Bibelspørsmål fra evangeliene

Spørsmål: Hvem var den første som skrev en bok som besvarte spørsmål om evangeliene?

Svar: Den tidligste jeg har funnet, er Eusebius av Cæsarea (313–339/340 e.Kr.), som skrev to verk. Det første heter «Spørsmål og svar om evangeliene rettet til Stephanus», som også har tittelen «Spørsmål og svar om vår Frelsers slektsregister», og det andre heter «Spørsmål og svar om evangeliene rettet til Marinus». De to verkene kalles til sammen «Spørsmål og svar om evangeliene». I tillegg skrev Eusebius en tilbakevisning av de påståtte motsetningene som ble fremført av Hierokles, en nyplatonisk filosof og romersk guvernør i Bithynia og senere i Egypt, som forfulgte kristne hardt under Domitian. Før det besvarte også mange tidlige kristne forfattere enkeltstående spørsmål.

Etter dette skrev Ambrosiaster «Spørsmål om Det gamle og Det nye testamente» (på latin) ca. 384 e.Kr.

Se «Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series», bind 1, s. 32, 38–39 for mer informasjon.

Spørsmål: De store mestrene i historien har vanligvis disipler, og deretter utvikler de et undervisningsforløp eller en bok som inneholder deres ideer, tanker og instruksjoner. Hvorfor finner vi ikke en slik bok knyttet til Jesus Kristus, men i stedet finner vi ulike evangelier eller bøker skrevet av to av hans disipler og to andre personer?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1) For det første er Jesus ikke bare en «stor mester» slik Aristoteles, Konfucius eller Buddha angivelig var. Jesus er Gud.

2) Andre hadde skrivere. Jeremia hadde en skriver ved navn Baruk. Det var sannsynligvis en av Moses’ skrivere som skrev om Moses’ død og begravelse i 5. Mosebok 34:5–6. Muslimer er alle enige om at heller ikke Muhammed skrev noe ned selv.

3) Jesus ga kirken apostler, som hadde den viktige oppgaven å overlevere til kirken det Jesus lærte og gjorde. Husk at de aller første kristne ikke hadde Det nye testamente; i stedet hadde de apostlene selv.

4) Jesus virket mer opptatt av sin tjeneste – å vise gjennom sine mektige mirakler at han var Guds Sønn – enn å bruke tid borte fra tjenesten sin på å være sin egen sekretær.

De fire evangelistene var Matteus og Johannes, Jesu disipler, Markus, Peters følgesvenn og tolk, og Lukas, historikeren og Paulus’ reisefølge.

Spørsmål: Hvis evangeliene var tilstrekkelige for kirkens eller de troendes behov, ville ikke Den Hellige Ånd trengt å inspirere Paulus til å skrive de brevene som omhandler læremessige spørsmål og også problemer i de lokale menighetene. Vi kan altså ikke si at Ånden sluttet å inspirere gudfryktige menn til å forklare eller vise Guds syn eller holdning til ulike aktuelle spørsmål gjennom tidene. Derfor kan vi si at den guddommelige inspirasjonen ikke har opphørt og ikke vil opphøre før Jesu gjenkomst og tidens ende. Hva synes du om det?

A: Jeg er uenig. Husk at de første kristne verken hadde de nedskrevne evangeliene, Paulus’ skrifter eller noen av skriftene i Det nye testamente. I stedet hadde de apostlene selv. Men etter hvert som apostlene døde, nedtegnet de sin lære i Det nye testamente. Kirken er bygget på grunnlaget av apostlene og profetene i Efeserne 2:20; 3:5. Selv om de hadde profeter i Det nye testamente, som Agabus og Filippus’ døtre, har vi i dag ingen profeter fra Det gamle testamente som har skrevet Skriften. På samme måte har vi heller ikke andre apostler fra Det nye testamente fysisk til stede på denne jorden.

Spørsmål: Hvilket av de kjente evangeliene (Matteus, Markus, Lukas, Johannes) eller andre er det eldste? Ble de andre evangeliene regnet med eller basert på det? Og i hvilken grad siterte de fra det eller hentet stoff fra det?

Svar: Vi vet det ikke med sikkerhet, men mange forskere mener at Markus var det eldste. Lukas nevner i Lukas 1:1–3 at han henviste til eldre beretninger, som kan omfatte både skriftlige og muntlige kilder. Det antas generelt at Johannes ble skrevet sist.

Johannes hadde en disippel ved navn Papias, og dette er hva han sa. «Markus, som var Peters tolk, skrev nøyaktig ned alt han husket, både Kristi ord og gjerninger, men ikke i rekkefølge. For han var verken en tilhører eller en følgesvenn av Herren; men senere, som jeg har sagt, fulgte han Peter, som tilpasset sin undervisning etter behov, ikke som om han laget en samling av Herrens ord. Markus gjorde altså ingen feil da han skrev ned noen ting slik han husket dem; for han konsentrerte seg utelukkende om dette – å ikke utelate noe av det han hadde hørt, og heller ikke å ta med noen falske utsagn blant dem» (hentet fra The New Bible Dictionary 1962, s. 782) Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 3, kap. 39, s. 170–173. Spesielt i Matteus 10:32 er «å bekjenne meg» merkelig på gresk, men naturlig bare på arameisk, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 256.

Spørsmål: Noen bibelforskere hevder at miraklene i evangeliene ligner på helbredelsesmiraklene man finner i de hellenistiske tradisjonene, og at disse miraklene ikke er utført av Jesus, men snarere er skapt av det første kristne fellesskapet. Det er derfor de avviser dem. Hva mener du?

Svar: Ingen bibeltroende forskere sier det; selvfølgelig er skeptiske forfattere en annen sak. Men selv blant dem tror jeg ikke flertallet engang hevder at miraklene ble lånt fra hellenistiske (greske) tradisjoner. Derfor tror jeg ikke de fleste av dem avviser mirakler fordi de stammer fra hellenistiske tradisjoner. Snarere tror de ikke at overnaturlige mirakler i det hele tatt er mulige.

Noen har imidlertid sagt det, og la oss gå tilbake i historien og se hvor dette ser ut til å ha startet. Den romerske keiseren Alexander Severus (205–235 e.Kr.) forfulgte den kristne kirken hardt. Hans mor Julia ga den profesjonelle taleren Flavius Philostratus et eksemplar av «Memoarene om Damis» og ba Philostratus om å skrive en biografi om Apollonius fra Tyana. I denne biografien sies det at Apollonius fra Tyana vekket noen fra de døde og steg opp til himmelen. Du kan lese mer om dette på www.biblequery.org/History/Legends/ApolloniusofTyana.html.

Som en sidebemerkning er de eldste manuskriptene som nevner Jesu mirakler:

p66 Bodmer II-papyriene – 817 vers (92 %) av Johannes-evangeliet (125–175 e.Kr.); p4 + p64 + p67 – 95 vers (ca. 150–175 e.Kr.); p45 Chester Beatty I – 833 vers (de fire evangeliene pluss Apostlenes gjerninger) (200–225 e.Kr.); p75 (ca. 175–225 e.Kr.); 0162 (Johannes 2:11–22) (ca. 300 e.Kr.); p28 – Johannes 6:8–12, 17–22 (3. århundre e.Kr.); Sinaitisk syrisk (SyrS) (3./4. århundre)

Noen av de tidligste kristne forfatterne som nevner Jesu mirakler, er Quadratus fra Athen (126 e.Kr.); Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.); Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.); Irenaeus fra Lyon (182–188 e.Kr.); Tertullian (207/208 e.Kr.) og andre etter ham.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus tilhøre Judas stamme, siden stamtilhørighet kun arves gjennom faren (4. Mosebok 34:14, 1. Mosebok 1:18–24, 3. Mosebok 24:10)? Mors stamtilhørighet ble ansett som irrelevant for barnas stamtilhørighet, og stamtilhørighet/slektslinje kunne ikke arves gjennom en stefar; kun eiendom kunne arves. Siden kristne tror at Jesus ikke hadde noen menneskelig far, ville han ikke ha hatt noen stamtilhørighet og kan dermed ikke regnes som en etterkommer av Juda eller David, og ville derfor bli utelukket fra å bli betraktet som Messias. Nettstedet http://www.jewsforjudaism.org/faq-primary-211/birth-of-jesus-primary-360/59-whos-genealogy-is-given-by-luke fremsetter følgende påstander angående Kristi slektsregister: «Å anta at Maria var av davidisk avstamning reiser problemet at Maria ikke kunne videreføre det hun ikke selv besatt: (1) Morslinjen spiller ingen rolle for arvefølgen til Davids trone, som kun videreføres gjennom en uavbrutt mannlig linje: ‘Det skal ikke mangle en mann fra Davids hus som sitter på Israels trone’ (Jeremia 33:17); (2) Bibelsk sett overføres arveretten til kongedømmet og prestedømmet utelukkende gjennom den mannlige linjen. Hendelsen angående arven til Zelofhads døtre (4. Mosebok, kapittel 27 og 36) gjelder ikke her, siden den dreier seg om overføring av materiell eiendom og ikke arverettigheter knyttet til slekten.»

A: Først et 5-sekunders svar, deretter et detaljert svar. De fleste jøder anser at man blir jøde gjennom moren, men la oss svare på dette uten å ta hensyn til det. I utgangspunktet var stamtilhørighet normalt gjennom faren, men for Jarhas familie (1. Krønikebok 2:34–41) og prestenes sønner (Esra 2:61; Nehemja 7:63) var jødisk stamtilhørighet gjennom moren, IKKE faren. Hvor mye mer ville da ikke stamtilhørigheten være gjennom moren i tilfellet med den jomfrufødte!

Når det gjelder et detaljert svar: Hvem har sagt at tilhørighet til en stamme eller klan bare skjedde gjennom faren? – Ingen i Bibelen. 4. Mosebok 34:14 viser ingenting. 4. Mosebok 1:18–24 viser at sønnen til en egyptisk far og en israelittisk mor ikke ble kalt israelitt. Folk ville ha ansett ham som egypter eller halv-israelitt. 3. Mosebok 24:10 (og mange andre skriftsteder) indikerer bare at for vanlige israelitter skjedde stamtilhørigheten faktisk gjennom faren. Men dette er INGEN BEGRENSNING FOR GUD. Tilfellene med to biologiske foreldre har ingen betydning for tilfellet med én biologisk forelder. Likevel finnes det faktisk eksempler i Det gamle testamente på at stamtilhørigheten, selv når det gjelder to biologiske foreldre, skjedde gjennom moren.

Tre eksempler på stamtilhørighet gjennom moren.

I Judas stamme hadde Sesan ingen sønner, bare døtre. Derfor ga han sin datter i ekteskap til sin egyptiske tjener Jarha, og de fikk en sønn ved navn Attai. Attais slektsregister er oppført sammen med de andre israelittene i 1. Krønikebok 2:34–41. Ikke bare ble sønnene regnet som israelitter, men de ble også oppført under Juda.

Et annet eksempel er Jair, hvis bestefar var Hezron fra Judas stamme og datteren til Makir, en manassitt. I 1. Krønikebok 2:21–23 hadde Jair kontroll over 23 byer i Gilead (i Manasses’ område). Men selv om Jairs bestefar var fra Juda, blir Jair likevel kalt manassitt, akkurat som moren hans i 4. Mosebok 32:41 og 5. Mosebok 3:14.

Et tredje eksempel er Esra 2:61 og Nehemja 7:63, der sønnene til en prest som giftet seg med en datter av Barzillai, ble kalt Barzillais sønner.

Et annet eksempel som viser at slektskap ikke bare gikk gjennom den biologiske faren, er levirat-ekteskapet. Når en ektemann døde før han fikk barn, skulle ektemannens bror gifte seg med enken, og det første barnet som ble født, ble regnet som det avdøde første ektemannens, selv om dette biologisk sett ikke var tilfelle.

Uansett virker spørsmålet som hårspalting. Hvilken etnisk bakgrunn hadde Jesu menneskelige DNA? 100 % jødisk. Det fantes bare 12 jødiske stammer (egentlig 11 stammer pluss 2 halvstammer). Var Jesu menneskelige DNA fra en bestemt stamme? Ja, fra Juda. Hvis det å ikke ha en jødisk far ville gjøre ham til ikke en av de 12 stammene, hva ville da være Jesu etniske bakgrunn?

Dette spørsmålet virker som en måte å unngå et større spørsmål på. Hvis Jesus ble født av en jomfru, sendt av Gud for å undervise oss, ville du da følge ham eller ikke? Hvis valget sto mellom å holde fast ved spørrerens jødiske kultur og å følge den ene sanne Gud, hva ville du valgt? Hvis personen ikke ville si at han ville følge den ene sanne Gud uansett hva, så er ikke problemet Jesu DNA, men at de fleste jøder ikke er villige til å følge den ene sanne Gud.

Et annet spørsmål er tronfølgen. Spørsmålsstilleren tok feil når han sa at Maria ikke var av davidisk avstamning; hennes slektsregister i Lukas, samt Lukas 2, Romerne 1:3 og 2. Timoteus 2:8 viser at Jesus (og hun) biologisk sett stammet fra David. Spørsmålsstilleren har imidlertid rett i at Marias slektsregister ikke ville ha noen betydning for tronfølgen. For dette var det viktig at Jesus også var den adopterte sønnen til Josef, som som mann av Davids slekt ville ha krav på tronen.

Spørsmål: Hva er kilden i evangeliene som hevder at Jesu biologiske far var en romersk soldat ved navn Panthera?

Svar: Så vidt vi vet, ble denne falske beskyldningen først fremsatt av en romersk motstander av kristendommen ved navn Celsus i det tredje århundre e.Kr. Dette ordet, som ellers ikke er kjent som et navn, ligner det greske ordet for jomfru: parthenos. Senere tok den jødiske Talmud dette opp, og det samme gjorde nazistene i det 20. århundre. Se *The Gospel of Matthew and Its Readers* av Howard Clarke. Indiana University Press 2003, s. 5.

Spørsmål: Johannes Chrysostomos sier at hvis de fire evangelistene var enige om alle detaljene, ville de blitt beskyldt for å ha konspirert for å gjøre fortellingene sine like. Derfor kan vi betrakte variasjonene i evangeliene deres som et bevis på at hver av dem var uavhengig og arbeidet hver for seg, og som et bevis på at fortellingene deres er autentiske og sanne. Hva mener du? Men jeg mener personlig at evangelistene burde ha skrevet om de samme hendelsene med forskjellige ord, språk og stil. Hva mener du om dette?

A: Jeg synes dette i det store og hele stemmer. Jeg er enig i at det styrker deres troverdighet at det finnes variasjoner i formuleringer, hvilke hendelser de har tatt med, og til og med i hva de legger vekt på. Selvfølgelig kan forfatterne av de synoptiske evangeliene likevel ha vært klar over hverandre, og Johannes var sannsynligvis klar over dem. Men på den annen side har skeptikere gjennom tidene uansett beskyldt dem for alle mulige ting, selv med fire forskjellige beretninger.

Det er ikke bare variasjoner i formuleringer, men også i vektlegging og hvilke historier som fortelles. For eksempel har Matteus mye mer enn de andre om at Jesus oppfylte profetiene i Det gamle testamente. Markus har mindre. (For øvrig er Markus et romersk navn, ikke et hebraisk.) Markus’ evangelium legger større vekt på handlingene Jesus utførte. Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) skrev mye om dette i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 11.8, s. 428.

Spørsmål: Historien om Jesu dåp ved Johannes Døperen og hans fristelse av Satan er nedtegnet i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas, men den finnes ikke i Johannesevangeliet. Det samme gjelder for forvandlingen. Hvorfor?

Svar: Johannes sier ikke hvorfor han, av alle de tingene Jesus gjorde, ikke tok med dette i stedet for noe annet. Men vi kan spekulere på et svar. Legg merke til at det var mange andre ting som ble skrevet i de tre synoptiske evangeliene som heller ikke var med i Johannes. Johannes regnes vanligvis for å være skrevet sist, og man tror at Johannes ønsket å ta med ting som ikke ble nevnt eller bare nevnt i forbifarten i de andre evangeliene, for å gi et mer fullstendig bilde.

Q: Bare Mt 2:1 nevner de vise mennene i fortellingen om Jesu fødsel. Hvorfor nevner ikke de andre evangeliene dem? Er det en allegorisk fortelling som skal illustrere forkynnelsen i det tidlige kirkesamfunnet, som innså at jødene avviste Jesus, og derfor vendte seg til hedningene i stedet for dem, og dermed gjorde de vise mennene til de første som tilba Kristus – i motsetning til de jødiske lederne, Herodes og andre, som forsøkte å drepe Jesusbarnet?

Svar: Av alle hendelsene i Jesu liv valgte de andre evangelistene å utelate disse. Det kan også skyldes at de ikke var klar over de vise menns besøk. Selv om det kan ligge symbolikk her, er det ingenting som tyder på at det utelukkende var allegorisk.

Når det gjelder å tolke passasjer allegorisk generelt: Hvis Gud formidlet noe til sitt folk gjennom en allegori i Skriften, og ingen kristen gjennom hele historien noensinne har sett det, har Gud da virkelig formidlet det – med hell? Ingen oppfattet denne betydningen som utelukkende allegorisk, ikke bokstavelig, i hvert fall ikke før skeptisismen tok til i det nittende århundret.

Spørsmål: Hvorfor er det behov for evangelieharmonisering i evangeliene?

Svar: Harmonisering av evangeliene ville ikke vært et problem hvis Gud bare hadde bevart ett evangelium, eller hvis Gud selv hadde gitt en fullstendig harmonisering av evangeliene. I stedet har vi fire beretninger, der hver menneskelig forfatter nedtegnet det han mente var viktigst av det Gud i sin forsyn hadde latt ham huske. Se spørsmålet etter det neste for å finne ut hvorfor vi har fire evangelier.

Spørsmål: Hvem var de første forfatterne i historien som laget en harmonisering av evangeliene?

A: Tatian (ca. 172 e.Kr.) utarbeidet en sammensetning av evangeliene, kalt Diatessaron, som betyr «gjennom [de] fire». Dette vitner om at det kun var fire evangelier som ble anerkjent, og verket gjengir nøyaktig, ord for ord, 79 % av versene i evangeliene. Tatian var imidlertid en enkratittisk gnostiker, og han utelot selektivt alle vers som understreker Jesu menneskelighet, slik som slektstavler. Men selv denne kjetteren inkluderte alle versene som viser at Jesus er Gud.

Teofilos av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) skrev ifølge Hieronymus en sammenstilling/kommentar til evangeliene, men den er gått tapt. (ANF bind 2, s. 87–88

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) (delvis) viste at evangelistene ikke «var uenige eller motsatte seg hverandre» og ga en god og ganske fullstendig harmonisering av evangeliene etter oppstandelsen i sitt brev 5 – til biskop Basilides, kanon 1, Ante-Nicene Fathers, bind 6, s. 94–95.

Ammonius av Alexandria utarbeidet en harmonisering av evangeliene tidlig på 200-tallet. Han brukte Matteus som standard og viste hvordan de andre evangeliene forholder seg til dette. Se Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 1, s. 38–39 og bind 6, s. 69.

Juvencus (329 e.Kr.) skrev et episk dikt om evangeliene, der han harmoniserte store deler av dem.

Eusebius av Cæsarea (313–339/340 e.Kr.) utarbeidet en harmonisering som var lettere å lese, fordi han plasserte kolonnene side om side. Imidlertid står det i *Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 6, s. 69, at den hadde en svakhet i at han ofte innførte en parallellisme der det ikke var behov for det. Se *Nicene and Post-Nicene Fathers Second Series*, bind 1, s. 38–39.

Augustinus av Hippo (354–430 e.Kr.) skrev også et verk kalt «Harmony of the Gospels». Dette finnes i *Nicene and Post-Nicene Fathers Second Series*, bind 6, s. 77–236.

Under reformasjonen hadde følgende personer harmonier av evangeliene: Osiander, Jansen, Robert Stephens, Jean Calvin, Du Moulin og Chemnitz, ifølge *Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 6, s. 69.

I moderne tid finnes en harmonisering av evangeliene i *The New Unger’s Bible Dictionary*, s. 495–498.

Spørsmål: Hvis Markusevangeliet ble skrevet først, visste de kristne helt sikkert om det. Så hvorfor kopierte de det ikke bare, men hvorfor kom det i stedet noen som skrev et annet, et tredje og et fjerde evangelium?

Svar: De kopierte faktisk Markus, så vel som de tre andre evangeliene, så jeg tror spørsmålet egentlig er: hvorfor har vi tre andre evangelier? Vi har rikdommen av ikke bare ett, men fire synspunkter på Jesus. Gud inspirerte ikke bare én forfatter, men fire, og Gud ga dem ulike perspektiver og personligheter.

Spørsmål: Hvorfor finnes det fire evangelier?

Svar: De fire evangeliene har forskjellige formål og noe forskjellige målgrupper.

Matteus: ble ifølge Papias først skrevet på hebreernes språk (arameisk?). Det legger vekt på Guds rike, i motsetning til Johannes, som legger vekt på hvordan man blir frelst. Matteus nevner mange profetier fra Det gamle testamente, og det viser hvordan Kristi liv gikk parallelt med Israels liv i Det gamle testamente. Mange tenker på Matteusevangeliet som en «løve» som fremhever Kristus som konge. Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier i fragment 28 at Matteusevangeliet ble skrevet til jødene, og understreker at Kristus stammet fra David.

Markus: Legger vekt på Kristi gjerninger. Mange tenker på Markus-evangeliet som en «okse», som fremhever Kristus som tjener.

Lukas: Det lengste evangeliet, skrevet av en lege og reisefølge til Paulus. Lukas har blitt kalt den største historikeren i den antikke verden. Mange tenker på Lukas-evangeliet som en «mann», som fremhever Kristi menneskelighet.

Johannes: Kanskje det mest dyptgripende evangeliet, som legger mindre vekt på Kristi liv og mer på hans påstander og lære. Mange tenker på Johannes’ evangelium som en «ørn», som fremhever Kristi guddommelighet.

I «The Believer’s Bible Commentary» s. 1198 nevnes det at Messias i Det gamle testamente kalles «Grenen» i fire sammenhenger: «…for David en rettferdig Gren, og han skal regjere klokt som konge…» (Jeremia 23:5,6), «Min tjener, Grenen» (Sakarja 3:8), «en mann som heter Grenen» (Sakarja 6:12) og «HERRENS Gren» (Jesaja 4:2).

Det fantes ikke flere evangelier som de kristne generelt aksepterte. Irenaeus, som skrev rundt 182–188 e.Kr., sa at det fantes nøyaktig fire evangelier (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kapittel 11.8, s. 428).

Spørsmål: Er evangeliene i kronologisk rekkefølge?

Svar: Nei. Her er hva fire konservative kilder sier.

NIV Study Bible, s. 1437, sier: «(Det ser imidlertid ikke ut til at den kronologiske rekkefølgen er blitt strengt fulgt i noen av evangeliene.)»

I «The New Geneva Study Bible», s. 1504, står det: «Matteus og Lukas følger imidlertid ikke Markus på alle punkter når det gjelder rekkefølgen av hendelsene i Jesu liv eller rekkefølgen av hans læresetninger.» På s. 1698 står det: «Selv om det oppstår noen vanskeligheter med å få detaljene til å stemme overens, er hovedelementene i fullstendig harmoni.»

F.F. Bruce skriver i *Hard Sayings of the Bible*, s. 454–455: … ingen av evangelistene hevder å gi en nøyaktig kronologi. … For den antikke historikeren var det langt viktigere at vi forsto historiens betydning enn at vi fikk kronologien helt riktig. Derfor grupperer Matteus Jesu utsagn i fem store «bøker» etter tema: … Lukas har en annen måte å gruppere sitt materiale på. … I begge tilfeller får vi tematiske grupperinger, som gir oss en oversiktlig fremstilling ved at de ordner materialet slik at vi bedre kan forstå det. I ingen av tilfellene får vi nødvendigvis den nøyaktige sammenhengen der Jesus uttalte alt dette materialet.»

I den tidlige kirken gjengir Eusebius’ *Kirkehistorie* (318 e.Kr.), bok 3, kap. 39, s. 170–173, at Papias, en disippel av apostelen Johannes, skal ha sagt: «Markus, som var Peters tolk, skrev nøyaktig ned alt han husket, både om Kristi ord og gjerninger, men ikke i rekkefølge. For han var verken en tilhører eller en følgesvenn av Herren; men senere, som jeg har sagt, fulgte han Peter, som tilpasset sin undervisning etter behov, ikke som om han laget en samling av Herrens ord. Markus gjorde altså ingen feil da han skrev ned noen ting slik han husket dem; for han konsentrerte seg utelukkende om dette – å ikke utelate noe av det han hadde hørt, og heller ikke å ta med noen falske utsagn blant dem» (hentet fra The New Bible Dictionary 1962, s. 782)

Forfatterne antok at folk ville lese hele boken flere ganger. For eksempel nevnes det i Johannes 11:2 at det var Maria som salvet Jesus med velduftende olje. Men selve beretningen om at Maria salvet Jesus med velduftende olje, ble ikke fortalt før i Johannes 12:1–3. I Matteus 10:4 nevnes «Judas Iskariot, som forrådte Jesus», og Judas hadde ennå ikke forrådt Jesus.

Spørsmål: Hva er de «synoptiske evangeliene»? Hva er likhetene og forskjellene mellom dem? Finnes det noen bevis for at de siterte fra hverandre?

A: «De synoptiske evangeliene» er ganske enkelt betegnelsen på Matteus, Markus og Lukas (ikke Johannes). Hvis Markus var den tidligste, ville han ikke ha sitert fra de andre. Det er mulig at Matteus og Lukas kan ha sitert fra Markus og fra hverandre, men på den annen side kan det ha vært det de selv husket eller det de hadde hørt fra andre. Johannes, som mest sannsynlig ble skrevet sist, ser ut til å fokusere på det de andre ikke nevnte.

Mange forskere mener at Matteus bevisst brukte Markus’ evangelium da han skrev; 93 % av Markus finnes også i Matteus og Lukas. Det er 200 vers i Matteus og Lukas som ikke finnes i Markus. Mange har antatt at det fantes et hypotetisk dokument, kalt Q, som disse 200 versene stammer fra. Det finnes imidlertid ingen bevis for at Q noensinne har eksistert, i hvert fall ikke i skriftlig form. Det noen ser på som Q, kan være vanlig muntlig undervisning i kirken og samtaler med Matteus og Paulus’ følgesvenn Lukas. Det finnes også noen likheter i vektlegging mellom Matteus og skriftene til den viktige jødiske fariseeren Johanan ben Zakkai, som levde fra 30 f.Kr. til 90 e.Kr. Johanan la større vekt på barmhjertighet og å hjelpe andre enn på offer og renhet. Begge så at hedningene hadde en plass i Guds rike og skrev om den fremtidige dommen.

Q: Hvorfor er de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) så like som de er?

Svar: Det finnes fire synspunkter, og de tre første kan utfylle hverandre.

1. Likhet i formål: De tre første evangeliene er svært parallelle og ble skrevet for å gi en «oversikt» over Kristi liv. Johannes-evangeliet, som ble skrevet senere, antok kanskje at leserne allerede kjente til de andre evangeliene. Det sies at Johannes-evangeliet ble skrevet for at folk skulle tro på Jesus og ha liv i hans navn, slik det står i Johannes 20:30–31.

2. Muntlig forbindelse: Markus var en følgesvenn av Peter, og Lukas reiste sammen med Paulus. Markus var i Roma ifølge 1. Petersbrev 5:13. Lukas og Markus var sannsynligvis i Roma samtidig, og som en person uttrykte det: «De brukte nok ikke all tiden sin på å snakke om været.» Selv om vi ikke vet alle stedene Matteus reiste til, sier dette synet at likhetene skyldes muntlig kommunikasjon mellom forfatterne. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 454, diskuteres også en felles forbindelse mellom Matteus og Lukas, og det sies at denne forbindelsen sannsynligvis var muntlig.

3. Skriftlig forbindelse til Markus: The New Geneva Study Bible (s. 1504) sier: «Evangeliene presenterer ikke bare en oversikt over Jesu aktiviteter. De er heller ikke moderne, tekniske biografier som følger metoder som var ukjente på den tiden.»

4. «Q»: Et fjerde synspunkt, som mange liberale forskere støtter, er at det fantes en nå tapt bok, som de kaller «Q», som inneholdt stoff som var felles for Matteus og Lukas, men ikke Markus.

Spørsmål: Hva er «Q»-kilden? Hvor er den nå? På hvilket språk finnes den?

A: «Q» er navnet som er gitt til vers som er felles for Matteus og Lukas, men ikke finnes i Markus eller Johannes. Vi har ingen bevis for at den noensinne har eksistert. På den annen side kan man tenke seg at denne «Q» ikke nødvendigvis er et enkelt skrift, men flere kilder. Og disse kildene ble ikke nødvendigvis alle nedskrevet. Med andre ord, det noen kaller «Q-dokumentet» (entall) kan faktisk være læresetninger, inkludert muntlige, fra apostlene og andre tilhengere.

Spørsmål: Inneholder evangeliene nøyaktig og virkelig det Herren Jesus sa eller gjorde?

A: De oppsummerte og omskrev. For eksempel i Bergprekenen i Matteus 5–7 hadde Jesus sannsynligvis en lengre periode til å forkynne. Likevel kan man lese dette på under femten minutter. Selvfølgelig gjentok Jesus sannsynligvis ting i påfølgende prekener, men en evangelist gjentok ikke det hver gang. Men for kristne er det budskapet og meningen som Jesus lærte som er viktig, ikke de faktiske stavelsene og ordene.

Spørsmål: Hva er denne «samlingen av Jesu ord» som det sies at evangelistene støttet seg på da de skrev evangeliene sine?

Svar: Det nye testamente nevner ikke noen «samling av utsagn». Kanskje tenker du på det Lukas skrev. Johannes skrev også to ting som kan anses som marginalt relevante.

Lukas 1:1–4 «Mange har forsøkt å utarbeide en beretning om det som har skjedd blant oss, slik det ble overlevert til oss av de første øyenvitnene og ordets tjenere. Derfor, etter å ha undersøkt alt nøye fra begynnelsen av, syntes også jeg det var godt å skrive en velordnet beretning til deg, høytærede Teofilus, slik at du kan kjenne vissheten om det du er blitt undervist i.»

Johannes 20:30-31 «Jesus gjorde mange andre tegn i sine disiplers nærvær, som ikke er nedskrevet i denne boken. Men disse er nedskrevet for at du skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at du ved å tro skal ha liv i hans navn.»

1. Johannes 1:1-4 «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre egne øyne, det vi har betraktet og rørt ved med våre egne hender – dette er livets Ord. Og dette er det liv som ble åpenbart; vi har sett det og vitnet om det, og vi forkynner for dere det evige liv som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Vi forkynner for dere det vi har sett og hørt, for at også dere skal ha fellesskap med oss. Og dette vårt fellesskap er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. Vi skriver disse tingene for at vår glede skal være fullkommen.»

Spørsmål: Professoren min lar meg holde en 75 minutters presentasjon om den «historiske Jesus». I løpet av forskningen min har jeg støtt på et par argumenter som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til, og jeg lurte på om du kanskje har noen innspill!

1) Vi vet ikke om de opprinnelige manuskriptene ble skrevet på gresk, siden de eldste dokumentene [angivelig] er et par hundre år e.Kr. De kan ha blitt oversatt fra et annet språk, og det kan ha oppstått feil.

2) Jesus snakket kanskje ikke gresk. Det ville bety at forfatterne (eller oversetterne) av Det nye testamente måtte tolke ordene hans på sin egen måte, og deretter oversette dem (ikke nødvendigvis riktig).

Finnes det noen opplysninger om helleniseringen av Palestina på Jesu tid, som kan tyde på at forfatterne av Det nye testamente faktisk skrev på gresk? Jesus snakket mest sannsynlig arameisk, så hvordan vil du forklare at det som han angivelig skal ha sagt, er feilfritt? Hvis forfatterne skrev på arameisk eller et annet språk, hvordan kan vi da bevise (eller i det minste påvise utenfor rimelig tvil) at det har blitt oversatt og overlevert
nøyaktig gjennom århundrene?

Hvis du kjenner til noen kilder du kan henvise meg til, ville det være flott. Eller hvis du allerede har tenkt gjennom dette, vil jeg gjerne høre konklusjonene dine. Jeg tror på Guds suverenitet og på Hans evne til å beskytte Sitt Ord, men eventuelle forklaringer på hvordan Han har gjort dette, ville definitivt være til hjelp!

Svar: Det ser ut til at det er fire grunnleggende spørsmål her:
1. Hva Jesus sa

2. Hva evangeliene ble skrevet i

3. Vitnesbyrd om evangelienes pålitelighet

4. Feilfri nedtegnelse av Jesu lære

1. Hva Jesus sa

Vi vet at Jesus snakket arameisk, fordi han ytret noen setninger på arameisk. (Matteus 5:22 osv.) Da Jesus sa på korset: «Eloi, Eloi, Lama Sabathchani», trodde noen at han ropte på Elia fordi de ikke kunne arameisk, selv om alle romerne sikkert kunne gresk og latin. I området der Jesus vokste opp, snakket mange hebraisk, arameisk og gresk. For eksempel var området like nord og helt øst for Genesaretsjøen helt gresktalende. Det var derfor Pilatus lot skiltet over Jesu hode skrive på tre språk.

I tillegg hadde en rekke jøder på denne tiden både jødiske og greske eller romerske navn. Foruten Simon Peter var det Josef Barsabbas og Judas Barsabbas i Apostlenes gjerninger 15:22; Jesus, kalt Justus i Kolosserne 4:11, Josef, kalt Barnabas i Apostlenes gjerninger 4:36, og Johannes Markus i Apostlenes gjerninger 12:12.

2. Hvilket språk evangeliene ble skrevet på

Når det gjelder evangeliene, har vi vitnesbyrdet fra Papias, en disippel av apostelen Johannes. Ifølge det som er bevart av kirkehistorikeren Eusebius, sa Papias at Matteusevangeliet opprinnelig ble skrevet på hebreernes språk (hebraisk eller arameisk). De tidlige kristne snakket hovedsakelig gresk, selv om konvertitter fra jødedommen også snakket hebraisk og arameisk.

3. Vitnesbyrd om evangelienes pålitelighet

Jeg har hørt flere si at det eldste komplette (eller nesten komplette) Nye Testamentet vi har, stammer fra rundt år 350 e.Kr. Men det er ikke poenget. Vi har det aller meste av alle versene i evangeliene bevart fra en mye tidligere tid. For eksempel har vi fra perioden frem til år 200 e.Kr. bevarte manuskripter som inneholder 71 % av versene i Lukas (818 av 1151 vers). Disse er: Lukas 1:58–59; 1:52–2:1; 2:6–7; 3:8–4:2; 4:29–32; 4:34–5:10; 5:30–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53.

Når det gjelder Johannesevangeliet, er det eldste manuskriptet vi har i dag p52, som dateres til mellom år 100 og 150 e.Kr. Andre tidlige manuskripter dateres opp til år 200 e.Kr. (p45, p66, p75, p90). Disse manuskriptene inneholder sammen med p52 855 av de 878 versene i Johannesevangeliet (97 %). De omfatter versene 1:1–14:30; 15:2–26; 16:2–4, 6–7, 10–33; 17:1–20:20; 20:22, 23, 25–31; 21:1–9, 12, 17.

Ikke glem de tidlige kirkelige skriftene og andre tekster. De eldste ikke-bibelske kristne skriftene vi har, er «Første Klemensbrev» (til korinterne) fra 96–98 e.Kr., som siterer omfattende fra Hebreerbrevet i tillegg til andre bøker, og «Hermas’ hyrde» fra ca. 115–155 e.Kr. «Diatessaron» er en ord-for-ord-harmonisering av omtrent 79 % av versene i evangeliene, skrevet av den enkratiske gnostikeren Tatian rundt år 172 e.Kr.

4. Feilfri nedtegnelse av Jesu lære

Originaltekstene var bare omskrivninger av Jesu lære. Når Jesus underviste folkemengden i timevis, og vi kan lese hans ord i fem avsnitt, var det åpenbart ikke ord for ord. Den kristne læren om feilfrihet har fem grunnleggende deler:
1. Bibelen i de originale manuskriptene er korrekt i alt den sier.

2. Vi må forstå konteksten; poesi er poesi, fortelling er fortelling, vi kan forstå metaforer og språklige uttrykk osv.
3. Gud sto fritt til å «bruke sine egne penner» når han skrev Bibelen, og pennene var menneskene som skrev ordene. Derfor har ulike bøker av ulike menneskelige forfattere ulik stil, og det er greit; Guds sannhet skinner gjennom dem alle.

4. Det er meningen som ble nedskrevet uten feil, ikke nødvendigvis hvert eneste ord.

5. De bibelske manuskriptene som er bevart i dag, inneholder noen variasjoner og feil, men Guds ord er bevart uten vesentlige feil som endrer kristen lære, tro eller praksis.
For mer informasjon, se http://www.biblequery.org/NewTestamentManuscripts.html.

Spørsmål: Var det mange jøder i Galilea?

Svar: Galilea-regionen er omtrent 70 ganger 40 miles, eller 113 ganger 64 kilometer. På makkabéernes tid i 164 f.Kr. var befolkningen i Galilea så liten at hele befolkningen kunne flyttes til Judea for beskyttelse. På Jesu tid var befolkningen mye større; Josefus skriver i *Livet* 235, 45 og *Jødenes krig* bok 3, avsnitt 41–43, at Galilea hadde 204 byer og landsbyer, med minst 15 000 innbyggere i hver. Befolkningen omfattet imidlertid mange ikke-jøder som selevkidene hadde bosatt i Galilea, samt gresktalende ikke-jøder som valgte å flytte dit.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman skriver: «Vi har noe informasjon om hva det innebar å være en bonde fra underklassen i landlige områder av Palestina i det første århundret. En ting det innebar, var at man nesten helt sikkert var analfabet. Jesus selv var et svært unntak, i og med at han åpenbart kunne lese (Lukas 4:16–20), men det er ingenting som tyder på at han kunne skrive…. Hvor mange kunne lese? Analfabetisme var utbredt i hele Romerriket. I beste fall var kanskje 10 prosent av befolkningen omtrent lese- og skrivekyndige. Og de 10 prosentene ville være de velstående klassene … Ingenting i evangeliene eller Apostlenes gjerninger tyder på at Jesu tilhengere kunne lese, enn si skrive. Faktisk finnes det en beretning i Apostlenes gjerninger der Peter og Johannes beskrives som «ulærde» (Apostlenes gjerninger 4:13) – det gamle ordet for analfabeter.» (Jesus, Interrupted, s. 105–106). Dette ligner også på Ehrmans Lost Christianities, s. 203.

A: Andelen mennesker i Romerriket (Spania, Storbritannia, Tyskland osv.) som ikke kunne lese, er irrelevant; det er andelen utdannede mennesker blant jødene i Judea og Galilea som teller. Jødene hadde et mye høyere utdanningsnivå enn de fleste andre folk i Romerriket. Ingen syntes det var uvanlig at Sakarja, faren til Johannes Døperen, kunne skrive. Det faktum at Sanhedrin anklaget Peter og Johannes for å være uutdannede, betyr ikke at det var slik, eller at de ikke kunne skrive i det hele tatt.

5. Mosebok 6:9 pålegger israelittene å skrive lovene på dørstolpene i husene sine og på portene sine. Tror skeptikerne at nesten ingen av jødene adlød sin egen lov?

Som en sidebemerkning: I Deir ‘Alla i Jordandalen fant arkeologer en skoleguts skriveøvelse der Bileam, sønn av Beor, ble nevnt tre ganger. Denne ble radiokarbon-datert til 800/760 f.Kr.

Spørsmål: Hva betyr det engelske ordet «synoptisk»?

Svar: Wycliffe Bible Dictionary, s. 723, sier: «synoptisk kommer fra det greske syn (sammen med) og opsis (et syn, en utsikt)», og det samme gjelder The NIV Study Bible, s. 1437. På samme måte sier The New International Dictionary of the Bible, s. 399, at det greske ordet synoptikos betyr «å se helheten sammen, å få et helhetlig overblikk».

I motsetning til dette hevder den skeptiske Asimov’s Guide to the Bible, s. 770, at ordet «synoptisk» stammer fra det greske ordet som betyr «enøyet», fordi hvert av de tre synoptiske evangeliene forteller Jesu historie fra sitt eget synspunkt. Kanskje forvekslet han «syn/sun» med «mono», som betyr «én».

Strongs konkordans for «sun» (4862) sier: «et primært preposisjonsord som betegner forening; med eller sammen (men mye nærmere enn 3326 eller 3844), dvs. gjennom tilknytning, fellesskap, prosess, likhet, besittelse, medvirkning, tillegg osv.» – ved siden av, med. I sammensatte ord har det lignende anvendelser, inkludert fullstendighet.»

Spørsmål: Hvilket av de fire evangeliene ble skrevet først?

Svar: Det vanligste synet blant kristne er Markus, selv om det finnes anerkjente bibelforskere som mener det var Matteus eller Lukas. I «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 98, står det: «En viss litterær avhengighet synes å være den eneste måten å forklare det nære forholdet mellom de synoptiske evangeliene på en tilfredsstillende måte. Teorien om Markus’ forrang, selv om den ikke er uten problemer, gir den beste forklaringen på den grunnleggende oversikten over hendelsene og de detaljerte likhetene mellom de synoptiske evangeliene. Forskjellene skyldes sannsynligvis en kombinasjon av muntlige og skriftlige tradisjoner som Matteus og Lukas brukte uavhengig av hverandre i tillegg til Markus.»

Den skeptiske *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 770, sier at Matteus ble oppført først fordi man trodde det var det første evangeliet, men i dag mener folk generelt at det var Markus. (s. 770, s. 903) Imidlertid nevner Asimov på s. 771 også at Papias skrev at Matteus opprinnelig ble skrevet på hebraisk [arameisk?]. Det er mulig at Matteus først ble skrevet på arameisk, at Markus brukte dette som primærkilde da han skrev sitt evangelium, og at Matteusevangeliet senere ble oversatt ordrett.

Som en sidebemerkning: Av de 661 versene i Markus (den kortere slutten) ligner 600 på vers i Matteus, 350 ligner på vers i Lukas, og bare 31 finnes ingen andre steder.

Spørsmål: Hva er de apokryfe evangeliene? Hvorfor blir de ikke akseptert, når vi vet at kirkefedrene og kirketradisjonene stolte på dem og siterte fra dem, særlig i forbindelse med kirkens høytider og rituelle praksiser?

Svar: Den siste delen av selve spørsmålet er faktuelt feil. Kirkens fedre og kirketradisjonene støttet seg ikke på dem, og de brukte dem ikke i kirkelige høytider og rituelle praksiser, med mindre spørsmålet omhandler gnostiske religioner og ikke kristendommen.

De eneste positive henvisningene er at 2. Klemensbrev og Klemens av Alexandria nevner «Egypternes evangelium», og at Klemens av Alexandria nevner «Hebreernes evangelium». Det finnes ingen andre før-nikenske kristne henvisninger til andre evangelier i positiv forstand. Imidlertid nevnte og siterte kirkefedrene følgende, idet de sa at de var falske. Irenaeus taler imot det falske «Sannhetens evangelium». Hippolytus taler imot «Egypternes evangelium» og «Tomas-evangeliet» (samt andre verk). Det ville derfor ikke være rettferdig å hevde at de tidlige kirkefedrene «regnet med dem», når mange av dem ennå ikke var skrevet, og de talte imot andre kjetteriske skrifter.

Til slutt ble mange av de apokryfe evangeliene verken godkjent eller avvist av de tidlige kristne, fordi disse apokryfe evangeliene ikke ble skrevet før flere århundrer senere. For eksempel ble Nikodemus-evangeliet skrevet rundt 405–439 e.Kr., og Evangeliet om Marias fødsel ble skrevet etter 625 e.Kr.

Spørsmål: Hva er «Barndomsevangeliet», «Sannhetens evangelium», «Hebræernes evangelium», «Ebionittenes evangelium», «Tomas-evangeliet» og «Petrus-evangeliet»?

A: Dette er apokryfe evangelier som ulike personer skrev lenge etter at hendelsene fant sted.

Her er noen av evangeliene og datoene de ble skrevet.

Marias evangelium (2. eller 6. århundre)

Peters evangelium (180–190 e.Kr.)

Tomas-evangeliet. Den falske boken av gnostiske kjettere ble sannsynligvis skrevet mellom 188 og 235 e.Kr. Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.), som uttømmende beskrev alle kjente bøker og kjetterier, vet ingenting om den, men hans disippel Hippolytus, som skrev mellom 222 og 235/236 e.Kr., nevner den.

Nikodemus-evangeliet (405–439 e.Kr.)

Evangeliet om Marias fødsel (etter år 625 e.Kr.)

I den muslimske verden fantes det over 200 000 hadither om Muhammed. Det store flertallet av dem anses av muslimske lærde for å være falske eller i beste fall upålitelige. Bukhari gikk gjennom disse og valgte bare ut 7 275 som pålitelige.

Akkurat som druserne, yezidiene, alawittene og andre har sine egne bøker, hadde også gnostikerne sine egne skrifter. Det fantes minst tretti grupper av gnostikere, så de hadde mange bøker som de betraktet som hellige skrifter. Sannhetens evangelium, Tomas-evangeliet og Peters evangelium var noen av disse.

Det fantes ingen bok med tittelen «Ebionittenes evangelium». De kjetteriske ebionittene, som hevdet at Jesus bare var Guds Sønn i tittel og av respekt, hadde «Klemens’ prekener», «Klemens’ erkjennelser» og noen få andre bøker.

Spørsmål: Hva er de messianske profetiene i evangeliene?

Svar: Dette er profetier som Gud ga for at Guds folk tydelig skulle kunne gjenkjenne Messias. Her er mange av dem.

Hvem skal Messias være?

Fra Judas stamme (1. Mosebok 49:10; Matteus 1:2; Lukas 3:23,33; Hebreerbrevet 7:14).

Fra Isai (Jesaja 11:1; Matteus 1:6; Lukas 3:23,32).

Fra David (Jeremia 23:5; Lukas 3:31; Matteus 1:1; 9:27; Markus 10:47–48; Johannes 7:42; Apostlenes gjerninger 13:22–23; Åpenbaringen 22:16). Mange jødiske Talmud-tekster sier at Messias vil komme fra Davids slekt.

En prest etter Melkisedeks orden (Salme 110:4; Hebreerne 5:6).

Guds Sønn (Salme 2:7; Matteus 3:17; 16:16-17; 27:54; Markus 9:7; Lukas 9:35; Johannes 1:34; Apostlenes gjerninger 13:33; Hebreerne 5:5).

Herren sa til min Herre (Salme 110:1; Matteus 22:43–45; Markus 12:36–37; Lukas 2:11; 20:42–44). Midrash Tehillim, kommentar til Salmene (200–500 e.Kr.), anerkjenner Salme 110 som messiansk

Kalt «Gud med oss» (Jesaja 7:14; Matteus 1:23; Lukas 7:16; ~Johannes 20:28).

Barnet kalles Mektig Gud, Fredsfyrste osv. (Jesaja 9:6). Dette er messiansk ifølge den jemenittiske Midrasjen 349–350 og Pereq Shalom s. 101

Kvinnens avkom skal knuse Satans hode (1. Mosebok 3:15). Dette er messiansk ifølge Targum Pseudo-Jonathan

Født av en jomfru (dobbel oppfyllelse) (Jesaja 7:14; Matteus 1:18,25; Lukas 1:26–35). Jomfru ifølge Septuaginta

Hvor vil Messias være?

Født i Betlehem i Juda (Mika 5:2; Matteus 2:1,5-8; Johannes 7:42; Lukas 2:4-7). Targum Jesaja sier at dette er messiansk.

Virke i Galilea (Jesaja 9:1-2; Matteus 4:12-16; Markus 1:14; Lukas 4:31; Johannes 4:43).

Går inn i tempelet i Jerusalem (Malaki 3:1; Matteus 21:12; Markus 11:15)

Når skal Messias komme?

Scepteret skal ikke vike (1. Mosebok 49:10; Lukas 3:23,33). Dette er messiansk ifølge den babylonske og den jerusalemittiske Talmud, Targum Jonathan, Targum Pseudo-Jonathan, Targum Onkelos, kommentaren til Dødehavsrullene og den arameiske Targum. Jødene mistet retten til å henrette mennesker i år 11 e.Kr. ifølge den babylonske Talmud, Sanhedrin kapittel 4.

Israel forlatt inntil Messias kommer (Mika 5:3).

Før tempelet blir ødelagt (70 e.Kr.) (Malaki 3:1).

Etter en forløper (Jesaja 40:3; Matteus 3:1-3; 11:10; Lukas 1:17; Johannes 1:23).

Drept i år 32/33 e.Kr. (Daniel 9:20-27 + Nehemja 2:1-10 (445/444 f.Kr.)). Dette er messiansk ifølge Maimonides i Igeret Teiman, rabbi Moses Abraham Levi i The Messiah of the Targums, Talmuds and Rabbinical Writers

Hva vil Messias gjøre?

En tjeneste preget av mirakler (Jesaja 35:5,6a; Matteus 9:6-7,22,32-35; 11:4-6; 12:13; Johannes 5:5-9; 9:6-11 osv.)

Bar våre sykdommer (Jesaja 53:4; Matteus 8:17; Markus 2:10-12; Lukas 5:13; Johannes 5:5-9).

Underviste i lignelser (Salme 78:2; Matteus 13:34).

Kom inn som en konge på et esel (Sakarja 9:9; Markus 11:2-10; Lukas 19:35-37; Matteus 21:5-9; Johannes 12:15).

Fra snublestein til hjørnestein (Salme 118:22-23; Jesaja 8:14-15; 28:16; Matteus 21:42; Markus 12:10-11; 1. Petersbrev 2:6-8; Apostlenes gjerninger 4:11).

Ikke overgitt til døden (Salme 16:8-11; 30:3; Apostlenes gjerninger 2:31; 13:33; Markus 16:6; Matteus 28:6; Lukas 24:46).

Iver for sin Fars hus (Salme 69:9; Johannes 2:17).

Herrens Ånd skal hvile over ham (Jesaja 11:2; Matteus 3:16; Markus 1:10–11; Lukas 4:15–21,32; Johannes 1:32). Dette er messiansk ifølge Targum Jesaja og den babylonske Talmud

Mt viser at Kristi liv har paralleller til det israelske folket (Jeremia 31:15 og Matteus 2:18, Hosea 11:1 og Matteus 2:15, Jesaja 9:1,2 og Matteus 4:15-16; osv.).

Folkets reaksjoner

Hatet uten grunn (Salme 35:19; 69:4; Jesaja 49:7; Johannes 15:25).

Noen planla å ødelegge Jesus (Salme 38:12; Markus 11:18).

Forrådt av en venn (Salme 41:9; Matteus 10:4; 26:48–50; Markus 14:43–44; Lukas 22:47–48; Johannes 18:3,5).

Avvist av sitt eget folk (Jesaja 53:3-4; Salme 69:8; Johannes 1:11; 7:5; Matteus 21:42-44).

De ga ham galle å drikke (Salme 69:21; Matteus 27:48).

Selv venner holdt seg på avstand (Salme 38:11; Matteus 27:55; Markus 15:40; Lukas 23:49).

Etter at hyrden ble slått, spredte sauene seg (Sakarja 13:7; Markus 14:27,50; Matteus 26:31).

Avvist av myndighetene (Salme 2:1-2; Apostlenes gjerninger 4:25-28).

Hvordan skal Messias dø?

Solgt for 30 sølvpenger (Sakarja 11:12–13; Matteus 26:15).

Kastet, ikke la, mynter i tempelet (Sakarja 11:13b; Matteus 27:5a).

Penger til en pottemaker (Sakarja 11:13; Matteus 27:7).

Urettferdig bortført (Jesaja 53:7-8; Matteus 26:60; Markus 14:55; Lukas 23:4).

Falske vitner (Salme 35:11; Matteus 26:60).

Taus foran sine anklagere (Salme 38:13-14; Jesaja 53:7; Matteus 27:12).

Spurte hvorfor Gud hadde forlatt ham (Salme 22:1; Matteus 27:46; Markus 15:34).

Hånet (Salme 22:7,8; Matteus 27:31,39; Markus 15:31-32).

Hjertet som voks (Salme 22:14b; Johannes 19:34).

Gjennomboret for vår skyld (Salme 22:16; Jesaja 53:5; Sakarja 12:10; Matteus 27:26; Johannes 19:34).

Folk stirret på ham (Salme 22:17; Lukas 23:35).

De kastet lodd om klærne hans (Salme 22:18; Markus 15:24; Lukas 23:34; Johannes 19:23,24).

Ingen bein ble brutt (Salme 22:17; Salme 34:20; Johannes 19:33).

Han ble slått og spyttet på (Jesaja 50:6; Mika 5:1; Matteus 26:67; Lukas 22:63).

Drept sammen med overtredere (Jesaja 53:12; Matteus 27:38; Markus 15:27).

Gjorde forbønn for overtredere (Jesaja 53:12b; Lukas 23:34).

Begravet i en rik manns grav (Jesaja 53:9; Matteus 27:57–60).

Bar våre synder som et skyldoffer (Jesaja 53:5,6,10-12; Johannes 1:29; 1. Korinterbrev 15:3; 1. Johannesbrev 2:2; 4:10).

Jesus døde med en salme på leppene (Salme 31:5; Lukas 23:46).

Spørsmål: Hva betyr navnet «Betlehem» i Matt 2:1,5-8; Luk 2:4-7; Joh 7:42?

Svar: Betlehem betyr «brødets hus» ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 225.

Betlehem i Judea er en svært gammel by som eksisterte før israelittene. I 1. Mosebok 35:19 står det: «Så døde Rakel og ble begravet på veien til Efrat» (det vil si Betlehem i Judea). 1. Mosebok 48:7 sier noe lignende. Betlehem het altså opprinnelig Efrat, og det er derfor byen i Mika 5:2 omtales som «Betlehem Efrata».

Amarna-brevene, som ble skrevet av kanaanittene til Egypt litt etter 1400 f.Kr. i Josvas tid, nevner at «Bit-Lahmi» hadde gått over til «Apiru-folket», ifølge *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, s. 142, og *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 225, som henviser til ANET, s. 489.

For øvrig finnes det også en annen, nordligere by som heter Betlehem, i Sebulons område i Josva 19:15.

Spørsmål: En skeptiker, Bart Ehrman, hevder: «Det er ingenting i Matteus og Lukas som tyder på at Jesus eksisterte før sin fødsel.» (Jesus, Interrupted, s. 75; også i Jesus, Interrupted, s. 103)

Svar: Mika 5:2, som Matteus siterer i 2:6, sier at Messias’ opprinnelse «er fra gammelt av» i den masoretiske teksten, eller «fra begynnelsen, ja, fra evigheten» i den greske Septuaginta-oversettelsen. I Matteus-evangeliet utelater skriftlærde noen deler, blant annet den delen om «fra gammelt av», men nesten enhver jødisk rabbiner ville gjenkjenne resten av dette verset.

I Matteus 23:37 og Lukas 13:34 sier Jesus: «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg, hvor ofte har jeg ikke ønsket å samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under vingene, men du ville ikke!» Dette ble sagt bare noen få dager etter triumfinnmarsjen, da Jerusalem kom ut for å ønske Jesus velkommen. Så når i Jesu jordiske tjeneste, før dette tidspunktet, fikk Jerusalem et valg om å bli samlet under Jesus? Svaret er selvfølgelig aldri. Matteus og Lukas (og Jesus) må ha tenkt på den tiden da Jesus eksisterte før han ble født, da profetene som Jesus var med på å sende til Jerusalem, ble drept.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman sier: «Det er imidlertid påfallende i Markusevangeliet at Jesus aldri omtaler seg selv som et guddommelig vesen, som noen som eksisterte fra før, som noen som på noen måte var likestilt med Gud. I Markus er han ikke Gud, og han hevder ikke å være det.» Jesus, Interrupted, s. 79

Svar: Markus 2:5–12 (samt Matteus 9:2–6 og Lukas 5:20–23) fastslår at bare Gud kan tilgi synder, men likevel tilga Jesus den lammes synder. Da Jesus ble beskyldt for å gjøre noe som bare Gud kan gjøre, sa han verken at han bare kunngjorde Guds tilgivelse, og han benektet heller ikke deres antagelse. I stedet sa og viste han at han selv hadde makt til å tilgi synder.

Spørsmål: Om Matt 12:30 og Mark 9:40 skriver skeptikeren Bart Ehrman: «I Matteus erklærer Jesus: ‘Den som ikke er med meg, er imot meg.’ I Markus sier han: ‘Den som ikke er imot oss, er for oss.’ Sa han begge deler? Kunne han mene begge deler? Hvordan kan begge deler være sanne samtidig? Eller er det mulig at en av evangelistene har byttet om på ordene?» Jesus, Interrupted, s. 41

Svar: Helt ærlig er jeg helt rådløs når det gjelder hvordan Ehrman kan se dette som en selvmotsigelse. Selvfølgelig kan begge deler være sanne. Selvfølgelig kan Jesus si forskjellige, men komplementære ting i ulike situasjoner på ulike dager uten å motsige seg selv. I Matteus 12:22–37 (som tilsvarer Markus 3:20–29) skjer dette når en demonbesatt mann blir ført til Jesus. Mye senere, ved en helt annen anledning, i Markus 9:38–41, blir Jesus fortalt om noen andre som driver ut demoner. Kanskje Ehrman på en eller annen måte mente det var motstridende at hvis noen var imot Jesus, kunne de også være imot hans etterfølgere, eller omvendt. Men Jesus forutså i Johannes 16:3 at hans etterfølgere ville bli forfulgt og drept fordi forfølgerne ikke kjenner Faderen eller Jesus. Jesus sa i Johannes 15:18–21: «Hvis verden hater dere, så forstå at den hatet meg først. Hvis dere var av verden, ville den elske dere som sine egne. Men verden hater dere fordi dere ikke er av verden, men fordi jeg har utvalgt dere fra verden. Husk det ordet jeg sa til dere: ‘Ingen tjener er større enn sin herre.’ Hvis de forfulgte meg, vil de også forfølge dere; hvis de holdt mitt ord, vil de også holde deres. Men de vil behandle dere slik på grunn av mitt navn.» (BSB) Jesus identifiserte seg tett med sine etterfølgere i Matteus 25:34-46 i lignelsen om sauene og geitene. I Johannes 15:1-8 sier Jesus at vi er i ham slik grener er forbundet med en vinstokk.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Joh 2:19: «Riv ned dette tempelet, og i løpet av tre dager skal jeg reise det opp igjen», når det i Mt 26:61b og Mk 14:58 [angivelig] var feil at Jesus sa dette, slik den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* på side 976 hevder?

Svar: Jesus sa det faktisk i Joh 2:19, og Matt 26:61b og Mark 14:58 sier IKKE at det var usant at Jesus sa det. De forteller at Jesu anklagere husket det og brukte det til å anklage Jesus. Men Asimov finner bare på at de sa det var usant.

Spørsmål: I Matt 17:1–9 og Mark 9:2–9 får vi inntrykk av at Jesus gikk opp på det høye fjellet med det formål å bli forvandlet, mens vi i Lukas ser at Jesus gikk opp på fjellet for å be, og at forvandlingen skjedde mens han ba (Luk 9:28–36). Hva er forklaringen på dette?

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

a) Faktisk er det ikke bare Lukas, men heller ikke Matteus eller Markus som sier at Jesus gikk opp på fjellet for å bli forvandlet. De sier ingenting om hvorvidt Jesus på forhånd visste at han skulle bli forvandlet eller ikke.

b) For det andre er bønn ikke et ritual! Bønn er kommunikasjon med Gud i himmelen. Jesus ba til Gud Faderen, og jeg kan ikke forestille meg at Jesus ble forvandlet uten å si noe til Gud Faderen.

Spørsmål: Hvordan oppfylte Johannes Døperen profetien om Elia i Matt 17:12 og Mark 9:11–13? Var han Elia i en ny inkarnasjon?

Svar: Nei. Ved Jesu første komme hadde Johannes Elia’s formål og oppdrag. Selvfølgelig dukket Elia (ikke Johannes) selv opp kortvarig ved forvandlingen. Mange mener at Elia vil være en av de to vitnene like før den syvende basunen i Åpenbaringen 11:3-12.

Den første forfatteren som er kjent for å ha tatt opp dette verset, er Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.), som la merke til at begrepet om at en person har en annens ånd, ikke er unikt for Elia og Johannes Døperen. Gud lovet at Josva skulle få Moses’ ånd. (Dialog med jøden Tryfon, kap. 49, s. 220) Også Elisa fikk en dobbel del av Elias’ ånd i 2. Kongebok 2:9–10.

Spørsmål: Hvorfor fryktet Jesus [angivelig] døden i Joh 7:1, når han i Luk 12 ba disiplene om ikke å frykte døden?

Svar: Jesus ba disiplene om ikke å frykte den fysiske døden, men snarere den åndelige døden. Johannes 7:1 sier IKKE at Jesus fryktet døden. Men man kan likevel ta forholdsregler uten å frykte døden. Jesus unngikk å dra til Judea fordi jødene der ønsket å drepe ham. Dette var en forholdsregel for hans tjeneste, ikke gjort av frykt, for senere dro Jesus til Jerusalem, da tiden var inne, der jødene forsøkte å drepe ham, og til og med lyktes.

Spørsmål: I Luk 13:23 er det noen som søker å komme inn og ikke kan, og som søker og ikke finner i Joh 7:34, eller er det slik at de som søker, finner, slik som Matt 7:7; 1 Krøn 28:9; Jes 55:6; Apg 10:35 viser?

Svar: Noen som søker Gud, finner ham IKKE nødvendigvis. Gud sier ingenting om dem som ikke søker ham flittig, eller som søker ham bare delvis, på sine egne vilkår og ikke på hans vilkår.

Spørsmål: I Matt 17:12 og Mark 9:11–13, tyder det faktum at Jesus snakket med Moses og Elia [på en eller annen måte] på at vi bør be til de døde, slik noen romersk-katolikker har hevdet?

Svar: Nei. Ingen snakket med Moses og Elia ved forvandlingen, bortsett fra Jesus. De snakket heller ikke med noen andre, bortsett fra Jesus og hverandre. Bare Gud skal være gjenstand for vår tilbedelse. Katolikker vil være enige i dette, men sier at akkurat som vi kan be om hjelp og bønner fra kristne som lever på jorden, kan vi på samme måte be om det samme fra kristne som lever i himmelen. 2. Korinterbrev 11:3 sier at vi ikke skal være hengivne til noen annen enn Kristus. Selv om det å be til noen ikke nødvendigvis betyr at man er hengiven til dem, er mange katolske bønner bønner om hengivenhet til Maria eller andre helgener. Det finnes ikke noe eksempel i Skriften på at noen troende ber til noen annen enn Gud.

Spørsmål: I Markus 15:25, ble Jesus korsfestet på den tredje timen, eller sto han fremdeles foran Pilatus på den tredje timen, i henhold til Johannes 19:14?

Svar: Først det som ikke er svaret, og deretter svaret.

Et faktum som ikke er en del av svaret: Den greske måten å skrive tre og seks på skilte seg bare med ett strek, så en antagelse er at det var en skrivefeil. Det finnes imidlertid en enklere forklaring.

Svaret: Begge deler er riktige, fordi jødene og romerne regnet timene på forskjellige måter. Johannes 19:14 sier at han forlot Pilatus på den sjette timen, noe som ville være kl. 06.00, fordi den romerske dagen begynte ved midnatt. I Markus 15:22,25 står det at han ble korsfestet på den tredje timen, noe som ville være kl. 09.00, fordi den jødiske dagen ble regnet fra soloppgang (ca. kl. 06.00), og den jødiske natten begynte ved solnedgang (ca. kl. 18.00). Johannes bruker også den romerske/greske måten å regne tid på i Johannes 20:19, der den tidlige kvelden ble regnet som en del av forrige dag, mens jødene ville regne tiden etter solnedgang som den påfølgende dagen.

Hvordan vet vi at romerne regnet dagen fra midnatt til midnatt? De romerske forfatterne Plutark (Morals: Roman Questions 84), Plinius den eldre (Natural History ii.77 (188)), Aulus Gellius (iii.2) og Macrobius (Saturnalia, i.3) sier alle at den romerske dagen var fra midnatt til midnatt, ifølge A.T. Robertson i *Harmony of the Gospels*, s. 285–286, og William Arndt i *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 197–199. Plinius den eldre bemerket også at andre kulturer hadde andre skikker, og at babylonerne regnet dagen fra soloppgang til solnedgang.

Spørsmål: Hvordan kan man forene Matteus 19:16–30, Markus 10:17–31 og Lukas 18:18–30?

Svar: De stemmer svært godt overens når man først forstår at evangelistene omskrev teksten og ikke nødvendigvis gjenga nøyaktige sitater. For eksempel sier Matteus: «Mester … oppnå evig liv … Hvorfor spør du meg om hva som er godt? … Det er bare én som er god», mens Markus og Lukas sier: «Gode Mester … arve evig liv … Hvorfor kaller du meg god? … Ingen er god, bortsett fra Gud alene», og så videre. Se Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 329–332, for en utførlig drøfting.

Spørsmål: I Matt 19:28 og Luk 22:28–30 hevder skeptikeren Bart Ehrman feilaktig at Jesus sa at de tolv disiplene skulle få tolv troner. Hva med disippelen Judas Iskariot? (Jesus, Interrupted, s. 159)

Svar: Nei, det er ingen trone for Judas. For det første nevner Luk 22:28–30 ikke tolv troner, bare tolv stammer. Faktisk sier Matt 19:28 IKKE at de tolv disiplene skal sitte på tolv troner. Det står snarere: «… dere som har fulgt meg, skal også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (BSB) Det står altså at det skal være tolv troner, men det står ikke at de tolv disiplene skal sitte på dem. Tvert imot lovet Jesus dette bare til «dere som har fulgt meg». Judas fortsatte ikke å følge Jesus og forlot sin plass som disippel etter å ha forrådt Jesus, slik det står i Apostlenes gjerninger 1:20.

Spørsmål: I Matt 26:14 skriver skeptikeren Bart Ehrman at Judas forrådte Jesus for pengenes skyld, mens det i Luk 22:3 står at Judas gjorde det fordi Satan kom inn i ham. I Johannes blir Judas kalt en djevel, så han hadde tydeligvis en ond side. (Jesus, Interrupted s. 45–46)

Svar: Akkurat som ingen brann oppstår av bare én årsak, men av tre (luft, brensel, gnist), har også mange handlinger flere samtidige årsaker. Mange ting har tre årsaker: en potensiell årsak, som vann bak en demning, en umiddelbar årsak, som en sprekk i demningen, og en forebyggende årsak som ble fjernet, som å stanse sikkerhetsinspeksjonene av demningen. Hvilken av dem førte til at demningen brast? – alle tre var involvert. På samme måte var Judas allerede en tyv før dette, så han var djevelsk. Judas fikk et ytterligere egoistisk motiv, nemlig bestikkelsen fra prestene. Til slutt så han muligheten etter den siste nattverden. Så, hva var årsaken til at Judas forrådte Jesus? – Alle tre årsakene var involvert.

Spørsmål: Hvorfor er ikke brødet og vinen Kristi fysiske legeme i Mt 26:26–28, Mk 14:22 og Lk 22:19?

Svar: Vi kan se at Jesus mente at brødet og vinen symbolsk var hans legeme av to grunner.
For det første finnes det ikke et snev av bevis for at folk bøyde seg ned for brødet og vinen, verken i Bibelen eller i den tidlige kirken. Vi skal ikke tilbe noe eller noen utenom Gud. Vi tilber Jesus, men hvis brødet og vinen ikke er Jesus, skal vi ikke tilbe brødet og vinen.
For det andre: Hvis man tolket denne metaforen slik at brødet og vinen var eller ble til Jesus, måtte vi for å være konsekvente også anse andre metaforer for Jesu legeme som Jesus selv, slik som i 1. Korinterbrev 12:27. Vi (menigheten) er Kristi legeme. Synes du folk bør tilbe deg, eller tilbe menigheten du går i? Hvis verken det ene eller det andre, hvorfor skulle du da ikke tilbe en kristen, som er skapt i Guds bilde, mer enn brød og vin, som ikke er skapt i Guds bilde?
Nå skal vi selvfølgelig aldri tilbe andre kristne. Men ville det å tilbe andre mennesker, og rettferdiggjøre det med Kristi metafor, være verre enn å tilbe brødet og vinen, og rettferdiggjøre det med Kristi metafor?

Spørsmål: Hvorfor blir Jesus i Matt 26:49–50 forrådt av Judas med et kyss, hvorpå Jesus blir pågrepet, mens i Johannes 18:2–9 trer Jesus frivillig frem for å identifisere seg, uten at Judas gir ham noe kyss?

Svar: At det ikke nevnes noe om et kyss i Johannes 18:2–9, beviser ikke at det ikke var noe kyss. Judas kunne ha kysset Jesus, i henhold til Matteus 26:49; deretter trakk soldatene seg tilbake i Johannes 18:2–9, og så pågrep de ham til slutt i Matteus 26:50. Det eneste som sies å ha skjedd «umiddelbart», var Judas’ kyss i begynnelsen.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman hevder at Jesus i Markus gjennomgikk en rask rettssak der han nesten ikke sa noe, mens det i Johannes var en lang, utstrakt rettssak der Jesus førte utdypende samtaler (Jesus, Interrupted, s. 43).

Svar: Dette er ganske tåpelig, fordi verken Markus eller Johannes spesifikt sier hvor lang dialogen var, og Jesus sa sannsynligvis mer enn det noen av dem har nedtegnet. Det var ikke én, men to rettssaker (den jødiske og den romerske). Markus gjengav to setninger som Jesus sa under den jødiske rettssaken og én setning under den romerske rettssaken. Johannes gjengav fem setninger fra Jesus under den jødiske rettssaken og ni setninger under den romerske rettssaken. Men igjen, ingen av evangelistene hevder å ha gjengitt alt Jesus sa.

Spørsmål: Hvorfor svarer ikke Jesus på en eneste anklage under høringen foran landshøvdingen Pilatus i Matt 27:11–14, siden Joh 18:33–37 [angivelig] forteller oss at Jesus svarte på alle anklagene under høringen foran Pilatus?

Svar: Matteus 27:11 og Matteus 27:12 omhandler forskjellige tidspunkter; 2:11 foregår foran Pilatus. I Matteus 27:11–14, da yppersteprestene og de eldste var sammen med ham (i vers 12), svarte Jesus ingenting til dem. Joh 18:28 sier at jødene ikke ville gå inn i pretoriumet, så i Joh 18:29 gikk Pilatus (antagelig med Jesus i slep) ut til dem. Joh 18:33 sier at Pilatus deretter gikk inn i pretoriumet og kalte på Jesus. Deretter, i Joh 18:34–37, svarte Jesus på Pilatus’ spørsmål.

For øvrig står det IKKE i Johannes 18:33–37 at Jesus svarte på alle Pilatus’ spørsmål eller anklager; det hevdes bare at Pilatus sa: «Jeg finner ingen grunn til å anklage ham.» Pilatus kan ha stilt ham mange spørsmål, og Johannes 18:33–38 nevner bare fire, hvorav Jesus svarte på tre. Matteus 27:14 sier at Jesus ikke svarte et ord da prestene og de eldste anklaget ham, og da Pilatus stilte ham et spørsmål som ikke er gjengitt i Johannes 18:33–37. Jesus svarte altså ikke på noe av det prestene og de eldste sa, selv ikke da Pilatus spurte Jesus om han hørte disse anklagene. Etterpå svarte Jesus på [minst] tre spørsmål som Pilatus stilte.

Spørsmål: I Matt 28:1–8: Hvorfor skulle profetiene bevise at Jesus var Gud, hvis Jesus var et romvesen? (Jeg hørte faktisk dette fra en student som var interessert i Star Trek og Scientologikirken.)

Svar: Hvis Jesus var en utenomjordisk, måtte han være et svært intelligent vesen for å kunne få alle disse profetiene til å gå i oppfyllelse. Faktisk ville han, sammenlignet med oss, fremstå som allvitende. Jesus måtte også være en ekstremt mektig utenomjordisk for å utføre alle de miraklene han gjorde, inkludert å stå opp fra de døde. Vi ville oppfatte ham som allmektig. For at han skulle kunne undervise menneskene i det Jesus lærte, måtte han være moralsk svært god, nesten perfekt. Så hvis du mener at Jesus kan være et allvitende, allmektig og moralsk perfekt vesen som ikke er fra denne verden, og som kom for å vise oss sannheten, er jeg enig!

Spørsmål: I Mt 28:2, Mk 16:4 og Lk 24:2, ble steinen bare «rullet» bort?

Svar: Nei. Det greske ordet oversettes bedre med «kastet» enn «rullet». Hvis steinen veide noen tonn, ville det kreve en engel for å kaste den bort.

Spørsmål: Hvem andre enn Jesus har i evangeliene hevdet å være enten Messias eller Gud?

Svar: Følgende personer har enten fremsatt følgende påstander, eller så har andre fremsatt følgende påstander om dem.

Spørsmål: Er det noen andre enn Jesus som utførte store mirakler i Palestina?

Svar: Nei. Noen hevder imidlertid at Onias, «sirkelmakeren», fra det første århundret f.Kr. utførte et mirakel. Han kalles «sirkelmakeren» fordi han tegnet en sirkel og sa til Gud at han ikke ville gå utenfor den før det regnet, og så regnet det. Her er sitatet fra Taanith 3.8 i *The New Testament Background*, s. 170: «En gang sa de til Onias, «sirkelmakeren»: ‘Be om at det må regne.’ Han svarte: ‘Gå ut og hent inn påskeovnene, så de ikke blir myke [dvs. av regnet].’ Han ba, men regnet falt ikke. Hva gjorde han? Han tegnet en sirkel, stilte seg innenfor den og sa foran Gud: ‘O verdens Herre, dine barn har vendt ansiktet mot meg, for jeg er som en sønn i huset foran deg. Jeg sverger ved ditt store navn at jeg ikke vil røre meg herfra før du har medlidenhet med dine barn.» Regnet begynte å falle dråpe for dråpe. Han sa: «Det er ikke om et slikt regn jeg har bedt, men om regn som vil fylle cisterner, groper og huler.» Det begynte å regne voldsomt. Han sa: «Det er ikke om et slikt regn jeg har bedt, men om regn av velvilje, velsignelse og nåde.» Da regnet det i moderat tempo [og fortsatte] inntil israelittene dro opp fra Jerusalem til Tempelhøyden på grunn av regnet.» Til slutt regnet det så mye at de ba ham om å be om at regnet skulle opphøre. Josefus (ca. 90 e.Kr.) nevner også kort at Onias ba om at regnet skulle opphøre i *Antiquities of the Jews*, bok 14, kap. 2.1, s. 290.

Spørsmål: Hvilke utenombibelske referanser til Jesus finnes i evangeliene fra før år 200 e.Kr.?

Svar: Man kan forvente at Jesu liv og kristendommen ikke skulle gå ubemerket hen, selv utenfor Bibelen. Et av formålene med å gi disse sitatene er å fjerne tvilen hos noen få skeptiske kritikere, som Bertrand Russell, om at Jesus noensinne har eksistert.

Cornelius Tacitus (ca. 55–ca. 117 e.Kr.) var en romersk historiker som skrev om hendelser i Roma og Storbritannia fra 15 til 70 e.Kr. Ut fra hans foraktfulle tone var han helt klart ingen venn av kristendommen. I *Annales* 15:44 skrev han: «…Men alle menneskelige anstrengelser, alle keiserens overdådige gaver og ofringene til gudene klarte ikke å fordrive den uhyggelige troen på at brannen [brannen i Roma] var et resultat av en ordre [fra keiseren]. For å bli kvitt ryktene la Nero derfor skylden på en gruppe som var forhatt for sine avskyelige handlinger, og som folket kalte kristne, og utsatte dem for de mest grusomme torturmetoder. Kristus, som navnet stammer fra, ble utsatt for den ytterste straffen under Tiberius’ regjeringstid ved hånden av en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus, og en ytterst skadelig overtro, som dermed ble dempet for øyeblikket, brøt igjen ut, ikke bare i Judea, den første kilden til ondskapen, men til og med i Roma, hvor alle avskyelige og skammelige ting fra alle verdensdeler finner sitt sentrum og blir populære. Følgelig ble først alle som erkjente seg skyldige arrestert; deretter, på grunnlag av deres opplysninger, ble en enorm folkemengde dømt, ikke så mye for forbrytelsen å ha satt byen i brann, som for hat mot menneskeheten. Deres død ble ledsaget av hån av alle slag. Dekket av dyreskinn ble de revet i stykker av hunder og omkom, eller ble spikret fast til kors, eller dømt til flammene og brent, for å tjene som nattlig belysning når dagslyset var slukket…»

Tacitus drøfter i «Histories», bok 5, også i detalj hvordan ulike romerske legioner – den 5., 10., 15., 12. samt noen menn fra den 18. og 3. – slo ned opprøret i Judea og ødela Jerusalem.

Sitatene fra Tacitus er hentet fra *The Annals* og *The Histories* av P. Cornelius Tacitus, Encyclopedia Britannica, Inc. 1952.

Mara Bar-Serapion var en vanlig syrisk mann som skrev et brev til sin sønn, Serapion, en gang etter år 73 e.Kr. Han oppmuntrer ham til å etterligne historiens vise menn som døde for det de trodde på, slik som Sokrates, Pythagoras og den vise kongen som jødene henrettet. Dette dokumentet befinner seg i British Museum, og F.F. Bruce nevner dette i *The New Testament Documents: Are They Reliable?*

Josephus var en jødisk lærd, født i 37/38 e.Kr., som skrev positivt om Kristus. Det finnes to versjoner av dette avsnittet: den kortere arabiske fra det 10. århundre og den lengre latinske. Den kortere arabiske versjonen anses generelt for å være den mest korrekte. Men uansett hvilken versjon som er korrekt, er dette et vitnesbyrd om Kristi eksistens og korsfestelse. Se neste spørsmål for en nærmere drøfting av dette.

Lucian fra Samosata (også kalt Lucian den greske), en satiriker fra det andre århundret, skrev om Kristus: «…mannen som ble korsfestet i Palestina fordi han innførte denne nye kulten i verden….Videre overbeviste deres første lovgiver dem om at de alle var brødre med hverandre, etter at de en gang for alle hadde brutt loven ved å fornekte de greske gudene og ved å tilbe den korsfestede sofisten selv og leve etter hans lover.» («Peregrinus’ bortgang» – også kalt «Peregrinus’ død» 11–13) (sitat fra «Evidence That Demands a Verdict», bind 1, s. 82.)

Klemens av Roma var en kristen biskop som skrev til menigheten i Korint og i hovedsak spurte dem hvorfor de ikke adlød det Paulus hadde skrevet 50 år tidligere. Klemens’ brev ble skrevet i 96–98 e.Kr.

Plinius den yngre var landshøvding i Bithynia og drepte mange kristne på grunn av deres tro. Han skrev til keiser Trajan i år 112 e.Kr. og spurte om han skulle fortsette å drepe menn, kvinner og barn bare fordi de ikke tilba en statue av keiseren. Plinius sier om de kristne: «de bekreftet imidlertid at hele deres skyld, eller deres feil, bestod i at de hadde for vane å møtes på en bestemt fast dag før det ble lyst, da de i vekslende vers sang en hymne til Kristus som til en gud, og forpliktet seg til en høytidelig ed, ikke til noen onde gjerninger, men til aldri å begå svindel, tyveri eller ekteskapsbrudd, aldri å bryte sitt ord, og ikke å svikte en betroelse når de ble bedt om å overlevere den. Brevene 10,96. (sitat fra *Evidence that Demands a Verdict*, bind 1, s. 83.) I tillegg gir Plinius oss også opplysninger om essenerne.

Papias var en annen biskop som var en disippel av apostelen Johannes. Han skrev mange bind, et sted mellom år 95 og 110 e.Kr. Dessverre har skriftene hans gått tapt, bortsett fra en kort beskrivelse av Eusebius av Cæsarea (318 e.Kr.). Eusebius forteller oss at Papias blant annet sier at Matteusevangeliet først ble skrevet på hebraisk, at Markus var Peters tolk, og at Papias underviste i premillennialisme. (Eusebius var amillennialist.)

Ignatius var en disippel av apostelen Johannes. Han skrev brev til mange menigheter og døde enten i 107 eller 116 e.Kr. under keiser Trajan.

Polykarp, biskop av Smyrna, var en kristen martyr og disippel av Ignatius som talte om Kristus. Han døde ca. 163 e.Kr.

Irenaeus, biskop av Lyon (i Frankrike), var en disippel av Polykarp og en martyr som levde fra 120/140–202 e.Kr. Han skrev et omfattende verk mot kjetteriene i denne tiden mellom 182 og 188 e.Kr.

Didache (eller De tolv apostlenes lære) var en anonym kirkehåndbok fra ca. 60–120 e.Kr.

Justin Martyr var en gresk filosof som ble født enten i 110 eller 114 e.Kr. Han konverterte rundt 138, og ifølge ham selv ble hans Første forsvar skrevet 150 år etter Kristi fødsel. I sitt første og andre forsvar, samt i sin «Dialog med jøden Trypho», snakker Justin om at Jesus er Gud. «Chronicon Paschale» forteller oss at han ble martyr for sin tro i år 165 e.Kr.

Suetonius, den romerske historikeren og hoffembedsmannen som skrev rundt år 120 e.Kr., sier: «Da jødene skapte stadige uroligheter på oppfordring fra Chrestus (en annen skrivemåte for Christus, dvs. Kristus), forviste han dem fra Roma.» «Claudius’ liv» 25.4 (Sitat fra *Evidence that Demands a Verdict*, bind 1, s. 83.) (Å bytte om på i og e var ikke uvanlig ved oversettelse fra gresk til latin, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 10, s. 3

Teofilus, biskop av Antiokia, var den første forfatteren vi kjenner til som brukte et gresk begrep for å betegne treenigheten (triaden) i *To Autolycus*, bok 2, kap. 15, s. 101. Han skrev mellom 168 og 181/188 e.Kr.

Klemens av Alexandria, som ikke må forveksles med den tidligere Klemens av Roma, levde fra 193 til 217/220 e.Kr. Han skrev omfattende, blant annet en hymne til Kristus og et hovedverk kalt *The Miscellanies*.

Hippolytus skrev i perioden 225–235/6 e.Kr. og forfattet *The Refutation of All Heresies*. Hippolytus var en disippel av Irenaeus.

Tatian levde fra 110 til 172 e.Kr. og skrev en harmonisering av evangeliene, som inneholder omtrent 79 % av versene i evangeliene. Dessverre forlot han senere troen og sluttet seg til enkratittene, en gnostisk kjetterbevegelse.

Jødiske Talmud-tekster omtaler Jesus på en rekke steder. Se *Evidence That Demands a Verdict*, bind 1, s. 85–87, for sitater fra den babylonske Talmud, *Tol’doth Yeshu*, *Barailu*, *The Amoa ‘Ulla’*, *Yeb. IV 3* og *Baraita*. Se også traktaten *Sanhedrin*.

Flegon var en gresk forfatter fra Karien og en frigitt slave av keiser Hadrian. Han skrev kort tid etter år 137 e.Kr. at i det fjerde året av den 202. olympiaden [år 33 e.Kr.] skjedde «den største solformørkelsen», og at «det ble natt i den sjette timen av dagen [kl. 12.00] slik at det til og med dukket opp stjerner på himmelen. Det skjedde et stort jordskjelv i Bithynia, og mange ting ble veltet i Nicea.» (The Case for Christ, s. 111.) Det fullstendige sitatet ifølge The Baker Encyclopedia of Christian Apologetics, s. 384, lyder: «Jesus var, mens han levde, ikke i stand til å hjelpe seg selv, men han sto opp etter døden og viste tegnene på sin straff, og viste hvordan hendene hans hadde blitt gjennomboret av spikre» og senere «formørkelsen i Tiberius Cæsars tid, under hvis regjering Jesus synes å ha blitt korsfestet, og det store jordskjelvet som da fant sted», begge deler i Origenes’ *Mot Celsus*, bok 2, kap. 33, s. 455, i *Ante-Nicene Fathers*, bind 4, og Julius Africanus’ *Hendelser i Persia*, kap. 18, s. 136. Se også Origenes’ *Mot Celsus*, bok 2, kap. 59, s. 455.

Thallus var en samaritansk historiker som Julius Africanus (aktiv 232–245 e.Kr.) henviser til. Julius sier om mørket på Kristi tid: «Dette mørket kaller Thallus, i den tredje boken av sin Historie, – noe som etter min mening er ubegrunnet – en solformørkelse.» (The Ante-Nicene Fathers, bind 6, fragment 18, s. 136.) Sammenhengen er at Julius drøfter hvordan tiden fra Artaxerxes’ dekret til Kristi korsfestelse oppfylte Daniel 9.

Den samaritanske historikeren Thallus, som ikke må forveksles med den greske filosofen Thales, var ganske kjent. Følgende kilder nevner Thallus.

Theophilus til Autolycus, kap. 29, s. 120, nevner Thallus, samt den tidligere kaldeiske historikeren Berosus på s. 121.

Pseudo-Justin Martyrs «Hortatory Address to the Greeks», kap. 9, s. 277, nevner Thallus, Philo, Josefus og andre.

«Octavius» av Minucius Felix, kap. 22, s. 186

Tertullianus’ «Apologi», kap. 19, s. 33, nevner Thallus og Josefus.

Julius Africanus, fragment 18, s. 136.

«Hyrden av Hermas» var et anonymt kristent verk skrevet ca. 115–155 e.Kr.

Athenagoras skrev et forsvar for kristendommen til den romerske keiseren ca. 177 e.Kr.

Det er også kjent at Aristides fra Athen og Quadratus skrev apologier til forsvar for kristendommen, men vi har bare noen få av deres skrifter bevart.

Spørsmål: Hvilken av de bevarte versjonene av Josefus ligger nærmest det han opprinnelig skrev?

Svar: Det finnes to passasjer der han omtaler Jesus. I den første beskriver Josefus Jesu liv og virke (Jødenes historie, bok 18, kap. 3.3), og i den andre identifiserer han ham som broren til Jakob (Jødenes historie, bok 20, kap. 9.1). Det finnes flere versjoner av den første passasjen, men vi skal kort drøfte den latinske og den arabiske versjonen. Den latinske versjonen, som er gjengitt her, og den arabiske fra det 10. århundre, er i det vesentlige like, bortsett fra at den arabiske er kortere fordi den ikke inneholder de understrekte delene . . .» Den kortere versjonen er sannsynligvis den mest korrekte. Først skal vi vise forskjellene, deretter bevisene for tre synspunkter, og til slutt konklusjonen fra ulike forskere.

Forskjellene:

Den lengre latinske versjonen har de understrekte delene, mens den arabiske versjonen fra det 10. århundre ikke har dem.

«Omtrent på denne tiden levde Jesus, en vis mann, om det da er lov å kalle ham en mann, for han utførte vidunderlige gjerninger – en lærer for slike mennesker som med glede tar imot sannheten. Han tiltrakk seg både mange av jødene og mange av hedningene. Han var Kristus; og da Pilatus, på forslag fra de fremste mennene blant oss, hadde dømt ham til korset, forlot ikke de som elsket ham fra begynnelsen ham, for han viste seg levende for dem igjen på den tredje dagen, slik de guddommelige profetene hadde forutsagt dette og ti tusen andre vidunderlige ting om ham; og den kristne stammen, oppkalt etter ham, er ikke utdødd den dag i dag.» (Jødenes antikviteter 18.3.3, skrevet ca. 93–94 e.Kr.) (Hentet fra Josephus: Complete Works. Kregel Publications 1960. Dette er en kombinasjon av William Whistons oversettelse (1867) og Standard Edition utgitt av Porter og Coates, Philadelphia, Pennsylvania)

Bevis for de understrekte delene:

Denne teksten, med de understrekte delene, er sitert i: Eusebius’ «Ecclesiastical History», bok 1, kap. 11 (318 e.Kr.).

Hieronymus (ca. 400 e.Kr.) «Lives of Illustrious Men»

Isidor av Pelusium, bok 4, brev 225.

Makarios i *Actis Sanctorum*, bind 5, s. 149, etter Fabricius. Josef, s. 61 (ukjent tidspunkt)

Cedrenus. *Compendium Historia*, s. 196 (ca. 1060 e.Kr.)

Zonaras’ Annaler, bind 1, s. 27 (ca. 1120 e.Kr.)

Gotfridus Viterbiensis, Chronicale, s. 366 e Vers. Rufini (ca. 1170 e.Kr.)

Platina, De Vitis Pontificum (ca. 1480 e.Kr.)

Følgende siterte ikke Josefus, men sa at Josefus åpent kalte Ham Kristus.

Sozomen, «Ecclesiastical History», bok 1, kapittel 1 (440 e.Kr.)

Cassiodorus i Sozomens tredelte historie (510 e.Kr.)

Chronicles of Alexandria s. 514, 526, 527, 584, 586 (640 e.Kr.)

Johan. Malelas krøniker, bok 10 (ca. 850 e.Kr.)

Photius’ kodeks, bok 48 I, kodeks 238, kodeks 33 (ca. 860 e.Kr.)

Glycus' Annaler, s. 234 (ca. 1120 e.Kr.)

Du kan lese teksten til disse i Josephus: Complete Works, s. 640–643.

Dessuten ser stilen på de understrekte delene ut til å stemme overens med resten.

Bevis mot de understrekte delene:

Det arabiske teksten fra det tiende århundret inneholder ikke dette, mens den latinske versjonen gjør det. Den latinske versjonen sier så mye om Kristus at man kan undre seg over hvorfor Josefus ikke var kristen. Faktisk sier den tidlige kristne lærde Origenes at Josefus ikke trodde at Jesus var Messias i Origenes’ «Mot Celsus», bok 1, kap. 47, s. 416; bok 2, kap. 13, s. 437. F.F. Bruce spekulerer i «The New Testament Documents: Are They Reliable», s. 108, på at Josefus kanskje faktisk skrev dette, men at han var sarkastisk. Imidlertid er det ingenting i den latinske versjonen som tyder på sarkasme. I *Josephus: Complete Works* står det i vedlegget på s. 644 at Josefus kaller Jesus for Kristus [Messias] bare fordi han var en av flere personer som ble presentert som Messias, uten at dette innebærer at Josefus selv trodde på det.

Var noen av dem nøyaktige?

For: Tertullian nevner ikke Josefus, og Klemens av Alexandria gjengir hva Josefus sa om enkelte år, men ingenting som angår Kristus.

Kontra: Så mange kilder nevner i det minste den grunnleggende arabiske versjonen at det ville være usannsynlig at alle disse kildene tok fullstendig feil. Selv kilder som Origenes, som hevder at Josefus ikke trodde at Jesus var Messias, antyder at Origenes leste i Josefus’ verk der han nevnte Jesus. Sitatet fra Origenes (som gjengitt i vedlegget til Whistons oversettelse) lyder delvis: «For Josefus vitner i den attende boken av sine Jødiske antikviteter om at Johannes var Døperen, og at han lovet renselse til dem som ble døpt. Den samme Josefus, selv om han ikke trodde på Jesus som Kristus, da han undersøkte årsaken til Jerusalems ødeleggelse og tempelets nedrivning – og burde ha sagt at deres intriger mot Jesus var årsaken til disse ‘ulykkene som rammet folket, fordi de hadde drept den Kristus som var forutsagt av profetene’ – sier han, om enn så å si motvillig, men likevel som en som ikke er langt fra sannheten: «Disse ulykkene rammet jødene som hevn for Jakob den Rettferdige, som var broren til Jesus, den som ble kalt Kristus;»

Konklusjon – Den arabiske teksten er mer nøyaktig

Ny Testament-forskeren R. T. France sier følgende på http://www.leaderu.com/truth/1truth21.html.

«Nesten alle forskere er enige om at den overleverte teksten [den latinske oversettelsen] er en kristen omskrivning, men de fleste er villige til å akseptere at det i den opprinnelige teksten sto en kort beskrivelse av Jesus, kanskje i en mindre smigrende tone, på dette stedet. Josephus’ flyktige omtale av ‘Jesus, den såkalte Messias’ i Antiquities, bok 20, kap. 200, er vanskelig å forklare uten at det tidligere har vært nevnt noe om denne Jesus, særlig siden Josephus andre steder ikke refererer til kristendommen, og heller ikke bruker begrepet Christos om noen annen person. Den alternative og mindre «engasjerte» versjonen av Testimonium, som er bevart i et arabisk sitat fra Josefus fra det tiende århundre, vitner – selv om det er usannsynlig at den gjenspeiler den opprinnelige teksten – om eksistensen av en beretning om Jesus i Josefus’ verk som ligger til grunn for den kristne teksten. Men en rekonstruksjon av hva Josefus skrev, er nødvendigvis spekulativ.»

I *The Baker Encyclopedia of Christian Apologetics*, s. 382, står det: «Ektheten av dette avsnittet har blitt satt spørsmålstegn ved av forskere fra alle trosretninger, fordi det virker tvilsomt at en jøde som levde og virket utenfor den kristne konteksten, skulle ha sagt slike ting om Jesus…. Til tross for disse betenkelighetene finnes det grunner til å anse det meste av teksten som ekte. … Selv uten de delene som sannsynligvis er kristne tillegg, er denne teksten et enestående vitnesbyrd om Jesu liv, død og innflytelse.

Referanser

For mer informasjon, se *Baker Encyclopedia of Christian Apologetics*, s. 253–254, 382, og avhandling I i vedlegget til Whistons oversettelse av Josefus.

Spørsmål: Hvorfor går Lukes slektstavle tilbake til Adam, mens Matteus’ slektstavle bare går tilbake til Abraham?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men vi har en antagelse. Lukas la vekt på Jesus som Menneskesønnen, mens Matteus la vekt på Jesus som den lovede jødiske Messias. Lukas’ slektstavle gjennom Maria beviser at Jesus var en biologisk etterkommer av David (men ikke av Salomo). Matteus’ slektstavle, der Josef stammer fra David og Salomo, beviser at Jesus, som Josefs lovlige sønn, hadde rett til kongedømmet.

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) i *Stromata*, bok 1, kap. 21, s. 334, trodde feilaktig at Matteusevangeliet var Marias slektstavle.

Spørsmål: Hvorfor er Jesu slektstavle i Matteus (Mt 1:1–17) annerledes enn den i Lukas (Lk 3:23–38)? Og hvorfor er begge forskjellige fra tekstene i Det gamle testamente? Var det bare en apologetisk oppfinnelse med sikte på å gi Jesus en davidisk opprinnelse? På den annen side, kaster ikke disse variasjonene og forskjellene tvil over sannheten om at Jesus fra Nasaret er den lovede Messias?

Svar: Kort sagt er svaret at Jesus var Marias biologiske sønn og Josefs adopterte sønn. Matteus’ slektstavle er Josefs, og dette var viktig fordi retten til kongedømmet gikk i arv gjennom faren. Lukas’ slektstavle er Marias, så Jesus var biologisk sett også av Davids ætt.

Og så er det spørsmålet om Jekonja (Jehoichin). Han var en ond konge, og Gud sa at verken han eller hans far noensinne skulle få en etterkommer på Davids trone. Lukas’ slektstavle over Maria viser at Jesus nedstammet fra David gjennom denne linjen, men ikke via Salomo og Jekonja. Men Matteus’ slektstavle over Josef viser at Josef nedstammet fra Jekonja. Som en historisk bemerkning: Den første personen vi kjenner til som skrev om og tok stilling til dette med hensyn til de to slektstavlene, var Irenaeus av Lyon, i verket «Irenaeus mot kjetteriene», bok 3, kap. 21.9, s. 453–454, skrevet 182–188 e.Kr.

Spørsmål: Hvordan stemmer denne slektstavlen i Matt 1:1–17 overens med Luk 3:23–38?

Svar: Kongelige register fortalte vanligvis om én slektstavle, men Jesus hadde to. Mange har sett et problem med slektstavlene i Matteus og Lukas, som viser vesentlig forskjellige personer etter David. Men la oss stille to spørsmål selv. Hvilken rett ville Kristus ha til å gjøre krav på Davids trone hvis Han var en etterkommer av David? – Ingen, hvis Han bare var etterkommer på morssiden. Derfor var det viktig at Jesus i Matteus var den lovlige, adopterte sønnen til Josef; man gjør ikke krav på kongedømmet basert på moren. På den annen side, hvis Maria ikke stammet fra David, hva med profetien om at Jesus skulle stamme fra David? Derfor er den biologiske slektsoppstillingen i Lukas viktig. For å vise at Jesus oppfylte rollen som Messias, var begge slektsoppstillingene nødvendige.

Problemet noen har, er at slektstavlen i Lukas ikke faktisk sier «dette er av Maria». Men det antydes når det står: «Han [Jesus] ble regnet som sønn av Josef, sønn av Heli…» Gamle slektstavler generelt, og jødiske spesielt, ble ikke oppgitt etter kvinnelinjen.

Heli nevnes som Jesu far fordi, som Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) skrev: «på grunn av Hans [Jesu] fødsel av Jomfruen, som, som jeg sa, var av Davids, Jakobs, Isaks og Abrahams slekt; eller fordi Adam var far både til Ham selv og til dem som først er oppregnet, og som Maria stammer fra. For vi vet at kvinners fedre er fedrene [dvs. stamfedrene] også til de barna som deres døtre føder.» «Dialog med Tryfon den jøden», kap. 100 (ANF bind 1, s. 249.)

Julius Africanus (232–245 e.Kr.) skiller i sitt «Brev til Aristides» (Ante-Nicene Fathers, bind 6, s. 125–127) også mellom slektsregister etter loven og etter naturen. Han sa imidlertid at den ene var en juridisk slektstavle for Josef, og den andre den naturlige slektstavlen for Josef. Se også Eusebius’ Kirkehistorie, bok 1, kapittel 7, og bok 6, kapittel 31.

En annen tidlig kirkeforfatter som så at den ene slektstavlen gjaldt Josef og den andre Maria (selv om han byttet om på dem), var Klemens av Alexandria i *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 1, kap. 21 (ANF, bind 2, s. 334).

Spørsmål: I Matt 1:12 og 1 Krøn 3:15–17, var Shealtiels far Jekonja eller Neri i Luk 3:27?

Svar: Det fantes flere personer som het Shealtiel og Serubbabel.

I Matteus 1:12 lyder slektsrekken: Josias (bestefar) –> Jekonja –> Shealtiel –> Serubbabel –> Abiud –> Eliakim

I Lukas 3:26-27 lyder slektsrekken: Melki -> Neri -> Shealtiel -> Serubbabel -> Resa -> Joannas -> Juda -> Josef.

I 1. Krønikebok 3:15–17 lyder slektsregisteret: Josia → Jojakim → Jekonja → Shealtiel og Pedaia. Det nevnes ingen barn til Shealtiel, men den neste i den kongelige slekten er Pedaia sønn Zerubbabel.

Slektsregisterene til Maria og Josef var de samme frem til David, og deretter gikk de i forskjellige retninger. Etter det er det ingen likhet verken i forfedre eller etterkommere. Kanskje ble Shealtiel og Zerubbabel i Lukas oppkalt til ære for de stattholderne som er nevnt i 1 Krønikebok 3:15–17 og Matteus 1:12. Legg også merke til at Lukas 3:26–27 nevner Juda og Josef, men dette var andre personer enn Juda, Jakobs sønn, Josef, Jakobs sønn, og Josef, Marias ektemann.

Spørsmål: Ble Kristi fødsel kunngjort til Maria i Luk 1:26, eller ble den kunngjort til Josef i Matt 1:20?

A: Begge deler. Det ble først kunngjort til Maria, siden hun ville undre seg over hvorfor hun var gravid. Senere overbrakte engelen nyheten til Josef, slik at Josef ikke skulle skille seg fra Maria på grunn av utroskap.

Q: Hvilke fellestrekk har barndomsberetningene i evangeliene?

A: Markus og Johannes gir ingen detaljer om Jesu fødsel. Her er seks fellestrekk hos Matteus og Lukas:

1. Slektsregister fra Abraham til David (Mt 1:2–6; Lk 3:31–34)

2. Kong Herodes regjerte (Mt 2:1; Lk 1:5)

3. En Herrens engel kommer på besøk (Josef: Mt 1:20; Maria: Lk 1:26–38)

4. Jesus ble født i Betlehem i Judea (Mt 2:1; Lk 2:4-7)

5. De tre vendte tilbake til Nasaret (Mt 2:19-22; Lk 2:39).

6. Jesus vokste opp i Nasaret (Mt 2:23; Lk 2:40).

Generelt sett passer de to evangeliene perfekt sammen og gir et ganske fullstendig bilde av Jesu barndom. Matteus forteller om Josefs slektsregister, de vise mennene og flukten til Egypt. Lukas har Gabriel, Johannes Døperens fødsel, Marias slektsregister, hyrdene, Simeon og Anna. Selv om vi ikke vet hvilket som ble skrevet først, nevner Lukas at andre har utarbeidet beretninger om Jesus. Så kanskje Lukas ble skrevet etter Matteus, og etter å ha lest Matteus valgte Lukas å ta med detaljer som Matteus ikke allerede hadde skrevet om. Johannes skrev sannsynligvis etter dem begge, og Johannes hadde tilsynelatende ikke noe å legge til.

Spørsmål: Trodde Jesus i evangeliene at Skriften var feilfri (uten feil i de opprinnelige manuskriptene)?

Svar: Dette svaret er hentet fra den nedlagte nettsiden www.wam.umd.edu/~cbernard/Theology/inerrancy.html.

Jesus behandler gjennomgående de historiske fortellingene i Det gamle testamente som direkte gjengivelser av fakta. Han nevner:

Abel (Lukas 11:51)

Noa (Matteus 24:37–39; Lukas 17:26, 27)

Abraham (Johannes 8:56)

Innføringen av omskjæring (Johannes 7:22; jf. 1. Mosebok 17:10-12; 3. Mosebok 12:3)

Sodoma og Gomorra (Matteus 10:15; 11:23,24; Lukas 10:12)

Lot (Lukas 17:28-32)

Isak og Jakob (Matteus 8:11; Lukas 13:28)

manna i ørkenen (Joh 6:31,49,58)

Slangen i ørkenen (Johannes 3:14)

David som spiser det innviede brødet (Matteus 12:1-8; Markus 2:23-28; Lukas 6:1-5)

Jesus som Davids Herre (Matteus 22:43; Markus 12:36; Lukas 20:42)

Salomo (Matteus 6:29; 12:42; Lukas 11:31; 12:27)

Elisa (Lukas 4:27)

Jona (Matteus 12:39-41; Lukas 11:29,30,32)

Sakarja (Lukas 11:51)

Det siste avsnittet fremhever Jesu oppfatning av historiens enhet fra «verdens skapelse» til «denne generasjonen». Han omtaler gjentatte ganger Moses som lovgiveren (Matteus 8:4; 19:8; Markus 1:44; 7:10; 10:5; 12:26; Lukas 5:14; 20:37; Johannes 5:46; 7:19). Han nevner ofte de sanne profetenes lidelser (Matteus 5:12; 13:57; 21:34–36; 23:29–37; Markus 6:4 [jf. Lukas 4:24; Johannes 4:44]; 12:2–5; Lukas 6:23; 11:47-51; 13:34; 20:10-12) og kommenterer de falske profetenes popularitet (Lukas 6:26). Han gir sin godkjennelse til så viktige avsnitt som 1. Mosebok 1 og 2 (Matteus 19:4,5; Markus 10:6-8).[6]

Noen vil kanskje innvende på dette punktet og hevde at Jesus bare brukte myter og fortellinger fra sin kultur for å illustrere poengene sine. Dette er sikkert mulig for enkelte avsnitt, men det virker usannsynlig. For det første får man inntrykk av å lese evangeliene at Jesus oppfatter fortellingene i Det gamle testamente som virkelig historie. Måten han bruker Skriften på, tyder på at han trodde at beretningene i Det gamle testamente er historiske. For det andre virker det ikke som et reelt alternativ å hevde at Jesus bare brukte mytene i sin kultur for å illustrere sine læresetninger i avsnitt som Matteus 12:41; 24:37; 11:23,24; 5:12; 4:4.

For det tredje legger Jesus til grunn at Bibelen er inspirert. Han bruker «Skriften sier...» og «Gud sier...» om hverandre, og dermed identifiserer han teksten i Det gamle testamente med Guds ord. Jesus siterer 1. Mosebok 2:24 og sier: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av ‘skapte dem til mann og kvinne’ og sa: ‘Derfor skal en mann forlate sin far og mor...’». Legg merke til at 1. Mosebok 2:24 ikke er et direkte sitat fra Gud i teksten, men en kommentar fra forfatteren eller fortelleren av teksten. Jesus anser ordene i de bibelske tekstene for å være Skaperens egne ord. Inspirasjonen av de originale eksemplarene (autographa) forutsetter feilfrihet. Hvis Jesus har rett i å anerkjenne Det gamle testamente som Skaperens egne ord, er det å tilskrive feil til Det gamle testamente det samme som å tilskrive feil til Gud selv.

For det fjerde trodde Jesus helt klart på Bibelens autoritet. I sine diskusjoner med fariseerne og saddukeerne henviser Jesus til Skriften som om den har autoritet til å avgjøre striden. Han ser på Skriften som det endelige ordet (Joh 5:39-47; Matt 22:29,31; Mark 12:24-26; Luk 20:37). Når Skriften taler, taler Gud, og saken er avgjort.

Spørsmål: Hva er en «harmoni» i evangeliene før Jesu virke?

Svar: Det er viktig å skille mellom det som sies å være rekkefølgen, og det som kan være i rekkefølge. For disse 27 hendelsene refererer tallene til hendelser som må følge etter de foregående tallene. Bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. Før Jesu virke ble alt i evangeliene skrevet i kronologisk rekkefølge, bortsett fra de understrekte delene. Markører for sted, tid og rekkefølge i evangeliene er uthevet med fet skrift.

Før Jesu virke: Mt 4:1–11; Mk 1:1–13; Lk 1:1–3:18; Lk 3:21–4:13; Joh 1:1–42

B1a. I begynnelsen eksisterte Jesus allerede i himmelen. Joh 1:1-5; Joh 17:5

B1b. Marias slektstavle fra Adam (med hull). Luk 3:23–37

B1c. Josefs slektstavle fra Abraham (med hull). Mt 1:1-17

B2. I Jerusalem, mens Herodes regjerte (37 f.Kr. til 4 f.Kr.), besøker Gabriel Sakarias; Elisabet skal bli gravid. Luk 1:1-25

B3. I Elisabets sjette måned besøker Gabriel Maria i Nasaret og forteller henne at hun skal bli gravid. Luk 1:26-38

B4. Maria er gravid, men fortsatt jomfru. Mt 1:18-19

B5. Etter at Maria ble gravid, besøker Gabriel Josef. Matt 1:20–25

B6. Maria reiser til Judea og besøker Elisabet. Luk 1:39-56

B7. Døperen Johannes blir født. Luk 1:57-80

B8. Mens Herodes var konge (37–4 f.Kr.), blir Kristus født i Betlehem i Judea. Mt 2:1; Luk 2:1–7

B9. I markene i nærheten ber engler hyrdene om å besøke Jesus. Luk 2:8-20

B10a1. På den åttende dagen blir Jesus omskåret. Luk 2:21

B10a2. Etter Marias renselsesritual (33 dager senere, i henhold til 3. Mosebok 12:1–4) blir Jesus fremstilt for Herren i tempelet i Jerusalem. Luk 2:22–38

B10b. I et hus i Betlehem kommer de vise mennene fra østen for å tilbe Jesus. Matt 2:2-12

B11. Etter at de vise mennene hadde dratt, fulgte flukten til Egypt. Mt 2:13-15

B12. Innen to år dreper Herodes de mannlige spedbarna i Betlehem. Mt 2:16-18

B13. Etter at Herodes døde, vendte Josef, Maria og Jesus tilbake til Nasaret. Mt 2:19-22; Luk 2:40a

B14a. I Nasaret i Galilea vokser Jesus opp. Mt 2:23; Lk 2:40b

B14b. Hvert år ved påsken reiser Jesu foreldre til Jerusalem. Luk 2:41

B15. Da han var 12 år gammel, dro Jesus til tempelet i Jerusalem. Luk 2:42-52

B16. I Judeas ørken forkynner Johannes Døperen. Mt 3:1-12; Mk 1:1-8; Lk 3:1-18; Joh 1:6-28

B17a. Da Jesus var rundt 30 år (sannsynligvis 33–34), blir han døpt i Jordanelven. Mt 3:13–17; Mk 1:9–11; Lk 3:21–23

B17b. Dagen etter [etter Johannes’ uttalelse] kommer Jesus til Johannes Døperen. Johannes vitner om at Jesus er Guds Lam. Joh 1:29–34

B18a. Ved Jordanelven kaller Jesus på Peter, Andreas og en annen. Joh 1:35–42

B18b1. Jesus bestemmer seg for å dra tilbake til Galilea dagen etter at Johannes Døperen har talt. Joh 1:43a

B18b2. Jesus kaller Filip og Natanael. Joh 1:43b-51

B18c. I 40 dager i ørkenen frister Satan Jesus. Matt 4:1-11; Mark 1:12-13; Luk 4:1-13

I denne listen er 1 hendelse identisk i alle fire evangeliene, 2 finnes i de synoptiske evangeliene, 3 finnes i Matteus og Lukas, 5 finnes kun i Matteus, 5 finnes kun i Johannes, 10 finnes kun i Lukas, og 0 finnes kun i Markus. Markus nevner her bare tre hendelser, og disse er felles med Matteus og Lukas. Man kan lett konkludere med at ingen av dem var øyenvitner til disse tidlige hendelsene; de hentet sitt materiale hovedsakelig fra ulike kilder, selv om Lukas har mest informasjon om tiden før Jesu virke og Markus har minst.

Forresten har «The NIV Study Bible» s. 1636–1641 (på slutten av Johannes) en omfattende sammenstilling av evangeliene. Jeg var ikke klar over det da jeg laget disse sammenstillingene av evangeliene, og jeg har ennå ikke sammenlignet mine resultater med deres.

Spørsmål: Er det sant at informasjonen om Jesu liv før hans offentlige virke er «sparsom»?

Svar: Nei, ikke sammenlignet med andre berømte personer fra antikken. Dette synet er ikke et resultat av objektiv forskning, men av vantro hos «kristne kritikere». Fem punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Til sammenligning har vi, fra Jesu offentlige virke før hans død, minst 176 fakta om Jesu liv og lære.

2. Før Jesus begynte sin tjeneste, kjenner vi til minst 37 fakta om Jesus.

3. Vi får mer informasjon om Jesus før hans offentlige virke enn historikere gir oss om de mest berømte kongene i Babylon, Egypt, Media, Persia, Hellas, Makedonia eller det tidlige Roma. Med andre ord vet vi mer om Jesus før hans første offentlige opptreden enn vi vet om barndommen til den babylonske Nebukadnesar, egypterne Akhenaton og Nefertiti, mederne Kyaxares og Astyges, perserne Kyros, Darius og Xerxes, grekerne Agamemnon og Perikles eller de mest berømte senatorene i Roma. Den eneste personen fra antikken vi vet like mye om før vedkommendes offentlige liv, er Aleksander av Makedonia.

4. Vi har faktisk mindre informasjon om enkelte historiske skikkelser fra 1700- og 1800-tallet før deres offentlige liv enn vi har om Jesus.

5. Hvis noen skal hevde at informasjonen om Jesu liv før hans virke er sparsom, i det minste sammenlignet med andre, bør de enten nevne en rekke historiske personer fra antikken som det finnes mer informasjon om før de trådte inn i offentligheten, eller ellers slutte å spre feilinformasjon.

Se også neste spørsmål for minst tretti ting vi får vite om Jesus før hans virke.

Spørsmål: I Matt 2:13–23, hvis Maria, Josef og Jesus flyktet til Egypt, hvordan kunne de da vende direkte tilbake til Nasaret i Luk 2:39?

Svar: Lukas 2:39 sier ikke at Jesu familie umiddelbart vendte tilbake til Nasaret. Det står bare at de utførte det loven krevde [i Jerusalem] før de vendte tilbake til Nasaret. Man kan slutte at dette skjedde rett etterpå, siden ingenting annet ble nevnt. Kanskje Lukas ikke så noe behov for å nevne reisen til Egypt, eller kanskje Lukas ikke var klar over reisen til Egypt.

Uansett er det ikke i strid med de andre evangeliene. Det neste spørsmålet har en detaljert sammenstilling. Bokstavene a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge.

Spørsmål: Hva blir vi egentlig fortalt om Jesus før hans offentlige virke?

Svar: Vi får vite minst 37 ting om Jesus før hans tjeneste. Informasjonen vi får, kan deles inn i tre kategorier:

Jesus selv

1. Hans mor var Maria.

2. Født av en jomfru. (Selv om en skeptiker benekter dette, må vedkommende innrømme at det ble hevdet at Jesus ble født av en jomfru)

3. Hans juridiske far var Josef.

4. Født under Herodes den store. (37–4 f.Kr.)

5. Født i Betlehem.

6. Omskåret på den åttende dagen.

7. Ført til tempelet. (som mange jødiske spedbarn)

8. Familien reiste til Egypt (Matteus 2:13–15).

9. Etter at Herodes døde, vendte familien tilbake til Nasaret i Galilea (Matteus 2:19–23).

10a. Vokste opp i Nasaret (Lukas 2:39-51), en liten by som andre anså som ubetydelig.

10b. Etter at Jesus hadde vært i tempelet, vendte han også tilbake til Nasaret (Lukas 2:51).

11a. Da han var 12 år gammel, dro Jesus til tempelet.

11b. Hvert år dro Jesu foreldre til tempelet ved påsken (Lukas 2:41).

12. Allerede som 12-åring var han nysgjerrig og kjente Skriftene godt (Lukas 2:41–46).

13. Jesus var syndfri og fullkommen (Hebreerne 4:15; 2. Korinterbrev 5:21). Selv om en skeptiker er uenig i dette utsagnet, viser disse versene, samt Lukas 2:40, oss det faktum at «Jesus i det minste var en snill gutt».

14. Jesus snakket arameisk. (Matteus 5:22 m.fl.)

15. Folk fra Galilea snakket vanligvis også gresk. (Gresktalende ikke-israelitter bodde bare 15–20 miles, 24–32 kilometer, unna.)

16. Jesu religion var jødedommen; nærmere bestemt sto han nærmere fariseerne og trodde på alle bøkene i Det gamle testamente. De tidlige kirkeforfatterne sa at saddukeerne bare aksepterte Toraen.

17. Jesus arbeidet som snekker (Markus 6:3).

18. Rundt 30 år gammel ble han døpt av Johannes Døperen (Matteus 3:13; Markus 1:9–11).

19. Dro ut i ørkenen før han begynte sin offentlige tjeneste (Matteus 4:1–11; Markus 1:12–13).

Jesu familie

20. Josef var snekker. (Matt 13:55)

21. Maria var gravid før hun giftet seg (Matteus 1:18).

22. Josef vurderte å skille seg fra Maria (Matteus 1:19).

23. Josefs slektstavle. (telles som bare 1 punkt) (Matteus 1:1-16)

24. Marias slektstavle. (telles som bare 1 punkt)

25. Han hadde fire brødre som het Jakob, Joses/Josef, Judas/Jude og Simon. (Matteus 13:55-56; Markus 6:3; Galaterbrevet 1:19; Judas 1, Eusebius’ Kirkens historie (318 e.Kr.) 2:23 og 3:20)

26. Selv om han var av kongelig avstamning, vokste Jesus opp i en vanlig familie blant et underlagt folk, og de var sannsynligvis fattige (Lukas 2:24 + 3. Mosebok 12:6-8).

27. Marias kusine var Elisabet, som var en etterkommer av presten Aron (Lukas 1:5).

28. Elisabets ektemann var presten Sakarias, fra Abijas avdeling (Lukas 1:5).

29. Johannes Døperen, den førstefødte og eneste sønnen til Sakarias og Elisabet, var en slektning av Jesus.

30. Maria, Jakob og Judas levde fortsatt da Jesus ble korsfestet.

Reaksjoner på Jesus og forventninger til ham

31. Marias forventninger til sin sønn.

32. Man mente at Jesus oppfylte de messianske profetiene (Matteus 2:6).

33. Hyrdenes tilbedelse (Lukas 2:15–20).

34. Gaver fra kongene (Matteus 2:10-11).

35. Herodes den stores paranoide reaksjon.

36. Johannes Døperens vitnesbyrd.

37. Anna og Simeon i tempelet. (Man kan hevde at dette er to punkter, men jeg vil bare regne det som ett.)

Dette er slett ikke lite sammenlignet med det vi vet om andre offentlige personers liv før de trådte frem i offentligheten. For en sammenligning, se neste spørsmål.

Spørsmål: Siden vi vet minst 37 ting om Jesus før hans offentlige virke, hva vet vi til sammenligning om andre verdslige historiske skikkelser før de trådte frem i offentligheten?

Svar: Til sammenligning vet vi bare noen få ting om Pompeius, rundt 12 ting om Aristoteles og 27 ting om Aleksander av Makedonia før deres offentlige virke. (Mye av dette er hentet fra Encyclopedia Britannica).

Pompeius

Gnaeus Pompeius var en berømt romersk general og politiker, født 30. september 106 f.Kr.

Han var sønn av en militær kommandant.

3. Da han var 17 år, kjempet han sammen med sin far i den sosiale krigen.

4. Som de fleste romere tilba han sannsynligvis de romerske gudene.

5. Han snakket latin, og kanskje også gresk.

Det finnes sannsynligvis flere punkter, men absolutt ikke mer enn 20.

Aristoteles selv

1. Født rundt 384 f.Kr.

2. Født i Stagira, en gresk by på nordvestkysten av Egeerhavet.

3. Snakket gresk.

4. Folk trodde vanligvis på de greske gudene.

5. Faren var Nikomakos, en lege i lauget «Aesculapius’ sønner».

6. Fra han var 17 til 37 år gammel studerte han under Platon ved Akademiet i Athen.

7. I 342 f.Kr. ble Aristoteles privatlærer for Aleksander av Makedonia i 7 år.

8. I en grav nær Eretria på Euboia har vi funnet en hodeskalle og personlige gjenstander som kan ha tilhørt Aristoteles. Han døde rundt 322 f.Kr.

Aristoteles’ familie

9. Hans far var hofflege for Amyntas II, faren til Filip av Makedonia

10. Fars slektsbakgrunn: av ionisk-gresk opprinnelse

11. Morens slektsbakgrunn: jonisk fra Khalkis på Euboia.

Reaksjoner på Aristoteles og forventninger til ham

12. De hadde visse akademiske forventninger til ham og sendte ham for å studere under Platon ved Akademiet i Athen.

Vi har bare fem manuskripter av hans skrifter, og det eldste er fra år 1100 e.Kr.

Fra India til Spania var den desidert mest berømte personen før Jesus Aleksander av Makedonia, ofte kalt Aleksander den store. La oss se på hva vi vet om hans tidlige liv.

Alexander selv

1. Hans far var Filip II av Makedonia.

2. Hans mor var Olympias, en molossisk prinsesse fra Epirus.

3. Født rundt oktober i 356 f.Kr.

4. Født i Pella, hovedstaden i Makedonia.

5. Da Alexander var 14 år gammel (342 f.Kr.), ble Aristoteles hans lærer i 7 år.

6. Alexander elsket å lese Homer.

7. Alexander snakket en eller annen gresk dialekt.

8. Alexander trodde på de greske gudene.

9. Alexander var en dyktig rytter og hadde en hvit hest som het Bucephalus.

10. Da han var 16, slo Alexander ned et opprør blant fjellstammene mens faren var borte.

11. Alexander ledet angrepet som beseiret Den hellige hær ved Chaeronea i 338 f.Kr.

12. Etter at Filip skilte seg fra Olympias, bodde Alexander sammen med sin mor i Epirus.

Alexanders familie

13. Olympias’ slektshistorie. Hun var datter av kong Neoptolemos av Epirus og niese av Arybbas, begge sønner av kong Alketus, den molossiske kongen av Epirus.

14. Alexanders far, Filip II, var den tredje sønnen til kong Amyntas II av Makedonia. Vi er imidlertid ikke sikre på slektshistorien lenger tilbake enn det.

15. Hans onkel var Aleksander I, konge av Epirus.

16. Alexander fikk dermed en oppvekst som en prins.

17. Vi har en statue og kisten til Filip II av Makedonia (The Greek World, s. 174–175).

18. Filip var regent i Makedonia i 359 f.Kr., men overtok makten som konge i 356 f.Kr.

19. Filip skilte seg fra Olympias for å gifte seg med Kleopatra, en makedonsk adelsdame.

20. Aleksander I giftet seg med sin niese Kleopatra/Cleopatra, halvsøsteren til Aleksander, i 337 eller 336 f.Kr.

21. Alexander hadde en liten halvbror etter Filip og Kleopatra, som Alexander hadde drept da han ble konge.

22. Alexander hadde en fetter ved navn Amyntas, som Alexander drepte da han ble konge.

23. Alexander hadde en bror ved navn Aridaeus Philippus, sønn av Filip og Philinna av Larissa. Etter at Alexander døde, regjerte han over Makedonia i 7 år inntil han ble drept. Dette er ifølge Eusebius i *Chronicon*, s. 49

24. I 336 f.Kr. ble Filip II myrdet med en keltisk kniv om morgenen på bryllupsdagen til datteren Kleopatra.

25. Alexander sendte sin mor krigsbytte i 335 f.Kr.

Reaksjoner på Alexander og forventninger til ham

26. Filip hadde opprinnelig forberedt ham på å bli den neste kongen

27. Han og Filip ble tilsynelatende fremmede for hverandre etter at Filip skilte seg fra Alexanders mor.

Skriftene til mange av dem som skrev om Alexander, er gått tapt. Blant de bevarte antikke skriftene finnes:

«Didot-utgaven av Arrian» av Karl Müller

Diodorus’ bok 17 (ca. 20 f.Kr.)

Quintus Curtius (ca. 42 e.Kr.)

Plutark (ca. 45–125 e.Kr.) «Livet til Aleksander»

Arrians «Anabasis» og «Indica» (150 e.Kr.)

Justins sammendrag av Trogus’ historie (ca. 10 f.Kr.?)

Itinerarium Alexandri (324–361 e.Kr.)

Epitome Rerum Gestarum Alexandri Magni (4. eller 5. århundre)

Den moderne biografen Mary Renault skriver i *The Nature of Alexander*, s. 30, om de tidlige biografene til Alexander: «Arrians *History* begynner ved hans [Alexanders] tiltredelse, sannsynligvis fordi Ptolemaios’ gjorde det, noe som er synd, for hans kunnskap om de tidligere årene ville ha vært uvurderlig.»

Hvis noen vil hevde at det vi får vite om Jesus før hans offentlige virke er «sparsomt», bør de være ærlige og legge til at de mener det vi får vite om de fleste historiske skikkelsers tidlige liv frem til romertiden, er enda mer sparsomt enn det vi vet om Jesu liv.

Jeg mener også at vi vet mer om Jesu tidlige liv enn om andre berømte samtidige jøder som Josefus, Filon (20 f.Kr. til 50 e.Kr.) og Bar Kochba. Jeg mener også at vi vet mer om Jesu liv før år 30 enn vi vet om Moses’ og Buddhas tidlige liv. Kanskje har vi mer bakgrunnsinformasjon om Julius Cæsar og Josefus, men jeg kjenner ikke til noen andre.

Moses

Her er det vi vet om Moses før han trådte frem i offentligheten.

1. Moses ble født rundt 1525 f.Kr. i Nord-Egypt.

2. Enten foreldrene hans, eller mer sannsynlig forfedrene hans, het Amram og Jokabed.

3. Han var hebreer, et folk som hadde vært i slaveri i 320 år.

4. Han hadde en eldre søster som het Mirjam.

5. Han hadde en bror som het Aron.

6. Moses bodde i sin fars hus de første tre månedene av sitt liv (Apostlenes gjerninger 7:20).

7. Da han var barn, og Farao hadde beordret at alle hebraiske guttebarn skulle kastes i Nilen, la moren ham i en kurv.

8. Faraos datter fant ham og tok seg av ham som sin egen sønn.

9. Han vokste opp ved Faraos hoff, ble utdannet i all egypternes visdom, var mektig i tale og handling (Apg 7:21–22) og hadde egypternes kunnskap og lærdom

10. Hans egen mor fungerte som hans amme.

11. Han brydde seg om hebreerne, for han drepte en egypter som slo en hebreer.

12. Selv som 40-åring var Moses ganske sterk, siden han drepte egypteren.

13. Farao prøvde å drepe Moses.

14. Moses flyktet til Midian, hvor han så noen kvinner som hentet vann til flokkene sine.

15. Da gjeterne prøvde å jage dem bort, reddet Moses dem fra gjeterne.

16. Moses giftet seg med Sippora.

17. Moses’ svigerfar het Reuel, som også ble kalt Jetro.

18. Moses og Sippora fikk en sønn som het Gershom.

19. Moses var rundt 80 år gammel da han så den brennende busken.

Gautama Buddha

For argumentets skyld skal vi anta at legendene om den unge Buddha er sanne.

Sønnen til en konge av Sakyas, et folk i krigerkasten nord for Kosala

Tilbad sannsynligvis hinduistiske avguder som barn.

3. Han ville vende ryggen til verden hvis han så en syk mann, en gammel mann og et lik.

4. Han forlot hjemmet sitt da han var 29 år.

5. Han tilbrakte seks år på å søke opplysning, som han hevdet å ha funnet under et bodhi-tre.

6. Han døde enten i 544 f.Kr. eller 483 f.Kr., da han var 80 år gammel.

Muhammed

Mohammed var ikke en del av antikkens historie, men siden han var en viktig religiøs leder, skal vi se på hva vi vet om hans tidlige liv, før han begynte sin forkynnelsesvirksomhet, for å kunne sammenligne.

1. Muhammed ble født rundt 567–569 e.Kr.

2. Sønn av Abdullah og hans kone Aminah.

3. Medlem av Quraish-stammen, som kontrollerte Mekka.

4. Faren hans døde før han ble født.

5. Han ble først oppdratt av sin bestefar ‘Abd al-Mottalib/Muttalib.

6. Senere ble han oppdratt av sin onkel, Abu Talib.

7. Familien hans var ganske fattig.

8. I sine yngre år ledet han sannsynligvis karavaner.

9. Da han var rundt 25 år, giftet han seg med Khadija, en velstående 40-årig enke.

10. Etter det var han sannsynligvis medeier i en butikk i Mekka som solgte landbruksvarer.

11. Han kunne sannsynligvis ikke skrive, selv om han senere i livet kunne lese litt.

12. Han var kjent med de arabiske avgudene, blant annet de tre «Allahs døtre» Al-Lat, ‘Uzza og Manat.

13. Har en viss kjennskap til jødedommen og kristendommen.

14. Muhammed var en hvit person som senere farget håret rødt.

15. Når Muhammed hadde en visjon, forteller hadithene at merkelige ting skjedde. Han opplevde en ringing i ørene – Bukhari-hadithene, bind 1, bok 1, kap. 1, nr. 2, s. 2; bind 4, bok 54, kap. 6, nr. 438, s. 293. Hjertet hans slo raskt 1:3, og ansiktet hans ble rødt – Bukhari-hadithene, bind 2, nr. 16; bind 5, nr. 618; bind 6 nr. 508, han ville puste tungt (Bukhari-hadither, bind 6 nr. 508), han ville falle til bakken med begge øynene åpne og vendt mot himmelen (Bukhari-hadither, bind 5 nr. 170; bind 6 nr. 448), han ville svette voldsomt (Bukhari-hadither, bind 1, bok 1, kap. 1, nr. 2, s. 9; bind 2 nr. 544; bind 3 nr. 829, og han så og hørte ting som ingen andre gjorde – Bukhari-hadither, bind 1, bok 1, kap. 1, nr. 2, 3, s. 2–3; bind 4 nr. 458, 461; bind 6 nr. 447. Dette kan ha virket merkelig den gang, men siden den gang har andre mennesker opplevd noen av disse symptomene når de har hatt et epileptisk anfall.

16. Muhammed sa at engelen Gabriel viste seg for ham, og at han ved en anledning fysisk påførte ham smerte.

Han lurte på om de kom fra Satan, men hans kone overbeviste ham om at de kom fra Gud.

Spørsmål: I Matt 1:18 og Luk 2:7, er Kristi jomfrufødsel uforenlig med hans preeksistens, slik Rudolph Bultmann og Wolfgang Pannenberg mente?

Svar: Nei. Det virker bare uforenlig for frafalne teologer som tror på en gud som må oppfylle deres begrensninger. Kristus eksisterte fra før, men dette hindret ham ikke i å:

1. Midlertidig og frivillig å velge å ikke bruke noen av sine egenskaper og skjule noe av sin herlighet (Hebreerne 2:9; Johannes 17:5; Filipperne 2:7).

2. Å fremstå som hva Han ville, inkludert som et menneske (Filipperne 2:8)

3. Faktisk å ta på seg menneskelighet og bli et menneske. (Hebreerne 2:14-17)

4. Å komme til jorden i utgangspunktet som voksen, barn, spedbarn eller embryo, eller på hvilken måte Han måtte ønske.

Faktisk begrenset ikke Kristi foruteksistens som den Allmektige Gud Ham i det hele tatt. De eneste begrensningene for den Allmektige Gud er selvpålagte begrensninger. Gud kan ikke lyve (Hebreerne 6:18; Titus 1:2), kan ikke fornekte seg selv (2. Timoteus 2:13) og kan ikke bli fristet av det onde (Jakob 1:13).

Spørsmål: I Matt 1:18–21, skjedde «bebudelsen» etter at Maria var blitt gravid, eller før hun ble gravid, ut fra Luk 1:26–31?

Svar: Josef og Maria er to forskjellige personer. Engelen talte til MARIA i Lukas 1:26–31 før hun ble gravid. Engelen talte til JOSEF etter at Maria var blitt gravid og Josef hadde vurdert å skille seg fra henne, i Matteus 1:18–21.

Spørsmål: Hvem var de ebionittiske kjetterne i Matt 1:18 og Luk 2:7, og hva trodde de på?

Svar: Ebionittene hadde et «lavt» syn på Kristus; de trodde at han stammet fra Gud Faderen, men ikke at han var Guds Sønn. De mente at Jesus kunne kalles Gud som en æresbetegnelse, men at han ikke var guddommelig. Ebionittene mente at jødiske skikker fortsatt burde praktiseres. De benektet Kristi jomfrufødsel og hevdet at han var født av Josef (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 21, s. 451), og de aksepterte bare en forkortet versjon av Matteusevangeliet (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 10.7, s. 428).

Spørsmål: Hva var stjernen over Betlehem da Kristus ble født, ifølge Matt 2:2, 7, 9?

Svar: Selv om Skriften ikke sier det eksplisitt, var det sannsynligvis Guds shekinah-herlighet, ettersom «stjernen» kunne lede dem til en bestemt landsby og til og med et bestemt hus.

Spørsmål: Hvem andre nevnte denne stjernen i øst som de vise mennene så, i Mt 2:2,7?

Svar: En rekke tidlige forfattere nevner dette.

Ignatius (ca. 100–117 e.Kr.) «Brev til efeserne», kap. 19, s. 57

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) «Dialog med jøden Tryfon», kap. 88, s. 237

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) Irenaeus’ «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 9.2, s. 423

Tertullian (198–220 e.Kr.) «Om avgudsdyrkelse», kap. 9, s. 65

Hippolytus (222–234/5 e.Kr.) «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 7, kap. 15, s. 108

Origenes (225–249 e.Kr.) betraktet den som en ny stjerne, ikke et eksisterende himmellegeme, i Origenes’ «Mot Celsus», bok 1, kap. 48, s. 422.

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.), kap. 8, s. 671

Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) nevner i «Kanonisk brev», kap. 13, s. 277, de vise mennene, men ikke stjernen.

Athanasius (318 e.Kr.) «Hvem sin fødsel ble forvarslet av en stjerne på himmelen for å kunngjøre for verden den som var født? For da Moses ble født, ble han skjult av foreldrene sine: … Men vitnet til Kristi fødsel var ikke et menneske, men en stjerne på den himmelen hvorfra Han kom ned.» *Inkarnasjonen av Ordet*, kap. 38.5, s. 55.

Spørsmål: I Matt 2:11 virker det rimelig å tro at de vise mennene som kom for å tilbe Jesus, var kjent med Daniels messianske profeti, hadde studert den og innsett at Messias’ komme var nær. Kjenner du til noen henvisninger i skriftene til zoroastrierne eller andre persere (folk fra Midtøsten) til Daniels profeti om Messias?

Svar: Daniel bodde en stund i Persia og hadde kontakt med de persiske vise mennene og astrologene. De vise mennene var en stamme av zoroastriske/mediske prester, på samme måte som levittene var prester og tempeltjenere i Israel. Jeg er ikke kjent med zoroastrisk litteratur, men jeg er ikke sikker på om mange er det, ettersom muslimene antakelig har ødelagt mye av den. Zoroastrierne hadde mindre beskyttelse under muslimene enn «bokens folk», det vil si kristne, jøder og sabier. Muslimsk litteratur inneholder hyppige henvisninger til zoroastrierne, og så vidt jeg vet finnes det ingen henvisninger i muslimsk litteratur til at zoroastrierne skulle komme.

Spørsmål: Hvorfor gikk de vise mennene inn i et hus i Matt 2:11, siden Jesus ble født i en krybbe i Luk 2:7?

Svar: Jesus ble født i en stall fordi det ikke var plass på vertshuset. Josef og Maria ville ikke ønske å bo i en stall lenger enn nødvendig. De hadde flyttet inn i et hus da de vise mennene kom.

Moderne vestlige julesanger fremstiller vanligvis de vise mennene som om de kom den samme natten som Jesus ble født. Faktisk kom de en stund etter det. Ortodokse kirker feirer jul den 25. desember, men feirer de vise mennenes ankomst i midten av januar.

Spørsmål: En kommentator sier: «Jesus kom, ikke som den militære erobreren i Åpenbaringen 19, men som den lidende tjener (Jes 53) og den ydmyke leder (Sak 9:9). Guds rike blir derfor innviet (Mt 3:2; 4:17; 10:7; 11:12; 12:28; Mark 1:15; Luk 9:9, 11; 11:20; 21:31–32), men ikke fullendt (Matt 6:10; 16:28; 26:64)». Hva betyr dette? Er riket i nåtiden eller i fremtiden? Eller ble det innviet med inkarnasjonen i Betlehem, og vil det bli fullbyrdet ved Kristi gjenkomst?

A: Jeg vet ikke hvilke kommentatorer du henviser til, men jeg er enig med dem. Da Jesus kom første gang, kom han som en lidende tjener, ikke som en militær erobrer, til stor fortvilelse for zelotene. Guds rike viste seg da Jesus var på jorden, og det er i oss nå. Guds rike har imidlertid ikke kommet med makt, og vil ikke komme før Jesus kommer tilbake i Åpenbaringen.

Spørsmål: I Luk 2:22–38, ble Jesus fremstilt i tempelet (i Jerusalem), eller tok Josef familien med seg til Egypt etter at de vise mennene kom, slik det står i Matt 2:13–18?

Svar: Begge deler.

1. Jesus ble fremstilt i tempelet i Jerusalem omtrent førti dager etter at han ble født. Deretter vendte de tilbake til Betlehem på vei til Egypt. Etter at Maria var klar, begynte de reisen.

2. I motsetning til vestlige julefortellinger kom de vise mennene ikke akkurat den natten Maria var i fødsel. De kom noen uker senere. Som en sidebemerkning gir østortodokse kristne vanligvis ikke gaver til jul. De gir gaver i midten av januar, når de tror de vise mennene kom.

Spørsmål: I Matt 3:17, sa Gud: «Dette er min elskede Sønn…», eller sa Gud: «Du er min elskede Sønn…», slik det står i Mark 1:11 og Luk 3:22?

Svar: Det kan være begge deler, av tre grunner.

1. Evangelistene omskrev ofte sitater. Men uansett ser vi meningen i at Gud Faderen kunngjorde for folkemengden at Han hadde lagt sin gunst på Jesus.

2. Gud Faderen kan ha sagt det på hebraisk og/eller arameisk, men evangeliene vi har, er på gresk.

3. Papias, en disippel av apostelen Johannes, skriver at Matteusevangeliet opprinnelig ble skrevet på hebreernes språk (arameisk?), og det kan ha blitt omskrevet da det ble oversatt til gresk.

Spørsmål: I Matt 3:17, Mark 1:11 og Luk 3:22, snakket Jesus da til seg selv?

Svar: Jesus henvendte seg ikke til seg selv. Han henvendte seg til Gud Faderen, som kalte ham «Min Sønn».

Spørsmål: I Mt 4:1 og Mk 1:12, ble Jesus sendt ut i ørkenen rett etter dåpen, eller ventet han noen dager, slik det står i Joh 1:29, 35, 43, for deretter å dra til Kana, slik Joh 2:1 antyder?

Svar: Selv om Jesus dro til Galilea en stund etter at disse fristelsene var over, sier ikke Matteus 4:11–12, Markus 1:13–14 og Lukas 4:13–14 noe om hvor Jesus befant seg umiddelbart etter at de 40 dagene var over. Det er derfor to ulike muligheter.

Dåp, deretter 40 dager, deretter Galilea: Det er sannsynlig at Johannes døpte Jesus på dagen som er beskrevet i Johannes 1:29–34. Deretter ble Jesus der én dag til (Johannes 1:35), og dagen etter bestemte han seg for å dra til Galilea (Johannes 1:43).

Bryllupet i Kana fant sted mye senere, enten på den tredje dagen i uken eller den tredje dagen etter ankomsten til Galilea. Det kunne ikke ha vært dagen etter Johannes 1:43 (som var etter Johannes 1:35), for da ville det ha gått fire dager, ikke tre.

Matteus 4:1 sier ganske enkelt at Jesus dro ut i ørkenen etter at han ble døpt. Markus 1:12 sier at Jesus dro ut i ørkenen «straks», men det kan likevel bety noen dager senere.

Dåpen, deretter 40 dager, deretter tilbake til Johannes: Johannes 1 sier aldri når Jesus ble døpt. Jesus kunne ha blitt døpt av Johannes omtrent 40 dager før Johannes 1:19. Etter Jesu fristelser vendte han tilbake til Johannes i Johannes 1:29.

Spørsmål: I Matt 4:1–11, var rekkefølgen på Jesu fristelser brød, stolthet og makt, eller var det brød, makt og stolthet i Luk 4:1–12?

Svar: Det finnes to svar, og begge kan være riktige.

1. Lukas bruker ganske enkelt ordet «og», noe som ikke nødvendigvis innebærer at han oppgir disse i rekkefølge. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 454–457, for mer om synspunktet om at Matteus følger rekkefølgen, mens Lukas ikke gjør det.

2. Dessuten ble disse og andre fristelser sannsynligvis presentert flere ganger i ulik rekkefølge i løpet av de førti dagene Jesus ble fristet.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i Matt 4:1–11, Mark 1:13 og Luk 4:1–13, forestille oss at «Gud» blir fristet av djevelen, slik Ahmad Deedat hevder?

Svar: Satan kan prøve å gjøre hva som helst, men fordi Satan fristet Jesus, gjør Satans handlinger på ingen måte Jesus mindre.

Jesus var 100 % Gud, men Han var også 100 % menneske. Hvis Jesus som Gud bare hadde vist seg som en slags fantom, kunne Han ikke blitt fristet. Men fordi Jesus var fullt ut menneske, og som soningsoffer for menneskene, måtte Han oppleve det alle mennesker opplever.

Spørsmål: I Matt 4:1–11, Mark 1:13 og Luk 4:1–13 – hvem tok initiativet til at Jesus skulle dra ut i ørkenen for å bli fristet, og hvorfor?

​​Svar: Det greske ordet for «å friste», peirazo, og «fristelse», peirasmos, kan bety «å lokke til det onde», men i verdslig gresk litteratur betyr det «å prøve». Jesus ble ikke bortført av djevelen, slik en muslim hevdet, for da Jesus befalte Satan å forlate ham i Matteus 4:10, måtte Satan gå. Det var snarere Gud som tok initiativet; Den Hellige Ånd ledet Jesus ut i ørkenen for å konfrontere djevelen. Djevelen førte Jesus til et høyt fjell og til tempelkanten, men både Satan og Jesus visste at Satan ikke hadde lov til å gjøre ham noe. Så allerede før Jesu tjeneste i det hele tatt hadde begynt, ble det vist at Satan ikke ville ha noe grep om Jesus eller få ham til å falle. Jesus kunne motstå fysiske begjær for å tilfredsstille åndelige behov.

Spørsmål: Hvordan gjenspeiler Satans fristelser av Jesus i Matt 4:1–11 og Luk 4:1–13 Satans fristelser av Eva i 1. Mos 3:6?

Svar: Selv om de ikke er identiske, bruker Satan ofte lignende taktikker om og om igjen, og det er sannsynligvis fordi de fortsatt fungerer godt for Satan. Men mens Adam og Eva falt i den frodige hagen, seiret Jesus i ørkenen. Mens Israel ikke var trofast i ørkenen i 40 år, var Jesus trofast i ørkenen i 40 dager. Når vi blir fristet, er det en mulighet for oss til å vise at han som er i oss, er større enn han som er i verden, slik 1. Johannes 4:4 sier.

Eva så at den forbudte frukten var:

1. God å spise [fysisk appetitt],

2. en fryd for øyet [skjønnhet, øyets begjær],

3. attraktiv for å oppnå visdom [øynene skal åpnes, og man skal bli som Gud og kjenne godt og ondt [gudlignende makt etter å ha fulgt Satans befaling].

Jesus, som fastet, ble fristet med:

1. At steiner skulle bli til brød [fysisk appetitt],

2. Å kaste seg ned fra tempelets tak [å vise seg frem],

3. Myndighet over alle jordens riker [gudlignende makt under Satans befaling].

1. Johannes 2:16 nevner tre slags synder i verden: kjødets begjær, øynenes begjær og livets stolthet.

Selv om rekkefølgen på fristelsene var forskjellig i Matteus og Lukas, er det sannsynlig at Satan ikke bare fristet Jesus tre ganger og deretter ga opp. Snarere fristet Satan sannsynligvis Jesus om og om igjen.

Spørsmål: I Matt 4:1–11, Mark 1:13 og Luk 4:1–13: Siden Jesus er Gud, var han da ute av stand til å bli fristet og synde, eller var han som menneske i stand til å bli fristet og falle?

Svar: Dette er et paradoks som ofte kalles Kristi ufeilbarlighet. Fristelsene var ekte, ikke falske. Men utfallet var sikkert: Han ville ikke synde. Som det står i *Believer’s Bible Commentary* s. 1212: «Til tross for at Jesus ikke kunne synde, var fristelsen svært reell. Det var mulig for ham å bli utsatt for fristelser til å synde, men det var moralsk umulig for ham å gi etter.» I stedet for å være ute av stand til å synde, var Jesus i stand til å la være å synde. En grov analogi er om en liten somalisk piratbåt kunne angripe et amerikansk slagskip. Piratene trodde feilaktig at dette var et handelsskip som kunne kapres. Det gikk ikke bra for piratene. Hovedbåten deres ble raskt senket av det den amerikanske marinen kaller «ild fra håndvåpen» før de kom i nærheten av slagskipet.

Spørsmål: Bart Ehrman skriver: «I Matteus nekter Jesus å utføre mirakler for å bevise sin identitet; i Johannes er det praktisk talt den eneste grunnen til at han utfører mirakler.» *Jesus, Interrupted*, s. 103. I Matteus, i den andre fristelsen og andre steder, utfører Jesus ingen tegn for å bevise sin identitet. *Jesus, Interrupted*, s. 84

Svar: Ehrman setter likhetstegn mellom å ikke adlyde Satans ord eller de skeptiske fariseerne og å utføre tegn for mennesker som søker svar eller trenger hjelp. Jesus sa i Matteus 4:7 at grunnen til at han ikke kastet seg ned, var at man ikke skal sette Gud på prøve. Jesus «skyldte» ikke noen å utføre et eneste tegn; og han utførte aldri tegn for skeptiske mennesker som mente at Jesus skyldte dem det. Men Jesus utførte nådig tegn for mennesker som hadde tro, og styrket deres tro.

Spørsmål: I Matt 4:12 og Mark 1:14, etter Jesu fristelse, ble Johannes fengslet før Jesu tjeneste i Nasaret og Kapernaum, eller etter at Jesus kom til Galilea i Joh 1:43?

Svar: Bibelen sier følgende:

Joh 1:43 sier at Jesus bestemte seg for å vende tilbake til Galilea (ikke at han vendte tilbake den dagen) dagen etter at Johannes Døperen igjen sa at Jesus var Guds Lam. Johannes Døperen var ennå ikke arrestert.

Matteus 4:12 sier at da Jesus hørte om Johannes’ fengsling, vendte han tilbake til Galilea.

Markus 1:14 sier at etter at Johannes ble fengslet, dro Jesus til Galilea.

Hendelsesforløp:

1. Johannes sa igjen at Jesus var Guds Lam.

2. Allerede dagen etter bestemte Jesus seg for at han (før eller senere) skulle vende tilbake til Galilea.

3. Enten før Jesus dro til Galilea, eller etter at han hadde dratt, men før han ankom Galilea, ble Johannes fengslet.

4. Jesus kom til Galilea.

Spørsmål: Begynte Jesus sin tjeneste i Galilea, som det står i Markus 1:14, eller i Judea og Jerusalem, slik Johannes 1:35–42 [angivelig] sier? Har dette noen bestemt betydning eller betydning?

Svar: Johannes 1:35–42 sier ikke noe om at Jesus innledet sin tjeneste, men snarere om at han kalte disiplene Andreas og Peter. Dette var stedet hvor Johannes Døperen befant seg, ikke Jerusalem. Dagen etter, i Johannes 1:43, dro Jesus til Galilea og kalte Filip og andre disipler. Markus 1:14 sier ikke at Jesus begynte sin tjeneste i seg selv, men det sier at etter at Johannes ble fengslet, forkynte Jesus Guds gode budskap i Galilea.

Spørsmål: I Markus 1:12-13, dro Jesus ut i ørkenen i 40 dager etter sin dåp, eller dro han til bryllupsfesten i Kana på den tredje dagen, slik Johannes 2:1 sier?

Svar: Begge deler. «Den tredje dagen» var den tredje dagen etter at han kom til Galilea, ikke den tredje dagen etter dåpen, slik det står i *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 196, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1473. Et annet svar er at «den tredje dagen» var den tredje dagen i uken.

I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 9, s. 42, står det at den tredje dagen kan være den tredje dagen etter at han forlot Johannes Døperen. Selv om det står «den neste dagen» i Joh 1:29–35, 43, og dette kan referere til den samme dagen, er det usannsynlig; denne betydningen ville vært tydeligere hvis «den neste dagen» ikke hadde blitt brukt flere ganger.

Spørsmål: I Luk 3:22 om Jesu dåp, bør det da stå: «Du er min sønn, i dag har jeg avlet deg», ifølge Justin Martyr, [angivelig] Klemens av Alexandria, [angivelig] Augustin og andre, eller «Du er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag»? (Dette er første halvdel av en innvending som en muslim har fremført.)

Svar: La oss først se på implikasjonene av denne muslimens argumentasjon, dernest anvende den samme standarden på islam, deretter se på detaljene i denne manuskriptvarianten, og til slutt anvende dette på kristendommen generelt.

A. Implikasjoner av muslimens argument

La oss for et øyeblikk anta at muslimen har helt rett. At verset opprinnelig sa det muslimen hevder. Eller alternativt, la oss anta at vi bare kan være sikre på det som var felles i begge versjonene: «DU ER MIN SØNN». Gratulerer: Hvis Gud virkelig sa det, til hvem som helst, har muslimens egne ord nettopp motbevist islam og bevist at Koranen forteller en løgn om Allah. Koranen sier at det er svært galt å si at Allah er en far, eller at Allah har sønner (Sura 2:116; 4:171; 5:116,117; 6:100; osv.). Hvis Gud virkelig kalte Jesus «min sønn», så forteller Koranen en løgn om Gud. (Jeg antok at den muslimske spørsmålsstilleren var en ortodoks muslim, selv om jeg kanskje tar feil i dette.)

B. Bruk samme standard på islam

Denne varianten endrer ingen kristen lære, for begge uttrykkene er nevnt andre steder. Bibelens ufeilbarlighet innebærer at Bibelen var feilfri i de opprinnelige manuskriptene; det har sneket seg inn variasjoner i manuskriptene, men ingen som i vesentlig grad endrer tro eller praksis. I motsetning til dette tror de fleste muslimer at den arabiske Koranen i dag er en nøyaktig kopi av originalen på jorden, som igjen var en nøyaktig kopi av tavlene i himmelen (Sura 85:20–22). Likevel har Koranen beviselig også gjennomgått endringer.

a) Sahih Muslim 2:2286, s. 500–501, nevner en tapt sura i Koranen. Den inneholder et omfattende sitat fra denne suraen, og den finnes ganske riktig ikke i dagens Koran.

b) En tidlig koranversjon («Ubai») som overlevde Uthmans standardisering, manglet den første og den siste suraen. (De er ikke bare revet ut; de har aldri vært der.) Den befinner seg i dag i Al-Azhar-museet i Kairo.

c) Abu Yunus, den frigitte slaven til ‘Aisha, transkriberte en kopi av Koranen for ‘Aisha. Den var litt annerledes i sura 2:238. «Abu Yunus, den frigitte slaven til ‘A’isha, sa: ‘A’isha (må Allah være fornøyd med henne) beordret meg til å transkribere en kopi av Koranen for henne og sa: Når du kommer til dette verset: ‘Hold bønnene og den midterste bønnen’ (2:238), så gi meg beskjed; så da jeg kom til det, ga jeg henne beskjed, og hun dikterte til meg (slik): Hold bønnen og den midterste bønnen og ettermiddagsbønnen, og stå opp i sann lydighet mot Allah. ‘A’isha (må Allah være fornøyd med henne) sa: «Slik har jeg hørt det fra Allahs sendebud (fred og Allahs velsignelser være med ham).» Sunan Nasa’i, bind 1, nr. 475, s. 340

d) «Deretter åpenbarte Allah for oss et vers som senere ble blant de opphevede.» Bukhari, bind 5, bok 59, kap. 27, nr. 416, s. 288.

«Fortalt av Anas bin Malik: … Det ble åpenbart et vers i Koranen om dem som ble drept ved Bi’r-Ma’una, som vi pleide å resitere, men som senere ble opphevet. Verset lød: ‘Fortell vårt folk at vi har møtt vår Herre. Han er fornøyd med oss, og Han har gjort oss fornøyde.’” Bukhari, bind 4, bok 52, kap. 19, nr. 69, s. 53. Se også al-Tabaris historie, bind 7, s. 156.

Andre henvisninger til opphevede vers er: Bukhari, bind 4, bok 52, kap. 9, nr. 57, s. 45, Bukhari, bind 4, bok 52, kap. 184, nr. 299, s. 191, Bukhari, bind 5, bok 59, kap. 27, nr. 416, s. 288, og Bukhari, bind 5, bok 59, kap. 27, nr. 421, s. 293 – alle gjentar det samme om det samme verset.

e) Hadithene i Bukhari sier at deler av Koranen manglet og/eller var opphevet i bind 4, bok 51, kap. 12, nr. 62, s. 48–49, bind 4, bok 51, kap. 19, nr. 69, s. 53; bind 6, bok 61, kap. 3, nr. 510, s. 479–480, bind 6, bok 61, kap. 4, nr. 511, s. 480.

f) Noen av de andre stedene hvor det finnes varianter (ikke bare når det gjelder vokaler) er:

Sura 11:46 Abu Dawud bind 3, fotnote 3383, s. 1116

Sura 18:76 Abu Dawud bind 3, fotnote 3384, s. 1116

Sura 18:86 Abu Dawud bind 3, fotnote 3385, s. 1116

Sura 24:35 Abu Dawud bind 3, fotnote 3387, s. 1116

Sura 34:23 på grunn av vokaler, men i ett tilfelle en konsonant. Abu Dawud bind 3, fotnote 3392, s. 1117

Sura 39:59 Dette sitatet bruker et feminint pronomen for «sjel», mens de velkjente lesemåtene har et maskulint pronomen. Abu Dawud 3:3979, fotnote 3393, s. 1117

Sura 89:26 Abu Dawud, bind 3, fotnote 3399, s. 1118

Sura 89:25-26 Abu Dawud bind 3, fotnote 3408, s. 1119

Sura 12:23 Abu Dawud bind 3, fotnote 3411, s. 1120

Sura 2:58 Abu Dawud bind 3, fotnote 3413, s. 1121

Sura 24:1 (manglende eller et ekstra «r»: Faradnaha (og som vi har forordnet) mot flertallets farradnaha (som vi har beskrevet i detalj)) Abu Dawud, bind 3, fotnote 3414, s. 1121

g) En rasjonalisering av endringer i Muhammeds levetid: Ifølge sura 22:52 blander Satan alltid noe inn i en profets ord, men Gud må oppheve det. Dette kan være en forklaring på hvorfor fire forskjellige muslimske historiske kilder rapporterer at sura 53:19–20 opprinnelig sa at man kunne håpe på forbønn (hjelp) fra fire avgudinnene.

Ville den muslimske spørsmålsstilleren være fornøyd med Bibelen hvis kristne bare ødela bevisene og brente alle manuskriptene bortsett fra én foretrukket versjon? På den ene siden skulle man tro det ikke, bortsett fra at det er akkurat det ‘Uthman gjorde da han beordret folk til å levere inn sine eksemplarer av Koranen for å bli ødelagt, og han ga ut andre eksemplarer på nytt. Imidlertid er dagens Koraner ikke engang identiske med ‘Uthmans tekst. For eksempel, variant: Sura 6:160a (6:159a i Yusuf ‘Ali): «…sekter, jeg tilhører dem ikke på noen måte;» (på ‘Uthmans tid) mot «…sekter, du har ikke den minste del i dem:» al-Tabari bind 15, s. 181 og fotnote 323.

C. Detaljer om denne manuskriptvarianten

«Du er min Sønn, den elskede; i deg har jeg funnet behag.» (s. 4 (3. århundre), Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus, det bysantinske leksjonariet, noen italikanske manuskripter, sahidisk koptisk, etiopisk, georgisk, Augustinus). Augustinus hadde den første lesemåten ifølge Aland m.fl. (4. reviderte utgave), så den muslimske spørsmålsstilleren tok feil da han plasserte Augustinus i den andre kategorien.

«Du er min Sønn, i dag har jeg født deg» (Bezae Cantabrigiensis, noen italienske manuskripter, Justin Martyr, Dialog med Trypho, kap. 88, s. 244 (skrevet ca. 138–165 e.Kr.); Hilarius (355–367/368 e.Kr.), Methodius (270–311/312 e.Kr.), det apokryfe Nikodemus-evangeliet (gresk utgave, kap. 2; Apokryf barndomsberetning 54.)

«Du er min elskede Sønn, i dag har jeg født deg» (Klemens av Alexandria, 193–217/220 e.Kr.). Dette ligner på den andre lesningen, bortsett fra «elsket»-aspektet i den første lesningen. Dermed tok den muslimske spørsmålsstilleren feil da han plasserte Klemens av Alexandria i den andre kategorien.

D. Anvendelse på kristendommen generelt

Justin kan ha sitert fra hukommelsen, og selv gode mennesker kan gjøre små feil i hukommelsen. Vi tror ikke at Guds budskap er konsonantene og vokalene i Bibelen, men selve budskapet i Bibelen, og budskapet er uforanderlig, selv om man legger den andre lesningen til grunn, siden andre vers både sier at a) Jesus var elsket, og b) «i dag har jeg født deg» (Salme 2). Det som kan være en ærlig feil, et feilaktig minne, beviser ikke forfalskning – med mindre det at Aisha, Muhammeds kone, hadde et vers i Koranen skrevet med en annen betydning, beviser at hun også var en forfalsker.

Spørsmål: I Luk 3:22, beviser denne variasjonen i manuskriptet at en forfalsker var i sving, og at bibelverset ble endret for å fjerne at Jesus ble Guds sønn ved dåpen, i motsetning til ved fødselen eller før? (Dette er den andre halvdelen av muslimens innvending)

Svar: Overhodet ikke. Selv om vi ikke kjenner alle detaljene, finnes det fire muligheter, hvorav hver og en gir et tilfredsstillende svar.

Flere uttalelser: Kanskje Faderen kom med flere uttalelser. Hvorfor skulle Gud Faderen være begrenset til å kalle Jesus sin Sønn bare én gang her?

Én omfattende uttalelse: Kanskje Faderen bare sa én setning, og den lød omtrent slik: «Du er min elskede sønn, i hvem jeg har velbehag; i dag har jeg født deg.» Alle nedtegnet deler av dette riktig.

Hukommelsesfeil hos Justin Martyr: Justin Martyr, som kanskje siterte dette fra hukommelsen, gjorde en feil, og senere forfattere som hadde lest Justin Martyr og skrifter av tidligere forfattere som hadde lest Justin Martyr, kopierte denne feilen.

Bibelvariant: Noen før Justin Martyr kopierte feilaktig denne setningen her, og Justin siterte korrekt det som sto i hans Bibel.

For mange muslimer gjelder det at hvis noen endringer i Koranen, selv ikke-teologiske, beviser at den er en forfalskning, så bør alle eksemplarer av Koranen i dag brennes, fordi de også er forfalskninger. Den har endringer i forhold til Uthmans versjon (sura 159a (eller 160a) er bare ett eksempel. Og Uthmans standardiserte tekst skiller seg fra Ubais tekst, og begge utelot den tapte suraen. Faktisk innrømmer Koranen at Satan (i det minste midlertidig) også smugler litt av sin lære inn i profetens ord (sura 22:52). Som et eksempel på dette kan man se på den opprinnelige ordlyden i sura 53:19–20.

Spørsmål: I Luk 3:23, hvor gammel var Jesus da han begynte sin tjeneste?

Svar: Lukas 3:23 sier «omkring tretti», noe som kan bety mellom 25 og 35 år. Jesus ble født under Herodes den stores regjeringstid, som døde i år 4 f.Kr., og Jesus begynte sin tjeneste etter at Johannes Døperen hadde begynt sin. Johannes begynte sin tjeneste i det 15. året av Tiberius Cæsars regjeringstid, som var år 28 e.Kr. Dersom man anser de arkeologiske dateringene som nøyaktige nok, var Jesus altså rundt 33 til 35 år gammel. Dessuten var Pontius Pilatus bare prefekt i Judea fra år 26 e.Kr. til 36/37 e.Kr., så Jesus må ha blitt korsfestet før den tid. Det beste anslaget vi har, er at Jesus begynte sin tjeneste rundt år 30 e.Kr. og døde mest sannsynlig 3. april år 33 e.Kr.

Spørsmål: Hvordan ble Simon og Andreas disipler i Mt 4:12–13 mens Jesus var sammen med Johannes Døperen, siden Jesus ba dem følge ham til Galilea, slik det står i Mt 4:18–20, Mk 1:16–20 og Lk 5:1–11?

Svar: Først ble de «disipler» da Jesus var sammen med Johannes Døperen. Først senere, i Galilea, ble de spesielle disipler og senere utnevnt til apostler. Husk at Jesus hadde et stort antall disipler, hvorav noen forlot ham i Joh 6:66. I tillegg til disse hadde han spesielt utvalgte disipler, 72 i antall, i Luk 10:1. Til slutt hadde Jesus de tolv, som ble apostler, i Mark 6:7 og Joh 6:67.

Spørsmål: I Joh 1:35–37, fulgte Andreas og den andre disippelen Jesus dagen etter hans dåp, eller ventet de i 40 dager etter Jesu fristelser?

Svar: – Etterpå. Jesus ble døpt av Johannes (Matteus 3:13–17; Markus 1:9–11; Lukas 3:21–23), ble fristet i 40 dager (Matteus 4:1–11; Markus 1:12–13; Lukas 4:1–12) og vendte tilbake til Johannes (Johannes 1:29–32)

Spørsmål: Kan vi vite rekkefølgen på hendelsene i Jesu virke?

A: Vi kan bare vite rekkefølgen på enkelte hendelser. Mange kan imidlertid være svært forvirret når det gjelder rekkefølgen på evangeliene på grunn av tre misforståelser, som må avklares.

Ikke alle hendelser ble nedtegnet av evangelistene; de hevdet imidlertid heller aldri at de hadde gjort det. For eksempel er Johannes, som tidligere var en disippel av Johannes Døperen, forståelig nok taus om tiden mellom da Jesus ble døpt og da han sluttet seg til Jesus. Johannes 21:25 sier uttrykkelig at Jesus gjorde mange andre ting som ikke ble nedtegnet. Johannesevangeliet ble skrevet etter de andre evangeliene, og Johannes ser ut til å legge vekt på de delene de andre ikke nevnte.

Gjentakelse: Forestill deg at Jesus reiste gjennom de mange byene han besøkte i Galilea, Judea og Dekapolis, uten å gjenta en eneste befaling eller lignelse, og fortalte hver by noe helt annet. ikke særlig sannsynlig! Jesus fortalte sannsynligvis disse lignelsene mange flere ganger enn det som er nedtegnet i hvert evangelium, og folk snakket om Jesus mer enn det som er nedtegnet. Det er for eksempel et åpent spørsmål om Bergprekenen i Matteus og Prekenen på det flate stedet i Lukas var to hendelser, der han gjentok noen av sine læresetninger, eller én hendelse, der Jesus talte på et platå.

Ikke i rekkefølge: Evangelistene nedtegnet ikke alle hendelsene i rekkefølge, men de hevdet heller aldri at de nedtegnet dem i rekkefølge. Faktisk sier Papias, en disippel av apostelen Johannes, uttrykkelig at Markus ikke nedtegnet hendelsene i rekkefølge.

Innenfor hver overordnede periode av Kristi tjeneste hevdet ikke evangelistene at noe var i rekkefølge, bortsett fra i de følgende delene, der ordene «etter», «neste dag» osv. ble brukt. I spørsmålene om evangelieharmonien, se de uthevede ordene som angir markører for tid, rekkefølge og sted.

Spørsmål: Hva er en harmonisering av Jesu tidlige tjeneste i evangeliene?

Svar: Den tidlige tjenesten strekker seg frem til det tidspunktet da Johannes Døperen ble drept. Før vi går inn på rekkefølgen av hendelsene, er det nyttig å ha litt kjennskap til geografien.

Geografi: Galileahavet, innsjøen og Tiberias-havet er alle den samme ferskvannssjøen. Galilea ligger vest for Galileahavet, og Dekapolis ligger sørøst for Galileahavet. Betsaida ligger ved Galileahavet rett nord, og vest for den ligger Kapernaum ved bredden, med Korazin rett nord for Kapernaum. Magdala ligger ved bredden rett vest for Galileahavet, og Kana ligger rett vest for den. Nain ligger sørvest for Galileahavet, omtrent 10 miles (16 kilometer) fra bredden. Landet til gerasenene, Gennesaret eller gadarenene er enten alle det samme stedet eller steder som ligger svært nær hverandre øst og sørøst for Galileahavet. I «Hard Sayings of the Bible», s. 373, står det at Gerasa lå 30 miles (48 kilometer) sørøst for Genesaretsjøen, og at dets landområder ikke strakte seg helt til sjøen. Gadara lå fem miles (8 kilometer) sørøst for Genesaretsjøen, og dets landområder strakte seg helt til sjøen, noe som bekreftes av at Josefus nevner dette og av en mynt fra Gadara som viser et skip.

Rekkefølge: Det er viktig å skille mellom det som sies å være i rekkefølge og det som kan være i rekkefølge. For disse 65 hendelsene refererer tallene til hendelser som må følge de foregående tallene i rekkefølge. Bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan være i rekkefølge, men som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir markører for tid, rekkefølge og sted. De understrekte versene viser passasjer som sannsynligvis ikke er i kronologisk rekkefølge i evangeliet.

Tidlig tjeneste: Mt 4:12–14:12, Mk 1:14–6:29, Lk 3:19–20; 4:14–9:9, Joh 1:43–5:47

E1a1. I Kana på den tredje dagen (3. dag etter hjemkomsten til Galilea, etter at Johannes hadde talt, eller 3. dag i uken?), forvandler Jesus vann til vin. Det første mirakelet i Galilea, selv om hans tid ennå ikke er kommet. Joh 2:1-11

E1a2a. Under påsken (den 14. dagen i den første måneden) i Jerusalem driver Jesus ut pengevekslere. Joh 2:12-25

E1a2b. Jesus underviser Nikodemus om å bli født på ny. Joh 3:1-21

E1a3. På landsbygda i Judea vitner Johannes om Jesus. Joh 3:23-35

E1a4a. I Sykar i Samaria, på vei til Galilea, snakker Jesus med en samaritansk kvinne. Joh 4:1-42

E1b1. Johannes irettesetter tetrarken Herodes. Mt 14:3; Lk 3:19-20

E1b2a. Etter at Jesus får høre at Johannes er fengslet, vender han tilbake til Galilea og begynner å forkynne: «Guds rike er nær.» Mt 4:12-17, Mk 1:14-15; Joh 4:43-45

E1b2b. Fra Kana helbreder Jesus sønnen til en adelsmann i Kapernaum som sitt andre mirakel. Joh 4:46–54

E1b2c1. I Galilea og Nasaret leser Jesus fra en bokrull. Luk 4:14-15

E1b2c2. Jesus forklarer profetien, og jødene prøver å drepe ham. Luk 4:16-31

E1b2d1. Ved Galileahavet kaller Jesus Simon Peter og Andreas. Matt 4:18-20; Mark 1:16-18; Luk 5:1-10

E1b2d2. I Kapernaum driver Jesus ut en demon. Mk 1:21-28; Luk 4:31-37

E1b2e. Kallet til Jakob og Johannes. Mt 4:21-22; Mk 1:19-20; Lk 5:6-11

E1b2f. I Galilea helbreder Jesus de syke. Mt 4:23-25; Lk 4:40-44

E2a. Bergprekenen, inkludert Fadervår. Mt 5:1–7:29

E2b. Om kvelden helbreder han Simons svigermor og andre. Mt 8:14-17; Mk 1:29-34; Lk 4:38-39

E2c. Jesus ber alene. Mk 1:35-38; Lk 4:42-44

E2d. Reise gjennom Galilea. Mk 1:39

E2e. Helbreder en sladderaktig spedalsk. Mt 8:1-4; Mk 1:40-45; Lk 5:12-15

E2f. Jesus trakk seg ofte tilbake til øde steder for å be. Luk 5:16

E2g1. I Kapernaum helbreder Jesus en lam. Mk 2:1-12; Lk 5:17-26

E2g2. Kaller Matteus/Levi. Mt 9:9-13; Mk 2:13-17; Lk 5:27-32

E3c1. Ved sjøen i Galilea: prisen for å følge Jesus. Mt 8:18-22

E3c2. I Nasaret helbreder Jesus den lamme. Mt 9:1-8

E3c3. Johannes’ disipler spør om faste. Mt 9:14-17; Mk 2:18-22; Lk 5:33-39

E2h1. En sabbat befant Jesus seg på en åker; henvisning til David. Mt 12:1-8; Mk 2:23-27; Lk 6:1-11

E2h2. I synagogen helbreder Jesus en forkrøplet hånd. Mt 12:9-14; Mk 3:1-6; Lk 6:6-11

E2h3. Folkemengder følger Jesus. Mk 3:7-12

E2i1. På en fjellside ber Jesus hele natten til Gud. Luk 6:12

E2i2. Jesus utnevner de 12 disiplene. Mk 3:13-19; Lk 6:13-16

E2j1. Bergprekenen. Luk 6:17–49. Hvis den var den samme som i Matteus, burde den hete «Prekenen på platået».

E2j2. I Kapernaum helbreder Jesus hundreførerens tjener. Matt 8:5-13; Luk 7:1-10

E3a. En stund senere i Jerusalem, under en høytid [sannsynligvis i den 7. måneden], ved bassenget helbreder Jesus en mann som hadde vært lam i 38 år. Joh 5:1-15

E3b. Liv gjennom Jesus. Joh 5:16–47

E3c. I Nain helbreder Jesus enkenes sønn. Luk 7:11-17

E4. På vei til gadarenerne/gerasenernes land stiller Jesus stormen fra båten. Mt 8:23-27; Mk 4:35-41; Lk 8:22-26 (Merk: Stormer forekommer oftere om høsten og vinteren)

E5a. I Gennesaret helbreder han to demonbesatte menn; demonene går inn i svinene. Mt 8:28-34

E5b. Helbredelse av den demonbesatte mannen fra Gerasa [Gennesaret]. Mk 5:1-20; Lk 8:26-39 (Merk: Gadara, Gennesaret og Gerasa refererer mest sannsynlig til samme sted.)

E6. Oppvekking av Jairus’ datter og kvinnen med blødningen. Mt 9:18-26; Mk 5:21-43; Lk 8:40-56

E7. Mens han gikk videre, helbredet Jesus to sladderglade blinde menn. Mt 9:27-31

E8. Mens de var på vei ut, helbreder Jesus en stum besatt. Fariseerne anklager Jesus for å drive ut demoner ved hjelp av Beelsebub. Det nevnes ikke at Jesus svarer på denne anklagen på dette tidspunktet.) Mt 9:32-34

E9a. Jesus drar til mange byer og landsbyer. Mt 9:35-38; Mk 6:6

E9b. Jesus sender ut de tolv. Mt 10:1-42; Mk 6:7-13; Lk 9:1-9

E9c. Jesus forkynner i Galilea. Mt 11:1

E9d. Døperen Johannes sender en beskjed fra fengselet, og Jesus forteller lignelsen om barna på markedet. Mt 11:2-19; Lk 7:18-35

E9e. Mens de spiser hos fariseeren Simon, salver en syndig kvinne med en alabastkrukke Jesu føtter med olje. Jesus taler om å elske mer og å elske mindre. Luk 7:36-50

E10. Umiddelbart trekker Jesus seg tilbake til et fjell. Mk 6:45-46

E11. Senere, ved Gennesaret, helbreder Jesus mange. Mk 6:53-56

E12a. Han irettesetter byene i Galilea. Mt 11:20-24

E12b. På den tiden forkynte Jesus hvile for de utmattede. Mt 11:25-30

E13. Jesus trekker seg tilbake fra det stedet. Mt 12:15-21

E14. I et hus der det var for trangt til å spise, tror Jesu familie at han er fra vettet. Mk 3:20-21

E15. Jesus helbreder en blind mann som er besatt av en demon. Mt 12:22-23

E16. Jesus snakker om de sterke mennene i huset og blasfemi mot Den Hellige Ånd. Mt 12:24-37; Mk 3:22-30

E17. Jesu mor og brødre. Mt 12:46-50; Mk 3:31-35; Lk 8:19-21

E18. Første krav om et tegn, og profetien om tre dager og netter. Mt 12:38-45

E19. I Galilea fra båten: lignelsen om såmannen. Mt 13:1-23; Mk 4:1-20; Lk 8:1-15

E20. Lignelsen om ugresset. Mt 13:24-30

E21. Lignelsen om lampen på stativet. Mk 4:21-25; Lk 8:16-18

E22. Lignelsen om det voksende frøet. Mk 4:26-29

E23. Lignelsen om sennepsfrøet. Mt 13:31-35; Mk 4:30-34

E24. I huset forklarer han lignelsen om ugresset. Mt 13:36-43

E25. Lignelsene om den skjulte skatten, perlen og garnet. Mt 13:44-53

E26. Jesus vender tilbake til Nasaret; profeten uten ære. Mt 13:53-58; Mk 6:1-6 (Augustin og noen andre mener også Lk 4:16-30.)

E27. Hvordan Johannes Døperen ble drept. Mt 14:1-12; Mk 6:14-29; Lk 9:7-9

I denne listen over 65 hendelser var 0 hendelser felles for alle fire, 13 hendelser var felles for de tre synoptikerne, 1 hendelse var felles for Matteus og Lukas, 4 hendelser var felles for Matteus og Markus, 4 hendelser var felles for Matteus og Lukas, 4 hendelser var felles for Markus og Lukas, 15 hendelser var kun i Matteus, 7 hendelser var kun i Markus, 7 hendelser var kun i Lukas, og 8 hendelser var kun i Johannes.

Spørsmål: Hvilke sentrale forutsetninger ble lagt til grunn for Jesu tidlige virke i evangeliene?

Svar: Alt bygger på antakelser, og her er de antakelsene jeg har lagt til grunn.

a) Noen av passasjene fra Johannes ble plassert i den midtre perioden der de også kunne passe inn her. Evangelieharmonien i «The NIV Study Bible» plasserer Johannes’ passasjer annerledes.

b) Evangeliene var i kronologisk rekkefølge, bortsett fra der det er understreket, noe som forekommer på mer enn 10 steder.

Spørsmål: I Joh 1:43–50, kalte Jesus disse disiplene til å følge ham på dette tidspunktet, eller utnevnte han dem til apostler senere, slik det fremgår av Mt 4:18–22, Mk 1:14–20 og Lk 5:1–11?

A: Begge deler. Jesus kalte dem til å følge ham på det tidspunktet, men utpekte dem først senere som de tolv. I boken *When Critics Ask*, s. 405, skilles det mellom deres første møte og deres endelige kall. Der påpekes det at de i Johannes 1:39 bare var sammen med Jesus den ene dagen.

I dag kaller Gud oss først til å være hans barn. Mange mennesker kaller han senere til større tjeneste, og noen kaller han senere til enda større tjeneste.

Q: I Matt 4:17; 10:7; Mark 1:15; Luk 8:10; Joh 3:5 – er Guds rike og himmelriket identiske, eller er det en liten forskjell mellom de to?

Svar: Mange har sett på dem som identiske; du vil ikke være en del av det ene hvis du ikke er en del av det andre. Matteus bruker begge begrepene, mens Markus, Lukas og Johannes bare bruker «Guds rike». Jesus bruker begge begrepene i påfølgende vers i Matteus 19:23–24. I «The New International Bible Commentary» (s. 1123) står det at jødene på den tiden ikke bare var tilbakeholdne med å uttale Guds egentlige navn (Jahve), men også «Elohim». Derfor brukte de «ha-shem» (navnet), «maqom» (sted) og «shamayim» (himmelen) som synonymer. I stedet for å si «Guds rike» kunne noen jøder derfor si «himmelriket».

Andre ser en liten forskjell: himmelriket er stedet alle troende kommer til når vi dør, mens Guds rike er det vi tilhører nå, når vi er frelst.

Uansett hvilke ord som brukes, kan vi alle være enige om at vår frelse har både et nåtidsaspekt her på jorden og et fremtidsaspekt i himmelen (1. Korinterbrev 13:12; Filipperne 1:21–24) som først vil bli fullbyrdet når vi kommer til himmelen. I Johannes 3:5 mener noen at vannet refererer til fostervannet når et barn blir født, mens andre mener det refererer til dåpen. Det kan ikke bety dåpen, med mindre tyven på korset ikke ble frelst! Men det kan bety at en person ikke er en synlig del av Guds rike på jorden før vedkommende er døpt. På samme måte ønsker mange menigheter ikke at noen skal delta i nattverden før de er døpt.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus i Joh 4:26 så rask til å fortelle den samaritanske kvinnen at han var Messias, når han ellers virket motvillig til å gjøre det, for eksempel i Mt 16:13-20?

Svar: Det finnes to svar som utfyller hverandre: Tidspunkt og publikum.

Tidspunkt: Tidlig i sin tjeneste la Jesus ikke offentlig vekt på overfor jødene at han var Gud og at han var Messias. Mange jødiske ledere hadde vanskeligheter med å akseptere at Messias ikke kom med makt den første gangen. Jesus syntes å ønske at miraklene og læren hans først skulle tale for ham, for så senere i sin tjeneste å understreke at han var livets brød, den store «Jeg er», veien, sannheten og livet, og Messias. Men da Jesus snakket med den samaritanske kvinnen, var det svært tidlig i hans tjeneste.

Målgruppe: Samaritanerne ville ikke ha de samme vanskelighetene med å akseptere Jesus som Messias. Derfor fortalte han det klart og tydelig til den samaritanske kvinnen. Dessuten var det liten sjanse for at samaritanerne ville fortelle dette til mange jøder.

Spørsmål: Hvorfor høres Luk 6:12–49 og Luk 12:3–38 ut som Bergprekenen i Matt 5:1–7:29?

Svar: Det finnes tre forskjellige svar.

a. Jesus holdt sannsynligvis en lignende preken minst to ganger. Jesus talte til mange forskjellige folkemengder, og han ville sannsynligvis ha et lignende budskap ved flere anledninger. Ikke alle kunne ha hørt prekenen første gang.

b. Kanskje var det den samme prekenen, og hver forfatter skrev ned en omskriving av det han husket. En «slette» på toppen av et fjell er ganske enkelt det vi kaller et platå eller en mesa. Det er imidlertid ingenting, bortsett fra likheten i innholdet, som tyder på at det var den samme prekenen.

c. I boken *When Critics Ask*, s. 387, påpekes det at det bare står at Jesus sto på et flatt sted, ikke at folkemengdene gjorde det. At Jesus sto på et flatt sted for å forkynne til en folkemengde som satt på en fjellside, ville skape et naturlig amfiteater.

Uansett er Jesu lære tidløs og sann, uansett hvor mange ganger han sa den.

Spørsmål: Hvorfor finner vi ikke dette i Markus eller Johannes, men i Luk 6:12–19, Luk 12:3–38 og Matt 5:1–7:29?

Svar: De ulike evangelistene nedtegnet forskjellige detaljer. Dessuten ble Johannes-evangeliet svært sannsynlig skrevet sist, og det ser ut til å inneholde en ekstra dybde som de andre ikke har, samtidig som det hopper over ting som allerede var nevnt av de andre evangelistene.

Spørsmål: I Luk 6:17, sto Jesus på et flatt sted for å undervise dem, eller satt Jesus, slik det står i Matt 5:1?

Svar: Det finnes to svar, og begge er sannsynligvis riktige.

Prekenene i Matteus og Lukas er sannsynligvis fra to forskjellige anledninger. Videre kan det hende at selv når Jesus sto, ville han sette seg etter å ha snakket lenge nok. Husk at en preken kunne vare i flere timer, og det vi har i både Matteus og Lukas, er bare sammendrag.

Spørsmål: Nevnte Jesus i Matt 5:3 de «fattige i ånden», eller bare de fattige i Luk 6:20?

Svar: Jesus kan ha sagt begge deler. Både Matteus og Lukas gjengir i egne ord det Jesus lærte. Disse to prekenene kan ha vært holdt ved forskjellige anledninger, og Jesus kan ha sagt begge deler. På den annen side kan disse to prekenene ha vært den samme. Den ene ble holdt på et fjell, og den andre på en slette. Det kan ha vært én preken på et platå, som er et flatt område på toppen av noen fjell.

Uansett forstår vi at Jesus henviste til dem som var trengende og erkjente at de var trengende.

Spørsmål: I Mt 8:2 leser vi om en spedalsk som kom til Jesus, tilba ham, ba ham om å helbrede ham, og Jesus renset ham. Men i Lk 17:12– leser vi om ti menn som var spedalske, og som Jesus møtte i en landsby. De sto langt unna, løftet stemmen og sa: «Jesus, Mester, ha barmhjertighet med oss.» Og da Jesus så dem, trengte han ikke å røre ved dem, men sa til dem: «Gå og vis dere for prestene.» Og det skjedde at mens de gikk, ble de renset. Var det ti spedalske eller bare én? Hvis det var den samme historien, hvorfor er det da forskjeller i detaljene mellom de to evangeliene?

Svar: For det første kan vi være sikre på at det var flere enn elleve spedalske i Israel på denne tiden. De to hendelsene har helt forskjellige detaljer fordi Jesus helbredet spedalske flere ganger. Jesus helbredet en spedalsk (som senere spredte rykter) i Matteus 8:1–4, Markus 1:40–45 og Lukas 5:12–15. Mye senere, i Lukas 17:11–19, helbredet Jesus ti spedalske.

Spørsmål: Noen sier at de skriftlærde pleide å endre enkelte ord eller uttrykk når de kopierte manuskriptene av Skriftene, for å tydeliggjøre eller forenkle budskapet for leserne.

For eksempel finner vi i evangeliene at Markus i (Mk 2:4) sier at de fire mennene som bar den lamme og førte ham til Jesus for å bli helbredet, «de åpnet taket der han var; og da de hadde brutt det opp, senket de sengen der den lamme lå ned». Men Lukas sier i (Luk 5:19) at «de gikk opp på taket og senket ham ned gjennom taksteinene med sengen hans, midt foran Jesus». Det samme skjedde med Paulus’ brev. For eksempel uttrykket «Kristi ord» i (Kolosserne 3:16): Vi ser at skribenter i andre manuskripter har erstattet det med «Guds ord», «Herrens ord» og så videre. Er det riktig? Påvirker dette betydningen eller læresetningene?

Svar: Jeg ser ingen vesentlig forskjell mellom Markus 2:4 og Lukas 5:19. Begge er fullstendig sanne. De skrev det samme på forskjellige måter fordi de hadde ulike personligheter, perspektiver og skrivestiler. Vi har ikke evangeliene i bare «mono», men snarere i «kvadrofonisk lyd».

Noen ganger endret skribentene enkelte ord litt, tilsynelatende for å gjøre det lettere å forstå. Vi vet dette fordi vi har så mange manuskripter fra Det nye testamente, og vi kan se hva som ble endret. De aller fleste av disse har imidlertid ingen endring i betydningen. For eksempel står det mange steder i Filipperbrevet «Kristus Jesus» i mange manuskripter, mens det i mange andre står «Jesus Kristus». På de fleste av disse stedene er vi ikke sikre på den opprinnelige rekkefølgen, men det spiller egentlig ingen rolle.

Ingen av disse endringene påvirker noen kristne læresetninger eller praksiser, og ingen viktig læresetning er basert på bare ett enkelt vers. Hvis noe er viktig i Skriften, gjentar Gud det, vanligvis på en litt annen måte, slik at vi bedre kan se betydningsbredden.

Spørsmål: I Matt 8:5–13; 9:9–13: Helbredet Jesus hundreførerens tjener før han kalte Matteus (Levi), eller etterpå, slik Luk 5:27–32; 7:1–10 antyder?

Svar: Det kan være begge deler, siden ingen av evangeliene angir rekkefølgen, og det sies ikke at evangeliene er i kronologisk rekkefølge. Imidlertid sier begge at Matteus/Levi ble kalt etter at den lamme ble helbredet.

Spørsmål: I Mt 8:5–10, så hundreføreren Jesus direkte, eller så han ikke Jesus, men sendte venner i Lk 7:6?

Svar: Det finnes to mulige svar.

1. Hundreføreren henvendte seg til Jesus gjennom venner, ikke direkte. Matteus utelater denne detaljen og sier bare at hundreføreren kom til Jesus med sin bønn, uten å presisere at det skjedde gjennom venner. Kanskje ønsket Matteus ikke å tilsløre det faktum at Jesus hjalp en ikke-jøde, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 200. *NIV Study Bible*, s. 1453, legger til at på samme måte, da Pilatus pisket Jesus i Matteus 27:26, sier Matteus IKKE at Pilatus personlig pisket Jesus, men at han lot Jesus piske.

2. I utgangspunktet brukte hundreføreren venner. En sannsynlig årsak er at det på den måten ikke ville bli for pinlig dersom Jesus avslo denne forespørselen fra en ikke-jøde. Etter dette kom hundreføreren selv. Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 321–322, støtter dette synet.

Spørsmål: I Matt 9:18–25, Mark 5:23–43, Luk 7:11–17, 8:41–56 og Joh 11:1–44, i sin jordiske tjeneste, hvem var det Jesus vekket fra de døde, og hvorfor?

Svar: Alle disse tre miraklene priste Gud og viste at Jesus var Guds Sønn.

Enkens sønn i Luk 7:11–17. Kanskje kom den døde sønnen ikke så mye tilbake for sin egen skyld, men for sin mors skyld.

Jairus’ datter i Matteus 9:18-25; Markus 5:23, 35-43; Lukas 8:41-42, 49-56. I dette tilfellet var jenta døende, og Jesus ble forsinket fordi han var opptatt med å hjelpe en annen kvinne. Gud kommer kanskje ikke ofte for tidlig, men han er aldri for sent ute med å handle.

Lazarus i Johannes 11:1–44. Merkelig nok, selv om Jesus elsket Lazarus spesielt høyt i Johannes 11:3, utsatte Jesus ankomsten med to dager til i Johannes 11:7, da Lazarus var syk, helt til han var død. Dette kan i første omgang ha vært ødeleggende for Marias og Martas tro, men noen ganger prøver Gud bevisst vår tro for sin ære og for å gjøre oss sterkere i troen.

Spørsmål: I Matt 9:18, var Jairus’ datter død, eller var hun i ferd med å dø, slik det står i Mark 5:22 og Luk 8:42?

Svar: Først litt gresk, to ting som sannsynligvis ikke er svaret, og deretter det mest sannsynlige svaret.

Gresk

I Matteus 9:18 betyr den greske frasen arti eteleutesen «nettopp død» ifølge Greens bokstavelige oversettelse, eller «har nettopp dødd», men ikke «er nå i ferd med å dø» ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 230.

I Markus 5:22 betyr den greske frasen eschatus exei «til slutt». Ordet eskatologi stammer fra det første ordet.

I Lukas 8:42 betyr det greske ordet apethnesken «døende».

Ikke svaret: koma er som døden

Pusten til en person i koma er svært overfladisk, og det er vanskelig å si når vedkommende døde. Dette er imidlertid sannsynligvis ikke det riktige svaret, fordi Jairus hadde dratt for en stund siden, og en person i koma ville fortsatt være noe varm. Til slutt taler det mot dette at Jairus’ venner senere fortalte ham at datteren hans endelig var død.

Sannsynligvis ikke svaret: Jairus sa alle tre

Jairus var selv ikke sikker på om datteren hans fortsatt var i live da han snakket med Jesus, eller om hun allerede hadde gått bort mens han var på vei til Jesus. Så Jairus kan på et tidspunkt ha sagt at hun var død, på et annet tidspunkt at hun var ved dødens rand, og på et tredje tidspunkt at hun var i ferd med å dø. I alle de tre evangeliene sa imidlertid Jairus de aktuelle ordene til Jesus, og selv om han kan ha gjentatt sin bønn til Jesus tre ganger, med tre forskjellige formuleringer, er det neste svaret mer sannsynlig.

Svaret: Evangelistene omskrev

Andre steder i evangeliene er dialogene omskrivninger, ikke eksakte sitater, og fokuserer på hovedpoengene mens detaljer utelates. Når folk for eksempel kom hele dagen for å høre Jesu undervisning, men vi likevel kan lese beretningen på bare fem minutter, hva gjorde de da resten av tiden? Som det står i Johannes 21:25: «Det er mange flere ting som Jesus gjorde. Hvis alle disse ble skrevet ned, antar jeg at ikke engang verden selv ville ha plass til de bøkene som ville bli skrevet.» (BSB)

Tenk på dette: Det tar bare omtrent tre sekunder å lese hva Jairus sa i en hvilken som helst beretning. Da Jairus kom, snakket han da bare i tre sekunder til Jesus, og var deretter stille? – selvfølgelig tror vi ikke det. Men det betyr at hver evangelist valgte å utelate mange uvedkommende detaljer og ganske enkelt ønsket å gjengi hovedpoenget Jairus hadde. Uansett hvilken setning Jairus brukte – og han kan ha brukt mer enn én – var hans elskede datter i ferd med å gå bort.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Mt 9,24, Mk 5,39 og Lk 8,52 at hun bare sov?

A: Først det som sannsynligvis ikke er svaret, og deretter svaret.

Det som sannsynligvis ikke er svaret – vegetativ tilstand er som døden

Selv om søvn ofte brukes som en metafor for døden, kan det også være koma eller vegetativ tilstand. Jesus sa: «Barnet er ikke dødt, men sover» i Markus 5:39. Men i Markus 5:35, da Jairus’ venner sa til ham at han ikke skulle plage Jesus fordi datteren hans var død, var hun helt død, så vidt de kunne se.

Svaret:

Jesus ønsket å understreke at for ham er døden ikke annet enn at den fysiske kroppen sover.

Spørsmål: I Matt 9:22, 28, 29: Kan du forklare meg forskjellen mellom tro som helbreder og frelsende tro? For eksempel sier Jesus i Matt 9:22: «Datter, vær ved godt mot, din tro har gjort deg frisk», og i Matt 9:29: «Jesus rørte ved øynene deres og sa: ‘Det skal skje med dere etter deres tro.’» Og i Matt 15:28 «Da sa Jesus til henne: ‘Kvinne, din tro er stor; det skal skje for deg som du ønsker.’» Og datteren hennes ble straks helbredet. Er tro noe naturlig? Var troen som kom til uttrykk i helbredelsene Jesus utførte, noe som kom fra de som ble helbredet, eller ga Gud dem gjennom Den Hellige Ånd den troen som var nødvendig for helbredelsen, slik at Gud kunne bli herliggjort? I Ef 2:8: «For av nåde er dere frelst gjennom tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Jeg tolker dette slik at troen er Guds gave.

A: Du har stilt et dyptgripende spørsmål. Det korte svaret er at det bare finnes én tro: troen på Gud. Men denne troen kan komme til uttrykk gjennom fysisk helbredelse og et hellig liv, og denne troen kan også bli forvirret eller revet bort.

For et mer utdypende svar: La oss først se på tro generelt, og deretter på ulike aspekter ved troen. Selv om tro innebærer intellektuell tilslutning, viser Jakob 2:19 at den er mye mer enn det; den er tillit. Det finnes en kjent historie om at en berømt linedanser ved navn Charles Blondin på 1800-tallet gikk over Niagarafallene på en line mens han dyttet en trillebår. Noen sa til ham at de hadde tro på at han kunne klare det. Han sa at hvis de virkelig hadde det, så måtte de sette seg inn i trillebåren. Tro handler ikke bare om å si «jeg tror», men om å være villig til å sette seg inn i trillebåren. Stoler vi på Gud i en slik grad at vi ville være villige til å se dumme ut hvis Gud ikke holdt sitt løfte? Tro er noe prisverdig, og Hebreerbrevet 11 gir mange eksempler på ikke bare å tro intellektuelt, men å leve i tro.
Troen må ha det rette objektet; å oppriktig tro på en avgud vil ikke føre deg noe sted, eller i det minste ikke noe godt sted. Hvis en person tror på og praktiserer mange gode ting, men ikke tror at Jesus døde for våre synder og sto opp fra de døde, er troen deres forgjeves ifølge 1. Korinterbrev 15:1–8. De ble ikke helbredet ved å ha tro på helbredelse, tro på seg selv, tro på en eller annen helgen eller til og med tro på troen; de ble helbredet ved å ha tro på Jesus. Det er interessant at like før dette avsnittet, i Matteus 9:1–8, helbredet Jesus en lam, og det nevnes ingenting om hans tro, eller egentlig noe som helst om ham. Vi kan lett slutte at vennene hans hadde nok tro til å ta seg bryet med å bære ham til Jesus; og selv om han kanskje hadde tro, blir det ikke nevnt. Så selv om vi ikke kan ha frelsende tro for noen andre enn oss selv, kan vår tro være et effektivt redskap som Gud bruker i andres liv. På den andre siden av mynten valgte Jesus å ikke utføre mange mirakler i Nasaret på grunn av deres manglende tro, som beskrevet i Matteus 13:57–58.
Dessverre kan vår tro være delvis og ufullstendig når det gjelder tid, oppriktighet og omfang.

Tro bare en stund: Judas Iskariot trodde på Jesus nok til å forlate sitt tidligere liv og følge Jesus – i det minste en stund. Men allerede før Judas forrådte Jesus, stjal han fra pengesekken i Johannes 12:6. Judas dro til og med ut sammen med de elleve andre disiplene og forkynte på landsbygda i Matteus 10:4–16, men selv om mange menneskers tro kunne ha blitt styrket ved å se de store miraklene, hadde han ikke (eller kanskje det er bedre å si ville ikke ha) troen på at Gud ville sørge for hans økonomiske behov, og at han ikke trengte å stjele fra Jesus og disiplene. Så selv om jeg tror at de som virkelig er frelst aldri kan bli «avvalgt», tror jeg også på Bibelens advarsler om at noen som har blitt opplyst og smakt (men det står ikke at de har svelget) den himmelske gaven, kan falle fra og gå til evig fortapelse (Hebreerne 6:4-6).

Uoppriktighet og tro: Noen mennesker er som frøet som ble sådd på grunt jordlag; de har tro en stund, men blir så viklet inn i noe. De kan være ærlige og si at de ikke lenger har tro, eller være uærlige og hevde at de har tro, men være hyklerske. En person kan ha en oppriktig tro blandet med uoppriktighet, men være ærlig om det. Da Jesus spurte faren til en demonbesatt gutt om han trodde, svarte han: «Jeg tror; hjelp min vantro!» i Markus 9:24. Andre har ingen oppriktig tro, bare uoppriktig tro, slik som Simon, trollmannen, i Apostlenes gjerninger 8:18-22.

Troens omfang: Noen mennesker kan tro på Gud i de store tingene der det ikke finnes noe annet alternativ, men ikke tro på Gud i de små tingene. Noen, som Gideon, kan ha en enorm tro på at Gud vil redde dem i kamp med bare noen få soldater, men så ikke tro at Guds vei er den beste veien, i stedet for å tjene penger på å ha en avgud, slik Gideon skammelig nok gjorde i Dommernes bok 8:24-27. Samson var på samme måte.
Jeg tror ikke det finnes to typer tro, frelsende tro og helbredende tro; det finnes bare én tro (Efeserne 4:5). Men denne troen hos en person, som reagerer på Guds ord, kan – som et frø i Matteus 13:12–23 – vokse (enten mye eller bare litt), formere seg i andre, men den kan også visne og dø, og personen kan falle fra (Matteus 13:20–21). La oss se på fire eksempler på tro som døde, som en advarsel til oss:

Jesus lærte i Matteus 7:21–23 at det vil være mennesker som forkynner evangeliet (antagelig det sanne evangeliet) og til og med utfører mirakler i Jesu navn, noe jeg er sikker på at dere vil være enige i at krever stor tro. Likevel vil disse menneskene til slutt havne i helvete fordi de var ugjerningsmenn. Det er betydningsfullt at Jesus ikke sa: «Jeg glemte dere», «Jeg mistet dere» eller «Dere mistet deres frelse». I stedet sa Jesus til disse ugjerningsmennene med stor tro: «Jeg har aldri kjent dere.»

Kan en person som er på vei til helvete bli hjulpet av tro? Ja, i det minste for en kort stund. 2. Petersbrev 2:20–22 sier: «Hvis de faktisk har unnsluppet verdens fordervelse gjennom kunnskapen om vår Herre og Frelser Jesus Kristus, bare for å bli viklet inn i den og overvunnet av den igjen, er deres endelige tilstand verre enn den var i begynnelsen. Det ville ha vært bedre for dem å ikke ha kjent rettferdighetens vei enn å ha kjent den og deretter vende seg bort fra det hellige budet som ble overlevert dem. Om dem gjelder ordtakene: ‘En hund vender tilbake til sitt oppkast,’ og: ‘En vasket purke vender tilbake til å velte seg i gjørma.’” (BSB) Personen ble aldri frelst; vedkommende var alltid en hund eller en purke. Likevel «kjente» denne personen på en måte vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Deres kunnskap var tilstrekkelig til å løfte dem fra et syndig liv til et gudfryktig liv, men bare for en stund.

Mange mennesker får hjelp av Jesus, akkurat som de ni spedalske i Lukas 17:11–19. Jesus helbredet ti spedalske, men likevel var det bare én, en samaritaner, som kom tilbake og takket Jesus. «’Ble ikke alle ti renset?’ spurte Jesus. ’Hvor er da de ni andre? Var det ingen andre enn denne utlendingen som kom tilbake for å gi Gud ære?’ Da sa Jesus til ham: ’Stå opp og gå; din tro har gjort deg frisk!’» (BSB) De ni andre ble virkelig hjulpet fysisk, og ingenting tyder på at deres fysiske helbredelse ble tatt fra dem. Men fysisk helbredelse var alt de fikk; bare samaritanen kom til Kristus og priste Gud. Hvis jeg hadde et fysisk problem og måtte velge mellom en tro som helbredet og en tro som frelste, ville jeg ønske meg den troen som frelste og helbredet åndelig, mer enn den troen som bare helbredet fysisk. Gud gir tro som kan gjøre begge deler, men sørg for å legge vekt på Giveren, ikke bare gaven.

Vår tro må være sterk, slik Jakob 1:12 lærer oss; den må kunne holde ut selv under tøffe forhold; likevel varer troen hos noen bare en stund, før den dør ut. Jeg tror hele forskjellen ligger i om troen blir pleiet av Gartneren (Joh 15:1b) og om din tro er forbundet med Vintreet (Joh 15:1-8) eller ikke. Å ha tro, selv stor tro, vil ikke vare, med mindre den stadig blir pleiet av Gud. Så selv om troen er viktig, er det viktigere å nærme seg Gud. «Og nå gjenstår disse tre: tro, håp og kjærlighet; men den største av disse er kjærligheten.» (1. Korinterbrev 13:13 BSB)

Men hvilken rolle spiller den frelsende troen?

Frelsen er en gave fra Gud; den kommer ikke fra oss, og vi blir ikke frelst ved vår tro. Vi blir snarere frelst ved Guds nåde, gjennom vår tro, ikke ved gjerninger, slik Efeserne 2:8-9 sier. Dette korte, men komplekse versparet sier tre ting:

Det er ved nåde. Vi kan ikke «fortjene» vår frelse, ellers ville det ikke være nåde.

Det er gjennom tro. Troen har en annen rolle enn nåden. Troen er vårt svar på Guds initiativ.

Det er ikke gjerninger. Gjerninger har ikke samme rolle som nåde; de bidrar ikke til å fortjene vår frelse.

Gjerninger har en annen rolle enn tro; vi blir ikke frelst gjennom gjerninger, men gjennom tro.

Man kan derfor undre seg over om gjerninger i det hele tatt har noe med frelsen å gjøre. Paulus forutser dette spørsmålet og besvarer det i Efeserne 2:10. Gjerninger har en rolle i frelsen, men ikke den rollen som noen mennesker og mange katolikker lærer. Gjerninger er et resultat av vår frelse, ikke en forutsetning for den. Vi blir ikke frelst ved å tjene, men snarere frelst for å tjene. Hvis de to ikke går hånd i hånd hos en troende, kan man stille spørsmål ved om vedkommende virkelig er en troende, slik Jakob 2:14–25 gjør, men de har forskjellige roller.

Men siden det er feil å si at gjerninger har samme rolle som troen i vår frelse, slik noen katolikker hevder, er det også feil å si at troen har samme rolle som gjerninger i vår frelse, slik noen kalvinister lærer. I Hebreerbrevet 4:2 står det: «For også vi har mottatt det gode budskapet, akkurat som de gjorde; men det budskapet de hørte, hadde ingen verdi for dem, siden de ikke delte troen til dem som forstod det.» (BSB)

Når det gjelder om denne varige troen er en gave fra Gud eller vårt ansvar, er den begge deler. Gud gir oss troen som en gave, og vi kan og bør be om tro. Likevel har vi et ansvar for å tro og et ansvar for å løpe med utholdenhet (Hebreerne 12:1). Vi har et ansvar for å prøve og undersøke både oss selv og våre lærere (2. Korinterbrev 13:5-6). Likevel kan vi stole på at Gud besegler alle som er frelst med sin Hellige Ånd, «som er pantet på vår arv inntil forløsningen av dem som er Guds eiendom…» (Efeserne 1:14 BSB) Se www.BibleQuery.org i menyen til venstre under «Lære» og deretter under «Forutbestemmelse» for mer informasjon.

Spørsmål: Fikk Jairus i Markus 5:35 og Lukas 8:49 ny informasjon om at datteren hans var død?

Svar: Selv om det kan være begge deler, er det mer sannsynlig at det første er riktig.

a) Det kan være at Jairus visste at datteren hans var i ferd med å dø da han dro for å treffe Jesus, og da han kom tilbake, fortalte de ham at datteren hans nettopp hadde gått bort.

b) Det er mer sannsynlig at Jairus allerede visste at datteren hans var død, eller så godt som død, da han dro for å treffe Jesus, og da han var på vei tilbake, ble han i praksis fortalt: «Ikke plag Jesus lenger, du visste allerede at datteren din var død.»

Uansett var budskapet til Jairus: «Ikke plag Jesus, for ikke engang han kan gjøre noe med dette.» Jeg håper at vi aldri får en slik holdning, akkurat som Jairus valgte å ha tro og avvise en slik holdning.

Spørsmål: I Mt 10:2–5, Mk 3:16–18, Lk 6:13–16, Joh 1:45–47; 21:2 og Apg 1:13 – er listen over de tolv disiplene forskjellig, slik Asimovs Guide to the Bible s. 998 antyder?

Svar: Nei. Selv om rekkefølgen er noe annerledes, er listene de samme så lenge man har følgende forståelse.

Simon Barjona er den samme som Peter. Barjona betyr «bar» (sønn av) Jona. Simon er et hebraisk navn, og Peter er et gresk navn.

Matteus, tolleren = Levi, sønn av Alfeus, tolleren i Markus 2:13–17. Levi er et hebraisk navn. Matteus er også et hebraisk navn, en forkortet form av Matthias. Kanskje ønsket han seg et dekknavn som tolleren.

Jakob, sønn av Alfeus, er den samme som Jakob den yngre i Markus 15:40. Strongs konkordans sier at Jakob er en greskform av det hebraiske navnet Jakob.

Bartholomeus (i alle lister) er den samme som Natanael i Johannes 1:45–47; 21:2. Det arameiske navnet Bartholomeus var kanskje ikke fornavnet hans, men etternavnet, siden det betyr «Bar» (sønn av) Talmai/Tolmai/Talmar. Natanael er også arameisk og betyr «Guds gave».

Tadeus er den samme som Judas, sønn av Jakob, i Lukas 6:16 og Apostlenes gjerninger 1:13, på samme måte som Peter og Simon er én og samme person. Kanskje ønsket Thaddaeus etter korsfestelsen ikke å bli kalt Judas, på grunn av potensiell forveksling med Judas Iskariot. Judas er et hebraisk navn. Noen greske manuskripter nevner Thaddaeus, noen nevner «Lebbaeus», og noen sier «Lebbaeus, kalt/med etternavnet Thaddaeus». «Lebbaeus» er den greske formen av «Levi».

Judas Iskariot er utelatt fra Apostlenes gjerninger 1:13 av åpenbare grunner.

For de andre – Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, Johannes, Filip, Tomas og Simon den ivrige – blir vi bare oppgitt ett navn.

Man kan tenke seg at Natanael i Johannes 1:43–45; 21:2 ikke var den samme personen som Bartolomeus. Dette synet ville ikke innebære en feil i Bibelen, bare at Natanael var en disippel, men ikke en av de tolv disiplene.

Spørsmål: Hvordan skulle disiplene i Matt 10:9–10 ikke skaffe seg staver, og i Luk 9:3 ikke ta med seg en stav, siden de i Mark 6:8–9 skulle ta med seg bare én stav?

Svar: Kristne gir tre forskjellige svar, men det tredje svaret er det mest sannsynlige.

Flere turer: De kunne ha gjort flere turer. Den eneste grunnen til å antyde flere turer er imidlertid å forklare forskjellen mellom å ta med en stav og å ikke ta med en stav.

Ulike greske ord: «anskaffe» i Matteus er noe annet enn «eie» i Markus. De kunne ta med seg staven de allerede hadde, men ikke ta med seg en ekstra, eller noe annet for den saks skyld. Det greske ordet for «ta/anskaffe» i Matteus 10:9 kan bety å anskaffe i betydningen «ikke kjøp eller samle på disse tingene». Det greske ordet i Markus 6:8 betyr å eie. Problemet med denne tolkningen er at det greske ordet i Lukas 9:3 ganske enkelt er en annen bøyning av det samme greske ordet som i Markus 6:8.

Skriverfeil: Kanskje ble «bare» satt inn i stedet for «ikke» i de eksemplarene av Markus-evangeliet vi har. Selv om alle eksemplarene vi har sier «ikke», er forskjellen mellom «bare» og «ikke» på gresk tilføyelsen av det to-bokstavers greske ordet ei. I *Hard Sayings of the Bible*, s. 422–424, nevnes en skrivefeil av en annen art, der Matteus vanligvis var svært kjent med Markus, men her fulgte han Lukas. Med andre ord bør «bare/unntatt en stav» i Markus sannsynligvis være «ikke en stav», slik det står i Matteus og Lukas.

Spørsmål: I Matt 10:9–10, skulle disiplene ikke skaffe seg sko/sandaler, eller skulle de ta med seg sandaler slik Markus 6:8–9 sier?

Svar: Det greske ordet i Matteus kan bety «sko», mens det greske ordet i Markus ikke kan bety sko. Greens bokstavelige oversettelse gjengir ordet i Markus 6:9 som «sandaler som bindes under foten». Lukas 9:3 nevner ikke noe om sko eller sandaler.

Så, for å oppsummere, kunne de sannsynligvis ta med seg sandaler, men ikke sko, som ville vært bedre egnet for lange reiser. Dette stemmer overens med at de heller ikke skulle ta med seg staver.

Spørsmål: I Matt 10:22; 24:13 og Mark 13:13, hva er egentlig det å holde ut til «enden» som Jesus snakket om?

Svar: Dette er slutten på den store trengselen.

Spørsmål: I Markus 1:15 står det: «Tiden er fullbyrdet, og Guds rike er nær», hvor det greske verbet eggizo brukes i fortid, noe som indikerer at Guds rike nærmet seg, men ennå ikke hadde seiret. Men i Mt 11:4-5 avslører Jesus at Guds rike er til stede i tiden og knyttet til hans person, fordi Matteus verken brukte uttrykket «Guds rike» eller verbet eggizo. Hvorfor er det denne variasjonen mellom de to evangeliene når det gjelder begrepet «Guds rike»?

A: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1) I Markus 1:15, ved begynnelsen av sin tjeneste, før Jesus kunngjorde hvem han var, sa han at tiden var fullbyrdet (fortid), for Guds rike er [nå] nær. Det er tiden som er fullbyrdet, ikke Guds rike som er fullbyrdet.

2) Matteus 11:4–5 nevner ikke Guds rike i det hele tatt, og enda mindre om det er i fortid eller nåtid. Jesus snakket i stedet om det gode budskapet som forkynnes for de fattige.

3) For oss er Guds rike nær, fordi det er inne i oss. Den fullstendige fullbyrdelsen av Guds rike ligger imidlertid først i fremtiden.

Spørsmål: Hvordan er Johannes i Matt 11:14 og Joh 1:21 den Elia som skal komme?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Elia selv viste seg ved forvandlingen, og Elia vil sannsynligvis bokstavelig talt dukke opp før Jesu gjenkomst, men Johannes Døperen er en annen person enn Elia.

2. Johannes oppfylte rollen som Elia i Malaki 4:5 i forbindelse med Kristi første komme, men Elia selv vil vise seg ved Kristi gjenkomst.

3. Som Arndt bemerker i *Bible Difficulties and Seeming Contradictions*, s. 127, sa Jesus ikke at Johannes var den gamle Elia som var kommet tilbake. Jesus sa snarere at Johannes var den Elia som skal komme.

4. Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) påpeker i sitt verk *Dialog med jøden Tryfon*, kapittel 49, at uttrykket om at en person «har en annens ånd» ble brukt andre steder i Bibelen, da Gud tok ånden som var over Moses og la den over Josva, og da Elisa mottok en dobbel del av Elias’ ånd. Ingen ville tolke disse to eksemplene som reinkarnasjon eller at de var den samme personen, fordi i begge disse tilfellene levde den eldre og den yngre samtidig.

Spørsmål: Støtter Matt 11:14 og Joh 1:21 reinkarnasjonen av Elia?

Svar: Nei. Den feilaktige læren om reinkarnasjon hevder at en person dør, forlater sin gamle kropp for alltid og kommer tilbake i en ny kropp. Elia døde aldri, og det var han (ikke Johannes Døperen) som viste seg for Jesus under forvandlingen. Elia vil komme tilbake i sin egen kropp i endetiden. Tertullian (198–220 e.Kr.) besvarer dette spørsmålet godt i *A Treatise on the Soul*, kap. 35, s. 217–218. Han legger til at «ånden og kraften» ble gitt som ytre gaver ved Guds nåde.

Spørsmål: Hva er en harmonisering av Jesu virke i mellomperioden i evangeliene?

Svar: Den midtre perioden med 24 hendelser omfatter de to matingsunderverkene og strekker seg fra da Johannes Døperen ble drept og Jesus forlot Galilea, til tiden ved Cæsarea Filippi. Tallene refererer til hendelser som må følge etter de foregående tallene. Bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir markører for tid, rekkefølge og sted. De understrekte versene viser passasjer som sannsynligvis ikke er i kronologisk rekkefølge.

Midtre del av tjenesten: Mt 14:13–16:28, Mk 6:30–9:1, Lk 9:11–27, Joh 6:1–7:9

M1. Jesus og disiplene forlater Galilea og trekker seg tilbake til Betsaida. Luk 9:10

M2a. Folkemengdene finner Jesus. Luk 9:11

M2b. På bredden overfor Kapernaum forkynner Jesus for folkemengdene og helbreder. Mt 14:13–14; Joh 6:1–4

M3. På gresset (ikke i Gennesaret) utfører Jesus sin første matutdeling: 5 000 menn, pluss kvinner og barn, med 5 brød og 2 fisker. Det var jøder som hadde vært sammen med Jesus en dag. Det ble 12 kurver til overs. Mt 14:15-21; Mk 6:30-44; Lk 9:12-17; Joh 6:1-14

M4. På vei til Gennesaret, under nattens fjerde vakt, går Jesus og Peter på vannet. Mt 14:22-36; Mk 6:45-52

M5a. I Gennesaret helbreder Jesus menn. Mt 14:34-36; Mk 6:53-56

M5b. Jesus trekker seg tilbake til et fjell. Joh 6:15

M6a1. På vei til Kapernaum, etter å ha roet 3 eller 3 1/2 miles (4,8 eller 5,6 kilometer), ser disiplene Jesus gå på vannet. Joh 6:16-24a

M6a2. Umiddelbart kommer båten frem. Joh 6:24b

M6a3. Ved sjøen ved Kapernaum er Jesus livets brød. Joh 6:25-71

M6a4. Jesus blir i Galilea frem til løvhyttefesten. Joh 7:1-9

M6b. Fariseerne kritiserer Jesu disipler; rent og urent. Mt 15:1-20; Mk 7:1-23

M7. I Tyrus og Sidon helbreder Jesus datteren til en kvinne. Mt 15:21-28; Mk 7:24-30

M8. I Dekapolis helbreder Jesus den døve og stumme mannen. Mk 7:31-37

M9. I Galilea helbreder og underviser Jesus folkemengdene. Mt 15:29-31; Mk 8:1

M10. Ved bredden av Genesaretsjøen mater Jesus for andre gang en stor folkemengde: 4 000 menn, pluss kvinner og barn, med syv brød og noen få små fisker. De var hedninger som hadde vært sammen med Jesus i tre dager. Det ble sju kurver til overs. Mt 15:32-38; Mk 8:2-9

M11. Jesus drar med båt til Magadan/Dalmanutha. Mt 15:39; Mk 8:10

M12a. Fariseerne stiller sitt andre krav om et tegn fra himmelen. Mt 16:1-4; Mk 8:11-13

M12b. Jesus snakker om surdeig og de to måltidene. Mt 16:5-12; Mk 8:14-21

M12c. I Betsaida helbreder Jesus en blind mann. Mk 8:22-26

M12d. I nærheten av Cæsarea Filippi (der det var en stor stein), bekjenner Peter at Jesus er Kristus. Mt 16:13-20; Mk 8:27-30; Lk 9:18-20

M13. Jesus forutsier sin død. Mt 16:21-22; Mk 8:31; Lk 9:21-22

M14. Jesus sier til Peter: «Gå bak meg, Satan!» Mt 16:23; Mk 8:32–33

M15. Prisen for å følge Jesus. Mt 16:24-28; Mk 8:34-9:1; Lk 9:23-27

Spørsmål: Hvilke sentrale forutsetninger ble lagt til grunn i evangeliene for å skape en sammenheng i den midtre delen av Jesu virke?

Svar: Her er forutsetningene jeg brukte for å lage denne rekkefølgen av hendelser.

a) Evangeliene er i kronologisk rekkefølge når det gjelder den midtre delen av Jesu tjeneste. Selv om det kan være noen ting som ikke er i riktig rekkefølge, er det ingen grunn til å tro det.

b) Noen passasjer i Lukas, som jeg plasserte i den senere delen av Jesu virke, ville også passe inn i denne delen.

Spørsmål: I Mt 12,30 spør Bart Ehrman: «Noen av Jesu utsagn er gjengitt på lignende, men likevel avvikende måter. Et av mine favoritteksempler på dette fenomenet er de to utsagnene som er gjengitt i Matteus 12,30 og Markus 9,40. I Matteus sier Jesus: ‘Den som ikke er med meg, er mot meg.’ I Markus sier han: ‘Den som ikke er mot oss, er for oss.’ Sa han begge deler? Kunne han mene begge deler? Hvordan kan begge deler være sanne samtidig? Eller er det mulig at en av evangelistene har byttet om på ordene?» Jesus, Interrupted, s. 41

Svar: Helt ærlig er jeg fullstendig rådløs når det gjelder hvordan Ehrman kunne se dette som en motsetning. I Matteus 12:22–37 (som tilsvarer Markus 3:20–29) skjer dette når en demonbesatt mann blir ført til Jesus. Mye senere, ved en helt annen anledning, i Markus 9:38–41, blir Jesus fortalt om en annen som driver ut demoner. Så selvfølgelig kunne Jesus si forskjellige ting på forskjellige dager. Kanskje Ehrman på en eller annen måte mente det var motstridende at hvis noen var imot Jesus, kunne de også være imot hans etterfølgere, eller omvendt. Men Jesus forutså i Johannes 16:3 at hans etterfølgere ville bli forfulgt og drept fordi forfølgerne ikke kjenner Faderen eller Jesus. Jesus sa i Johannes 15:18–21: «Hvis verden hater dere, så forstå at den hatet meg først. Hvis dere var av verden, ville den elske dere som sine egne. Men verden hater dere fordi dere ikke er av verden, men fordi jeg har utvalgt dere fra verden. Husk det ordet jeg sa til dere: ‘Ingen tjener er større enn sin herre.’ Hvis de forfulgte meg, vil de også forfølge dere; hvis de holdt mitt ord, vil de også holde deres. Men de vil behandle dere slik på grunn av mitt navn.» Jesus identifiserte seg tett med sine etterfølgere i Matteus 25:34-46 i lignelsen om sauene og geitene. I Johannes 15:1-8 sier Jesus at vi er i ham slik grener er forbundet med en vinstokk.

Spørsmål: Hvordan kan «den som ikke er imot oss, er for oss» i Markus 9:40 og «La ham ikke hindre ham» i Lukas 9:50 sammenlignes med Lukas 11:23: «Den som ikke er med meg, er imot meg»?

Svar: Det finnes to forskjellige svar.

Kopieringsfeil: I *Hard Sayings of the Bible*, s. 466–467, står det at praktisk talt alle greske manuskripter fra før det åttende århundre i Lukas 11:23 lyder «mot dere … for dere» i stedet for «mot oss … for oss». «When Critics Ask», s. 390, påpeker også dette og sier at KJV tar feil her, da de bare brukte de senere manuskriptene. Uansett er det imidlertid ingen grunn til at disse uttalelsene må være like, siden de ble gitt på forskjellige tidspunkter.

Ulike typer mennesker: Personen i Markus 9:40 og Lukas 9:50 var en som ikke bare prøvde å drive ut demoner, men som faktisk lyktes med å drive ut demoner i Jesu navn. I motsetning til dette i Lukas 11:23 i en annen sammenheng irettesetter Jesus folk som hevdet at Jesus drev ut demoner ved hjelp av Beelsebub.

Uansett var mannen som drev ut demoner i Jesu navn sammen med Jesus, fordi han trodde på Jesus, selv om han befant seg et annet sted. I dag kan det være lett å tro at noen er annerledes fordi de befinner seg et annet sted, i en annen kristen menighet eller i en annen kultur, og gjør ting på en annen måte. Men hvis de er ekte brødre og søstre i Herren, så er de sammen med Jesus. Glem heller ikke at mennesker fra vår egen kultur, kanskje i vår egen menighet, som fornekter kristendommens grunnleggende læresetninger, er imot Jesus, uansett hvilke kulturelle sympatier vi måtte ha for dem.

Spørsmål: I Mt 14:15-21; Mk 6:30-44; Luk 9:12-17; Joh 6:1-14, ga Jesus da mat til 5 000 eller 4 000, slik det står i Matt 15:32-38 og Mark 8:2-9? Er det en allegorisk fortelling, og er det derfor han gjentok den? Eller skjedde hendelsen to ganger i virkeligheten, med forskjellige detaljer?

Svar: Det er ikke den samme historien, og begge er bokstavelig talt sanne.

De 5 000 mennene, pluss kvinner og barn (Matteus 14:21; Markus 6:34-44; Lukas 9:12-17), var jøder (Johannes 6:14-15) som hadde vært sammen med Jesus en dag (Johannes 6:35) og satt på gresset på den vestlige (jødiske) siden av Genesaretsjøen. Det ble brukt fem brød og to fisker (Matteus 14:17; Markus 8:19). Restene fylte 12 kurver (Matteus 14:20). Måltidet til de 5 000 er det eneste mirakelet som finnes i alle fire evangeliene.

De 4 000 mennene, pluss kvinner og barn (Matteus 15:38), var sannsynligvis hedninger, som hadde vært sammen med Jesus i tre dager (Markus 8:2) og satt på tørr mark på den østlige (ikke-jødiske) siden av Genesaretsjøen. Det ble brukt 7 brød og noen få små fisker (Markus 8:5,7). Restene fylte 7 kurver (Markus 8:8).

Begge nevnes i Matteus 16:7–11, samt i Markus 6:52. Jesus er villig og i stand til å ta seg av jødene, og Jesus er villig og i stand til å ta seg av hedningene.

Enten vi fokuserer på at Jesus matet 5 000 jøder i Johannes 6:14–35, eller ser at Jesus matet 4 000 antakelig ikke-jøder, eller begge deler slik Matteus 15:38; 16:7–11 og Markus 6:52, 8:2–8 lærer oss, må vi bestemme oss for om vi velger å stole på at evangelienes Jesus også evig vil gi oss mat.

Spørsmål: I Matt 14:15–21; Mark 6:30–44; Luk 9:12–17 og Joh 6:1–14, var det da bare menn som var til stede ved miraklet med å mate 5 000 med fisk og brød, slik det fremgår av Mark 6:44 og Joh 6:10?

Svar: Nei, det var ikke bare menn. Det greske ordet andres (andros i entall) er det samme i Markus 6:44, Lukas 9:14 og Matteus 14:21 og betyr i utgangspunktet «mann». Men Matteus 14:19–21 sier at det var omtrent 5 000 menn, i tillegg til kvinnene og barna.

I denne blandede folkemengden er det altså to muligheter:

a) Det var omtrent like mange menn som kvinner, og de satt sammen med familiene sine.

b) Det var langt flere menn enn kvinner og barn til stede. Så kanskje de fleste kvinnene ble hjemme.

Spørsmål: De fire evangeliene forteller historien om da Jesus matet folket, med de samme detaljene: (5 brød, 2 fisker, 5 000 som spiste, 12 kurver til overs). (Mt 14:15- ); (Mk 6:38-); (Luk 9:12- ); (Joh 6:3-). Spørsmålet er: I hvilken grad er denne hendelsen viktig, siden de fire evangeliene forteller den med de samme detaljene? Hvilke teologiske sannheter ligger i den, og hva er betydningen av den?

A: Denne hendelsen skjedde faktisk, selv om det også her lå en bevisst åndelig symbolikk. Akkurat som Jesus kunne utføre et mirakel og fysisk gi mat til 5 000 jødiske menn, i tillegg til kvinner og barn, kan du stole på at Jesus også vil gi deg åndelig næring.

Spørsmål: I Luk 9:52–53: Avviste samaritanerne Kristus og tok ikke imot ham, eller møtte en stor skare samaritanere Kristus i Joh 4:39–40?

A: Begge deler er sanne på tre forskjellige måter.

a) Disse to hendelsene fant sted på forskjellige tidspunkter i Jesu tjeneste. Mottakelsen skjedde tidlig i Jesu tjeneste, mens avvisningen skjedde sent i tjenesten, da de visste at Jesus var på vei til Jerusalem.

b) Disse hendelsene fant sted på forskjellige steder; når en gruppe mennesker, for eksempel en gruppe afrikanere, tar imot noe, betyr det ikke at alle afrikanere overalt må ta imot det samme på samme måte.

c) Men selv blant jødene var det noen som fulgte Jesus en stund og deretter vendte seg bort. I Johannes 6:66 står det at noen av Jesu disipler vendte tilbake og ikke lenger fulgte ham. Blant disse kan det ha vært både samaritanere og jøder.

Se «When Critics Ask», s. 390, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hva hadde samaritanerne imot jødene i Luk 9:52–53?

Svar: De og jødene hadde uenigheter både historisk, teologisk, religiøst, militært og politisk.

Historisk sett var samaritanerne hovedstadsområdet i det nordlige kongeriket. Etter Salomos tid forlot de den sanne tilbedelsen av Gud og tilba to gullkalver. Under eksilet var de en blanding av folk som var blitt igjen i landet og ikke-israelittiske bosettere som assyrerne hadde ført inn.

Nehemia nektet å la dem delta i gjenoppbyggingen av byen Jerusalem, og de var motstandere av å gjenoppbygge den. Den apokryfe boken Siraks bok 50:25–26 nevner samaritanerne, edomittene og filisterne som Israels tre forhatte nasjoner.

Teologisk sett trodde samaritanerne på Jesu tid at bare de fem første bøkene i Det gamle testamente var Skriften, og at Guds hus skulle bygges på Gerizim-fjellet (i Samaria), ikke i Jerusalem.

Religiøst sett skulle tilbedelsen av Gud i tempelet i Jerusalem utføres av prester som var etterkommere av Aron, assistert av etterkommere av Levi. Samaritanerne hadde sine egne prester og tempeltjenere.

Militært sett, da selevkidene forsøkte å tvinge jødene til å ofre til greske guder, hjalp samaritanerne selevkidene med å forfølge dem som ønsket å følge Gud og ikke tilbe avguder. Da makkabæeren Johannes Hyrkanos I kom til makten, brente han ned det samaritanske tempelet på Gerizim-fjellet og ødela byen Samaria i 127 f.Kr.

Politisk sett samlet Herodes den store inn midler for å gjenoppbygge det samaritanske tempelet på Gerizim-fjellet. Da samaritanerne imidlertid hørte at Herodes også hadde tenkt å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, nektet de å ta imot midlene.

Spørsmål: I Matt 16:4 og Mark 8:12, skulle det ikke gis noe tegn til folket, eller skulle det ikke gis noe annet tegn enn Jonas’ tegn, som nevnes i Luk 11:29–30?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Selv om Jona opplevde et mirakel, så ikke folket i Ninive det. Jona ga ikke folket i Ninive noe mirakuløst tegn som ba dem omvende seg; de hadde bare Jona og hans budskap. Det eneste «tegnet» de hadde, var ikke et mirakel de kunne observere, men en mann. Jona, som forkynte for ninivittene, var alt de hadde å se. Man kan si at Jonas’ budskap ble bekreftet av miraklet at han ble svelget av en stor fisk og overlevde. Ninivittene kunne imidlertid bare høre om miraklet; de så det ikke selv.

2. Dette står i kontrast til 2. Mosebok, der alle israelittene kunne se den mirakuløse skyen om dagen og ildsøylen om natten.

3. Jesus kom «i Jonas’ stil», ikke i den fra 2. Mosebok. Jesus kom ikke i himmelsk herlighet, og selv om han utførte mirakler som bekreftet budskapet hans, så de fleste ikke miraklene; de hørte bare om dem.

Sammendrag: Jesu plutselige ankomst på scenen lignet på Jona som kom til Ninive. Noen ganger vil folk bare akseptere noe hvis bevisene er i den formen de foretrekker å se. Både for dem som hørte på Jona og for dem som hørte på Jesus, var det nødvendig å lytte til et budskap og ikke lukke øynene og unnlate å se ting de ikke hadde forventet.

Spørsmål: Hvorfor ble det i Matt 16:4, Mark 8:12 og Luk 11:29–30 ikke gitt noen tegn til folket, siden Jesus utførte mange mirakler?

Svar: Selv om alle hadde hørt om miraklene Jesus utførte, var det de færreste som faktisk så noen av dem. De største forsamlingene som var vitne til miraklene – da han matet de 5 000 på gresset og de 4 000 på den tørre marken – utgjorde likevel bare en liten minoritet av befolkningen i Palestina på den tiden.

Både da og senere tjener mirakler til å styrke troen, men mirakler i seg selv klarer sjelden å omvende en person fra vantro til tro, spesielt hvis personen ikke ønsker å tro. Husk at noen av fariseerne faktisk så den forkrøplede mannens hånd bli helbredet rett foran øynene deres, og likevel ønsket de ikke å følge Jesus.

Spørsmål: Hva var Jesu nøyaktige ord i Matt 16:16, Mark 8:29 og Luk 9:20? I Matteus 16:16 står det: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» I Markus 8:29 står det: «Du er Kristus.» I Lukas 9:20 står det: «Guds Kristus.» Hva var den egentlige formuleringen av hans bekjennelse? Og hvorfor er det denne variasjonen i Peters svar?

Svar: Dette viser oss at evangelistene omskrev teksten og ikke tok med alle detaljer. Selvfølgelig er «Du er Guds Kristus» ganske enkelt en mer detaljert formulering av «Du er Kristus». Matteus gir flest detaljer. Vi vet heller ikke om dette ble sagt på gresk eller arameisk. Papias sier at Matteus opprinnelig skrev på «hebreernes språk» (arameisk), mens de tre andre evangelistene skrev på gresk. Så selv om vi kjenner betydningen av det Peter erklærte, kjenner vi ikke de eksakte ordene.

Spørsmål: I Luk 18:7, skal våre bønner være uopphørlige (kontinuerlige), eller var Jesus imot dem som trodde at deres bønner ville bli hørt på grunn av deres mange ord i Matt 6:7?

Svar: Begge deler er riktig. Gud ser på kraften i vår bønn, ikke på lengden på vår bønn. Vi skal be uten opphold (1. Tessalonikerbrev 5:17), men vi må ikke tro at det er de uopphørlige ordene som teller, men snarere vårt hjerte som teller. På samme måte skulle de på Nehemias tid bygge muren for å forsvare seg, men de skulle ikke stole på muren for sitt forsvar, men stole på Gud.

Spørsmål: Hva er en harmonisering av Jesu senere virke i evangeliene?

Svar: Det er viktig å skille mellom det som sies å være rekkefølge og det som kan være i rekkefølge. For disse 67 hendelsene refererer tallene til hendelser som må følge etter de foregående tallene. Bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir markører for tid, rekkefølge og sted. Hvis noen skulle tro at evangeliene alle var i kronologisk rekkefølge for denne delen av Jesu tjeneste, ville de ikke se noen problemer.

Senere tjeneste: Mt 17:1–20:34, Mk 9:2–10:52, Lk 9:28–19:28, Joh 7:10–11:57

L1. Etter omtrent åtte dager (eller seks dager) tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes til Forvandlingsfjellet (sannsynligvis Taborfjellet). Mt 17:1-8; Mk 9:2-8; Lk 9:28-35

L2. Ikke fortell dette før oppstandelsen. Mt 17:9; Mk 9:9-10; Lk 9:36

L3. Jesus snakker om Elia. Mt 17:10-13; Mk 9:11-13

L4. Dagen etter helbreder Jesus en epileptisk gutt som disiplene ikke klarte å helbrede. Mt 17:14-21; Mk 9:14-29; Lk 9:37-45

L5. I Galilea forutsier Jesus igjen sin død. Mt 17:22-23; Mk 9:30-32

L6a. I Kapernaum (på nordsiden av Genesaretsjøen) betaler Jesus tempelskatten med mynter som han finner i munnen på en fisk. Mt 17:24-27

L6b. På den tiden krangler disiplene om hvem som er størst (kan ha skjedd flere ganger). Mt 18:1-9; Mk 9:33-37; Lk 9:46-48

L6c. Johannes og disiplene ber en annen om å slutte å drive ut demoner i Jesu navn. Mk 9:38–41; Lk 9:49–50

L6d1. På vei til Jerusalem vil samaritanerne ikke ta imot Jesus. Luk 9:51-56

L6d2. Mens de vandrer langs en vei, en disippels forpliktelse: rever, døde, familie. Luk 9:57-62

L6d3. Jesus sender ut de sytti-to. Luk 10:1-24

L7a1. I Jerusalem under løvhyttefesten (den 5. dagen i den 7. måneden) kommer Jesus. Joh 7:10-52

L7a2. I Jerusalem: en kvinne som ble tatt på fersken i utroskap. Joh 8:1-11

L7a3. Jesu vitnesbyrd er gyldig. Joh 8:12-59

L7b. Jesus helbreder en blind mann, som går til fariseerne. Joh 9:1-41

L7c1. Jesus underviser om hyrden. Joh 10:1-21

L7c2. Under innvielsesfesten [vinter] i tempelområdet i Jerusalem sier Jesus: «Jeg og Faderen er ett.» Joh 10:22–39

L7c3. Jesus drar til stedet der Johannes Døperen hadde døpt. Joh 10:40-42

L7d1. Lovkyndiges spørsmål om hvem som er min neste. Luk 10:25-28

L7d2. Lignelsen om den barmhjertige samaritan. Luk 10:29-37

L7d3. [Sannsynligvis i Betania i Judea], den hengivne Maria og den arbeidsomme Marta. Luk 10:38-42

L7e. I Betania i Judea vekker Jesus Lasarus fra de døde. Joh 11:1-44

L7f. En dag fortalte Jesus disiplene sine hvordan de skulle be, ved hjelp av Fadervår (sannsynligvis for andre gang). Luk 11:1-13

L7g1. Jesus driver ut en stum demon, som blir beskyldt for å være i ledtog med Beelsebub. Luk 11:14-26

L7g2. En kvinne velsigner Jesu mor; Jesus er uenig med henne. Luk 11:27-28

L7h. Da folkemengdene ble større, sier Jesus at de bare har Jonas’ tegn. Luk 11:29-32

L7i1. Kroppens lampe. Luk 11:33-36

L7i2. Hos fariseeren uttaler han seks ve-ord. Luk 11:37-53

L7i3a1. I mellomtiden underviser han om å avsløre i lyset. Luk 12:1-7

L7i3a2. Å bekjenne Jesus for mennesker og blasfemi mot Den Hellige Ånd. Luk 12:8-12

L7i3b. Lignelsen om den rike dåren. Luk 12:13-21

L7i3c. Lignelsen om å være våken for herrens gjenkomst. Luk 12:35-48

L7i3d. Profetien om splittelse i familiene. Luk 12:49-53

L7i3e. Å tolke tidene. Luk 12:54-59

L7i3f Jesus nevner galileerne som omkom da Siloam-tårnet falt. Luk 13:1-9

L7j På en sabbat helbreder Jesus en lam kvinne. Luk 13:10-17

L6k. Lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen. Luk 13:18-21

L6l1. Mens han reiste gjennom byene og landsbyene, lignelsene om den trange porten og sorgen over Jerusalem. Luk 13:22-30

L6l2. På den tiden: Jesu sorg over Jerusalem. Luk 13:31-35

L6m. En sabbat i huset til en fremstående fariseer helbreder Jesus en mann med vannsott og forteller lignelsen om det store gjestebudet. Luk 14:1-24

L6n. Da store folkemengder var sammen med Jesus, talte han for andre gang om hva det koster å være disippel: foreldre, lignelsene om tårnet, kongen og saltet. Luk 14:25-35

L6o. Undervisning om små barn. Mt 18:10-11

L6p. Lignelsen om det fortapte fåret. Mt 18:12-14; Lk 15:1-7

L6q1. Lignelsen om den tapte mynten. Luk 15:8-10

L6q2. Jesus fortsatte med lignelsen om den fortapte sønnen. Luk 15:11-32

L6r. Lignelsen om den kloke forvalteren. Luk 16:1-15

L6s. Undervisning om tilgivelse og den ubarmhjertige tjeneren. Mt 18:15-35

L6t. Undervisning om Johannes og loven. Luk 16:16-17

L6u. Reiste fra Galilea til Transjordan. Mt 19:1-2; Mk 10:1

L6v. Læren om skilsmisse. Mt 19:3-12; Mk 10:2-12; Lk 16:18

L6w. Lignelsen om den rike mannen og Lasarus. Luk 16:19-31

L6x. Til sine disipler underviser Jesus om synd, lignelsen om treet som er plantet i havet og lignelsen om en tjeners plikt. Luk 17:1-10

L6y. På veien mellom Galilea og Samaria på vei til Jerusalem helbredet Jesus ti spedalske (…hvor er de ni andre?). Luk 17:11-19

L6z. Fariseerne spør hvordan Guds rike kommer. Luk 17:20-37

L7a. Lignelsen om den utholdende enken. Luk 18:1-8

L7b. Lignelsen om fariseeren og tolleren. Luk 18:9-14

L7c. Folk brakte spedbarn til Jesus for å få dem velsignet; disiplene irettesatte dem. Mt 19:13-15; Mk 10:13-16; Lk 18:15-17

L7d. Den rike unge herskeren stiller et spørsmål: … nåløyet. Mt 19:16-30; Mk 10:17-31; Lk 18:18-30

L8. Lignelsen om arbeiderne i vingården. Mt 20:1-16

L9. På vei til Jerusalem forutsier Jesus sin død og oppstandelse. Mt 20:17-19; Mk 10:32-34; Lk 18:31-34

L10a. Moren til Jakob og Johannes kommer sammen med dem for å be Jesus om noe. Mt 20:20-28; Mk 10:35-45

L10b. Da Jesus forlot Jeriko (sannsynligvis det gamle Jeriko), helbredet han to blinde menn som ropte: «Herre, Davids sønn, vær barmhjertig mot oss!» (BSB) Mt 20:29-34

L10c. Da Jesus kommer inn i Jeriko (sannsynligvis det nye Jeriko), helbreder han en blind mann, Bartimeus, som roper: «Jesus, Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (BSB) Mk 10:46-52; Lk 18:35-43

L11a. I Jeriko møter Jesus Sakkeus. Luk 19:1-10

L11b. I nærheten av Jerusalem (de to Jerikoene lå 15–17 miles, 24–27 kilometer, nordøst for Jerusalem) forteller Jesus lignelsen om de ti tjenerne og de ti minene. Luk 19:11–28

L12. Kaifas og Sanhedrin planlegger å drepe Jesus. Joh 11:45–53

L13. Derfor trekker Jesus seg tilbake til landsbyen Efraim. Joh 11:54

Spørsmål: Hvilke sentrale forutsetninger ble lagt til grunn i evangeliene for å skape harmoni i beskrivelsen av Jesu senere virke?

Svar: Alt bygger på forutsetninger, og hvis noen andre brukte de samme forutsetningene, ville de komme frem til en svært lik liste. Her er forutsetningene for den forrige sekvensen.

a) Alle evangeliene er i kronologisk rekkefølge når det gjelder Jesu senere virke. Selv om de kunne vært i feil rekkefølge, er det ingen grunn til å tro at de er det.

b) Noen av passasjene i Johannes, som er plassert her, kunne ha funnet sted i midten av Jesu virke.

c) Følgende hendelser skjedde bare én gang: forvandlingen, lignelsen om det fortapte fåret og den rike unge herskeren.

d) Oppvekkelsen av Lasarus, broren til Maria og Marta, skjedde omtrent samtidig som Jesus var i deres hus.

Spørsmål: Beviser Matt 19:16–17, Mark 10:18 og Luk 18:19 at Jesus ikke er Gud? (Muslimer har nevnt dette)

Svar: Nei, men det er viktig at vi her erkjenner at Jesus knytter sammen det at mannen kalte ham god, med påstanden om at Jesus er Gud. Enten:

a) var Jesus Gud, og han spurte mannen hvorfor han kalte Jesus «god», med mindre han erkjente at Jesus var Gud, eller

b) Jesus benektet at han var Gud, noe som fremgår av at Jesus ikke var fullstendig god.

Det kan ikke være begge deler. Er du enig?

Så, hvordan er det egentlig? Var Jesus fullstendig god (og Gud) eller ikke?

Er du altså enig i at Jesus var uten synd?

I Bibelen står det i 2. Korinterbrev 5:21, Hebreerbrevet 4:15 og 1. Petersbrev 1:18–19 at Jesus var uten synd.

Jesus spurte til og med i Johannes 8:46a: «Hvem av dere kan bevise at jeg har syndet?»

Jesus var forsiktig med å ikke bruke ordet «god» lettvint, men likevel kalte Jesus seg eksplisitt den gode hyrden i Johannes 10:11.

For muslimer sier Koranen i sura 3:45 at Jesus var ren. De muslimske hadithene sier at Jesus var uberørt av synd i Sahih Muslim, bind 4, nr. 5837 (s. 1261), Bukhari, bind 4, bok 55, kap. 38, nr. 641, s. 426, og Bukhari, bind 4, bok 54, kap. 10, nr. 506, s. 324.

Spørsmål: I Matt 19:16–30; Mark 10:17–31; Luk 18:18–30, hva er det egentlig Jesus sier er umulig for mennesker, men at alt (inkludert dette) er mulig for Gud?

Svar: Å komme inn i himmelriket (frelse) er både vanskelig og umulig uten Gud. La oss først se på den konkrete historien om den rike unge herskeren og deretter på generelle tilfeller for å se to anvendelser.

Den rike unge herskeren så ganske bra ut i begynnelsen, med sin forståelse av Guds lov. Likevel nådde han ikke opp til den rettferdigheten han trengte for å komme til himmelen, fordi han viste at hvis han måtte velge mellom rikdommen sin og å følge Jesus, kunne han ikke gi avkall på rikdommen sin.

Den første anvendelsen er at det ofte er vanskeligere for rike mennesker enn for andre å være rettferdige nok til å komme til himmelen, fordi det er så vanskelig for dem å stole på Gud hvis det innebærer at de må gi avkall på rikdommen sin. Abraham var svært rik, og han kom til himmelen, så det er ikke rikdommen i seg selv som er problemet. Det er kjærligheten til penger som er roten til all slags ondskap.

Men hvis vi generaliserer enda mer, har også ikke-rike mennesker problemer. Mennesker kan stole på sine egne evner, eller lengte etter sine syndige vaner, mindreverdige kjærligheter og til og med hat, slik at hvis Jesus skulle kalle dem til å forlate disse og følge Ham, ville de ikke forlate dem.

Faktisk er en annen anvendelse av dette at 100 % av alle mennesker som noensinne har levd, bortsett fra Jesus, kommer til kort når det gjelder den rettferdigheten de trenger for å komme til himmelen. Selv om Gud tilga alle våre tidligere synder og sa: «Bare ikke synd fra og med dette øyeblikket, så kommer du til himmelen», ville vi ikke klare det selv da. Våre hjerter er ikke fullkomne; vi har en syndig natur og trenger å bli renset.

På grunn av våre hjerter er det altså umulig for mennesker å komme til himmelen; og hvis det var slutten på historien, ville himmelen være tom for mennesker. Men det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Selv om våre hjerter ikke er fullkomne, vi har syndet i fortiden og fortsatt vil synde i fremtiden, har Gud, for hvem alt er mulig, skapt en vei for det syndige mennesket til å komme til himmelen. Den veien er Jesus Kristus. Det er litt som mannen som kom til Jesus for å få sin sønn helbredet, og Jesus spurte ham om han trodde. Mannen svarte: «Jeg tror; hjelp min vantro!» Vi bør være oppriktige og ærlige overfor Gud, men en del av å være ærlig overfor Gud er å bekjenne for ham når vi er uoppriktige og hyklere.

Den rike unge herskeren kunne ha sagt: «Jesus, jeg beklager, men jeg kan bare ikke gi avkall på rikdommene mine nå; jeg er slave av dem. Ha medlidenhet med meg, befri meg fra min trelldom under synden, og ta kontroll over livet mitt, slik det er, så jeg kan følge deg.» Men i stedet vendte den rike mannen seg bort. Corrie ten Boom var en kristen som overlevde nazistenes konsentrasjonsleir i Bergen-Belsen. En gang etter krigen, da hun holdt et foredrag om Guds kjærlighet, kom en mann fram etterpå for å håndhilse på henne. Hun kjente ham igjen som en av de grusomme vaktene i konsentrasjonsleiren. Etter krigen hadde han funnet Kristus, men Corrie, til tross for ordene hun nettopp hadde sagt til alle, klarte ikke å få seg til å håndhilse på ham. Hun ba stille: «Jesus, jeg kan ikke tilgi ham. Gi meg din tilgivelse.» Da, helt utrolig, strakte hun ut hånden og klarte å håndhilse på ham. (The Hiding Place, s. 238)

I vårt velstående samfunn kan vi som kristne noen ganger lett glemme det viktige begrepet om hvor avhengige vi er av Gud. Hvis du tror du kan oppnå alt du trenger å gjøre uten Gud, så er målene du sikter mot for lave. En fordel for fattige mennesker – definert som de som ikke vet hvordan de skal få mat om to dager – er at de vet at ekte selvhjulpenhet ikke er annet enn en illusjon for dem. Men egentlig er selvhjulpenhet en illusjon for alle.

Spørsmål: Var det moren til Jakob og Johannes som fremsatte denne anmodningen til Jesus i Matt 20:20, eller var det Jakob og Johannes som fremsatte anmodningen, slik Markus 10:35 sier?

Svar: Moren og sønnene kom alle sammen til Jesus. I Matteus 20:22 spør Jesus umiddelbart om dere (dvs. han henvender seg til Jakob og Johannes) er i stand til å drikke den koppen Jesus skal drikke. De (sønnene) sa at de var i stand til det.

Spørsmål: Hvorfor dro Jesus i Joh 14:2 for å forberede et sted for dem, siden himmelen var forberedt for dem fra verdens grunnleggelse i Mt 25:34?

Svar: Gud er både i tiden og utenfor tiden. Før tiden engang begynte, visste Gud hvem som skulle komme til himmelen, noe som forutsetter at Gud visste at Han ville forberede et sted for dem. Jesu død var nødvendig for å åpne himmelen for alle som skulle dit.

For å ta en enkel analogi: Når et par adopterer et barn, må de gjøre huset klart for barnet. Huset er allerede bygget, men paret kjøper kanskje en barneseng eller en seng, mat og kanskje pynt til feiringen.

I tillegg viser 1. Korinterbrev 3:11–15 at ulike mennesker får ulik belønning i himmelen.

Spørsmål: Helbredet Jesus i Matt 20:29–34 to blinde menn da han forlot Jeriko, eller én blind mann da han forlot Jeriko, slik det står i Markus 10:46–52?

Svar: Det er to muligheter.

To hendelser: Jesus kan ha helbredet den blinde Bartimeus, og også helbredet to andre blinde menn enten før eller etter Bartimeus. Når Jesus først hadde helbredet minst én blind mann, ville det faktisk være merkelig om byfolket visste om det, uten at en eneste annen blind person henvendte seg til Jesus for å bli helbredet. Det er sannsynlig at Jesus helbredet enda flere mennesker i Jeriko enn det evangelistene har nedtegnet. I boken *When Critics Ask*, s. 353, står det at hvis Jesus helbredet én blind mann da han kom inn i Jeriko, og noen så det og fortalte det videre, kan man være sikker på at det ville være andre blinde menn som ventet på Jesus da han forlot Jeriko.

Én hendelse: Markus 10:46–52 nevner bare én av de blinde mennene (Bartimeus). Kanskje var Markus ikke klar over at det var to blinde menn. Hvis det var to blinde menn, hvorav den ene het Bartimeus, er det selvfølgelig riktig, men upresist, å si at det var én blind mann.

Se også neste spørsmål for mer informasjon om de to byene som heter Jeriko.

Spørsmål: I Matt 20:29–34 og Mark 10:34–52, helbredet Jesus de blinde da han forlot Jeriko, eller da han kom inn i byen, slik det står i Luk 18:35?

Svar: Dette var sannsynligvis bare én hendelse som fant sted mens Jesus reiste mellom de to byene som heter Jeriko.

Det gamle Jeriko (Tell es-Sultan) ligger nordvest for det moderne Jeriko (er-Riha). Det ble ødelagt av Josva, men gjenoppbygget i 1. Kongebok 16:34. Det var hovedsakelig jøder som bodde der på Jesu tid.

Det nytestamentlige Jeriko (ved Tulul Abu el-’Alayiq) var først og fremst en ikke-jødisk by bygget rundt vinterpalasset til Herodes den store, som døde der rundt år 4 f.Kr. Stedet ligger omtrent 3/4 til 1 mile (1,2 til 1,6 kilometer) sør eller sørvest for det gamle Jeriko. Vinterpalasset hadde to bassenger, et stort romersk bad og seks private mikvaer, som var steder for jødisk rituell renselse. Et kart som viser palasset og bassengene i det nye Jeriko finnes i *New International Dictionary of the Bible*, s. 511–512.

Spørsmål: Hva er i evangeliene en «harmoni» for lidelsesuken, den siste uken før oppstandelsen?

Svar: Det er viktig å skille mellom det som sies å være i rekkefølge og det som kan være i rekkefølge. For disse 104 hendelsene refererer tallene til hendelser som må følge etter de foregående tallene. Bokstaver som a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir markører for tid, rekkefølge og sted. Hvis noen skulle tro at evangeliene alle var i kronologisk rekkefølge i denne delen, ville de ikke se noen problemer.

Lidelsesuken: Mt 21:1–27:66, Mk 11:14–15:47, Lk 19:29–23:56, Joh 12:11–19:42

P1. I Betania, seks dager før påsken, dagen før den triumferende inntoget, deltar Jesus på et gjestebud til ære for ham i huset til Simon den spedalske, hvor Maria serverte. Lasarus ligger også til bords der. Jesus blir for andre gang salvet av Maria med en pint nardusolje, verdt et års lønn, fra en alabastkrukke. (Merk at dette er byen der Lasarus bodde, ikke huset.) Judas Iskariot og disiplene klager. Joh 12:1-12a; Mt 26:6-13; Mk 14:3-9

P2. Jesus i Betfage ved Oljeberget. Mt 21:1; Mk 11:1-6; Lk 19:29-34

P3. Jesus ber dem hente et ungt esel og moren. Mt 21:2-6; Mk 11:2-6; Lk 19:29-34

P4. Disiplene kommer tilbake med eselet og føllet. Mt 21:7a; Mk 11:7-10; Lk 19:35; Joh 12:14-15

P5. På palmesøndag, den triumferende inntoget. Mt 21:7b-11; Mk 11:7-11a; Lk 19:35-44; Joh 12:12b-19

P6a. Jesus forutsier sin død, og Faderen taler fra himmelen. Joh 12:20-50

P6b. Jesus overnatter i Betania. Mk 11:11b

P6c. [Søndag eller mandag eller begge deler] Jesus driver pengevekslere ut av tempelet for andre gang. Mt 21:12-13; Lk 19:45-48

P6d1. I tempelet helbreder Jesus blinde og lamme. Mt 21:14-16

P6d2. Jesus overnatter i Betania. Mt 21:17

P7. Tidlig om morgenen neste dag [mandag eller tirsdag], på vei tilbake til Jerusalem, forbanner Jesus et fikentre. Mk 11:12-14. Merk at dette er Jesu andre besøk i tempelet.

P8. Tidlig om morgenen [tirsdag eller onsdag] forbanner Jesus et fikentre for andre gang. Mt 21:18–19a

P9a. Umiddelbart visner fikentreet. Mt 21:19b-22

P9b. Fikentreet visner. Mk 11:20-25

P10. Jesus går inn i tempelet, diskuterer autoritet (Mt 21:23-32) og driver ut pengevekslere for tredje gang. Mk 11:15-18 (Merk: Det ville være merkelig om Jesus drev dem ut den ene dagen og tillot dem å være der den neste.)

P11. Om kvelden forlater de byen. Mk 11:19

P12. En dag [tirsdag eller onsdag] i tempelet blir Jesus spurt om sin autoritet. Mk 11:27-33; Lk 20:1-8

P13. Lignelsen om vingårdsmennene. Mt 21:33-46; Mk 12:1-12; Lk 20:9-19

P14. Jesus forteller lignelsen om bryllupsfesten. Mt 22:1-14

P15a. Fariseerne og herodianerne spør om å betale skatt til keiseren. Mt 22:15-22; Mk 12:13-17; Lk 20:20-26

P15b. Saddukeerne spør Jesus om oppstandelsen. Mt 22:23-33; Mk 12:23-27; Lk 20:27-39

P16. Etter saddukeerne spør en fariseer om det største budet. Mt 22:34-40; Mk 12:28-33

P17a. Ingen stilte Jesus flere spørsmål. Mt 22:46; Mk 12:34; Lk 20:40

P17b. Mens fariseerne var samlet, stiller Jesus et spørsmål om Salme 110:1. Mt 22:41-45; Mk 12:35-37; Lk 20:41-44

P18a. Jesus irettesetter de skriftlærde og fariseerne. Mt 23; Mk 12:38-40; Lk 20:45-47

P18b. Jesus legger merke til enkens offergave. Mk 12:41-44; Lk 21:1-4

P19. Da Jesus forlater tempelet, profeterer han om dets undergang. Mt 24:1-2; Mk 13:1-2; Lk 21:5-6

P20. På Oljeberget underviser Jesus om endetiden. Mt 24:3-44; Mk 13:3-37; Lk 21:7-36

P21. Hver dag underviser Jesus i tempelet og tilbringer natten på Oljeberget. Luk 21:37-38

P22. Tre lignelser om Mesterens gjenkomst. Mt 24:45–25:30

P23a. Læren om dommen over sauene og geitene ved Jesu trone. Mt 25:31-46

P23b. To dager før påsken planlegger yppersteprestene og de eldste å arrestere Jesus. Mt 26:1-5; Mk 14:1-2; Lk 22:1-2

P24. Judas snakker i hemmelighet med prestene for å forråde Jesus. Mt 26:14-16; Mk 14:10-11; Lk 22:2-6

P25. På den første dagen av det usyrede brøds høytid forbereder de den siste nattverden. Mt 26:17-19; Mk 14:12-16; Lk 22:7-13

P26. Jesus vasker disiplenes føtter. Joh 13:1-18

P27. I et stort rom på øverste etasje (Mk 14:15) spiser de nattverden. Mt 26:20-29; Mk 14:17-25; Lk 22:14-23; 1 Kor 11:23-26

P28. Jesus sier at Judas vil forråde ham. Joh 13:18-28a

P29. Jesu nye bud om å elske hverandre. Joh 13:31-35

P30. Midt under den siste nattverden går Judas bort. Joh 13:28b-30

P31. Enten under den siste nattverden eller kort tid etter oppstår det en ny krangel om hvem som er størst. Luk 22:24-30

P32a1. Etter at Judas hadde gått, på vei til Oljeberget, forutsier Jesus at Peter vil fornekte ham tre ganger. Mt 26:30-35; Mk 14:26-31; Lk 22:31-38; Joh 13:36-38

P32a2. I Getsemane-hagen på Oljeberget. Mt 26:36-46; Mk 14:32-43a; Lk 22:39-46

P32b. Fra den siste nattverden til Oljeberget taler Jesus. Joh 14:1–16:33

P33. Jesu bønn før arrestasjonen. Joh 17:1-26

P34. Etter at Jesus er ferdig med å be, krysser de Kidrondalen og går inn i en olivenlund. Joh 18:1

P35. Arrestasjonen av Jesus. Mt 26:47-56; Mk 14:43b-52; Lk 22:47-53; Joh 18:2-11

P36. De drar til huset til Annas, svigerfar til ypperstepresten Kaifas. Luk 22:54; Joh 18:12-13.

P37. Jesus ble ført til Kaifas’ hus. Joh 18:24. Mt 26:56-57 og Mk 14:51-53 utelater det foregående og nevner bare dette.

P38a1. I eller i nærheten av yppersteprestens gårdsplass blir Jesus stilt for retten av Sanhedrin. Mt 26:57-68; Mk 14:53-65; Lk 22:66-71; Joh 18:12-14; Joh 18:19-23

P38b1. Fordi «denne disippelen» [Johannes] var kjent av ypperstepresten, gikk han inn i gårdsplassen. Deretter gikk han ut igjen og snakket med jenta/tjenestepiken/tjenerinnen som var på vakt, og førte Peter inn gjennom døren. Joh 18:15-16

P38b2. 1. anklage: I gårdsplassen kom en jente/tjenestepike/tjenerinne hos ypperstepresten, som sto ved døren, bort til ham (Mt), kom forbi (Mk) og så på Peter i lyset fra bålet, og sa til Peter at han var sammen med Jesus. Peter varmet seg i gårdsplassen. Mt 26:69; Mk 14:66-67; Lk 22:54-56; Joh 18:17a

P38b3. Første fornektelse: Peter fornektet Jesus og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke» (Lk), «Jeg vet ikke hva du snakker om» (Mt) eller «Jeg vet ikke og forstår ikke engang hva du snakker om» (Mk) foran dem alle (Mt). Mt 26:70; Mk 14:68; Lk 22:57; Joh 18:17

P38b4. Den andre runden med anklager: Da gikk Peter ut til porten (Mt), og en annen jente [allu] sa til folkemengden: «Denne mannen var sammen med Jesus fra Nasaret.» (Mt). Peter ble anklaget: «Du er også en av dem.» (Luk) Tjenestepiken (Mark) så Peter igjen og sa til folkemengden: «Denne mannen er en av dem.» (Mark) Peter ble spurt: «Er ikke også du en av hans disipler?» (Joh) Mt 26:71; Mark 14:69; Luk 22:58a; Joh 18:25a

P38b5. 2. benektelse: Peter sa med en ed: «Det er jeg ikke» (Joh), «Menneske [anthrope], det er jeg ikke.» (Luk) «Jeg kjenner ikke denne mannen!» (Mt), og benektet Jesus for andre gang. Mt 26:72; Mk 14:70a; Lk 22:58b; Joh 18:25b

P38b6a. Tredje runde med anklager: Omtrent en time senere (Luk) sa de som sto der [en liten folkemengde?] at Peter var en av dem, og nevnte hans galileiske aksent. Mt 26:73; Mk 14:70b; Luk 22:59

P38b6b En av yppersteprestens tjenere, en slektning av mannen som Peter hadde kuttet av øret på, konfronterte Peter med at han hadde sett ham i olivenlunden. Joh 18:26

P38b7. Tredje fornektelse: Peter forbannet og sa: «Mann, jeg vet ikke hva du snakker om» (Luk), «Jeg kjenner ikke denne mannen!» (Mt) eller «Jeg kjenner ikke denne mannen du snakker om!» (Mk, Joh), og fornektet Jesus for tredje gang. Umiddelbart, mens de fortsatt var i huset, galte hanen. Jesus så på Peter (Mt 26:74–75; Mk 14:71–72; Lk 22:60–62; Joh 18:27).

P38c. Judas henger seg. (Tauet røk enten før eller etter at han døde.) Liket faller ned og sprekker opp. Yppersteprestene kjøper åkeren der Judas’ lik ligger. Åkeren ble kalt Akeldama. Mt 27:1-10; Apg 1:18-19

P38a2. Soldatene håner, slår og binder øynene på Jesus. Luk 22:63-65

P39. Ved daggry spurte det jødiske rådet Jesus (eller spurte ham igjen): «Hvis du er Kristus, så si det til oss.» Og de kom til en beslutning. Mt 27:1; Mk 15:1; Lk 22:66-71

P40a. Nå var det tidlig om morgenen, og Jesus, ledsaget av prestene, forlot Kaifas’ hus og begav seg til Jesu rettssak foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Matt 27:2; Mark 15:1; Luk 23:1; Joh 18:28-38.

P40b. Natten før rettssaken for Pilatus hadde hans kone en drøm om at hun ikke ville ha noe med å dømme Jesus å gjøre. Mt 27:19

P41. Jesu rettssak foran Pilatus. Mt 27:11-14; Mk 15:1-15; Lk 23:1-6; Joh 18:28-37

P42. Pilatus sender Jesus til Herodes. Luk 23:7-11a

P43a. Herodes sender Jesus tilbake til Pilatus. Luk 23:11b-12

P44. Jesus blir ført tilbake til Pilatus. Luk 23:13-16

P45. Pilatus sier at han er uskyldig i hans blod, appellerer til folkemengden og løslater Barabbas. Mt 27:15-26; Luk 23:17-25; Joh 18:38-40

P46. Romerske soldater pisker og håner Jesus og kler ham i en purpurrød kappe og en tornekrone. Mt 27:27-31a; Mk 15:16-20a; Joh 19:1-3

P47. Pilatus går ut til jødene igjen. Joh 19:4-15

P48. Jesus blir ført bort for å bli korsfestet. Mt 27:31b; Mk 15:20b; Lk 23:26a; Joh 19:16

P49. Jesus bar [i begynnelsen] sitt eget kors. Joh 19:17a

P50. Simon fra Kyrene blir [deretter] tvunget til å bære Jesu kors. Mt 27:32; Mk 15:21; Lk 23:26b

P51. Jesus sier: «Jerusalems døtre, gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over barna deres …» Luk 23:28–31

P52a. På Golgata, i den tredje time [kl. 09.00], blir Jesus korsfestet. Mt 27:33; Mk 15:22,25; Lk 23:33; Joh 19:16b-22

P52b. Skrev det trespråklige skiltet over Jesu hode. Mt 27:37; Mk 15:26; Lk 23:38

P52c. To forbrytere blir korsfestet ved siden av Jesus. Mt 27:38; Mk 15:27; Lk 23:32-33

P53a. Jesus sier: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Luk 23:34a

P53b. Noen tilbyr Jesus noe å drikke, men han avviser det. Mt 27:34; Mk 15:23

P53c. De kaster lodd om klærne. Mt 27:35-36; Mk 15:24; Lk 23:34b; Joh 19:23-24

P54a. Jesus sa: «Kvinne, her er din sønn … Her er din mor.» Joh 19:25-27

P54b. Andre sier: «Han frelste andre; la ham frelse seg selv …». Mt 27:40-43; Mk 15:29-30; Lk 23:35a

P54c. Også prestene håner Jesus. Mk 15:31-32; Lk 23:35b

P54d. Soldatene håner Jesus på korset. Luk 23:36-37

P54e.1 Tyven til venstre fornærmer Jesus. Mt 27:44; Lk 23:39

P54.e.2 Tyven til høyre forsvarer Jesus. Luk 23:40-43a

P54.e.3 Jesus sier: «… i dag skal du være med meg i paradiset». Luk 23:43b

P54.f. Jesus sier: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Mt 27:45-47; Mk 34-36

P54.g. Jesus sier: «Jeg er tørst.» Joh 19:28-29. For andre gang blir han tilbudt drikke fra en svamp. Mt 27:48

P54.h Noen venter på å se om Elia kommer. Mt 27:49

P54.i. Mørke fra omtrent den sjette time til den niende time. Mk 15:33; Lk 23:44-45a

P55a. Jesus sier: «Det er fullbrakt.» Joh 19:30

P55b. Rett før han dør, sier Jesus: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Luk 23:46a

P56a. Jesus dør. Mt 27:50; Mk 15:37; Lk 23:46b

P56b. I det øyeblikket revnet forhenget i tempelet i to. Mt 27:51a; Mk 15:38-39, Lk 23:45b (også Thallus 52 e.Kr.)

P56c. Det skjedde et jordskjelv, gravene brøt opp og døde mennesker kom til syne. Mt 27:51b-53.

P57a. Soldatene bryter beina på tyvene, men ikke på Jesus. Joh 19:31-37

P57b. Hundrekapteinen sier at dette sikkert var en rettferdig mann. Luk 23:47-49

P57c. Hundrekapteinen sier: «Dette var Guds Sønn!» Mt 27:54; Mk 15:39

P57d. Mange kvinner sto og så på. Mt 27:55-56

P58. Da kvelden kom, ba Josef fra Arimatea Pilatus om Jesu lik. Mt 27:57-58; Joh 19:38

P59a. I graven til Josef fra Arimatea begravde Josef og Nikodemus Kristi lik, og en stein ble rullet foran graven. Mt 27:59-61; Mk 15:42-47; Lk 23:50-54; Joh 19:39-42

P59b. Før sabbaten henter kvinnene krydder. Luk 23:55-56

P59c. Pilatus går med på å sette en vakt av soldater ved graven. Mt 27:62-65

P60. De forseglet graven og satte vakt der. Mt 27:66

Spørsmål: Hvilke sentrale forutsetninger ble lagt til grunn i evangeliene for å skape en harmonisk fremstilling av lidelsesuken?

A: Hvis man bruker disse forutsetningene, bør man kunne fremstille en svært lik harmonisering av Jesu lidelsesuke.

a) Jesus forlot Jerusalem i mer enn én natt.

b) Jesus drev ut pengevekslere minst to ganger.

c) Jesus forbannet fikentreet dagen før det visnet, og også dagen etter.

d) Alt i evangeliene er i kronologisk rekkefølge for lidelsesuken, bortsett fra Matteus 26:6–13; Markus 14:3–9; Lukas 22:46; Lukas 22:54–62 og Lukas 23:38.

Spørsmål: I Matt 21:1–3, Mark 11:4–7, Luk 19:30 og Joh 12:13–15, red Jesus på et føll eller et esel?

Svar: Ikke svaret: Noen har lurt på om det var ett eller to dyr, siden det greske ordet kai kan bety «og» eller «til og med/nemlig». Det hebraiske ordet i Sakarja 9:9 betyr også enten «og» eller «eller». Se Arndt i *Bible Difficulties and Seeming Contradictions*, s. 180, for mer om dette. Men som den neste delen viser, var det faktisk to dyr.

Svaret: Det var to dyr, fordi det i beretningen om den triumferende inntoget i Matteus 21:4–7 står at både moren og føllet var til stede. Føllingen må ha vært ganske ung, fordi den aldri hadde blitt ridd på før. De skilte tilsynelatende ikke moren fra føllingen, men tok med seg moren også. Fra et naturlig synspunkt ville folk gjøre det for å berolige det unge dyret. Hvis den var sammen med moren, og moren ikke var bekymret for at føllingen ble ridd på, ville heller ikke føllingen være bekymret. Hvilken bedre måte å lede et ungt, nervøst dyr på enn å la det følge etter moren sin?

Utenfor Bibelen nevner også Justin Martyr (som skrev ca. 138–165 e.Kr.) at man tok med seg eselmor sammen med føllet i sin «Dialog med Trypho, jøden», kap. 53 (ANF bind 1, s. 222).

Spørsmål: I Matt 21:12–13, Mark 11:11–17 og Luk 19:37–46, drev Jesus ut pengevekslere på en søndag eller en mandag?

Svar: Matteus 21:12–13 og Lukas 19:37–46 spesifiserer ikke om Jesus drev ut pengevekslere samme dag som triumfinnmarsjen (søndag) eller dagen etter. Markus 11:11–17 viser imidlertid at det var dagen etter.

Spørsmål: I Matt 21:12–13, Mark 11:12–19 og Luk 19:43–48, der Jesus renset tempelet, hvordan kunne Jesus velte pengevekslernes bord her, siden han allerede hadde gjort det i begynnelsen av sin tjeneste i Joh 2:13–19?

Svar: Fordi det var to renselser av tempelet. Jesus gjorde dette to ganger fordi hans holdning til denne handelen i tempelet ikke hadde endret seg. Tenk deg at Jesus i begynnelsen av sin tjeneste veltet bord, laget en pisk og drev pengevekslere ut. Tenk deg så at Jesus kom til den samme situasjonen på slutten av sin tjeneste og sa «det er greit» eller gikk forbi i stillhet det han tidligere hadde motsatt seg aktivt. Nei, mot slutten av sin tjeneste hadde Jesus en lignende reaksjon på i hovedsak den samme situasjonen som i begynnelsen av sin tjeneste.

Det var faktisk ikke bare én, men tre ting som var galt med pengevekslere i tempelet.

1. De var ikke Guds tjenere, men likevel tjente de penger inne i Guds tempel.

2. Selv om folket kanskje hadde kommet med en holdning preget av tilbedelse, måtte de begynne å tenke på byttehandel og andre økonomiske bekymringer knyttet til å «betale for å tilbe Gud».

3. I tillegg utnyttet de folket ved å kreve svært høye priser. For eksempel lot de ikke folket bruke vanlige penger til å kjøpe disse dyrene. De måtte veksle pengene sine inn i spesielle tempelmynter som ble brukt til å kjøpe dyrene.

Spørsmål: I Matt 21:12-19 forbannet Jesus fikentreet dagen etter at han renset tempelet, eller før, slik Markus 11:12-14, 20-24 synes å antyde?

Svar: Jesus forbannet fikentreet etter at han hadde drevet ut pengevekslere, slik Matteus forteller. Markus gir ikke like mange detaljer, men selv Markus sier «dagen etter» for å vise at det skjedde etterpå.

Spørsmål: I Matt 22:37 og Mark 12:29–30: fører det å adlyde det største budet til enhet mellom verdensreligionene, slik noen New Age-tilhengere hevder?

Svar: Nei. For det første er dette to bud, ikke ett. For det andre er det første budet, å elske Gud av hele sitt hjerte, større enn det andre budet, å elske andre som seg selv. I motsetning til hva New Age-tilhengere tror, fører IKKE alle religioner til Gud. Ved den siste dommen vil Jesus si til dem som hevdet å følge ham, men som ikke gjorde det: «Jeg har aldri kjent dere; vik bort fra meg, dere som driver med lovløshet!» Du ønsker sikkert ikke at Jesus skal si til deg: «Vik bort fra meg.»

Spørsmål: I Matt 24–25 og Mark 13:5–30, når skal disse tingene oppfylles?

Svar: Disse oppfylles over en lengre periode. I Matt 24:2 ble tempelet ødelagt i år 70 e.Kr. Andre deler avventer Jesu gjenkomst. Hendelsene i endetiden er «nær forestående», noe som betyr at ingenting tyder på at de vil skje i nær fremtid, men at de kan inntreffe når som helst.

Spørsmål: I Mt 24:6 og Mk 13:7; Justin Martyr skriver i «Dialog med Trypho, en jøde» 35:3 at det finnes et utsagn til Jesus om at «det vil være opprør og konflikter», som ikke finnes i evangeliene, men som er nedtegnet i den syrisk-arameiske teksten til «Didache» (6, 5) og i Klemens’ homilier (2, 17 og 16, 21), samt i det koptiske Thomas-evangeliet (16). Og disse kildene er adskilte og uten sammenheng med hverandre. Hvordan kan vi forklare dette?

Svar: Jesus sa at det vil være kriger og rykter om kriger i Matteus 24:6; Markus 13:7; kriger og opprør i Lukas 21:9. «Didache» er en tidlig kristen skrift som enten omskrev dette, eller inneholdt en setning som Jesus sa, men som ikke finnes i de fire evangeliene (Johannes 20:30–31; 21:25). Klementins homilier er ebionittiske, ikke kristne. Ebionittene leste imidlertid evangeliene og sannsynligvis også Didache, så de kan ha hentet det derfra. Det gnostiske Thomas-evangeliet var ikke kjent før Hippolytus skrev mot det i 222–235/236 e.Kr., og det inneholder alle slags oppdiktede utsagn.

Så, for å oppsummere, legger jeg ingen vekt på «forfalskninger» av de klementinske prekenene eller Thomas-evangeliet. Johannes forteller oss imidlertid også at Jesus gjorde og sa ting som ikke er nedtegnet i de fire evangeliene. Kanskje Didache og «Dialogen med Tryfon, en jøde» inneholder en av disse tingene, eller så var Didache bare en omskriving av det som også sto i de fire evangeliene.

Spørsmål: Hvorfor vil det i Mt 24:19 og Mk 13:17 være så vanskelig for gravide kvinner og ammende mødre?

Svar: Det kan være to grunner. For det første er en hastig flukt på en vanskelig reise spesielt krevende for gravide kvinner og de som har spedbarn. Om vinteren i Palestina er været kaldere, men ikke ekstremt kaldt. Elvene går imidlertid over sine bredder og er vanskelige å krysse.

For det andre kan det være forferdelig for mødre som blir tatt til fange, å tenke på hva som vil skje med de små barna eller de ufødte babyene.

Spørsmål: I Mt 24:24 og Mk 13:22, hvordan kan selv de utvalgte bli forført?

Svar: De utvalgte er ikke troende. De utvalgte er snarere alle de som vil bli troende. Selvfølgelig, hvis et spedbarn dør og kommer til himmelen, vil selv han eller hun være en troende i himmelen.

Disse versene sier at de utvalgte kan bli forført, men det står ikke at de blir forført for alltid. Jeg kjente personlig noen som jeg trodde var en ekte kristen, som deretter ble medlem av mormonkirken, men kort tid etter forlot mormonismen og vendte tilbake til kristendommen.

Spørsmål: Snakket Jesus i Matt 24:28 om et «lik», eller var det bare et legeme, levende eller dødt, slik det greske i Luk 17:37 sier?

Svar: Det finnes ingen bevis for at noen av forfatterne siterte nøyaktig alt det Jesus sa; de omskrev ofte det han sa. Kanskje brukte Jesus ikke noen av de greske ordene, hvis han – som det er sannsynlig – sa dette på arameisk.

Spørsmål: Vil Jesus i Matt 24:29 komme umiddelbart etter den store trengselen, eller vil det være en «hedningenes tid», slik Luk 21:24,27 antyder?

Svar: Begge deler. Den store trengselen avslutter hedningenes tid.

Spørsmål: I Matt 24:30–31 og Mark 13:26–27: Blir de utvalgte samlet før Kristus kommer tilbake i skyene med stor herlighet, eller etterpå?

Svar: Selv om Kristi gjenkomst nevnes først i begge tekststedene, angir ingen av dem rekkefølgen.

Spørsmål: I Matt 24:34 og Mark 13:30, hva ville skje før denne generasjonen gikk bort?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Jesus sa dette rundt år 33 e.Kr. I hebraisk tankegang ble en generasjon regnet som 40 år. Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart ville skje svært snart, og tempelets ødeleggelse ville skje i år 70 e.Kr., noe som var like innenfor 40 år. Kristne som tilhører den delvise preteristiske retningen, har dette synet. En utfordring er imidlertid at Jesus sa «alle disse tingene», noe som også innebærer profetiene om hans gjenkomst.

Svaret: Dette var sannsynligvis en skrivefeil, siden de greske ordene for «folk» og «generasjon» skiller seg fra hverandre med bare én konsonant. Jesus sa at det jødiske folket ikke ville forgå før Kristi gjenkomst.

Spørsmål: I Matt 24:42 og Mark 13:35–37, når skal kristne begynne å holde utkikk etter tegnene på Kristi gjenkomst?

Svar: Jesus befalte dem å holde utkikk med en gang. Dermed burde kirken ha holdt utkikk i 2000 år. Dette begrepet, kalt «Kristi forestående gjenkomst», om at vi alltid skal holde utkikk fordi vi ikke kjenner dagen eller timen, ga Gud oss for at vi skulle være flittige i å følge Herrens ord.

Spørsmål: Hvorfor skiller Matt 26:6–13, Mark 14:1–11 og Joh 12:1–11 seg så betydelig fra Luk 7:36–50 når det gjelder at Jesus ble salvet med olje?

Svar: Lukas 7:36–50 beskriver en annen hendelse. Nærmere bestemt beskriver Lukas at en syndig kvinne salvet Jesu føtter i huset til en fariseer, like etter at Johannes Døperens disipler hadde spurt når Jesus ville åpenbare at han var Messias. De tre andre tekststedene beskriver at Maria Magdalena salvet ham i huset til en helbredet spedalsk, med Lasarus til stede, like før påsken.

Blant de første som besvarte dette spørsmålet, var Augustin av Hippo (354–430 e.Kr.) i sin bok *Harmoni mellom evangeliene*, bok 2, kap. 79:154 (NPNF1, bind 6, s. 173–164).

Spørsmål: Hvem var egentlig den kvinnen som helte salven over Jesus? For Matteus sier (Mt 26:7–): «Da kom en kvinne til ham med en alabastkrukke med svært kostbar salve, og hun helte den over hodet hans mens han satt til bords», mens Lukas (Lk 7:37) sier: «Og se, en kvinne i byen, som var en synderinne, da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, tok med seg en alabastkrukke med salve», og Johannes sier: «(Det var den Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene hans med håret sitt, og hvis bror Lasarus var syk.)» (Joh 11:2), «Da tok Maria et pund nardusolje, svært kostbar, og salvet Jesu føtter og tørket føttene hans med håret sitt» (Joh 12:3).

Svar: Alle disse beretningene omhandler en Maria; Maria, Marthas søster, er sannsynligvis den samme som Maria Magdalena, selv om dette ikke er sikkert.

Spørsmål: Hvorfor står det i Matt 26:6–13 at Jesu hode ble salvet, mens det i Johannes 12:1–11 står at det var føttene?

Svar: Maria Magdalena salvet først det ene og deretter det andre.

Spørsmål: I Markus 14:1, salvet Maria Jesus to dager før påsken, eller seks dager før, som det står i Johannes 12:1?

Svar: Begge deler. Denne ene hendelsen skjedde åpenbart den 8. dagen i Nisan, som er to dager før starten på den fire dager lange påskefeiringen, som avsluttet med påskemåltidet, slik 2. Mosebok 12:1-11 viser.

Q: I beretningen om den siste nattverden i Lukas, og også i Paulus’ Korinterbrev 11:24, sier Jesus: «Gjør dette til minne om meg». Men denne samme setningen forekommer ikke i Markus (Mk 14:22) eller Matteus (Mt 26:26), men der står det bare: «Ta, spis: dette er mitt legeme». Hvorfor?

Svar: Evangelistene skrev ikke ned alle detaljene; de var heller ikke forpliktet til å gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor finner vi fire forskjellige beretninger om nattverden i evangeliene? Skyldes det kirkens andakter og liturgiske liv?

Svar: Nei. Den siste nattverden var en sentral del av Jesu liv og tjeneste overfor disiplene. Det ville vært ganske overraskende om ingen av de fire forfatterne hadde nevnt den. Jeg er ikke sikker på hva kirkens andakter skulle ha med noe av dette å gjøre. Kirkens liturgiske liv, også kjent som offisielle liturgier, klosterordener osv., kom først flere århundrer etter evangeliene og de eksisterende manuskriptene av dem.

Når oppstod munker og eremitter?

Mens jøden Filon sier at det fantes hedenske eremitter i Egypt på hans tid (før år 50 e.Kr.), var de første kristne eremittene Paulus Eremitten og andre som flyktet ut i ødemarken under Decius’ forfølgelse i 250–251 e.Kr. Antonius var en berømt eremitt fra 270 til 356 e.Kr. Senere bidro læren til Athanasius, Hilarius, Ambrosius av Milano, Johannes Cassian og andre til å spre klostrene (for menn) og nonneklostrene (for kvinner).

Når ble de eldste bevarte evangeliehåndskriftene kopiert?

p52 er et papirutklipp med Johannes 18:31–33 på den ene siden og Johannes 18:37f–38 på den andre siden. Det ble skrevet før ca. 138 e.Kr.

s. 66 (ca. 125–175 e.Kr.) inneholder 92 % av Johannesevangeliet

p75 (175–225 e.Kr.) inneholder 1 166 vers fra Lukas og Johannes

s. 45 (200–225 e.Kr.) inneholder 833 vers fra de fire evangeliene pluss Apostlenes gjerninger.

Bortsett fra bibelmanuskripter, siterte de tidlige kristne skriftene selv fra 87 % av versene i evangeliene før år 325 e.Kr.

Hvilke tidlige kristne skrev om nattverden før år 250 e.Kr.?

Før Decius’ forfølgelse skrev følgende tidlige kristne om nattverden.

Ignatius av Antiokia (-107/116 e.Kr.) «Vær derfor nøye med å ha bare én nattverd. For det er ett legeme av vår Herre Jesus Kristus, og én kalk for å [fremstille] enheten i Hans blod; ett alter; slik det er én biskop, sammen med presteskapet og diakonene, mine medtjenere; slik at uansett hva dere gjør, kan dere gjøre det i samsvar med [Guds vilje].» Ignatius’ brev til filadelfierne [gresk] kap. 4 s. 81

Didache (= De tolv apostlenes lære) (ca. 60–120 e.Kr.) bind 7, kap. 9–10, s. 379–380 omhandler deltakelse i Herrens nattverd. Han kaller den imidlertid «takkegudstjeneste» to steder, men kaller den aldri nattverden.

Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) forklarer hvordan de tar del i nattverden i «Første forsvarstale av Justin Martyr», kap. 65, s. 185.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier i fragment 37, s. 574: «… for at Han kan fremvise dette offeret, både brødet som Kristi legeme og koppen som Kristi blod, slik at de som mottar disse antitypene [antitopon] kan oppnå syndenes forlatelse og evig liv.»

Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) beskriver hvordan Jesus feiret den siste nattverden. *Stromata*, bok 1, kap. 10, s. 310. (og andre steder)

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Dette besegler hun [Kirken] med vannet (eller dåpen), kler henne i Den Hellige Ånd, nærer henne med nattverden, oppmuntrer henne med martyriet, og mot en slik disiplin (som opprettholdes) på denne måten tillater hun ingen motstandere.» «Forskrift mot kjettere», kap. 36, s. 261 (og andre steder)

Hippolytus av Portus (222–235/236 e.Kr.) nevner den sakramentale maten i «Kommentar til Første Mosebok 49:12–15», s. 168.

Origenes (225–253/254 e.Kr.) sier at nattverdsbrødet er et symbol på takknemlighet overfor Gud. Origenes, «Mot Celsus», bok 8, kap. 58, s. 661

Spørsmål: I Mt 26:17, Mk 14:12, Lk 22:1 og Joh 13:1–2, var den siste nattverden fredag kveld eller torsdag kveld?

Svar: Den fant sted torsdag kveld.

Det var en ukelang feiring av de usyrede brødene (4. Mosebok 28:17; 5. Mosebok 16:3)

Påsken var fredag kveld etter solnedgang. Den falt på den fjortende dagen i den første måneden i henhold til 2. Mosebok 12:1,6–8; 3. Mosebok 23:5; 4. Mosebok 9:5; 28:16. Dette betyr fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.

Jødene (og disiplene også) forberedte seg til påsken og slaktet påskelammet på den første dagen i usyrede brøds høytid, som var en torsdag (Matteus 26:17; Markus 14:12; Lukas 22:7).

Siden Jesus ble korsfestet på fredag om dagen, var dette grunnen til at jødene ønsket å få liket hans tatt ned før sabbaten begynte.

I Johannes 19:14 står det om korsfestelsen: «Det var forberedelsesdagen (paraskeue) til påsken.» Forberedelsesdagen til påsken er fra solnedgang torsdag kveld til solnedgang fredag kveld, dvs. den omfatter det meste av fredagen. Som en sidebemerkning: det moderne greske ordet for fredag er paraskeue. Tertullian (198–220 e.Kr.) diskuterte i *De Corona*, kap. 3, s. 94, hvordan de tidlige kristne feiret nattverden.

Se *When Critics Ask*, s. 343–344, 375, *Hard Sayings of the Bible*, s. 448–449, og *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 375–376, for mer om hvorfor Jesus ble korsfestet på en fredag.

For at påskemåltidet fant sted en dag tidligere enn vanlig, nemlig på en torsdagskveld, se *Hard Sayings of the Bible*, s. 448–449

Spørsmål: De fire evangeliene er enige om at den siste nattverden fant sted torsdag kveld, og at korsfestelsen av Jesus skjedde på fredag. Men de er ikke enige om hvorvidt den siste nattverden var en påskemåltid. Hva mener du? Var det en påskemåltid eller et vanlig, daglig måltid?

Svar: Gitt diskusjonens karakter var dette ingen vanlig middag. Det var påskemåltidet, feiret en dag tidligere. Først litt bakgrunn, og deretter begrunnelsen.

Det var en ukelang feiring av usyrede brøds høytid (4. Mosebok 28:17; 5. Mosebok 16:3)

Påsken var fredag kveld etter solnedgang. Den falt på den fjortende dagen i den første måneden, i henhold til 2. Mosebok 12:1,6–8; 3. Mosebok 23:5; 4. Mosebok 9:5; 28:16. Dette betyr fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Noen, som for eksempel essenerne, feiret den imidlertid torsdag kveld. Jesus ønsket virkelig å feire påsken sammen med disiplene sine før han måtte lide (Lukas 22:15). De feiret den ikke til vanlig tid fordi Jesus ellers ville være opptatt med andre ting.

Spørsmål: Ble Jesus i evangeliene korsfestet på torsdag, fredag eller lørdag?

Svar: Spekulasjonene har gått fra onsdag til lørdag. Kort sagt vil verken onsdag eller lørdag passe. Fredag stemmer overens med resten av kronologien, men torsdag ville også passe. De tidlige kristne hevder imidlertid at det var fredag, med unntak av Origenes, som sa at det enten var den dagen eller dagen før.

Justin Martyr (151–155 e.Kr.): Jesus ble korsfestet dagen før lørdag [fredag] og sto opp dagen etter lørdag [søndag]. Justin Martyrs første forsvar, kap. 67, s. 186

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) «På den sjette dagen [dvs. fredag], … På denne dagen, også på grunn av Herrens Jesus Kristi lidelse, holder vi enten en gudstjeneste eller en faste. På den syvende dagen…» Om verdens skapelse, s. 341

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) drøfter den fjerde dagen og at Jesus led for oss på den sjette dagen [fredag]. Deretter sier han: «Men Herrens dag feirer vi som en dag med glede, fordi Han på den dagen sto opp igjen, og på denne dagen har vi gjort det til en skikk å ikke engang bøye kneet.» Det kanoniske brev, kanon 15, s. 278

Origenes (225–254 e.Kr.): «Han som profetene talte om, men også til de andre hedenske folkeslagene, at Han som ble korsfestet i går eller i forgårs, frivillig påtok seg denne døden på vegne av menneskeheten.» Origenes, Mot Celsus, bok 1, kap. 31, s. 409.

Av de rundt 80 forfatterne etter Bibelen og før Nikæa-konsilet er det imidlertid ikke særlig mange – tre forfattere med ett synspunkt. Se forrige spørsmål for en drøfting av dette.

Spørsmål: I Matt 12:40, var Jesus i graven i tre dager og tre netter, eller stod han opp på den tredje dagen i Mark 8:31, eller gjennom tre dager i Mark 14:58, eller i løpet av tre dager i Joh 2:19, eller kommer den tredje dagen i dag i Luk 24:21?

Svar: «Etter tre dager» var et kjent hebraisk uttrykk i Bibelen som betydde en del av eller hele tre dager.

Dag og natt regnes med selv om det bare er en del av dem. Rabbi Eleazar ben Azariah (1. århundre e.Kr. eller ca. 100 e.Kr.) sier: «En dag og en natt er en onah [en tidsenhet], og en del av en onah regnes som hele onahen» (Mishnah, Jerusalem-Talmud: Shabbath, kapittel IX, avsnitt 3, Babylonisk Talmud: Pesahim 4a)

En del av en dag regnes som en hel dag. I tillegg til det forrige sitatet diskuterte også rabbi Simeon ben Gamaliel dette med andre. «Og hvor lang er en hel ‘onah’? – Rabbi Simeon ben Gamaliel forklarte: En natt og en halv dag. Men krever vi at en ‘onah’ skal være så lang? Er ikke [et slikt krav] snarere i strid med følgende: Hvis en persons vinpresser eller oljepresser var urene, og han ønsket å fremstille henholdsvis vin og olje under rene forhold, hvordan skal han da gå frem? Han skyller plankene, kvistene og karene;» Babylonisk Talmud, traktat Niddah, folio 65a

Noen har forsøkt å hevde at en «onah» kun refererte til en kvinnes urene dager, men det forrige sitatet viser at en «onah» er en generell tidsperiode.

I dag bruker vi noen ganger inkluderende tidsregning. http://www.apologeticspress.org/apcontent.aspx?category=6&article=756 nevner at selv i dag, hvis noen sjekker inn på et hotell om kvelden og ikke sjekker ut innen utsjekkingstidspunktet, blir de belastet for to hele dager.

Et bibelsk eksempel er anvendelsen av 3. Mosebok 12:2–3. Der står det at jødiske gutter skulle omskjæres på den åttende dagen. Så hvis en jødisk gutt ble født på en mandag, når skulle han da omskjæres? Han skulle omskjæres på mandag en uke senere. Hva om han ble født mandag kl. 23.59? Da skulle han likevel omskjæres mandag en uke senere. Det er inkluderende tidsregning.

Her er ni andre eksempler på inkluderende tidsregning fra Bibelen.

1. I 1. Mosebok 42:17 fengslet Josef brødrene sine i tre dager. Men i vers 18 løslot han ti av dem på den tredje dagen.

2. Rehabeam sa i 2. Krønikebok 10:5 til folket: «Kom tilbake til meg om tre dager.» Men i 2. Krønikebok 10:12 kom folket tilbake «på den tredje dagen».

3. I 1. Samuelsbok 30:12 fortalte en syk egyptisk slave David at han ikke hadde spist noe eller drukket noe vann på tre dager og tre netter. Men en person kan ikke overleve ute i ørkenen uten vann i 72 timer. Utvilsomt mente slaven en del av tre dager.

4. I Ester 4:16 ber Ester om at de skal faste for henne «i tre dager, natt og dag», og at hun selv ville gjøre det samme. Men i Ester 5:1 står det at det skjedde «på den tredje dagen» at Ester holdt et gjestebud, så dette er en tilsvarende tidsperiode.

5. Matteus 27:62b–63a: «og sa: Herre, vi har husket at den bedrageren sa mens han levde: Etter tre dager skal jeg stå opp. Befal derfor at graven blir sikret til den tredje dagen.»

6. Når det gjelder Kristi død og oppstandelse, sa Jesus selv i Matteus 12:40: «tre dager og tre netter», Markus 8:31 sier: «den tredje dagen skal han stå opp», Markus 14:58 sier: «i løpet av tre dager», Johannes 2:19 sier: «om tre dager», og Lukas 24:21 sier: «Denne tredje dagen kommer i dag».

7. Så «tre dager og tre netter» i Matt 12:40 (og antakelig Jona 1:17) tilsvarer «på den tredje dagen» i Matteus 16:21; 17:23; 20:19 og Luk 13:32. Det tilsvarer «Er det den tredje dagen?» i Lukas 24:21.

8. Men det er ikke noe spesielt med tallet tre her. Uttrykkene «syv dager» og «på den syvende dagen» er også utskiftbare. 1. Kongebok 20:29a sier: «I syv dager lå hærene i leir overfor hverandre, og på den syvende dagen brøt slaget ut.»

9. Uttrykket «fire dager» i Apg 10:30 betyr «deler av fire dager» i Apg 10:3, 9, 23, 24.

Spørsmål: I Luk 22:3–4,7, gikk Satan inn i Judas da han gikk til yppersteprestene for å forråde Jesus, eller var det ved den siste nattverden da Jesus ga ham brødet i Joh 13:27?

A: Begge deler skjedde. Satan tok bolig i Judas da Judas bestemte seg for å ta initiativ til å snakke med yppersteprestene om å forråde Jesus, og Satan tok bolig i Judas igjen da Judas vendte tilbake til yppersteprestene for å fortelle dem hvor Jesus ville befinne seg.

Q: I Mt 26:34, Mk 14:30-71 og Lk 22:34, hvor mange ganger fornekte Peter Kristus, og hvor mange ganger galte hanen?

A: Matteus 26:34, Lukas 22:34 og Johannes 13:38 sier at før hanen galte (et ubestemt antall ganger), ville Peter fornekte Jesus tre ganger. Markus 14:30 sier at før hanen galte to ganger, ville Peter fornekte Jesus tre ganger.

1. Den første fornektelsen finnes i Matteus 26:70, Markus 14:68 og Lukas 22:57.

2. Den andre fornektelsen finnes i Matteus 26:72, Markus 14:70 og Lukas 22:58

3. Den tredje fornektelsen finnes i Matteus 26:74, Markus 14:71 og Lukas 22:60.

Hanen galte for andre gang i Matteus 26:75, Markus 14:72 og Lukas 22:60. Skriften spesifiserer ikke om hanen galte begge gangene etter at Peter hadde fornektet for tredje gang, eller om hanen galte én gang tidligere og for andre gang etter Peters tredje fornektelse. Uansett spiller det egentlig ingen rolle.

Spørsmål: Hvorfor sov disiplene i Matt 26:40, 42, 44 og Mark 14:27, 40, 41, siden Jesus uttrykkelig ba dem om ikke å gjøre det, men å holde seg våkne og be for ham?

Svar: De burde ikke ha sovet. Disiplene var sannsynligvis svært trette etter stresset ved å befinne seg på et sted hvor de visste at lederne ønsket å arrestere Jesus. De trodde antakelig at hagen var et trygt sted, og i den fredelige omgivelsen ble de trette.

Jesus fikk ikke engang hjelp av deres bekymringer og bønner, bare av snorkingen deres.

Spørsmål: I Mt 26:69–75, Mk 14:66–72, Lk 22:54–62 og Joh 18:15–18, 25–27: Hvordan forener man disse fire beretningene, særlig den andre fornektelsen?

Svar: Det er ikke noe problem hvis du husker at folkemengder vanligvis ikke er stille. La oss først se på hendelsesforløpet, deretter utelukke det som ikke er svaret, og til slutt gi svaret.

Hendelsesforløpet:

1. Fordi «denne disippelen» [Johannes] var kjent av ypperstepresten, gikk han inn i gårdsplassen. Deretter gikk han ut igjen og snakket med jenta/tjenestepiken/tjenerinnen som var på vakt, og førte Peter inn gjennom døren. Joh 18:15–16

2. Første anklage: I gårdsplassen kom en jente/tjenestepike/tjenerinne hos ypperstepresten, som sto ved døren, bort til ham (Mt), kom forbi (Mk), så på Peter i lyset fra bålet og sa til Peter at han var sammen med Jesus. Peter varmet seg i gårdsplassen. Mt 26:69; Mk 14:66-67; Lk 22:54-56; Joh 18:17a

3. Første fornektelse: Peter fornektet Jesus og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke» (Luk), «Jeg vet ikke hva du snakker om» (Mt) eller «Jeg vet ikke og forstår ikke engang hva du snakker om» (Mk) foran dem alle (Mt). Mt 26:70; Mk 14:68; Lk 22:57; Joh 18:17

4. Andre runde med anklager: Da gikk Peter ut til porten (Mt), og en annen jente [allu] sa til folkemengden: «Denne mannen var sammen med Jesus fra Nasaret.» (Mt). Peter ble anklaget: «Du er også en av dem.» (Luk) Tjenestepiken (Mk) så Peter igjen og sa til folkemengden: «Denne mannen er en av dem.» (Mk) Peter ble spurt: «Er ikke også du en av hans disipler?» (Joh) Mt 26:71; Mk 14:69; Luk 22:58a; Joh 18:25a

5. Andre fornektelse: Peter sverget og sa: «Det er jeg ikke» (Joh), «Menneske [anthrope], det er jeg ikke.» (Luk) «Jeg kjenner ikke denne mannen!» (Mt), og fornektet Jesus for andre gang. Mt 26:72; Mk 14:70a; Lk 22:58b; Joh 18:25b

6a. Tredje runde med anklager: Omtrent en time senere (Luk) sa de som sto der [en liten folkemengde?] at Peter var en av dem, og nevnte hans galileiske aksent. Mt 26:73; Mk 14:70b; Luk 22:59

6b Enten før eller etter 6a utfordret en av yppersteprestens tjenere, en slektning av mannen som Peter hadde kuttet av øret på, Peter og sa at han hadde sett ham i olivenlunden. Joh 18:26

7. Tredje fornektelse: Peter forbannet og sa: «Mann, jeg vet ikke hva du snakker om» (Luk), «Jeg kjenner ikke denne mannen!» (Mt) eller «Jeg kjenner ikke denne mannen du snakker om!» (Mk, Joh), og fornektet Jesus for tredje gang. Umiddelbart, mens de fortsatt var i huset, galte hanen. Jesus så på Peter (Mt 26:74–75; Mk 14:71–72; Lk 22:60–62; Joh 18:27).

Hva er ikke svaret:

En annen rekkefølge er ikke svaret, fordi evangeliene bruker ord som «senere», «etter» og «omtrent en time senere».

At det skjedde mer enn tre fornektelser, er i teorien mulig, slik en person foreslo, men det er ingen overbevisende grunn til at Jesus sa at Peter ville fornekte ham tre ganger, og at det skjedde mer enn tre ganger.

Svaret: (Folkemengden er ikke stille)

Etter Peters første fornektelse snakket en annen jente litt senere til folkemengden om Peter. Gårdsplassen lå inne i et hus og var sannsynligvis ikke så stor. Ville du forvente at den første jenta skulle forholde seg taus? – Nesten helt sikkert ikke. Hun ville gjenta det hun hadde fortalt Peter. Ville du forvente at folkemengden skulle forholde seg taus overfor denne alvorlige anklagen? – Svært usannsynlig. Det var ikke en mann som anklaget Peter, men han spurte ham om han var sammen med Jesus. Det er derfor Peter svarte mannen, selv om det var kvinnene som anklaget ham.

På samme måte, ved den tredje benektelsen, ville du forvente at noen snakket til folkemengden, uten at noen i folkemengden sa noe? I tillegg til disse to tingene som ble sagt, ble det sannsynligvis sagt flere ting også.

Spørsmål: Hvordan kunne kvinnen (Maria Magdalena) i Markus 14:1 salve Jesus to dager før påskehøytiden, siden dette skjedde seks dager før påskemåltidet?

Svar: Ordene «påsken» i King James-oversettelsen finnes verken i det opprinnelige greske originalteksten eller i nyere oversettelser.

Spørsmål: I Markus 15:25: Ble Jesus korsfestet på den tredje timen, eller fant rettssaken sted på den sjette timen, slik det står i Johannes 19:14?

Svar: Først et faktum som ikke er en del av svaret, og deretter svaret.

Fakta som ikke er en del av svaret: Som Eusebius og andre påpekte, skilte den greske skrivemåten for tre og seks seg bare med ett strek, så det kan ha vært en skrivefeil. Dette er ikke svaret, fordi den neste delen viser hvorfor de to tidspunktene bør være forskjellige.

Svaret:

Markus brukte den jødiske dagen, som begynte kl. 06.00, så Jesus ble korsfestet rundt kl. 09.00. Johannes, som hovedsakelig skrev til ikke-jødiske lesere, brukte den romerske dagen i Johannes 1:39; 4:6; 19:14, som begynte ved midnatt, så rettssaken begynte rundt kl. 06.00.

Som en historisk bemerkning: Romerne og grekerne begynte dagen ved midnatt. Den berømte astronomen Claudius Ptolemaios (2. århundre e.Kr.) begynte hver halvdag ved midnatt og ved middagstid, og det er tilsynelatende slik vi fikk A.M. og P.M., ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 2, s. 619.

Spørsmål: Skeptikeren Bart Ehrman sier at Jesus var apokalyptisk (fokuserte på endetiden) i Markus, men ikke i Johannes (Jesus, Interrupted, s. 81)

Svar: Jesus var apokalyptisk (talte om endetiden) i tre evangelier: Matteus 24–25, Markus 13 og Lukas 17:20–37. Det er allment anerkjent at Johannes-evangeliet ble skrevet senere enn de andre evangeliene. Johannes-evangeliet er omtrent like langt som de andre evangeliene. Han gir mange detaljer om talene som ikke finnes i de andre evangeliene, men han så tilsynelatende ikke noe behov for å gjenta det som de andre evangeliene allerede hadde redegjort for ganske tydelig. Selvfølgelig er boken med mest apokalyptisk materiale i Bibelen ikke et evangelium, men Åpenbaringsboken, nedskrevet av Johannes.

Spørsmål: I Mt 26:14–16; Mk 14:43–45; Lk 22:1–6 og Joh 18:2 mener Ehrman at det ikke var så avgjørende at Judas fortalte jødene hvor Jesus befant seg; snarere fortalte Judas jødene at Jesus betraktet seg selv som jødenes konge, og at de kunne bruke dette til å få romerne til å henrette ham. Han innrømmer at dette «er en mer uvanlig tolkning». [Hva med triumfinnmarsjen?] (Jesus, Interrupted, s. 170–171)

A: Han er den eneste jeg har hørt om som har denne nye tolkningen. Ehrman sier at de jødiske lederne kunne ha fulgt etter Jesus og pågrepet ham, men de hadde ikke en tiltale som var sterk nok til at romerne kunne dømme ham. Så Ehrman sier i grunnen at det var viktig for de jødiske lederne å: a) bevise at han hevdet å være konge, og b) være i stand til å pågripe Jesus når folkemengden ikke kunne beskytte ham. Og hvordan skulle Judas’ påstand om at Jesus sa dette alene være et troverdig vitnesbyrd?

Hva med palmegrenene og triumfinnmarsjen? Det ville allerede gi dem grunnlag for en anklage de kunne fremføre. Når det gjelder å følge etter Jesus når han forsvant hver kveld blant sine tilhengere, ville de trenge en spion, noen som kunne blande seg inn blant tilhengerne og rapportere tilbake til dem. De jødiske lederne hadde en spion: Judas.

Spørsmål: I Mt 26:26–29 og Mk 14:22–23, spiste og drakk Jesus selv faktisk brødet og av koppen ved den siste nattverden?

A: Ja, Jesus spiste sammen med dem, ifølge Lukas 22:15–16. Det ville ha virket svært merkelig for disiplene om de spiste et fullverdig måltid mens Jesus ikke spiste noe.

Q: I Matt 26:26-29, Mark 14:17-26, Luk 22:15-38, Joh 13:3-29 og 1 Kor 11:24-25, hva sa Jesus egentlig under den siste nattverden?

Svar: Ingen av beretningene hevder å være en ordrett gjengivelse.

Her er hva vi kan se.

Før nattverden

vasket Jesus disiplenes føtter og snakket om tjenerskap (Joh 13:3–20).

Første uttalelse

«Jeg har lengtet etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere at jeg ikke skal spise det igjen før det blir oppfylt i Guds rike.» (Lukas 22:15–16) Dette kan også ha blitt sagt rett før eller etter den femte uttalelsen.

Andre uttalelse

«Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.» (Matteus 26:21)

«Sannelig sier jeg dere: En av dere som spiser sammen med meg, skal forråde meg.» (Markus 14:18b)

«Sannelig, sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.» (Johannes 13:21b)

Tredje uttalelse

«Den som har dyppet hånden i skålen sammen med meg, skal forråde meg…» (Matteus 26:23-24)

«Det er en av de tolv – den som dypper hånden sin i skålen sammen med meg. Menneskesønnen skal gå bort slik det er skrevet om ham, men ve den mannen som forråder ham! Det ville vært bedre for ham om han ikke var født.» (Markus 14:20b-21)

Jesus svarte: «Det er den jeg gir denne brødbiten til etter at jeg har dyppet den.» (Johannes 13:26a)

Fjerde uttalelse

«Du har selv sagt det.» (Matteus 26:25)

Femte uttalelse

«Det du skal gjøre, gjør det raskt.» (Johannes 13:27f)

Sjette uttalelse

«Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere at jeg ikke skal drikke av vintreet fra nå av og fram til Guds rike kommer.» (Lukas 22:17b-18)

Syvende uttalelse

«Ta og spis; dette er mitt legeme.» (Matteus 26:26)

«Ta dette; dette er mitt legeme» (Markus 14:22).

«Dette er mitt legeme, som er gitt for dere; gjør dette til minne om meg.» (Lukas 22:19b)

«Dette er mitt legeme, som er for dere; gjør dette til minne om meg.» (1. Korinterbrev 11:24)

En bønn

Takkebønn for begeret (Matteus 26:27)

Åttende uttalelse

«Drikk alle av den. Dette er mitt paktens blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreet frukt før den dagen da jeg drikker den på ny sammen med dere i min Fars rike.» (Matteus 26:27b-29)

«Dette er mitt paktens blod, som utgytes for mange. Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke lenger drikke av vintreet før den dagen da jeg drikker det på ny i Guds rike.» (Markus 14:24b-25)

«Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. Se! Hånden til den som forråder meg, ligger sammen med min på bordet. Menneskesønnen skal riktignok gå den vei som er bestemt, men ve den mannen som forråder ham.» (Lukas 22:20b-22)

«Dette begeret er den nye pakt i mitt blod; gjør dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.» (1. Korinterbrev 11:25b)

Striden om hvem som var den største (Lukas 22:25-31)

Forteller Peter at hanen skal gale når Peter fornekter ham tre ganger (Lukas 22:34)

Diskusjon om pengepungen og sverdene (Lukas 22:35-38)

De synger en salme (Matteus 26:30; Markus 14:26)

Skriftstedene er sitert fra BSB.

Spørsmål: I Matt 26:26-28; Mark 14:22-24; Luk 22:19-21; 1 Kor 11:23-26 hevdet en skeptiker at den siste nattverden slik den er beskrevet i Bibelen, var fullstendig oppdiktet, fordi jødene avskydde tanken på å ta del i «kropp og blod». Ikke bare ville Jesus ha visst dette, men også disiplene hans og andre jøder ville ha blitt opprørt over denne innstiftelsen og avvist hans lære. Er det noe hold i denne påstanden?

Svar: Nei, jeg har aldri hørt påstanden om at den siste nattverden var oppdiktet. La oss imidlertid se nærmere på dette.

Hvis alle jøder ville ha vært avskyte, hva med da Paulus, den tidligere fariseeren? For det første var han ikke avskyte som kristen, og han underviste fortsatt andre om dette, inkludert jøder.

Under påsken ble lammets blod smurt på dørstolpene, så jødene var godt kjent med blodofre og ofring av lam.

Johannes Døperen kalte faktisk Jesus for Guds Lam som tar bort verdens synd i Johannes 1:29.

Dette høres ut som en nyskapende anklage fra det 20. århundre uten historisk kontekst. De burde først finne i Talmud, senere jødiske skrifter, tidlige og senere kristne skrifter, romerske skrifter eller et eller annet sted i det minste noe bevis på at jødene avviste dette, at kristne ikke praktiserte dette osv. En person kunne hevde at Jesus egentlig kom fra New Zealand, men uten å fremlegge noen konkrete bevis – ville folk tro på det også?

Uansett, her er bevis utenom Bibelen på at nattverden faktisk ble praktisert. Tusenvis av tidlige kristne døde for sin tro. De ble anklaget for å være ateister (fordi de ikke trodde på romernes guder) og for å være kannibaler (en forvrengning fordi de spiste og drakk Kristi legeme og blod under nattverden). Hvorfor skulle de da bli falsk anklaget for å være kannibaler hvis de ikke deltok i nattverden?

Ignatius, en disippel av apostelen Johannes som døde før år 116 e.Kr., nevner nattverden i sitt brev til romerne, kapittel 7, s. 77. «Jeg lengter etter Guds brød, det himmelske brød, livets brød, som er kjødet til Jesus Kristus, Guds Sønn, som senere ble av Davids og Abrahams ætt; og jeg lengter etter Guds drikk, nemlig Hans blod, som er uforgjengelig kjærlighet og evig liv.»

«Vær derfor nøye med å ha bare én nattverd. For det er ett legeme av vår Herre Jesus Kristus og én kalk for å [fremvise] enheten i Hans blod;» Ignatius’ brev til filadelfierne, kapittel 4, s. 81.

Justin Martyr i sin Første apologetikk (147–151 e.Kr.), kap. 66, s. 185 «Og denne maten kalles blant oss eukaristia [nattverden], som ingen har lov til å ta del i uten den som tror at det vi lærer er sant, og som er blitt renset ved den renselsen som er til syndenes forlatelse og til gjenfødelse, og som lever slik Kristus har påbudt. For vi mottar ikke dette som vanlig brød og vanlig drikke; men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, som ble menneske ved Guds Ord, hadde både kjød og blod for vår frelse, så er vi også blitt lært at maten som er velsignet ved bønnen i Hans ord, og som vårt blod og kjød blir næret av gjennom forvandling, er kjødet og blodet til den Jesus som ble menneske.»

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) skrev i sitt verk *Mot kjetteriene*, bok 5, kapittel 2, s. 528: «Men hvis dette [kjøttet] virkelig ikke oppnår frelse, så har heller ikke Herren forløst oss med sitt blod, og nattverdskoppen er ikke fellesskapet med hans blod, og brødet som vi bryter, er ikke fellesskapet med hans legeme.»

Så enten

a) Jesus holdt virkelig den siste nattverden, eller

b) Matteus, Markus, Lukas, Paulus, Ignatius, Justin Martyr, Irenaeus og alle de andre tidlige kirkeforfatterne tok helt feil.

c) De skrev ikke dette; gjennom århundrene har dette blitt systematisk lagt til i deres skrifter.

For å imøtegå innvending c) må vi kjenne dateringen av de eldste manuskriptene som inneholder de aktuelle versene. Her er de konkrete versene fra den siste nattverden som spesifikt nevner Jesu legeme og blod.

Matteus 26:26–28

p45 Chester Beatty I (alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger) (100–150 e.Kr.) (tidligere antatt å være fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre e.Kr.) (Mt 20:24–32; 21:13–19; 25:41–26:39

s. 37 (=Ann Arbor 1570) Mt 26:19–52 (midten av det 3. århundre)

Vaticanus (325–350 e.Kr.) og Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder hele Matteusevangeliet. Et fotografi av en side fra Matteusevangeliet i Codex Sinaiticus finnes i New International Dictionary of the Bible, s. 2004.

Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) har kun bevart Matteus 25:7 til slutten.

Markus 14:22–24

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Markusevangeliet.

Lukas 22:19–21

p75 Bodmer 14/15 Papyrii (det meste av Lukas og Johannes) Inneholder Lukas 3:18–22; 3:33–4:2; 4:34–5:10; 5:37–6:4; 6:10–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53. Dateres vanligvis til 175–200 e.Kr. eller 175–225 e.Kr. Skrifttypen ligner imidlertid svært mye på et annet dokument, Papyrus Fuad XIX, som man vet ble skrevet i 145–146 e.Kr.

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Lukasevangeliet.

1. Korinterbrev 11:23–26

s. 46 Chester Beatty II 100–150 e.Kr. 1 Kor 1:1–9:2; 9:4–14:14; 14:16–15:15; 15:17–16:22

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 1. Korinterbrev.

Spørsmål: I Mt 26:27b–29, Mk 14:24b–25, Lk 22:20b–22 og 1 Kor 11:25b: tok de koppen etter brødet, eller før brødet, slik Lk 22:17b–18 tydelig viser?

Svar: Begge deler. Under den jødiske påsken ble det drukket fire beger på ulike tidspunkt i måltidet. Det siste begeret, etter måltidet, var da Jesus sa: «Dette er blodet til den nye pakt…» Selv om man ikke kjente til jødiske skikker, kunne man likevel se svaret, siden Lukas 22 nevner både begeret før brødet og begeret etter brødet.

Legg merke til at i Matteus befaler Jesus dem alle å drikke av begeret. Dette strider mot den tidligere romersk-katolske praksisen der de som ikke var prester bare fikk brødet.

Videre sier F.L. Godet i sin kommentar til 1. Korinterbrev, s. 63, at nattverden er «bindeleddet mellom Hans to gjenkomster: minnesmerket om den ene, løftet om den andre».

Spørsmål: Sa Jesus i Luk 22:31,34 at Peter ville fornekte ham under påskemåltidet, eller etter at de hadde gått, slik det står i Matt 26:34, Mark 14:30 og Joh 13:38?

Svar: Denne uttalelsen ville ha forbløffet Peter så mye at han sannsynligvis ville ha trodd at han ikke hadde hørt riktig, hvis ikke Jesus hadde gjentatt den etter påskemåltidet. Forresten sier Skriften heller ikke at Jesus hadde sagt dette bare to ganger.

Spørsmål: I Mt 26:57–68 og Mk 14:53–65, fant Jesu rettssak sted om natten, eller var det om morgenen, slik det står i Lk 22:54–71 og Mt 27:1, 2, 11–26?

Svar: Begge deler, fordi det var en rettssak foran det jødiske Sanhedrin og en rettssak foran Pilatus.

Rettssaken foran det jødiske Sanhedrin i Matteus 26:57–68 og Markus 14:53–65 begynte midt på natten og endte ved daggry. Forresten var det i strid med jødisk lov å avholde en rettssak om natten.

Lukas forteller ikke om rettssaken, bortsett fra fra Peters perspektiv da han sto utenfor. Jesus gikk inn i yppersteprestens hus, og deretter kom han og prestene ut av huset.

Hanen galte litt før daggry i Matteus 26:74–75, Markus 14:72 og Lukas 22:60–62.

Så brøt dagen frem i Matteus 27:1; Markus 15:1 og Lukas 22:66.

Jesus ble deretter stilt for retten foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus i Matteus 27:1–2, 11–26; Markus 15:1–5 og Lukas 23:1–5. Se også neste spørsmål.

Spørsmål: Hva var rekkefølgen av hendelsene før rettssaken for Sanhedrin i Matt 26:57–68, Mark 14:53–65 og Lukas 22:60–62?

Svar: Her er rekkefølgen.

1. De dro først til huset til Annas, svigerfaren til ypperstepresten Kaifas, rett etter at Jesus ble arrestert i Getsemane (Lukas 22:54; Johannes 18:12–13).

2. Enten i Johannes 18:24 eller tidligere ble Jesus sendt til Kaifas’ hus. Matteus 26:56–57 og Markus 14:51–53 hopper over den forutgående detaljen og nevner bare at de dro til Kaifas’ hus.

3. Peter fornektet Jesus én gang (Matteus 26:70; Markus 14:68; Lukas 22:57; Johannes 18:17).

4. Litt senere fornekte Peter Jesus for andre gang (Matteus 26:71; Markus 14:69; Lukas 22:58; Johannes 18:25).

5. Omtrent en time senere fornekte Peter Jesus for tredje gang. De var fortsatt i huset da hanen galte (Matteus 26:74; Markus 14:71–72; Lukas 22:59–62; Johannes 18:27).

6. Ved daggry spurte det jødiske rådet Jesus (eller spurte ham igjen): «Hvis du er Kristus, så si det til oss.» Og de kom til en avgjørelse (Matteus 27:1; Markus 15:1; Lukas 22:66–71).

7. Nå var det tidlig om morgenen, og Jesus, ledsaget av prestene, forlot Kaifas’ hus og dro til Jesu rettssak foran den romerske landshøvdingen Pilatus (Matteus 27:2; Markus 15:1; Lukas 23:1; Johannes 18:28–38).

8. Pilatus sendte Jesus til Herodes i Lukas 23:7–11a.

9. Herodes sendte Jesus tilbake til Pilatus i Lukas 23:11b–12.

10. Kvelden før hadde Pilatus’ kone hatt en drøm om at hun ikke ville ha noe med å dømme Jesus å gjøre. Matteus 27:19

11. Pilatus spurte dem om de ønsket at Barabbas eller Jesus skulle løslates (Matteus 27:15-27; Lukas 23:18-25; Johannes 18:39-40).

Spørsmål: Hvorfor kalles Pontius Pilatus «stattholder» i Matt 27:2, når han egentlig var prefekt?

Svar: En prefekt (praefectus) var et mer spesifikt begrep for en guvernør i et lite, vanskelig å styre område.

Spørsmål: Siden Pilatus utenfor Bibelen var kjent som en grusom og urettferdig hersker, hvorfor fremstiller evangeliene ham i Matt 27:2,11–26 som svak og svært opptatt av å fremstå som rettferdig?

Svar: Det finnes to utfyllende forklaringer.

Ustø grunn: Kanskje endret Pilatus’ oppførsel seg rundt år 33 e.Kr., siden han på dette tidspunktet innså at han sto på svært ustø grunn overfor keiseren. Pilatus beordret at skjold med keiserens navn på skulle plasseres i Herodes’ palass i Jerusalem. Jødene klaget til den romerske keiseren, og Tiberius beordret selv Pilatus direkte til å fjerne skjoldene.

En annen kilde til usikkerhet var at Pilatus hadde fått sin stilling gjennom innflytelsen fra sin mentor, den antisemittiske Sejanus. Sejanus ble henrettet av Tiberius den 18. oktober år 31 e.Kr., og Pilatus hadde sannsynligvis hørt nyheten senest i år 33 e.Kr. Før dette hadde Tiberius ikke nølt med å straffe romerske medborgere for utpressing og forræderi. Pilatus selv ble avsatt fra sitt embete i 36/37 e.Kr.

To sider: I tillegg nevner «The Expositor’s Bible Commentary», bind 8, s. 559–560, også en annen faktor: «Psykologisk sett kan en person som i bunn og grunn er svak, usikker og egoistisk, opptre despotisk og ufølsom når han blir satt i en maktposisjon. Med andre ord endret ikke Pilatus’ karakter seg; det var bare at han viste en annen side av seg selv.» Pilatus’ oppførsel, selv om den kan virke noe «pro-Jesus», var det faktisk ikke, slik Jesu tortur og korsfestelse viser. I stedet for å være «pro-Jesus», var Pilatus egentlig «anti-Sanhedrin».

Pontius Pilatus var ikke en trygg mann. Etter at Tiberius avsatte Pilatus fra embetet i 36/37 e.Kr., begikk Pilatus selvmord ifølge Eusebius.

Spørsmål: I Mt 27:2–14, Mk 15:2–15, Lk 23:1–24 og Joh 19:1–15 – utenfor Bibelen – hvilke bevis finnes det for at Pontius Pilatus eksisterte?

Svar: Det finnes seks uavhengige bevis utenfor Bibelen.

1. Den ikke-kristne romerske historikeren Tacitus (100 e.Kr.) skriver i *Annales* 15:44: «Christus, som [de kristne] har fått sitt navn fra, ble henrettet etter en dom av prokuratoren Pontius Pilatus da Tiberius var keiser;»

2. I boken *The Bible As History*, s. 373, finnes det et bilde av forsiden og baksiden av en mynt utstedt av den romerske prokuratoren Pontius Pilatus.

3. En inskripsjon som nevner Pontius Pilatus ble funnet ved det romerske teatret i havnebyen Cæsarea i 1961. Et fotografi av den finnes i *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 1343, *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, s. 456, og *The Archaeology of the New Testament* (Finnegan), s. 138–139. De bevarte delene lyder:

Til innbyggerne i Cæsarea

Tiberieum

Pontius Pilatus

Prefekt i Judea

Dictionary of New Testament Background s. 534 og The Archaeology of the New Testament (Blaiklock) s. 58 nevner også dette.

4. Jøden Filon sier også at Pontius Pilatus hadde med seg gylne skjold med keiser Tiberius’ navn på og hengt dem opp i Herodes’ palass. Jødene anså dette som støtende og klaget til Tiberius, som beordret Pilatus til å fjerne skjoldene, noe som sannsynligvis gjorde at Pilatus mistet ansikt. (On the Embassy to Gaius 38–39 (299–306), s. 784–785.

5. Josefus nevner også Pontius Pilatus som landshøvding i *Antiquities of the Jews* 18.3.1 (skrevet ca. 93–94 e.Kr.) og *Wars of the Jews* 2.9.2.

6. Tidlige kristne forfattere.

Ignatius (død 107/116 e.Kr.) nevner Pontius Pilatus i «Brevet til magnesierne», kap. 11–12, s. 64

Jesus ble virkelig forfulgt under Pontius Pilatus, virkelig korsfestet, døde og oppreist fra de døde. Ignatius’ «Brev til trallianerne», kap. 9, s. 70

Justin Martyr (ca. 150 e.Kr.) Jesus Kristus ble korsfestet under Pontius Pilatus. «… og vi tilber ham med god grunn, etter å ha lært at han er Sønnen av den sanne Gud selv, og vi setter ham på den andre plassen, og den profetiske Ånden på den tredje, og vi skal bevise det.» Justins første forsvarstale, kap. 13, s. 166–167

Korsfestet under Pontius Pilatus. Justin Martyrs første forsvar, kap. 61, s. 183

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) sier i *Ante-Nicene Fathers*, bind 8, kap. 4, s. 757, at Jesus ble dømt av Pilatus.

Irenaeus, *Mot kjetteriene* (182–188 e.Kr.), bok 3, kap. 4.2, s. 417, sier at Jesus, som «forente mennesket med Gud gjennom seg selv», led under Pontius Pilatus og sto opp igjen. Jesus er dommeren over dem som dømmes.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 6:13 og nevner Pontius Pilatus. Fragment 4, s. 579 (Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 6, kap. 14)

Tertullian (198–220 e.Kr.) nevner Pontius Pilatus i Tertullians «Apologi», kap. 21, s. 35

Hippolytus, biskop av Portus (222–235/6 e.Kr.), nevner Kaifas, Herodes og at Jesus ble pisket av Pilatus. «Mot kjetteriet til Noetus», kap. 18, s. 230

Origenes (225–254 e.Kr.) sier at folkemengdene ville ha påvirket Pilatus til å dømme Jesus. Han nevner også sin fiendtlighet overfor Herodes og deres tilsynelatende vennskap. Origenes’ «Kommentar til Matteus», bok 12, kap. 1, s. 449–450.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) «pågrep ham [Jesus] til slutt og overleverte ham til Pontius Pilatus, som da var prokurator i Syria på romernes vegne, og krevde med voldsom og hardnakket insistering at han skulle korsfestes og dø.» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 7, kap. 13, s. 468

Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) nevner at Jesus ble overlevert til Pilatus. De kanoniske brevene, kanon 9, s. 273

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) nevner at etter at Judas hadde forrådt Jesus, førte jødene Jesus fram for Pontius Pilatus. *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 18, s. 119. Han nevner Herodes i kap. 18, s. 120.

Athanasius (331 e.Kr.) nevner at Pilatus vasket hendene under Kristi rettssak. *History of the Arians*, kap. 68, s. 295

Den kristne kirkehistorikeren Eusebius (318 e.Kr.) nevner Pontius Pilatus og sier at han begikk selvmord etter at han ble avsatt fra sitt embete.

Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, som etterfølger etter Gratus, fra år 26 til 36/37 e.Kr.

Spørsmål: I Mt 27:2–14, Mk 15:2–15, Lk 23:1–24 og Joh 19:1–15 – bortsett fra Bibelen – hva vet vi ellers om Pontius Pilatus?

Svar: «Pontius» var en romersk slekt. «Pilatus» betyr en som er bevæpnet med et pilum, eller spyd. Det meste av det vi vet om Pontius Pilatus stammer fra Josefus. Keiser Tiberius Cæsar hadde en venn ved navn Sejanus, som ønsket å utrydde alle jødene, og Pontius Pilatus og hans samtidige Flaccus var sannsynligvis Sejanus’ protesjéer. Da Pontius Pilatus ble landshøvding (eller prokurator) over jødene i år 26 e.Kr., var han den første som brakte bannerene med keiserens bilde inn i Jerusalem. Da jødene senere ba om at de skulle fjernes, omringet Pilatus dem med soldater og truet med å drepe dem. Josefus forteller at jødene kastet seg ned på bakken for å vise at de heller ville dø enn å bryte loven sin. Pilatus fjernet bannerene til Cæsarea.

Pilatus tok deretter penger fra tempelskatten for å bygge en akvedukt som skulle føre vann til Jerusalem. Da jødene protesterte, hadde Pilatus soldater kledd som sivile blant folkemengden, som drepte mange i mengden. Lukas 13:1 forteller også at Pilatus drepte noen galileere, og at han blandet deres blod med ofrene deres.

Da noen samaritanere samlet seg på et fjell for å se på de hellige karene som Moses angivelig hadde plassert der, sendte Pilatus tropper for å overfalle dem og drepe dem. Samaritanerne appellerte til Vitellius, legaten i Syria, som sendte Marcellus for å overta den midlertidige ledelsen av Judea og beordret Pilatus til å reise til Roma i vanære i 36/37 e.Kr. for å redegjøre for sine handlinger overfor keiseren. Sejanus var blitt henrettet 18. oktober år 31 e.Kr., og Tiberius forsøkte å reversere den antisemittiske politikken. Tiberius Cæsar døde 16. mars år 37 e.Kr., mens Pilatus var på vei til Roma. Pilatus vendte aldri tilbake til Judea. Ifølge overleveringer begikk han selvmord ved å drukne seg i det som i dag er Østerrike eller Sveits.

Jøden Filon sier at Herodes Agrippa I beskrev Pilatus som «av natur ufleksibel, en blanding av egenvilje og ubarmhjertighet».

I dagens «Handbook for Solving Bible Difficulties» (Håndbok for å løse bibelske vanskeligheter), s. 60, spekuleres det i at Pilatus’ stilling hos keiseren var spesielt prekær. Mens keiseren (Cæsar) ønsket stabilitet, hadde Pilatus nesten forårsaket opprør tre ganger. Keiser Tiberius hadde nylig fått en rekke embetsmenn henrettet for forræderi. Hvis Pilatus ble sett på som en som tolererte noen som hevdet å være konge, eller som ikke betalte skatt, eller som ønsket sitt eget rike, ville Pilatus bare vært en av de mange andre Tiberius hadde henrettet. Dette poenget gikk ikke jødene hus forbi, og de sa frimodig til Pilatus: «Hvis du lar denne kongen gå fri, er du ingen venn av Cæsar.»

Spørsmål: I Mt 27:19–26, Mk 15:7–15, Lk 23:23–25 og Joh 18:38–40, hvor mange mennesker var det i folkemengden foran Pilatus, Jesus og Barabbas?

Svar: Arkeologer har utgravd området foran Pilatus’ dommersete og fastslått at det ifølge *The Olive Tree Connection*, s. 48, kunne være maksimalt 150 mennesker i dette området. Under påsken kunne det være et par hundre tusen mennesker i Jerusalem, men bare 150 kunne være foran Pilatus. Det ville være enkelt for prestene å håndplukke de menneskene de ønsket å ha foran Pilatus da han tilbød å løslate én fange.

Spørsmål: I Mt 27:26; Mk 15:15; Lk 23:20–25; Joh 19:16; Apg 2:23; Heb 12:2 – hva vet vi om korsfestelse før Kristus?

Svar: Korsfestelse var en grusom, men vanlig henrettelsesform blant mange folk.

Hvem og når: Den ble praktisert av fønikerne, kartagerne og egypterne. Herodot nevner i sin «Historie» 3.125 at perserne brukte korsfestelse av levende mennesker. I sin «Historie» 3.159 sier Herodot også at Darius (512–485 f.Kr.) korsfestet 3000 fremstående borgere i Babylon. «Anchor Bible Dictionary», bind 1, s. 1207, nevner også at andre antikke kilder, som ikke nødvendigvis er pålitelige, omtaler at korsfestelse ble brukt av folket i India, assyrerne, skyterne, taurerne, trakerne, kelterne, germanerne og britene. Julius Cæsar rapporterte at numidierne brukte korsfestelse. Da Aleksander den store til slutt erobret den fønikiske byen Tyrus i 332 f.Kr., drepte han 6 000–8 000 umiddelbart og korsfestet 2 000 senere.

Jøder ble korsfestet av den seleukidiske kongen Antiokos IV (167 f.Kr.) ifølge Josefus i *Antiquities of the Jews*, bok 12, kap. 5, s. 257. I *Antiquities of the Jews*, bok 13, kap. 14.2, s. 285, sier Josefus også at den saddukeiske herskeren Alexander Jannaeus (103–76 f.Kr.) korsfestet 800 fariseere i Jerusalem, etter å ha drept deres koner og barn foran øynene deres.

Blant romerne var Plautus (død i 184 f.Kr.) den første forfatteren som fremla bevis for romersk korsfestelse, og dette gjaldt mennesker som ble korsfestet før hans tid. For eksempel ble 25 mannlige slavekonspiratører i Roma korsfestet i 217 f.Kr. Josefus sa at det fantes tre hovedformer for romersk henrettelse: halshugging/kastet til dyrene, brenning og korsfestelse. Han sa også at å bli brent til døde ble ansett som mildere enn korsfestelse.

Hvor romerne lærte om det: Både grekerne og romerne lånte korsfestelse fra fønikerne. (Kartaginerne kan betraktes som «vestlige fønikere»). Tallrike kilder vitner om kartaginsk korsfestelse, og om at romerne kan ha overtatt denne praksisen fra dem.

Arkeologiske funn: Selv om korsfestelse ble mye omtalt og praktisert, har vi ifølge *The Resurrection of Christ*, s. 36, fotnote 28, bare ett arkeologisk funn av en korsfestelse. Det eneste funnet er beinene til en mann ved navn Yehohanan Ben Hagko. En av spikrene satt fortsatt fast i ankelen hans, da de som begravde ham tilsynelatende ikke klarte å fjerne den. Dette er katalogisert som Israel Antiquities Authority, 95-2067/5. Korsfestelse

Som et kristent symbol: Det finnes noen svært interessante arkeologiske funn om bruken av korset som symbol. Selvfølgelig «forkynte Paulus (rundt år 52 e.Kr.) den korsfestede Jesus» i 1. Korinterbrev 2:2, «roste seg av korset» i Galaterbrevet 6:14 og ble forfulgt for korsets skyld i Galaterbrevet 5:11; 6:12. Men hvordan kan vi vite med sikkerhet hvordan korset så ut?

Da Herculaneum ble ødelagt av utbruddet på Vesuv i år 79 e.Kr., viser et utgravd hus et kors (et latinsk kors som ligner på en liten t).

I Talpioth, en forstad til Jerusalem, ble det før år 70 e.Kr. funnet benkister (som ble brukt til oppbevaring av bein) med fire sider merket med et kors som lignet et pluss-tegn.

Ifølge Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) sammenlignet han korset med den greske bokstaven Chi (som et X) i sin Første apologetikk, kapittel 60.

Korset lignet på den greske bokstaven Tau ifølge Tertullianus’ «Fem bøker som svar til Marcion», bok 3, vers 120, s. 153.

Athanasius (323–326 e.Kr.) sa i «Inkarnasjonen» 25:3 at det er bare på korset at et menneske dør med utstrakte hender.

I tillegg ble det funnet romersk graffiti i Roma på Palatinerhøyden som gjorde narr av kristne. Den viser et kors med utstrakte armer, ifølge *The Archaeology of the New Testament* (Blaiklock), s. 99.

Spørsmål: Hvorfor ble Jesus, som ennå ikke var erklært skyldig, vurdert for «programmet for barmhjertig løslatelse» i Mt 27:15–19, Mk 15:6–7, Lk 23:16–18 og Joh 18:39–40?

Svar: Ingen har påstått at romersk rettferdighet alltid var rettferdig. Siden Jesu dom tilsynelatende var så godt som avgjort på forhånd, antar jeg at det var fornuftig for Pilatus å gå videre og foreslå benådning av en mann som ennå ikke var erklært skyldig. Noen ganger kan selv barmhjertige handlinger brukes til urettferdige formål.

Spørsmål: Hvorfor var Pilatus’ kone i Jerusalem i Matt 27:19?

Svar: Koner fulgte ofte med romerske stattholdere. Før denne tiden nevner Tacitus i Annales 3:34–35 at senatet drøftet et forslag fra Severus Caecina om å forby koner å følge med magistrater, men forslaget ble nedstemt.

Spørsmål: I Mt 27:34 og Mk 15:23: Var det andre som tilbød Jesus noe å drikke, og han avslo, eller sa Jesus: «Jeg er tørst», og tok imot drikken, slik Joh 19:28–29 antyder?

Svar: Folk som ble korsfestet, ble ekstremt tørste, og Jesus var tilsynelatende intet unntak her, da han sa at han var tørst. De tilbød ham en svamp dyppet i eddik. Drikken inneholdt sannsynligvis galle, noe som ville dempe smerten. Jesus tok først imot svampen og smakte på drikken, men nektet deretter å ta mer. Jesus ønsket ikke å bruke et smertestillende middel mens han led for våre synder.

Spørsmål: I Matt 27:35–36; Mark 15:24; Luk 23:34b; Joh 10:23–24: Min kone ønsker å dra til et kasino i Louisiana for å feire vårt 10-årsjubileum. (Som kristen føler jeg meg urolig over dette, men har gitt etter for hennes ønsker.) Vi har blitt enige om ikke å bruke mer enn 200,00 dollar på pengespill. Dette er bare den andre gangen vi har vært på et kasino på ti år. (Sist gang vi var på et kasino, brukte vi kanskje 100,00 dollar maksimalt, og det var for tre år siden.) Begår vi synd, i henhold til Guds ord?
Personlig kan jeg ikke finne noe sted i Skriften som direkte omhandler pengespill. Og jeg er enig i at pengespillindustrien fører til at folk blir avhengige, og at det er en industri Amerika godt kunne klare seg uten. Likevel tviler jeg på at jeg virkelig begår synd hvis jeg spiller for et så lite beløp, og bare har besøkt to kasinoer på ti år. Jeg sa til og med til min kone at uansett hva vi vinner, bør vi gi det til veldedighet. Jeg tar til og med med meg «Chick-traktater» for å legge ut på kasinoet. Jeg tenker at det kan komme noe godt ut av denne turen. (1. Mos. 50:20) =) (Likevel får det meg ikke til å føle meg noe bedre med å dra.)

Men... her er et speilbilde: Bør alle kristne slutte å kjøpe og drikke vin (til spesielle anledninger/bryllup) siden alkoholindustrien fører til at millioner blir avhengige av denne drikken?

Men hva slags eksempel gir jeg da til barna mine? Hva om sønnen min vokser opp og tror at det er greit å besøke kasinoer, og så blir avhengig av pengespill? Men på den annen side, sønnen min kan jo bli avhengig av vin – er da hans avhengighet min skyld, siden jeg drikker vin eller øl ved sjeldne anledninger? (Og jeg er ikke avhengig.)

Svar: I Bibelen finnes det ingen direkte vers som forbyr troende å spille, og det står heller ikke noe som sier at det er greit. (Det finnes både vers i Det gamle testamente og Det nye testamente som sier at det er greit å drikke vin i moderate mengder.)

Selvfølgelig skal vi som kristne ikke lese budene i Bibelen og prøve å avvike så langt som mulig uten å faktisk bryte et bud. Vi skal snarere ønske å kjenne kjernen i Guds vilje for oss og være der. Pengespill er et område hvor vi skal adlyde Gud med vår samvittighet og forståelse av hva som behager Ham.

Ting som tyder på at litt pengespill kan være greit

Andre fritidsaktiviteter er greit: Du sa at du ikke er avhengig og ikke vil bruke mer enn 200 dollar. Man kan bruke 200 dollar på en fornøyelsespark (som Disneyland), og det er ikke nødvendigvis en synd.

Kristent vitnesbyrd. Siden du nevnte at du tar med Chick-traktater som folk kan lese, kan du sjekke om Chick har en traktat som er spesielt passende for folk som taper alle pengene sine på pengespill.

Gjør din kone glad: Hvis dette er det din kone ønsker å gjøre, og det ikke er forbudt, bør du gjøre noe dere begge nyter sammen.

Tegn på at pengespillet ditt kanskje ikke behager Gud

Eksempel for barn: Vil sønnen din (og eventuelle fremtidige barn) bli avhengige av pengespill, eller vil de kanskje til og med spille bare én gang og tåpelig tape store pengesummer? For å se om dette er et problem eller ikke, kan du og din kone jo «øve» dere på å forklare pengespillet ditt til sønnen deres i all fortrolighet, siden dere uansett må gjøre det senere. Se hvordan det vil høres ut for ham.

Uunngåelig umoral: Vil det være noen uanstendige forestillinger du vil se på stedet der du spiller? I så fall bør du ikke spille, eller gjøre noe annet, på det stedet.

Hva annet du kan gjøre: Hvis du ikke spiller, finnes det andre turer og attraksjoner (og noen svært gode restauranter) du kan oppleve i stedet.

Overbevisning: Tror du at din uro skyldes at Den Hellige Ånd overbeviser deg, eller er det noe annet?

Kanskje du kan tenke på flere «mot»-grunner.

Søk å følge Gud: Be om hva Gud ønsker for deg i denne situasjonen. Jeg har ingen direkte befaling eller tillatelse å vise deg, men jeg ber om at du skal ta den beste beslutningen.

Spørsmål: I Mt 27:38, Mk 15:32 og Lk 23:39, hånte tyvene Jesus, eller angret den ene tyven og vendte seg til Jesus i Lk 23:40–43?

Svar: Begge tyvene hånte Jesus i begynnelsen. Men tyven til høyre for Jesus omvendte seg senere og trodde på Jesus. Jesus sa til ham at han i dag skulle være sammen med Jesus i paradiset.

Spørsmål: I Mt 27:44 og Mk 15:31–32 – nøyaktig når hånte røverne Jesus?

Svar: Skriften sier det ikke nøyaktig. Både Matteus og Markus nevner tre grupper av mennesker som hånte Jesus: forbipasserende, prester og røverne. Disse versene spesifiserer imidlertid verken rekkefølgen, om de bare sa dette én gang, eller hvor mange ganger. Generelt er det ikke vanlig at noen sier bare én stygg setning og stopper der.

I dag kan kristne bli latterliggjort for sin tro av kriminelle, helt fremmede og til og med falske religiøse ledere.

Spørsmål: Underviste Jesus i Luk 21:7 om endetiden i tempelet, eller på Oljeberget slik som Matt 24:3–44 og Mark 13:3–37 viser?

Svar: Jesus underviste om dette på Oljeberget, og muligens mens de var på vei dit. Lukas 21 sier aldri at Jesus var i tempelet da han underviste om dette.

Spørsmål: I Matt 27:32, Mark 15:21 og Luk 23:26, var det Simon fra Kyrene som bar Jesu kors, eller var det Jesus selv, slik Joh 19:17 viser?

Svar: Begge deler. Det var vanligvis skikk at den dømte selv bar sitt eget kors, slik det står i Joh 19:17. Jesus var imidlertid så svak etter piskingen og julingen at han ikke klarte å bære korset hele veien. Derfor fikk romerne en forbipasserende, Simon fra Kyrene, til å bære det resten av veien.

Spørsmål: Har vi i Matt 27:32, Mark 15:21 og Luk 23:26 noen bevis utenfor Bibelen for Simon fra Kyrene?

Svar: Det er svært sannsynlig at vi har det. En benkasse fra før år 70 e.Kr. fra Kidrondalen i Jerusalem ble funnet med inskripsjonen «Alexander (sønn) av Simon», «Alexander fra Kyrene». For mer informasjon, se:

E. L. Sukenik, BASOR 88 (1942): 38. Inskripsjonene ble ikke publisert før i 1962: N. Avigad, «A Depository of Inscribed Ossuaries in the Kidron Valley», IEJ 12 (1962): 1–12 + pls. 1–4.

Ikke publisert i et populært format før 2002–03: «Treasures in the Storeroom: Family Tomb of Simon of Cyrene», Biblical Archaeology Review, juli–august 2003.

P. W. van der Horst, Ancient Jewish Epitaphs: An Introductory Survey of a Millennium of Jewish Funerary Epigraphy (300 f.Kr.–700 e.Kr.) (Kampen: Kok Pharos, 1991). 140–41.
Biblical Archaeology Review, juli–august 2003, s. 51. Jf. http://israelpalestineguide.files.wordpress.com/2010/06/alexander-simon-ossuary-a-second-look-from-bar.pdf

Spørsmål: I Mt 27:48; Mk 15:23; Lk 23:36 og Joh 19:29 – hva var det egentlig Jesus fikk å drikke på korset?

A: I Matteus 27:48 står det: «sur vin / vineddik», i Markus 15:23 står det: «vin blandet med myrra», i Lukas 23:36 står det: «vineddik», og i Johannes 19:29 står det: «vineddik». Imidlertid er «galle / eddik» ikke et stoff, men en beskrivelse av noe bittert, og myrra var bitter.

Q: I Mt 27:37, Mk 15:26, Lk 23:38 og Joh 19:19, hva sto det egentlig skrevet på skiltet over Jesu hode?

Svar: Først fem fakta som har med svaret å gjøre, og deretter to svar.

1. For det første var det ikke én beskjed, men tre beskjeder, ettersom Johannes 19:20 sier at skiltet var skrevet på arameisk, latin og gresk.

2. Her er hva evangelistene skriver.

I Matteus 27:37 står det: «Dette er Jesus, jødenes konge.»

Markus 15:26: «Jødenes konge.»

Lukas 23:38: «Dette er jødenes konge.»

Johannes 19:19: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»

3. Forfattere i antikken omskrev ofte ordene sine. Det vi har her, er korrekt, men ikke ordrett. Så hvis for eksempel én forfatter sa: «Dette er Jesus, jødenes konge», og en annen sa: «jødenes konge», kan begge ha gjengitt den samme uttalelsen. Den første forfatteren gjengav ganske enkelt mer av uttalelsen enn den andre.

4. Papias, en disippel av apostelen Johannes, forteller at Matteusevangeliet opprinnelig ble skrevet på hebreernes språk (arameisk?) og deretter oversatt til gresk. De andre forfatterne skrev på gresk. Det foreligger altså en oversettelse mellom utsagnene og det evangelistene skrev.

5. Uavhengig av forskjellene mellom de tre utsagnene, ser det ut til at Markus ganske enkelt gjengir det som er felles for dem alle.

Første svar: De tre budskapene på tre forskjellige språk er nedtegnet i Matteus, Lukas og Johannes. Markus gjengir det som er felles mellom dem. Pilatus kunne sannsynligvis ikke arameisk, så det ble skrevet på latin og oversatt til gresk og arameisk, slik at alle kunne lese det.

Andre svar: Siden evangelistene gjengir oversatte ord, og enkelte uttrykk som «Dette er» kontra «Den» ofte smelter sammen i en oversettelse, er vi sikre på budskapet i skiltene, men vi er ikke sikre på de eksakte ordene. Det er imidlertid budskapet som er viktig her, ikke de eksakte ordene.

Spørsmål: Hva var egentlig de syv tingene Kristus sa på korset, i rekkefølge?

Svar: Selv om rekkefølgen i evangeliet ikke nødvendigvis er den rekkefølgen de ble sagt i, er det enklest å anta at de var i kronologisk rekkefølge, som er:

1. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Lukas 23:34a

2. «Kvinne, se, her er din sønn … Se, her er din mor.» Johannes 19:25–27

3. Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i paradiset. Lukas 23:43b

4. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Matteus 27:46; Markus 15:34

5. Jeg er tørst. Matteus 27:48; Johannes 19:28-29

6. Det er fullbrakt. Johannes 19:30

7. Rett før han døde, sa Jesus: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Lukas 23:46a

Selvfølgelig kunne Jesus også ha sagt andre ord.

Spørsmål: Døde Jesus virkelig på korset i evangeliene, eller satte Gud på mirakuløst og umerkelig vis inn en annen i hans sted, slik den muslimske Koranen hevder?

Svar: De ulike synspunktene hos kristne og muslimer utgjør en grunnleggende forskjell mellom de to religionene.

Kristne sier at det virkelig var Jesus, fordi alle kristne så vel som ikke-kristne beretninger sier at det var Jesus. Muslimenes Allah er forskjellig fra Bibelens Gud, og Allah har lurt og villedet hele sitt folk til å tro at Allah byttet ut en annen.

Muslimer sier at Allah er den samme som Bibelenes Gud. At Allah byttet ut Jesus, ville ikke kunne oppdages av noen, og dermed ville det ikke finnes historiske bevis for byttet.

Begge parter er enige om to ting: 1) Det så i det minste ut som om Jesus døde på korset. 2) På et eller annet tidspunkt lurte islams gud fullstendig og bevisst Allahs eget folk.

Spørsmål: I Mt 27:45, Mk 15:33 og Lk 23:44–45, hvilke utenombibelske bevis finnes det for at «mørke kom over landet» under Jesu korsfestelse?

Svar: Det er ikke rimelig å forvente at alle kulturer skulle ha nedtegnet et slikt mørke. For eksempel er det beregnet at en solformørkelse mørkla Egypt 12. desember 504 f.Kr., men det finnes ingen historiske opptegnelser om dette, verken blant de høyt siviliserte egypterne eller hos noen andre. Se http://www.informationblast.com/500s_BC.html for mer informasjon. Dette skjedde under påsken (dvs. ved fullmåne), så det kunne ikke ha vært en vanlig solformørkelse; dette var et uvanlig mørke. Dessuten varte mørket fra den sjette til den niende time. Naturlige solformørkelser varer ikke i tre timer. Ifølge https://www.wku.edu/eclipse/duration.php er det lengste en solformørkelse teoretisk sett kan vare opptil syv minutter.

Likevel skrev den ikke-kristne samaritanske historikeren Thallus i år 52 e.Kr., mindre enn 20 år etter korsfestelsen. Han skrev at mørke fulgte med korsfestelsen av Jesus.

Den samaritanske historikeren Thallus, som ikke må forveksles med den greske filosofen Thales, var ganske kjent.

Pseudo-Justin Martyrs «Hortatory Address to the Greeks» (etter år 165 e.Kr.), kap. 9, s. 277, nevner Thallus, Philo, Josefus og andre.

«Theophilus til Autolycus», kap. 29, s. 120, nevner Thallus, samt den tidligere kaldeiske historikeren Berosus på s. 121.

«Octavius» av Minucius Felix, kap. 22, s. 186, nevner historikeren Thallus.

Tertullianus’ «Apologi», kap. 19, s. 33, nevner Thallus og Josefus.

Julius Africanus, fragment 18, s. 136.

Flegon var en karisk-gresk forfatter som skrev kort tid etter år 137 e.Kr. Han skrev at i det fjerde året av den 202. olympiaden [år 33 e.Kr.] skjedde «den største solformørkelsen», og at «det ble natt i den sjette timen av dagen [kl. 12.00] slik at det til og med dukket opp stjerner på himmelen. Det skjedde et kraftig jordskjelv i Bithynia, og mange ting ble veltet i Nicea.» (The Case for Christ, s. 111.) Origenes (225–254 e.Kr.) nevner også at Phlegon skrev om mørket i den 13. eller 14. boken til forfatteren Phlegon. Origenes, *Mot Celsus*, bok 2, kap. 14, s. 437; bok 2, kap. 33, s. 445; bok 2, kap. 59, s. 455.

I Tatianus’ *Diatessaron* (ca. 172 e.Kr.), avsnitt 51, s. 123, står det at det var mørke da Jesus ble korsfestet fra den sjette til den niende time. I Tatianus’ *Diatessaron*, avsnitt 52, s. 123, står det at det var et jordskjelv da Jesus døde.

Melito fra Sardis (170–177 e.Kr.) sier at jorden skalv, solen forsvant, og dagen forandret seg, for de kunne ikke tåle å se sin Herre henge på et tre. Fra «Avhandlingen om sjelen og kroppen», kap. 2, «Ante-Nicene Fathers», bind 8, s. 756

Irenaeus skriver i «Mot kjetteriene» (182–188 e.Kr.), bok 4, kap. 34, s. 512: «Og de forutsagte hendelsene knyttet til Herrens lidelse ble ikke oppfylt i noe annet tilfelle. For verken skjedde det ved noen menneskes død blant de gamle at solen gikk ned midt på dagen, eller at tempelforhenget revnet, eller at jorden skalv, eller at klippene sprakk, eller at de døde sto opp, eller at noen av disse mennene [fra gamle tider] ble oppreist på den tredje dagen, eller ble tatt opp til himmelen… Derfor talte profetene ikke om noen annen enn Herren, i hvem alle disse ovennevnte tegnene samstemte.»

Tertullian (ca. 200 e.Kr.) nevner også mørket som fulgte Jesu korsfestelse i *Om faste*, kap. 10, bind 4, s. 109. Han nevner det også i *Et svar til jødene*, kap. 12, s. 170.

Hippolytus var biskop i Portus (222–235/6 e.Kr.). Han nevner at for Jesu skyld «blir solen formørket, dagen har intet lys, klippene splintres, forhenget revnes, jordens grunnvoller rystes, gravene åpnes, og de døde oppstår.» *Mot Noetus’ kjetteri*, kap. 17, s. 230

I «Ebionittenes anerkjennelse av Klemens» (ca. 211–250 e.Kr.), bok 1, kap. 42, s. 88, står det at Jesus led for oss, at solen ble mørk og fjellene revet i stykker da han gikk til korset. Han sto opp igjen.

Origenes (skrev 225–254 e.Kr.) nevner mørket over landet og gravene som sprakk opp i «Mot Celsus», bok 2, kapittel 33, s. 445.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «Guds Ord føres i stillhet til slakt. Og når stjernene forvirres ved Herrens kors, elementene forstyrres, jorden skjelver, natten overskygger dagen, solen, …» *Treatises of Cyprian*, avhandling 9, kap. 7, s. 486

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) nevner jordskjelvet i Matteus. Brev til biskop Basilides, kanon 1, s. 94.

Arnobius (297–303 e.Kr.) nevner i «Mot hedningene», bok 1, kap. 53, s. 428, mørket under Jesu død.

Athanasius (318 e.Kr.) (underforstått) sier at solen ble formørket og jorden rystet da Frelseren døde. «Ordet som ble menneske», kap. 49.4, s. 63

Lactantius (260–325 e.Kr.) beskriver et jordskjelv i samme time som Jesus døde, og at solen plutselig trakk tilbake sitt lys, slik at det var mørke fra den sjette til den niende time. *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 19, s. 122.

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) nevner hvordan gravene sprakk opp, jorden ristet, lysene ble redde, og solen og månen forsvant, mens stjernene trakk tilbake sitt skinn da Jesus led på korset. «Epistles on the Arian Heresy», brev 5.6, s. 301

Etter Nikæa (325 e.Kr.)

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) (utdrag): «Skaperverket blir frigjort gjennom dette syndofferet; selv klippene mister sin fasthet og styrke.» *Om treenigheten*, bok 3, kap. 11, s. 65

Athanasius (ca. 371 e.Kr.) sier: «Solen trakk tilbake sine stråler, og jorden skalv, og klippene ble revet i stykker, …» Personlig brev 61 (Til Maximus), kap. 2, s. 578

Athanasius (356–360 e.Kr.) nevner at forhenget ble revet i stykker, solen ble skjult, klippene revet i stykker, og de døde i gravene sto opp. Fire taler mot arianerne, tale 3, kap. 29, s. 424

Efraim den syriske (350–378 e.Kr.) sier at det ble mørkt og at det skjedde et jordskjelv da Jesus døde. Fødselshymner, hymne 3, s. 273.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevnte at solen gikk baklengs i Hiskia sin tid, og at det ble solformørkelse for Kristi skyld. (Første kateketiske forelesning 2, Nicene & Post-Nicene Fathers, s. 12)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) sier at solen ble mørk under korsfestelsen. Første kateketiske forelesning 4, kap. 10, Nicene & Post-Nicene Fathers, s. 21, og at klippene sprakk. Forelesning 4, kap. 11, s. 22

Gregorius av Nazianzus (330–391) sier i sin drøfting av Jesu korsfestelse: «Han hylte den synlige verden i mørke» og «… for himmelens mystiske dører er åpnet; klippene sprekker, de døde står opp. Han dør, men han gir liv, og ved sin død tilintetgjør han døden.» Om Sønnen – Tredje teologiske tale, kap. 20, s. 309

Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) sier at solen og månen faktisk ble formørket på Kristi tid. Han nevner også «det frelsende blodet til Kristus, Herren» Kommentar til Joel, kap. 2, s. 119

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner mørket som inntraff da Jesus ble korsfestet. Guds by, bok 3, kap. 15, s. 51.

Spørsmål: Er omtalene i evangeliene av mørket, jordskjelvet og det revne forhenget da Kristus ble korsfestet, bare billedlige og skjedde ikke i virkeligheten, fordi de ikke er nedtegnet noe annet sted, slik det står i *Some Answered Questions*, s. 37–38?

Svar: Nei. Se forrige spørsmål for bevisene på mørket, og spørsmålet om Matt 27:51 for bevisene på jordskjelvet.

Spørsmål: I Luk 23:45–46 sier skeptikeren Bart Ehrman at tempelforhenget revnet mens Jesus fortsatt levde, men at det i Markus-evangeliet revnet etter at han døde. (Jesus, Interrupted, s. 68) Deretter spør han om det revne forhenget representerer at Gud avviste det jødiske tilbedelsessystemet, eller om det symboliserer at Jesus sonet for oss. (også i Jesus, Interrupted, s. 52)

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret. 1) Selvfølgelig kan det revne forhenget symbolisere mer enn én ting, spesielt når de to tingene henger tett sammen. Det symboliserer imidlertid ikke at Gud forkastet det jødiske tilbedelsessystemet; snarere at nå som Jesus hadde sonet for syndene, var det jødiske tilbedelsessystemet over. (Tempelet skulle faktisk bli ødelagt innen 40 år.)

2) Lukas spesifiserer ikke det nøyaktige øyeblikket da forhenget revnet i to. Lukas 23:44–46 sier at det var mørke fra den sjette til den niende time, og at tempelforhenget revnet i to, og at Jesus ropte ut før han døde. Det spesifiserer ikke rekkefølgen.

Spørsmål: I Lukas sier skeptikeren Bart Ehrman i *Jesus, Interrupted*, s. 46–47: «Jesu død er viktig både for Markus og Lukas.» Men for Markus er hans død en soning; for Lukas er den grunnen til at folk innså at de er syndige og må vende seg til Gud for å få tilgivelse. Årsaken til Jesu død er altså ganske forskjellig, avhengig av hvilken forfatter man leser.» (også i *Jesus, Interrupted*, s. 94)

A: Ehrman prøver å dikte opp en forskjell i troen mellom Markus og Lukas der det ikke finnes noen. Selv Ehrman ville erkjenne at Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger er skrevet av samme forfatter. En av de klareste uttalelsene om soningen fra Lukas finnes trolig i Apostlenes gjerninger 5:30–31: «Våre fedres Gud oppreiste Jesus, som dere hadde drept ved å henge ham på et tre. Gud opphøyde ham til sin høyre hånd som Fyrste og Frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.» (Understreking lagt til for å vise hvor Ehrman tar feil.)

Spørsmål: I Matt 27:54 og Mark 15:39, sa hundreføreren: «Dette var Guds Sønn», eller «Dette var en rettferdig mann», slik det står i Luk 23:47?

Svar: Begge deler. Hundrekapteinen var ikke begrenset til å ytre bare én setning. Evangeliene siterte ofte ikke ordrett, og de inkluderte ikke hvert eneste ord, så hundrekapteinen sa sannsynligvis også andre ting.

De fleste vil være enige i at i hele tidsrommet fra da Jesus døde til de ville forsikre seg om at han var død, og frem til de tok kroppen hans ned fra korset, hadde centurionen god tid til å si mer enn én setning. Det ville være ganske merkelig om centurionen var helt taus bortsett fra én setning.

Spørsmål: Hva er en harmonisering av evangeliene etter oppstandelsen?

Svar: Først og fremst må jeg innrømme at jeg her bare har «gjenoppfunnet hjulet». Helt tilbake i årene 246–265 e.Kr. viste Dionysius, biskop av Alexandria, at evangelistene ikke «var uenige eller motsatte seg hverandre», og han ga en god og ganske fullstendig harmonisering av evangeliene etter oppstandelsen i sitt Brev 5 – til biskop Basilides, kanon 1, Ante-Nicene Fathers, bind 6, s. 94–95. Uansett, her er en sammenstilling av disse 29 hendelsene, og den stemmer overens med hans.

Tallene refererer til hendelser som må skje i en bestemt rekkefølge, mens bokstavene a, b, c refererer til hendelser som kan skje i hvilken som helst rekkefølge. De uthevede ordene angir tidspunkter, rekkefølge og sted. De understrekte versene viser hvor det er passasjer som ikke er i kronologisk rekkefølge.

Etter at Jesus sto opp fra de døde: Mt 28, Mk 16, Lk 24, Joh 20–21

R1a. Da sabbaten var over, begynte Maria Magdalena, den andre Maria [Jakobs mor], Salome og kvinnene å reise til graven. Mt 28:1b; Mk 16:1–3; Lk 24:1; Joh 20:1

R2a. Det skjedde et jordskjelv da engelen kastet steinen til side. Vaktene ble som døde. Mt 28:2–4

R2b. Engelen kastet steinen bort. Mk 16:4; Lk 24:2

R1b. Det ble ikke funnet noe lik, og to «menn» snakket til kvinnene. Luk 24:3-8; Joh 20:2

R3. Den morgenen da Jesus sto opp, viser en engel seg for kvinnene og ber dem si til disiplene at de skal dra til Galilea. Mt 28:5-7; Mk 16:5-8

R4a. Mens kvinnene skyndte seg tilbake, viste også Jesus seg for dem og ba dem si til disiplene at de skulle dra til Galilea. Mt 28:8-10

R4b1. Da kvinnene kom tilbake fra graven, trodde ikke disiplene på dem. Luk 24:9-11

R4b2. Peter og Johannes løper til graven; Johannes kommer dit først. Luk 24:12; Joh 20:3-9

R4b3. Deretter vender disiplene tilbake til sine hjem [i Jerusalem]. Joh 20:10

R4c. Vaktene forteller det til prestene; prestene bestikker dem deretter. Mt 28:11-15

R4d. Mens Maria gråt, viser to menn seg for Maria Magdalena, og deretter Jesus. Mk 16:9-11; Joh 20:11-18

R5. Samme dag, på veien til Emmaus, viser Jesus seg for to disipler (ikke blant de elleve disiplene). Han blir hos dem til kvelden. Mk 16:12; Lk 24:13-29

R6. Umiddelbart skyndte de to disiplene seg tilbake til Jerusalem (7 miles, 11 kilometer unna) og fortalte det til de 11 disiplene. Mk 16:13; Lk 24:33-35

R7. I Jerusalem, om kvelden samme dag som Jesus sto opp fra de døde, mens de to snakket med disiplene, viser Jesus seg for første gang for ti disipler. Joh 20:19-23

R8. Andre disipler forteller Tomas at de har sett Jesus. Joh 20:25

R9. Åtte dager senere viser Jesus seg for andre gang for de elleve disiplene, inkludert Tomas. Mk 16:14; Joh 20:19,26-31

R10. Jesus viser seg for dem (for tredje gang) ved Tiberias-sjøen [Galilea]. De fanget 153 fisker. Mt 28:19-20; Joh 21:1-14

R11a. Tre ganger spør Jesus Peter om han elsker ham. Joh 21:15-23

R11b1. Jesus viser seg for mer enn 500 tilhengere. 1 Kor 15:6

R11b2. Jesus viser seg for sin bror Jakob. 1 Kor 15:7

R12. I Galilea viser Jesus seg for disiplene og gir dem misjonsbefalingen. Mt 28:16-20; Mk 16:15-18

R13. De vender tilbake til Jerusalem, hvor de enten blir der eller i Betania, en forstad.

R14. Mens de spiser, pålegger Jesus dem å bli i Jerusalem inntil de mottar kraft fra det høye (Luk 24:49; Apg 1:4). De adlyder dette pålegget. Luk 24:52

R15. Jesus fører dem til Betania, en forstad til Jerusalem på skråningen av Oljeberget. Luk 24:50

R16. Førti dager etter oppstandelsen (Apg 1:3) stiger Jesus opp til himmelen i skyene ved Betania, på skråningen av Oljeberget. Mk 16:19; Lk 24:50-51; Apg 1:9-11

R17a1. Da de kom tilbake til Jerusalem, holdt apostlene seg i tempelet. Luk 24:52-53

R17b. De 11 apostlene velger Matthias til å erstatte Judas. Apg 1:15-26

R18. I Jerusalem på pinsedagen (50 dager etter påsken) blir apostlene fylt av Den Hellige Ånd. Apg 2

R19. Etter dette reiser apostlene fritt omkring. Markus 16:20

Spørsmål: I Mt 28:1, Mk 16:2 og Lk 24:1, var Maria ved graven like etter soloppgang, eller dro hun til graven mens det fortsatt var mørkt, slik det står i Joh 20:1?

Svar: Begge deler er riktig. Joh 20:1 sier at de gikk til graven mens det fortsatt var mørkt, men Mk 16:2 viser at de ankom graven da solen hadde stått opp. Hvis de hadde oppholdt seg i Betania, og graven lå like utenfor Jerusalem, ville det ha tatt litt tid å reise fra forstaden til Jerusalem.

Spørsmål: I Matt 28:1; Mark 16:1–2, Luk 24:1 og Joh 20:1: Hvorfor dro kvinnene til graven, siden det var et romersk segl over den i Matt 27:62–66?

Svar: Det finnes to mulige svar, men det andre er mer sannsynlig.

Kvinnene trodde de ville få lov: Det var ikke vanlig skikk å sette et segl og en vakt av romerske soldater over en grav. Yppersteprestene og fariseerne ba Pilatus spesielt om dette «for at graven skulle sikres til den tredje dagen» i Matteus 27:64. Myndighetene ønsket ikke å forby begravelsesskikker, men bare å sikre at ingen stjal liket, så man kunne forvente at kvinnene ville få lov til å gjøre dette.

Kvinnene visste ikke om seglet og vakten: Å bevokte graven til en forbryter og sette et romersk segl og en vakt av romerske soldater rundt den, var svært uvanlig. I Lukas 23:55–56 står det at kvinnene fulgte Josef for å se hvor Jesu lik ble lagt, og deretter dro de hjem for å forberede krydder og salver. Med andre ord ble de ikke værende for å holde øye med graven. Først neste dag ble det ifølge Matteus 27:62 bedt om segl og vakt. Kvinnene var derfor sannsynligvis ikke klar over noe segl eller noen vakt.

Spørsmål: I Matt 28:1; Mark 16:1-2, Luk 24:1, Joh 20:1 – hvorfor dro kvinnene til graven for å svøpe liket, når Josef fra Arimatea og Nikodemus allerede hadde svøpt liket i Joh 19:39?

Svar: Jesus døde rundt kl. 15.00, og det ville være en viss tidsforsinkelse mellom at Josef fra Arimatea ba om liket, at Pilatus sjekket at Jesus faktisk var død, og at de tok liket ned og deretter bar det til graven. De ville ikke ha hatt tilstrekkelig tid før mørket falt til å gjennomføre en skikkelig begravelse (tenk på egyptiske mumier) før mørket falt. Derfor utførte Josef og Nikodemus i Johannes 19:38–39 den første delen, inkludert å legge til noen krydder for å forhindre at liket begynte å råtne i løpet av noen dager, og deretter ville de komme tilbake og svøpe ham ordentlig, det vil si svøpe strimler av klut rundt armene, bena, overkroppen og hodet i dagslys på søndag. Det kan virke som en ganske grufull oppgave, men det var en vanlig skikk på den tiden.

I tillegg, selv om vi ikke vet så mye om jødiske begravelsesskikker fra den tiden, så skjedde i alle fall deler av forberedelsen av liket i egyptiske begravelsesskikker først noen dager senere.

Spørsmål: Hva er betydningen av at kvinnene så den tomme graven i Mk 16:1–8, Mt 28:1–8, Lk 24:1–11 og Joh 20:1–12?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

a) Selv om jødene ikke balsamerte sine døde, brukte de krydder når de begravde dem. Dette var slett IKKE et vitnesbyrd om at kvinnene trodde at Jesus ville stå opp fra de døde. Snarere var det kvinnene som levende kom for å utføre sin plikt med en blanding av kjærlighet og skuffelse. Ville du fortsatt tjene Gud trofast hvis du opplevde skuffelse?

b) I gresk og latinsk kultur ble kvinner ansett som mindreverdige enn menn. Hvis noen hadde ønsket å endre fortellingen for å gjøre den mer tiltalende for leserne, kunne de ganske enkelt ha utelatt denne delen, eller ellers sagt at mennene så graven først i stedet for kvinnene. Dette tyder på at de ganske enkelt nedtegnet det som skjedde.

c) På samme måte ble kvinner i jødisk kultur ansett som viktige, bortsett fra at deres vitnesbyrd ble ansett som verdiløst ifølge den jødiske Mishnah Rosh Ha-Shanah 1.8.

d) Gud kunne ha gitt æren av å være den første som så den oppstandne Jesus til hvem som helst, men Han valgte å gi den til kvinnene. Kanskje er dette et tegn for alle kulturer, inkludert vår egen, på at vi generelt bør ære, tro på og stole på kvinner like mye som menn.

Spørsmål: I Markus 15:47, var det Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, som så hvor Jesus ble lagt, eller var det «kvinnene som hadde fulgt Jesus fra Galilea», slik det står i Lukas 23:55?

Svar: Begge deler. På den ene siden kan «kvinner fra Galilea» bety kvinner som reiste sammen med Jesus fra Galilea, ikke nødvendigvis kvinner som var født i Galilea. På den andre siden var Magdala en by i Galilea, på den vestlige bredden av Genesaretsjøen.

Spørsmål: I Matt 28:1, var graven lukket, eller var steinen rullet bort, slik det står i Luk 24:2?

Svar: Lukas 24:2 sier at steinen var rullet bort da de kom dit. Matteus 28:2 nevner også at steinen var rullet bort, som en forklaring på Matteus 28:1. Ingenting tyder på at kvinnene var til stede da steinen ble rullet bort.

Spørsmål: I Markus 16:4 spør skeptikeren Bart Ehrman om steinen allerede var rullet bort, eller om den ble rullet bort av en engel [angivelig] da kvinnene var der (Matt 28:2)?

Svar: I begge evangeliene ble steinen rullet bort før engelen snakket med kvinnene. Matteus 28:2 sier ikke at kvinnene var til stede da steinen ble rullet bort.

Spørsmål: I Matt 28:1–8, Mark 16:1–8, Luk 24:1–10 og Joh 20:1–8, hva skjedde da Jesus sto opp fra de døde?

Svar: Jesus levde igjen i sin fysiske kropp. Hans virkelige, arrete, fysiske kropp kunne fortsatt berøres (Joh 20:27; Matt 28:9; Luk 24:39) og spise (Luk 24:41–43). Jesus sa i Luk 24:39 at hans kropp etter oppstandelsen hadde kjøtt og bein, og jeg tror du vil være enig i at Jesus visste dette bedre enn noen annen! Imidlertid var Jesu kropp en herliggjort fysisk kropp som kunne gå gjennom vegger (Joh 20:19-20) og forsvinne (Luk 24:31).

Tertullian (198–220/240 e.Kr.) Kristus døde for våre synder og sto opp i sitt kjød. Det er selve grunnlaget for evangeliet, vår frelse. «Fem bøker mot Marcion», bok 3, kap. 8, s. 328

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.) «At han [Jesus] ble oppreist igjen i den samme kroppslige substansen som han døde i, bevises av sårene på nettopp den kroppen, og dermed viser han lovene for vår oppstandelse i sitt kjød, ved at han i sin oppstandelse gjenopprettet den samme kroppen som han hadde fått fra oss.» Avhandling om treenigheten, kap. 10, s. 620.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) drøfter hva som ville vært tilfelle hvis Jesus bare led tilsynelatende. «Hvis han led tilsynelatende og ikke i virkeligheten, satt Herodes til doms bare tilsynelatende; tilsynelatende vasket Pilatus sine hender av ham, og tilsynelatende forrådte Judas ham. Kaifas overga ham på samme måte tilsynelatende; jødene grep ham tilsynelatende, og apostlene… Selv Hans blod ble utgytt tilsynelatende; evangelistene forkynte evangeliet tilsynelatende; Kristus kom fra himmelen tilsynelatende, og Han steg opp tilsynelatende. Menneskehetens frelse var også tilsynelatende, og ikke i virkeligheten. Hvorfor sier da Kristus: ‘Jeg er sannheten?’» «Dialog om den sanne tro», femte del, kap. 851a, s. 149

Spørsmål: I Joh 20:1, kom Maria Magdalena alene til graven, eller kom Maria Magdalena og den andre Maria (Matt 28:1), eller kom Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome i Markus 16:1, eller kom Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor, og andre kvinner i Lukas 24:10?

Svar: Maria Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene kom alle sammen. Johannes 20:1 sier IKKE at Maria kom alene. Hvis flere kvinner kom, er det likevel korrekt – om enn ikke like presist – å nevne én, to eller tre av dem. Hvis noen kom tidligere og andre rett etterpå, er det likevel korrekt at én beretning sier at noen kom, mens en annen beretning nevner hele gruppen.

Spørsmål: I Matt 28:2–5 og Mark 16:5, var det bare én engel, eller var det to engler som i Luk 24:4 og Joh 20:12?

Svar: Hvis det var to eller flere engler, er det også riktig å si at det var én engel. Dette er ett av mange eksempler der evangelieberetningene er korrekte, men ikke presise.

Spørsmål: Fortalte kvinnene det til disiplene i Mt 28:8, eller fortalte de det ikke til noen, slik det står i Mk 16:8? (Jesus, Interrupted s. 48)

A: Mark mente åpenbart ikke at kvinnene ikke fortalte det til noen resten av livet. Det er klart at de ikke fortalte det til noen de møtte mens de flyktet fra graven. Hvis man leser hele Matteus 28:8–10, ser man at kvinnene løp uten å ha fortalt det til noen ennå, og så møtte Jesus dem. Jesus sa: «Si til mine brødre» (dvs. disiplene). Hvis man vil være nøye, sier Matteus 28 strengt tatt ikke at kvinnene adlød og fortalte det til noen. Disiplenes handlinger tyder imidlertid sterkt på at kvinnene fortalte det til disiplene.

Spørsmål: I Matt 28:9, kjente Maria Magdalena igjen Jesus da han først viste seg for henne, eller gjorde hun ikke det, slik Johannes 20:14 sier?

Svar: Matteus 28:9 sier ikke hvor raskt Maria gjenkjente Jesus; det forteller bare at de midlertidig gjenkjente ham. I Johannes 20:14 visste Maria ikke at det var Jesus i begynnelsen. Men Johannes 20:15–17 viser også at hun deretter GJENKJENTE Jesus.

Spørsmål: Er det de som tror uten å se som er velsignet i Joh 20:29, eller er det de som ser som er velsignet i Luk 10:23?

A: Jesus sier to forskjellige ting i forskjellige sammenhenger, og begge er velsignet, men på forskjellige måter.

I Johannes 20:29 sa Jesus IKKE at de som personlig så ham etter oppstandelsen, ikke var velsignet. Tvert imot sa Jesus til den tvilende Tomas: «Fordi du har sett meg [nå], har du trodd; velsignet er de som ikke har sett og likevel har trodd.» (BSB) Tomas gjorde Jesu oppstandelsesåpenbaring til grunnlaget for sin tro. Jesus sa at de er mer velsignet (høyt priset) som, selv om de har mirakler som støtter deres tro, ikke gjør mirakler til grunnlaget for sin tro, slik Thomas gjorde.

I Lukas 10:23 forteller Jesus disiplene (inkludert Tomas) at de var velsignet (viste seg å være høyt begunstiget) fordi de fikk se med egne øyne det de så.

Hva er grunnlaget for din tro på Kristus? Hvis det bare er mirakler, hva om Satan utførte et falskt mirakel? Hvis det bare er apologetikk, hva om du møter en ikke-kristen som er en bedre debattant? Hvis det bare er å ha et svar på alle innvendinger mot Bibelen, hva om noen kommer med en ny innvending mot Bibelen som du ikke har noe svar på? Grunnlaget for vår tro bør være vårt forhold til Kristus; disse andre tingene er alle gode til å støtte vår tro, men de bør ikke være grunnlaget for vår tro.

Spørsmål: I Luk 24:44 delte jødene Bibelen inn i tre deler, eller bare to deler, slik Matt 5:17 viser?

Svar: Jødene omtalte den på begge måter, og det gjorde Jesus også.

Loven og profetene: Jødene kalte Det gamle testamente for «Loven og profetene» i henhold til Matteus 5:17–18; Lukas 24:27 (Moses og profetene); Sakarja 7:12 (Loven eller de tidligere profetene); 2. Makkabæerbok 15:9; Qumran-reglene 9.11.

Tredelt inndeling (Loven, Profetene, Skriftene) Prologen til Siraks bok (ca. 132 f.Kr.), Filon fra Alexandria (ca. 40 e.Kr.) «…der de studerte Guds lover og de hellige profetenes hellige orakler, samt hymner, salmer og alle slags andre ting…» «Det kontemplative liv» 25, s. 700, Josefus (37–100 e.Kr.) «Mot Apion» 1.8, og den babylonske Talmud (4. århundre e.Kr.). Prologen til Sirak inneholder «loven, profetene og de andre bøkene fra fedrene». Sirak 39:1 sier: «loven, visdommen, profetien». Det halakhiske brevet fra Qumran: «Moses’ bok, profetene, David og generasjonens historie» (4QMMT).

Jesus var tilsynelatende ikke så opptatt av den nøyaktige inndelingen, så lenge leserne forsto hva han mente, da han henviste til loven, profetene og Salmene i Lukas 24:44.

Spørsmål: Skulle disiplene i Luk 24:49 bli i Jerusalem, eller dro de til Galilea i Matt 28:10,16?

Svar: Først ble de bedt om å dra til Galilea, noe de gjorde etter en forsinkelse på åtte dager. Deretter vendte de tilbake til Jerusalem, og Jesus ba dem om å bli der inntil de mottok kraften fra det høye. Her er rekkefølgen av hendelsene i løpet av de 40 dagene Jesus var på jorden, etter sin oppstandelse og før sin himmelfart.

R2. «Dra til Galilea», sa en engel til dem den morgenen Jesus stod opp (Markus 16:7). Jesus viste seg også for kvinnene og ba dem si til disiplene at de skulle dra til Galilea (Matteus 28:9–10).

R7. I Jerusalem, om kvelden samme dag som Jesus sto opp, mens de to snakket med de elleve, viste Jesus seg for ti disipler (Johannes 20:19–23).

R9. Åtte dager senere viste Jesus seg igjen for alle disiplene, inkludert Tomas (Johannes 20:19,24–29).

R10. De dro til Galilea, ved Tiberias-sjøen [Galilea] (Matteus 28:19–20; Johannes 21:1–24).

R14. De vendte tilbake til Jerusalem, hvor de enten ble der eller i Betania, en forstad. (underforstått)

R15. Mens de spiste, befalte Jesus dem å bli i Jerusalem inntil de mottok kraft fra det høye (Lukas 24:49; Apostlenes gjerninger 1:4). De adlød dette befalingen (Lukas 24:52).

R16. Jesus førte dem til Betania, en forstad til Jerusalem på skråningen av Oljeberget (Lukas 24:50).

R17. Førti dager etter oppstandelsen (Apostlenes gjerninger 1:3) steg Jesus opp til himmelen i skyene (Markus 16:19; Lukas 24:50–51; Apostlenes gjerninger 1:9–11).

R19. De ble fylt av Den Hellige Ånds kraft på pinse, som var 50 dager etter påsken (Apostlenes gjerninger 2).

R20. Etter det reiste de fritt mellom Jerusalem og andre byer.

Se spørsmålet om sammenhengen etter oppstandelsen for en fullstendig oversikt over hendelsesforløpet.

Spørsmål: Er «Testimonium Flavianum» av Josefus i «Jødenes antikviteter» 18,63–64 historisk pålitelig?

Svar: Først hva det står på gresk, deretter en drøftelse. Det står: «Omtrent på denne tiden levde Jesus, en vis mann, hvis man da i det hele tatt bør kalle ham en mann. For han var en som utførte forbløffende gjerninger og var en lærer for slike mennesker som gjerne tar imot sannheten. Han vant over mange jøder og mange av grekerne. Han var Kristus. Da Pilatus, etter å ha hørt at han ble anklaget av menn av høyeste anseelse blant oss, hadde dømt ham til korsfestelse, ga ikke de som fra første stund hadde kommet til å elske ham, opp sin hengivenhet for ham. På den tredje dagen viste han seg for dem, gjenopplivet, for Guds profeter hadde profetert om dette og utallige andre vidunderlige ting om ham. Og den kristne menigheten, oppkalt etter ham, har fremdeles ikke forsvunnet.»

Michael J. Wilkins og J.P. Moreland skriver i *Jesus Under Fire: Modern Scholarship Reinvents the Historical Jesus*, s. 212–213: «Den vitenskapelige oppfatningen om dette avsnittet kan deles inn i tre leire: (1) de som forsvarer avsnittets grunnleggende ekthet; (2) de som avviser hele avsnittet; (3) de som mener at avsnittet har en autentisk kjerne, men også inneholder kristne tilføyelser. Nyere forskning har lagt vekt på den siste oppfatningen.» Den arabiske versjonen, av Agapius, den melkittiske biskopen av Hierapolis i Syria fra det 10. århundre, sier «god oppførsel» i stedet for «mirakler», etter tre dager står ordet «beretning», og «kanskje» er satt inn før «han var Messias». Eusebius av Cæsarea (virksom ca. 325 e.Kr.) siterer dette avsnittet, men Origenes (225–254 e.Kr.) bemerker at Josefus snakket om Jakob, men IKKE om Kristus, i Origenes’ *Mot Celsus*, bok 1, kap. 47, s. 416; bok 2, kap. 13, s. 437.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere omtalte evangeliene som evangeliene?

Svar: Her er listen.

Til Diognetus (ca. 130–200 e.Kr.), kap. 11, s. 29: «…evangelienes tro er befestet, og apostlenes tradisjon er bevart…»

Justin Martyr (151–155 e.Kr.): «For apostlene har i de memoarene de har skrevet, som kalles evangeliene, på denne måten overlevert oss det som ble pålagt dem;» Justins første forsvar, kap. 66, s. 185

Teofilus til Autolykos (168–181/188 e.Kr.), bok 3, kap. 12, s. 114, sier: «finnes både hos profetene og i evangeliene, fordi de alle talte inspirert av én Guds Ånd.»

Hegesippus (ca. 170 e.Kr.) nevner evangelienes Skrift i «Fem bøker med kommentarer til Kirkens gjerninger», kap. 3, bind 8, s. 764.

Claudius Apollinaris (160–180 e.Kr.) nevner Matteus, evangeliene og loven. Ante-Nicene Fathers, bind 8, kap. 772

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «Det er ikke mulig at evangeliene kan være verken flere eller færre i antall enn de er. … Kirkens ‘søyle og grunnvoll’ er evangeliet og livets ånd; det er passende at hun skal ha fire søyler, som utstråler udødelighet på alle sider.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 11.8

Irenaeus nevner «å undersøke evangeliene» i Irenaeus’ Mot kjetteriene, bok 2, kap. 22.3, s. 390.

Muratorian-kanonen (ca. 190–217 e.Kr.) Den tredje boken blant evangeliene er Lukas. Muratorian-kanonen 1. (Dermed regnes de navnløse Matteus og Markus som to.)

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) nevner profetiene, evangeliene og de apostoliske ordene i *Hvem er den rike mannen som skal bli frelst*, kap. 42, s. 604

Tertullian (198–220 e.Kr.) sier at Marcion «arbeider svært hardt for å ødelegge omdømmet til de evangeliene som er utgitt som ekte og under apostlenes navn, for, sannelig, å sikre sitt eget evangelium den anerkjennelsen han tar fra dem.» Tertullianus’ «Fem bøker mot Marcion», bok 4, kap. 3, s. 348. Se også bok 5, kap. 2, s. 432, og «Om kjøttets oppstandelse», kap. 33, s. 568

Tertullian (ca. 213 e.Kr.) «Eller kanskje han tross alt bare beskyldte evangeliene for å lyve, og faktisk sa: ‘Vekk med Matteus; vekk med Lukas!’» Mot Praxeas, kap. 1, s. 597

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) nevner evangeliene i «Gjendrivelsen av alle kjetterier», bok 6, kap. 24, s. 85.

Origenes (225–254 e.Kr.) har to hele kapitler om hvorfor nettopp evangeliene og ingen andre bøker kalles det i «Kommentar til Johannes», bok 1, kap. 7 og 8, s. 300–301

Origenes (225–254 e.Kr.) snakket om Det nye testamente og sa at det bare fantes fire evangelier. Origenes’ «Kommentar til Johannes» (225–231 e.Kr.), bok 1, kap. 1, s. 299.

Novatian (250–257 e.Kr.): «For både de gamle profetiene og evangeliene vitner om at han er Abrahams sønn og Davids sønn.» *Avhandling om treenigheten*, kap. 9, s. 618

Avhandling om gjenbaptisme, kap. 17, s. 677 (250–258 e.Kr.) «For når det gjelder denne utroskapelige, ja, morderiske dåpen, hvis det finnes en annen forfatter, er det da helt sikkert en bok utarbeidet av disse samme kjetterne på vegne av denne samme villfarelsen, som bærer tittelen Paulus’ forkynnelse, og i denne boken vil du, i strid med alle Skriftene, finne både at Kristus bekjenner sin egen synd – selv om Han alene ikke begikk noen synd i det hele tatt – og at Han nesten ble tvunget av sin mor Maria til mot sin vilje å motta Johannes’ dåp. Dessuten at da Han ble døpt, ble det sett ild over vannet, noe som ikke står skrevet i noen av evangeliene.»

Cyprianus av Kartago (246–258 e.Kr.) nevner evangeliene i Brev 72, kap. 17, s. 383

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) nevner de fire «evangelistene» ved navn. Brev til biskop Basilides, kanon 1, s. 94

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) nevner fire som forkynte evangeliet, men de forkynte det samme, så de fire evangeliene er ett evangelium. «Dialog om den sanne tro», første del, kap. 6, s. 43.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) sier at verden består av fire elementer, akkurat som det finnes fire evangelier, fire generasjoner fra Adam til Noa, fra Abraham til Moses, fire elver i paradiset, fire soldater ved korsfestelsen, fire levende vesener og fire årstider. Om verdens skapelse, s. 341

Methodius (280–312 e.Kr.): «Av den grunn er det også gitt fire evangelier, fordi Gud fire ganger har gitt evangeliet til menneskeheten», «De ti jomfruers festmåltid», diskurs 10, kap. 2, s. 348

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Lukas 19:10: «som Han [Jesus] selv sier i evangeliene: ‘Jeg kom for å finne og frelse de fortapte.’» «Ordet blir menneske», kap. 14, s. 43

Athanasius (318 e.Kr.) siterer Lukas 19:10: «Han [Jesus] sier selv i evangeliene: ‘Jeg kom for å finne og frelse de fortapte.’» «Ordet som ble menneske», kap. 14, s. 43

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) nevner Gud som ga oss loven, profetene og evangeliene. «Epistles on the Arian Heresy», brev 1, kap. 12, s. 295

Etter Nikæa

Eusebius’ *Kirkehistorie* (318 e.Kr.), bok 3, kap. 24, s. 152, omhandler de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. *Nicene and Post-Nicene Fathers*, andre serie, bind 1, s. 152

Juvencus (329 e.Kr.) (utdrag) skrev et episk dikt basert på de fire evangeliene, men han kalte dem ikke evangelier.

Hegemonius (4. århundre) nevner «evangeliene» i *Disputation with Manes*, kap. 5, s. 182

Diodorus (262–278 e.Kr.) henviser til «apostelen Paulus og evangeliene» i Disputation with Manes, kap. 45, s. 221

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.): «Igjen fyller evangeliene ut det som mangler i hverandre: vi lærer noen ting fra det ene, noen fra det andre, og så videre, fordi alle er forkynnelsen av den samme ånd.» *Treenigheten*, bok 10, kap. 42, s. 193

Athanasius (367 e.Kr.) «Det er heller ikke kjedelig å snakke om [bøkene] i Det nye testamente. Disse er de fire evangeliene, ifølge Matteus, Markus, Lukas og Johannes.» (Athanasius’ Festbrev 39, kap. 5, s. 552)

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller det femte århundret)

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.) nevner evangeliene.

Efraim/Ephrem, syrisk salmedikter (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.)

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at kun de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) sier i forelesning 4:36, s. 27, at det bare fantes fire evangelier

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)

Amphilochius Iambi ad Seleucum (før 394 e.Kr.)

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) nevner evangeliene i «Mot Eunomius», bok 2, kap. 4, s. 104, og i «Om spedbarns tidlige død», s. 378

Den syriske katalogen fra St. Catherine’s (ca. 400 e.Kr.) nevner evangeliene.

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner de fire evangeliene, 14 brev fra Paulus, Jakob, Peter, Johannes, Judas, Apostlenes gjerninger, Johannes’ åpenbaring, Salomos visdom og Sirak (= Ecclesiasticus).

Pave Innocent I av Roma (ca. 405 e.Kr.) nevner de fire evangeliene.

Rufinus’ kommentar til apostlenes trosbekjennelse (374–406 e.Kr.) nevner de fire evangeliene.

Johannes Chrysostomos (martyrdød 406 e.Kr.) drøfter i «Matteusevangeliet, preken 1.6, s. 3» (bind 10) at det finnes fire evangelier, ikke bare ett.

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) nevner evangeliene. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 7, s. 123

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Sulpicius/Sulpitius Severus (363–420 e.Kr.) nevner evangeliene i «Sulpitius Severus’ Dialog 1», kap. 26, s. 37, og «Dialog 2», kap. 13, s. 45

Hieronymus (417–420 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene ved navn som Herrens firkløver i brev 53.9, s. 101.

Sozomen (370–380/425 e.Kr.) nevner evangeliene i Sozomens «Kirkehistorie», bok 2, kap. 14, s. 267.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner Paulus’ brev og deretter de fire evangeliene. I *Om troens nytte*, kap. 7, s. 350

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Vincent av Lerins (ca. 434 e.Kr.)

I Sokrates’ «Kirkehistorie» (ca. 400–439 e.Kr.), bok 3, kap. 16, s. 87, står det at Apollinaris utla evangeliene.

Sokrates’ «Kirkehistorie» (ca. 400–439 e.Kr.), bok 3, kap. 20, s. 89, nevner jødene og Moseloven og Kristus i de hellige evangeliene.

Bevis på kjettere og forfalskede bøker

Den enkratiske kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en harmonisering av de fire evangeliene kalt Diatessaron, som betyr «gjennom [de] fire».

X Megethius (ca. 300 e.Kr.), som kalte seg selv en tilhenger av Marcion, sier i sin debatt med Adamantius at han avviser de fire evangeliene. «Dialog om den sanne tro», første del, kap. 1, s. 36

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) siterer Matteus 5:23–24 slik det er gitt av Herren i evangeliene. «Kommentar til Malaki», kap. 2, s. 410

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) siterer Markus 10:2–9 som «av Herren i evangeliene». Kommentar til Malaki, kap. 2, s. 412

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.) henviser til Lukas 11:42 som «i evangeliene». Kommentar til Hosea, kap. 5, s. 63