre at deres tidligere offergaver var bortkastede penger, ville ikke høre på dette.

Dessverre er det ofte lettere å tro på en løgn når sannheten innebærer å innrømme at man tok feil tidligere og sløste bort ressurser og penger.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Apostlenes gjerninger 14:10–20, at Gud ikke utførte ett ekstra mirakel, for eksempel å kalle ild ned fra himmelen over folket som steinet Paulus, eller å hindre at steinene traff Paulus?

Svar: Paulus understreket i Apostlenes gjerninger 14:14–18 at han og Barnabas bare var mennesker akkurat som dem. Å redde dem på overnaturlig vis ville gi inntrykk av at de hadde overmenneskelige forsvarsevner og forsterke oppfatningen av at de faktisk også var guder.

Senere, etter at Paulus var blitt steinet, vendte de tilbake til stedet der Paulus ble steinet. Selv om de kunne ha tatt en snarvei – bare 160 miles tilbake til Antiokia i Syria – valgte de i Apostlenes gjerninger 14:21 å ta den lange veien, ved å gå i sine egne fotspor og dra tilbake en gang til til Lystra, Ikonium og Antiokia.

Det er usannsynlig at Paulus ble så alvorlig skadet at han ble etterlatt for å dø, og deretter kom seg på naturlig vis, siden folk med brukne bein og store sår ikke lett kan gå noe sted. Kanskje ble Paulus etterlatt som død, men kom seg, og Gud helbredet ham enten delvis eller fullstendig. Eller kanskje ble Paulus virkelig drept, og Gud oppreiste ham. Selv om Skriften bare sier at Paulus ble etterlatt som død – kanskje fordi det ikke spiller noen rolle om Gud helbredet ham fra sårene eller fra «døden» – kom Paulus uansett tilbake til forkynnelsen.

Spørsmål: Hvorfor tror du Paulus ikke siterte Det gamle testamente her i Apostlenes gjerninger 14:15–17b?

Svar: I Apostlenes gjerninger 14:15–17 hadde Lystra ingen synagoge; det var ikke mange jøder der. Ifølge M. Sanhedrin 1:6 og M. Pirke Aboth 3:6 skal det være en synagoge hvis det er minst ti jødiske menn (The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 460. Se også Evangelical Commentary on the Bible, s. 909).

Det Paulus sa her, sa han vanligvis ikke til jøder. Jødene visste allerede det. Paulus la ikke vekt på Skriften eller filosofi (som senere i Athen), men snarere på naturen og avgudenes meningsløshet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 14:19–20, hvordan ville du forkynne, vel vitende om at du ville bli steinet, avhengig av hva du sa?

Svar: På en måte kan man si at Paulus fikk «det han fortjente», han fikk det som ventet ham. Som Saulus fra Tarsus forfulgte og drepte han andre kristne, og nå ville han selv bli forfulgt og til slutt drept for sin tro. Men Paulus veg ikke unna det; han var fryktløs. I stedet for å flykte fra tjenesten omfavnet han sitt kall, og selv forfølgelsen ble brukt til å føre mennesker til Gud. Hva ville du gjort hvis du var fryktløs? Ikke fryktløs fordi Gud hadde fortalt deg at Han ville beskytte deg mot å bli steinet, kastet foran ville dyr eller drept, men fryktløs fordi Paulus, selv når det gjaldt de tingene han visste ville komme, visste at ingenting ville skje med ham som Gud ikke kunne bruke til sin ære. «Og vi vet at Gud virker alt sammen til det beste for dem som elsker Ham, som er kalt etter Hans hensikt.» (Romerne 8:28)

Spørsmål: Hvorfor fastet de på den tiden i Apostlenes gjerninger 14:23?

Svar: I kombinasjon med bønnene sine fastet de for å be Gud om veiledning i forbindelse med ordinasjonen av eldste. Det var en stor utfordring å utnevne modne kristne menn til eldste, når de selv bare hadde vært kristne i kort tid.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 14:23, hvor lenge hadde disse eldste vært i Kristus? Bør en person ha vært kristen lenge før han blir eldste?

Svar: Disse menneskene hadde bare vært kristne i noen uker, høyst noen få måneder. Så det gikk litt tid mellom Paulus’ første kontakt og hans tilbakekomst, slik at de kunne vokse i troen. Men likevel var det ikke mye tid. På den annen side kan man si at de hadde «vandret med Gud» før de fikk kjennskap til Kristus som jøder. Men imot dette argumentet taler det faktum at det ifølge Apostlenes gjerninger 14:15–17 ikke fantes noen synagoge i Lystra, så det var nesten ingen jøder i Lystra.

1. Timoteus 3:6–7, som ble skrevet senere, sier at en eldste ikke bør være en ny troende. Derfor er det vanligvis en fordel at en person har vært kristen i en rekke år. Det er interessant at de utnevnte eldste som bodde der og kjente språket og kulturen, i stedet for å «importere» eldste fra Antiokia eller Jerusalem.

Spørsmål: Hvorfor er det viktig for misjonærene å fortelle menigheten hva de har gjort, slik det står i Apostlenes gjerninger 14:27?

Svar: Det er ikke for å skryte, men snarere for å fortelle hva Gud gjorde gjennom dem. Et formål er å oppmuntre de troende. Men det er også for å veilede dem i hvordan de skal be. Til slutt, i dag, er det for å hjelpe menigheten med å ta beslutninger om tildeling av midler til misjon.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:1–29, hva er to forskjellige måter å studere dette avsnittet på?

Svar: Den første måten er å fokusere på hva som ble besluttet; den andre måten er ideen om å ha et fredelig råd for å avgjøre saker og få alle til å bli enige. I islams tidligste dager etter Muhammed hadde de lignende uenigheter og løsninger, bortsett fra at de ikke kalte dem råd; de var slag. (dvs. slagene ved Kamelen, Siffin, Harra og Karbala).

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:1–29, var Peter «paven» på det første kirkemøtet, slik noen romersk-katolikker gjerne vil hevde?

Svar: Nei. Peter var en leder i dette kirkemøtet, men ikke den eneste lederen. Følgende underbygger dette.

1. Striden ble brakt frem for apostlene og andre i Apostlenes gjerninger 15:4,6.

2. Peter talte i Apostlenes gjerninger 15:7–11, men også andre talte i Apostlenes gjerninger 15:1; Apostlenes gjerninger 15:2; Apostlenes gjerninger 15:5.

3. Peter hadde ikke det siste ordet; Paulus og Barnabas (som støttet Peter) talte deretter i Apostlenes gjerninger 15:12

4. Det aller siste ordet ble sagt av Jakob, som ga sin «dom» i Apostlenes gjerninger 15:13–21.

5. Brevet som ble sendt ut, ble ikke sendt ut som en «pavelig bulle», og heller ikke med Peters autoritet (Apostlenes gjerninger15:22 –29). Det ble snarere sendt ut med autoritet fra alle apostlene og de eldste.

6. Til slutt stammer ordet «pave» fra pappa, som betyr far, og Jesus sa at man ikke skal kalle noen for far i Matteus 23:9.

Spørsmål: Var hele menigheten til stede i Apostlenes gjerninger 15:1–6, eller bare Paulus, Jakob og apostlene?

Svar: Dette skjedde rundt år 49 e.Kr. Det var presserende å møtes ganske raskt, slik at denne potensielle splittelsen ikke skulle forverres. Legg også merke til at mennene kom fra Judea, men Jakob sier i Apostlenes gjerninger 15:24 uttrykkelig at de ikke ga noe slikt påbud om at man først måtte bli omskåret. Det finnes to synspunkter.

Hele menigheten: «The Believer’s Bible Commentary» s. 1628, 1629 sier at selv om det i Apostlenes gjerninger 15:6 ser ut til at bare apostlene og de eldste var til stede, synes Apostlenes gjerninger 15:12 å vise at det var hele menigheten.

Bare de eldste: Apostlenes gjerninger 15:6 tyder ikke på at det var andre enn apostlene og de eldste. «Hele forsamlingen» i Apostlenes gjerninger 15:12 kan være forsamlingen av apostlene og de eldste. Men da beslutningen ble fattet, ble den i Apostlenes gjerninger 15:22 kunngjort til apostlene, de eldste og hele menigheten. Ledelsen var altså åpen; hele menigheten kunne se problemet, høre de ulike sidene, se hvordan alle opptrådte, og løsningen. Man kunne se judaistenes standpunkt, ettersom 1. Mosebok 17:14 sier at en jødisk mann skal «utstøtes» fra folket hvis han ikke lar seg omskjære. Selv i 2. Mosebok 12:48–49 står det at fremmede menn som bodde blant dem, og som ønsket å feire påsken, måtte omskjæres. Så, hvis man antar at hele Det gamle testamente fortsatt var i kraft (en stor antagelse), kunne man forstå deres poeng.

Som en sidebemerkning kan Apostlenes gjerninger 15:7 oversettes med «mye diskusjon», «debatt», «undersøkelse» eller «spørsmål». Kornelius (i Apostlenes gjerninger 10:1–11:18) ble nevnt i Apostlenes gjerninger 15:7, og det var ti år siden.

Spørsmål: Hvordan viderefører «Hebrew Roots-bevegelsen» og mange syvendedagsadventister i dag denne kombinasjonen av Guds pakt i Kristus og den gammeltestamentlige loven, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 15:1–3?

Svar: Disse to ulike kjetteriene har det felles temaet at de prøver å legge Jesus til lovene i den gamle pakt. Man kan kjenne igjen om noen tilhører den hebraiske røtbevegelsen fordi de hevder å følge Kristus, men likevel ikke vil bekrefte at Paulus var en apostel fra Gud. De skriver typisk «G_d» eller «g_d» i stedet for «Gud». De tror på å holde sabbaten (lørdag) og på å følge de mosaiske kostholdslovene. De mener at Jesus bare la noe til den mosaiske loven.

Ikke alle syvendedagsadventister har identisk tro, men de mer «tradisjonelle» avviser treenigheten, følger de mosaiske kostholdsreglene og holder sabbaten (lørdag). De tror at dyrets merke finnes i verden i dag, og at dyrets merke er søndagsgudstjenesten. Tenk deg å si til barna dine: «Jeg vet ikke hva dere har tenkt å gjøre i dag på søndag, men uansett hva det er, bør det helst ikke innebære å tilbe Gud!»

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:5, da disse fariseerne ble kristne, hvorfor satte ikke Gud dem på plass angående omskjæring og den gammeltestamentlige loven?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, og Gud har retten til å åpenbare så mye eller så lite som Han ønsker. For dem som ikke lærer noe som Gud allerede har åpenbart, har Gud retten til å «gjenta det til de forstår det» eller å avstå fra å gjøre det.

Selv om det her ikke gjøres noe forsøk på å forklare nøyaktig hvorfor Gud gjør alt det han gjør, kan vi i dette tilfellet komme med noen betraktninger som gir et rimelig svar på hvorfor Gud ikke umiddelbart korrigerer alle feilene til alle bekjennende kristne.

Å være forbundet med Kristus, slik en gren er forbundet med vintreet (Joh 15), er tilsynelatende viktigere i Guds øyne enn at vi alltid skal ha det riktige svaret. Hvis en person ikke er forbundet, er hovedproblemet ikke vedkommendes feilaktige svar, men det faktum at vedkommende ikke er forbundet.

Vi er skapt til å trenge hverandre i Kristi legeme (1. Korinterbrev12:17 -19,21-26). Hver troende har noe å bidra med til legemet, og hver troende mangler noe som de bare kan få ved å være forbundet med hverandre.

En fristelse kristne står overfor, er å la meninger om sekundære spørsmål bli så viktige for oss at vi unnlater å adlyde Guds bud om å elske andre og samarbeide. Uansett årsak har Gud ikke fjernet denne eller andre fristelser. Hvis vi lar dette skje, er det alltid mulig at sekundære lærespørsmål kan føre til at vår tro, vårt felles vitnesbyrd og vår enhet blant andre sanne kristne går til grunne.

Enhet i Kristus til tross for våre forskjellige meninger er en utfordring Gud har gitt oss. Med ett hjerte og én munn skal vi (fortsatt) prise Gud (Romerne 15:5–6). Enhet ville vært mye enklere hvis alle kristne hadde identiske meninger. Siden vi ikke har det, var Kristi bønn at vi likevel skulle være ett (Johannes17:21 –23). Bibelen sier aldri at vi skal skape en enhet som ikke finnes. Tvert imot sier Efeserne 4:3 at vi har ansvar for å «bevare Åndens enhet». Det var læremessige forskjeller blant de troende i Romerne 14. Paulus aksepterte troende som hadde ulike oppfatninger om disse sekundære spørsmålene, og vi bør akseptere andre troende akkurat slik Kristus aksepterte dem (Romerne 15:7).

Tidspunkt og prioriteringer er ofte annerledes hos Gud enn hos oss. Vi ønsker kanskje at andre skal bli rettet på et bestemt detalj umiddelbart, mens Gud ønsker at personen skal arbeide med andre områder først.

Oppsummering: Kunnskap gjør en hovmodig, men kjærlighet bygger opp (1. Korinterbrev 8:1). Gud er mer opptatt av at de som kjenner evangeliets primære sannhet, adlyder ham, elsker andre og har enhet med andre sanne kristne, enn av at vi har rett i alle sekundære spørsmål.

Spørsmål: Hvordan blir våre hjerter renset ved tro i Apostlenes gjerninger 15:9?

Svar: Gud erklærte sitt folk renset i hans øyne da Jesus døde for oss på korset. Peter sa at det var «gjennom Herren Jesu nåde», ikke «nåde pluss loven». Vi trenger imidlertid å oppleve renselse i dette livet. Ved Guds nåde gjennom vår tro har Gud ikke bare frelst og rettferdiggjort oss, men Gud gjør oss også rene og helliggjør oss.

Selv om ingen unntatt Jesus vil ha et syndfritt, rent hjerte før vi kommer til himmelen, skal vi gjennomgå renselsesprosessen allerede nå på jorden. Renselse er ikke noe vi kan gjøre alene, men noe Gud gjør med oss når vi underkaster oss Ham. Renselse skjer ikke når vi fokuserer på synden og gjentar: «Jeg skal ikke gjøre det, jeg skal ikke gjøre det, osv.», men snarere ved tro når vi retter blikket mot Jesus, slik Kolosserne 3:1–4 oppfordrer oss til. Det er betydningsfullt at det vakre bildet i Kolosserbrevet 3:1–4 nærmest er en forberedelse til en kamp (faktisk en kamp på liv og død) mot vår syndige natur i Kolosserbrevet 3:5–10.

Spørsmål: Hva er en oppsummering av Jakobs tale i Apostlenes gjerninger 15:14–21?

A: I Apostlenes gjerninger 15:14–18 forklarte Jakob det nylige arbeidet blant hedningene ved å knytte sammen historien om hva som skjedde med profetiene i Det gamle testamente. I Apostlenes gjerninger 15:19-21 trekker Jakob konklusjonen om hva som bør gjøres, og hvilke restriksjoner (og fravær av restriksjoner) som bør pålegges de troende blant hedningene. Det er interessant at Jakob omtaler å spise mat som er ofret til avguder og å spise blod i samme sammenheng som den onde seksuelle umoralen.

Se The Expositor’s Greek Testament, bind 2, s. 320–321.

Spørsmål: Hvorfor stemmer Jakobs sitat fra Amos 9:11–12 i Apostlenes gjerninger 15:15–17 overens med Septuaginta og ikke med den masoretiske teksten? Her er Amos 9:11a, 12.

Masoretisk tekst: «På den dagen, … for at de skal ta i besittelse (yaras på hebraisk) resten av Edom (Edom er ‘dm på hebraisk) og alle folkeslagene som er kalt ved mitt navn, sier Herren som gjør disse tingene.»

Septuaginta: «På den dagen … for at resten av menneskene og alle hedningene som bærer mitt navn, skal søke meg inderlig, sier Herren, som gjør alle disse tingene.»

Apostlenes gjerninger 15:17a «Etter dette … for at menneskenes rest (Adam er ‘dm på hebraisk) skal søke (daras på hebraisk) Herren, og alle hedningene som er kalt ved mitt navn, sier Herren, som gjør disse tingene»

Midrash 4QFlorilegium 1:12?

A: Dette er vanskelig fordi Det gamle testamente opprinnelig ble skrevet uten vokaler, og konsonantene for «Edom» og «Adam» (‘dm, oversatt som «mennesker») er de samme. Ordet for «å eie», yaras, skiller seg bare med én konsonant fra det hebraiske ordet for «å søke», daras. Dette sitatet finnes i et hebraisk midrash-manuskript funnet blant Dødehavsrullene, kalt 4QFlorilegium 1:12, og ligner på, men er ikke identisk med, Septuaginta. Den masoretiske teksten har «de skal arve av mennesker», og «resten» er objektet, mens Septuaginta og 4QFlorilegium har «de skal søke blant mennesker», og «resten» er subjektet.

Oppsummert stemmer Jakobs sitat overens med det hebraiske 4QFlorilegium 1:12. Den masoretiske teksten er ikke alltid den beste avskriften.

Spørsmål: Hva er Davids tabernakel i Apostlenes gjerninger 15:16?

Svar: BSB oversetter dette som «gjenoppbygge Davids falne telt». Akkurat som vi ville omtale huset til den og den når vi snakker om familien deres, ville nomadiske kulturer omtale telt. Dette verset er en påminnelse om Guds løfte om Davids slektslinje. Betydningen av Davids trone nevnes i 2. Samuelsbok 7:16 og Salme 89:4. Kristus skal sitte på en trone i Matteus 19:28 og 25:31. Poenget med å sitere dette lå i neste vers, om hedningene som skal bære Guds navn. Det ser ut til at Gud finner glede i å gjenopprette noe som er falt sammen, men Han gjenoppretter det ofte på en annen måte enn det opprinnelige. Noen ser dette som oppfylt i kirken; andre ser dette som oppfylt i tusenårsriket.

Spørsmål: Er blodoverføringer galt, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 15:20?

Svar: Nei, Skriften sier ikke dette. De hadde ikke begrepet blodoverføring den gang. De innførte ikke noen nye regler, men meningen med deres kortfattede uttalelser om å «avstå fra blod» betydde tydeligvis at de lærte at de gammeltestamentlige forskriftene om å spise blod fortsatt var gyldige. Å motta sitt eget blod i en transfusjon er ikke kannibalisme mot seg selv, og å motta en blodtransfusjon fra noen andre er heller ikke kannibalisme, siden ingenting blir «spist».

Spørsmål: Hvorfor har de disse fire forbudene i Apostlenes gjerninger 15:20 og 21:25?

Svar: For det første snakket Jakob ikke om frelse, men om praksis og fellesskap med de jødiske troende, og hva hedningene burde adlyde. Her er to mulige svar. La oss se på begge, og deretter avgjøre hvilket som er riktig.

Mulig svar 1: Kulturell hensynsfullhet for å unngå å fornærme: Noen ganger kan en kristen avstå fra å gjøre noe, i hvert fall offentlig, fordi det ville såre andres samvittighet og få dem til å tro at den kristne handler galt. For eksempel kastet en hindu i Andhra Pradesh i India på 2000-tallet et oksebein inn i en kirke. Deretter beskyldte hinduene de kristne for å spise oksekjøtt i hemmelighet inne i kirken, og på grunnlag av beviset i form av oksebeinet ble kirken revet ned av landsbyfolket. I tider med forfølgelse kan det hende at kristne unngår å gjøre ting som vil føre til umiddelbar forfølgelse av dem selv, og som ikke har noe med forkynnelsen av evangeliet å gjøre. I noen menigheter sitter menn og kvinner adskilt i kirken, fordi det kulturelt sett ville virke skandaløst om de satt sammen. Å unngå seksuell umoral (porneia på gresk) gjelder imidlertid for alle kristne over hele verden. Et motargument er at mange kristne mener det er greit å drikke blod (for eksempel blodsuppe i Tyskland og Kina), og kanskje var hensikten med å nevne porneia her å understreke at man skal unngå selv den minste antydning til seksuell umoral. Noen som avfeier dette som kun seremonielle forhold, omtolker dette til å bety bare forbudte slektskapsforhold som nevnes i Tredje Mosebok. Imidlertid ville en ikke-jødisk kristen tolke det greske uttrykket her som umoral generelt, så denne tolkningen er snarere «tvangstilpasset» for å støtte konklusjonen.

Mulig svar 2: Alminnelig moral: Alle kristne, også i dag, bør unngå å gjøre noen av disse tingene. Å ikke spise mat som vi vet har blitt ofret til avguder, det vil si mat som er besudlet av avguder, nevnes også i Åpenbaringen 2:14,20. Forbudet mot seksuell umoral går som en rød tråd gjennom både Det gamle og Det nye testamente. Forbudet mot å spise blod, som også finnes i Moseloven, går faktisk helt tilbake til Noa i 1. Mosebok 9:4. Dyr som er kvalt, uten at blodet er tappet ut, er implisitt nevnt i 3. Mosebok 17:10–14.

Spørsmål: Hvorfor gjentok ikke Paulus i Apostlenes gjerninger 15:22–29 rådsbeslutningen da han skrev til galaterne?

Svar: Først det som sannsynligvis ikke er svaret, deretter det primære svaret og til slutt et sekundært svar.

Ikke svaret: Det er mulig at Paulus besøkte og skrev til galaterne, i det sentrale Lilleasia, før rådsmøtet i Jerusalem. De fleste kristne forskere mener imidlertid at rådsmøtet i Jerusalem fant sted rundt år 49 e.Kr., og at Paulus skrev til galaterne mellom år 53 og 59 e.Kr.

Primært svar: Paulus nevnte riktignok diskusjonene i Jerusalem i Galaterbrevet 2:2–10, men bare en del av dem. Galaterne aksepterte at både han og Peter var apostler, og Paulus nevnte at Peter og han hadde kommet til enighet. Det er uklart om rådsmøtet var offentlig eller om det faktisk var privat, og at bare den endelige beslutningen ble offentliggjort. Til slutt visste han ikke hva mennene som hevdet å være fra Jakob, sa. Derfor la Paulus vekt på det Peter selv hadde fortalt ham.

Sekundært svar: Hvis Paulus hadde gjentatt rådets vedtak, er det uklart om de ville ha trodd på det eller akseptert det. I århundrer etter Paulus’ tid fantes det kjettere kalt ebionitter, som sa at de trodde på Jesus og lærte at alle troende fortsatt måtte følge hele Moseloven. De sa at Jesus ble kalt Gud bare som en æresbetegnelse. Dessuten var Peter, strengt tatt, ikke i strid med rådets vedtak da han ikke spiste sammen med hedningene når noen jøder kom.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:28, siden det syntes godt for Den Hellige Ånd, hvorfor var det da relevant om det også syntes godt for dem?

Svar: Dette tyder på at de visste at det var det Den Hellige Ånd ønsket. Selv om de ikke ville gå imot Den Hellige Ånd, ville det ikke være riktig om Den Hellige Ånd ønsket at de skulle adlyde og gjøre noe, uten at noen visste hva som var ønsket.

På samme måte vet Gud i dag hva som er godt og hva som ikke er det. Likevel trenger vi fortsatt vår egen dømmekraft for å skjelne hva som er best sett fra Guds perspektiv.

For øvrig er Judas Barsabbas et interessant navn. «Barsabbas» betyr «sønn av sabbaten», så muligens ble han født på sabbaten, men han var nesten helt sikkert en jødisk troende.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:29, gjelder disse påbudene fortsatt for kristne i dag?

Svar: Kristne er enige om at påbudene om seksuell umoral ikke har endret seg, men de er uenige om påbudene om mat ofret til avguder, blod og kjøtt fra kvelt dyr. Alle er enige om at brevet fra apostlene var bindende for alle kristne på den tiden, og at å følge disse ikke ville fornærme jøder (både kristne og ikke-kristne).

1. Noen oppriktige kristne ser det slik at siden dette brevet kom fra apostlene, og de aldri sa at det bare gjaldt for en begrenset periode, så er alle disse påbudene bindende i dag. Dette var generelt sett hvordan kristne i det andre og tredje århundret oppfattet disse påbudene. Dette er også mitt syn.

For eksempel står det i *Octavius* av Minucius Felix (ca. 210 e.Kr.), kap. 30, s. 192, at kristne ikke engang brukte blod fra spiselige dyr i maten sin. Andre kristne fra tiden før nikenskonsilet som hevdet at kristne ikke inntok blod, var Justin Martyr (150 e.Kr.), de kristne i Vienne og Lugdunum (177 e.Kr.), Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.), Tertullian (198–220 e.Kr.) og Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.)

2. Et annet synspunkt er at de seksuelle restriksjonene er bindende, mens kostholdsrestriksjonene er underlagt vår egen samvittighet og samvittigheten til de menneskene vi ikke ønsker å føre til snubling. Selv om brevet var bindende på den tiden, ble det absolutte forbudet mot kjøtt ofret til avguder senere av Paulus betegnet som et samvittighetsspørsmål.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 15:37–40, hvem hadde rett, og hvordan endte dette?

Svar: Sett fra Barnabas’ perspektiv var Johannes Markus hans fetter, og kanskje så Barnabas at Markus virkelig hadde angret på at han hadde forlatt dem. Sett fra Paulus’ perspektiv var det avgjørende for denne tjenesten å ha med seg noen som var kampprøvd (og hadde bestått prøven), som ikke bare kunne man stole på, men som Paulus visste at man kunne stole på. Paulus kjente sannsynligvis ikke Markus like godt som Barnabas gjorde.

Fra Guds perspektiv førte splittelsen til Guds ære. Silas (=Silvanus) og Timoteus ble tatt med som Paulus’ medarbeidere. Kirkens historie forteller oss at Barnabas og Markus dro ned til Egypt og forkynte evangeliet der. Et par århundrer senere ble Egypt et av de viktigste sentrene for kristendommen, de tre andre var Jerusalem, Roma og Konstantinopel. Paulus og Markus ble forsonet i 2. Timoteus 4:11.

Spørsmål: Er personen i Apostlenes gjerninger 16:1 den samme som mottakeren av 1. og 2. Timoteusbrev?

Svar: Ja.

Spørsmål: Hvordan tror du Paulus følte seg i Apostlenes gjerninger 16:1 da han igjen dro tilbake til en by hvor de hadde steinet ham og etterlatt ham for død?

Svar: Kanskje Paulus fryktet at de igjen ville gjøre det de allerede hadde vist seg villige til å gjøre. Eller kanskje Paulus ikke tenkte mer på det. Et tredje synspunkt er at det smertefulle minnet faktisk kom til ham da Paulus kom inn i byen igjen, men at Paulus bestemte seg for at han ikke brydde seg om det. Kanskje, etter alt han hadde gjort mot de kristne, og i lys av Guds vidunderlige nåde, tenkte Paulus at det å følge Gud ville føre til mer lidelse og død før han kom til himmelen, og at han like gjerne kunne sette i gang, fullføre det Gud ville han skulle gjøre, og få det overstått.

Det kan være steder og mennesker som vekker ganske smertefulle minner hos deg. Men hvis Gud kaller deg til å dra tilbake, er forhåpentligvis Guds kjærlighet i ditt hjerte større enn minnene dine.

Spørsmål: Hvorfor omskjærte Paulus og Silas Timoteus i Apostlenes gjerninger 16:1–5, etter å ha bekreftet at hedninger ikke trengte å bli omskåret og uten å omskjære Titus?

Svar: Paulus visste at Timoteus ikke trengte å bli omskåret, men denne «frivillige omskjæringen» var for å blidgjøre jødene. Dette er egentlig tre spørsmål: hvorfor gjorde Paulus det, var det riktig av Paulus å gjøre det, og hvilke prinsipper bør vi følge i dag?

1. Hvorfor omskjærte Paulus Timoteus?

Paulus gjorde det for å blidgjøre jødene som visste at Timoteus ikke var omskåret slik en jøde bør være. Paulus ønsket å fjerne en hindring for at jødene skulle ta imot evangeliet. Innenfor rimelighetens grenser skal vi være alt for alle mennesker, som det står i 1. Korinterbrev 9:19–23. Et annet eksempel er at Paulus til og med ville slutte å spise visse typer kjøtt hvis det betydde at han ikke fikk noen til å snuble, som det står i 1. Korinterbrev8:13 og Romerbrevet 14:20–21.

2. Burde Paulus ha omskåret Timoteus?

Paulus var en apostel, men det betyr ikke at han aldri tok feil i sin vurdering. Ja, jeg er sikker på at det blidgjorde jødene, men det hadde en pris. Mange jøder fikk aldri med seg budskapet om at evangeliet hadde erstattet loven, og at vi ikke lenger var under loven, men under nåden. Mange jøder kom inn i menigheten som «judaistere» og fikk aldri forstått budskapet riktig. Apostlenes gjerninger 16:1-5 forteller at dette skjedde i Lystra, nær Derbe og Ikonium. Alle disse byene ligger i Galatia, og ifølge Galaterbrevet var det problemer med at de vendte tilbake til loven. Selv om Paulus tidligere hadde omskåret Timoteus i Galatia bare for å blidgjøre jødene, endte han senere opp med å si til galaterne: «Hør her: Jeg, Paulus, sier dere at hvis dere lar dere omskjære, vil Kristus ikke ha noen verdi for dere i det hele tatt.» (Galaterbrevet 5:2)

3. Hvilke prinsipper kan vi lære av dette og følge i dag?

3.1 Ja, vi bør inngå kompromisser og følge prinsippet om å være alt for alle, men vi bør ikke forsømme det høyere prinsippet om ikke å gå på akkord med budskapet. Å omskjære Timoteus kan ha fått evangeliseringen til å virke enklere, men på bekostning av at ikke-troende kom inn i menigheten og unge kristne ble forvirret. På samme måte kan vi virke mer effektive i evangeliseringen hvis vi aldri snakker om helvete eller Kristi herredømme. Men er det virkelig det lydige ambassadører ønsker å gjøre – å utvanne evangeliet?

3.2 Når du ønsker å inngå et kompromiss for å gjøre det lettere å dele evangeliet, spør deg selv hvorfor. Hvis det ikke har noe med evangeliet å gjøre, så gå videre og inngå det. Hvis det har direkte sammenheng med evangeliet, så ikke inngå det. Hvis det har indirekte sammenheng med evangeliet, for eksempel at mat vil bringe deg nærmere eller lenger bort fra Gud, så se neste punkt.

3.3 Det finnes en bedre måte å inngå et kompromiss på i Romerbrevet 14:15–16. Ikke gjør det som får din bror til å snuble, men la det på den annen side ikke bli omtalt som noe ondt.

3.4 Selv ledere som Peter og Paulus kan gjøre feil og ta dårlige beslutninger. Disse beslutningene kan være så dårlige at de kan få konsekvenser som forvirrer nye kristne. Vi bør påpeke feilene til lederne, og vi kan formidle rettelsen til de som har blitt villedet av problemet, slik Paulus gjorde med Peter i Galaterbrevet 2. Men så lenge de ikke gjør ting som diskvalifiserer dem fra sitt embete, er de fortsatt våre ledere. Hvis du tror at en kristen leder er perfekt, betyr det bare at du ikke kjenner den kristne lederen særlig godt. Ingen av oss er perfekte, og vi bør alle streve etter å bli mer lik Kristus.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 16:3, var det riktig av Paulus å omskjære Timoteus, bare for å vinne andres godkjenning, siden 1. Kor 7:18–19 sier at omskjæring ikke betyr noe, og Gal 5:2–3 sier at vi ikke bør la oss omskjære?

Svar: Det finnes fem ulike synspunkter.

a) Et annet spørsmål: Paulus og Timoteus trodde aldri at omskjæring ville rettferdiggjøre Timoteus. Det ble ikke gjort av religiøse grunner, men for ikke å fornærme jødene.

b) En tidligere tid: Paulus omskjærte Timoteus lenge før han skrev 1. Korinterbrev og Galaterbrevet. Gud hadde tilsynelatende ennå ikke åpenbart for Paulus at kristne ikke bør omskjæres av religiøse grunner. Gud forventer ikke at noen skal adlyde et bud som Gud ennå ikke har gitt.

c) Paulus var inkonsekvent: Paulus begikk en feil ved å omskjære Timoteus, fordi det ga inntrykk overfor jødene av å være av religiøse grunner. Etter at Paulus senere innså sin feil, skrev han 1. Korinterbrev 7:18–19 og Galaterbrevet 5:2–3. Paulus nevnte spesifikt at han ikke omskjærte Titus i Galaterbrevet 2:3.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at apostlene ikke var fullkomne. Peter begikk en noe lignende feil ved å ikke spise sammen med hedningene i Galaterbrevet 2:11-14.

d) For ikke å føre andre til snubling: Paulus omskjærte Timoteus tidligere fordi han ikke ønsket å føre svakere brødre til snubling, slik det fremgår av Romerbrevet 14. Men når de «svakere brødrene» blir så sterke at de tyrannerer menigheten, måtte Paulus reagere på denne trusselen fra loviskheten.

e) Å gå inn i synagogen: Timoteus ville bli ansett som jøde fordi moren hans var jøde. Videre tyder verbformen på at faren hans var død. Siden Paulus’ fremgangsmåte var å gå til synagogen først, ville Timoteus ikke ha fått adgang dersom det hadde blitt kjent at han aldri var blitt omskåret. Selv om Paulus kanskje begikk en feil, er det en forskjell mellom å anse omskjæring som nødvendig for frelsen (noe Paulus aldri antydet) og at den er nyttig for evangeliseringen.

Spørsmål: Hvordan hindret Den Hellige Ånd Paulus og hans følgesvenner i å forkynne i den romerske provinsen Asia, ifølge Apostlenes gjerninger 16:6?

A: Det finnes ingen bevis for tvang eller press. Paulus og hans følgesvenner var lydige mot Gud, og mest sannsynlig lot ikke Den Hellige Ånd dem føle seg trygge på å reise inn i Asia, eller så ba Den Hellige Ånd dem ganske enkelt om ikke å dra. Paulus reiste gjennom utkanten av det østlige Mysia (inkludert Troas), men han forkynte tilsynelatende ikke der. Byen Troas lå på Paulus’ tid sør for den klassiske byen Troja. Dette forbudet gjaldt bare inntil den rette tiden var kommet. Alternativt mener noen at sykdom var det middelet Den Hellige Ånd brukte for å holde Paulus borte derfra. Noen ganger i dag beveger Den Hellige Ånd vår ånd for å la oss vite at vi bør eller ikke bør gjøre noe.

Dette kan kalles «dobbel veiledning», der Gud sier: «Ikke gjør det, gjør dette i stedet.» Andre eksempler på dobbel veiledning er at David Livingstone prøvde å reise til Kina, men Gud sendte ham i stedet til Afrika. William Carey ønsket å reise til Polynesia, men Gud sendte ham til India i stedet. Adoniram Judson dro først til India, men ble ikke der, og dro i stedet til Burma (Myanmar). Gud forteller deg tilsynelatende akkurat så mye som du trenger å vite, og bare når du trenger å vite det.

Tilsynelatende hadde Gud andre planer for bithynierne og de i provinsen Asia (inkludert efeserne). De hørte evangeliet senere, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 18:19–21, 18:24–19:41 og 1. Petersbrev 1:1.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Apostlenes gjerninger 16:6–7 reagere når Gud sier «nei» til noe vi vet ikke er syndig, selv om det kanskje ville fremme Hans rike?

Svar: Å fortsatt ønske å gjøre det er ulydighet. Vær ikke som Bileam, som Gud brukte et esel til å advare i 4. Mosebok 22, og som likevel ønsket pengene. Å fremme Guds rike er ikke vårt primære mål. Vårt primære mål er å ære Gud ved å elske og adlyde Ham. Enten det er åndelig, i forretningslivet eller på andre måter, er mennesker, som er falne, svært tilbøyelige til å ta blikket bort fra målet og forveksle et middel for å arbeide mot et mål med selve målet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 16:9, var mannen i synet Lukas?

Svar: Nei. NIV Study Bible, s. 1676, sier at det ikke er noe som tyder på at det var ham. Tvert imot bruker Lukas i Apostlenes gjerninger 16:11 pronomenet «vi» når han snakker om at Paulus og hans følgesvenner dro til Europa for første gang, så Lukas var sammen med Paulus her. Det er også en spekulasjon om at Paulus møtte Lukas for første gang her, da han oppsøkte ham av medisinske årsaker.

Spørsmål: Hvorfor måtte Lydia i Apostlenes gjerninger 16:14 få sitt hjerte åpnet for å ta imot Paulus’ budskap, siden hun allerede tilba Gud?

Svar: Vi trenger alle å få hjertet vårt åpnet for å kunne ta imot evangeliet. Den Hellige Ånd virker i mennesker i henhold til Johannes 16:8–11. Ingen, og det inkluderer også de som av natur er de beste blant menneskene, søker Gud av seg selv, slik Romerne 3:10 viser. 2. Korinterbrev 4:3–4 sier at evangeliet er tilslørt for dem som går fortapt. Vi må be om at det må bli avslørt for dem. Apostlenes gjerninger 16:14 forteller ganske enkelt den fantastiske nyheten om at Den Hellige Ånd virket i Lydia slik at hun skulle ta imot evangeliet. Selv om det ikke er noe som tyder på tvang fra Guds side, er Den Hellige Ånds virke avgjørende for at noen skal bli født på ny.

For øvrig var Thyatira en by i landet Lydia før romerne erobret det. På Paulus’ tid innlemmet romerne den i provinsen Asia, men den var fortsatt en lydisk by.

Spørsmål: Støtter Apostlenes gjerninger16:15 barnedåp?

Svar: Nei. Se drøftingen av 1. Korinterbrev 1:16 for svaret.

Spørsmål: Hvorfor ble Paulus i Apostlenes gjerninger 16:16–18 foruroliget av at den besatte slavejenta sa at de var fra Gud?

Svar: Det står ikke i Skriften. Skriften sier at hun hadde en spådomsånd – på gresk en «python»-ånd – noe som betyr at hun var besatt av en python-ånd fra den greske demonen Apollon. Her er noen teorier om hvorfor Paulus ble forstyrret.

1. Hun snakket på en måte som ville skremme folk bort. Eller kanskje hun ropte hele tiden og distraherte fra Paulus’ budskap.

2. Hun sa dette på en positiv måte, slik at de, etter at Paulus hadde dratt, ville tro at den demonbesatte jenta var en av dem og senere følge hennes lære. Hun tilegnet seg budskapet deres.

3. Demonen ville at alle skulle vite at Paulus prøvde å omvende hedninger (det fantes en romersk lov mot det), og at han ba romerske borgere om ikke å tilbe keiseren eller de romerske gudene.

Det er lett for folk å misforstå budskapet vårt og tro at Jesus er «en vei til frelse». Ved at folk trodde på de sanne tingene som slavejenta sa, ville det i andres øyne gi legitimitet til at det også var bra å følge Apollon.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 16:19 var det Paulus i praksis gjorde, å drive ut inntektskilden til slavejenta sine herrer. Når i våre egne liv bør vi «drive ut vår inntektskilde» fordi den ikke behager Gud?

Svar: Lukas brukte det samme verbet to ganger. Da ånden hadde «forlatt» jenta, hadde inntektskilden «forlatt» dem. Dette kan være ganske smertefullt hvis vi verdsetter penger, velstand og trygghet høyere enn å ære Gud. Men du kan få en bedre holdning ved å innse at hvis det ikke behager Gud, så var det aldri ditt å tjene i utgangspunktet.

Hvis folk bruker bedrag, okkultisme, andres desperasjon eller til og med religion for å få mer ut av andre, bør vi hjelpe ofrene – og fremtidige potensielle ofre – ved å avsløre dette. Hvis vi i våre liv har en inntektskilde fra noe som er ubehagelig for Gud, bør vi kutte den inntektskilden. Det kan bety å ta et økonomisk tap og stoppe det, ikke bare selge det videre til noen andre for å tjene penger på det.

Legg merke til at denne jenta var besatt av en demon, og da hun ble frigjort fra den, var eierne – som ikke brydde seg det spor om hennes velvære – rasende over at de mistet inntekten. Dette skulle ikke bli den siste gangen onde mennesker heller ville la andre lide enn å miste litt inntekt. Det er ingenting som tyder på at eierne brydde seg om det religiøse aspektet i det hele tatt; de ville bare ta Paulus for å ha redusert inntekten deres.

Noen ganger kan en person tenke at hvis yrket deres ikke innebærer å rane folk, stjele eller drepe andre, så er yrket deres bra. Men hva om du har en vanlig jobb, som regnskapsfører, programmerer, fabrikkarbeider osv., for et selskap som du vet driver med ran, tyveri eller drap på andre (inkludert ufødte barn), og arbeidet ditt bidrar til at de når målet sitt? Da må du «utdrive» den jobben ut av livet ditt.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 16:19, når en annen troende tjener penger på en måte som ikke behager Gud, hvordan skal vi da be dem om å utdrive inntekten sin?

Svar: Apostlenes gjerninger forteller oss bare om to steder hvor hedningene skadet Paulus og Silas: her og i Efesos i Apostlenes gjerninger 19:23–41. På begge stedene var hovedproblemet tap av inntekt. Satan brukte to forskjellige teknikker her: falsk vennskap og åpen krig.

Tenk deg at du sa til en annen person: «Jeg har utdrevet deg fra å måtte utøve yrket ditt. Faktisk gikk jeg til myndighetene, og du vil ikke lenger kunne utøve det yrket du har valgt. Du kan takke meg senere.» Hvordan ville det bli mottatt?

Spørsmål: Hvordan håndterer man det når man ikke skal forkynne, slik det står i Apostlenes gjerninger 16:21?
Svar: Det romerske imperiet tillot folk å ha sin egen religion, men de fikk ikke lov til å prøve å omvende romerske borgere.

Spørsmål: Hva lærer Apostlenes gjerninger 16:25 oss om smerte og lovprisning?

A: Paulus og Silas befant seg i en mørk celle, med kroppene forslått og ryggen blodig. Fengselsvokteren renset Paulus’ ferske sår i Apostlenes gjerninger 16:33. Håper de vanligvis ikke sov på ryggen! Situasjonen så ikke særlig lovende ut, og de hadde ingen anelse om utfallet. Men de priste Gud, ikke i gode tider, men her midt i sin smerte og håpløshet. Gud ber oss om å prise Ham, men Gud ønsker også at vi skal prise Ham midt i vår egen smerte og håpløshet, når vi ikke har noen anelse om utfallet.

Spørsmål: Finnes det i Apostlenes gjerninger 16:26–28 noen utenombibelske bevis for dette jordskjelvet?

Svar: Nei. Men:

1. Det var hyppige jordskjelv i denne fjellrike regionen i Nord-Hellas og Makedonia. Her er noen større jordskjelv i denne regionen. (I antikken var rapporteringen svært sporadisk.)

403 e.Kr. Konstantinopel (Chrysostomos ble forvist)

856 e.Kr. Korint, Hellas   45 000 døde

1858  Korint, Hellas   

1928  Korint, Hellas   

3/18/1953 Nordvest-Tyrkia 1 200 omkomne 7,2 på Richters skala

7/26/1963 Skopje, Nord-Makedonia 1 100 døde 6,0 på Richters skala

Når det gjelder mindre jordskjelv, opplyser Encyclopedia Britannica for Hellas og Tyrkia at:

Mellom 1902 og 1946 var det 58 jordskjelv

Mellom 1947 og 1966 var det 82 jordskjelv

Mellom 1967 og 1976 var det 45 jordskjelv

Mellom 1977 og 1981 var det 9 jordskjelv

2. Men dette var ikke noe vanlig jordskjelv. Bygningen sto fortsatt, men kjedene brøt mirakuløst nok av. Det kan ha vært begrenset til fengselsområdet.

Når det gjelder hvordan alle dørene kunne åpnes, var dørene i noen tyrkiske fengsler bare lukket med gitter. Et jordskjelv kunne ha presset dørstolpene fra hverandre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 16:34, hvordan ville du føle deg som gjest i huset til mannen som satte deg i blokkene?

Svar: Like før dette, i Apostlenes gjerninger 16:33, vasket fengselsvokteren sårene til Paulus og Silas, sannsynligvis for å forhindre infeksjon. Naturligvis ville det virke veldig rart. Men fengselsvokteren ville være svært takknemlig overfor dem for at de ikke rømte, fordi den som voktet en fange ville få samme straff som fangen dersom fangen rømte, i henhold til (den senere) Justinians lovbok 9.4.4. Dessuten, hvis fengselsvokteren og hans familie ønsket å komme til Kristus, ville det være det eneste riktige å gjøre å ta imot dem. Først kom det fysiske jordskjelvet, og deretter skalv fengselsvokterens sjel da han trodde at alle fangene hadde rømt. Som Johannes Chrysostomos bemerket: Siden fengselsvokteren og hans familie var renset for sine synder av Kristus, var det bare passende at de vasket sårene til Paulus og Silas.

Som en sidebemerkning kan nevnes at fengselsvakter vanligvis var pensjonerte militærveteraner.

Tenk på den mangfoldige sammensetningen av menigheten i Filippi: blant annet en velstående, gudfryktig forretningskvinne, en tidligere hedensk, demonbesatt slavejente og en romersk fengselsvakt. Når vi som kristne viser at vi alle er ett i Kristus, midt i vårt mangfold, ærer det Gud og er et vitnesbyrd for verden.

Spørsmål: Hvilken romersk lov henviste Paulus og Silas til i Apostlenes gjerninger 16:37?

Svar: I henhold til Valerianus- og Porcianus-lovene, som ble nedskrevet mellom 509 f.Kr. og 195 f.Kr., var en romersk borger ikke underlagt lokale lover med mindre han samtykket til det. Den romerske borgeren kunne unngå dødsstraff, tortur eller å bli lagt i lenker ved å appellere til keiseren, som deretter ville avgjøre saken. Når det gjelder hvorfor de pisket Paulus før de først spurte om han var romersk borger, skjedde en lignende hendelse med en romersk borger som ble pisket en stund selv etter at han hadde ropt ut, ifølge Cicero i *Verrine Orations*, 2.5.161–162. Men hvis en magistrat pisket en romersk borger når de ikke skulle, kunne det hindre magistraten i å inneha et romersk embete igjen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:6, hvilke utenombibelske bevis finnes det for dette merkelige greske ordet for «byhersker» (politarch)?

Svar: Det fantes tidligere ingen i det hele tatt. Imidlertid oppdaget arkeologer ordet for første gang i 1835 på en bue utenfor Thessaloniki. Begrepet har siden blitt funnet på seksten eller sytten andre steder, men kun i byer i Makedonia. Som en sidebemerkning må det ha virket merkelig for disse jødene å late som om de var så opprørte over behovet for å forsvare det romerske imperiets omdømme.

Spørsmål: Hvorfor var bereanerne i Apostlenes gjerninger 17:11 mer edle enn tessalonikerne, fordi de ikke stolte like mye på Paulus?

Svar: De var mer edle fordi de kritisk sammenlignet Paulus’ ord med Det gamle testamente. Tessalonikerne hadde ikke en mindre gyldig tro. I dag er en kristens tro fortsatt gyldig selv om vedkommende bare har trodd på det kristne venner og familie har fortalt ham eller henne. Det er imidlertid bedre å undersøke fakta og se på alle bevisene for troen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:14–15, dro Paulus [angivelig] alene til Athen og etterlot Silas og Timoteus i Berea, eller sendte Paulus Timoteus tilbake til Tessalonika, slik 1. Tessalonikerbrev 3:1–2 tyder på?

Svar: For det første vet vi ikke om Paulus opprinnelig hadde planlagt å dra til Athen, som på den tiden sannsynligvis hadde en befolkning på ikke mer enn 10 000. På dette tidspunktet hadde byen mistet all politisk innflytelse, men var likevel den «intellektuelle hovedstaden» i Hellas. Det var i hovedsak en «historisk tempelby» og en universitetsby. Paulus kan ha hatt til hensikt å følge den 500-mile lange Egnatveien til Adriaterhavet og dra rett til Roma. Men uroen i Tessalonika kan ha fått ham til å svinge sørover mot Athen. Det finnes to ulike svar som effektivt besvarer dette spørsmålet, selv om jeg foretrekker det andre.

Ingen bevis for at Timoteus var i Athen: 1. Tessalonikerbrev 3:1–2 sier aldri at Timoteus var sammen med Paulus i Athen. Det står snarere bare at Paulus sendte Timoteus. Paulus kunne ha bedt Timoteus om å dra enten via brev eller muntlig gjennom en annen medarbeider. Folk, både da og nå, delegerer hele tiden oppgaver til andre gjennom beskjeder.

Timoteus kunne ha dratt til Athen og deretter reist videre: Apostlenes gjerninger 17:14–15 sier at Paulus først dro til Athen, men at han ventet på dem der. Paulus dro altså til Areopagen før Timoteus og Silas kom til Athen; de kom til Athen, og deretter sendte Paulus Timoteus tilbake til Tessalonika.

Så etter at Timoteus dro til Berea, skjedde enten

a) dro han til Athen etter Paulus, og ble deretter bedt av Paulus om å dra tilbake til Tessalonika.

b) han ble i Berea og ble bedt via brev eller bud om å dra tilbake til Tessalonika.

c) på vei til Athen ble han bedt via brev eller bud om å dra tilbake til Tessalonika.

Dette er en av detaljene som Apostlenes gjerninger ikke forteller oss.

Spørsmål: Hvorfor ble Paulus i Apostlenes gjerninger 17:16 provosert av å se alle de vakre skulpturene? Hvordan bør vi føle oss når vi ser kunstneriske, velskapte templer og altere?

Svar: Tenk i verste fall på det omhyggelige, profesjonelle håndverket i mayatemplene, med deres velutformede bassenger i bunnen hvor likene av menneskeofrene ble kastet. Nå praktiserte ikke grekerne, romerne, egypterne og andre menneskeofring. Xenofon omtalte for øvrig Athen som ett stort alter og offer. Han sa sarkastisk at det var lettere å finne en gud i Athen enn et menneske. Det var sannsynligvis flere alter i Athen enn i resten av Hellas til sammen. Men disse avgudsdyrkende templene og alterene satte folk i åndelig trelldom under sine «guder», som egentlig var demoner. Tenk også på arkitekten bak det vakre Taj Mahal. Dette var ikke et religiøst tempel, men et mausoleum for en herskers høyt elskede kone. Han ville sikre seg at ingenting annet skulle bygges som kunne konkurrere med det, så han belønnet arkitekten for det gode arbeidet ved å henrette ham. Gud ser kanskje mer på den moralske siden av tingene, mens mange mennesker bare ser på den fysiske siden. Det greske ordet for at Paulus var «plaget» her, er et medisinsk begrep som også kan referere til et anfall eller et epileptisk anfall. Kanskje bør vi også se mer på den moralske siden.

Kanskje vi ikke snakker som Paulus fordi vi ikke føler det samme som Paulus gjorde. Vi føler ikke det samme som Paulus gjorde, fordi vi ikke ser det på samme måte som Paulus gjorde.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:16, hva er de tre reaksjonene Paulus kunne ha hatt, og hvilken valgte han å gjøre?

Svar: De tre reaksjonene er å kjempe, flykte eller gå i dialog. Følelsesmessig kunne Paulus ha handlet ut fra sinne, frykt eller kjærlighet. Paulus valgte å gå i dialog med dem på grunn av sin kjærlighet til Gud og til dem.

Spørsmål: Hvorfor siterte Paulus i Apostlenes gjerninger 17:18–34 sannheter fra hedenske kilder? Nærmere bestemt fra dikteren Epimenides (600 f.Kr.) fra Knossos på Kreta, som ifølge Zeus’ sønn Minos sa: «i ham lever vi, beveger vi oss og har vårt vesen», og den kilikiske dikteren Aratus (ca. 315–240 f.Kr.) i *Phaenomena*, og stoikeren Kleanthes fra Assos (331–233 f.Kr.) i *Hymne til Zeus*: «Vi er hans avkom»

A: Paulus’ sitater var både bevisste og ble oppfattet som sådan av tilhørerne. Paulus etablerte et felles utgangspunkt som mange av tilhørerne kunne forholde seg til. Aratus skrev: «Det er med Zeus at hver og en av oss på alle måter har å gjøre, for vi er også hans avkom.» Klemens av Alexandria har i Stromata (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 14, s. 313, en interessant tanke om dette. Han sier at Paulus siterte sanne utsagn fra greske diktere for å oppbygge noen og skamme andre. Kanskje ønsket Paulus å påpeke hvor merkelig det var at halvt ateistiske epikureere og panteistiske stoikere tilba og skrev hymner til greske avguder.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:23–30 forkynte Paulus for grekerne den ukjente guden de hadde en viss fornemmelse av. Har andre religioner i dag en ukjent gud som de fornemmer, eller, som en person uttrykte det, «hinduismens skjulte Kristus»?

Svar: Denne ideen og formuleringen stammer fra Raymond Panikkar i «The Unknown Christ of Hinduism», s. 137. Dette er like feil som å si at Baal-tilbedere egentlig tilba Israels sanne Gud. Paulus roste ikke deres tilbedelse, men snarere deres ærlige innrømmelse av at de ikke kjente til en bestemt Gud. Hvor nær eller langt en ikke-troende er fra Kristus, eller hva de gjorde for en falsk gud i motsetning til å søke den ene sanne Gud, er ikke detaljer vi trenger å fastslå. Snarere er Paulus «i opprør» da han så alle gudene og alterene i Athen i Apostlenes gjerninger 17:16. Paulus visste at de måtte vende seg bort fra avgudene, hvis offergaver går til demoner, ikke til Gud, i 1. Korinterbrev 10:19–20. Paulus sa: «Derfor, mine kjære, fly avgudsdyrkelsen», i 1. Korinterbrev 10:14. Vi må holde oss borte fra avgudene i 1. Johannesbrev 5:21.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:18–34, angret Paulus senere på denne tilnærmingen da han understreket at han ikke forkynte annet enn Kristus til korinterne i 1. Kor 1:18–2:8, hans neste stopp etter Athen?

Svar: Selv om folk er uenige om dette, mener noen at han gjorde det.

I Athen begynte Paulus med å forholde seg til deres religion, viste til noen av de gode sannhetene som var verdt å respektere i deres religion, påpekte noen av inkonsekvensene i deres avgudsdyrkelse og fremhevet Kristi sannhet.

I Korint understreket Paulus at verdslig visdom ikke gradvis kan endres for å komme til Kristus, at han forkynte Kristus alene, og at han ønsket at deres tro skulle hvile på Guds kraft, ikke menneskelig visdom.

Uansett forkynte Paulus Kristus, brukte Skriften, tok opp folks behov, rev likevel ned argumenter (2. Korinterbrev 10:5) og prøvde å være alt for alle for å frelse noen (1. Korinterbrev 9:19–22).

Det er interessant å sammenligne tre av Paulus’ prekener:

1) Antiokia i Pisidia (faktisk i Frygia, ikke i Pisidia) Apg 13:16–43

2) Lystra hadde ingen synagoge, Apg 14:15–17

3) Athen, Apg 17:22–31, Apg 20:18–35; se 1 Kor 2:2–5

Se drøftingen av 1. Korinterbrev 1:18–2:8 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva i Apostlenes gjerninger 17:18–34 tyder på at Paulus ikke lyktes?

Svar: Oppfatningen om at Paulus var skuffet over resultatene i Athen ble gjort populær av Sir William Ramsay, ifølge The Message of Acts Revised Edition, s. 272–273. N.B. Stonehouse skriver imidlertid at dette er «uholdbart». Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Menigheten må ha vært ubetydelig i en av de ledende byene i Hellas; bare to personer ble nevnt, og han skrev aldri til den menigheten. På den annen side, selv om Athen og universitetet der ble ansett som en kulturell og utdanningsmessig hovedstad i den romerske verden, var befolkningen i Athen bare på rundt 10 000.

2. Det finnes få bevis i kirkehistorien på at menigheten i Athen var av betydning.

3. I Apostlenes gjerninger 17:18 kritiserte noen Paulus for å være en «plukker av frø», en eklektiker som hentet ord fra ulike kilder for å danne sin egen filosofi.

4. Da Paulus kom fra Athen til Korint, kom han i svakhet, frykt og med stor skjelving, ifølge 1. Korinterbrev 2:3.

Athenerne ønsket å lytte til ham, og selv om de var uenige og nedlatende overfor Paulus, forfulgte de ham ikke. Noen elsker å diskutere om Gud og åndelige ting, men er aldri villige til å forplikte seg til noe. Noen avviser evangeliet fordi de mener det er falskt, mens andre avviser det fordi de anser det som trivielt. De tenker slik fordi de har en «gud-erstatning». En avgud er alt som er en erstatning for Gud. Noen ganger kan til og med en ideologi være en «avgudologi».

Men på den positive siden våget i det minste ikke jødene som forfulgte Paulus fra by til by å prøve å stoppe ham da han først kom til det hedenske Athen. Athen skammet seg over at de for århundrer siden hadde henrettet filosofen Sokrates. Siden den gang var de ivrige etter å la alle retninger komme til orde, og siden de betraktet Paulus som en filosof, ville de være mer tilbøyelige til å skade forfølgerne av en filosof enn filosofen selv.

Konklusjon: Det er ikke avgjørende bevis for at Paulus var helt mislykket. Det er imidlertid et fastslått faktum at menigheten i Athen var mye mindre og mindre innflytelsesrik enn de greske menighetene i Filippi, Tessalonika og Korint.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:18, hva beskyldte de Paulus for å være?

Svar: Ordet her, som noen ganger oversettes med «sladderhank», hadde faktisk en mer spesifikk betydning. Det ble brukt om fugler som samlet ulike frø, og om mennesker som var skrotinnsamlere. De beskyldte i hovedsak Paulus for å mangle egne ideer, men i stedet plukke opp småbiter av visdom her og der og presentere dem som om de var noe nytt.

Det er interessant at de athenske filosofene selv ble beskyldt for bare å sitte og vente på å høre nye ideer. Ikke bare sier Lukas dette i Apostlenes gjerninger 17:21, men også Thukydides’ «Historie» 3.38.5 sier om athenerne: «Dere er de beste til å la dere forføre av noe nytt som blir sagt.» Senere, da makedonerne var i ferd med å erobre Athen, beskyldte den athenske Demosthenes athenerne for alltid å be om nye ideer. Filip 1,10.

Spørsmål: Hvordan forsøkte Paulus i Apostlenes gjerninger 17:18 å nå epikureerne, som stammer fra Epikur fra Samos (341–270 f.Kr.)?

Svar: Epikur mente at de to viktigste tingene mennesket kunne være bevisst på, var smerte og nytelse. Han sa at menneskets viktigste mål var å maksimere nytelse og lykke. Han mente at gudene, hvis de i det hele tatt eksisterte, var irrelevante for menneskeheten, og at materie og tilfeldigheter var de primære årsakene. (October 29, 2002 ) sier at Epikur var nyskapende ved å tillate kvinner og slaver i sin skole.

Epikureerne mente at bare materielle atomer var evige, og at det ikke fantes noe liv etter døden. Epikur og Chrysippos sa at enten finnes det ingen gud i det hele tatt, eller så bryr han seg, hvis han finnes, bare om seg selv, ifølge Theophilus’ «Brev til Autolycus», bok 2, kap. 4, s. 95.

Både stoikerne og epikureerne trodde at verden ville bli ødelagt av ild, ifølge «Octavius» av Minucius Felix (210 e.Kr.), kap. 34, s. 194. Ifølge Encyclopedia Britannica var et av Epikurs hovedmål å fjerne menneskets frykt for gudene. Mennesker bør være fri fra frykten for døden og dommen. Epikureerne hadde ikke mye etisk lære. Det fantes to typer epikureere: de opprinnelige og de «muterte». De opprinnelige epikureerne trodde på måtehold. For eksempel forårsaket både sult og overspising smerte. De senere, muterte epikureerne var festglade mennesker som sa: «Spis, drikk og vær glad, for i morgen dør vi.» Man kan se dagens tilhengere av Ayn Rand som lik de opprinnelige epikureerne. Det var få berømte epikureere, men den romerske dikteren Lukretius var en av dem.

I motsetning til dette nevnte Paulus følgende.

1) Det var Gud, ikke tilfeldighetene, som skapte verden og alt i den

2) Gud bestemmer når og hvor mennesker skal leve

3) Mennesker bør søke Gud

4) Vi må omvende oss foran Gud

5) Gud er nær oss

6) Gud vil dømme verden med rettferdighet

7) Bevis på den sanne religionen: Jesu oppstandelse

Spørsmål: Hvorfor nevnes avguder overfor epikureerne i Apostlenes gjerninger 17:18-31?

Svar: Epikur benektet ikke eksistensen av de greske gudene, siden han skrev (Brev til Menoeceus 123): «Deres eksistens er kjent for oss gjennom umiddelbar erkjennelse.» Andre epikureere skrev: «De er skapt av finere stoff enn oss og bor langt borte i mellomverdenene» (Plutark, Moralia 731 D, 734 C; Intermundia, Cicero, N.D. i.8). Stoikerne beskyldte epikureerne for å være ateister. Den beskyldningen var ikke helt riktig, men epikureerne trodde ikke at gudene brydde seg om eller påvirket menneskelige anliggender.

Epikureernes viktigste motstandere var stoikerne. Mens stoikerne var panteister, og epikureerne lignet på ateistiske rasjonalister, hadde begge den inkonsekvensen at de benektet guder, men likevel eksplisitt bekreftet de greske og senere romerske avgudene.

Spørsmål: Hvordan forsøkte Paulus i Apostlenes gjerninger 17:18 å nå ut til stoikerne, som hadde sitt utspring i Zeno fra Kitium på Kypros (ca. 320–ca. 250 f.Kr.)?

Svar: Stoikerne trodde på en panteistisk kraft eller guddommelig sjel som gjennomsyret alt, og de trodde at et stort formål styrte historien. De så ikke på nytelse som nødvendigvis den beste måten å unngå smerte på. Noen ganger visste man ikke hvordan man skulle velge den beste nytelsen på riktig måte. De var fatalistiske, og Josefus bemerker at de hadde mange likhetstrekk med fariseerne. I stedet for å tro på en guddommelig lov, mente de at de burde følge en «naturlov».

Ifølge Athenagoras i *A Plea for Christians* (177 e.Kr.), kap. 19, s. 138, sier stoikerne at alt vil bli brent opp og at verden vil få en ny begynnelse. Tatianus’ *Address to the Greeks*, kap. 6, s. 67, legger til at stoikerne trodde at alt vil bli ødelagt og gå tilbake til å være som det var før.

Stoikerne la vekt på tre ting: logikk, fysikk og etikk, og de strebet etter å forme menneskers karakter slik at den skulle bli sterk gjennom triumf og tragedie. De fire høyeste dydene var visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet. Stoisismen hadde stor innflytelse. Seneca, Epiktet og keiser Marcus Aurelius var stoikere.

I motsetning til stoicismen nevnte Paulus i Athen følgende.

1) Gud skapte verden og alt som finnes i den; verden er ikke Gud

2) Gud er en person

3) Gud opprettholder oss; vi gjør ingenting for å opprettholde Gud

4) Mennesker bør søke Gud, ikke bare visdom og etikk

5) Vi må omvende oss foran Gud

6) Gud skal dømme verden

7) Bevis på den sanne religionen: Jesu oppstandelse

Spørsmål: Hvorfor nevnte Paulus avguder overfor de panteistiske/ateistiske stoikerne i Apostlenes gjerninger 17:18–31?

Svar: Den berømte filosofen Sokrates var den eneste greske filosofen som er kjent for å ha blitt henrettet fordi han ikke trodde på de greske gudene. Siden den gang har ingen andre greske filosofer stått frem og sagt at de greske gudene var falske. En av Sokrates’ disipler, Antisthenes, grunnla den kyniske skolen, og stoikerne stammer fra kynikerne.

Man må legge merke til inkonsekvensen mellom den stoiske filosofien og stoikernes faktiske tro.

Stoisk filosofi: Stoisismen lærte at alle mennesker stammer fra den ene universelle ånden (ikke greske avguder) som gjennomsyret materien, og at alle mennesker er brødre og likeverdige.

Stoikerne: Stoikerne var imidlertid ikke ateister, ettersom en av stoikernes fremtredende ledere, Kleanthes fra Assos, skrev «Hymnen til Zeus» (Zeus var en gresk avgud) som Paulus siterte fra. Stoikernes tro på avguder ble senere et spørsmål om liv og død for kristne. Den romerske keiseren Marcus Aurelius var en stoiker som forfulgte kristne, blant annet fordi de ikke trodde på noen guder bortsett fra den ene sanne Gud.

Paulus’ hensikt: I Apostlenes gjerninger 17:18–31 pekte Paulus sannsynligvis på en kløktig, men implisitt måte på den intellektuelle hykleriet i å synge hymner til Zeus og godta greske avguder, i motsetning til troen på bare én (men panteistisk) Gud. Det grunnleggende problemet er at hvis Gud er årsaken til at vi eksisterer, kan vi ikke være årsaken til at Gud eksisterer.

Spørsmål: Brukte Paulus i Apostlenes gjerninger 17:18–31 et stråmannsargument da han sa at gudene ikke var disse menneskeskapte avgudene? Noen polyteister trodde at avgudene bare var livløse representasjoner av gudene.

Svar: Hedningene trodde inkonsekvent både på usynlige guder og de synlige statuene. Nærmere bestemt kunne gudene lokaliseres slik at de «bodde» i de synlige statuene, som var hellige og hadde makt til å gi profetier og helbrede. I Efesos sa de for eksempel ikke at gudinnen Artemis var viktig; snarere ropte de: «Stor er Artemis av efeserne.» La oss se på hva de tidlige kristne, moderne hinduer og moderne katolikker sa, ikke om polyteisme generelt, men om tilbedelsen av selve steinstatuene.

Den tidlige kirken: Foruten Paulus påpekte mange tidlige kristne forfattere denne inkonsekvensen, ved å bruke mange argumenter av samme type, nemlig at «selve treet, metallet og steinen ikke kan gjøre noe». Noen eksempler er:

Tatians «Tale til grekerne», kap. 4, s. 66, 110–172 e.Kr.

Teofilus til Autolykos, bok 1, kap. 10, s. 92, 168–181/188 e.Kr.

Athenagoras’ «Forsvar for de kristne» (177 e.Kr.) kritiserer hedningene for å tro at selve statuene helbreder de syke og uttaler orakler.

Klemens av Alexandria, «Formaning» (193–217/220 e.Kr.), kap. 10, s. 199, kritiserer det å anse steiner og tre som hellige gjenstander.

Minucius Felix (210 e.Kr.) «Hvor mye mer treffende dømmer da stumme dyr naturlig nok om deres guder? Mus, svaler og glenter visste at de ikke har noen følelser: de gnager på dem, de tråkker på dem, de setter seg på dem; og med mindre dere jager dem bort, bygger de reirene sine rett i munnen på guden deres. Edderkopper vever faktisk sine nett over ansiktet hans og henger trådene sine fra selve hodet hans. Dere tørker av, renser, skraper, og dere beskytter og mater dem dere selv har skapt;« Octavius av Minucius Felix, kap. 24, s. 187

Octavius av Minucius Felix 210 e.Kr., kap. 19, s. 184 og kap. 27, s. 189–190. I kapittel 27, s. 190, nevner han at demoner lurer under statuene og bildene.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258), Avhandling 6, kap. 7, s. 467, omskriver Octavius’ utsagn om onde ånder som lurer under statuer og innviede bilder.

Hinduisk avgudsdyrkelse: I dag legger vedantiske hinduer vekt på Upanishadene og ett, panteistisk vesen, Brahman. I motsetning til andre hinduer legger de ikke vekt på Indra, gudenes konge, eller at Shiva er den høyeste, eller at Vishnu er den høyeste, eller andre guder. Likevel kan de, inkonsekvent nok, fortsatt ha avguder av disse eller andre avguder i hjemmene sine, som de gir ghee (smør) eller andre offergaver til. Hvordan kan disse små avgudene av plast eller metall konsumere smøret og andre matvarer, spesielt hvis alt er Brahman?

Katolsk avgudsdyrkelse: I dag tror katolikker ikke bare at Maria feller tårer og helbreder, men at selve statuene av henne feller tårer og helbreder.

Spørsmål: Finnes det i Apostlenes gjerninger 17:23 noe utenombibelsk bevis på et alter til en ukjent gud?

A: Det finnes ingen arkeologiske bevis, men rikelig med litterære kilder. Pausanias (2. århundre e.Kr.) skriver i «Beskrivelse av Hellas» 1:1:4: «alter til ukjente guder», og Filostratos (3. århundre e.Kr.) nevner i «Livet til Apollonios fra Tyana» 6:3:5: «Det er klokere å tale vel om alle guder, særlig i Athen, hvor det reises alter selv til ukjente guder.» Diogenes Laertios nevner i «Filosofenes liv» 1:110 at Epimenides, under en pestepidemi i Athen, slapp løs svarte og hvite sauer. Athenerne skulle ofre sauene der de la seg ned, ved det alteret som lå nærmest stedet der de stoppet. Når sauene stoppet langt unna et eksisterende alter til en gud, reiste athenerne et alter til en ukjent gud.

Vi vet heller ikke med sikkerhet at Paulus var ferdig med sin forkynnelse da han ble avbrutt av de athenske filosofene som spottet ham.

Spørsmål: Støtter Apostlenes gjerninger 17:23 på noen måte den ateistiske påstanden om at «Gud» ganske enkelt er navnet på det vi ikke kjenner?

Svar: Det er ett punkt kristne delvis kan være enige med ateistene om. «Gud» er betegnelsen på det de ikke kjenner. Men gjennom Kristus kjenner vi Gud. Et annet punkt ateistene burde være enige om, er at, gitt Bibelens omfang og de mange vitnesbyrdene fra kristne, avslører kristendommen – forutsatt at den er sann – mye om Gud.

Som en sidebemerkning: I «Eumenidene» lot Aiskhylos guden Apollon si: «Når støvet har sugd opp et menneskes blod, når han først er død, finnes det ingen oppstandelse.» Hvis noen trodde på det, ville de spotte når Paulus snakket om oppstandelsen.

Man kan si at alle, inkludert ateister, tror på Gud. Hvis vi her definerer Gud som det som er uskapte, det som har fastsatt naturlovene, den opprinnelige årsaken, så er navnet på ateistenes gud «tilfeldighet». (hentet fra et foredrag av David Prentiss.)

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:28, hvordan og når bør vi sitere fra ikke-kristne kilder som om de er sanne, når vi forkynner evangeliet eller debatterer med ikke-kristne?

Svar: Det bør gjøres på følgende måte: svært forsiktig. Vi ønsker ikke å gi inntrykk av at vi tror på, eller at de bør tro på, hele verket de siterer fra, selv om deler av det er sant. Paulus, og vi, kan sitere fra noe for å etablere felles grunnlag, ved å være enige om ting begge sider allerede anser som sanne, før vi går videre til nye temaer. Men vi kan innlede det vi sier med noe i stil med: «Jeg tror ikke denne boken/kilden er helt sann, men jeg tror vi kan være enige om at akkurat denne setningen i den er sann.» På en måte balanserer man på en tynn tråd mellom et ad hominem-argument – der man appellerer til det de selv anser som troverdig og pålitelig – uten å bekrefte eller legge noe til deres oppfatning av troverdigheten til en antibibelsk kilde.

Noen ganger finnes det imidlertid interessante sannheter. For eksempel latterliggjorde Xenofanes, som skrev i 570 f.Kr., at gudene i himmelen alle var lyshudede og blåøyde, akkurat som trakerne – i hvert fall ifølge trakerne i det moderne Bulgaria og nordøstlige Hellas. Men i stedet var gudene i himmelen alle mørkhudede og så alle ut som, vel, etiopiere, i etiopiernes øyne. For den saks skyld, har du hørt om den blondhårede, blåøyde hinduistiske gudinnen ved navn «Brigitte», eller den hinduistiske guden ved navn Chau Chung? – Det trodde jeg ikke. Hvis hver kultur trodde at de menneskene som fysisk lignet mest på gudene i himmelen, var dem selv, kunne man undre seg over om bildene av disse gudene i himmelen alle var forfalskninger eller bedrag, og Xenofanes kan ha vært inne på noe. Så ville du dele dette med en hedning? – Kanskje. Er dette å forkynne evangeliet? – Nei. Dette kalles polemikk.

I mange tilfeller er det slett ikke nødvendig å henvise til eller trekke frem noen ikke-kristne og antibibelske kilder i det hele tatt. Men hvis de som lytter til deg har en barriere mot evangeliet, kan det i slike tilfeller – noen ganger, men ikke alltid – være lurt å vise hva som er riktig og hva som er feil ved kilden eller autoriteten de stoler på.

Når det gjelder Paulus, er kristne uenige om hvorvidt Paulus gjorde det beste her. Vi ser ingen blomstrende menighet i Athen, og bare noen få mennesker kom til tro. Kanskje tilhørerne syntes at Paulus’ ord var interessante, men at hans lære lett kunne passe inn i deres eksisterende religiøse verdensbilde, siden alt han sa uansett var sagt av deres egne kilder. På den annen side vil andre hevde at under omstendighetene med et svært skeptisk publikum gjorde Paulus det beste som kunne gjøres.

Jeg kjente en gjenfødt kristen, en tidligere mormon, som når han vitnet til mormoner, bare siterte fra Mormons bok (som han kjente ganske godt) til dem. De kunne egentlig ikke argumentere imot ham, siden det står i deres egen religiøse bok. Men hvor stor suksess han hadde med den unike tilnærmingen, vet jeg ikke.

Spørsmål: Viser Apostlenes gjerninger17:28 at panteismen er sann?

Svar: Nei. Uttrykket «I ham lever vi, beveger vi oss og har vårt vesen» refererer ikke til at vi fysisk befinner oss inne i Gud, som er ånd. Det betyr snarere at vi alle både er skapt av Gud, og at vår fortsatte eksistens avhenger av Gud. Se Kolosserne 1:16–17 for mer om Paulus’ tankegang her.

Spørsmål: Viser Apostlenes gjerninger17:28 –29 at en himmelsk far og mor fødte åndebarn, slik mormonene har lært?

Svar: Nei. Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Legg merke til at det ikke finnes noen henvisning til noen gudinne eller mor.

2. Legg merke til at det ikke er noen henvisning til seksuell aktivitet fra Guds side. Muslimer tror ofte feilaktig at kristne mener at Gud kan ha seksuelle forhold. Ekte kristne har aldri sagt at Gud er et seksuelt vesen, selv om mormonene lærer at Gud er et seksuelt vesen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:34, var Dionysius den samme som senere ble biskop i Athen?

Svar: Vi er ikke sikre, men i Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 3, kap. 4, s. 137–138, står det at Dionysius av Korint (170 e.Kr.) sa at Dionysius, den første biskopen av Athen, og Dionysius Areopagiten var én og samme person.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:34: Var det denne Dionysius som skrev verkene som sies å være av Dionysius Areopagiten?

Svar: Nei. Disse ble skrevet hundrevis av år senere, ca. 485–ca. 528 e.Kr. I *Encyclopedia Britannica*, utgaven fra 1956 (bind 7, s. 396–397), står det at disse fire verkene pluss ti brev hadde en dyptgripende innflytelse på teologer i middelalderen, blant annet Thomas Aquinas, Erigena, Peter Lombard, Albertus Magnus og andre. De var mer interessert i det systemet av kristen teologi kombinert med gresk filosofi som de fant i disse verkene, enn i hvem den egentlige forfatteren var.

Dessverre førte dette til at filosofien ble satt i stedet for forholdet til og lydigheten mot Gud. Encyclopedia Britannica (1956), s. 396, sier: «Deres bestanddeler – kristne, greske, orientalske og jødiske – er forenet i et organisk system, ikke grovt blandet sammen. Kanskje har teologisk-filosofisk fantasi aldri skapt noe mer bemerkelsesverdig.» Dette systemet la vekt på livets strøm fra Gud gjennom et himmelsk hierarki på tre nivåer i tre retninger:

I. Serafer, keruber og troner

II. Herredømmer, dyder og krefter

III. Fyrstendømmer, erkeengler og engler.

Studiet av det antatte forholdet mellom disse vesener, ritualtreer og andre ting tok plassen til det enkle studiet av Guds ord. Det er nesten som om forfatteren, som brukte pseudonymet Dionysius Areopagiten, hadde lest Kolosserne 2:18–19 svært nøye, og deretter gjorde alt han kunne for å bryte det.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 17:34, hvem var de første som kom til tro i Akaja: athenerne Dionysius og Damaris, eller Stefanas’ husstand i 1. Korinterbrev 16:15?

Svar: Stefanas’ husstand var de første som kom til tro i Akaja. Athen var ikke en del av den romerske provinsen Akaja, men en administrativt uavhengig by omgitt av Akaja. En forfatter ville sannsynligvis ikke ha visst dette, med mindre han levde akkurat på den tiden.

Spørsmål: Har vi i Apg 18:2 noen bekreftelse utenfor Bibelen på at keiser Claudius (41–54 e.Kr.) beordret alle jøder til å forlate Roma?

Svar: Ja, den romerske historikeren Suetonius skriver i «Claudius» kapittel 25 om utvisningen og sier at årsaken var «deres stadige opptøyer, anstiftet av Chrestus». Chrestus var sannsynligvis en feilstaving av Kristus, og opptøyene var trolig motstand mot at mange jøder tok imot Kristus. Dette skjedde rundt år 50 e.Kr., men Suetonius oppgir ikke det nøyaktige året.

Den romerske historikeren Dio Cassius og den jødiske historikeren Josefus nevner også Claudius’ dekret om å forvise alle jødene fra Roma, men de oppgir ikke året.

Den kristne forfatteren Orosius nevner også dette og sier at det er basert på Josefus. Orosius sier at året var 49 e.Kr.

Spørsmål: Hvorfor var Paulus teltmaker og ikke profesjonell rabbiner, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 18:3, 20:34; 1 Kor 9:1–18; 2 Kor 11:7–12; 1 Tess 2:9; 2 Tess 3:7–10?

Svar: Det fantes ingen profesjonelle rabbiner. Alle rabbiner skulle lære seg et håndverk, ifølge Mishnah Pirke Aboth/Avot 2:2.

Spørsmål: I Apg 18:6, når mener du det er passende å være som Paulus her og «riste klærne av seg» (eller, som i Apg 13:51, «riste støvet av føttene»)?

Svar: De hadde bestemt seg for at de under ingen omstendigheter ville akseptere Paulus’ ord, og det gjorde de klart for Paulus. Når det er en overbevisning blant alle de du snakker til om ikke å følge Gud, om å avvise deg og budskapet ditt og om ikke å ta hensyn til ordene dine, da kan din nytte i å advare dem være over. Å riste støvet av føttene er et siste budskap til dem om at Gud selv kan advare dem fra nå av. Forresten gjorde Paulus dette bare overfor synagogen i Korint. Senere besøkte Paulus synagogen i Efesos.

Spørsmål: Hvorfor tror du Gud talte til Paulus her i Apostlenes gjerninger 18:9–10?

Svar: Etter forfølgelsene og den manglende positive mottakelsen i Athen kan han ha følt seg nedstemt. Selv andre steder hadde han ofte en lovende start, bare for å bli tvunget til å dra på grunn av all motstanden. Da han kanskje lurte på om innsatsen hans i det hele tatt ga noen varig effekt, oppmuntret Gud ham. Til tross for det som hadde skjedd tidligere, lovet Gud Paulus at ingen skulle skade ham i Korint. 2. Korinterbrev 1:3-11 viser også den nedstemtheten Paulus følte på denne tiden.

Spørsmål: Hvorfor blir gudfryktige ledere noen ganger nedstemte og motløse, som i Apostlenes gjerninger 18:9–10?

Svar: Noen ganger kan det skyldes at de ikke ser de resultatene de forventer å se. Eller, like ille, de ser positive resultater, men oppdager så at de positive resultatene ikke varer. Husk imidlertid at resultatene tilhører Gud.

På den andre siden kan ledere noen ganger bli for opptatt av seg selv. Dette kan virke nedslående på andre mennesker.

Lydige kristne som elsker Herren, kan likevel bli motløse. Eksempler fra Bibelen er Job, Elia, David og Paulus. Andre eksempler på kristne som led av motløshet eller depresjon, er Martin Luther, Charles Spurgeon, Adoniram Judson, Hudson Taylor, Mary Morrison (kona til Robert Morrison), David Brainerd og A.B. Simpson.

La oss se på hva Paulus kunne se i situasjonene i sitt liv. Det kunne ligge stor strategisk verdi i retningen Paulus var på vei. Hvis Paulus kunne snakke med de jødiske lederne og overtale lederskapet til å akseptere Jesus som Messias, ville det ha en enorm innvirkning. Hvis Paulus kunne vitne for den romerske keiseren og føre ham til Kristus, eller i det minste gjøre kristendommen til en akseptert religion som ikke ville bli forfulgt, ville det gjøre det så mye lettere for kristne over hele imperiet. Paulus tok skritt i begge disse retningene, men vi vet ikke i hvor stor grad han tenkte på disse strategiske initiativene. Uansett endte begge disse potensielt store mulighetene med å gå i vasken. Kristne på denne tiden hadde verken den jødiske nasjonens ressurser eller det romerske imperiets ressurser til rådighet for å hjelpe dem med å spre evangeliet. I stedet sto de overfor en hard kamp med hjelp fra Gud, men uten støtte fra institusjoner.

Hvordan ville du føle deg hvis du var en begavet forkynner, lærer og mirakelmann, og så satt i fengsel i to år, med svært begrensede muligheter til å påvirke? Vi er redskaper. Jeg har en hammer i verktøykassen min, og det er en god hammer. Jeg tar den frem og bruker den når jeg trenger den, og resten av tiden lar jeg den ligge i verktøykassen. Jeg bekymrer meg ikke for om hammeren blir fullt utnyttet eller ikke, eller om hammeren føler seg oppfylt. Vi er redskaper for Gud. Gud bruker oss når Han ønsker det, og kan gi oss bare begrensede muligheter til andre tider.

Noen ganger har Gud bedt oss om å være fanger og slaver. Vi får ikke alltid lov til å utnytte vårt fulle potensial, eller engang å tjene Gud med vårt fulle potensial. Men Gud ber oss ikke om resultater, men om lydig kjærlighet. Vi må være forberedt, alltid være klare, og ikke ta det ille opp når vi blir satt på vent og må vente.

Spørsmål: Hva bør vi gjøre når vi føler oss motløse, slik det står i Apostlenes gjerninger 18:9–10?

Svar: Som en god kristen forfatter sa, bør vi ikke ta det uforklarlige ille opp. Nær deg Gud. Innse at det nåværende øyeblikket er svært lite sammenlignet med den evige fremtiden. Hvem du er, er viktigere enn hva du gjør og hva som skjer med deg. Paulus innså dette fra fengselet, og det er hemmeligheten bak hvordan han kunne være glad, selv der, og synge og prise Gud.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 18:9–10, hva bør vi gjøre for å oppmuntre gudfryktige ledere?

Svar: Be for dem, la dem få vite at vi setter pris på dem og ber for dem. Selv når de kanskje trenger korreksjon eller til og med irettesettelse, må vi også la dem få vite at vi fortsatt respekterer dem og bryr oss om dem.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 18:12, har vi noen utenombibelske opplysninger om prokonsulen Gallio?

Svar: Ja, men før vi går nærmere inn på Gallio, la oss først snakke om prokonsuler generelt. Noen romerske provinser var under kontroll av den keiserlige legatusen, som rapporterte til keiseren, mens andre var under en prokonsul som rapporterte til senatet. Det var en viktig forskjell i Roma med hensyn til hvem som fikk skattene. Korint var en gammel by, ødelagt av romerne, men gjenoppbygd i 47 f.Kr. Korint var hovedstaden i den delen av Hellas som var kjent som Akaja. Akaja var en del av Makedonia frem til 27 f.Kr., og sto under en prokonsul (utnevnt av senatet). I år 15 e.Kr. forente Tiberius den med Makedonia og Moesia som en keiserlig provins. Claudius satte den under en prokonsul utnevnt av senatet i år 44 e.Kr., ifølge Suetonius, Claudius 25.

Junius Annaeus Gallio var den eldre broren til den berømte stoiske filosofen Lucius Annaeus Seneca, som var Neros lærer. En inskripsjon i Delfi sier at Gallio var prokonsul fra ca. 51–52 e.Kr. Andre tolker datoen som 52–53 e.Kr. Tilsynelatende hadde han nylig blitt prokonsul da Paulus var der. Gallio var svært omgjengelig. Ifølge Gallios egen bror Seneca: «Ingen dødelig er så behagelig for noen som Gallio er for alle.» Gallio var ikke prokonsul særlig lenge. Han dro på en seiltur etter noen år for å bli kvitt en tilbakevendende feber. Noen år senere dro han på en seiltur til Alexandria for å lindre astmaen sin. Til slutt ble Gallios bror Seneca tvunget til å begå selvmord, og senere fikk Nero Gallio drept.

Gallios beslutning om å avvise saken mot Paulus var viktig for å skape en presedens. Hvis Gallio hadde funnet Paulus skyldig i å forkynne en religion som ikke var lovlig, kunne andre landshøvdinger ha fulgt etter og kastet Paulus ut så snart han kom inn på deres territorium.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 18:17, hvem slo Sosthenes, og hvorfor?

Svar: Skriften sier ikke hvem som slo Sosthenes eller hvorfor. La oss se på fire alternativer og deretter avgjøre hvilket som er mest sannsynlig.

a) Antisemittiske grekere slo Sosthenes

b) Jøder slo Sosthenes fordi han var en halvhjertet talsmann.

c) Jøden Sosthenes tok imot juling som et «offer» for å prøve å overbevise Gallio.

d) Jøder slo Sosthenes fordi han ble kristen.

Det riktige svaret er sannsynligvis a), men d) er også en mulighet. Paulus nevner Sosthenes i 1. Korinterbrev 1:1. Siden Paulus ikke skiller mellom en annen Sosthenes, var det sannsynligvis den samme, noe som gjør d) til det mest sannsynlige svaret. Sosthenes var ikke et vanlig gresk navn.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 18:24–28, var Apollos en troende før han fikk vite om Jesus?

Svar: Apollos kjente ikke til Jesus, men i likhet med Abraham, Job og andre sanne etterfølgere trodde Apollos på Gud, men hadde ennå ikke hatt anledning til å høre om Jesus. Som J.D. Pentecost lærte, befant Apollos seg, for sin del, fortsatt i den gamle paktens tid før han snakket med Akvila og Priskilla. Apollos var fra Alexandria og hadde sannsynligvis en «hellenistisk variant av jødedommen» som var kjent med gresk filosofi. Han var kanskje flinkere til å snakke med de greske filosofene enn Paulus.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 18:24–28: Hvis Apollos hadde dødd før han snakket med de kristne, ville han da ha kommet til himmelen?

Svar: Skriften sier ikke noe om det, men det er tre punkter å ta i betraktning.

1. Apollos trodde på den sannheten om Gud som han kjente til.

2. Han forsto sannsynligvis ikke eller hadde ikke Den Hellige Ånd.

3. I stedet for å la Apollos forbli i denne mellomtilstanden, der han på en måte var som en troende fra Det gamle testamente, sørget Gud for at Apollos skulle lære sannheten.

Spørsmål: Hvordan veileder man, i henhold til Apostlenes gjerninger 18:24–28, noen som har delvis, men ufullstendig kunnskap om sannheten?

A: Hvis vedkommende er ikke-troende, bør du begynne med bønn; bare Den Hellige Ånd kan omvende dem, men du kan så frø, følge dem på veien eller føre dem til Kristus, avhengig av hvor de befinner seg. Mange kristne som tidligere var mormoner og som jeg har snakket med, sa at det som fikk dem til å forlate mormonismen, måtte de høre om ti ganger før det hadde noen virkning på dem. Først da bestemte de seg for å undersøke saken, i den «vissheten» at de ville bevise at den kristne tok feil. Da oppdaget de at de ikke kunne det, og til slutt forlot de mormonismen og kom senere til Kristus.

Hvis de er troende som tar feil om viktige, men sekundære ting, må du likevel begynne med bønn. Du må kanskje også være tålmodig med dem. Ikke debatter med dem, med mindre det er nødvendig. Noen ganger må du nøye bevise hvert eneste poeng du fremfører; men andre ganger trenger du ikke å kaste bort tid på det, bare fremfør poengene dine. Du må finne ut hvor de står, og vurdere det ut fra personen og situasjonen. Det er lurt å spørre dem på hvilket grunnlag de holder fast ved sitt standpunkt. Kanskje ser de allerede verdien i ditt synspunkt, men føler at de ikke kan akseptere det fordi de da tror de må endre et annet synspunkt. Men det vil du ikke vite før du spør dem hvorfor de holder fast ved sitt standpunkt. Da kan du kanskje vise dem at de kan endre seg og ta til seg ditt synspunkt, uten å måtte endre sitt syn på det andre standpunktet.

Det kan også være at etter at du har fremlagt saken din, og de har forklart grunnene til sitt standpunkt, vil du kanskje oppdage at det er du som tar feil, og at enten du, eller begge to, bør endre synspunktene deres for å tilpasse seg sannheten.

Spørsmål: Hvordan var byen Efesos på Paulus’ tid, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 19:1?

Svar: Efesos var en av de tre eller fire største byene i Romerriket. Det var en svært sterk hedensk tilstedeværelse der, og økonomiske interesser knyttet til opprettholdelsen av hedenskapen. Byens kommersielle storhetstid var forbi, siden havnen var i ferd med å siltes til på grunn av overdreven trehogst, overbeiting og trekullbrenning oppstrøms. Romerne forsøkte å fjerne slammet i år 65 e.Kr., men de lyktes ikke særlig godt. De kunne likevel tjene mye penger på sin sølvgudinne Artemis. Hovedgaten var svært bred for sin tid, omtrent 11 meter. Men ingenting av dette påvirket egentlig den store utbredelsen av evangeliet der. Artemis-tempelet var 239 fot bredt og 418 fot langt ifølge Plinius’ Naturhistorie 36.95. Dette var trolig det største tempelet i verden, omtrent fire ganger så stort som Parthenon i Athen.

Spørsmål: Hva er de øvre/høyere kystene i Apostlenes gjerninger 19:1?

Svar: Dette var det innlandske høylandsområdet i Lilleasia (det frygiske og galatiske platået), som Paulus reiste gjennom på vei til Efesos.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 19:2–3: Hvordan kunne de virkelig tro uten å ha mottatt Den Hellige Ånd?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Intellektuelt sett kan hvem som helst tro at kristendommen er sann uten å forplikte seg til å være kristen og bli frelst.

I gammeltestamentlig tid trodde mange på Gud uten å ha Den Hellige Ånd i seg.

I denne overgangstiden var disse hedningene lydige nok til å tro, selv om Den Hellige Ånd ennå ikke hadde fylt dem.

I dag er dette tilfellet ikke et eksempel for oss, men det beviser at det å ha Den Hellige Ånd i seg ikke var et krav for at de skulle tro på Gud.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 19:2–3, kan mennesker i dag virkelig tro uten å motta Den Hellige Ånd?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Dette avsnittet, så vel som erfaringene til mange troende i Det gamle testamente, beviser at det teoretisk sett er mulig for Gud å få folk til å tro uten at de har Den Hellige Ånd i seg.

2. Da Paulus skrev Romerbrevet 8, bodde Den Hellige Ånd i alle som var ekte troende.

Spørsmål: Kan du forklare hvorfor det i Apostlenes gjerninger 19:5 står at Jesu disipler bare døpte i Jesu navn? Hvorfor?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det uttrykkelig, kan vi legge merke til en rekke ting.

1. Andre mennesker døpte også. Jødene hadde rituelle renselser, og senere døpte de kerinthiske kjetterne. Det fantes ulike seremonier i de greske mysteriereligionene.

Men i motsetning til disse andre dåpene, døpte de ved Jesu autoritet; så «i navnet til» her inkluderer helt sikkert betydningen av «ved autoriteten til».

2. Selvfølgelig døpte også Johannes Døperen. Faktisk gjorde noen kristne ting feil i Efesos. Se Apostlenes gjerninger 19:1–6 for mer informasjon.

3a. Noen mener at det ikke spiller noen rolle om man døpte i Jesu navn eller i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn – det er det samme. Det er ikke «formelen» eller ordene som teller, men meningen og hensikten.

3b. På den annen side kan det være at de kristne eller Lukas bevisst ikke ønsket å offentliggjøre at de døpte i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, men som en forkortelse bare sa at de døpte i Jesu autoritet/navn.

4. Enhetspentekostalere hevder at de er synonymer fordi Jesus er Faderen og Jesus er Den Hellige Ånd. Men dette kan ikke være sant, for i Matteus 27:46 ropte JESUS: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Så både 1 og 2 er definitivt sanne, og enten 3a eller 3b kan være sant. 4 er definitivt usant.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 19:6–7, var disiplene i Efesos ekte kristne før de ble døpt med Den Hellige Ånd?

Svar: De var ikke kristne ennå, selv om de var blant de utvalgte. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

I gammeltestamentlig tid kunne en person virkelig tro på Gud uten å ha Den Hellige Ånd i seg. Den Hellige Ånd kunne forlate noen, slik Gud forlot Samson i Dommerboken16:20 , og slik David ba Gud om ikke å gjøre i Salme 51:11.

I nytestamentlig tid har alle ekte kristne Den Hellige Ånd i seg, slik Romerbrevet 8:9–11 sier og 1. Korinterbrev 2:16 antyder. Apostlenes gjerninger 19:2 viser mennesker som trodde på Jesus, men som ennå ikke hadde Den Hellige Ånd. Siden overgangen fra den mosaiske pakt/dispensasjonen i Det gamle testamente til den nye allerede hadde funnet sted, var det riktige å gjøre å umiddelbart be om Den Hellige Ånd.

Gud er ikke begrenset til å virke innenfor våre forventninger. For eksempel dør noen spedbarn uten å ha evnen til å tro på Jesus. Ingenting i Bibelen hindrer Gud i å la dem komme til himmelen gjennom Jesus.

Efeser-disiplene kjente bare til Det gamle testamente og Johannes Døperen. (Kanskje Apollos hadde snakket med dem.) De kan ha vært som menneskene i Det gamle testamentets tid.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 19:12, bør troens helbredere i dag dele ut lommetørklær for helbredelse?

Svar: Som en som ikke tilhører den karismatiske bevegelsen, er det ingenting i dette skriftstedet – eller noe annet sted i Bibelen – som direkte utelukker dette.

Spørsmål: Siden folk i Apostlenes gjerninger 19:12 ble helbredet ved hjelp av lommetørklær og forklær som apostlene hadde rørt ved, støtter dette da bruken av religiøse relikvier, slik den katolske og den ortodokse kirken praktiserer?

Svar: Nei, fordi det var vesentlige forskjeller mellom apostlenes lommetørklær og senere relikvier.

1. Klærne ble brukt til helbredelse, og ikke i tilbedelse eller ærbødighet.

2. Det var kun klær fra apostlene, ikke fra andre helgener, som Maria eller Jakob, Herrens bror.

3. Det var ikke penger involvert her.

Fra Johannes Klimakos’ tid (før 670 e.Kr.) og fremover forsøkte ulike kristne teologer å utarbeide en omfattende liste over dyder og laster. Det mest påfallende ved nesten alle disse listene er at de fullstendig glemte det andre av de ti budene. (Hvis du ikke er sikker på hva det andre budet er, kan det være lurt å lese 2. Mosebok 20:4–6.)

Legg merke til at det er noen forskjeller mellom den katolske og den ortodokse oppfatningen av tilbedelse. De ortodokse har vanligvis ikoner, eller todimensjonale bilder, som de ber til Gud gjennom. Katolikker har flere statuer.

Spørsmål: Hvorfor klarte ikke de jødiske eksorsistene å drive ut djevlene i Apostlenes gjerninger 19:13–17?

Svar: De sa de riktige ordene, men kraften lå ikke i ordene. Det viktige var Guds kraft som strømmet gjennom en kristens liv. Siden de ikke var kristne, var ikke den kraften til stede.

For øvrig betyr det faktum at Sceva angivelig var yppersteprest, ikke nødvendigvis at han faktisk var det; det kan ha vært en tittel han ga seg selv. Selv om Scevas sønner drev med eksorsisme, sier Skriften heller ikke noe om hvorvidt Sceva selv gjorde det eller ikke.

Legg merke til at disse eksorsistene ikke underkastet seg Jesus som sin Herre og Frelser, men de så ingen grunn til ikke å bruke Jesu navn til egen fordel. Noen mennesker i dag er på samme måte.

Spørsmål: Har vi i Apostlenes gjerninger 19:13–17 noen bevis på at senere magiske eksorsister forsøkte å bruke Jesu navn?

Svar: Ja, faktisk. I den magiske papyrusen fra Paris nr. 574, linjene 3018–3019, står det: «Jeg påkaller deg ved Jesus, hebreernes gud» (jf. K. Preisendanz, Papyri Graecae Magicae, 2 bind [Leipzig: Teubner, 1928, 1931], 1 plate IV). Også jødiske rabbiner skrev mot bruk av Jesu navn i helbredelse (jf. Tos Hulin 2:22–23; j. Shabbath 14.4.14d; j Abodah Zarah 2.2.40d–41a; b Abodah Zarah 27b). Hvorfor skulle de fordømme dette med mindre noen faktisk prøvde å gjøre det? Man kan ikke blande okkultisme og Jesus. Som kristne må vi ikke involvere oss i horoskoper, håndlesning, Ouija-brett, tarotkort eller noen form for okkulte praksiser.

Spørsmål: Hva bør vår holdning være til okkulte bøker og falske religioner, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 19:19?

Svar: Som Zola Levitt sa: «Hvis du leker med Satan, vil han leke med deg.»

Det kan ha vært ett eller to medisinske midler som virket, blandet inn blant et stort antall falske midler. Det kan ha vært noen få kloke ord som var fornuftige, blandet inn blant mange okkulte løgner. Det kan ha vært noen få besvergelser som faktisk virket fordi demoner fikk dem til å virke. Likevel ble alle bøkene brent.

Selv om bøker fra andre religioner inneholder mange sanne ting, skal vi ikke lete etter sannheten ved å studere bøker om andre guder. I Ordspråkene9:17 er det dårskap, ikke visdom, som sier: «Stjålet vann er søtt, og brød spist i hemmelighet er velsmakende!» (BSB). Dette betyr at det er dårskap å prøve å være eklektisk og ta med seg de gode «detaljene» som måtte finnes i et verk tilegnet en falsk gud. Har du noen tvilsomme statuer, blader, videoer eller bøker hjemme hos deg? I så fall må du ta forholdet ditt til Jesus på alvor og kvitte deg med dem.

Som motvekt til forrige avsnitt kan nevnes at Paulus siterte fra hedenske greske diktere da han talte til grekerne i Athen og andre steder. Selv om Paulus gjorde sin holdning til å stole på gresk filosofi svært klar i Kolosserne 2:8 og 1. Korinterbrev 1:18–31, brukte han sin kunnskap om gresk filosofi og religion for å forklare kristne begreper på en måte som de lettere kunne forholde seg til. Kristne er uenige om den relative effektiviteten av at Paulus brukte denne metoden, sammenlignet med å «forkynde intet annet enn evangeliet», slik han sa at han gjorde i 1. Korinterbrev 1:18–31.

Spørsmål: Er Demetrius i Apostlenes gjerninger 19:24 den samme som var en troende i 3. Johannesbrev 12?

Svar: Selv om dette er mulig, er det svært usannsynlig, da Demetrius var et vanlig gresk navn.

Spørsmål: Hvorfor oppsummerte Demetrius i Apostlenes gjerninger 19:26,28 hele Paulus’ lære på denne måten?

Svar: Hans ensidige oppsummering er faktisk svært lærerik. Han tok hele Paulus’ lære og «kondenserte» den til det han anså som relevant for seg selv. Siden han ikke ønsket å følge sannheten, var det eneste han hørte at hans virksomhet med å lage avguder kunne gå ned hvis folk trodde på en Gud som ikke hadde avguder.

Noen kristne kan bli overrasket når en ikke-kristens oppsummering av deres ord kan være like ensidig og overfladisk som Demetrius’ analyse. Selv om Paulus var en dyktig kristen formidler, klarte ikke ordene hans å bygge bro over kløften, for folk som Demetrius hadde brent broen på den andre siden. Selv om du visste like mye som Paulus, hadde hans erfaring og kunne utføre de samme miraklene som han, vil ikke ordene dine alene være effektive nok til å bygge bro over kløften hvis Den Hellige Ånd ikke virker i lytterens hjerte.

På den annen side var de samme ordene effektive i å omvende mange i Efesos. Så det faktum at ordene dine kanskje ikke når frem til noen mennesker, betyr ikke at feilen ligger i ordene.

Spørsmål: Hva er asiarker i Apostlenes gjerninger 19:31?

Svar: Dette er embetsmenn i provinsen. Asiarkene var delvis et æresforbund og hadde til oppgave å fremme tilbedelsen av keiseren i provinsen Asia. Hovedkvarteret deres lå i Pergamon. Én person om gangen fungerte som asiark for hele provinsen, og det var asiarker i hver by. Etter at deres tjenestetid var utløpt, ble de hedret for livet med tittelen asiark. Det fantes også lysiarker i provinsen Lykia og galatarker i provinsen Galatia. Tilsynelatende kunne folkemengden tenke at hvis noen var en venn av asiarkene, utgjorde de ikke noen trussel mot Romerriket.

Spørsmål: Hvorfor var de i Apostlenes gjerninger 19:35 så følsomme når det gjaldt «Artemis fra Efesos»?

Svar: Artemis-tempelet ble bygget her, mest sannsynlig etter at en meteoritt hadde falt ned, som de tilba. Den greske Artemis var den sølibatære jaktgudinnen, mens denne Artemis var en grotesk utseende fruktbarhetsgudinne. En gresk gud eller gudinne kunne ha forskjellige egenskaper på forskjellige steder. Offer gavene som ble lagt igjen ved tempelet, og salget av Artemis-gudebilder, brakte inntekter til byen. I tillegg, siden et tempel ble ansett som et hellig og dermed trygt sted, fungerte det også som en bank hvor de velstående kunne oppbevare formuen sin. Som den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 1072) påpeker, sparte erobrere vanligvis Efesos på grunn av respekt for Artemis-tempelet. I 400 f.Kr. ble tempelet imidlertid ved et uhell brent ned, og i 356 f.Kr. brente en berømmelsessøkende mann ved navn Herostratus med vilje ned tempelet på Aleksander den stores fødselsdag, slik at Herostratus’ navn skulle bli udødelig. De henrettet Herostratus, og i fremtiden ville de sannsynligvis henrette enhver som ble anklaget for å ha vanhelliget Artemis-tempelet, som ga dem sikkerhet og inntekter. På Paulus’ tid var det et prangende tempel med 127 marmorsøyler i gull og hvitt. Tempelet fungerte også som et bankdepot.

For noen mennesker blir tilbedelse av en avgud likestilt med nasjonal patriotisme. I romertiden skulle lojale romerske borgere ofre til keiseren. Magasinet «Hinduism Today» fra april 1998, s. 36, nevner at hinduismen er «patriotisk» overfor India. Selvfølgelig var «suttee» – skikken med at enken ble brent til døde på ektemannens likbål – et av de få elementene som var felles for all hinduisme, helt til britene kom. Hvis tradisjonell hinduisme er ekte patriotisme, er det heldigvis få indere som er «patriotiske» etter den forvrengte definisjonen om å være tro mot sine hinduistiske tradisjoner.

Man trenger ikke å ha en profetisk gave for å kunne forutsi at Paulus ville få en interessant tid i Efesos, med mange vanskeligheter. Men det så ikke ut til å bremse Paulus det minste. Hvis du visste at å dra et sted ville føre til mange vanskeligheter, men du også visste at Gud ønsket at du skulle dra dit, ville du da fortsatt være ivrig etter å dra? – Jeg håper det.

Spørsmål: Hva vet vi om stillingen som «bysekretær» i Apostlenes gjerninger 19:35?

Svar: Bysekretæren, eller grammateus, var vanligvis den øverste tjenestemannen i bystyret, lederen av byrådet, og ikke bare en sekretær. Det ville være noe i retning av en byadministrator i USA. Den romerske provinsregjeringen holdt til i Efesos, og bysekretæren var forbindelsesleddet mellom byen og den romerske regjeringen. Han ble ikke utnevnt av romerne, men den romerske prokonsulen holdt ham ansvarlig for den offentlige orden. Hvis det oppstod opptøyer, kunne jobben hans – og muligens livet hans – stå på spill. Teateret i Efesos hadde plass til over 24 000–25 000 mennesker. Bysekretærens korte, men effektive tale viste hans evne til å bruke sin kunnskap om folket til å overtale dem til å bevare roen, og den respekten folket hadde for ham.

Spørsmål: Hvorfor nevner de i Apostlenes gjerninger 19:35 bildet «som falt fra himmelen» (KJV «som falt ned fra Jupiter»)?

Svar: Tilsynelatende var en av faktorene bak den spesielle vektleggingen av Artemis i Efesos en meteoritt som falt ned fra himmelen i nærheten av byen. I tillegg til Efesos ble meteoritter også tilbedt i Troja, Pessinus, Enna og Emesa (Amasea), ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 9, s. 502.

På samme måte ble en meteoritt æret ved Ka’aba i Mekka både før og i Muhammeds tid. Den tidlige kristne forfatteren Arnobius (297–303 e.Kr.) skriver: «Dere [hedningene] ler fordi perserne i oldtiden tilba elver, slik det fortelles i skriftene som overleverer disse tingene til ettertiden; araberne tilba en formløs stein; de skythiske folkene tilba en sabel;…» Arnobius, *Against the Heathen*, bok 6, kap. 10, s. 510

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:3, bør vi noen ganger endre planene våre på grunn av frykt eller forsiktighet i en farlig situasjon?

Svar: Paulus gjorde det. Paulus ble beskyttet, ikke på overnaturlig vis, men ved at han fikk vite om komplottet og iverksatte passende tiltak. Paulus hadde opprinnelig planlagt å seile fra den overfylte korintiske havnen Kenchreæ sørøstover rett til Syria, den raskeste ruten til Jerusalem. Men da Paulus fikk vite om komplottet mot ham, dro han i motsatt retning, innover i landet og nordover til Makedonia, og kanskje også nord for det til Illyrien (dagens Serbia, Bosnia og Montenegro). Enten Paulus eller en av hans følgesvenner brakte evangeliet til Illyrien, som nevnt i Romerbrevet 15:19.

Spørsmål: Hvordan kunne Gaius i Apostlenes gjerninger 20:4 være fra Derbe, siden Gaius i Apostlenes gjerninger 19:29 var makedonier?

Svar: Derbe ligger midt i det moderne Tyrkia, langt fra Makedonia. Selv om det er mulig at en makedonier kunne ha flyttet til Derbe, er det langt mer sannsynlig at dette er to forskjellige menn. Gaius var et svært vanlig navn på den tiden. Det finnes også en Gaius (sannsynligvis en tredje person) i 3. Johannesbrev.

Spørsmål: Hva var de usyrede brøds dagene i Apostlenes gjerninger 20:6?

A: Dette var et uttrykk som ble brukt om påsketiden. I Bibelen blir dette likestilt med påsken i 2. Mosebok 23:15 og 3. Mosebok 23:4–8. Paulus ønsket å skynde seg til Jerusalem av to sannsynlige grunner. Paulus tilbrakte påsken i Filippi (Apostlenes gjerninger 20:6) og ønsket å nå Jerusalem til pinse (Apostlenes gjerninger 20:16), og han ønsket ikke å bli ranet siden han hadde med seg en stor sum penger. Å være kristen betyr ikke at man ikke bør ta sikkerhetstiltak, og det betyr ikke at man ikke kan bli ranet.

Spørsmål: Hva sier Apostlenes gjerninger 20:7–9 til syvendedagsadventistene og Jehovas vitner?

Svar: De første kristne holdt gudstjeneste på den første dagen i uken, søndag, slik de gjorde i 1. Korinterbrev 16:1–2. Hvis det var greit for Paulus og de første kristne å tilbe Gud på den første dagen i uken, er det greit for oss også.

Spørsmål: Hva betyr navnet «Eutykos» på gresk i Apostlenes gjerninger 20:9–12?

Svar: Navnet Eutykus betyr «heldig». Du kan huske denne historien, for få mennesker som sovner når muligheten byr seg, får en ny sjanse. Noen forskere har spekulert i at siden det var natt, brant det sannsynligvis mange lamper, og dette kan ha tatt noe av oksygenet fra rommet og gjort at folk følte seg mer søvnige. Eutykus satt imidlertid på et vindu, så han hadde sannsynligvis rikelig med oksygen.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:9–12, var Eutykos død, eller var han fortsatt i live, slik Paulus tilsynelatende sa?

Svar: Eutykus levde etter at Paulus vekket ham fra de døde. Lukas var lege, og han kunne sannsynligvis avgjøre om en sovende person som falt ut av et vindu i tredje etasje, var død eller ikke.

Spørsmål: Hvorfor ønsket Paulus å reise til fots her, i Apostlenes gjerninger 20:13?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor Paulus ønsket å gå disse rundt 20 milene. Kanskje ønsket Paulus å tilbringe litt tid alene med Herren, eller kanskje ønsket han å se noen mennesker en siste gang på jorden.

Spørsmål: Hva vet vi om byen Milet i Apostlenes gjerninger 20:15,17?

A: Både perserne og tilsilting gjorde denne byen til en by «som hadde sett sine beste dager». Perserne plyndret Milet i 494 f.Kr. Den kom seg igjen og ble en viktig by i Lilleasia. Milet lå ved kysten, omtrent 30 miles fra Efesos. I dag ligger kysten ti miles unna, fordi store mengder silt har lagt seg langs hele kysten.

Den hadde en befolkning på 100 000 i løpet av det første århundret e.Kr. En annen kilde sier imidlertid at det var en by uten særlig stor betydning.

Årsaken til denne meningsforskjellen er sannsynligvis at Milet opprinnelig var større enn Efesos. Rundt det andre århundret e.Kr. var den imidlertid ubetydelig fordi havnen var i ferd med å siltes til. Det er uklart hvor stor den var på Paulus’ tid.

Spørsmål: Hvorfor ønsket Paulus i Apostlenes gjerninger 20:16 å skynde seg til Jerusalem innen pinse?

Svar: Tilsynelatende visste Paulus at han hadde en avtale med skjebnen på akkurat det stedet og på akkurat det tidspunktet. I Apostlenes gjerninger20:23 nevnes det at Den Hellige Ånd åpenbarte noe av Paulus’ fremtid for ham.

En annen grunn kan være at han visste at store folkemengder fra mange land ville være i Jerusalem på den tiden, og Paulus ønsket å forkynne for dem.

Spørsmål: Hva var hovedpunktene i Paulus’ budskap i Apostlenes gjerninger 20:18–35?

Svar: Et eksempel på tjeneste fra fortiden (20:18–21)

Den nåværende kursen (20:22–27)

Advarsler til de eldste om fremtiden (20:28–31)

Overgivelse til Herren (20:32)

Et eksempel på gavmildhet (20:33-35)

Spørsmål: Hvilke retningslinjer kan vi lære av Paulus i Apostlenes gjerninger 20:20 når det gjelder å forkynne Guds budskap?

Svar: Dette verset gir ikke en uttømmende liste, men her kan vi lære fem ting.

Paulus nølte ikke: Han talte enten det var positivt eller negativt, uavhengig av hva tilhørerne ønsket å høre. I motsetning til Paulus’ «oppfyllelse av sin plikt» i 2. Timoteus 4:5-9, tilfredsstilte falske lærere folks kløende ører i 2. Timoteus 4:3-4.

Hva som kan være nyttig: Det finnes ingen grense for antallet interessante små temaer som ikke er relevante for at en person skal bli født på ny eller vokse i sitt forhold til Herren. Paulus talte for å oppmuntre, korrigere og irettesette (2. Timoteus4:2 ), og for å oppmuntre, trøste og oppfordre (1. Tessalonikerbrev2:12 ). Vår tale skal alltid være «krydret med salt», som det står i Kolosserne 4:6.

Til deg: Jesus brukte ofte ikke nøyaktig de samme ordene overfor forskjellige mennesker. På samme måte talte Paulus det som var nødvendig for sine tilhørere.

Underviste offentlig: Paulus var ikke redd for å tale spontant til en folkemengde, vel vitende om at Gud ville tale gjennom ham.

Og fra hus til hus: Paulus’ anseelse, omdømme og suksess gjorde ikke denne offentlige taleren så stolt at han ikke ville snakke én-til-én med små grupper av mennesker til deres beste.

Spørsmål: Hvorfor lærte Paulus dem i Apostlenes gjerninger 20:21 å ha tro på Herren Jesus i stedet for tro på Gud Faderen?

Svar: Riktig forstått er tro på den ene tro på den andre, for sammen med Den Hellige Ånd utgjør de en treenighet. Kjetteriet om enhet (modalismen) var så fjernt fra Paulus’ tankegang og de tidlige kristnes tankegang på denne tiden, at spørsmålet ikke engang ble vurdert.

Spørsmål: Hvorfor ledet Den Hellige Ånd Paulus mot forfølgelse og kanskje død i Apostlenes gjerninger 20:22–23?

Svar: Svaret finnes i Apostlenes gjerninger 20:24. Den Hellige Ånd fortalte ham ærlig hva som ville skje hvis Paulus fulgte Gud. Paulus, med den kunnskapen, tok frivillig beslutningen om å dra likevel. Paulus satte seg for i ånden å dra til Jerusalem i Apostlenes gjerninger 19:21. Vi bør ikke la oss forvirre til å tro at noe som krever mot, aldri er nødvendig. Noen ganger leder Gud også kristne i dag på denne måten. Det kan hende at Guds vei for en lydig kristen ender med døden til Guds ære.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:22–21:11, var Paulus lydig eller ulydig mot Den Hellige Ånd?

Svar: Paulus var lydig. Her er fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Den Hellige Ånd fortalte Paulus uttrykkelig om Guds vilje om at han skulle dra til Jerusalem.

2. Flere ganger advarte Den Hellige Ånd ham om farene der.

3. Kanskje fikk Paulus valget mellom å dra til Jerusalem og lide, eller å la være å dra til Jerusalem.

4. Paulus’ eget valg om å gjøre nøyaktig det Gud ønsket og dra til Jerusalem, var ikke påtvunget, og det ble heller ikke tatt i uvitenhet, men det ble tatt med den kunnskapen som Gud ga Paulus om at han ville lide.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Apostlenes gjerninger 20:25 at ingen av dem noensinne ville se ham igjen, når de jo ville se Paulus igjen i himmelen?

Svar: For det første sier *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 414, at det ikke betyr at ingen av de tilstedeværende noensinne ville se ham igjen, men snarere at de som gruppe ikke alle sammen ville se Paulus igjen. Uansett ville de fleste eller alle av dem aldri se Paulus igjen med sine jordiske øyne. Paulus kom med en forutsigelse, men han kom ikke nødvendigvis med en profeti her, da han uttrykkelig sa at han ikke kjente hele sin fremtid, bare deler av den, i Apostlenes gjerninger 20:22–23. I tillegg sier den greske teksten bokstavelig talt at de aldri ville se Paulus’ ansikt igjen. 1. Korinterbrev 15:50–54 sier at kjøtt og blod ikke kan arve Guds rike, men at det forgjengelige må forvandles til det uforgjengelige. Det er altså sant at de aldri ville se Paulus’ kjøtt eller dødelige ansikt igjen.

Spørsmål: Hvordan i all verden kan Paulus i Apostlenes gjerninger 20:26 si at han var ren for alles blod, siden han hadde drept så mange kristne?

Svar: Det er to sider ved dette: det fysiske og det å unnlate å forkynne evangeliet.

Fysisk sett var Paulus tidligere skyldig i disse forbrytelsene mot Gud, men Gud renset ham gjennom Jesu Kristi offer. Uansett hvor ond en person måtte være, kan Kristi blod rense den personen for sine synder, hvis vedkommende omvender seg og tror på Jesus.

Å unnlate å forkynne evangeliet: Paulus forkynte evangeliet fritt til alle, bortsett fra i de få tilfellene hvor Den Hellige Ånd uttrykkelig viste ham at han ennå ikke skulle gjøre det, jf. Apostlenes gjerninger 16:6–7. Både i Esekiel 3:17–21 og Esekiel 33:2–7 utnevnte Gud profeten Esekiel til vaktmann for å advare folket. Hvis de ikke tok advarselen til seg, ville deres blod være på deres eget hode. Men hvis Esekiel sviktet i sin plikt til å advare dem, ville Esekiel bli stilt til ansvar for det. På samme måte, når Gud ønsker at en kristen skal forkynne evangeliet, og den kristne unnlater å gjøre det Gud ønsker, vil han bli stilt til ansvar, slik 1. Korinterbrev 3:11-15 viser. Dette refererer ikke til tap av frelse, men snarere til tap av belønning.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:28 står det at Kristus kjøpte sin menighet med sitt eget blod. Betyr det at han ikke kjøpte frelse for de ikke-utvalgte?

Svar: Det finnes bare ett svar, men det består av to deler.

Nei. Kristus brakte offeret og inkluderte alle i tilbudet.

Ja. Siden de ikke tok imot tilbudet, ble transaksjonen der Jesus kjøpte deres frelse aldri fullført.

Det finnes en grunnleggende inkonsekvens hos mange kalvinister (med unntak av amyraldiske kalvinister og hyperkalvinister). De tror at Kristus tilbød selv de ikke-utvalgte noe han ikke kjøpte for dem og aldri hadde til hensikt eller ønsket at de skulle ha.

Legg også merke til at «Gud» kjøpte dem med «sitt blod». Har Den Hellige Ånd blod, eller har Gud Faderen det? Selvfølgelig ikke. Dette er enda et vers som viser at Jesus er Gud.

Spørsmål: Hva er alle påbudene Paulus ga til de eldste (episkopous) her i Apostlenes gjerninger 20:28?

Svar: Paulus sa at de skulle være på vakt og være hyrder. Her er det flere gjenstander: de skal våke både over seg selv og over menigheten. Så i tillegg til å våke over menigheten, skal hver eldste våke over seg selv, så vel som over de andre eldste.

De eldste bør ikke tolerere verken kjetteri eller vedvarende, uomvendt synd hos andre eldste eller hos seg selv. Jakob 3:1 sier: «Ikke mange av dere skal bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi som underviser, vil bli dømt strengere.» (BSB). Vi skal ikke bare våke over troende som har kommet på villspor eller er villedet, men også over dem som Paulus kaller «vilde ulver». Dessverre er det uenighet blant noen kristne menigheter i Europa om hvorvidt «vilde ulver» skal få lov til å undervise i menigheten. Med andre ord: Hvis en person ikke bare underviser i noen feil, men i kjetteri, får vedkommende likevel lov til å undervise i menigheten. Man kan forestille seg hva det ville bety for menighetens livskraft. En trist historie jeg leste, handler om at etter andre verdenskrig dro en rekke kristne misjonærer til Japan. Den svært liberale teologen Paul Tillich ble invitert til Japan for å holde foredrag. Etter at han hadde gjort det, opplevde kirken der ikke særlig vekst. Vi kan bare ignorere Paulus’ lære her på kirkens egen risiko.

Spørsmål: Hvorfor tillater den allmektige Gud i Apostlenes gjerninger 20:29–30 at «vilde ulver» kommer inn og herjer med hans flokk?

Svar: Uansett årsak tillater Gud ofte at sitt folk blir satt på prøve. Et av formålene med livet på jorden er å være en prøveplass for himmelen. Men gjennom alle prøvelsene som kristne møter, lover Gud at han alltid vil vise dem en vei til å lykkes. Her er de konkrete versene innenfor følgende områder.

Fristelse: 1. Korinterbrev 10:13 sier at ingen fristelse kommer over oss bortsett fra det som er vanlig for mennesker. Det som er enda viktigere, er den siste delen av det samme verset: når vi blir fristet, vil Gud også gi oss en utvei, slik at vi kan stå imot den.

Lære: I Johannes 16:13 lovet Jesus at Den Hellige Ånd skal lede oss inn i all sannhet. 1. Johannes 4:1-3 gir oss en læremessig måte å prøve åndene på. Jesus ga oss en annen måte (ved deres frukter) i Matteus 7:15-20. 2. Timoteus 3:5,8-9 sier at den typen falske lærere som har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft, vil være gjenkjennelige for alle.

Motløshet: Jesus lovet i Matteus 5:4 at de som sørger, skal bli trøstet, og 2. Korinterbrev 1:3-5 lover at Faderen vil trøste oss i alle våre trengsler. Noen ganger kan ledere bli motløse eller mangle tålmodighet overfor sin menighet. Men siden Jesus døde for dem, kan vi da ikke i det minste arbeide for dem?

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:31, formante Paulus efeserne i tre år, eller underviste han ved Tyrannus’ skole i Efesos i to år, slik det står i Apostlenes gjerninger 19:10?

Svar: Begge deler er riktig. Før han underviste i Tyrannus’ sal i Apostlenes gjerninger19:10 , tilbrakte Paulus tid i Efesos med å vinne nye troende (Apostlenes gjerninger 19:1-7), og han talte blant annet i synagogen i tre måneder (Apostlenes gjerninger 19:8).

Til tross for motstand fra hedninger, motstand fra jøder og, ifølge noen spekulasjoner, helseproblemer, fortsatte Paulus å forkynne evangeliet. Et forslag er at du lager en liste over familie og venner som står deg nær, som du aldri har fortalt evangeliet til, og slutter å være redd eller lat, og deler det med dem.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:35, hvor sa Jesus: «Det er mer velsignet å gi enn å motta»?

Svar: Disse ordene fra Jesus finnes ikke i de fire evangeliene. Apostelen Johannes sa i Johannes 21:25 at Jesus sa mange andre ting som ikke ble nedtegnet.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 20:38, hvorfor sørget noen over Paulus’ forestående martyrium, og er det greit for kristne å sørge?

Svar: Ja, det er greit å sørge over noens død en stund, og det er greit for kristne å sørge. Jesus forventet at gudfryktige mennesker skulle sørge over synd i Matteus 5:4, selv om den større sammenhengen kan støtte sorg generelt.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 21:8, hva var den gruppen på syv som Filippus var en del av?

Svar: Dette var de opprinnelige syv diakonene som ble valgt ut i Apostlenes gjerninger 6:3–5.

Spørsmål: Hvorfor oppfordret disiplene Paulus i Apostlenes gjerninger 21:4, gjennom Ånden, til ikke å dra til Jerusalem, siden Ånden hadde bedt Paulus om å dra i Apostlenes gjerninger 20:22–23?

Svar: For det første sier Skriften ikke om Paulus skjønte at dette kom fra Den Hellige Ånd da disiplene oppfordret ham til ikke å dra. Men da Agabus, en profet som Paulus anerkjente, sa det samme, må Paulus ha forstått det.

Apostlenes gjerninger 20:22 og 21:14 viser at Gud var fornøyd med at Paulus skulle dra til Jerusalem. Den Hellige Ånd fortalte disiplene at de aldri ville se Paulus i live på jorden igjen hvis han dro. Å advare Paulus om farene er noe annet enn å forby ham å dra. Var det Den Hellige Ånd som gjennom Agabus ba Paulus om ikke å dra, eller handlet Agabus på eget initiativ da han fortalte Paulus hva Den Hellige Ånd hadde vist ham? Det kan være begge deler. Gud visste imidlertid at hvis Han fortalte Agabus om fremtiden, ville Agabus reagere på denne måten, og resultatet ble at Paulus var fullt klar over hva som ville skje med ham i Jerusalem. Etter at han var kommet til Jerusalem, fortalte Gud Paulus at han skulle vitne i Roma, jf. Apostlenes gjerninger 23:11.

Spørsmål: Siden Paulus i Apostlenes gjerninger 21:4–6 ikke hadde noe med menigheten i Tyrus å gjøre, hvorfor tilbrakte han da syv dager sammen med disiplene?

Svar: Menigheten i Tyrus var ikke Paulus’ menighet, men verken Korint, Tessalonika, Ikonium eller noen av de andre menighetene var Paulus’ menigheter heller. De var alle Guds menigheter! Paulus var der for å undervise og oppmuntre de troende, og om de kom til Kristus gjennom ham eller ikke, var irrelevant. På samme måte bør vi hjelpe Kristi legeme uten å bry oss om hvilken anerkjennelse vi får eller hvem som førte dem til Kristus.

Spørsmål: Hvem var Filippus og hans fire døtre i Apostlenes gjerninger 21:9?

Svar: Filippus var ikke en apostel, men en av de syv opprinnelige diakonene i Apostlenes gjerninger 6:5. Han var sannsynligvis den samme Filippus som forkynte for samaritanerne og Simon Magus i Apostlenes gjerninger 8:5–13, og for den etiopiske eunukken i Apostlenes gjerninger 8:26–40. Filippus hadde fire søstre som levde i sølibat og profeterte. De fleste kvinner giftet seg, og i jødisk kultur var polygami tillatt, så det er sannsynlig at de valgte å leve i sølibat av hengivenhet til Gud. Selv om kvinner ikke bør være pastorer over menn, gir Den Hellige Ånd sine gaver uten å skille mellom kjønn. Eusebius skriver at Papias nevnte dem i den tidlige kirkens tid.

Spørsmål: Hvorfor profeterte Agabus i Apostlenes gjerninger 21:11 at jødene ville binde Paulus på denne måten, siden det var romerne som bandt Paulus i Apostlenes gjerninger 22:25,29?

Svar: For øvrig var Agabus den samme profeten som profeterte om hungersnøden i Apostlenes gjerninger 11:28. Å bruke bevegelser (mime) for å profetere noe ble også gjort av Jesaja i Jesaja 20:3, Esekiel i Esekiel 4:1 og Ahija fra Silo i 1. Kongebok 11:29–39.

For det første kan jødene også ha bundet Paulus da han sto foran Sanhedrin i Apostlenes gjerninger 23:1-10. Uansett handlet romerne på jødenes vegne da de bandt Paulus på grunn av den jødiske opprørtheten. Denne språkbruken ligner på det Peter brukte i Apostlenes gjerninger 4:10, da han sa til rådet: «Dere korsfestet» Jesus, selv om det var de romerske soldatenes hender som faktisk utførte det.

Tanken om at noen som planla og beordret en forbrytelse, skulle være uskyldig fordi det var en annens hånd som utførte den, var et like fremmed begrep for dem som det burde være for oss.

Spørsmål: Hvorfor fortalte Paulus i Apostlenes gjerninger 21:19 stadig andre troende hva Gud hadde gjort gjennom ham?

Svar: Det var ikke noe galt i det. Jakob og de andre priste Gud for Paulus’ gjerninger, ifølge Apostlenes gjerninger 21:18–20.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 21:21: Har jøder som er kristne ekstra regler som ikke-jødiske kristne ikke har?

Svar: På den tiden hadde de det. Det ble forventet at jøder som ble kristne, skulle holde seg til loven i Det gamle testamente, og det var to praktiske grunner til å unngå å fornærme jødene.

a) De ønsket å kunne vinne dem for Kristus.

b) De kunne kanskje unngå en del forfølgelse når de bodde i deres land.

Når det er sagt, fortalte en engel en jødisk kristen (Peter) i hovedsak at ikke alle kristne var forpliktet til å følge de jødiske kostholdsreglene (Apostlenes gjerninger 10:9–16). En annen jødisk kristen (Paulus) sa at det var greit for ekte kristne å ha forskjellige holdninger til sabbatsholdning og til å spise visse typer kjøtt (Romerne 14).

Når det er sagt om kostholdsreglene, er det ingenting som tyder på at den moralske loven i Det gamle testamente ble endret eller gjort foreldet.

Til tross for det Paulus sa til hedningene, ba han aldri jødene om å ikke følge jødiske skikker eller om å ikke omskjære sønnene sine.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 21:21–26, var forespørselen Jakob og de eldste ga Paulus klok?

Svar: Ut fra Apostlenes gjerninger 21:27–36 ser det ut til at planen slo tilbake. Hvis den ga noen inntrykk av at omvendte jøder fortsatt burde adlyde loven, ble dette inntrykket overskygget av den falske anklagen om at ikke-jøder ble ført inn i tempelet og at Paulus ble arrestert. På den ene siden prøvde Paulus kanskje å være alt for alle i 1. Korinterbrev 9:19-23, men på den andre siden kunne det for noen gi inntrykk av at Paulus prøvde å fremstå som om han igjen var under loven. Men selv om vi ikke er under loven, har vi likevel friheten til å avlegge et nasireerløfte hvis vi ønsker det. Som F.F. Bruce sa: «Et virkelig frigjort sinn som Paulus’ er ikke bundet av sin egen frigjøring.»

Men noen hevder at dette var et renselsesritual, ikke at Paulus avla et nasireerløfte, fordi den minste varigheten for et nasireerløfte var 30 dager ifølge Mishnah Nazir 3:6

Paulus og Jakob var enige om at frelsen kom gjennom Kristus og ikke gjennom loven. For det andre var de enige om at hedningene ikke trengte å følge jødiske skikker, slik det allerede var bestemt på rådet i Jerusalem i Apostlenes gjerninger 15:1–31. Men burde jøder som hadde blitt kristne fortsatt følge jødiske skikker, enten som et krav eller bare som et vitnesbyrd overfor jøder? Jakob og de eldste mente ja, og Paulus gikk med på det.

Men uansett fungerte det ikke. Noen ganger kan gudfryktige mennesker, som flittig prøver å tjene Gud, likevel gjøre feil. Men slik Paulus så det, var han i samsvar med Guds vilje. Han sa at han ikke hadde handlet i strid med sin egen samvittighet i Apostlenes gjerninger 23:1.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 21:22–26, i hvilken grad bør vi endre våre skikker for å passe bedre inn blant dem vi tjener?

Svar: På 1860-tallet, da de fleste kinesiske menn hadde håret i en hestehale, burde du da ha hatt håret i en hestehale når du var i Kina – slik Hudson Taylor gjorde? I Midtøsten, der mange menn har lange skjegg, bør kristne misjonærer la skjegget vokse, hvis de kan? Da kinesiske kvinner på 1860-tallet bandt føttene til døtrene sine slik at de skulle se «søtere» ut når de gikk med sine forkrøplede føtter, bør kristne gjøre det samme? Hvor trekker du grensen, og hvorfor?

Det er skrevet bøker om dette, men vi kan finne noen veiledende prinsipper i Skriften. Først og fremst må vi ikke gå på akkord med det Gud lærer oss i Skriften, uansett om det er sosialt akseptabelt eller ikke. Så hvis det er sosialt akseptabelt å være usømmelig eller sladre om andre mennesker, så gjør vi ikke det som er sosialt akseptabelt. Vi må adlyde Gud fremfor mennesker (Apostlenes gjerninger 4:19–20). På den annen side bør vi, så langt det er mulig, tilpasse oss og følge lokale skikker når det ikke går på bekostning av vår tro (1. Korinterbrev 9:19–23) for evangeliets skyld. Vi bør ikke gjøre ting som får andre til å snuble (1. Korinterbrev 8:9,13; Romerbrevet 14:13-15,21), verken ved å la være å gjøre noe eller ved å gjøre noe. Likevel bør vi ikke la det vi vet er godt, bli omtalt som ondt (Romerbrevet 14:16).

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 21:24–26: Siden Jesus døde på korset, hvorfor tror du Paulus ville betale for dyreofringer?

Svar: Han anså sannsynligvis dette som et minnesmerke, ettersom ofrene skal være et minnesmerke i Esekiel 43:18–46:24; Malaki 1:11 og Malaki 3:3–4. For øvrig ble det ansett som en from handling å dekke utgiftene til en nasiritt. Herodes Agrippa I betalte utgiftene til en rekke fattige nasiritter ifølge Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 19, nr. 294 (6.1).

Spørsmål: Finnes det i Apostlenes gjerninger 21:28,31 noen arkeologiske bevis for den jødiske regelen om at ikke-jøder skulle drepes dersom de gikk inn i tempelet?

Svar: Ja. I 1871 ble det funnet en inskripsjon i Jerusalem som lyder: «Ingen utlendinger må gå inn innenfor barrikaden som omgir tempelet og innhegningen. Den som blir tatt i å gjøre dette, har seg selv å takke for sin påfølgende død.» I 1935 ble det også funnet en annen inskripsjon.

Spørsmål: Hva vet vi om denne egypteren som Paulus ble forvekslet med i Apostlenes gjerninger 21:38?

Svar: Ifølge den jødiske historikeren Josefus hevdet en egypter å være en profet, samlet en hær på 30 000 mann og kom til Oljeberget og sa at Jerusalems murer ville rase sammen på hans befaling. Lukas sier at det bare var 4 000, men Josefus oppgir ofte utrolig store tall.

Forresten, da Paulus med stolthet snakket om Tarsus, med det merkelig klingende uttrykket: «en borger av ingen vanlig by», er det den samme frasen som Euripides brukte da han 500 år tidligere i *Ion* 8 beskrev Athen som «ingen vanlig by blant grekerne».

Spørsmål: Hvorfor ønsket Paulus å tale til folkemengden i Apostlenes gjerninger 21:40–22:23?

Svar: Det var sannsynligvis ikke for å blidgjøre og tilfredsstille dem. Husk at Paulus hadde en svært lik opplevelse – bortsett fra at han var på den andre siden – da Stefanus talte i Apostlenes gjerninger 7:1–58. Paulus hadde faktisk mot til å nevne dette i Apostlenes gjerninger 22:20. Paulus forkynte evangeliet for dem slik at de skulle tro på Jesus.

Spørsmål: Hva er det som er interessant ved begynnelsen av Paulus’ tale i Apostlenes gjerninger 22:1?

Svar: Paulus innleder talen sin med «brødre og fedre», på samme måte som Stefanus innledet sin tale i Apostlenes gjerninger 7:2.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 22:6–8 kunne Paulus lett ane at når han fortalte om sin omvendelsesopplevelse, ville mange avfeie ham som en tåpe. Ville vi fortsatt forkynne evangeliet, vel vitende om at når vi gjør det, vil mange avfeie oss som villedede?

Svar: Forhåpentligvis ja, for vi bør verdsette Guds velbehag og gunst høyere enn menneskers ros og respekt. Når noen avskriver deg, kan det fortsatt gjøre litt vondt, men det er ikke like viktig som å behage Gud. Når noen stadig forteller deg at du er tåpelig, udugelig, ubrukelig eller verdiløs, må du for å trives nå et punkt der du rett og slett ikke bryr deg om hva de mener.

Spørsmål: Hvorfor står det i Apostlenes gjerninger 22:9 at de ikke forsto stemmen, når det i Apostlenes gjerninger 9:7 står at de hørte lyden?

Svar: De hørte lyden, men kunne ikke forstå ordene. Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. I Apostlenes gjerninger 22:9 sier Paulus på gresk: «men stemmen fra ham hørte de ikke»

2. I Apostlenes gjerninger 9:7 står det på gresk: «de hørte riktignok lyden»

3. Som «Encyclopedia of Bible Difficulties» (s. 382–383) påpeker, hørte de en lyd, men hørte ikke ordene i en stemme. Selv om det greske substantivet er det samme, står verbet i genitiv når de hører en lyd, og i akkusativ når det betyr at de hørte et budskap som formidlet en tanke.

Spørsmål: Hvordan blir folk døpt og får sine synder vasket bort i Apostlenes gjerninger 22:16?

Svar: I Apostlenes gjerninger 22:16 er det greske språket litt mer presist enn det engelske her. Her er det to separate setninger. Den første handler om å reise seg og bli døpt. Den andre handler om å vaske bort sine synder ved å påkalle Hans navn.

Det er greit å si at folk vasker bort sine synder her, så lenge man husker fire punkter.

1. Kraften til å vaske bort ligger hos Gud, ikke i magi i vannet.

2. Gud er ikke begrenset til å være «ute av stand» til å frelse mennesker som ikke er døpt, for tyven på korset var sammen med Jesus i paradiset.

3. For vår del er løftet om en oppriktig samvittighet foran Gud viktigere enn vannet, slik 1. Petersbrev 3:21 viser. Å bli døpt med vann er imidlertid et bud for hver eneste kristen.

4. Jødene var kjent med rituelle renselser i den gammeltestamentlige loven. Derfor forsto Paulus’ tilhørere hva han mente, og forvekslet det ikke med vranglærene om «magisk vann» eller «en begrenset Gud».

Uttrykket «å påkalle hans navn» er et gresk aoristpartisipp, som «henviser enten til en handling som skjer samtidig med eller før hovedverbet. Her foregikk Paulus’ påkallelse av Kristi navn (for frelse) før hans vannbaptisme. Partisippet kan oversettes med ‘å ha påkalt hans navn’».

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 22:22–23 virket det som om jødene hadde en «utløserfrase» her, nemlig å gå til hedningene. Når bør vi bruke, eller ikke bruke, en utløserfrase?

Svar: Paulus var kanskje ikke klar over at dette ville være en utløsende setning som provoserte dem, men uansett sa Gud i 1. Mosebok 12:3 at alle nasjoner skulle bli velsignet gjennom Abraham, Jona dro til ninivittene, og i Jesaja 49:22 står det at alle nasjonene skal komme. Det er klart at hvis Paulus’ primære mål var sin egen sikkerhet, burde han ikke ha sagt det, og han burde heller ikke ha kommet til Jerusalem. Men Paulus’ primære mål var å forkynne det fulle evangeliet, og de trengte å vite at evangeliet var for alle, inkludert hedningene.

Når vi deler Guds sannhet med noen, kan det hende at vi noen ganger ønsker å begynne med «felles grunnlag» og bekrefte de tingene vi kan være enige om, slik Paulus gjorde her i Apostlenes gjerninger 22:3. Men når det er et bestemt punkt der tilhørerne går imot evangeliet, må vi spesifikt ta det opp og vise dem hvor de må endre seg. Ellers, hvis du bare forteller dem ting de allerede vet og er enige om, har vi da virkelig gitt dem noe nytt lys?

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 22:24–25, hvordan dømmer folk i dag noen ganger hva som er rett eller galt ved en person eller et synspunkt utelukkende ut fra oppstyret andre mennesker forårsaker?

Svar: Noen mennesker er ikke opptatt av rettferdighet, men bare av å bevare freden. Selvfølgelig forsto den romerske garnisonkommandanten, kalt en chiliark, sannsynligvis ikke Paulus’ tale på arameisk.

Å bare trekke en konklusjon, å stole på andre i stedet for å finne ut fakta selv, går raskere og kan enten være mer effektivt eller mer lat, hvis man ikke bryr seg så mye om hvor riktig konklusjonen er. Men til hans ære må det sies at den romerske kommandanten ombestemte seg og ønsket å finne ut årsaken selv.

Spørsmål: Hvorfor sa kapteinen i Apostlenes gjerninger 22:28 at han selv hadde betalt for å bli romersk borger?

Svar: Det kan ha vært for å prøve å lure Paulus dersom Paulus løy. En mann som lot som om han var romersk borger, kunne ganske enkelt si at han også ble romersk borger ved å betale for det. Det var svært sjeldent å bli romersk borger ved å betale for dette privilegiet. Man kunne kjøpe romersk statsborgerskap i keiser Claudius’ tid (41–54 e.Kr.). Den romerske historikeren Cassius Dio forteller at Messalina, Claudius’ hustru, og frigitte slaver solgte romersk statsborgerskap for prisen av ett eller to sprukne drikkekopper. Dokumenter som beviste romersk statsborgerskap ble ofte oppbevart trygt og ikke båret på seg, og det var derfor de godtok en muntlig bekreftelse og ikke krevde papirer. En annen grunn til å godta en muntlig bekreftelse var den strenge straffen for å lyve om dette. En falsk påstand om statsborgerskap kunne straffes med døden.

Dessuten kan kapteinen ha blitt overbevist fordi Paulus, mens han tidligere hadde snakket til folket på hebraisk, nå sannsynligvis snakket på gresk, og siden han var fra Tarsus, var det trolig perfekt gresk uten noen palestinsk aksent.

Spørsmål: Hvordan var ypperstepresten Ananias, sønn av Nedebaeus, i Apostlenes gjerninger 23:1–2?

Svar: Josefus skrev at ypperstepresten Ananias, sønn av Nedebaeus, i Apostlenes gjerninger 23:1-2 var frekk, hissig, blasfemisk og grådig. Han ble utnevnt til yppersteprest av den romerske herskeren Herodes av Kalkis i perioden 47–59 e.Kr. I «The Evangelical Commentary on the Bible» (s. 917) står det at Paulus’ svar, om at Gud ville slå Ananias, gikk i oppfyllelse. Ananias var yppersteprest fra år 47 til 58 e.Kr. Han var kjent for å være brutal, for å stjele tienden fra tempelfondene og for å gi bestikkelser til både jøder og romere. Det jødiske folket hatet ham; Talmud har til og med et spottende dikt om ham: «Løft hodene, I porter, og la Yohanan [Ananias], sønn av Narbai/Nadbai [som betyr «den gavmilde»] og disippel av Pinqai (som betyr «å skjemme bort»), komme inn og fylle magen med de guddommelige ofrene» (b. Pesahim 57a). Da krigen mot romerne brøt ut i år 66 e.Kr., brente jødiske fanatikere ned huset hans. Han slapp unna, men han og broren hans Hiskia ble snart drept på palassområdet til Herodes den store.

Spørsmål: Hvordan er noen mennesker som hvitkalkede vegger i Apostlenes gjerninger 23:3?

Svar: Kalkmaling er billig maling. Den kan få et gjerde eller en vegg til å se veldig hvit ut, men den hvite fargen forsvinner lett i regn eller når ting kommer i berøring med den. Ananias vurderte om Paulus hadde brutt loven eller ikke, men Ananias selv beordret noe ulovlig ved å la Paulus bli slått, selv om Paulus ennå ikke var funnet skyldig i noe. På samme måte kan noen mennesker virke svært rettferdige, men rettferdigheten forsvinner veldig lett. Vi bør strebe etter en rettferdighet som gjennomsyrer hele vårt vesen. Kalkmaling er greit for gjerder og vegger, men ikke for kristne.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:3, ble Paulus sint og mistet besinnelsen her?

Svar: Ja, det ser ut til at han gjorde det. Paulus var ikke uten synd, og ofte når vi mister besinnelsen, kan vi si ting vi angrer på. Husk Jakob 1:20, at menneskets vrede ikke frembringer Guds rettferdighet.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Apostlenes gjerninger 23:5 at han ikke visste at Ananias var yppersteprest?

Svar: Paulus sa dette i Apostlenes gjerninger 23:5 med utgangspunkt i 2. Mosebok 22:28. Ananias var yppersteprest fra år 47 e.Kr. til år 58 e.Kr., da Agrippa avsatte ham og utnevnte Ismael ben Fabi til yppersteprest fra og med år 58 e.Kr. Skriften sier ikke noe om dette, men det finnes fire mulige årsaker.

(usannsynlig) 1. Paulus var sarkastisk her. Det ville være vanskelig for en fremmed å gjenkjenne Ananias som yppersteprest, med tanke på hvordan Ananias brøt den jødiske loven for å få Paulus slått.

(usannsynlig) 2. Noen mener at Paulus hadde dårlig syn, og de hadde ikke briller på den tiden. Hvis Paulus kjente igjen Ananias’ ansikt, så kjente han ham ikke igjen på avstand.

(sannsynlig) 3. Siden Paulus ikke bodde i Jerusalem, visste han ikke at Ananias var yppersteprest, eller hvis han kjente navnet, hadde han aldri sett mannen før.

(sannsynlig) 4. Da Paulus ble slått, hørte han befalingen om å slå ham, men han så ikke hvem som snakket. Paulus talte imot den som snakket, uten å innse at det var ypperstepresten.

Spørsmål: Hvorfor sa Paulus i Apostlenes gjerninger 23:5 at man ikke skal tale ondt om sitt folks hersker?

Svar: I 2. Mosebok 22:28 står det at man ikke skal «forbanne» folket sitt hersker. Det hebraiske ordet her, qalal, betyr også å skjelle ut, bringe i forakt, se lett på og så videre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:6, hadde Paulus rett i å sette fariseerne og saddukeerne opp mot hverandre?

Svar: Det var greit av Paulus å gjøre det. Paulus tok opp en viktig sak (se 1. Korinterbrev 15:1-4) for å vise at enheten mellom saddukeerne og fariseerne bare var overfladisk. Siden fariseerne senere kom til Kristus i stort antall (Apostlenes gjerninger 15:5), var de i en viss forstand fortsatt fariseere.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:6-7, er du enig eller uenig i at en saddukeer, når han blir kristen, slutter å være saddukeer, mens en fariseer, når han blir kristen, fortsatt kan være fariseer, slik det står i New International Bible Commentary s. 1307?

Svar: Dette er for komplisert til å besvares med et ja eller nei. La oss først se på fariseernes tilfelle, og deretter saddukeernes. For sammenligningens skyld kan vi også spørre om en ekte kristen kunne ha vært nazist under andre verdenskrig.

Kan en kristen fortsatt være fariseer? Ja, men senere nei.

Åpenbart ja: Det var ikke noe offisielt krav om å måtte benekte at Jesus var Messias for å hindre noen i å bli med i eller forbli i fariseerne. Deres kjærlighet til og kunnskap om Det gamle testamentets skrifter var et pluss. Så en fariseer ville, ved å bli kristen, ikke måtte bestemme seg for frivillig å forlate fariseergruppen. Tidlig i kirkens historie viser Apostlenes gjerninger 15:5 at det fantes kristne som fortsatt var en del av fariseergruppen, selv om de dessverre tok med seg sin insistering på å følge jødiske skikker.

Senere: Nei. De andre fariseerne kunne imidlertid utestenge ham, fordi de ikke likte at han trodde at Jesus var Messias. Men hvis de ikke utestengte ham, kunne han forbli der. For øvrig var det bare rundt 5 000 fariseere på Jesu tid. De hadde blitt forfulgt av saddukeerne, men fariseerne var høyt aktet blant folket som lovlærere. Så å bli værende, hvis mulig, kunne være en fordel.

La oss se på Paulus’ holdning i Filipperne 3:6. Paulus var, med egne ord, en fariseer, akkurat som han var en hebreer fra Benjamins stamme. Det var ikke noe som hadde endret seg. Men i Filipperne 3:7–9 regnet Paulus disse tingene som søppel sammenlignet med Kristi uovertrufne storhet. Paulus hadde fortsatt sin fariseiske bakgrunn, og han var ikke redd for å nevne den som en prestasjon, men han lot ikke det hindre ham i å adlyde Kristus.

Kan en kristen fortsatt være saddukeer? Åpenbart nei, men på en listig måte ja

Helt klart nei: Alle saddukeerne benektet oppstandelsen, benektet livet etter døden og benektet at engler og demoner eksisterte. En kristen kunne ikke tro på det Jesus og apostlene sa om disse tingene og samtidig tro på det stikk motsatte.

I det skjulte ja: Men hvis en person var saddukeer og deretter ble kristen, kunne vedkommende være en «skjult kristen» og i hemmelighet unnlate å fortelle de ansvarlige at han eller hun benektet de saddukeiske læresetningene. Det ville fungere inntil de saddukeiske lederne fant ut av det. Eller det kunne fungere på ubestemt tid hvis de aktuelle lederne så gjennom fingrene med det eller ikke brydde seg. Så en saddukeer-kristen ville være en «hemmelig troende» som måtte villede myndighetene (kanskje ved å tie) om at han trodde på saddukeernes lære, mens han kanskje spredte evangeliets sannhet til andre saddukeere.

Kunne en kristen være nazist under andre verdenskrig: Åpenlyst nei, i det skjulte ja

La oss anta at en nazist ble kristen i etterkant, eller at en kristen ble nazist uten å vite hva nazistpartiet sto for.

Åpenlyst nei: Det nazistiske partiet trodde at det de feilaktig kalte den ariske rasen, var herrefolket, og at de av andre raser skulle underkues eller drepes. De gikk inn for å drepe jøder, psykisk utviklingshemmede og mange østeuropeere for å gjøre plass for ekspansjon. En kristen, som skal elske alle mennesker, som tror at i Kristus er det ingen jøde eller ikke-jøde, eller noen andre skiller, og som mener at drap er galt, kunne ikke følge Kristus og samtidig tro på det nazistene lærte.

På en listig måte ja: Visste du at det finnes et medlem av nazistpartiet som ble begravet med æresbevisninger i Jerusalem? Oskar Schindler, et medlem av nazistpartiet som så hva som skjedde med jødene, sa IKKE opp sitt medlemskap i nazistpartiet. Tvert imot brukte han det til å redde rundt 1 200 jøder i Europa fra utryddelse, og brukte hele sin betydelige formue på bestikkelser for å redde jøder. Senere gikk han konkurs. I Kina arbeidet en tysk nazist ved navn John Rabe for å beskytte en fjerdedel av Nanjing, og rundt 200 000 kinesere, mot japanske grusomheter. Igjen kunne han ha sagt: «Jeg liker ikke det nazistpartiet står for, jeg melder meg ut og skal bare isolere meg.» Men nei, i stedet brukte han sin posisjon og sitt medlemskap i den onde organisasjonen til å redde liv. På grunn av dette ble han etter krigen anklaget for å være nazist, og led senere av underernæring fordi han ikke klarte å få arbeid. Dessuten var verken Schindler eller Rabe kjent for å være kristne; begge var svært engasjerte nazister da krigen brøt ut.

Relevans i dag

Dette er et svært aktuelt tema i dag, fordi kristne diskuterer om en tilhenger av Jesus også kan være muslim eller hindu.

På den negative siden kan de synde ved å bekrefte løgnen om at Koranen eller Vedaene er verdifulle åndelige bøker fra den ene sanne Gud, eller ved å unnlate å advare folk om at Muhammed er en falsk profet, og at man ikke kan tilbe noen annen enn den sanne Gud. Hvis noen (men ikke de fleste) avviser at Jesus er Gud, eller benekter at Paulus er en apostel og forfatter av Skriften, er de egentlig ikke troende i det hele tatt.

På plussiden: I land som Malaysia står det på identitetskortet at man er muslim når man blir født i en muslimsk familie. Det spiller ingen rolle hva man tror etter det; identitetskortet blir ikke endret.

I endetiden kan det oppstå en mulighet for troende til å prøve å arbeide fra innsiden, å i det skjulte være en del av Babylon, for å overleve og i hemmelighet dele med andre. Men troende må IKKE gripe denne muligheten, men flykte fra Babylon, slik Gud befaler i Åpenbaringen 18:4.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:6–7, hvilke typer grupper kan en person i dag åpenlyst fortsatt være en del av når vedkommende blir kristen, og hvilke typer grupper kan vedkommende ikke lenger være en del av?

Svar: Jeg antar at en person kan være en del av en gruppe som ikke har noen antibibelske trossetninger man må samtykke til for å bli medlem eller forbli medlem. Men hvis gruppen fremmer antibibelske trossetninger, selv om man ikke trenger å tro på dem, bør man spørre seg selv hvorfor man ønsker å være medlem. For å bli muslim må man si: «Det finnes ingen annen gud enn Allah, og Muhammed er hans profet.» Du kan ikke si det uten å synde.

Tenk deg at noen sa at de ble kristne, men at de ikke tror på Gud, ikke ønsker å følge Jesus og ikke aksepterer Guds ord. Ville du i det minste ha en viss mistanke om at de kanskje er en falsk kristen? Det som gjelder når man fornekter kristendommens kjernepunkter, gjelder også når man fornekter andre religioners kjernepunkter. Så ja, hypotetisk sett kan en person være kristen og en falsk hindu, en falsk tilbedere av de romerske gudene eller til og med en falsk satanist. Men ville den sanne Gud ønske at du skulle gjøre det? – Selvfølgelig ikke.

Spørsmål: Hvorfor viste Herren seg for Paulus i Apostlenes gjerninger 23:11?

Svar: Paulus sto foran en vanskelig tid, da han skulle bli fengslet i to år. Gud talte til ham for å oppmuntre ham og forsikre Paulus om at han var på rett sted, akkurat da han trengte å være der. Legg merke til at det ikke ble rettet noen kritikk mot at Paulus dro til Jerusalem i utgangspunktet, og det ble heller ikke rettet noen kritikk mot at Paulus satte fariseerne og saddukeerne opp mot hverandre.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:1–11, gjorde Paulus en god jobb med å vitne her, med sin frimodighet?

Svar: Ja, for han vitnet faktisk. En måte å garantere fiasko på når man skal forkynne evangeliet, er å ikke forkynne det i det hele tatt. Men Paulus ville ikke la denne muligheten gå ham forbi. Be om at vi må ha den frimodigheten Paulus hadde. Dialogen her er ikke særlig jevn. Paulus ble ikke bedt om å holde en tale; dette var snarere en spørsmål-og-svar-situasjon, der de kunne avbryte ham når som helst. I dag, når vi befinner oss i en kaotisk, uforberedt situasjon, er det lurt å få frem hovedpoengene først, slik man gjør i en avisartikkel, i tilfelle de bestemmer seg for ikke å lytte til resten av det du sier.

Først det som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Paulus vitnet egentlig ikke her; han skulle vitne i Cæsarea i Judea, og senere i Roma. Dette er imidlertid ikke svaret, fordi Herren ikke roste ham for det han skulle gjøre, og Han roste ikke Paulus for å vitne i Judea, men snarere i Jerusalem.

Svaret: Han gjorde en god nok jobb ved å vitne modig foran et fiendtlig publikum.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 23:15–25, døde de førti attentatmennene, og hvorfor ble det brukt 470 romere?

Svar: Det er interessant at jødene mente de hadde større sjanse for at Paulus skulle dø ved å legge et bakhold for en romersk militærvakt enn ved å dømme ham i en rettssal. Dette tyder på at de selv innså svakheten i saken sin.

Alle disse jødene avla en ed om ikke å spise eller drikke før de hadde drept Paulus. Men hvis de ikke klarte å drepe Paulus, uten at det var deres egen skyld, ville de jødiske lederne frita dem fra eden. Rabbinerne tillot at løfter ble brutt av fire grunner: løfter av oppvigleri, løfter av overdrivelse, løfter avlagt ved en feiltakelse og løfter som ikke kan oppfylles på grunn av tvang (M Nedarim 3:1-3).

Den romerske kommandanten, Claudius Lysias, ønsket å sikre Paulus’ sikkerhet, ikke av ære eller omsorg for Paulus, men snarere fordi det ville se dårlig ut for ham hvis han gjennom sin slapphet lot jødene drepe en romersk borger som sto under hans beskyttelse. Cæsarea lå 65 miles nordvest for Jerusalem, tilstrekkelig utenfor rekkevidden for et opprør. De stoppet sannsynligvis i Antipatris, omtrent halvveis, 35 miles fra Jerusalem og 23 miles fra Cæsarea. For å komme raskere frem kan infanteriet også ha ridd på pakkdyrene.

Spørsmål: Hva er noen viktige deler av dette brevet i Apostlenes gjerninger 23:26–30?

Svar: Det er en feil og et par utelatelser i brevet. Brevet gir inntrykk av at Lysias reddet Paulus fordi han var romersk borger. Faktisk fikk Lysias ikke vite at Paulus var romersk borger før mye senere. Lysias «glemte» tilsynelatende å nevne at han var i ferd med å piske Paulus. Det meste av resten av brevet er korrekt, men det var svært egennyttig.

Lukas ville ha kjent til dette brevet fra Paulus, men hvordan kunne Paulus kjenne til innholdet i dette brevet? Selv om Felix ikke hadde vist Paulus brevet senere, ble brevet sannsynligvis lest opp under rettsforhandlingene.

Spørsmål: Hva vet vi i Apostlenes gjerninger 24:1–27 om den som Tertullus kalte «den edle Felix» og hans kone Drusilla?

Svar: Ifølge «Evangelical Commentary on the Bible», s. 918, ble Antoninus Felix født som slave, frigitt av keiser Claudius’ mor og i år 52 e.Kr. forfremmet til landshøvding i Judea takket være innflytelsen fra sin bror Pallas. Felix var grådig og gikk hardt til verks mot banditter.

Etter dette brøt det ut et opprør i Cæsarea, og Felix hadde håndtert dette med sine soldater, drept mange jødiske sivile og tatt deres rikdom. En jødisk yppersteprest ved navn Jonathan skrev til Felix og ba ham om å opptre mer verdig i sitt embete. Felix betalte derfor de antiromerske sikariene, som var leiemordere, for å drepe Jonathan. På grunn av Felix’ generelle oppførsel dro noen jøder til Roma for å klage til Nero, og Felix ble avsatt. Han ville ha lidd i Roma, hadde det ikke vært for at broren Pallas gikk i forbønn for ham.

Drusilla var den yngste datteren til Herodes Agrippa I. Hennes søsken var Berenike, Mariamne og Herodes Agrippa II, ifølge Apostlenes gjerninger 25:13–26:32. Drusilla var Felix’ tredje eller fjerde kone. Hun og Azizas/Azizus, kongen (under romerne) av Emesa (dagens Homs i Syria), hadde planlagt å gifte seg da hun var 14 år, på betingelse av at han konverterte til jødedommen. Men senere overtalte Felix henne til å forlate Azizas/Azizus og i stedet gifte seg med Felix som hans fjerde kone.

Tertullus hadde selv et ganske vanlig navn, som betyr «lille Tertius». Felix var kjent med jødiske skikker, og Felix hadde slått ned et opprør blant røvere, noe Tertullus sannsynligvis henviser til i Apostlenes gjerninger 24:2. Bortsett fra det var det sannsynligvis lite annet rosende Tertullus kunne si om Felix. Noen ganger kan det være en vanskelig oppgave å smigre noen!

Se Josefus’ «Jødenes antikviteter», bok 20, kap. 7.1–2,5, s. 420–421 for mer informasjon.

Spørsmål: Hva er kjernen i Tertullus’ anklage mot Paulus i Apostlenes gjerninger 24:5–8?

Svar: Tertullus hadde bare fire punkter. Han kalte Paulus ganske subjektivt en plage, sa at Paulus var en som skapte splid, sa riktig nok at Paulus var en leder for nazarenerne (også kjent som kristne), og hevdet feilaktig at Paulus hadde forsøkt å vanhellige tempelet. Men hvem som helst som du, eller de som har ansatt deg, ikke liker, kan man jo bare kalle en plage. Merkelig nok ble ikke jødene som fulgte etter Paulus, og som til og med hadde en plan om å drepe ham, beskyldt for å skape splid – bare Paulus. Er det en forbrytelse å lede en gruppe mennesker? – Jødene hadde selv ulike rabbinske skoler. Så Tertullus sparte den alvorligste anklagen, å vanhellige tempelet, til sist, og selv den var falsk. Som advokat prøvde Tertullus å få mest mulig ut av det lille han hadde.

Spørsmål: Hva er kjernen i Paulus’ forsvar i Apostlenes gjerninger 24:11–21?

Svar: I løpet av den svært korte tiden han var i Jerusalem – tolv dager – oppfordret han ikke til noe som helst. Det er jødene som oppildnet folkemengden som burde stå her, ikke han. Paulus vanhelliget ikke tempelet, og de har ingen bevis for at han gjorde det. Ja, han var en del av «Veien», det vil si en kristen.

Men Paulus sa også mye som egentlig ikke var til sitt eget forsvar. Han påpekte først at de ikke hadde fremlagt noen konkrete anklager om hvordan han hadde vanhelliget tempelet, eller egentlig hva han sto tiltalt for, så Paulus fortalte gjerne Felix hva den egentlige anklagen mot ham var. Paulus benyttet anledningen til å forkynne en del av evangeliet, om de dødes oppstandelse. Det er som om han avbrøt forsvaret sitt midt i, fordi han måtte få evangeliet ut.

I begynnelsen av rettssaken sa ikke Felix: «Vi må vente med dommen til Lysias kommer.» Det er nesten som om Felix ikke så noe raskt resultat, kanskje ble lei av rettssaken, og bare bestemte seg for å utsette den til Lysias selv kom. Hvis Felix hadde frikjent Paulus der og da, ville de jødiske lederne blitt sinte på ham, og Felix var opptatt av å beholde deres gunst og feire høytiden. I mellomtiden måtte de jødiske lederne traske tilbake til Jerusalem og komme tilbake senere for å fortsette saken. Men Felix brydde seg sannsynligvis ikke om deres problemer, eller hvor lenge Paulus ville forbli i fengsel. Forresten har vi ingen opptegnelser om at Lysias noensinne foretok den to dager lange reisen for å komme.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 24:25b, hva er i dag forskjellen mellom å avvise evangeliet og bare å utsette å vurdere evangeliet?

Svar: Når utsettelsen er uendelig, er det til syvende og sist ingen forskjell i det hele tatt. Men Gud er tålmodig med oss, og vi kan be om at noens utsettelse er midlertidig og at de vil omvende seg. Gud er svært tålmodig med de vantro, og det bør vi også være. Dessverre sa Felix i dette tilfellet at de skulle gå sin vei, og at Felix ville sende bud etter Paulus når det passet Felix. Tilsynelatende var det aldri et passende tidspunkt for Felix å ta imot evangeliet. Når noen bare vil lytte til evangeliet når det passer dem, er det i mange tilfeller aldri et passende tidspunkt.

Spørsmål: Var Felix urettferdig da han holdt Paulus i fengsel, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 24:25–27?

Svar: Etter romerske standarder var Felix ikke urettferdig, men i virkeligheten var han det. Felix hadde ikke avsagt noen feilaktig dom mot Paulus. Men det å holde Paulus fengslet i to år var galt. Paulus befant seg i en tilstand som romerne kalte custodia libera, noe som betyr at han alltid var bevoktet, men at vennene hans kunne komme og gå for å besøke ham. Selv om det var rettferdig at Paulus fikk forsvare seg under rettssaken, gjennomgikk han i praksis fire rettssaker: for Sanhedrin, for Felix, for Festus og for Herodes Agrippa II. Paulus kan ha lurt på hvor mange rettssaker han måtte gjennomgå, uten at de fant ham skyldig, før de ville løslate ham. I dag kan folk være urettferdige ikke bare ved å nekte noen det de har krav på, men også ved å utsette det på ubestemt tid.

Spørsmål: Hvorfor håpet Felix, i Apostlenes gjerninger 24:26, på bestikkelse fra Paulus, som bare var en teltmaker?

Svar: Paulus var sannsynligvis ikke velstående, men en som kunne bringe et betydelig pengebidrag til Jerusalem, hadde enten venner som til sammen hadde mye penger. I tillegg, ifølge Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 20, kap. 9.5, s. 424, tømte landshøvdingen Albinus nesten fengslene etter at Felix og Festus hadde hersket, og de eneste som var igjen, var de som ikke kunne betale Albinus noen penger i det hele tatt.

På den ene siden kunne Felix sannsynligvis ha fått penger ved å be jødene om bestikkelse for å utlevere Paulus til dem. Men hvis noen noen gang fortalte at Felix gjorde dette for å få en romersk borger drept, ville det være svært farlig for Felix.

Spørsmål: Hvilken utenombibelsk informasjon har vi om Festus i Apostlenes gjerninger 24:27?

Svar: Porcius Festus ble utnevnt til landshøvding i Judea høsten år 60 e.Kr. Det er imidlertid en viss usikkerhet rundt datoen, som kan variere fra år 55 e.Kr. til år 60 e.Kr. Josefus (Jødenes historie 20.8.9–11; 20.185–188, og «Jødenes krig» 2.271, skrevet ca. 93–94 e.Kr.) sier også at Festus ble utnevnt til landshøvding i Judea. Jødene vil ha sett på Festus som bedre og mer fornuftig enn hans forgjenger Felix, og også enn hans etterfølgere Lucceius Albinus (62–64 e.Kr.) og den korrupte Gessius Florus (64–66 e.Kr.)

Festus var slektsnavnet til en adelsfamilie i Roma.

Det finnes ingen opptegnelser om Festus før han kom til Palestina. Opptegnelser om hans styre viser imidlertid at han var klokere og ærligere enn Felix. Likevel måtte Felix reise til Roma for å svare for sin håndtering av opptøyene mellom jøder og ikke-jøder i Cæsarea.

Felix, derimot, undertrykte befolkningen med vold. Han var opprinnelig slave, men ble senere frigitt. Den romerske historikeren Tacitus sa om Felix: «Han utøvde kongelig makt med en slaves tankegang.» Han sørget for at en yppersteprest ved navn Jonathan ble myrdet, fordi denne hadde kritisert ham for hans dårlige styre.

Spørsmål: Hvorfor står det i Apostlenes gjerninger 25:2 «yppersteprester» (flertall) når det egentlig bare skulle være én yppersteprest?

Svar: Ypperstepresten på denne tiden var Ismael, sønn av Fabi, utnevnt av Herodes Agrippa II (Marcus Julius Agrippa II). Ismael etterfulgte Ananias. Generelt kunne en tidligere yppersteprest fortsatt kalles yppersteprest, men her var det en mer umiddelbar grunn. Ananias hadde fortsatt makten helt til de jødiske opprørerne drepte ham i år 66 e.Kr. Ananias nølte ikke med å bruke drap og attentater for å oppnå sine mål, og det er passende at de som levde ved sverdet, døde ved sverdet. Se Josefus’ *Antiquities of the Jews* 20 179 (i.8), 194–196 (8.11) for mer informasjon.

Spørsmål: Hva vet vi ellers om Bernice / Berenice i Apostlenes gjerninger 25:23?

Svar: For det første het hun enten Berenice eller Pherenika, uttalt som Veronica på latin. Bernice var forlovet med Marcus, en nevø av den jødiske filosofen Philo. Deretter giftet hun seg med sin onkel Herodes av Chalcis, et svært lite kongerike under romersk herredømme i Libanonfjellene. Etter at han døde i år 48 e.Kr., forlot hun sin tredje ektemann og bodde sammen med sin bror (ett år eldre) Agrippa II. Både den romerske dikteren Juvenal (Satirae 6.156–160) og den jødiske historikeren Josefus (Antiquities 20.145–147) hevdet at de hadde et incestuøst forhold. Dette ville imidlertid ikke være noe problem, ettersom keiser Nero hadde et seksuelt forhold til sin egen mor (selv om hun sannsynligvis ikke var villig til det). Hun stilte seg på romernes side i den jødiske krigen og ble senere elskerinne til Vespasian og deretter til den romerske generalen Titus. Dette ble en offentlig skandale, og til slutt måtte Titus sende henne bort

Så her har vi dette «paret» som prøver å skrive til en keiser som senere (etter år 60 e.Kr.) skal bli et monster, og som prøver å fremføre anklager til keiser Nero om hvorfor Paulus er en ond, skyldig mann, og de sliter med det. Legg merke til at Paulus likevel behandler dem med respekt.

Uansett, fordi Agrippa ble ansett som en ekspert på jødedommen og en venn av keiserens familie, fikk han privilegiet å velge den jødiske ypperstepresten, og han avsatte Ananias og valgte Ismael, sønn av Fabi. Senere oppstod det en strid om en mur som sperret kongens utsikt til tempelet, og derfor avsatte Agrippa Ismael og valgte Josef, sønn av Simeon. Uansett hadde den tidligere ypperstepresten Ananias fortsatt kontrollen bak kulissene, og dette er sannsynligvis grunnen til at Lukas snakker om yppersteprester i flertall.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 25:23 nevnes det at Agrippa og Bernike kom inn med stor pomp, men Skriften nevner ikke noe slikt om Herodes eller Pilatus. Hvorfor gjør noen mennesker ting med «pomp»?

Svar: Dette var «meta polles phantasias» på gresk. De gjør ting for syns skyld, og later som om utseendet stemmer overens med innholdet. Romerne hadde ofte mye pomp og prakt. Kanskje man trodde at pompen ville imponere de jødiske lederne eller skremme den anklagede. Det var fem kohorter stasjonert i Cæsarea, og hver kohort besto nominelt av 1 000 menn. Så det ville være fem romerske chiliarker som fulgte Festus.

Romerske keisere ble noen ganger kalt Augustus, eller Sebastos på gresk, noe som betydde at de sto høyere enn andre dødelige. Det var imidlertid ikke før i Neros tid at de ble kalt «Herre».

I dag har noen den oppfatningen at hvis de ser viktige ut, vil folk akseptere dem som viktige, og da vil de bli viktigere. Det er trist hvis du tror at din egenverd avhenger av utseendet ditt og populariteten din.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 26:12–15 utelot Paulus noen detaljer, for eksempel om Ananias og det å få oppdraget senere. Når er det greit for oss å oppsummere og forenkle?

Svar: Paulus brukte ikke svik, og det bør ikke vi heller. Men Paulus utelot noen detaljer, siden de ikke ville bli ansett som viktige for tilhørerne. Det er helt greit for oss å utelate detaljer også.

Spørsmål: Hvordan kunne stemmen i Apostlenes gjerninger 26:14 snakke til Saulus på hebraisk, siden det populære uttrykket «det er vanskelig å sparke mot piggene» var kjent på gresk, men ikke på hebraisk?

Svar: Det var et velkjent uttrykk på gresk som betydde å kjempe mot guddommen, slik disse fem referansene viser. Euripides’ *Bacchanals* 794–795; Aiskhylos’ *Prometheus Bound* 324–325; *Agamemnon* 1624, Pindars *Pythia* 2.94–95, Terentius’ *Phormio* 1.2.27. Paulus kjente både gresk og gresk kultur like godt som hebraisk. Det finnes to mulige svar, og ærlig talt spiller det ingen rolle hvilket av dem som er riktig.

1. Det er ikke uvanlig å oversette et slanguttrykk fra ett språk til et annet, særlig når Paulus – for ikke å snakke om Gud – kjente begge språkene godt.

2. Gud kunne ha talt til Paulus på hebraisk og bare sagt akkurat denne setningen på gresk. Det ville fortsatt være riktig, om enn upresist, å si at Gud talte til Paulus på hebraisk, selv om Gud også sa én liten setning på gresk.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 26:14 var en oksepisk en hard, skarp pinne man brukte til å stikke en okse med når oksen ikke ville bevege seg. Å sparke mot piskene er mer enn bare å synde. Hvordan synder folk og sparker mot piskene i dag?

Svar: Som en mer moderne forfatter spøkte: «Armene dine er for korte til å bokse mot Gud.» Det er én ting å synde, men det er noe annet å være trassig om det. Når Gud tydelig har sagt at man ikke skal gjøre noe, og du med den kunnskapen likevel går og gjør det, kjemper du i praksis mot Gud.

Spørsmål: Hva betyr egentlig «først» her i Apostlenes gjerninger 26:23?

Svar: La oss først se på det greske ordet for «først» som Paulus bruker her og andre steder, og deretter se nøyaktig hva Paulus mente med oppstandelse, både her og andre steder.

De greske ordene protos/proton (Strong’s 4412/4413) er beslektede ord som kan bety «først» i tid, rekkefølge eller betydning. Paulus bruker også dette ordet i en tilnærmet betydning for å bety «tidlig» eller «før noe annet».

Når vi ser på Paulus’ skrifter samlet og Lukas’ beretning om Paulus’ lære, bruker Paulus dette ordet på følgende måte:

Kun tid eller rekkefølge: Apg 13:46; 20:18; 26:20; 1 Kor 14:30; 16:2; Gal 4:13; Ef 1:12; 4:9; 1 Tess 4:16; 2 Tess 2:3; 1 Tim 3:10; 5:4; 5:12; 2 Tim 1:5; 4:16; 2 Tim 2:6; Tit 3:10

Kun betydning: 1 Kor11:18 ;12:28 ; 15:3; 2 Kor 8:5,12; 1 Tim1:16 ; 2:1

Både tid/rekkefølge og betydning: Apg 26:23; Rom 1:8;1:16 ; 1 Kor 15:45,46,47; 1 Tim 2:13

Tidlig eller før noe annet: Rom 10:19-20; 15:24; Ef 1:12; 6:2; Fil 1:5; 1 Tim 1:16; 2 Tim 4:16

Uavgrenset: Rom 2:9; 2:10; Ef 6:2

Konklusjon: Apg 26:23 kan bety alle tre: tid/rekkefølge, betydning og før en annen. Kristus var den første som sto opp med et uforgjengelig legeme, han er kilden til vår oppstandelse, og han sto opp før noen av oss skal stå opp.

Hva slags oppstandelse:

Paulus var ikke fremmed for oppstandelse, ettersom han hadde vekket Eutykos fra de døde i Apg 20:9–12. Men rent teknisk sett er det greske ordet ikke handlingsformen «å stå opp fra de døde», men snarere substantivet «de dødes oppstandelse». Så hva er det Paulus henviser til?

a) Midlertidig oppstandelse med legemer som ville dø igjen: Lasarus (Joh11:38 –42), enkens sønn (1. Kong17:22 ), sunamittens sønn (2. Kong4:28 –37) og Eutykos (Apg 20:9–12).

b) Permanent oppstandelse, hvor Jesus var den første som sto opp med en uforgjengelig kropp.

Paulus forkynte ingen andre steder den første typen, bare den andre. I Romerbrevet 6:9 sier han at siden Kristus ble oppreist fra de døde, «kan han ikke dø igjen», og på samme måte er våre oppstandne legemer uforgjengelige (1. Korinterbrev 15:20–23, 35–55). Paulus sier også: «Faktisk oppreiste Gud ham [Jesus] fra de døde, for aldri mer å se forfall» i Apostlenes gjerninger 13:34a

Det ville være feil å tro at Paulus forkynte at Kristus bare hadde en midlertidig oppstandelse, eller at Paulus lovet oss bare en midlertidig oppstandelse. Hans budskap til Festus og Agrippa, og til alle andre, handlet utelukkende om den varige oppstandelsen som Kristus og vi har.

Spørsmål: Hvorfor var Paulus så frimodig overfor kong Agrippa i Apostlenes gjerninger 26:24–29?

Svar: Hva hadde Paulus å tape? Den Hellige Ånd hadde fortalt Paulus at han skulle vitne i Roma, og Paulus visste at han skulle til Roma. Paulus var dristig her for å omvende tilhørerne sine. Paulus mente tydeligvis at en direkte, enkel appell var den beste tilnærmingen. Det kan også ha vært en viss hast for Paulus å anke til Roma akkurat nå. Festus var ikke kjent med situasjonen og hadde tilsynelatende ingen mistanke om at jødene bare ønsket at Paulus skulle sendes til Jerusalem for at de kunne legge et bakhold for ham. Paulus kan ha anket til Roma akkurat nå fordi han så at han var i ferd med å bli sendt til Jerusalem.

Man kan spørre seg hvorfor Paulus skulle bry seg med å forkynne evangeliet til herskere som virket så langt utenfor evangeliets rekkevidde. Kanskje svaret er at Paulus ikke så det slik. Paulus spurte ikke: «Hvem er utenfor evangeliets rekkevidde?», men siden Paulus hadde muligheten, skulle han benytte den og forkynne ikke bare til Felix og kong Agrippa, men til alle andre som lyttet.

Som en historisk sidebemerkning: I det andre århundret (100–200 e.Kr.) ble romerske borgere vanligvis sendt til Roma uten å måtte anke til keiseren. I det tredje århundret var nesten alle som ikke var slaver i Romerriket borgere, så nesten hvem som helst kunne velge å bli sendt til Roma. Men på Paulus’ tid ble romerske borgere ikke sendt til Roma med mindre de uttrykkelig anket saken.

I dag bør vi også være frimodige. La ikke forkynnelsen av evangeliet være et skjult motiv, men si rett ut at det viktigste motivet for at vi snakker til dem, er at de kan bli frelst.

Spørsmål: Hvorfor beskyldte Festus Paulus for å være gal i Apostlenes gjerninger 26:24–25?

Svar: Det var ikke fordi han trodde Paulus var uvitende; faktisk hevdet han at all Paulus’ store lærdom gjorde ham gal, noe som på en måte sier noe om Festus’ eget kunnskapsnivå. En grunn til at Festus kan ha sagt dette, er at han kanskje ikke fulgte med på hele Paulus’ argumentasjon. En annen grunn er at Festus var greker, ikke jøde, og gresk filosofi hadde (nesten) ingen forestilling om at mennesker kunne stå opp fra de døde.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 26:27 var Paulus godt i gang med sin veltalende, lærde og bibelske tale, men han avbrøt alt dette for å stille kong Agrippa et direkte, utforskende spørsmål. Når mener du at vi bør ta en pause i vår evangelieforkynnelse for å stille direkte, utforskende spørsmål?

Svar: Når man holder en evangelietale, kan det være lett for tilhørerne å lytte passivt og ikke innse at de står overfor den viktigste beslutningen i livet sitt: om de skal tro på og følge evangeliet eller ikke. Kong Agrippa var antakelig en ekspert på jødedommen, inkludert profetene. Men Paulus satte foten ned her. Agrippa kjente til profetene, men trodde han på dem, ja eller nei? Agrippa var definitivt en tilhører som var villig til å lytte, men var han en tilhører som var villig til å gjøre en forandring og endre seg på bakgrunn av det han ville høre?

Spørsmål: Hvorfor tok ikke kong Agrippa imot Kristus da Paulus talte til ham i Apostlenes gjerninger 26:27–29?

Svar: Selv om vi ikke kjenner alle årsakene, kan det ha vært på grunn av stolthet, frykt eller at andre så på. Til syvende og sist visste Gud på forhånd og forutbestemte hvem som skulle komme til himmelen. Uansett hvordan man måtte tenke at forutviten og forutbestemmelse henger sammen, er det feil å kombinere de to på en slik måte at man eksplisitt eller implisitt fritar kong Agrippa for hans ansvar for å ta imot og tro.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 26:32 og 25:11, burde Paulus ha anket til keiseren?

Svar: Dette innebar at Paulus ville reise til Roma, slik at keiseren personlig kunne avgjøre saken hans.

Paulus gjorde klokt i å anke til keiseren av tre grunner.

For det første ønsket Paulus å dra til Roma, og dette ville være hans billett dit.

For det andre hadde Paulus kanskje innsett at den uforsonlige, morderiske motstanden ville bety at han aldri ville bli løslatt i Judea. Husk at yppersteprestene ønsket at Paulus skulle returnere til Jerusalem, slik at de kunne legge et bakhold for ham.

For det tredje: Hvis Paulus kom foran keiseren og ble erklært uskyldig, ville det gi kristendommen et juridisk fotfeste, slik jødedommen hadde.

Husk til slutt at når noen sier noe, betyr ikke det nødvendigvis at det de sier er sant. Festus og Agrippa var enige om at Paulus var uskyldig, og hadde han ikke anket til keiseren, ville de ha sluppet ham fri. Det var lett for dem å si nå. De kunne ha sluppet Paulus fri når som helst i løpet av de to årene han hadde sittet i fengsel! De kunne til og med ha frigitt ham nå, noe som ville ha gjort anken til keiseren irrelevant. Det er lett for noen å høres veldig hyggelig og forsonlig ut når det ikke koster noe å gjøre det, de har ingenting å tape, og de vet at det er umulig å utøve sin «generøsitet». Faktisk pustet Festus sannsynligvis lettet ut da Paulus anket saken, fordi det fikk Festus ut av en vanskelig situasjon. Han ønsket ikke å provosere jødene, og han ville helst unngå å drepe en uskyldig romersk borger som han kanskje måtte stå til ansvar for senere. Så Festus innså sannsynligvis at selv om Paulus var uskyldig, kunne han likevel være en farlig person.

Spørsmål: Hva kan vi utlede av skrivestilen i Apostlenes gjerninger 27:1–28:13?

Svar: Dette er så detaljert at Lukas må ha vært øyenvitne, og sannsynligvis til og med hatt tilgang til skipets loggbøker. Som Thomas Walker sa: «Det finnes ingen så detaljert beskrivelse av driften av et antikt skip i hele den klassiske litteraturen.» Som lege ville Lukas, som ofte brukte medisinske termer i Apostlenes gjerninger, ha et øye for detaljer. Men på den annen side tyder Lukas’ enkle terminologi om seiling på at han ikke var noen sjømann. James Smith fra Renfrewshire i Skottland var seiler i tretti år og dro til Malta for å studere Paulus’ reise. Han skrev *The Voyage and Shipwreck of Paul* i 1848: «Ingen sjømann ville ha skrevet i en stil som i så liten grad ligner en sjømanns; ingen som ikke er sjømann kunne ha skrevet en beretning om en sjøreise som er så konsistent i alle deler, med mindre det var basert på faktisk observasjon.» På den annen side, hvis man ikke regner med denne reisen, tilbakela Paulus’ elleve andre reiser til sammen 3 500 miles. Så selv om Paulus ikke var en erfaren sjømann, var han en erfaren skipspassasjer.

Hvem andre ville dessuten sannsynligvis være om bord? Blant passasjerene var det trolig også andre fanger på vei til Roma for å bli stilt for retten eller henrettet. De ble ofte henrettet i Colosseum eller andre arenaer.

Spørsmål: Ga Paulus i Apostlenes gjerninger 27:10 en falsk profeti her, om at folk ville miste livet, siden ingen mistet livet ifølge Apostlenes gjerninger 27:22–23?

Svar: Nei, men det finnes to forskjellige svar.

Paulus’ opprinnelige oppfatning kontra Guds senere løfte: Paulus talte ut fra sin egen kunnskap i Apostlenes gjerninger 27:10, fordi Paulus sa: «Jeg ser», og ikke «Gud sa» eller «en engel sa», slik det står i Apostlenes gjerninger 27:22.

Guds åpenbarte vilje kan endre seg når vår vilje endrer seg: Kanskje fortalte Gud faktisk Paulus at det kunne bli tap av menneskeliv før Apostlenes gjerninger 27:10. Siden Apostlenes gjerninger 27:24 sier at livene til dem som var sammen med Paulus ble «skjenket» ham, må Paulus ha bedt inderlig for dem. Guds åpenbarte vilje overfor oss kan endre seg når vi ber, eller når vår vilje endres. For et annet eksempel på dette, se 1. Mosebok 20:3–7. For et eksempel på hvor Davids trofaste, hyppige og inderlige bønn ble besvart med «nei», se 2. Samuelsbok 12:15–19.

Spørsmål: Hvordan bør man leve, som beskrevet i Apostlenes gjerninger 27:10, når man mot sin vilje er en del av noe som er på vei mot forlis?

Svar: Be først om det, og advar deretter andre, slik Paulus gjorde. Noen ganger fungerer ikke det, fordi de du snakker med undervurderer enten alvorlighetsgraden av faren eller sannsynligheten for at den vil inntreffe. Du bør kanskje gå av båten hvis du kan, selv om det ikke var mulig i Paulus’ tilfelle. Eller hvis du var om bord på Titanic da den sank, kan du be folk om å gå om bord i livbåtene, be folk om å vente til andre har fylt livbåtene, og generelt opptre slik Kristus ville ha ønsket at du skulle opptre i denne situasjonen. Men for å kunne gjøre disse tingene, må du holde hodet kaldt og ikke gå i panikk. Folk er mer tilbøyelige til å få panikk når de ikke vet at Gud våker over dem. Men at Gud våker over deg, kan innebære at han beroliger nervene dine, slik at du kan velge den beste fremgangsmåten.

Vi kan kanskje nøye oss med å tro at så lenge vi trofast følger Gud, vil vi ikke møte alvorlige stormer eller forlis. Men det stemmer ikke, verken fysisk eller følelsesmessig, selv ikke for Paulus. Gud vil bære oss gjennom stormene, men i mellomtiden skal vi være et «roens sentrum», være et godt vitne og prise Gud selv midt i stormen.

Spørsmål: Hva er en euroklydon-vind i Apostlenes gjerninger 27:14?

Svar: Det betyr bokstavelig talt «nordøstlig vind», og er en sterk nordøstlig vind som forekommer om høsten og tidlig på vinteren i denne delen av Middelhavet. Den gjør seiling i det østlige Middelhavet farlig etter 14. september. Dette var etter forsoningsdagen, og ifølge William Ramsay falt forsoningsdagen i oktober 59 på 5. oktober, så tiden for rolig seiling var over fram til rundt 5. mars. Cauda var en liten øy omtrent 25 miles sør for Kreta. Det var uklokt å seile i denne årstiden, men eierne ønsket sannsynligvis å ta sjansen for å tjene penger. Seilingen fra Fair Havens til Phoenix var på under 100 miles, og vinden var mild da de først la ut, så de bestemte seg for å ta sjansen.

Spørsmål: Hvordan kan folk i dag, i tråd med Apostlenes gjerninger 27:17, føle seg tryggere ved å ta små forholdsregler i farlige situasjoner?

Svar: I Apostlenes gjerninger 27:17 bandt de tau rundt utsiden av skipet for å holde det bedre sammen i urolig sjø. Tenk deg å få beskjed om at du kommer til å møte orkanstyrke på havet, men at du ikke trenger å bekymre deg for noe – vi skal jo surre tau rundt båten din! Selv om det var en god idé å surre tau rundt skipet, var det ikke en hundredel så bra som ideen om å ikke seile dit så sent i utgangspunktet. Men når de først hadde tatt den beslutningen – for økonomisk gevinst på bekostning av alles sikkerhet – var det å surre skipet bedre enn ingenting. De fire andre tingene de gjorde – å hale livbåten om bord, senke seilet for å redusere farten, kaste anker for å bremse farten litt, og i ren desperasjon kaste lasten over bord – var det beste de kunne gjøre, nå som de allerede befant seg i denne situasjonen. De ønsket å bremse skipet, fordi de ikke ville treffe kysten av Libya om natten. Det var frykt for sandbanker utenfor Libyas kyst.

I dag gjør folk av og til ting som gjør at de blir en liten smule tryggere, ikke fordi det utgjør noen stor forskjell, men for å føle seg bedre med å være i en risikofylt situasjon. Det er bedre å vurdere den samlede risikoen, og kanskje ikke å ha havnet i den risikofylte situasjonen i utgangspunktet. Små skritt for å gjøre noe bedre eller mindre risikabelt er greit, men la ikke det hindre deg i å se på den samlede situasjonen. Tenk for eksempel på Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige. Burde han ha stjålet? Nei. Men hvis han ga litt til de fattige, ville det fått ham til å føle seg bedre? Det er bedre å ikke stjele fra folk enn å stjele fra folk, selv om du gir penger som ikke var dine til de fattige.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 27:21, hvordan og når bør man si «hva var det jeg sa», slik Paulus syntes å gjøre her?

Svar: Mye avhenger av holdningen din og tonen i stemmen når du sier det. Paulus prøvde ikke å nedverdige dem, men det at han sa dette, tyder på at de i fremtiden burde være mer oppmerksomme på hans anbefalinger.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 27:27, hvordan kunne de seile i Adriaterhavet, siden de burde ha vært sør for Italia?

Svar: Den gang omfattet det de kalte Adriaterhavet også farvannet sør for Italia, ned til Sicilia og Malta i vest og til øya Kreta i øst. Dette ligger betydelig lenger sør enn det som i dag kalles Adriaterhavet. Josefus, som også forliste her, kalte det «Adria-havet».

Spørsmål: Hvorfor var det så mange mennesker (276) om bord på skipet Paulus reiste med i Apostlenes gjerninger 27:37?

A: Det var tilsynelatende et stort skip, og de fleste skip på den tiden hadde slaver som roet. Josefus nevnte i «Livet», bok 15, kap. 3, at skipet som fraktet Josefus til Italia hadde 600 passasjerer. Josefus forliste også, og bare 80 passasjerer overlevde.

Spørsmål: Hvorfor ville de i Apostlenes gjerninger 27:38–41 styre skipet inn i en elv eller en bekk?

A: Sannsynligvis for å unngå store steiner.

Q: Hva er betydningen av å kjøre skipet på grunn mellom to hav i Apostlenes gjerninger 27:41?

A: Det var (og er fortsatt) sandbanker i det som i dag kalles St. Paul’s Bay mellom øya Malta og den nærliggende holmen Salmonetta. Dette stedet var perfekt for å kjøre skipet på grunn, da man ikke ville ønske å kjøre skipet mot steiner.

Denne ubetydelige detaljen er svært viktig, fordi ingen ville vite dette med mindre de enten bodde på Malta eller var øyenvitne.

Spørsmål: Hvorfor var soldatene i Apostlenes gjerninger 27:42 så ivrige etter å drepe fangene?

Svar: Romerske soldater kunne bli henrettet for å la fangene rømme, men de ville ikke bli straffet for å drepe fangene for å hindre dem i å rømme. Kanskje ville soldatene være fornøyde, siden all skyld ville falle på centurionen, ettersom han hadde beordret dem til ikke å drepe fangene.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 27:1–28:1 opplever vi alle stormer i livet. Hvordan vil du sammenligne og kontrastere Paulus’ reise med Jonas’ reise?

Svar: Det er interessant å sammenligne Paulus’ reise med en lignende reise som Jona foretok over omtrent det samme området. Begge opplevde stormer og måtte uventet forlate skipets beskyttelse. Men Jona, som var under Guds beskyttelse, flyktet frivillig for å være ulydig mot Gud. Paulus, til tross for Satans potensielle motstand, men likevel under Guds beskyttelse, var en fange uten kontroll over hvor han skulle dra. Begge kom imidlertid frem til de destinasjonene Gud hadde bestemt. Og begge kom dit på måter som var helt uventede for dem.

Spørsmål: Hva vet vi om øya Malta i Apostlenes gjerninger 28:1?

Svar: Malta er en liten øy (18 x 8 miles, 95 square miles eller 246 square kilometers), som ligger bare 58–60 miles (93–96 kilometers) sør for Sicilia og omtrent 180 miles nordøst for Tunisia. Den ligger 600 miles (960 kilometers) vest for Fair Havens på Kreta.

Innbyggerne var tidligere fønikere samt romerske soldater og deres familier. De ble kalt «barbarer», ikke fordi de ikke var siviliserte, men fordi «barbar» opprinnelig betydde noen som ikke hadde gresk (eller senere latin) som morsmål. NIV Study Bible, s. 1699, legger til at disse menneskene var etterkommere av fønikere som var romanisert, og dermed ganske siviliserte.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 28:1, hvor nøyaktig gikk Paulus i land på Malta?

Svar: Det var sannsynligvis et sted som i dag kalles Paul’s Bay (av åpenbare grunner). Det ligger omtrent 8 miles (13 km) nordvest for byen Valletta.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 28:3, hvordan kunne en huggorm bite seg fast på Paulus’ hånd, siden det ikke finnes huggormer på Malta i dag?

Svar: I dag finnes det bare to slangearter på Malta, og begge ble importert. Det er heller ikke mye skog å hente ved fra på Malta i dag. Men før menneskene ryddet skogen, er det ingen grunn til å anta at det ikke fantes de samme slangearter som i de omkringliggende områdene. Slangen Vipera aspis lever i Sør-Europa, Vipera latastei finnes i Spania og Portugal, og Vipera ammodytes holder til noe lenger unna i Sørøst-Europa.

Selv om dette kunne ha vært en demon forkledd som en slange, er det ingen grunn til å anta at det ikke var et vanlig, naturlig dyr. Uansett om slangen var innfødt eller kom inn med et skip, var malteserne ikke fremmede for giftslanger.

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 28:4, hvem eller hva er «Rettferdighet» her?

Svar: «Justice» betyr «rettferdighet», men det fantes også en gresk gudinne ved navn Dike/Dice, også kalt «Lady Justice», som var gudinnen for rettferdighet og moralsk orden. Hun var datter av Zevs og hans andre kone, titaninnen Themis, som var gudinnen for «guddommelig orden og rettferdighet». Så malteserne kan ha snakket om en av dem. Mens de fleste malteserne var av fønikisk/kartaginsk opprinnelse, var andre familier til romerske soldater. Tilsynelatende fløt ulike guder og gudinner fritt mellom kulturene.

Spørsmål: Finnes det i Apostlenes gjerninger 28:7 noen arkeologiske bevis for tittelen «første/øverste mann» på øya?

Svar: Ja. Malta var for liten til å være en provins eller et kongerike. En inskripsjon viser at keiser Augustus innsatte en «øverste mann over hele kommunen Malta».

Spørsmål: Finnes det i Apostlenes gjerninger 28:7 noen utenombibelske bevis for denne Publius, «øyas øverste embetsmann»?

Svar: Ja. Tradisjonen sier at Publius ble Maltas første biskop. Gennadius/Hieronymus skriver i *Om berømte menn* 19 at han senere ble drept på grunn av sin kristne tro.

Spørsmål: Hvorfor ga øyboerne dem forsyninger i Apostlenes gjerninger 28:7–10?

Svar: Malta er en liten øy, og øyboerne hadde ingen forpliktelse til å gi forsyninger i stedet for å selge dem. Men de var sannsynligvis svært takknemlige for de menneskene Paulus helbredet på øya. Så alle de romerske soldatene og mannskapet hadde nytte av Paulus’ handlinger. Som troende i dag: Har menneskene rundt deg nytte av ditt velsignede liv?

Spørsmål: I Apostlenes gjerninger 28:8, hva kan Publius’ far ha lidd av?

Svar: Malta har et temperert klima. Om vinteren kan temperaturen ligge mellom 50 og 65 F (10–17 C), så det kan ha vært en rekke årsaker. De fleste steder skyldes dysenteri dårlig vann eller bedervet mat. På Malta finnes det imidlertid en tredje årsak. Det finnes en mikroorganisme, kalt micrococcus melitensis, som finnes i geitemelk på Malta, Gibraltar og andre varme steder i Middelhavet. I dag finnes det en vaksine mot den, men uten vaksinen kan periodisk feber vare fra fire måneder opp til tre år.

Spørsmål: Hvem var Castor og Pollux i Apostlenes gjerninger 28:11?

Svar: Ifølge gresk mytologi, , var Castor og Pollux tvillinger født av Zeus og Leda, dronningen av Sparta, da Zeus antok skikkelse av en svane og gjorde Leda gravid. De var sjømennenes skytsguder. Hvis stjernebildet deres, Tvillingene, ble sett under en storm, betydde det hell. De skal angivelig ha klekket ut av egg. Denne myten var ikke så populær som andre myter på den tiden, men senere, under renessansen, laget mange kunstnere malerier som skildret selve akten, blant annet Leonardo da Vinci (aldri fullført) og Michelangelo. De ble betalt for å gjøre dette av sine oppdragsgivere. Hvis du blir betalt for å gjøre noe, hvor mye tid bruker du da på å spørre deg selv om Gud virkelig vil at du skal jobbe med akkurat det eller ikke?

Forresten, i Vatikanet, på døren til Peterskirken, er det et bilde av det som ser ut til å være Leda og svanen. Trip Advisor hadde et bilde av dette. Jeg vet ikke hvorfor det er der i Vatikanet.

Spørsmål: Hva vet vi om jødene i Roma i Apostlenes gjerninger 28:24–25?

Svar: De var først i Puteoli, en havneby nær Napoli, rundt år 4 f.Kr. Keiser Claudius hadde forvist jødene fra Roma mellom år 41 og 53 e.Kr., men de hadde siden fått lov til å komme tilbake. Det fantes syv forskjellige jødiske synagoger i Roma. De utgjorde en minoritet i Roma, men en betydelig minoritet.

Spørsmål: Hva gjorde Paulus i to år under husarrest i Roma, ifølge Apostlenes gjerninger 28:30–31?

Svar: Skriften sier at Paulus tok imot besøkende og forkynte evangeliet, men den sier ikke mye mer. Dette kan ha vært den tiden da Paulus skrev Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Filemonbrevet.

Spørsmål: Tror du, ut fra Apostlenes gjerninger 28:30–31, at Paulus ble satt fri eller ikke?

Svar: Skriften sier det ikke. Historien forteller oss heller ikke om a) Paulus ble dømt og martyrdød, eller b) sluppet fri, gjorde flere ting, deretter ble arrestert senere, så dømt og martyrdød. Men vi kan se på situasjonen. Det er ingen tegn på at hans jødiske anklagere dukket opp, sannsynligvis fordi de visste at de hadde en så svak sak. Nero var ikke morderisk gal tidlig i sin regjeringstid. Så det var en god sjanse for at Paulus til slutt ble løslatt.

I likhet med oss hadde Paulus gode og dårlige tider, tider da han var trygg på hva som ville skje, og tider da han ikke hadde noen anelse. Men uansett om Paulus ble løslatt denne gangen eller ikke, var han en kristen i alle livssituasjoner. Han kunne være tilfreds med å forkynne for store folkemengder og helbrede mennesker, og han kunne være tilfreds i fengselet, derfra han skrev Filipperbrevet. Paulus kunne være tilfreds med vissheten om at han skulle til Roma, og Paulus kunne være tilfreds i de usikre tider der livet virket som et forlis. Når vi har sett nærmere på Paulus’ liv, bør vi strebe etter å gjøre våre liv mer likt Paulus’ (Filipperne 3:17).

Spørsmål: Hva kan sies om Lukas’ skrivestil i Apostlenes gjerninger og Lukasevangeliet?

Svar: Mens Markus skrev som en «handlingsmann», var Lukas interessert i det som ble sagt. Over 22 % av Apostlenes gjerninger består av hovedtalene, og inkludert andre, kortere taler, utgjør talene over halvparten av Apostlenes gjerninger. Talene var utvilsomt mye lengre enn det Lukas nedtegnet, og det er kjent at Lukas omskrev dem. På samme måte inneholder Lukasevangeliet flere lignelser om Jesus enn de andre evangeliene.

Lukas’ gresk er utmerket, og han var tilsynelatende høyt utdannet. Faktisk anser dagens greskstudenter hans gresk som det vanskeligste å oversette i Bibelen.

Spørsmål: Hvem skrev Apostlenes gjerninger?

A: Det er ganske enstemmig at den ble skrevet av Lukas, den samme personen som skrev Lukasevangeliet.

Det er tegn på at forfatteren av Apostlenes gjerninger faktisk var en av Paulus’ følgesvenner som var med ham på hans reiser.

Lukas nevnes også i Kolosserbrevet 4:14, 2. Timoteusbrev 4:11 og Filemonbrevet 24.

Q: Når ble Apostlenes gjerninger skrevet?

A: Det finnes to synspunkter.

1. En tidlig dato, siden Lukas sannsynligvis ville ha nevnt Paulus’ død, forfølgelsene under Nero og Jerusalems fall dersom han hadde kjent til dem. Lukas kan ha skrevet Apostlenes gjerninger mellom år 61 og 64 e.Kr. Andre mener år 63–70 e.Kr. på grunn av manglende omtale av senere hendelser.

2. Et annet synspunkt er at det er mulig at Lukas planla et tredje bind (selv om det ikke var i Guds vilje), så Lukas kan ha skrevet senere og planlagt de senere hendelsene for det tredje bindet.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 1/4 av Apostlenes gjerninger 20:35f (5 ord av 26 ord) 1. Klemens, bind 1, kap. 2, s. 5, og Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer halvparten av Apostlenes gjerninger 2:24a (7 av 15 greske ord) i Polykarps brev til filipperne, kap. 1, s. 33. Det ble definitivt skrevet før 96–98 e.Kr.

Spørsmål: Ble denne boken skrevet i det andre århundret (lenge etter Lukas’ død), slik den liberale Tübingen-skolen hevdet?

Svar: De hevdet dette på grunn av de mange parallelle opplysningene som finnes både i Apostlenes gjerninger og i Josefus’ verk. (Josefus skrev «Jødenes antikviteter» ca. 93–94 e.Kr.)

Man ville imidlertid forvente dette dersom Lukas hadde tilgang til mange av de samme kildene som Josefus brukte. I tillegg sier Irenaeus (182–188 e.Kr.), Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.), den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.), Origenes (225–254 e.Kr.) og Pamphilus (martyrdød 309 e.Kr.) sier alle at Lukas skrev Apostlenes gjerninger.

Spørsmål: Hvordan vet vi, når det gjelder Apostlenes gjerninger, at Skriften i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Kristne forfattere fra tiden før nikenskonsilet siterte 20,4 % av Apostlenes gjerninger. Det er 204,86 av 1003 vers. Her er forfatterne som henviste til vers i Apostlenes gjerninger.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 1/4 av Apostlenes gjerninger 20:35f (5 ord av 26 ord) 1. Klemens, bind 1, kap. 2, s. 5

Barnabasbrevet (ca. 100–150 e.Kr.), kap. 7, s. 142, henviser til Apostlenes gjerninger 14:22

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer halvparten av Apostlenes gjerninger 2:24a (7 av 15 greske ord) i Polykarps brev til filipperne, kap. 1, s. 33. Han siterer også Apostlenes gjerninger 17:31 i kap. 2, s. 33

«Hermas’ hyrde» (160 e.Kr.), bok 1, kap. 2, s. 18, siterer halvparten av Apostlenes gjerninger 4:12.

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) omskriver tydelig Apostlenes gjerninger 1:9 i «Om oppstandelsen», kap. 9, s. 298

De kristne i Vienne og Lugdunum (177 e.Kr.) siterer halvparten av Apostlenes gjerninger 7:60: «akkurat som Stefanus, det fullkomne vitnet: ‘Herre, legg ikke denne synden dem til last.’» Ante-Nicene Fathers, bind 8, s. 784.

Irenaeus, som skrev *Mot kjetteriene* fra 182–188 e.Kr., henviser på 48 steder til 88 vers i Apostlenes gjerninger.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 8:9–11, 20, 21, 23 (Simon, trollmannen) slik det er skrevet av Lukas. Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 1, kap. 23.1, s. 347

Den muratoriske kanon (190–217 e.Kr.) ANF bind 5, kanon 2, s. 603: «Dessuten er Apostlenes gjerninger samlet av Lukas i én bok.»

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 48 vers i Apostlenes gjerninger: 1:7;2:26 –28, halvparten av2:41 ; 6:2; 8:22a;10:10 –15,34,35;15:23 ,28,29,17:18 ,22,23,28; 26:17-18. Han henviser til ni vers i Apostlenes gjerninger:3:14 , 17, 19, 21; 5:1;8:30 ;10:24 ;17:15 (omtale av Athen);17:30 .

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 17:22,23 og sier: «Lukas i Apostlenes gjerninger» i Stromata (193–202 e.Kr.), bok 5, kap. 12, s. 464. Han siterer også «Peter i Apostlenes gjerninger» i Stromata, bok 6, kap. 8, s. 494.

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger ved navn i «Om kroppens oppstandelse», kap. 39.

Tertullian bringer mange sitater og hentydninger fra Apostlenes gjerninger og sier at det sto i Apostlenes gjerninger i «Fem bøker mot Marcion», bok 5, kap. 2, s. 432–433

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) siterer Jeremia 23:18 og Apostlenes gjerninger 10:36 og sier deretter umiddelbart: «Disse tingene, brødre, blir altså forkynt i Skriftene.» Mot kjetteriet til Noetus, kap. 13–14, s. 228

Origenes (225–254 e.Kr.) «… slik Lukas forteller i Apostlenes gjerninger» Origenes, *Mot Celsus*, bok 6, kap. 11, s. 578

Novatian (250–257 e.Kr.) siterer 3/4 av Apostlenes gjerninger2:17 (også Joel2:28 ) som profetert av Joel og gitt av Kristus. Avhandling om treenigheten, kap. 29, s. 640

Avhandling om gjenbaptisme, kap. 1, 2, s. 668 (250–258 e.Kr.) «Og derfor skal vi, slik det er nødvendig, samle i én helhet alle de passasjene i de hellige skrifter som er relevante for dette emnet.» Deretter, i kapittel 2, siterer han Matteus 3:11b og Apostlenes gjerninger 1:4,5, samt Apostlenes gjerninger 11:15–17 og Apostlenes gjerninger 15:5,8

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.) kap. 12, s. 674 siterer Apostlenes gjerninger15:13 –17, og nevner Jakob ved navn som taler i Apostlenes gjerninger.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «Den hellige Skrift beviser dette når den sier: ‘Men mengden av dem som trodde, var ett hjerte og én sjel.’ [Apostlenes gjerninger 4:32] Og igjen: ‘Alle disse holdt seg samlet i bønn sammen med kvinnene, og Maria, Jesu mor, og med hans brødre.’” [Apostlenes gjerninger 1:14] Cyprians avhandlinger, avhandling 1, kap. 25, s. 429

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «Apostlenes gjerninger» i sin avhandling 12, tredje bok, 3,43.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger og siterer Apg 5:3,4 i Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd, kap. 30, s. 543. Se også Brev 72, kap. 17, s. 383.

Pontius’ «Cyprianus’ liv og lidelse» (etter 258 e.Kr.), kap. 3, s. 268, henviser til Apostlenes gjerninger 8:37 som «i Apostlenes gjerninger».

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 13:5,13 som «i Apostlenes gjerninger» i *De to bøkene om løfter*, kap. 5, s. 83.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) nevner «Apostlenes gjerninger» i *Dialog om den sanne tro*, andre del, 12d, s. 90.

Victorinus, biskop av Petau i det moderne Slovenia (martyrdød 304 e.Kr.), nevner Apostlenes gjerninger i «Kommentar til den velsignede Johannes’ åpenbaring», s. 355

Pamphilus (martyrdød 309 e.Kr.): Vi har bevart hans oversikt over Apostlenes gjerninger. «Ante-Nicene Fathers», bind 6, s. 166–168.

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 7:59 mens Stefanus taler. De kanoniske brevene, kanon 9, s. 273.

Kirkemøtet i Neocaesarea (ca. 315 e.Kr.), kanon 15, s. 86: «Diakonene bør være syv i antall, i henhold til kanonen, selv om byen er stor. Dette vil du bli overbevist om ved å lese Apostlenes gjerninger.»

Athanasius (ca. 318 e.Kr.) siterer før konsilet i Nikea en del av Paulus’ tale i Apostlenes gjerninger14:15 som om den var av Paulus. Mot hedningene, del 3, kap. 35, s. 22

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 1:9 og sier: «Han [Jesus] kunne dra til sin Far, løftet opp på en sky.» De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 12, s. 111

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (323–326 e.Kr.) sier at dette står i «den hellige Apostlenes gjerninger». *Kirkehistorien*, bok 2, kap. 18, *Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 1, s. 122. Lukas skrev *Apostlenes gjerninger*. Ibid., kap. 22, s. 124

Eusebius av Cæsarea (323–339/340 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 12:3 som «som den guddommelige Skriften sier». Eusebius’ *Kirkehistorie*, bok 2, kap. 9, s. 111

Eustathius av Antiokia (før 337 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 16:17 og andre vers.

Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger i *Select Demonstrations*

Det arianske kjetterbrevet fra Candidus til Marius (359–362 e.Kr.)

Hegemonius av Sirmium (3. århundre e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 2:6 som Skriften i sin oversettelse av Archelaus (262–278 e.Kr.) i *Disputation with Manes*, kap. 36, s. 210.

Archelaus siterer også Apostlenes gjerninger 9:15 i «Disputation with Manes», kap. 34, s. 208. Han henviser muligens til Apostlenes gjerninger 9:40 i «Fragment 1», s. 234. Han refererer ikke til noen andre vers i Apostlenes gjerninger.

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppgir i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) «Det er heller ikke kjedelig å snakke om [bøkene] i Det nye testamente. Disse er de fire evangeliene, ifølge Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Deretter Apostlenes gjerninger og brevene (kalt katolske), syv, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes; etter disse, ett fra Judas. I tillegg finnes det fjorten brev fra Paulus, skrevet i denne rekkefølgen: det første til romerne; deretter to til korinterne; etter disse til galaterne; så til efeserne; deretter til filipperne; så til kolosserne; etter disse to til tessalonikerne og brevet til hebreerne; og igjen to til Timoteus; ett til Titus; og til slutt brevet til Filemon. Og dessuten Johannes’ Åpenbaring.» Athanasius’ Festbrev 39, kap. 5, s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 1:7 som om det var Jesus som sa det. I boken «Om treenigheten», bok 9, kap. 75, s. 181

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Apostlenes gjerninger som en del av Det nye testamente. Verket siterer hele Apostlenes gjerninger 1:1.

Efraem den syriske (350–378 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 22:11 og 26:13 i «Tre prekener», preken 1, kap. 26 og 27, s. 316.

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.)

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger i forelesning 14.28, s. 102

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, Paulus’ brev, 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev og Åpenbaringen.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) nevner at Paulus siterer en gresk dikter (Apostlenes gjerninger17:28 –29) i «Apostlenes gjerninger», brev 4.2, s. 31

Gregorius av Elvira (etter 392 e.Kr.)

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger i «Den andre boken mot Eunomius», s. 274 og s. 276.

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 2:36 i «Mot Eunomius», bok 5, kap. 3, s. 177

Amphilochius (død 397 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger15:24 og andre passasjer i «Iambi ad Seleucum»

Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til Apg 13:8–11. «Kommentar til Sakarja 11», s. 285

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (361–399 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 12:23

Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.) henviser til de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, Romerbrevet og Galaterbrevet til og med Hebreerbrevet.

Maximinus (4./5. århundre)

Maximus fra Torino (4./5. århundre)

Den donatistiske skismatikeren Petilianus (4./5. århundre)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner de fire evangeliene, 14 av Paulus’ brev, Jakob, Peter, Johannes, Judas, Apostlenes gjerninger, Johannes’ åpenbaring, Salomos visdom og Sirak (= Ecclesiasticus).

Pave Innocens I av Roma (ca. 405 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.) oversetter Origenes (225–254 e.Kr.) og refererer til Apostlenes gjerninger 7 som Apostlenes gjerninger de Principiis, bok 2, kap. 4.2, s. 276

Den donatistiske skismatikeren Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) skrev ned 55 prekener om Apostlenes gjerninger.

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Severian (etter 408 e.Kr.)

Asterius av Emesa (ca. 410 e.Kr.)

Orosius/Hosius fra Braga (414–418 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 6:11–13 i «Forsvar mot pelagianerne», kap. 8, s. 124

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.) (218 biskoper)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han nevner spesifikt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Hieronymus drøfter deretter Apostlenes gjerninger. Deretter drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Sulpicius/Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger i «Historie», bok 1, kap. 36, s. 89, og «Historie», bok 2, kap. 28, s. 110

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 17:30,31 i *Guds by*, bok 18, kap. 54, s. 395

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) nevner Apostlenes gjerninger 4:32–34 i «Johannes Cassians institusjoner», bok 2.5, s. 206

Kirkemøtet i Efesos (431 e.Kr.) siterer fra Apostlenes gjerninger.

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.)

Sokrates av Konstantinopel (ca. 400–439 e.Kr.) henviser til Apostlenes gjerninger 15:29 og andre vers. Sokrates’ «Kirkehistorie»

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Hesychius fra Jerusalem (død 450 e.Kr.)

Speculum (5. århundre)

Theodotus av Ancyra (5. århundre)

Kirkemøtet i Kalkedon (451 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)

Eucharius (ca. 424–455 e.Kr.) Instructiones

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Pave Leo I av Roma (461 e.Kr.)

Prosper Tyro av Aquitaine (425–465 e.Kr.) sier at Apostlenes gjerninger10:45 finnes i Apostlenes gjerninger

Bevis på kjettere og forfalskede bøker

Apostoliske konstitusjoner (usikkert tidspunkt, ca. 380 e.Kr.)

Kjetteren Priscillian (ca. 385 e.Kr.)

Kjetteren Apollinaris fra Laodikea (ca. 390 e.Kr.)

Den arianske kjetteren Eunomius (ca. 360–ca. 394 e.Kr.) siterer Apostlenes gjerninger 2:36 mens Peter taler. Apologetisk brev kap. 25 s. 71

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) henviser til Stefanus i Apostlenes gjerninger 7:42–43 som «i De hellige apostlenes gjerninger». Kommentar til Amos, kap. 5, s. 154

Nestorius’ *Bazaar of Heracleides* (451/452 e.Kr.)

Vi har fortsatt alle disse i dag.

3. De eldste manuskriptene vi har av Apostlenes gjerninger viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

Spørsmål: Hvilke er de eldste bibelmanuskriptene i Apostlenes gjerninger?

Svar: Her er de fleste av dem. Totalt siterer bibelskriftene fra før Nikæa 32,5 % av Apostlenes gjerninger. Det er 326 av 1003 vers. Kristne forfattere fra før nikensk tid samt bibelmanuskripter fra før nikensk tid dekker 43,9 % av Apostlenes gjerninger. Se for mer informasjon.

s. 8 (=Berlin Inv. 8683) Apostlenes gjerninger4:31 –37; 5:2–9; 6:1–6,8–15 (4. århundre)

s. 29 Apostlenes gjerninger 26:7-8,20. 200–225 e.Kr. Skribenten som skrev dette manuskriptet, skrev følgende bokstaver på en uvanlig måte: theta, pi og epsilon. Manuskriptet s. 45 (Chester Beatty I) har den samme uvanlige håndskriften. Dateringen er angitt til 200–225 e.Kr., fordi håndskriften ligner på Papyrus Marmarica, som nesten helt sikkert er en alexandrinsk tekst fra perioden 200–225 e.Kr.

s. 33 Apostlenes gjerninger 7:6–10, 13–18;15:21 –24, 26–32 (6. århundre) Stemmer overens med Sinaiticus

s. 38 (=Ann Arbor Inv. 1570, =papyrus Michigan 137) Apostlenes gjerninger18:27 –19:6;19:12 –16 ca. 300 e.Kr.

Sent på 2. eller tidlig på 3. århundre – 1999

s. 41 (8. århundre) Apostlenes gjerninger 17:28–34; 18:1f, 17f, 22–25, 27; 19:1–4, 6–8, 13–16, 18f; 20:9–13, 15f, 22–24, 26–38; 21:1–4, 26f; 22:11–14,16f. Kilde: Wien, Papyrussammlung Nationalbibliothek, K. 7541–7542–7543–7544–7545–7546–7547–7548. Stud. Pal. 015 237; P. Weigandt, i K. Aland, Materialien (1969), s. 54–72. hovedred. (faksimile); J. Henner, H. Förster, U. Horak, Christliches mit Feder und Faden, Nilus 3 (1999), s. 10 nr. 9

(Se http://www.tyndale.cam.ac.uk/Tyndale/staff/Head/NTPapyri.htm#_ftn40)

s. 45 Chester Beatty I (100–150 e.Kr.) Alle fire evangeliene og 29 % (289/1003 vers) av Apostlenes gjerninger. Apostlenes gjerninger 4:27–36; 5:10–20; (8 av 33 bokstaver i 5:21) 30–39; 6:7–7:2; 7:10–21; 7:32–41; 7:52–8:1; 8:14–15, 8:34–9:6; (8:37 ble aldri skrevet); 9:16–27; 9:35–10:2; 10:10–23, 31–41; 11:2–13; 11:24–12:6; 12:13–22; 13:6–16, 25–36; 13:46–14:3; 14:15–23; 15:2–7, 9–27; 15:38–16:4; 16:15–21, 32–40; 17:9–17. I Apostlenes gjerninger 15:7 mistet denne skribenten tråden og gjentok seks vers fra Apostlenes gjerninger 15:2. (Tidligere antatt å stamme fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre, eller år 200 e.Kr.)

s. 48 Apostlenes gjerninger 23:11–17, 25–29 (ca. 220 eller siste del av det 3. århundre e.Kr.)

s. 50 (Papyrus Yale 1543) Apostlenes gjerninger 8:26–32; 10:26–31 Aland daterte dette til det 4. eller 5. århundre, «men redaktørene ved Yale argumenterer ganske overbevisende for en datering til Diokletians regjeringstid (284–305 e.Kr.).»

s. 53 Matteus 26:29–30 og Apostlenes gjerninger 9:33–38; (3 bokstaver i Apostlenes gjerninger 9:39b); Apostlenes gjerninger9:40 –10:1. ca. 260 e.Kr. Dateringen er basert på likheter med Heroninos’ brev, datert til ca. 260 e.Kr.

s. 56 Apostlenes gjerninger 1:1,4–5,7,10–11 (5.–6. århundre) alexandrinsk tekst

s. 57 Apg4:36 –5:2; 5:8–10 (4. eller 5. århundre) alexandrinsk tekst

s. 58 samme original som s. 33. Her er informasjonen fra s. 33. Apg 7:6-10,13-18;15:21 –24, 26–32 (6. århundre) Stemmer overens med Sinaiticus

s. 74 (=Bodmer 17) Apostlenes gjerninger 1:2–5, 7–11, 13–15, 18–19, 22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6, 8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25; 1:27; 2:1-3; 2:4?; 2:5-15; 18-22, 25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11–14; 5:1–3,7–9,12–14,19–20; 1. Petersbrev 1:1–2,7–8; 1:12?; 1:13,19–20,25; 2:6–7,11–12,18,24; 3:4–5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4,11,16; 1. Johannesbrev 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1, 6–7, 12, 16–17; 5:3–4, 9–10, 17; 2. Johannes 1, 6–7, 13; 3. Johannes 6, 12; Judas 3, 7, 12, 18, 24 (7. århundre)

s. 91 (=Sydney Inv. 360) Apostlenes gjerninger2:30 –37;2:46 –3:2 midten av det 3. århundre. Dette er bare ett blad (to fragmenter) «skrevet med en dokumentarisk håndskrift».

s. 112 (= papyrus Oxyrhynchus 4496) Apostlenes gjerninger 26:31–32; 27:6–7 (5. århundre)

Uncial 0165 (Berlin, 5. århundre) Apg 3:25; 4:1; 4:6; 4:8;4:10 samt sannsynligvis andre vers.

Uncial 0189 Apostlenes gjerninger 5:3-21. Dette er en av de eldste uncialene: slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre.

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.)

Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) inneholder hele Apostlenes gjerninger. Etter Paulus’ brev (inkludert Hebreerbrevet), som slutter med Filemonbrevet, følger en blank, linjert side, og deretter Apostlenes gjerninger. Etter Apostlenes gjerninger følger Jakobs brev.

Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.)

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Meg. koptisk [Meg] 3./4. århundre

Fayyumisk koptisk [Fay] 3./4. århundre

Efraemisk reskript [C] 5. århundre

Italisk

Latin Vulgata [Vg] 4. og 5. århundre

Armensk [Arm] etter 406 e.Kr.

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Cambridge 5./6. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Gotisk 493–555 e.Kr.

Filoksenisk syrisk [SyrPh] 507/508 e.Kr.

Harcleansk syrisk [SyrH] 616 e.Kr.

Bysantinsk [Byz] (Den bysantinske familien omfatter mellom 1 761 og 2 209 separate manuskripter. Disse stammer fra ca. 850 e.Kr. til 1576 e.Kr.)

Se for mer informasjon om tidlige manuskripter av Apostlenes gjerninger.