< Bibelspørsmål fra Jakob

Spørsmål: Hvem er Jakob i Jak 1:1–5:20?

Svar: Jakob er halvbroren til Jesus Kristus. Dette er ikke Jakob, Jesu disippel og bror til Johannes, fordi disippelen Jakob ble drept.

Jakobsbrevet er skrevet på utmerket gresk. Jakob kan ha skrevet boken selv, eller han kan ha diktert den til en skriver.

Spørsmål: Siden Jakob i Jakobsbrevet er Herrens bror, og ikke en av de tolv disiplene eller apostelen Paulus, hvorfor bør vi da lese Jakobsbrevet?

Svar: Vi bør lese Jakobsbrevet av minst to grunner.

1. Jesus viste seg spesielt for Jakob i 1. Korinterbrev 15:7.

2. Paulus omtalte Jakob som en apostel i Galaterbrevet 2:7–8. Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) omtaler Jakob, Herrens bror, som den første biskopen i Jerusalem og en av de sytti apostlene i sitt verk «Om de tolv apostlene». Origenes (225–254 e.Kr.) henviser til at Josefus skrev om Jakob i Origenes’ «Mot Celsus», bok 1, kap. 47, s. 416.

Spørsmål: Når ble brevet til Jakob skrevet?

Svar: Josefus sier at Jakob, Herrens bror, ble martyr i år 62 e.Kr., så det må ha vært før det. Mange forskere mener mellom år 45 og 60 e.Kr., men sannsynligvis nærmere år 45 e.Kr. Noen mener at dette var en av de første bøkene i Det nye testamente som ble skrevet.

Spørsmål: Hva sier Josefus om Jakob?

Svar: Vi har to kilder: selve Josefus’ bok (Antiquities of the Jews 20.9.1 og 18.5.2), og en annen uavhengig kilde, Origenes (som skrev mellom 225 og 254 e.Kr.), som skriver om det Josefus skrev. Her er hva Origenes sier i *Mot Celsus*, bok 1, kap. 47, s. 416: «For i den 18. boken av *Jødenes antikviteter* vitner Josefus om at Johannes var en døper… Nå sier denne forfatteren, selv om han ikke trodde på Jesus som Kristus, i sin søken etter årsaken til Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse – mens han burde ha sagt at sammensvergelse mot Jesus var årsaken til disse ulykkene som rammet folket, siden de drepte Kristus, som var en profet – likevel – selv om han mot sin vilje ikke er langt fra sannheten – at disse katastrofene rammet jødene som en straff for drapet på Jakob den Rettferdige, som var en bror til Jesus (kalt Kristus), – idet jødene hadde henrettet ham, selv om han var en mann som utmerket seg mest for sin rettferdighet.»

Spørsmål: Hva er en god oversikt over Jakobsbrevet?

Svar: Mange sier at Jakobsbrevet er en bok som er vanskelig å lage en oversikt over. Det er enighet om fem forskjellige oversikter over Jakobsbrevet når det gjelder «underkapittelene», men den overordnede oversikten er forskjellig i hver av dem. Her er en enkel oversikt som er nyttig for å huske innholdet i Jakobsbrevet.

Kap. Tittel

Det er vanskelig å lage en oversikt over Jakobsbrevet. Her er en oversikt.

1:1–27 Først må vi se på vårt eget forhold til Gud og vår modenhet

- 1:3-12 Den herlige frelsen gjennom Kristus

2–5:6 Synder mot andre

- 2 Partiskhet: den glemte synden

- - 2:1-7 Ingen favorisering av mennesker

- - 2:8-13 Ingen favorisering av deler av loven

- 3:1-18 Lærere og tungen

- 4:1-10 Vår kamp mot verden

- 4:11-17 Å dømme andre og glemme Gud

- 5:1-6 Å fordømme den rike tankegangen

5:7-20 Tålmodighet, eder og bønn

- 5:7-11 Tålmodighet

- 5:12 Ed

- 5:13-18 Bønn: sang, salvelse og bekjennelse. Tro og tålmodighet i Elias’ bønn

- 5:19-20 Tålmodig gjenvinning av de som har gått seg vill

Spørsmål: Hvilke andre deler av Bibelen ligner på Jakobs brev?

Svar: Ved første øyekast virker Jakobs brev unikt, men ved nærmere ettersyn ligner det på fire andre bøker.

Ordspråkene inneholder mange lignende etiske påbud.

Bergprekenen (Matteus 5:3–7:23) har 26 paralleller.

1. Johannesbrev og Jakobsbrevet har slående paralleller.

1. Petersbrev og Jakobsbrevet har også paralleller.

Til slutt henviser det korte brevet fra Jakob til passasjer i 21 bøker i Det gamle testamente.

Spørsmål: Hva er likhetene mellom Jakobsbrevet og Ordspråkene?

Svar: Her er likhetene.

Lignende vers i Jakobs brev og Ordspråkene

Jakobsbrevet ligner også på 1. Johannesbrev og 1. Petersbrev. Det henviser til passasjer i 21 bøker i Det gamle testamente.

Spørsmål: Hva er likhetene mellom Jakobs brev og Bergprekenen i Matteus?

Svar: Her er likhetene.

Lignende vers i Jakobs brev og Bergprekenen i Matteus

Spørsmål: Hva er likhetene mellom Jakobsbrevet og andre tekster i Det nye testamente?

Svar: Her er likhetene.

Spørsmål: Er Jakobs brev i Jak 1:1 og Jak 2:1 i grunnen et jødisk verk med mindre kristne redigeringer, slik Spitta og Meyer hevdet?

Svar: Nei. Som Peter Davids påpeker i «New International Greek Testament Commentary on James» s. 14–15, er Jakobsbrevet et gjennomført kristent verk av to hovedgrunner i tillegg til Jak 1:1 og 2:1.

1. Likheter med andre bøker i Det nye testamente, nemlig 1. Johannesbrev, 1. Petersbrev og Bergprekenen i Matteusevangeliet.

2. Kristne begreper som ikke finnes i jødedommen, for eksempel å bli frelst gjennom ordet (Jakob1:18 ) og «menighetens eldste» (Jakob5:14 ).

Spørsmål: Hva menes med «spredningen» i Jak 1:1?

Svar: Det var flere spredninger. Opprinnelig, da jødene ble ført i eksil under assyrerne i 722 f.Kr. og senere under babylonerne, fortsatte mange å bo i Mesopotamia, Persia og Egypt. For det andre var det ved pinse i Apostlenes gjerninger 2 jøder ikke bare i disse landene, men også vestover i Lilleasia, Hellas, Roma, til og med i det sørlige Gallia og kanskje Spania. For det tredje førte forfølgelsen under Saulus fra Tarsus til at kristne forlot Judea og spredte seg til andre steder, som beskrevet i Apostlenes gjerninger 8. Selvfølgelig er ingen av oss, som kristne på jorden, hjemme ennå; også vi er spredt utover hele verden. Uttrykket «de tolv stammene i spredningen» ble ikke spesifisert; det kan gjelde alle de ovennevnte.

Jakob er svært glad i dobbeltbetydninger, og henvendelsen til «de tolv stammene i diasporaen» er «mesterlig generisk». Jøder ville føle seg komfortable med å forholde seg til dette, men også kristne ville se på seg selv som Guds utspredning i verden. Noen ganger er det godt å holde ting generelt og ikke spesifikt. Kanskje Jakob lot dette være ganske generelt fordi han gjennom hele sitt liv tjente jøder og søkte å føre jøder inn i Guds rike.

Spørsmål: I Jak 1:4 er det selvfølgelig bra at Gud gir oss tålmodighet, men hvorfor gir dette verset oss et direkte påbud, dvs. at det er vårt ansvar, å la tålmodigheten få sin fulle virkning?

Svar: En grunn er at vi kan gjøre ting for å vike unna vanskelighetene og kortslutte prosessen. Hvis Gud vil ha deg på et sted, og det blir tøft, holder du da tålmodig ut, eller stikker du av? Heldigvis (selv om det kanskje ikke virker slik i øyeblikket) er det noen prøvelser vi ikke kan vike unna. Paulus hadde en prøvelse med sin torn i kjødet i 2. Korinterbrev 12:8–10. Da Paulus ba Gud om å omgå prøvelsen og fjerne den, sa Gud nei. Ikke bare hadde Paulus denne prøvelsen, men han så heller ikke noe behov eller formål med den, i hvert fall ikke før han vendte seg til Gud i bønn. Vi ser heller ikke alltid behovet eller formålet med våre prøvelser, eller så ser vi det først senere.

Spørsmål: Hva er noen av ordspillene i Jakobs brev i Jak 1:1–5:20?

Svar: La oss først snakke litt om oppbygning.

Logisk disposisjon: Mange vestlige bruker en logisk disposisjon med en innledning, omtrent tre punkter og en avslutning. Paulus varierer dette på en dyktig måte, men han er i grunnen vestlig. Hvor mange av dere, da dere først lærte dette i skrivefaget, rakte opp hånden og spurte læreren høflig: «Jeg vil ikke bruke denne disposisjonsmodellen, kan jeg bruke et av de etablerte alternativene?» Jeg er ganske sikker på at ikke mange av dere gjorde det!

Kiasmer: De hebraiske forfatterne i Det gamle testamente var glade i kiasmer, der oppbygningen var symmetrisk, for eksempel punktene: A, B, C, C’, B’, A’, bortsett fra at den kunne være av hvilken som helst lengde.

Akrostikon er en annen type struktur, som også ble brukt i Det gamle testamente. I et akrostikon følger den første bokstaven i hvert vers det hebraiske alfabetet, eller danner et ord.

Dobbeltbetydninger: Jakob har enda en tilnærming. Jakob bruker ofte ord med dobbeltbetydning, ikke som humoristiske ordspill, men snarere som «overganger» for å knytte en forrige del til den neste. En forfatter i Det gamle testamente som brukte ordspill mer som en huskeregel, er Mika i Mika 1:10–14. Gud selv bruker dobbeltbetydninger når han taler til Jeremia i Jeremia 1:11–14.

Motsetninger: For å runde av listen er bruk av motsetninger en annen litterær struktur. Som Charles Dickens kanskje ville sagt: Strukturen er god i de beste tider og i de verste tider.

Her er dobbeltbetydninger og ordspill i Jakobs brev.

Hilsener: chairein i Jakob 1:1 og glede charan i Jakob 1:2.

Ytre prøvelser (peirasmois) i Jakob 1:2 og indre fristelser (peirazomai) i Jakob 1:12.

Å ikke mangle noe i Jakob 1:4 og å mangle visdom i Jakob 1:5

Å be i Jakob 1:5 og Jakob 1:6.

Fristelse i Jakob 1:12 og Jakob 1:13.

Spørsmål: Hvordan kan det i Jak 1:2–4 være en glede å ha prøvelser? Gjelder dette livet her på jorden eller senere?

Svar: Først og fremst er lykke og glede ikke det samme. Lykke er en flyktig glede som skyldes omstendighetene, mens glede er en varig glede uavhengig av omstendighetene. I himmelen vil vi bli belønnet for prøvelser som vi har båret med utholdenhet. Her på jorden kan vi likevel få en forsmak på gleden ved å vite at vi behager Gud.

Vi vil møte ulike og mangfoldige prøvelser på jorden; dette er et «dyrebart løfte fra Gud» i Johannes 16:33. Selv om disse ordene sannsynligvis er den beste oversettelsen, er et annet ordvalg for det greske uttrykket bokstavelig talt «fargerike prøvelser».

For øvrig presenterer Jakob ikke dette som en hemmelighet som bare noen få kristne skal oppdage. Han innleder snarere med «som dere vet», for han minner dem bare om noe de allerede burde vite.

Helt tilbake i 1828 i Amerika skrev en åtte år gammel kristen jente følgende: «Å, hvilken lykkelig sjel jeg er, selv om jeg ikke kan se; jeg er fast bestemt på at jeg i denne verden skal være tilfreds. Hvor mange velsignelser jeg nyter som andre mennesker ikke har; å gråte og sukke fordi jeg er blind, det kan jeg ikke og vil jeg ikke.» Dette ble skrevet av Fanny J. Crosby, en blind salmedikter som skrev over 8 000 salmer, med over 100 millioner utgitte eksemplarer. Hun lærte seg fem kapitler av Bibelen utenat hver uke, fra hun var 10 år gammel. Hun var også en offentlig taler som kjempet for kristne redningsaksjoner for de fortapte. (sitat fra Believer’s Bible Commentary, s. 2219.)

Et beslektet spørsmål er hvordan noen, enten de er seende eller blinde, kan skrive over 8 000 salmer. Dette er ikke bare vanlige ord; Crosbys salmer inneholder solid, dyp kristen lære. Jeg tror mye av svaret ligger i at hun, ved å lære seg fem kapitler av Bibelen utenat hver uke, hadde hodet fullt av Skriften. Men når vi sammenligner Jakobs skrifter med Ordspråkene og Bergprekenen, ser vi at Jakobs hode også var fullt av Skriften og Jesu lære. Bør ikke våre hoder også være fulle av Skriften?

Spørsmål: Siden Jak 1:5 sier at hvis noen mangler visdom, skal han be Gud om den, var det da galt av Joseph Smith, mormonismens grunnlegger, å angivelig gå ut i skogen for å be om å få vite hvilken religion som var den riktige?

Svar: For det første må man spørre den rette guden. Før Joseph Smith startet mormonismen, var han okkultist og drev med glasskuing. Dette er dokumentert i en rettsprotokoll der han ble dømt for dette og fikk en bot. Man må spørre den sanne Gud.

For det andre må man sammenligne det man tror man har hørt, med Bibelen. Siden Joseph Smith hevdet at mennesker kan bli akkurat som Gud er nå, burde han ha lest 4. Mosebok 23:19 og 1. Samuelsbok 15:29 for å se at det han ble fortalt, ikke stammet fra samme kilde som Bibelen. Den populære mormonske beretningen om den første visjonen ble delvis dikket opp etter Joseph Smiths død. Det finnes minst tre motstridende versjoner av den første visjonen.

For det tredje er det greit å be til den sanne Gud om ting som hvilken kirke man skal gå i. Vi ber imidlertid ikke om ting vi vet er ubibelske og gale.

For det fjerde er det ikke «underhånds» å følge det Gud sier. Joseph Smith hevdet at han fikk et påbud om å være polygam, så han giftet seg med en annen kone. Han fortalte imidlertid ikke sin første kone om dette på over et år.

Spørsmål: I Jak 1:4, hva er forskjellen mellom en ung, lydig kristen som brenner for Herren, og en moden kristen?

Svar: En ung, lydig kristen kan være svært ivrig på en god måte, men han eller hun kan likevel trenge litt klok veiledning fra en eldre troende. En moden kristen bør ha denne visdommen både for seg selv og for andre, men bør passe på at hennes kjærlighet ikke begynner å bli kald, slik Jesus i Åpenbaringen irettesatte menigheten i Efesos for.

Spørsmål: Hva er egentlig utholdenhet i Jak 1:4, og hvordan skal vi dyrke den?

Svar: Min pastor definerte utholdenhet som: Å holde fast ved en tilstand, et foretak eller en oppgave til tross for påvirkninger, tilbakeslag, motstand eller motløshet.

Utholdenhet er kunsten å forbli standhaftig og konsekvent i troen og i det man praktiserer, selv under forfølgelse og lidelse. Du kan bli oppmuntret ved å høre eller lese om andres utholdenhet, men den eneste måten du kan vite at du selv har den på, er gjennom praksis.

Spørsmål: Hvorfor sier Jakob i Jak 1:5–6 at vi skal be om visdom? 1 Kor 12:8 skiller mellom visdomens og kunnskapens gaver. Hva er forskjellen?

Svar: Alle kristne skal ha en viss visdom, og alle kristne bør få all den visdommen de trenger. Noe av den kan de få gjennom sin egen vandring med Gud, og andre ganger kan den komme gjennom kloke råd fra andre. I tillegg har noen kristne en spesiell åndelig gave i form av visdom; noen ganger lærer de ting i det samme ordene kommer ut av munnen deres. Åndelige gaver er selvfølgelig ikke til for å hamstre, men for å dele med andre. Den åndelige gaven kunnskap er å vite hva Bibelen lærer, og Guds vilje generelt. Den åndelige gaven visdom er å anvende kunnskapen om Gud på den konkrete situasjonen. Kunnskap og visdom går ofte hånd i hånd, men ikke alltid.

Spørsmål: Hva menes med «tvetydig» i Jak 1:6–7, og hvordan blir noen mennesker i dag «kastet rundt av stormen» på havet?

Svar: Dette refererer til å ønske seg to motstridende ting. «Tvilsinnet» oversettes mer korrekt med «tvehjertet», som i to motstridende tilbøyeligheter. En person kan ha et alkoholmisbruk eller en annen avhengighet, men samtidig ønske å følge Gud. Personen er kanskje ikke pålitelig når det gjelder å følge Gud. De kan bestemme seg for å følge Gud en dag, men når en mulighet for deres andre ønske dukker opp, tar det overhånd. Gud ønsker at vi skal elske Ham av hele vårt hjerte, ikke bare en del av det.

Når det gjelder å bli kastet rundt av stormen, kan du spørre Jona eller Peter på Genesaretsjøen.

Noen kan ha lyst på ulovlig fortjeneste, men likevel ønske å bli ansett som en rettskaffen person. Som en person uttrykte det: Hvis du danser med syndere lørdag kveld, er det vanskelig å reise seg og synge med de hellige søndag morgen.

Til syvende og sist er de fleste synder tvetydighet, fordi folk ønsker synden, men ikke de jordiske og evige konsekvensene.

Spørsmål: Hvorfor nevner Jakob rike og fattige mennesker i Jak 1:9–11, midt i en sammenheng der han snakker om prøvelser og fristelser?

Svar: Rikdom har med begge deler å gjøre. Men Jakob snakker ikke her om noen prøvelse knyttet til økonomisk nød. Han snakker snarere om de fattiges prøvelse, når de lider under å bli utnyttet av systemet generelt, og av noen av de rike spesielt, utelukkende fordi de er fattige. Det finnes også fristelsen til misunnelse som de fattige kan oppleve.

Så vær ikke fattig, da slipper du kanskje disse problemene – men du kan få andre problemer. Det finnes prøvelsen ved å leve et gudfryktig liv når rikdom er som en «magnet» som trekker deg bort fra å stole på Gud, og som ødelegger din tjeneste og ditt vitnesbyrd. Det er lett å «rose seg av sin rikdom», til tross for at Jeremia 9:23-24 uttrykkelig sier at vi ikke skal gjøre det. Det finnes fristelsen til arroganse, og til å se ned på fattigere mennesker som «ikke så nyttige» utelukkende på grunn av bankkontoene deres.

Spørsmål: Hvordan skal en fattig mann i Jak 1:9 være stolt av sin høye stilling?

Svar: Han kan vite at pengene eller rikdommen han ikke har, ikke betyr noe som helst i evigheten. Faktisk har han ingenting å være misunnelig på når det gjelder rike mennesker, for å ha et hjerte fullt av tro og lite penger er bedre enn å ha mye rikdom, men ingen tro.

Spørsmål: Henviser Jak 1:10 til en rik troende eller til en rik ikke-troende?

Svar: Det står ikke noe om det. På den ene siden, siden Jakob 1:9 snakker om brødre, kan det antydes at den rike mannen i Jakob 1:10 også er en bror. Imidlertid snakker Jakob 1:11 ikke om rikdommen, men snarere om at den rike personen forsvinner midt i sine bestrebelser.

Jakob er, i likhet med noen kinesere, en mester i tvetydighet. Jakob 1:10 sier det ikke; og kanskje fordi det noen ganger er vanskelig å se om en rik person er kristen eller ikke. De kan «påberope seg navnet», men ut fra deres liv har man egentlig ingen sikkerhet, uansett, om hva som finnes i deres hjerte.

Noen ganger kan rikdom føre til at en troende «visner bort» i sitt vitnesbyrd og sin tjeneste. Det var en kristen som vant mye penger. Han ga straks minst 10 % av dem til menigheten. Han sørget også for familien sin, barnas studiefond osv. Etter en stund brukte han pengene sine til å drikke seg full, leie prostituerte, og han ble ranet et par ganger i bilen sin, der han oppbevarte mye kontanter. Senere sa han at han ønsket at han aldri hadde vunnet i lotteriet i utgangspunktet. Dessverre klarte han ikke å håndtere fristelsen fra rikdommen.

Spørsmål: Hvordan skal rike kristne, ifølge Jak 1:10–11, være stolte av sin ringe stilling?

Svar: Også de kan innse at rikdommen de har spart opp for seg selv, ikke gagner dem noe når de er i himmelen. Men rikdommen deres kan være til nytte her på jorden, når de gir den bort. De kan føle seg godt tilfreds med å senke sin stilling i verdens øyne når de gir bort rikdommen sin. Så selv om rikdom kan være til stor nytte i Guds rike, må vi innse faren ved at den kan bli en «magnet» som trekker oss bort fra Gud.

Spørsmål: Hvordan blir vi velsignet under prøvelser i Jak 1:12? Gjelder dette livet her på jorden eller senere?

Svar: I himmelen er vi lovet belønning i 1. Korinterbrev 3:10–14. På jorden blir vi velsignet på minst tre måter. Å holde ut i prøvelser styrker vår karakter, og vi kan vite at vi behager Gud ved å holde ut i prøvelser. Dessuten kan vitnesbyrdet vi gir til andre bidra til å trekke dem til Herren for å frelse dem. I moderne språkbruk skal du ikke tenke på noe som en «prøvelse», men snarere at Gud lar deg gjennomgå «en radikal forvandling»!

Spørsmål: Hva er en krone her i Jakob 1:12?

Svar: Det finnes to ord på gresk som oversettes med «krone». Det ene er et «diadem», en kongekrone, og det andre er en krans av blader som gis til vinneren i en idrettskonkurranse. Det er det andre ordet som brukes her.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom en prøvelse og fristelser i Jak 1:12 og Jak 1:2?

Svar: De greske ordene er ikke de samme, men ligner på hverandre. Ytre prøvelser og ytre forsøk på å friste er peirasmois, mens indre ting som virkelig frister deg, er peirazomai. Begge deler setter vår tro på prøve, men du kan tenke på «hellige prøvelser», som kan komme fra Gud, og «uhellige fristelser» som ikke kommer fra Gud.

Spørsmål: Siden prøvelser og fristelser i Jak 1:12 kan vise seg å være til vårt beste, bør vi da søke etter prøvelser og fristelser?

Svar: Nei. Jakob 1:14 sier at de troendes begjær allerede søker for mye etter fristelser. Begge deler vil komme vår vei, men vi skal ikke søke etter noen av delene. På samme måte bør vi ikke søke etter prøvelser for andre troende, eller friste andre troende heller.

Spørsmål: I Jak 1:13: Kan Gud bli fristet, siden 2 Mos 17:7; 4 Mos 14:22; 5 Mos 6:16 og Sal 78:18,41,56; 95:9; 106:14 sier at folk fristet Gud?

Svar: Mennesker både i 2. Mosebok og i dag kan prøve å friste Gud, hvis de ønsker det, men Gud kan ikke fristes. I de gammeltestamentlige tekstene betyr det at israelittene fristet Gud at de syndet så mye at de provoserte Gud til vrede. Det kan se ut som om de fristet Gud til å ødelegge dem. Hva skal du gi Ham for å friste den Allmektige? Hvordan skal du lure den Allvitende?

Spørsmål: Hvordan kan det i Jak 1:13 stå at ingen blir fristet av Gud, når mange andre vers sier at Gud satte dem på prøve?

Svar: Det er en forskjell mellom å friste og å prøve, og mellom å tillate en prøvelse og å forårsake den.

Ingen blir fristet av Gud: Gud vil aldri lede eller oppfordre noen til å gjøre ondskap eller noe som misbehager Ham.

Gud setter oss på prøve: Gud tillater at vi havner i situasjoner der vi blir fristet, selv om Han ikke lar oss bli fristet utover det vi kan tåle. Gud tillater at Satan, demoner og andre frister oss og utsettes oss for prøvelser. Selv om den Allmektige Gud kunne forhindre at alle disse tingene skjedde, hvis Han ønsket det, ser Gud i Sin suverene visdom det som best at vi går gjennom dem, for å utvikle vår kristne karakter og motta belønning i himmelen.

Den jødiske rabbinen Chaninah (1. århundre e.Kr.) sa: «Intet ondt kommer ovenfra.» Hentet fra The Expositor’s Greek Testament, bind 4, s. 4, 29–430.

Spørsmål: Hva gjør våre egne begjær i Jak 1:14?

Svar: Dette er et begrep fra jakt og fiske. Selv om det kan bety «dratt ut», betyr det oftere «lokket» eller «trukket ut» av agn.

Spørsmål: Hvordan foregår fristelsen i Jak 1:14–15?

Svar: Har du tenkt på at synd og fristelser, i likhet med kreft, kan vokse? Disse versene illustrerer «tre generasjoner av synd». Fristelsen begynner når en person har et begjær etter noe. Enten er det noe dårlig, eller så tror de ikke at Gud vil gi dem det, eller så ønsker de å skaffe seg det på en dårlig måte. Deretter begynner de å handle ut fra dette begjæret for å få det de ønsker. Etter det ønsker Satan at vedkommende skal lide konsekvensene av sin synd. Ofte har en synd ikke bare én årsak. Slik en brann kan ha tre årsaker – luft, brensel og en gnist – kan synd ha en atmosfære, et begjær og en anledning. Se artikkelen «Overcoming Temptation» på http://www.BibleQuery.org/Experience/Temptation/OvercomingTemptation.html for mer informasjon.

Spørsmål: Blir vi i Jak 1:14 fristet av vårt eget begjær, eller av Satan, slik det står i 1 Kor 7:5 og Apg 5:3?

A: Begge deler er riktig. Akkurat som en brann utløses både av en gnist og av tre, prøver Satan å tenne våre begjær, stolthet, grådighet og frykt for å få oss til å begå bestemte synder. Satan kan lokke oss med «agn» til å synde, men det er vårt ansvar å ikke bite på agnet, men å flykte fra fristelsen. Jakob 4:7 og 1. Petersbrev 5:8-9 understreker at vi skal motstå djevelen. Hvis vi vandrer nær Gud, blir vårt tre forvandlet til gull, og det gjenværende treet blir fuktet med Åndens vann.

Spørsmål: Hva refererer «døden» egentlig til her i Jak 1:15?

Svar: Det beste svaret, ifølge A. Barnes, er «døden i alle dens former». Det kan referere til fysisk død, åndelig død og døden av et vennskap, et forhold eller en mulighet.

Spørsmål: Hvorfor nevnes både en «god gave» og en «fullkommen gave» i Jak 1:17?

A: Dette er forskjellige ord på gresk, og Jakob henviser til begge deler. Det første ordet, «dosis», er noe som blir gitt, mens «dorema» betyr en konkret gave. Ifølge Philo var ordet «dorema» en mye sterkere og mer omfattende gave. Man kan tenke på disse som gode gaver fra Gud, både store og små.

Spørsmål: Hva symboliserer «lysene» her i Jak 1:17?

A: Selv om ordet «himmelsk» ikke finnes i det greske, er konteksten her himmelske lys. Fysisk sett betraktet de solen, månen og stjernene samlet som himmelske lys, i henhold til 1. Mosebok 1:14–18 og Salme 136:7. Salme 19:1–6 snakker om himmelhvelvingen og solen som formidlere av Guds herlighet. Åndelig sett er lyset det vi ser sannheten ved, det vi tiltrekkes av, og det vi bør følge, slik Salme 19:7–14 viser. Men i motsetning til Gud kan et himmelsk lys virke som om det «vender seg», slik månen gjør hver måned eller under en formørkelse.

Spørsmål: Hva med andre typer lys der ute som ikke kommer fra Gud, som nevnt i Jak 1:17?

Svar: Vi kan bli lurt til å tro at andre lys er som solen, og følge dem fordi de er nærmere. Hvis vi er insekter, er det som om Satan setter opp insektlys utenfor for å fange oss. Ja, de finnes der ute, og de kan virke tiltrekkende, men vi bør ikke ønske å nærme oss disse lysene.

Spørsmål: Hvordan kan det i Jak 1:17 ha seg at Gud ikke forandrer seg som skiftende skygger?

Svar: Guds karakter eller egenskaper forandrer seg ikke. 4. Mosebok 23:19 og 1. Samuelsbok 15:29 sier at Gud ikke ombestemmer seg, i motsetning til mennesker. Imidlertid kan Guds åpenbarte vilje for oss endre seg når vi ombestemmer oss om noe. For eksempel da Gud fortalte Farao på Abrahams tid, Abimelek og senere ninivittene at de ville bli straffet på ulike måter for sin synd, og de omvendte seg, da skulle straffen ikke lenger ramme dem.

Spørsmål: Hvordan ga Gud oss nytt liv gjennom sannhetens ord i Jak 1:18?

Svar: På en måte ga Gud oss ny fødsel gjennom evangeliets sannhetsord. Men mer grunnleggende sett er Jesus Ordet og Sannheten, og vi har fått ny fødsel fordi Jesus kom og døde på korset for våre synder.

Spørsmål: Hvordan er mennesker, i Jak 1:18 og Åp 14:4, Guds førstegrøder, siden Kristus er nevnt i 1 Kor 15:20?

Svar: Kristus er førstegrøden blant alle mennesker som tror, siden Jesus «åpnet forhenget» som fører til vår frelse. Jakob 1:18 sier at vi er en slags førstegrøde blant alle Guds skapninger. De 144 000 i Åpenbaringen 14:4 er en førstegrøde blant dem som blir frelst under trengselstiden etter bortrykkelsen.

Spørsmål: Hvordan er vi, i Jak 1:18, en slags førstegrøde blant Guds skapninger?

Svar: Skriften gir ikke noe konkret svar på dette. Men Skriften forteller oss to ting.

Mennesker generelt: Vi er skapt på en fryktelig og vidunderlig måte (Salme 139:14), og Gud har en spesiell hensikt med oss (Salme 8:4–8)

Guds barn: Det er en fantastisk sannhet at vi skal kalles Guds barn (1. Johannes 3:1), og at vi skal regjere sammen med Kristus (Efeserne 2:6-7), og at vi er mennesker som en gang ikke tilhørte Gud, men som nå gjør det (1. Peters 2:9-10). Det finnes også mange andre vers, og å være førstegrøder er bare én av en rekke velsignelser.

Spørsmål: Hvem mener du vi skal lytte til i Jak 1:19?

Svar: Jakob 1:19 handler om å lytte generelt og gir ikke svar på spørsmålet. Men vi skal først og fremst lytte til Gud, og deretter til våre menighetsledere. Vi skal også adlyde myndighetene. Imidlertid sier 2. Timoteus 3:5 uttrykkelig at vi ikke skal ha noe å gjøre med mennesker som vender seg bort og elsker nytelse i stedet for å elske Gud. Hvis noen tydeligvis ikke følger Gud, har du ingen grunn til å følge dem som menighetsleder.

Spørsmål: Siden vi i Jak 1:19 skal forkynne evangeliet, hvorfor mener du da at vi bør være raskere til å lytte enn til å tale?

Svar: Selv når du forkynner for andre, er det godt å først lytte til hvor de kommer fra. I dine samtaler ansikt til ansikt er det helt greit å lytte mer enn du snakker.

Spørsmål: I Jak 1:19 og 3:1, hva er forskjellen mellom en løs tunge, en taus tunge og en tøylet tunge?

Svar: En løs tunge sier ting, enten de er sanne eller ikke, som ikke burde sies. En taus tunge sier ingenting, ikke engang det som må sies. Tenk deg at det brenner i en kirke, eller at det er en åndelig brann, og du sier ingenting. En tøylet tunge er i stand til å si mye mer enn den gjør, men den begrenser seg til å si bare det som er nyttig.

Spørsmål: I Jak 1:19, hva er det vi ikke bør snakke om?

A: Vi bør ikke dele noe som Gud ikke vil at vi skal dele, så be til Gud om å vise deg i hjertet når du bør tie. Her er noen grunnleggende punkter om ting vi ikke bør snakke om.

Å gjøre andre sinte, med mindre de har grunn til å være sinte over noe.

Å skryte eller prale

Fortrolig informasjon som andre har fortalt deg, uansett om de burde ha gjort det eller ikke

Å motløse eller avskrekke en annen person fra rettferdighet, slik Jobs kone gjorde. (Det er imidlertid greit å avskrekke dem fra synd.)

Å forherlige synd. (Den gangen jeg ble full på baren, det var så fantastisk...)

Falske påstander eller løgner, inkludert smiger

Å forherlige andre, å sette dem på en pidestall. (Å ære dem er derimot bra.)

Skadelige eller sårende uttalelser overfor den andre personen eller andre

Krenkende uttalelser for å nedverdige den andre personen eller andre

Å dømme andre, selv om det er greit å si at syndige handlinger er syndige

Bevisst å si ting som gjør at andre mister tilliten til det du sier

Langtekkelig, ordrik og omstendelig, og gi mer informasjon enn personen ønsker å lytte til og høre

Ondsinnet feilinformasjon for å skade andre eller ha det gøy på deres bekostning

Ikke-offentlig informasjon om en annen person som vedkommende ikke ønsker skal deles. (Uansett om du mener vedkommende har rett i å ikke dele den.)

Å plagiere det en annen har sagt, uten å gi kreditt. Ikke stjel andres ord som om de var dine egne.

Tvilsom nøyaktighet (du er ikke helt sikker på om det er sant eller ikke)

Å grave opp dårlige ting den andre personen har gjort, etter at du allerede har diskutert det og tilgitt dem. Slike ting bør glemmes.

Hemmeligheter som kan føre til at en uskyldig person blir drept, skadet eller urettmessig fengslet

Fristelser for andre. (Den gangen jeg ble full i akkurat den baren, der drinkene er halv pris...)

Uoffentlig informasjon som du har lovet arbeidsgiveren din, en tidligere arbeidsgiver eller en kunde at du ikke skal dele.

Å sverte eller bakvaske en annen person

Noe onde mennesker kan utnytte til sin fordel

Vokseninnhold, erotisk, uanstendig eller grov humor eller informasjon

Du ærer verken Gud eller dine medkristne

Folk bør se hvordan du lever i praksis, men du bør ikke føle press for alltid å måtte si noe.

Spørsmål: Hvilken grunn oppgis i Jak 1:19-20 for å være rask til å lytte og sen til å bli sint?

Svar: Det står uttrykkelig at menneskers vrede ikke fører til Guds rettferdighet. Det står ikke at man ikke skal si noe i det hele tatt, men hvis vi venter med å si noe ved å lytte først, er det mindre sannsynlig at vi sier vrede ting som ikke er til hjelp, og som vi senere vil angre på (eller i det minste burde angre på).

Det at Gud har befalt det, er i seg selv all den begrunnelsen vi trenger. Noen ganger er imidlertid det Gud befaler, også bra for oss fysisk. I Dr. Julian Whitakers tidsskrift «Health & Healing», bind 10, nr. 8, august 2000, s. 5, rapporteres det at mennesker som er raske til vrede, har 2,7 ganger større sannsynlighet for å få hjerteinfarkt enn mennesker som er minst tilbøyelige til vrede.

Spørsmål: Hvorfor bør vi ellers være langsomme til vrede, ifølge Jak 1:20?

Svar: Når du snakker, spør deg selv hvorfor du føler behov for å si noe akkurat nå. Snakker vi først og fremst for å føle oss bedre, fremstå i et bedre lys, eller for å si det Gud vil at vi skal si for å hjelpe andre best mulig? Jakob forteller oss at vårt sinne helt spesifikt ikke bidrar til det siste. Prøv å la hvert ord som kommer ut av munnen din være det Gud ønsker at du skal si, og når det gjelder alle de andre ordene, så la være å si dem i det hele tatt. Det er langt bedre å tie enn å si ting du ikke burde si.

Spørsmål: Hvorfor knytter Jakob i Jak 1:19, 21 og Jak 1:26 tungen så lett sammen med moralsk urenhet?

Svar: Selv om tungen kan si skitne ting, kan den i enda større grad være en inngangsport til å kommunisere om steder hvor man kan begå alle slags onde gjerninger.

Spørsmål: Siden menneskets vrede ikke tjener Guds rettferdighet, som det står i Jak 1:20, er det da noen gang greit å bli sint?

Svar: Bibelen pålegger oss ikke å aldri bli sinte; faktisk vil vi noen ganger føle sinne når vi deler Guds følelser om en situasjon. Men Efeserne 4:26 sier at vi ikke skal la solen gå ned over vårt sinne. Med andre ord: Ikke hold fast ved sinnet ditt når du legger deg. Efeserne 4:27 sier at vi ikke skal gi djevelen fotfeste. For i virkeligheten, når du tror du holder fast ved sinnet ditt, er det faktisk sinnet ditt som holder fast ved deg.

Som en sidebemerkning nevner Ordspråkene 29:11 også at vi skal være langsomme til å tale.

Spørsmål: Hva betyr det i Jak 1:21 å fjerne den moralske urenheten her?

Svar: Vers 21 kan betraktes som en avslutning på forrige avsnitt, en innledning til det følgende avsnittet, eller – mer sannsynlig – begge deler.

Det greske ordet for skitt her, ribarion, betyr skitt, men et svært likt ord, ribara, betyr «slitt». Legg av deg alt som trekker ned ditt kristne liv, fordi det er «slitt» om ikke «skittent».

Det greske ordet for å ta av eller fjerne, apothememoi, refererer ofte til å ta av seg skitne klær. Når noen har på seg rene klær, og de gradvis blir skitnere og skitnere, er det lett å ikke legge merke til det og bare fortsette å ha dem på som om alt fortsatt er normalt. Vær forsiktig med hva du anser som «normalt».

Dette kan også betraktes som et interessant tillegg til lignelsen om såmannen. Vi kan være god jord som allerede har tatt imot ordet, men vi kan fortsatt ha litt moralsk ugress rundt oss. Vi har et ansvar for å ta oss av dette ugresset og ikke la det vokse.

Spørsmål: I Jak 1:21 kan «derfor» bety «for å oppnå det forrige», «gjør det forrige for å oppnå det følgende» eller «det forrige var et eksempel på hva man skal gjøre nå». Hvilken betydning tror du er ment her?

Svar: Ser vi logisk på spørsmålet, hvis vi kaller Jakob 1:19 for «A» og Jakob 1:21 for «B», forteller dette oss da at vi skal gjøre «A» for å oppnå «B», eller gjøre «B» for å oppnå «A», eller at «A» var et eksempel på å gjøre «B»?

Det er det andre. Det snakkes ikke om å bli frelst før i Jakob 1:21, og det skjer gjennom det innpodede Ordet (Jesus). Jakob 1:19 er et bud vi blir bedt om å følge, og 1:21 er nødvendig for at vi skal kunne oppnå det forrige i Jakob 1:19.

Spørsmål: I Jak 1:21, er det det innpodede ordet som frelser våre sjeler, eller er det Kristus, eller er det Kristi blod eller Guds nåde?

Svar: Alt det ovennevnte; dette er ulike måter å se på det samme på. Guds kjærlige nåde er den ytterste grunnen til at vi blir frelst, ikke våre egne fortjenester. Den «hendelsen» som var årsaken til vår frelse, var Jesu død og oppstandelse. Vårt liv opprettholdes av det ordet som er innpodet i oss, nemlig Jesus, Sannheten og Ordet, som bor i vårt hjerte. Midlet som denne nåden ble utøst over oss gjennom, var Jesus, i henhold til Titus 3:6-7 og Hebreerne 1:9. Guds Ånd må bo i oss for at vi skal tilhøre Kristus, slik Romerne 8:9-11 sier. Til slutt blir vi frelst av nåde gjennom tro (Efeserne 2:8), og evangeliet har ingen verdi for oss hvis vi ikke kombinerer det med tro, slik Hebreerbrevet 4:2 lærer oss.

Et poeng som det er lett å overse, er at Jakob ikke bare snakker om at Guds innpodede ord til slutt skal frelse oss fra syndens straff; Jakob fokuserer også på at det frelser oss fra syndens makt nå.

Spørsmål: Hva betyr det i Jak 1:22 å bedra seg selv?

Svar: Folk bedrar seg selv hele tiden. En gang viste jeg en muslimsk student bevis på at Koranen har blitt forandret, og hennes svar var: «Jeg vet ved tro at disse tingene ikke er sanne.» Det var slutten på diskusjonen; hun ønsket ikke å vurdere noen fakta som kunne endre hennes syn.

Helt konkret kan folk velge å tro på ting som ikke er sanne. De gjør kanskje det, ikke fordi de er overbevist i sinnet, men fordi de frykter konsekvensene hvis de tror noe annet. På samme måte ser de at de må gjøre endringer hvis de tror noe annet, og de er ikke villige til å gjøre disse endringene. Noen ganger ser en person en rekke av det de anser som fakta som støtter at de tror på én måte, og de ser andre fakta som motsier deres tro. I stedet for å undersøke begge sett med fakta og tenke at det er greit å endre sitt syn, ignorerer de bare fakta som er ubeleilige.

Implisitt kan folk se ting som er ganske åpenbart sanne, og likevel hevde at det er uklart eller tvilsomt. De er ikke uærlige nok til å tro det motsatte, men de er ikke ærlige nok overfor seg selv til å bekrefte det de burde.

Hvis en person har en bestemt oppfatning, og av en eller annen grunn ser det som ser ut til å være sanne fakta som motsier den, må det første skrittet mot sannheten ganske enkelt være å erkjenne at disse andre fakta støtter et annet synspunkt. Når du leser Bibelen og ser ting som er annerledes enn det du tror, kan du glede deg i stedet for å være misfornøyd med det. Du har nå en mulighet foran deg til å forandre deg, bli klokere og komme i bedre samklang med Gud. Som en person sa: «Jeg forbeholder meg retten til å bli klokere.»

Spørsmål: Hvorfor er det i Jak 1:22 å bedra seg selv å lytte til det sanne ordet uten å handle i samsvar med det? Ordet er jo tross alt sant.

Svar: Når en bygning brenner ned, nytter det ikke å fortelle en person at vedkommende må forlate bygningen hvis personen aldri forlater den. På samme måte nytter det ikke å høre det sanne ordet hvis personen ikke vil tro på det og handle i samsvar med det. Jakob snakker om mennesker som ikke har et godt forhold til Gud. Dette kan både være ikke-troende som ikke har noe forhold til Gud, og hykleriske troende som trenger å vende tilbake til sin første kjærlighet og fortsette på sin vandring.

Jakob fortsetter med å diskutere det å være gjerningsmenn og ikke bare tilhørere på tre spesifikke måter: individuell atferd, omsorg for andre i samfunnet og indre verdier.

Spørsmål: Hvorfor er det i Jak 1:23–25 å høre, men ikke handle, som å se seg i et speil og deretter gå bort og glemme hvordan man ser ut?

Svar: Før vi svarer på dette spørsmålet, la oss snakke om begrepet «speil». Selv om de ikke hadde glasspeil den gang, hadde de blanke messingspeil som kunne vise omrissene, selv om fargene kanskje ikke var helt de samme. Et speil gir deg et nøyaktig inntrykk av hvordan du ser ut. Det smigrer ikke, og det fornærmer ikke; det viser deg ganske enkelt hva du er. Så snart du går bort fra speilet, har du bare et minne; du ser ikke deg selv lenger.

Guds ord er fantastisk til å gi oss ny kunnskap og sannhet, men det tjener alltid et annet formål (hvis vi lar det). Det er et speil for vår karakter. Vi kan se inn i Guds ord, og det viser oss hvor vi svikter ved å komme til kort, og hvor vi kan vokse ved å forandre oss. I 2. Korinterbrev 13:5 pålegger Paulus de troende å prøve seg selv. Det gjør vi ikke ved hjelp av en vilkårlig, oppdiktet standard vi selv finner på, men snarere ved Guds sannhet i Hans ord. Men hvis du ser inn i Guds speil og ikke vil gjøre det det sier, har du bare et minne når du går bort, og ingen forandring har funnet sted.

Læren om at vi må være gjernere og ikke bare hørere, finnes også i Matteus 7:21–27, Lukas 11:28, Johannes 13:17 og Romerne 2:13.

Spørsmål: Hva er den fullkomne loven som gir frihet, ifølge Jak 1:25?

Svar: Lydighet mot Gud gir frihet, og det er dette vi skal følge i dag. Det er frihet fra avhengighet, besettelser og frykt. Dette er ikke den mosaiske loven fra Det gamle testamente, for den gamle pakt er foreldet ifølge Hebreerbrevet 8:13. Men denne loven går ut på å gjøre det som behager Gud. Den kan oppsummeres som: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og du skal elske din neste som deg selv.»

Spørsmål: I Jak 1:25 vet alle i grove trekk hva en lov er: restriksjoner om å gjøre dette eller ikke gjøre det. Så hvordan ville du forklare for noen andre at dette er en lov som gir frihet?

Svar: Dette virker kanskje som et paradoks, men la oss se på et eksempel. Trafikkregler, som for eksempel at man ikke må kjøre i feil retning i et kjørefelt, gjør det mulig for oss å kjøre raskt fra ett sted til et annet. Ja, lover er begrensninger, men strukturen med begrensninger på enkelte områder gir oss større frihet til å bevege oss trygt, raskt og sikkert på andre områder. Alkoholikeren eller narkomanen, som ignorerer Guds lov om ikke å bli full eller ruset, og som stadig leter etter sin neste «dose», er mindre fri, ikke mer fri, enn en person som følger Guds lov på dette området.

Spørsmål: Hvordan blir vi velsignet når vi gjør det gode, ifølge Jak 1:25?

Svar: Vi blir ikke bare velsignet med belønning i himmelen, men vi blir velsignet nå med en glede når vi behager Gud. Dette refererer ikke til materielle velsignelser, som vi kanskje eller kanskje ikke mottar.

Det er sant at vi noen ganger får gode følelser, økonomisk belønning og større muligheter i dette livet når vi hjelper andre. Folk ønsker å samarbeide med og omgås dem som bryr seg om dem og vil hjelpe dem.

Noen ganger, når vi hjelper og velsigner andre, opplever vi imidlertid ikke noe av det ovennevnte, eller vi kan til og med oppleve det motsatte. Men uansett belønner Gud oss i himmelen for de gode gjerningene vi utfører på jorden, ut fra de rette motivene, i henhold til 1. Korinterbrev 3:14.

Spørsmål: Hva er de to trinnene for å beherske tungen, ifølge Jak 1:26?

Svar: Jakob understreker viktigheten av å beherske tungen vår. Det første trinnet er en strategisk forpliktelse: Vi vet at det i fremtiden vil dukke opp morsomme ting vi kan si, eller andre ting vi virkelig, virkelig vil si, som ikke vil være moralsk rene, eller som er slemme eller hatefulle. Det vil være ting vi mener virkelig må sies hvis de er sanne, men vi er ikke sikre på at de er sanne. Men vi vil forplikte oss til å tie, i stedet for å la disse usunne tingene komme ut av munnen vår. Dette kan bety at vi blir mindre morsomme, mindre overbevisende eller høres mindre dypsindige ut, men vi har valgt å være mindre av alt dette, for å ære Gud med tungen vår.

Det andre trinnet er et taktisk poeng å være oppmerksom på hvert eneste øyeblikk. Hold alltid munnen lukket, med mindre det er noe godt eller oppbyggende som kommer ut. Hvis noe som bare er halvveis godt er i ferd med å komme ut, må du ikke la det komme ut heller. Ordspråkene 17:28 sier: «Selv en dåre regnes som vis hvis han tier, og som klok når han holder tungen i sjakk.» Eller som noen har sagt spøkefullt: «Det er bedre å tie og bli ansett som en dåre, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.»

Spørsmål: I Jak 1:27 sier noen kristne at de ikke ønsker å være religiøse, de vil bare elske Herren. Hva er galt med denne uttalelsen ut fra Jak 1:27?

Svar: Kanskje har de hatt en dårlig opplevelse med det man kunne kalle kristendom, og derfor mener de at religion og organisert kristendom bør unngås. Religion kan være skadelig eller dårlig, og noen former for religion bør unngås. Men Jakob sa at noe av det er godt. Dessuten, hvis du ser ned på kristne generelt, nedvurderer du Kristi brud.

Spørsmål: Jak 1,27 sier at vi skal holde oss ubesmittet og uforurenset av verden. Men verden og dens påvirkninger er så forurensende! TV, filmer, internett, venner, såkalte venner – hvordan skal vi klare dette?

Svar: Som en TV-evangelist sa: «Trinn 1 for å tjene Gud er å løfte fingeren. Trinn 2 er å vri den for å slå av TV-en.» Når vi frivillig slutter å se så mye på TV, filmer og internett, vil det virke utrolig hvor mye fritid vi har nå. Det er ikke slik at TV, filmer og internett er galt i seg selv, men de kan være galt for deg hvis du bruker altfor mye tid på dem.

Men noen TV-programmer, filmer og innhold på internett er gale, ikke bare bortkastet tid. Du kan være bevisst på hva du velger å ikke se og høre. Du kan også være bevisst på skitne ting du har hørt, som du aldri vil gjenta.

Spørsmål: Hva er interessant ved strukturen i Jak 2:1–5:6?

Svar: Hvis vi går tilbake til Jakob 1:18, fremhever Jakob tre kjennetegn ved Gud: a) Hans omsorg for de hjelpeløse, b) Hans sannhetsord og c) Hans mål om hellighet. Senere, i Jakob 1:26–27, snakker han om tre kjennetegn på et Guds barn (der punktene a og b byttes om): b) en behersket tunge, a) en omsorgsfull tjeneste og c) et hellig liv. Det Jakob kort nevnte om Gud, og deretter om oss, utdyper han i a) en omsorgsfull tjeneste (Jakob 2:1-16), b) en behersket tunge (Jakob 3:1-12) og c) et hellig liv (Jakob 3:13-5:6).

Spørsmål: Hvorfor skal vi i Jak 2:1 ikke vise partiskhet, siden Gud viser partiskhet mot de vantro?

Svar: Konteksten i Jakob er rettet mot troende, om at vi ikke skal favorisere noen fordi de er rike eller fattige. En fullstendig tilstrekkelig grunn til ikke å vise favorisering er ganske enkelt at Gud befaler det. Men utover denne sannheten er vi alle skapt i Guds bilde, og Gud viser ingen partiskhet overfor vår materielle rikdom, etniske bakgrunn, kjønn eller intelligens. Noen ganger kan en kristen vise partiskhet mot noen som er skilt, selv om skilsmissen ikke var vedkommendes egen skyld.

Merkelig nok har ordet for partiskhet her, prosupolumphiais, ikke blitt funnet i verdslig gresk litteratur; tilsynelatende vurderte de det aldri eller anså det ikke som noe galt å være partisk. Dette ble allment ansett som riktig i det gamle hedenske samfunnet. Et par hundre år senere, rundt år 230 e.Kr., fantes det to typer romere: «adelsmenn» (honestior) og vanlige folk (humilior). Adelsmenn hadde flere rettigheter, mildere straffer og ble begunstiget i sivile rettssaker. Vanlige folk kunne bli brent levende som straff, men adelsmenn kunne ikke det. Se *The Fathers of the Church: Origen on Psalms*, s. 393, for mer informasjon om dette.

Det tilsvarende hebraiske begrepet betyr bokstavelig talt «å motta ansiktet», dvs. aksept eller bedre behandling bare ved å vite hvem personen er. Det gamle testamente talte også imot partiskhet, så dette var ikke noe nytt som Jakob innførte. Jesus sa også uttrykkelig at de fattige var velsignet i Lukas 6:20. Senere sa også Paulus at Gud ikke viser favorisering i Romerbrevet 2:11.

Upartiskhet overfor rikdom er ikke det samme som blindhet overfor alt. Jakob 2:1 bruker eksemplet med rikdom, og Galaterbrevet 3:28 viser at vi ikke skal vise partiskhet basert på rase eller kjønn. Vi skal imidlertid utestenge enkeltpersoner fra menigheten for uomvendte synder som incest (1. Korinterbrev 5:2).

«Fine» klær, lampra på gresk, betyr klær som tilhører en rik eller adelig person. «Skitne klær» betyr her klær som en fattig person ville ha på seg.

Spørsmål: Hvordan passer Jakobs beskrivelse av diskriminering eller favorisering i Jakob 2:1–3 inn i mange sammenhenger i dag?

Svar: Favorisering kan være åpenbar hvis den involverer en offentlig stilling. Den kan være subtil når utvelgelsen er basert på favorisering. Får folk noe i en menighet hvis de donerer store pengesummer? Tilpasser folk seg til dem som kan gi mer? I en god menighet skjer ikke dette.

Diskriminering kan også skje på grunn av rase, etnisk bakgrunn eller språk.

Diskriminering er ikke alltid ondsinnet. Den kan være helt utilsiktet, slik Apostlenes gjerninger 6:1 viser ved utdelingen av mat til de gresktalende enkerne. Det kan være snobberi eller implisitte «kasteskiller», som ikke er ondsinnet, men likevel stygt. Det kan også være basert på feilaktige oppfatninger vi har lært. Vi kan feilaktig rettferdiggjøre at vi ønsker å «beskytte» visse typer mennesker mot å havne i visse situasjoner, når vi i virkeligheten diskriminerer dem. Diskriminering kan ha et formål (enten et ondsinnet formål eller et godt, men dårlig ment formål), eller diskriminering kan være helt meningsløs, slik som i sørstatene der man hadde separate toaletter etter rase, slik det er godt skildret i filmen Hidden Figures. Hvis menigheten din hovedsakelig består av én rase eller etnisk gruppe, og noen som er annerledes kommer inn, sørger du da for at de føler seg velkomne i Guds hus? Hva om de kom hjem til deg?

Hvis du oppdager at du har diskriminering i hjertet ditt, eller hvis du vil forsikre deg om at du ikke har noen skjult diskriminering, er et skritt på veien mot å overvinne dette å ha venner med den bakgrunnen. Hvis du opplever at du føler deg ukomfortabel eller er redd for «den slags mennesker», må du bestemme deg for om du verdsetter din egen komfort eller opplevde trygghet høyere enn å adlyde Gud. Hvis du har vanskeligere for å forstå noen på grunn av aksenten deres, bør du da bare gi opp å ha et vennskap med dem, eller gjøre en innsats, kanskje med felles venner eller oversettelsesprogramvare, for å kommunisere? Når du lytter lenge nok til noen som har en aksent som er vanskelig for deg å forstå, får du gradvis evnen til å forstå ikke bare dem, men den aksenten generelt.

Men uansett hvilken form for diskriminering eller fordom det dreier seg om, ønsker Gud ikke at vi skal diskriminere i det hele tatt. I Kristus er det verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, ifølge Galaterbrevet 3:28. Men fordi folk kan diskriminere uten engang å være klar over det, har vi alle behov for å aktivt granske oss selv og forsikre oss om at det ikke finnes noen situasjoner der vi utilsiktet kan gjøre oss skyldige i dette.

Spørsmål: I Jakob 2:1–3: Hva om noen kommer til kirken, og du vet at de oppholder seg ulovlig i landet?

Svar: Først og fremst må du vurdere hvorfor vedkommende oppholder seg ulovlig i landet. For noen er det et eget valg å krysse grensen. Men jeg kjenner til en voksen som ble brakt til USA fra Mexico da han var noen måneder gammel. For myndighetene er han en «kjent utlending», og han har bodd i USA hele livet, bortsett fra korte turer til Mexico. Mexico vil ikke ta imot ham, for de anser ham heller ikke som en meksikansk statsborger. For en stund siden ble det gitt «amnesti» til «dreamers», men da han kom til USA, hadde fristen for amnesti allerede gått ut. Så han kan jobbe her, men han kan ikke ha en jobb som krever et trygdekort.

Jeg leste om en annen person som hver uke ulovlig kom inn i USA gjennom grenseovergangen. De amerikanske grensevaktene vet hvem han er, og de lar ham bare passere. Han jobber i USA rett over grensen. På slutten av hver uke går han gjennom grenseovergangen og tilbake til Mexico. Mange land har mennesker i denne situasjonen; de kalles gjestearbeidere. Det er ikke et uvanlig begrep, men lovene våre må forbedres for å kunne håndtere denne situasjonen på lovlig vis. Noen virker så opptatt av alle ulovlige innvandrere at vi nesten ikke legger merke til kineserne og russerne som kommer ulovlig inn fra Mexico og prøver å spionere på militærbasene våre, mens de hevder at de har gått seg vill og bare leter etter et hotell! Myndighetene gir dem i hovedsak en advarsel, bøtelegger dem og ber dem om ikke å komme tilbake. Vi har så mye mer å bekymre oss for, med alle de andre ulovlige innvandrerne som bare prøver å skaffe seg arbeid.

Men uansett om en person er her ulovlig, eller hvordan de kom hit ulovlig, skal vi verdsette dem like mye som andre mennesker, som alle er skapt i Guds bilde. Vi kan fortsatt elske dem slik vi skal elske alle, selv om vi kan ønske at det ikke var så mange her som tar amerikanske jobber.

Spørsmål: Så i Jak 2:1–3, bør vi noen gang diskriminere i menigheten?

Svar: I to tilfeller, overraskende nok, ja! For det første, hvis noen kaller seg kristen og vedvarer i åpenbar synd, som beskrevet i 1. Korinterbrev 5:1–13.

For det andre, hvis noen kommer og forkynner en kjetterlære som fører til sjelenes undergang, er vi pålagt å ikke engang slippe ham inn i huset vårt i 2. Johannes 9–11! Siden den tidlige kirken vanligvis besto av husmenigheter, kunne han aldri komme inn i dem.

Men i andre tilfeller, nei.

Spørsmål: Hvorfor bruker Jakob ordet «synagoge» her i Jak 2:1–3?

Svar: Jakobsbrevet ble skrevet svært tidlig, og som Paulus’ reiser viser, var kristne på denne tiden velkomne i jødiske synagoger. Den strenge skillet mellom synagoge og menighet kom først etter Paulus. Ordet for forsamling her, synagoge, refererer vanligvis til en jødisk sammenkomst. Men selv etter denne tiden brukte kristne noen ganger ordet «synagoge» for å referere til en kristen forsamling. Ignatius’ brev til Polykarp 4.2, s. 94, nevner at de «samles i synagogen». Ignatius kaller presbyterne «Guds Sanhedrin» og snakker om «apostlenes synagoge» i Brevet til trallianerne, kap. 3, s. 67; se også Hermas’ hyrde, det ellevte budet, s. 28. Jødene hadde to betegnelser for en synagoge: «forsamlingshus» og på arameisk «folkets hus», ifølge Shabbath 32a.

Spørsmål: Hvilke grunner gir Jakob i Jak 2:4–9 for at vi ikke skal utøve favorisering?

Svar: For det første innleder Jakob her med et ordspill. «Dommere» er kritai på gresk, og «diskriminere» er diekrithete på gresk. Ofte, når man påtar seg rollen som dommer, blir man en som diskriminerer. Her er noen konkrete grunner til at man ikke skal diskriminere.

1) Å vise partiskhet gjør deg til en dommer med onde tanker (Jakob 2:4).

2) Det kan stride mot Guds holdning. Gud har ofte valgt de fattige til å være rike i troen og arvinger til riket (Jakob 2:5).

3) Den fattige personen du vanærer, kan være rik i troen og spesielt æret av Gud (Jakob 2:5-6a).

4) Det vanærer den fattige (Jakob 2:6a).

5) De rike har ofte undertrykt de fattige, dratt dem for retten og spottet Gud (Jakob 2:6b). Faktisk kommer mange av dagens angrep på kristendommen fra velutdannede og økonomisk velstående mennesker.

6) De rike spotter gjennom sine ord og handlinger det kristne navnet vi er kalt ved; med andre ord vanærer de gjennom sine liv ordet «kristen» (Jakob 2:7).

7) Vi begår synd ved å svikte den «kongelige loven» om å elske vår neste som oss selv, som beskrevet i Jakob 2:8–9.

Spørsmål: Hva er i Jak 2:4–9 minst tolv måter vi kan sikre oss på at vi ikke viser favorisering?

Svar: Vi kan granske oss selv. Her er tolv ting; det finnes sannsynligvis flere også.

1) Ær alle som viktigere enn dere selv, slik det står i Filipperne 2:3.

2) Behandle de fattige på samme måte som du behandler de rike, og de rike på samme måte som du behandler de fattige.

3) Vi bør strebe etter å ikke utnytte andre, selv når det kan være enkelt eller kulturelt akseptert å gjøre det.

4) Ikke behandle noen annerledes fordi de har en annen etnisk bakgrunn, kultur, er mann eller kvinne, eller på grunn av overfladiske ting.

5) Behandler vi noen annerledes, utnytter dem eller gir dem ikke like gode vilkår hvis de har en sterk aksent eller sliter med å snakke språket vårt?

6) Er vi snillere og mer tilgivende overfor noen med samme etniske bakgrunn som oss selv enn overfor andre?

7) Innse at du ikke kan vite noe om en persons hjerte ut fra det ytre.

8) Unngår vi mennesker med fysiske eller psykiske funksjonshemninger fordi vi kanskje føler oss ukomfortable?

9) Vi skal respektere de eldre, men ikke se ned på noen på grunn av alderen deres (gammel eller ung).

10) Foretrekker vi for eksempel å omgås eldre mennesker fremfor unge (eller omvendt)?

11) Er vi like imøtekommende overfor mennesker som er annerledes enn oss selv som overfor mennesker som ligner på oss?

12) Vær ikke nedlatende overfor visse grupper.

På alle disse områdene bør vi ikke være inkonsekvente.

Spørsmål: Hvorfor ser det ut til at Jakob i Jak 2:5–7 skaper slike stereotyper av de rike og de fattige?

Svar: Noen rike mennesker kan være svært sjenerøse og varmhjertede. Noen fattige mennesker kan være svært pengegriske og gjerrige. Men generelt sett har de rike flere muligheter og dermed flere fristelser til å utnytte sin situasjon. På samme måte har de fattige generelt sett færre økonomiske ressurser til å forsvare seg i retten.

Spørsmål: Hvordan kommer de rike bedre unna i retten, som det står i Jak 2:6?

A: Begrepet James bruker her, katadynasteuo, betyr å frata dem deres rettigheter. Her er et eksempel fra India. «Dette er A*** og A****, to IT-fagfolk som var på vei hjem til Pune den 19. mai da en uregistrert Porsche, som kjørte i 150 km/t i Kalyani Nagar, kjørte på dem. Den ene døde på stedet, og den andre døde under medisinsk behandling. Føreren av bilen var en 17 år gammel mindreårig, som angivelig var på vei hjem fra en klubb etter å ha feiret 12. klasses eksamensresultater sammen med venner.
Hvorfor dette ikke bare er en ulykke, men et drap:
1. Bilen var uregistrert; bilforhandleren leverte bilen uten registrering.
2. Foreldrene tillot en mindreårig å kjøre uten førerkort.
3. Klubbens eier serverte alkohol og slapp inn en mindreårig.
4. Trafikkpolitiet klarte ikke å oppdage en uregistrert bil som kjørte for fort på veien i flere måneder.
Da den mindreårige ble arrestert ved midnatt, fikk han VIP-behandling. En lokal parlamentsmedlem kom ham til unnsetning, sammen med et team av advokater.
Mens vanlige folk må vente lenge på at sakene deres skal behandles, ble denne mindreårige løslatt mot kausjon på en søndag etter bare 14 timer. Kausjonsvilkåret var at han skulle skrive et essay, og at foreldrene hans skulle sørge for at han ikke gjentok den samme feilen.
Når loven er den samme, hvorfor blir da mennesker med privilegier behandlet annerledes?» En annen person fra Bulgaria sa at det var det samme der. (Fra LinkedIn 27. mai 2024)

Spørsmål: Hvordan kan det i Jak 2:10 bety at vi er skyldige i å ha brutt hele loven hvis vi bryter ett punkt i loven?

Svar: Tre punkter å ta i betraktning i svaret.

a) «Loven» brytes, i motsetning til at Jakob bare sier «en lov».

b) Dette er en «kongelig lov». Ikke bare ga Jesus, vår Konge, dette påbudet direkte, men Jesus sa også at dette var en av de to lovene som de andre lovene er avledet fra. Jakob setter denne synden, å vise partiskhet, på linje med utroskap og drap. Loven ble ikke gitt selektivt, og i dag forventes det at vi skal vise fullstendig lydighet, ikke bare delvis lydighet, for å adlyde alt det Gud vil at vi skal gjøre, eller avstå fra å gjøre.

c) Tanken om «alt eller ingenting» når det gjelder loven, finnes også i Matteus 5:18–19; 23:23 og Galaterbrevet 5:3 i Det nye testamente. Som Alec Motyer sier, er loven ikke som en steinhaug, men mer som en glassplate. Du kan ta bort én stein fra en haug, og haugen er fortsatt der. Men hvis du slår på et glassark på bare ett sted og knuser det, blir hele arket sprukket eller knust.

Spørsmål: I Jak 2:10–11, hvilken naturlig tendens har vi som Jakob motvirker?

Svar: Vi har en tendens til å ville fremheve det vi gjør bra som viktig, og å avfeie det vi ikke gjør bra som uviktig. Det falne mennesket er altfor flink til å rasjonalisere, eller til å finne på kreative, logisk klingende begrunnelser for å unnskylde vår synd. Det er lett å se det hos andre, men det er lett å overse det hos seg selv.

Spørsmål: Hvorfor tror du Jakob valgte å plassere dette avsnittet i Jak 2:10–11, rett etter å ha snakket om favorisering og diskriminering?

Svar: Tenk deg at du står for retten tiltalt for tyveri, og du sier til dommeren: «I det minste har jeg ikke brutt noen trafikkregler!» Hvor langt ville det hjelpe deg? Jakob fremhever, på en ganske direkte måte, et bestemt poeng, men likevel på en indirekte måte. Selv om du holder en del av loven, bryter du den hvis du bryter en del av den. Han snakker om drap og utroskap, som er åpenbare for leserne hans, men han gjør dette rett etter å ha snakket om å bryte en annen lov: ingen partiskhet. Jakob forteller leserne sine at hvis du følger Guds bud om drap, utroskap og alt annet, men likevel utøver diskriminering, finnes det et ord for en som deg: du er en lovbryter.

Spørsmål: Hva er egentlig «frihetens lov» i Jak 2:12?

Svar: Dette er ikke en spesifikk lov, men «frihet» er snarere en beskrivelse av hva lydighet mot Gud i dag gjør for oss. Jesus erstattet den gammeltestamentlige loven, men det betyr ikke at vi nå kan leve akkurat som vi vil. Gud har lagt sin lov i våre hjerter, og vi følger nå det Jesus og Det nye testamente pålegger oss.

Spørsmål: I Jak 2:12, gir loven frihet, eller trelldom, slik Gal 4:24 sier?

Svar: Moseloven, som de ikke klarte å holde fullt ut, tjente til å illustrere deres behov for Guds tilgivelse. Å følge den fullt ut ville være frihet fra synd, men å kjenne til den og unnlate å følge den, førte bare til trelldom og erkjennelsen av at man kommer til kort. Hvis du vet hva som er rett, og unnlater å gjøre det, så er det synd for deg, slik Jakob 4:17 sier. I dag følger vi loven om å adlyde Kristus, som gir oss frihet fra syndens trelldom.

Spørsmål: Hva sa jødedommen om barmhjertighet og dom i Jak 2:13?

Svar: Gud feller dom, men Gud har glede i å vise barmhjertighet, slik det står i Mika 7:17–18. Vi ser Guds barmhjertighet i at Jesus døde på korset for oss «for den glede som var lagt foran ham», som det står i Hebreerbrevet 12:2. Rabbi Barabbi sa: «Mot den som er barmhjertig mot det skapte, er himmelen barmhjertig, men mot den som er ubarmhjertig mot det skapte, er himmelen også ubarmhjertig.»

Denne tanken finnes også i Sirak 27:30–28:7; Tobit 4:9–11; Testamentet til Sebulon 8:3 og b. Shabbath 151b.

Spørsmål: I Jak 2:13, på hvilke måter bør våre liv vise at vi tror at barmhjertighet seirer over dom?

Svar: For det første tror vi at Guds nåde og barmhjertighet er større enn alle våre synder. Vi må være i stand til å tilgi oss selv. For det andre har vi forpliktet oss overfor andre til å vise tilgivelse og barmhjertighet, slik Gud har vist oss.

Spørsmål: I Jak 2:13, hva bør du gjøre hvis du mistenker at en annen troende ser ut til å diskriminere en gruppe?

Svar: For det første må du være åpen for at du kan ta feil. For det andre må du innse at selv om vedkommende synder ved å diskriminere, er det ikke sikkert at vedkommende er klar over det, og vedkommende kan til og med benekte det når du tar det opp. For det tredje må du be om veiledning fra Gud om hvordan du skal reagere. Vedkommende må innse at

a) Enten viser de virkelig partiskhet, eller så gir de uklokt inntrykk av at de gjør det.

b) alvoret i denne synden, slik Jakob 2:1–13 viser

c) De neste trinnene for å omvende seg og, om mulig, gjøre opp for det.

d) Gjenopprettelse: at du elsker dem, og at de skal elske alle andre.

Spørsmål: Hvordan forholder denne delen i Jak 2:14–26 seg til den tidligere delen av kapittel 2?

Svar: Det henger sammen på to måter. Jakob 2:1–13 handler om manglende handlinger når det gjelder en spesifikk synd: favorisering, mens dette avsnittet utvider dette til synd generelt. For det andre: Akkurat som du ikke skal vise partiskhet og være snill mot bare noen mennesker, bør du ikke være partisk i din tro og gjøre noen gode gjerninger, mens du nekter å adlyde i resten.

Spørsmål: I Jak 2:14–17, hva er minst to måter folk kan ha en tro som ikke frelser uten gjerninger?

Svar: En måte er å tro på Guds sannhet og tro på de riktige tingene, men aldri overlate livet ditt til Ham. Noen har kalt dette «praktisk ateisme». Selv om de virkelig tror på Gud, opptrer de i praksis, i sin atferd, som om de var ateister. Jakob sier at en tro uten ønske om å utføre gjerninger ikke er en tro som fører til himmelen. I troens hall i Hebreerbrevet 11 ble troen demonstrert gjennom deres handlinger.

En annen måte er å ha tillit til en falsk gud og avvise Bibelens Gud. De kan til og med utføre mange gjerninger – drepe hedninger, utøve suttee, sulte seg i hjel osv. – men ingenting av dette vil frelse.

Vår tro på Kristus er ikke så viktig; det som derimot er viktig, er vår tro PÅ Kristus.

Spørsmål: Hvordan blir vi i Jak 2:14–25 rettferdiggjort både ved gjerninger og ved tro, og ikke ved tro uten gjerninger, slik Paulus sa i Ef 2:8–9?

Svar: Jakob sier ikke at tro og gjerninger er det samme; han sier heller ikke at de har samme rolle. Men det han med ettertrykk hevder, er at i livet til en ekte troende er de uatskillelige. For å være presis sa Jakob ikke: «hvis noen har tro», men snarere: «hvis noen sier at de har tro». Gjerninger er et biprodukt, et resultat av ekte tro. Noen mennesker kan være som tyven på korset og ta imot Kristus rett før de dør. Andre vil imidlertid vise gode gjerninger hvis de i utgangspunktet er oppriktig frelst.

Mange hedenske religioner, både da og nå, tilbyr åndelighet uten noen som helst moralske krav. Derfor ville det være relativt enkelt for en hedning å misforstå kristendommen som bare enda en religion i likhet med disse.

Dette er et komplisert tema, så i vers 15–26 forklarer Jakob det med fire illustrasjoner. De to første er eksempler på hva tro ikke er, og de to siste er eksempler på hva tro er.

Frelse gjennom gjerninger er den feiloppfatningen at man må utføre gode gjerninger for å bli frelst i utgangspunktet. «Easy-believism» er den motsatte feiloppfatningen, der gjerninger ikke har noe med frelsen å gjøre, og hvor gjerninger og Kristi herredømme er valgfritt. Sannheten er at gjerninger ikke gir noen fortjeneste for frelsen, men de er en naturlig del av frelsen som et resultat. Akkurat som et bankende hjerte er et tegn på at personen er i live, er gjerninger et tegn på at vi er frelst og åndelig levende.

Spørsmål: I Jak 2:16, antyder denne setningen at de allerede var mett?

Svar: Nei, dette var gresk for en vanlig jødisk avskjedshilsen. Det betyr IKKE at de allerede var varme og mett.

Spørsmål: I Jak 2:17–26, hva ville du si til en person som hevdet: «Vi har ikke lenger noen lov, vi har bare frihet i Kristus»?

Svar: To ord: Les Jakob. De har delvis rett i at vi ikke er under Moseloven, og at vi har frihet i Kristus til å gjøre det som er rett. Imidlertid gjentas alle de ti budene, bortsett fra ett (sabbaten), i Det nye testamente. Noen ting er til og med strengere (som skilsmisse) i Det nye testamente enn i Det gamle. La oss ikke legge ord i Guds munn som faktisk strider mot det Gud selv sier i Skriften.

Det fantes en gruppe og en berømt person som hadde dette feilaktige synet. Gruppen heter khlystene, og dens mest berømte medlem var Rasputin. Da Rasputin ble spurt om hvorfor han sa at synd er uunnværlig for Gud, svarte han: «‘Selvfølgelig, lille far,’ sa han, ‘vår Frelser og de hellige fedrene har fordømt synden, siden den er et verk av den Onde. Men hvordan kan du drive ut det onde, lille far, uten gjennom oppriktig omvendelse? Og hvordan kan du omvende deg oppriktig, hvis du ikke har syndet? …Vekk med Skriftene dine!», tordnet han. «Skriftene! Sannelig, jeg advarer deg, lille far, hold opp med dette forfengelige og nytteløse arbeidet, slik at du kan stå foran Herren. Ta livet som det er, for det alene er gitt deg av Gud. Og la meg si dette til deg. Ikke gruble i det uendelige over hvor synden kommer fra, hvor mange bønner en mann må be om dagen, og hvor lenge han må faste for å unnslippe synden! Synd, hvis synden fremdeles lurer i deg; bare på denne måten kan du overvinne den! Synd, da vil du omvende deg og drive det onde bort fra deg. Så lenge du bærer synden i det skjulte i deg, og fryktelig dekker den til med faste, bønn og evig diskusjon om Skriftene, så lenge vil du forbli en hykler og en udugelig, og slike er avskyelige for Herren. Skitten må drives ut, hører du, lille far? Først da vil din duft være velbehagelig for Herren?» (Rasputin: Den hellige djevelen, s. 54–55)

Spørsmål: Siden demonene tror på Jesus i Jak 2:19, bør de da bli frelst, ettersom alt man trenger å gjøre er å tro på Jesus ifølge Apg 16:31 og Joh 3:16?

Svar: Absolutt ikke. Jakobs poeng er at det å tro på de riktige tingene intellektuelt sett ikke i seg selv er tilstrekkelig for å bli frelst. I henhold til Berachoth 1:1 anså jøder fra eksilperioden og senere det som sin plikt å resitere shema (5. Mosebok 6:4–5) hver morgen. Som det står i Believer’s Bible Commentary, s. 2229: «Demonene tror på faktumet, men de overgir seg ikke til Personen.» Vi må også sette vår lit til Gud.

Spørsmål: I Jak 2:21-24, ble Abraham rettferdiggjort ved gjerninger, eller ved tro som i Rom 4:1-4 og Rom 3:28?

Svar: Som Romerne 4:1-4 viser, erklærte Gud Abraham rettferdiggjort ved tro før han var villig til å ofre Isak, noe som skjedde omtrent 30 år senere. Men Abrahams villighet viste at Gud hadde virket i hans hjerte. Noen tror at livet blir så lett når vi først tror på Gud. Abraham ville kalt det en løgn. Det er en svært vanskelig beslutning å bestemme seg for å ofre sin egen sønn, fordi Gud krevde det. Som kristne vet vi at Gud aldri ville beordre oss til å ofre noen eller gå imot de bibelske budene han har gitt oss. Men vi kan likevel måtte ta vanskelige beslutninger når vi følger ham.

Spørsmål: I Jak 2:21–24, siden ingen andre var til stede, overfor hvem rettferdiggjorde Abraham da sin tro?

Svar: Selv om eventuelle menn som fulgte Abraham og Isak kanskje befant seg et stykke unna, er de ikke til stede her.

Abraham rettferdiggjorde først og fremst sin tro foran Gud. Selvfølgelig så Abraham selv dette, og det samme gjorde Isak (med stor interesse, må jeg legge til). Engler og demoner så også dette. Og selv gjennom tidens løp har Guds trofaste folk alle sett Abrahams imponerende eksempel på lydig tro.

Spørsmål: I Jak 2:22, hva er viktigst: tro eller gjerninger?

Svar: Er det viktigere å være i live eller å ha et hjerteslag? Noen kan sette elektroder på hjertet til en død person og få det til å slå. Men normalt er et hjerteslag bevis på at en person er i live. Du sier at du har ekte tro. La oss se bevisene. Hvis du ikke har noen bevis, bør man stille spørsmål ved om du har en ekte tro, eller en tro som ikke er bedre enn alle de andre – mennesker og demoner – som er på vei til helvete.

Spørsmål: I Jak 2:25, hvordan skilte den kanaanittiske Rahabs erfaring seg fra Abrahams?

Svar: Abraham var en viktig og høyt respektert forfar i Bibelen; Rahab var en ubetydelig og vanæret utlending. Abraham ble bedt om å gjøre noen ting som virket tåpelige: å forlate en av datidens mektigste byer i verden, og å bestemme seg for å adlyde Gud ved å ofre sin sønn Isak i 1. Mosebok 22:1–14. Det kan ha gått mellom 8 og 30 år fra Abraham ble erklært rettferdig til han utførte denne handlingen. Men Abraham, en rettferdig mann, holdt ikke noe tilbake og adlød Gud.

Rahab var annerledes; hun var prostituert, et umoralsk yrke. Hun trengte ikke mye tro for å innse at den store israelske hæren sannsynligvis betydde undergang for Jeriko. Men Rahab måtte ha tro på at Gud ville ta imot henne, og Rahab handlet ut fra sin tro ved å risikere livet sitt for å skjule de to israelske spionene. Noen ganger blir troen vår utfordret av spørsmålet: «Vil Gud beskytte eller forsvare?» Andre ganger blir troen vår utfordret av spørsmålet: «Vil Gud beskytte eller forsvare selv meg?»

Spørsmål: I Jak 2,25 holdt Abraham ingenting tilbake, ikke engang det som var mest dyrebart for ham, når han tjente Gud. Hva er det kristne i dag holder tilbake som hindrer dem i å tjene Gud fullt ut?

Svar: Det kan være et forhold en kristen vet at vedkommende ikke burde være i, en jobb som setter lydigheten mot Gud på spill, eller å gi avkall på rikdom. Det kan være å sette komfort eller trygghet høyere enn å tjene Gud. Folk kan ha frykt for å mislykkes, frykt for å fremstå i et dårlig lys, FOMO (frykt for å gå glipp av noe) eller frykt for å føle seg ukomfortabel.

Frykt kan hindre deg i å gjøre hva som helst. Vi bør ikke prøve å begrense Gud ved å fortelle Ham at vi først vil se og forstå alt som skjer. Som en bibellærer uttrykker det: Vi bør ikke la oss fornærme av det uforklarlige.

Spørsmål: I Jak 2:26 kan noen sammenligne tro med ånden og gjerninger med kroppen, men Jakob bruker den motsatte analogien. Hvorfor tror du det er slik?

Svar: Du må ha en kropp for å være på denne planeten, og du må tro (eller ha tro) for å være Guds barn. Men når du er her på jorden, er din ånd til stede i kroppen din. Hvis din tro er levende åndelig sett, har du gjerninger. Men akkurat som en kropp uten ånd bare er et råtnende lik, er intellektuell tro uten gjerninger et råtnende, men ortodoks lik.

Spørsmål: Siden kristne ikke trenger å bekymre seg for dommen ved den store hvite tronen, hvorfor må da kristne lærere være bekymret for å bli dømt strengere, som det står i Jak 3:1?

Svar: Troende blir dømt av Kristus ved dommen ved bema-tronen i 1. Korinterbrev 3:12–15. Lærere kan bli dømt for å ha lært andre feilaktige ting. De blir også dømt for å ha ført folk på villspor eller for uaktsom hyrdevirksomhet.

Matteus 12:36-37 sier at vi vil bli dømt for hvert tomt ord vi taler. Ordspråkene 10:19 sier at når ordene er mange, er synden ikke fraværende. Ordspråkene 30:5-6 understreker hvor viktig det er å ikke legge noe til Guds ord.

Spørsmål: Hva er noen gode og dårlige grunner til at folk likevel ønsker å undervise, ifølge Jak 3:1?

Svar: Gode grunner er at Gud har kalt deg til å undervise, at du ønsker å hjelpe andre, og i tillegg at du selv vil lære mer hvis du underviser.

En dårlig grunn er å tro at du vil bli ansett som viktig i Guds øyne og beundret av andre. Andre dårlige grunner er å ville ha makt over andre, å vise seg frem, å unngå kritisk granskning (noe Jakob 3:1 sier at du ikke vil unngå), eller fordi du anser deg selv som bedre eller viktigere enn andre. Men Gud elsker deg like mye uansett om du underviser eller ikke. Gud ønsker at du skal tjene Ham på de måtene Gud har skapt deg til å tjene Ham på, enten det er gjennom en noe mer fremtredende form for undervisning eller på andre måter.

Når du underviser, er dine ambisjoner for deg selv i samsvar med Guds vilje? – et lurespørsmål. Hvis du har egoistiske ambisjoner, gjør du det av feil motiver. Tvert imot, hvis noen andre holder en god time, eller hvis du selv holder en god time, bør du være like fornøyd.

Spørsmål: Hvordan blir lærere dømt med større strenghet i Jak 3:1?

Svar: De blir dømt på minst fire måter:

Tale: Ordspråkene 10:19 sier at når ordene er mange, er synden ikke fraværende. Matteus 12:36-37 sier at vi blir dømt for hvert tomt ord vi taler. Du kan synde mindre ved å ikke snakke så mye; men lærere må snakke. Hvis du underviser i feil ting, eller til og med hvis du underviser i dine egne meninger som Guds ord, så synder du når du underviser.

Andre: Alle kristne skal være salt og lys for verden (Matteus 5:13-16; Filipperne 2:14-15), og ledere skal være forbilder for flokken (1. Petersbrev 5:3). Eldste som synder, skal irettesettes offentlig (1. Timoteusbrev 5:19-20).

Gud: Det viktigste er at Gud dømmer mennesker ut fra det de vet. Kristne har ingenting å frykte ved dommen ved den store hvite tronen, fordi Jesu blod har betalt prisen for deres synder. Kristne står imidlertid overfor en annen dom, ofte kalt dommen ved Bema-tronen, som nevnes i 1. Korinterbrev 3:10–15, der Gud vil dømme hver enkelt kristens gjerninger og belønne ham eller henne deretter.

Selvet: Lærere kan bli fristet til å tenke: «Fordi jeg har lært så mye, er det greit for meg å sluntre unna på andre områder, som bønn, hellighet eller kjærlighet til andre.» Å kjenne til et stort antall fakta betyr imidlertid ikke nødvendigvis at man har stor kjærlighet til Gud og er lydig mot ham.

1. Korinterbrev 8:1 advarer oss om at kunnskap oppblåser, men kjærlighet bygger opp.

Spørsmål: Hvorfor tror du Jakob i Jak 3:1–8 ser en naturlig overgang fra Jak 3:1–2 til Jak 3:3–6?

Svar: Jakob har i tankene at vi alle snubler. Selv små problemer med tungen vår kan forårsake en stor syndebølge hos andre. Dessuten er det noen ganger, når gode gjerninger mangler, en overflod av unyttige ord. Jakob tar syndene med tungen ekstremt alvorlig. Det samme gjør Jesus i Matteus 12:36–37.

Spørsmål: Hva betyr «fullkommen» her i Jak 3:2?

Svar: Dette er det samme greske ordet som brukes i Jakob 1:4 og 2:22. Det betyr at noe eller noen har nådd modenhet eller er fullkomment. Begge betydningene av ordet «fullkommen» brukes i Filipperne 3:12,15.

Spørsmål: Hva er de vanligste likhetene mellom tungen og et tøyler, et ror, ild, et vilt dyr og dødelig gift i Jak 3:3–8?

Svar: Stor kraft fra liten størrelse. Et tøyler holder en hest på rett kurs ved å kontrollere dens indre kraft. Et ror holder et skip på rett kurs ved å kontrollere vinkelen på den ytre kraften som treffer skipet. En liten flamme kan vokse til en kraftig brann, og det som er brent, kan aldri gjøres om. En liten mengde dødelig gift kan være kraftig nok til å drepe. Men på den positive siden kan du også ære Gud gjennom det du ikke sier.

Jakob er svært opptatt av våre tunger; han nevner dem også i Jakob 1:19, 26; 2:12; 4:11; 5:12. Uforsiktige ord kan skade et ekteskap, ødelegge en karriere eller ruinere en tjeneste. Dødelig gift kan for det meste være god å spise; det er bare den lille prosentandelen som er skadelig og dødelig.

Spørsmål: Hvorfor tror du Jakob i Jak 3:3–5 sammenligner tungen med et bitt eller et skipsror?

Svar: Mennesker kan styre store ting med noe som er lite i størrelse. Et bitt utgjør mindre enn én prosent av hestens vekt, men ved strategisk bruk kan det tvinge hesten til å gå i en bestemt retning. På samme måte er et ror ganske lite og ser ubetydelig ut, og det krever tid og tålmodighet å bruke det, men man kan ikke styre et skip uten det. Ifølge «Believer’s Bible Commentary» s. 2231 veide skipet Queen Elizabeth 83 673 bruttotonn, men roret veide bare 140 bruttotonn. Roret utgjør dermed bare omtrent 0,17 % av totalvekten.

Spørsmål: I Jak 3:3,12; 1:19, når noen er for snakkesalig, enten i hyppighet eller i de dårlige tingene som kommer ut, hvordan kan du si det til dem på en måte slik at de forstår budskapet, uten å fornærme dem?

Svar: Noen ganger er det ingen annen utvei enn å fornærme en person, og det er greit fordi personen kanskje trenger å bli fornærmet, selv om det som oftest ikke er tilfelle. Det er lettere å si fra til noen du allerede har et forhold til, som vet at du elsker, verdsetter og respekterer dem, enn til en fremmed. De må innse hva de må gjøre og slutte med, hvor alvorlig det er, og håpet om å ha et godt forhold etter at de har gjort det. Husk at det er vanskelig å kaste skitt uten å få litt på egne hender og i hjertet.

En kristen hadde en unik måte å håndtere folk som bannet mye på. Han lo av dem. Så spurte han dem spøkefullt: «Så fortell meg hvordan du egentlig føler deg.» Han ga på en måte inntrykk av at han ikke engang hadde lagt merke til ordene personen hadde sagt tidligere, men ga dem en ny sjanse til å uttrykke seg på en passende måte. En annen tilnærming er ganske enkelt å kalle det for det det er: en grov munn. Selvfølgelig vil ingen metode du bruker være effektiv hvis du selv hyklerisk banner eller bruker grovt språk.

Jeg kjenner en kristen som jeg aldri har hørt banne, bortsett fra i én situasjon. Han ba om unnskyldning rett etter at han hadde sagt de tingene, og sa at han sliter med å la være å si slike ting når han er sint (noe han var). Selv som kristen kan gamle vaner være vanskelige å bli kvitt. Selv om han ikke var perfekt, prøvde han likevel, og ba om unnskyldning rett etterpå.

Når du snakker med en kristen som har for løs tunge, bør du selvfølgelig be vedkommende om å lese Jakobbrevet på nytt.

Spørsmål: Hvordan er sladder i Jak 3:3?

Svar: Her er et eksempel fra «Believer’s Bible Commentary», s. 2231: «Måten den onde talens flamme sprer seg på, illustreres av en samtale mellom to kvinner i Brooklyn. Den ene sa: ‘Tillie fortalte meg at du fortalte henne den hemmeligheten jeg ba deg om ikke å fortelle henne.’ Den andre svarte: ‘Hun er en slem en. Jeg sa til Tillie at hun ikke skulle fortelle deg at jeg hadde fortalt henne det.’ Den første sa: ‘Vel, jeg sa til Tillie at jeg ikke ville fortelle deg at hun hadde fortalt meg det – så ikke fortell henne at jeg gjorde det.’» Ingen kan stole på noen.

Spørsmål: Hvorfor sammenligner Jakob i Jak 3:6 tungen med en ild?

Svar: En ondskapsfull tunge kan være som en gnist på to måter:

Vekst: Det trengs bare en liten gnist for å starte en stor skogbrann. På samme måte trengs det bare noen få ord for å utløse en kjedereaksjon.

Uopprettelighet: Når en brann først har brutt ut, kan ikke alt som er brent bli «ubrent» igjen.

Som en historisk anmerkning: En av de største skogbrannene fant sted i 2003 i den sibiriske taigaen, etter en tørr sommer. Den brente ned 55 millioner acre (22 millioner hektar) i Sibir, Nord-Kina og Nord-Mongolia. Den påvirker fremdeles temperaturene på jorden i dag. Til sammenligning er en acre litt mindre enn en fotballbane, uten endesoner. Pennsylvania er på 29,5 millioner acre, så skogbrannen i den sibiriske taigaen brente et område som var nesten dobbelt så stort som Pennsylvania.

Se og for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan setter tungen våre lemmer i brann, slik det står i Jak 3:6?

Svar: Skriften sier ikke eksplisitt hvordan, men vi kan se et par måter.

1. Mange av fristelsene vi møter, kommer til oss gjennom det andre sier. Gjennom ord kan folk planlegge ondskap, friste, forføre, baktale andre, sladre, fornærme, fortelle skitne vitser, lyve, avskrekke folk fra det gode og oppmuntre folk til å gjøre ondt. Folk kan oppmuntre hverandre til å synde: noe noen opprinnelig kanskje skammer seg over å gjøre, synes de plutselig er greit fordi andre er enige.

2. Mennesker kommuniserer ofte og bekrefter sine intensjoner om å synde gjennom ord. Mennesker kan såre andres følelser og baktale andre med tungen sin.

Spørsmål: Hva er, ifølge Jak 3:6, noen kjennetegn på mennesker i dag som ser ut til å være ute av stand til å kontrollere tungen sin?

Svar: Mange respekterer dem ikke på grunn av ordene deres. De må stadig «rette opp» og prøve å gjøre godt igjen for skaden de ved et uhell har forårsaket med tungen. Men sannheten er at det ikke finnes noen måte å reparere skaden på som er like effektiv som å tie stille ved å aldri si de gale ordene i utgangspunktet. De fremstår som inkonsekvente og uoppriktige.

Spørsmål: Hvordan blir tungen i Jak 3:6 satt i brann av helvete?

Svar: Skriften sier det ikke med sikkerhet. Imidlertid kan det gjøres mye med ett lite organ. Vekt for vekt kan tungen være et av de mest effektive organene i Satans hender for å bedra og friste mennesker.

Spørsmål: Hvordan vil du i Jak 3:6 svare på den falske påstanden om at «naturens gang» refererer til reinkarnasjon, slik noen sekter lærer?

Svar: Dette verset handler om den overbevisende kraften i menneskets språk. Ingenting i dette verset har noensinne i historien, før i moderne tid, antydet denne nye tolkningen av reinkarnasjon. Ingenting i Jakobsbrevet nevner reinkarnasjon, så dette er et klart eksempel på å omdefinere begreper slik at de betyr det man selv ønsker at de skal bety. Jakob henviser ganske enkelt til det som skjer naturlig. Eisegese er å lese inn i Skriften det man ønsker at den skal si. Vi bør ikke drive med eisegese, men eksegese, som innebærer å hente ut av Skriften det den selv ønsket å si.

Ingenting i Bibelen lærer om reinkarnasjon. Selv om oppstandelse var kjent i Det gamle testamente, fantes det ikke noe begrep om reinkarnasjon blant jødene i Det gamle testamente eller de tidlige kristne, med unntak av at de skrev at noen falske religioner trodde på reinkarnasjon. Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) nevner spesielt reinkarnasjon som en tro, ikke hos kristne, men hos «brahmanene» i India.

Andre kristne fra tiden før nikenskonsilet som anså brahmanismen som en falsk religion, var Teofilus av Antiokia (161–181/188 e.Kr.), Tertullian (198–220 e.Kr.) og Origenes (225–254 e.Kr.).

En kultist kan ikke ærlig talt bevise en lære utelukkende ved å omdefinere et begrep som ingen tidlig kristen forsto på den måten.

Spørsmål: Hvordan skiller metaforen om gift seg fra metaforen om ild i Jak 3:6–7?

Svar: Mens ild forandrer det ytre utseendet drastisk, virker gift langsommere på innsiden. Begge kan drepe like godt. Begge trenger bare en liten mengde for å oppnå sitt formål. Noen ganger kan onde ord bli sagt nettopp for å forgifte en persons tanker eller hjerte.

Mange lærde mennesker var klar over hvordan tungen kan drepe, gjennom henrettelsen av den athenske greske filosofen Sokrates. Sokrates ble utsatt for så mye kritikk i et teaterstykke som svertet ham som en ond, tåpelig bølle som forførte athenerne. Etter å ha sett skuespillet krevde innbyggerne at Sokrates skulle henrettes, og det ble han, ved at han ble tvunget til å drikke skarntygg. Til slutt innså de at de hadde henrettet en mann, bare på grunn av sterke følelser knyttet til ubeviste beskyldninger. En stund etter dette ble Athen svært tolerant overfor ulike filosofiske synspunkter.

Spørsmål: Hvordan er tungen i Jak 3:8 et «urolig» eller «uvirksomt» onde?

Svar: Den er som et utemmet dyr. Jakob gir eksempler på sterke dyr som mennesker har temmet, men folk har større problemer med å temme sin egen tunge.

Spørsmål: Hvordan kommer både godt og ondt ut av tungen vår i Jak 3:9–12? (Se Rom 7:14–25 for et hint.)

Svar: Å prise Gud og ord som hjelper andre, bør komme ut av munnen vår. Det kan komme så mye godt ut: oppmuntring, rettelse, undervisning, irettesettelse (ja, det er også bra). Men ord mot Gud og ord som sårer mennesker, kan også komme ut hvis vi ikke er forsiktige. De kan komme ut på grunn av sinne, uforsiktighet eller, enda verre, likegyldighet.

Spørsmål: I Jak 3:11, hva om både ferskvann og saltvann strømmet fra samme kilde?

Svar: Det drikkbare ferskvannet ville blande seg med saltvannet, og den blandingen av brakkvann ville være udrikkelig. En troende som sier gode ting, og fra samme munn sier ondsinnede eller uanstendige ting, ville ikke være et godt vitne. Vi bør spesielt overgi tungen vår til Gud.

På den ene siden har Dødehavet både saltvannskilder og ferskvannskilder, men selv da finnes det ingen kilder som har begge deler.

Spørsmål: I Jak 3:13, hva er egentlig visdom her, i motsetning til kunnskap?

Svar: Kunnskap kan betraktes som fakta, observasjoner og logikk. Visdom er å anvende kunnskap i livet.

Spørsmål: I Jak 3:13, hva er forskjellen mellom saktmodighet og ydmykhet?

Svar: Det er forskjellige ord på gresk. Ydmykhet, tapienophrosynē på gresk, betyr å ikke tro at man er noen stor. Det greske ordet for saktmodighet, prautēs, betyr en aktiv mildhet og aksept. Tenk ikke på noen som er fysisk svak, men snarere en sterk person som er føyelig og underdanig.

Det er interessant at den greske filosofen Epiktet (ca. 50–135/138 e.Kr.) gjennom sin elev Arrian også underviste om saktmodighet. Han lærte at saktmodighet, i likhet med å krype, var en moralsk feil.

Spørsmål: Hvorfor lærer både Jakob, Jesus og Paulus i Jak 3:13, Mt 11:29 og 2 Kor 10:1 om en nær sammenheng mellom saktmodighet og visdom?

Svar: Ekte visdom innebærer å kjenne vår rette plass foran Gud og å innse at vi ikke er bedre enn andre.

Spørsmål: I Jak 3:13–18 er det mange som er kloke, men ikke med himmelsk visdom. Tror du at bitter misunnelse eller egoistisk ambisjon gjør at en person ikke kan være klok med himmelsk visdom?

Svar: De kan fortsatt ha deler av himmelsk visdom, men hvis den er forgiftet av misunnelse eller egoistisk ambisjon, er den ikke god. Egoistisk ambisjon betyr ikke bare å fremme egne interesser, men å bruke uverdige og splittende midler for å gjøre det. Misunnelse og egoistisk ambisjon kan gjøre folk blinde for det som er sant, og å bruke verdslig visdom kan virke bedre for å oppnå kortsiktige mål. Himmelsk visdom ser ikke bort fra kortsiktige mål, men ser også frem til dommen ved domstolen. Renhet refererer her til fravær av egoistiske motiver eller holdninger.

I Filipperne 1:15–18 roser Paulus imidlertid fortsatt Gud for mennesker som forkynner det sanne evangeliet, selv om noen forkynner Kristus av misunnelse og egoistisk ambisjon, fordi de i det minste forkynner evangeliet.

Spørsmål: Hvorfor frembringer visdom disse tingene i Jak 3:13, 17–18?

Svar: Ordspråkene 23:7 sier: «Som en mann tenker i sitt hjerte, slik er han.» Ånden bruker visdom til å forvandle oss og frembringe Åndens frukt. Sann visdom er ren, fredselskende, villig til å gi etter, full av barmhjertighet og gode gjerninger, uten partiskhet, uten hykleri. Med andre ord: Det du ser, er det du får.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom himmelsk og verdslig visdom i Jak 3:17–18?

A: Himmelsk visdom kommer ovenfra, viser Åndens frukt og lærer oss hvordan vi kan behage Gud. Verdslig visdom kommer nedenfra, prøver å skaffe seg fordeler i dette livet og streber etter å behage oss selv. Som Tony Evans sier: «Ren menneskelig visdom er et uttrykk for Satans agenda. For å formidle himmelsk visdom må du kommunisere med himmelen.»

Det verden kaller visdom, kan omfatte en argumenterende stil, ødeleggende sarkasme, smarte eller til og med urettferdige måter å fremme et poeng på, osv.

Spørsmål: Hva er frukten eller høsten av rettferdighet som kommer av fred, i Jak 3:18?

Svar: Kristne har to forskjellige synspunkter, og begge kan være sanne.

Åndens frukt, eller frukten som vokser ut av rettferdighetens visdom.

Selve det rettferdige livet, som kommer av å kjenne og følge Guds vei av visdom.

Kombinerer vi de to, er «høsten» vi får et gudfryktig liv som behager Gud, demonstrert gjennom Åndens frukt.

Spørsmål: I Jak 4:1, hvordan «kjemper» begjærene i oss?

A: Mennesker kan være «i konflikt» med motstridende begjær, hedonon på gresk, som er opprinnelsen til ordet hedonisme. Selv ikke-troende som ønsker å gjøre noe ondt, gjør det ofte ikke fordi de har et sterkere ønske om å unngå å lide konsekvensene.

Ordene for kriger og kamper kan referere til nasjonale kamper og borgerkriger. Det romerske imperiet hadde imidlertid ingen borgerkrig på denne tiden, og kampene Jakob snakker om, foregår på innsiden.

Spørsmål: Hvordan kan kampen i oss, som nevnt i Jak 4:1, spre seg og føre til fiendtlighet mot andre?

Svar: Når noen er ulykkelig på grunn av en indre konflikt, ser de kanskje ikke noe behov for å være vennlige mot andre. Hvis noen gjør livet vanskelig for deg eller er i konflikt med deg, bør du tenke på at det kanskje ikke har noe med deg å gjøre. Det kan være deres egne indre «kamper» som sprer seg ut og angriper oss. De kan ikke ha fred med andre hvis de er i krig med seg selv.

Noen mener at konflikt med andre er en normal og forventet tilstand. Da en person ble offentlig kritisert av en annen person de anså som en venn, avfeide den andre personen det bare som «vennlig ild».

Spørsmål: Hvordan kan man, i henhold til Jak 4:1–2, stoppe stridigheter mellom kristne uten selv å bli involvert i strid med dem?

Svar: Først og fremst må du be om situasjonen. Forsøk å forstå synspunktet til de stridende partene. Du trenger ikke å være enig i synspunktet for å forstå det. Gå til personen, eller til personene på hver side, under fire øyne og snakk med dem. Hvis det ikke fungerer, så snakk med dem igjen, og ta med deg flere personer. Hvis ikke det heller fungerer, så ta det motvillig opp for hele menigheten, slik det står i Matteus 18:15-17.

Da jeg var diakon, opplevde jeg at det var en eldste i menigheten som ofte uttalte seg negativt om en «eldste på livstid» i menigheten. Så da «eldsten på livstid» fikk anledning til å preke, brukte han hele tiden på å kritisere den første eldsten. Tenk deg hvor bra det så ut for besøkende. Jeg var ikke til stede, siden jeg ledet ungdomsgudstjenesten. Men jeg hørte selvfølgelig om det. Jeg snakket med den «eldste på livstid» under fire øyne, men han sa at noen andre hadde fortalt ham at han hadde sagt akkurat det rette. Deretter samlet jeg ti andre fra menigheten som følte det samme som meg, og vi ba om et møte hjemme hos ham for å diskutere saken. Vi gjorde det klart at vi ikke var imot ham, og at vi ikke ønsket at han skulle trekke seg; vi ville bare at denne uenigheten ikke skulle komme til uttrykk på en så stygg måte. Til slutt forlot den andre eldsten, sammen med noen få andre, menigheten og startet sin egen menighet omtrent en times kjøretur unna.

Spørsmål: Hvordan «dreper» kristne i Jak 4:2?

A: Husk at Jakobs ord følger like etter Jesu lære. Jesus sa i Matteus 5:21–22 at det ikke bare er fysisk drap, men også å være sint på sin bror uten grunn eller å kalle noen for en tomskalle – alt dette setter en i fare for helvetesilden.

Jakob henviser altså ikke bare til å drepe noen fysisk, men også til hat mot en annen troende.

Q: Tyder Jak 4:2-3 på at Gud vil gi oss noe Han ønsker at vi skal ha, hvis vi ber med feil motiv? Hvordan setter dette så å si Gud «mellom barken og veden»?

Svar: Hvis vi ber om noe vi virkelig trenger, men vi vil bruke det til onde formål, vil Gud kanskje ikke gi det til oss – selv om vi virkelig trenger det.

Spørsmål: Strider dette i Jak 4:3 mot løftet om at Gud vil besvare våre bønner?

Svar: Nei, det opphever ikke løftet, men det setter en begrensning på det. Noen ganger svarer Gud på våre bønner med «nei». Og noen ganger svarer han med «vent».

Spørsmål: Hvorfor kalte Jakob de kristne han skrev til for «utro kvinner» i Jak 4:4?

Svar: Det greske ordet er her i feminin form, noe som er passende, siden vi alle, både menn og kvinner, samlet sett er Kristi brud.

En utro person ønsker vanligvis ikke skilsmisse. Mens noen kanskje ønsker skilsmisse for å skille seg fra én person og gifte seg med en annen, ønsker en utro mann eller kvinne ofte begge deler. De ønsker å forbli sammen med sin ektefelle og samtidig ha en annen ved siden av. Jakob sier ikke at disse menneskene ikke lenger ønsker å følge Gud. Snarere ønsker de fortsatt å følge Gud og samtidig gjøre verdslige ting. Å følge Kristus innebærer å velge å fjerne mulighetene for å være ulydig mot Gud.

Dessverre prøver selv kristne noen ganger å tjene to herrer, for eksempel Gud og verden. Jesus sa i Matteus 6:24 at man ikke kan tjene både Gud og pengene.

Generelt sett trenger kristne noen ganger en kraftig irettesettelse.

Spørsmål: Hvordan kan den ånden som bor i kristne gjøre dem misunnelige, slik det står i Jak 4:5, når Jak 3:16 sier at der det er misunnelse og strid, der er det onde gjerninger?

Svar: Det finnes ikke bare verdslig stolthet, men det kan også være en åndelig stolthet. Åndelig stolthet er å tro at man er bedre eller viktigere på grunn av sin åndelighet eller sine gaver. Ingen av oss har noe godt i oss selv, bortsett fra det Gud har gitt oss. Så vi har egentlig ingenting å være stolte av. Jakob 4:5 sier ikke at Ånden er ond eller misunnelig, men kunnskapen om at Den Hellige Ånd bor i kristne kan føre til stolthet og følelser av selvrettferdighet, som er onde.

Det er alltid dårlig for mennesker å være misunnelige, uavhengig av andre forhold. Selv troende kan synde ved å være misunnelige på andre troende eller på ikke-troendes livssituasjon. I Salme 73 snakker Asaf åpent om da «føttene hans nesten hadde glidd», da han misunte de som skryter.

Det finnes ingen sitat i Det gamle testamente eller apokryfene som sier: «Ånden som bor i oss lengter med sjalusi.» Imidlertid fantes det opprinnelig ingen tegnsetting i Skriften. En bedre oversettelse, og den som BSB følger, er: «Eller tror du at Skriften uten grunn sier at Ånden som Han lot bo i oss, lengter med misunnelse?» Det fremgår ikke om «ånden» her er Den Hellige Ånd eller vår egen ånd.

En annen mulighet er at Jakob henviser til et sitat fra Skriften: han henviser til Jakob 4:6, som siterer Ordspråkene 3:34.

Spørsmål: Hvordan henger Jak 4:6 sammen med Jak 3:6: «Gud motstår de stolte, men gir nåde til de ydmyke.»?

Svar: Stolthet bærer ofte frem sine stygge frukter gjennom tungen. Når du har stolthet, misunnelse, bitterhet eller andre onde ting i hjertet ditt, er den raskeste måten å begrense skaden på å ikke si noe, inntil hjertet ditt er i orden. Det er vanskelig å hindre at onde ord får sin skadelige virkning etter at de er uttalt. Deretter gir Jakob tre eksempler på hvordan stolthet bryter ut og blir synlig i livet vårt: baktalelse i Jakob 4:11–12, skryt i Jakob 4:13–17 og å tilegne seg det som ikke er ditt i Jakob 5:1–6.

Spørsmål: I Jak 4:7 er det selvfølgelig meningen at ikke-kristne skal komme til Kristus og underkaste seg Gud. Men hvordan skal kristne, som Jakob taler til, underkaste seg Gud?

Svar: Selv om vi har underkastet våre liv til Gud da vi ble frelst, skal vi underkaste oss Gud på nytt hver dag. Vi må daglig og øyeblikk for øyeblikk velge om vi skal forbli i Kristus og adlyde eller ikke. Vi skal nærme oss Gud og holde vårt hjerte rent.

Spørsmål: I Jak 4:8, hvis noen i himmelen spesielt fulgte med på deg, ville de da anse deg mer som en helhjertet troende eller en tvetydig troende?

Svar: Forhåpentligvis ville vedkommende se konsekvens, trofasthet og lojal kjærlighet og betrakte deg mer som en ensinnet troende.

Spørsmål: I Jak 4,8: Hvordan fører syndig egoisme til at en troende begynner å glide bort fra Gud?

Svar: Det er ikke et spørsmål om «hvis» syndig egoisme kan føre til at en troende begynner å glide bort; det vil definitivt føre til at en troende begynner å glide bort. Du kan bare forfølge én ting for alvor. Når vi enten jakter på nytelse eller jakter på egoistisk ambisjon, mister vi tiden og energien til å jakte på nærhet til Gud. Det motsatte er også sant. Hvis vi bruker all den energien vi kan på å strebe etter Gud, vil vi ikke ha tid eller energi til også å strebe etter verdens ting.

Spørsmål: Hva betyr det i Jak 4:9–10 å sørge over synd?

Svar: Det greske ordet her, talaiporesate, er et sterkere ord enn det engelske. Det betyr å sørge dypt og passer godt sammen med å jamre. Når vi ikke står rett overfor Gud, eller har synd i våre hjerter, bør vi ikke gå rundt og late som om alt er i orden. Vi bør ta synden svært alvorlig. Våre hjerter bør sørge og gråte når vi er utenfor fellesskap med Gud.

Spørsmål: Hvorfor snakker Jakob så mye om «mine brødre» i Jak 4:11, samt 1:2, 16, 19; 2:1, 5, 14; 3:1, 10, 12?

Svar: Vi ser to grunner. Den første er brevets målgruppe. Dette er ikke et evangeliserende budskap, men snarere et brev til troende, både menn og kvinner. For det andre var det, enten bevisst eller ubevisst, det som opptok Jakob mest: den nærheten og omsorgen som troende har, eller bør ha, overfor hverandre.

Spørsmål: I Jak 4:11 og Tit 3:2 står det at vi ikke skal tale ondt om hverandre. Hvorfor gjorde da Paulus [angivelig] nettopp det mot Hymenaios og Filetus i 2. Timoteus 2:17?

Svar: Det greske ordet her har en bredere betydning enn «bakvaskelse»; det betyr å ikke tale imot hverandre generelt. Vi skal si ting som er til hjelp og som er sannferdige. Paulus trengte ikke å tale ondt om noen i Titus 3:2. Men Paulus selv måtte hjelpe menigheten ved å advare den mot Hymenaios og Filetus i 2. Timoteus 2:17–18, og mot uspesifiserte falske lærere i 1. Timoteus 1:3–7. Noen faller fra sannheten av moralske grunner eller på grunn av et dårlig forhold, men tilsynelatende falt Hymenaios og Filetus fra av intellektuelle grunner.

Spørsmål: I Jak 4:11, 3. Mos 19:16; Sal 15:3; 31:13; 38:20; 41:6-7; 50:20; 101:5, Ords 10:18f; 30:10; Jer 6:28; Esek 36:3; Mt 15:19; Mk 7:22; 2 Kor 12:20; Ef 4:31; Kol 3:8; Tit 3:2; 1 Pet 2:1, på hvilke måter kan kristne synde ved å bakvaske andre kristne og menigheter?

Svar: Når folk kommer med falske påstander om en lærer, eller fremfører negative fakta, i situasjoner der de burde være vennlige, er det bakvaskelse. Bakvaskelse er å si dårlige ting som ikke er sanne, eller å nedvurdere andre kristne og menigheter når man ikke burde gjøre det.

Hvis du sier noe negativt, må du sørge for at det både er sant og nyttig. Men at ordene er sanne i seg selv, betyr ikke nødvendigvis at du må si dem, hvis de ikke er nyttige. Dessuten skal vi tale sannheten i kjærlighet, som det står i Efeserne 4:15.

Spørsmål: Hva har «å dømme» i Jakob 4:11 å gjøre med å baktale andre kristne og menigheter?

Svar: Å baktale andre går ofte hånd i hånd med synden å tale eller opptre som deres dommer. I motsetning til denne læren i Jakobsbrevet står det i det rabbinske jødiske verket Pirqe Avot (190–230 e.Kr.) 1,7: «Døm hver mann etter fortjenestens vekt». Så la meg hente notatblokken min og følge etter deg og dømme deg etter dine fortjenester i henhold til loven. Jeg er sikker på at du virkelig vil sette pris på det!😉 Predikeren 12:14 sier at alt vil bli brakt for dagen, enten det er godt eller ondt, men det er Gud, ikke vi, som vil bringe alt for dagen.

Spørsmål: I Jak 4:13–15, hva er egentlig det å skryte av morgendagen, og hvordan skal vi unngå å gjøre det?

Svar: Det er overmodig å hevde at vi vet noe vi ikke vet. Det forrige avsnittet handlet om overmodet å tro at vi kan dømme andre mennesker, og disse versene handler om overmodet å tro at vi med sikkerhet kjenner fremtiden. Når vi snakker om eller hevder at vi kan vite noe med sikkerhet om fremtiden, skryter vi av morgendagen.

Den enkleste måten å unngå dette på er å minne deg selv på virkeligheten: du vet egentlig ikke med sikkerhet hva som vil skje i morgen. Derfor er det bedre å si: «Hvis Herren vil», enn å skryte mot Gud ved å si: «Jeg vet med sikkerhet».

Men det betyr ikke at vi ikke skal planlegge for fremtiden. Det er godt å planlegge «ydmykt», og å endre planen vår etter hvert som omstendighetene endrer seg. Alle våre planer er avhengige av Guds vilje. Gud kan endre dem, og planene våre kan bli til intet. Men det er ikke greit å si at vi definitivt skal gjøre dette eller hint i morgen, fordi vi ikke vet med sikkerhet hva vi skal gjøre på jorden i morgen, eller om vi i det hele tatt fortsatt vil være på jorden. Si heller: «Hvis Herren vil», skal vi gjøre dette eller hint i morgen.

Bare husk at planer endrer seg.

General Dwight D. Eisenhower var med på å planlegge den største invasjonen gjennom tidene: D-dagen i Europa. Han sa: «Planer er verdiløse, men planlegging er alt.» Planene våre endrer seg stadig, men vi oppnår mer når vi har en plan enn når vi ikke har noen.

I Ordspråkene14:22 står det at de som planlegger godt, finner kjærlighet og trofasthet. I Ordspråkene 16:3 står det at vi skal overlate alt vi gjør til Herren, så vil planene våre lykkes. Likevel bør vi innse, som det står i Ordspråkene 21:30, at ingen plan kan lykkes mot Herren.

Spørsmål: I Jak 4:13–16 er Gud imot å skryte av seg selv, å skryte over andre osv. Hvorfor tror du at Gud også er imot å skryte av morgendagen?

Svar: «Å skryte av dine arrogante påstander» er den bokstavelige greske oversettelsen. Å skryte av at du med sikkerhet vet hva som vil skje i morgen, når du ikke har den evnen, er stolthet mot Gud. Å skryte av at du er bedre enn noen andre, er stolthet mot den andre personen. Noen sa en gang at den midterste bokstaven i både «sin» (synd) og «pride» (stolthet) er «I».

Spørsmål: Jak 4:17 – hvordan skal vi forstå «Den som vet hva som er rett å gjøre, men likevel unnlater å gjøre det, gjør seg skyldig i synd.»?

Svar: Det er åpenbart for kristne at vi ikke skal gjøre ting som misbehager Gud. Men dette kalles handlinger som utgjør synd. Hvis du ikke gjør noe galt, men likevel ikke gjør det gode som Gud vil at du skal gjøre, synder du. Dette kalles unnlatelsessynder. Noen ganger oppstår det muligheter til å gjøre det gode som ikke var en del av planen din, slik som det skjedde med den barmhjertige samaritanen. Vil du endre planene dine for å gjøre det gode som Gud ønsker at du skal gjøre?

Når det er noe godt som må gjøres, og det ikke er noen andre som kan gjøre det, kan vi rettferdiggjøre å la være ved å si at det ikke er vårt kall, eller noe lignende. Tenk på lignelsen om den barmhjertige samaritanen. Å tenke «Jeg trenger mer tid til å tenke over hva Gud vil at jeg skal gjøre» er berettiget hvis du virkelig ikke vet noe om de strategiske retningene for livet ditt, men ikke når det gjelder å møte umiddelbare behov.

Menigheten bør gjøre alt det gode som Gud ønsker skal gjøres. Det omfatter både offisielle eller organiserte grupper som utfører oppgaver, enkeltpersoner som tar initiativ og handler på egen hånd, og alt derimellom. Det viktige er ikke om du gjør det eller ikke, men om det blir gjort av Kristi legeme. For eksempel skulle en dyktig kristen kirurg i Amerika gi opp sin praksis og dra til et uutviklet land for å være kirurg der. Men da hun regnet på det, fant hun ut at med lønnen sin i Amerika kunne hun forsørge to eller tre kirurger i det landet, slik at de kunne gjøre det hun gjorde. Så hun beholdt karrieren sin og støttet disse kirurgene.

På den annen side, hvis det finnes et behov som ikke blir dekket av noen, og du har ressursene, tiden, pengene og gavene som trengs for å dekke behovet, så be om det, og hvis Gud leder deg, så sett i gang.

Spørsmål: I Jak 5:1–3a, når det gjelder de tre første grunnene til at de rike bør gråte og klage, hva er forskjellen mellom rikdom, klær og gull og sølv?

Svar: Rikdom kan nytes eller spares, være kortsiktig eller varig, synlig eller usynlig. Det finnes mange familier som tidligere var rike, så kanskje bør du bare tenke på rikdommen din som noe du har midlertidig, i en viss periode. Men i løpet av den tiden bør du utnytte den til det fulle.

Noen ting er som rust, som tærer på verdien av langsiktig rikdom. Møll får ikke klær til å gå i oppløsning; de etterlater snarere hull som gjør dem ubrukelige. I likhet med møll kan noen ting raskt forringe verdien av synlig rikdom. Tenk på en ulykke, eller noe som riper opp eller bulker den nye bilen du nettopp har kjøpt.

Den eneste skatten som virkelig varer, er skatten i himmelen, som kommer av å behage Gud og gjøre hans vilje.

Spørsmål: I Jak 5:1–6, hvem er egentlig de rike menneskene Jakob snakker om?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Gud har behag i noen velstående mennesker. Abraham var svært rik, selv etter moderne standarder. Også Job var svært velstående til slutt. Salomo ba ikke om rikdom, men Gud ga ham rikdom. Dette refererer til velstående mennesker som misbehager Gud.

Utroende eller troende? Kommentatorer er uenige om hvorvidt disse rike menneskene hevder å være kristne eller ikke. Men det riktige svaret er: det spiller ingen rolle. Uansett hva de hevder, følger de ikke Gud. Ingenting hindrer Jakob i å henvise til begge typer. Jakob henvender seg imidlertid i det minste til mennesker i menigheten, så denne advarselen omfatter definitivt onde rike mennesker som går i kirken, slik resten av kapitlet også gjør.

Kan han snakke om noen av oss? Hvis store deler av verden ikke har hørt evangeliet, og det er vanskelig å skaffe tilstrekkelig finansiering til misjonærer, hvordan vil Gud da dømme de luksusartiklene vi har kjøpt til oss selv? Som Tony Evans sier: «Å klamre seg til rikdom kan koste deg evigheten.»

Spørsmål: Hvordan er disse handlingene fra de onde, rike og arrogante i Jak 5:1–6?

Svar: Bibelen sier at vi høster det vi sår, og den rike som gjør disse tingene, tror fullt og fast at han aldri vil høste det han sår.

Spørsmål: I Jak 5:1–6, er rikdom en forbannelse eller en velsignelse, slik Ordspr 15:6 og Sal 112:3 antyder?

Svar: Det kan være begge deler, avhengig av hvordan den brukes. Rikdom er en muliggjører. Den kan gjøre det mulig for mennesker som ellers ikke ville hatt muligheten til å bli fulle, ruset eller gjøre andre onde ting. Den kan friste folk til å begå avgudsdyrkelse for å få mer penger, slik som med Gideon i Dommernes bok 8:27. Rikdom kan være en velsignelse som gjør det mulig for folk å hjelpe andre. Husk at i Lukas 16:19–31 havner den rike mannen i ilden ikke så mye på grunn av det han gjorde, men på grunn av det han ikke gjorde.

Å ha rikdom kan imidlertid være vanskelig. Mange ganger samler folk rikdom til det de tror er en god sak, men det ender med at den blir brukt egoistisk. Omvendt, å samle penger egoistisk og deretter ombestemme seg og bruke dem til det gode, skjer ikke så ofte. Husk at rikdom kan være et godt verktøy som Gud gir noen for å bruke. Men den samme rikdommen utgjør en «høy risiko» ved å true deg og din familie med elendighet.

Spørsmål: Hvorfor nevner de klær sammen med gull og sølv i Jak 5:2?

Svar: I tillegg til gull og sølv kunne klær brukes som betaling for tjenester. Dette fremgår av 2. Kongebok 5:5,22; Matteus 6:19; og i apokryfene, 1. Makkabæerbok 11:24. Når de hadde kapper og sjal, spilte størrelsen ikke så stor rolle.

Spørsmål: Hva sier Jak 5:2–3 om hamstring, og hvorfor hamstrer de onde rike her?

Svar: De onde rike her hamstrer rikdom, klær, gull, sølv og til og med andres lønn. Det er ikke bare at de ikke er gavmilde; de betaler ikke engang det de rettmessig skylder.

Gary Brandenburg fortalte en gang i en preken om en investor, verdt over 200 millioner dollar, som jobbet veldig sent på kvelden. Noen spurte ham hvorfor han jobbet så sent. Han svarte: «Så jeg slipper å sove på bakken.» Ser du, da han var barn, var de så fattige at han måtte sove på bakken. Det husket han alltid, og uansett hvor rik han ble, fryktet han alltid å ikke ha nok og å måtte sove på bakken igjen.

a) Folk kan hamstre på grunn av usikkerhet om sin økonomiske fremtid. De tror at fremtiden ligger i deres egne hender, ikke i Guds, og de gjør sitt beste for å minimere risikoen.

b) Folk kan hamstre fordi de synes det er vondt å kaste ting. De beholder tusen ekstra gjenstander, for hvis de ikke gjør det, kan de en dag langt frem i tiden kanskje trenge en av dem, og da vil de ikke måtte kjøpe den på nytt. Men kostnaden ved å kjøpe en gjenstand på nytt av og til er mindre enn bryet med å ha alt i uorden.

c) Folk kan også hamstre av grådighet, slik at de skal ha de økonomiske ressursene til å investere i en god avtale senere. Men hvis de hamstrede eiendelene dine er illikvide, vil de sannsynligvis ikke være til stor hjelp.

d) Folk kan hamstre etter en traumatisk livshendelse (TLE). De går fra å stole på at ting vil gå bra, til å klamre seg fast til alt de fremdeles kan.

e) Folk kan hamstre av vane; det kan jo aldri skade å ha flere ting. De frykter å gå tom for noe, eller de opplever en verdi i å ha mange ting rundt seg.

En person kan hamstre hva som helst og alt mulig, men oftere er folk «selektive hamstrere». De hamstrer bare bøker, eller biler, eller klær, eller sko, eller papirer, eller blader, eller datamaskiner, eller til og med katter.

Folk kan være mer tilbøyelige til å hamstre ting hvis de står nær et familiemedlem som hamstrer, eller etter en stressende situasjon. Cleveland Clinic anslår at 2–6 % av amerikanerne har hamstringslidelse.

Men som fremmede og utlendinger i denne verden må vi lære kunsten å «reise lett» i stedet for å «mate møllene». Som Alec Motyer skriver i The Message of James, s. 165–166: «Å hamstre er en fornektelse av riktig bruk (jf. Luk 12:33), av ekte tillit (jf. 1 Tim 6:17) og av gudfryktig forventning (jf. 1 Tim 6:18–19).»

Se og for mer informasjon.

Spørsmål: I Jak 5:3 står det at gull på jorden ikke korroderer, bortsett fra i syre, og at sølv anløper langsomt. Hvorfor skulle deres korrosjon vitne mot en person?

Svar: Rent gull korroderer ikke i det hele tatt i kontakt med luft eller vann. Men noe laget av gull blandet med sølv eller et annet metall vil korrodere over tid. Det vil være et vitnesbyrd om at gullet ikke var det det ga seg ut for å være. På samme måte er undertrykkelse av de fattige et vitnesbyrd mot ektheten av noens tro. Men akkurat som kongevann oppløser rent gull, kan selv det mest tilsynelatende korrosjonsbestandige metallet på jorden likevel dømmes og tas bort av Gud.

Jakob har her en helt unik metafor. Han sier at de har «samlet opp» vrede.

Spørsmål: I Jak 5:4, 3. Mos 19:13; 5. Mos 24:14–15; Job 7:1–2; 24:10; 31:13; 31:38–40, Ords 3:27–28; Jer 22:13; Am 8:4–6; Mal 3:5; Matt 20:8, på hvilke måter kan folk på uredelig vis holde tilbake lønn?

Svar: Eksplisitt kan de ganske enkelt ha unnlatt å betale den lønnen de var lovpålagt å betale, eller funnet på unnskyldninger for å betale mindre. Eller de kan ha funnet juridiske smutthull for å slippe unna betalingen. Implisitt kan de bruke hardhendte taktikker for å forhandle frem den lavest mulige lønnen eller betalingen.

Et eksempel jeg har hørt om, er et spillselskap som betalte lave lønninger, men lovet en stor bonus til alle programmererne så snart spillet ble lansert. Så, rett før lanseringen, sa de opp de ansatte. Et annet eksempel er å kreve høye gebyrer for forsinket betaling, og deretter ikke gjøre det klart når betalingene må skje.

Et tredje eksempel er et stort selskap notert på NYSE som kuttet lønningene til de ansatte og betalte differansen i form av bonuser basert på selskapets resultater. Året etter hadde selskapet enestående overskudd, men ledelsen hevdet at det likevel ikke oppfylte resultatmålene, så det ble utbetalt få bonuser.

Et fjerde eksempel på bedriftssvindel er at hvis det innbetalte beløpet er så lite som en penny mindre enn det fulle beløpet, kan firmaet kreve forsinkelsesgebyr på hele beløpet. Hvis det foreligger flere utestående regninger, og kunden betaler en del av den totale regningen, hvilken regning skal da betalingen tilskrives (den eldste eller den nyeste)? Noen firmaer vil tilskrive den til den regningen som er mest fordelaktig for dem.

Et femte eksempel er når et selskap med gjentakende kostnader, for eksempel et telefonselskap, legger til tjenester (og kostnader) på kundenes regninger uten deres godkjenning eller viten. Når kundene oppdager det og klager, fjerner de kostnadene. Men kundene som ikke legger merke til det, blir fortsatt belastet det ekstra beløpet.

Et sjette eksempel er overraskende «gebyrer» som legges til investeringer, 401K og lønn, manglende mulighet til å utnytte ytelser, eller uoppgitte forsinkelser i utbetalingen. Jeg kjenner en person som investerte sin 401K i sytten år, og etter gebyrer var den totale avkastningen 0 %.

Utenfor Skriften nevnes dette også i Sirak 7:20; 31:4; 34:21ff; Tobit 4:14; Jobs testamente 12:4; og Pseudo-Fokylides (100 f.Kr.–100 e.Kr.) 19.

Spørsmål: Hva er egentlig «selvtilfredshet» i Jak 5:5?

Svar: Det handler ganske enkelt om å leve for seg selv, eller å hamstre penger utelukkende til seg selv og sin familie. Hvis du ikke gir noe til Gud eller andre, må du passe på at rikdom ikke blir din avgud. Selvtilfredsstillelse kan være å bruke penger eller søke nytelse for seg selv når man ikke burde. Dette kan for eksempel være å kjøpe designerklær, spise dyr mat, drikke dyre viner osv. Det står at man «gjør sitt hjerte fett», noe som antyder at rikdom forandrer hjertet og karakteren din. Du må være veldig forsiktig med hjertet ditt.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom nytelse og luksus i Jak 5:5?

Svar: De har en lignende betydning, med en liten forskjell. Det greske ordet for luksus, espatalesate, er vanlig i litteraturen; det betyr ikke et syndig liv, men snarere myk, ekstravagant luksus. Nytelse, etryphesate, har konnotasjonen av å gjøre hva hjertet ditt måtte ønske, selv onde ting. En annen oversettelse kunne være «å feste». Det kan være forskjellige typer overflod, men Jakob taler imot begge deler.

Spørsmål: Hvordan drepte de rike de fattige i Jak 5:6?

Svar: Det er to måter, hvor den andre er mer utbredt.

I hvert fall i byen Roma kunne enhver med penger leie en privat leiemorder for å drepe noen andre. De rike kunne ganske enkelt drepe dem som sto i veien for dem. Det ville være vanskeligere å drepe de rike selv, siden de kunne ha tjenere som fungerte som livvakter.

De kunne urettmessig bruke lovene og domstolene til å frata fattige familier maten, tvinge dem til å tigge og til slutt la dem sulte i hjel. Det er litt som da en liten gutt fortalte faren sin at han ville bli kriminell når han ble stor, og faren spurte: «I den private eller offentlige sektoren?»

Spørsmål: Hvorfor er det viktig for kristne å være tålmodige, ifølge Jak 5:7–8?

Svar: Det greske ordet for tålmodighet, makrothymon, betyr bokstavelig talt «langt temperament», med en underforstått betydning av «jevn sjøgang». For det første befaler Gud oss ganske enkelt å være tålmodige. Hva får en bonde når han sår avlingen sin? Han får ingenting umiddelbart, bortsett fra at han nettopp har tapt mye penger på såfrø. Han håper bare på å få et stort utbytte mye senere. Noen ganger går vi glipp av muligheter og velsignelser når vi ikke er tålmodige. Å være tålmodig selv i små, ubetydelige ting utvikler vår evne til å være tålmodige når det gjelder større ting. Vår tålmodighet under prøvelser kan føre til en større velsignelse eller mulighet for oss; men noen ganger gjør den ikke det. Noen ganger, som hos Job, tjener vår utholdenhet utelukkende til å ære Gud. Vi kan ha tålmodighet når vi husker hvor tålmodig Gud var (og fortsatt er) overfor oss.

Det greske ordet for «å komme» her, parousia, refererer til Jesu gjenkomst. I verdslige tekster refererte det til et offisielt besøk av en konge til en by. Parousia nevnes også i Matteus 24:3, 27, 37, 39; 1. Korinterbrev 15:23; 1. Tessalonikerbrev 2:19; 4:15; 5:23; 2. Tessalonikerbrev 2:1; 2. Petersbrev 1:16; 3:4; 1. Johannesbrev 2:28.

Tidligregn kom i oktober til november, like etter såingen, og senregn kom i mars til april, rett før høsten. Begge regnene var nødvendige for en god avling. Tidligregn og senregn er også nevnt i Septuaginta i 5. Mosebok 11:14; Jeremia 5:24; Hosea 6:3; Joel 2:23 og Sakarja 10:1.

Spørsmål: Hva er mønsteret for tålmodighet/utholdenhet og tungen i Jak 5:7–11?

Svar: Det er et vekslende mønster.

5:7–8 handler om tålmodighet som en bonde

5:9 handler om tungen og å tale ondt om andre

5:10–11 handler om tålmodighet og utholdenhet, å vente til Herren kommer

5:12 handler om tungen og å avlegge eder

Det er en sammenveving mellom tålmodigheten i vårt hjerte og det å nøye avstå fra å si uoverveide ord. Å ha tålmodighet med Gud og deg selv, ledsaget av stolthet, kan føre til at du klager over andre som Gud fortsatt arbeider med. Å ha standhaftighet under prøvelser, ledsaget av stolthet, kan føre til uoverveide eder, slik som Peter avla ved den siste nattverden. Når vi er utålmodige, er det generelt vanskeligere å kontrollere tungen vår.

Spørsmål: I Jak 5:9, hva er galt med å klage, og på hvilke måter klager folk?

Svar: Det er galt ganske enkelt fordi Gud befaler oss å ikke gjøre det, men heller å gjøre alt med takksigelse. Utover det er klaging å uttrykke seg negativt om en person eller en situasjon. Folk klager når ting er dårlige, eller virker unødvendig dårlige eller meningsløse, eller urettferdige. Jakob 5:13–18 inneholder motgiften mot klaging. I stedet for å si stygge ord til noen andre, be gode ord til Gud.

Spørsmål: I Jak 5:10–11 ser vi, når vi ser på babyer og små barn, at vi slett ikke er født med tålmodighet; det må læres. Så hvordan utvikler vi vår tålmodighet?

Svar: Her er fire punkter.

For det første: Husk hvor tålmodig Gud er med oss.

For det andre: Be Gud om å fortsette å gjøre din karakter mer lik Kristi, inkludert å ha tålmodighet.

For det tredje må du innse at det er mer nyttig å vente tålmodig enn å være utålmodig, siden utålmodighet ikke hjelper i det hele tatt.

Til slutt: Å utvikle din «tålmodighetsmuskel» krever «trening» eller å øve deg på å være tålmodig. Vi trenger muligheter til å praktisere Åndens frukt i Galaterbrevet 5:22-23 og til å korsfeste vårt kjød.

Spørsmål: I Jak 5:10–11 henger tålmodighet og utholdenhet/standhaftighet sammen, men hva er forskjellen?

Svar: Tålmodighet er å kunne vente rolig på noe, noen eller på Gud. Utholdenhet er å «holde ut» og tåle kampen. Du trenger tålmodighet for å holde ut over lengre tid.

Utholdenhet er ikke å sitte passivt og vente, men å fortsette å kjempe for å gjøre det du vet at Gud vil at du skal gjøre, til tross for hindringene. Utholdenhet er å holde ut i en kamp, enten det er en idrettslig, militær eller åndelig kamp. Vi må holde ut i korte, intense prøvelser, men også i kroniske, langvarige prøvelser, uten å miste vår glede eller vårt håp.

Til slutt sa Jakob at Job hadde standhaftighet/utholdenhet, men Jakob sa egentlig ikke at Job hadde tålmodighet. Job var standhaftig i sin tro på Gud, men mange ganger var Job utålmodig med Gud.

Spørsmål: Hvorfor er utholdenhet viktig for en kristen, ifølge Jak 5:10–11 og Jak 1:3–4?

Svar: Vi er kalt til å tåle forfølgelser og motgang. Vi skal ikke bekymre oss for fremtiden, som vi ikke har noen garantier for. I lignelsen om såmannen i Luk 8:5-18 spiret frøet som ble sådd på klippen med glede, men holdt ikke ut. Frøet som ble sådd blant tornene vokste også, men det ble kvalt og bar ingen frukt. Folk liker hurtigmat, selv når det ikke er så sunt; på samme måte ønsker noen også hurtigmat åndelig sett.

Spørsmål: I Jak 5:12 refererer «å sverge» her til å love ved noe. Hvorfor vil ikke Gud at vi skal avlegge eder, både her og i Mt 5:34–37? Hva tror du Gud ser når noen sverger på denne måten?

Svar: Noen av Guds bud har endret seg med den nye pakt. Under Moseloven måtte folk holde sine eder, men under den nye og annerledes «frihetens lov» i den nye pakt skal vi ikke avlegge eder i det hele tatt. Vi kan forplikte oss til det vi planlegger å gjøre. Men hvis noe endrer seg, eller vi får ny informasjon, ønsker vi å unngå å bli bundet av det.

Spørsmål: I Jak 5:12, Hos 4:2 og Mt 5:34–37 – er eder dårlige, eller kan de være gode, slik 1. Mos 21:24, 5. Mos 6:13 og Åp 10:5–6 viser?

Svar: Folk avla eder under Moseloven (3. Mosebok 19:12), og de skulle ikke avlegge eder lettvint, som det står i Predikeren 5:4; Jeremia 5:2; 7:9; Hosea 4:2 og Sakarja 5:3–4. Men nå under Kristus, «frihetens lov», bør vi bare la vårt ja være ja og vårt nei være nei.

Å avlegge ed kan ha tre negative sider. For det første kan det føre til stolthet, hvis man sverger på at noe helt sikkert vil skje, når man ikke har kontroll over det. For det andre kan det binde oss til forpliktelser vi ikke burde ha påtatt oss. For det tredje kan det føre til at folk tror at viktigheten av at svaret deres er sannferdig endres avhengig av hva man sverger på, når det egentlig ikke burde være slik, slik Jesus viste i Matteus 5:33–37.

For øvrig unngikk fariseerne eder så mye de kunne, og essenerne sverget aldri.

Spørsmål: I Jak 5:12, er det greit å avlegge en ed i en rettssal?

Svar: En ed i en rettssal for et edsvorent vitne har to formål: 1) den tvinger deg til å svare «ja» eller «nei» i stedet for å unngå spørsmålet, 2) du kan implisitt samtykke til å betale en bot for mened hvis du lyver. To måter å avlegge ed på i en amerikansk rettssal er «Jeg sverger å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten» eller «Jeg bekrefter høytidelig å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten», selv om jeg foretrekker den andre.

Det er ingenting galt med disse edene. Jesus ble satt under ed av ypperstepresten i Matteus 26:63–64. Problemet oppstår hvis du sverger ved Gud, Jerusalem, Bibelen eller i praksis sier: «Jeg skal fortelle sannheten fordi jeg sverger på denne andre tingen.» Med andre ord vil du da antyde at noen av ordene dine er mer ærlige enn andre. Et annet problem, som Jakob 5:13–15 tar opp, er at hvis man lover at noe skal skje i fremtiden, så kjenner man ikke fremtiden.

Spørsmål: I Jak 5:13, tror du det er mer sannsynlig at man ber om hjelp når man har problemer, eller at man ber en takkebønn etter at problemene er borte? Hvordan bør vi finne en balanse her? (Hvor er de andre 9?)

Svar: Mange ber oftere når de har problemer, i stedet for når alt går bra. Det er som om deres ønske om hjelp er større enn deres ønske om å være takknemlige overfor Gud. Ikke reduser bønnene dine når du er i vanskeligheter, men prøv å gjøre bønnene like hyppige og inderlige når alt går bra.

I Jakob 5:7–12 nevnes tålmodighet og standhaftighet syv ganger. I versene 5:13–19 nevnes bønn syv ganger.

Da Jesus helbredet ti spedalske i Lukas 17:11-19 og ba dem gå til presten, var det bare én som kom tilbake for å takke ham. Ligner du på den spedalske, eller er du som de ni andre?

Spørsmål: I Jak 5:13, når du har disse følelsene, har du tenkt på at Gud gir deg et påbud her?

Svar: Mange vil se det slik at du bør be for din lidelse, for at den skal lindres, men det er ikke hovedpoenget her. Når vi lider, er det en mulighet til å komme nærmere Gud i bønn, og Gud befaler oss å be; ikke bare om vår lidelse, men for å komme nærmere Ham. Å være munter betyr bokstavelig talt på gresk «å ha et godt hjerte». Når vi er muntre, enten av åpenbare grunner, eller bare fordi vi føler oss muntre uten noen umiddelbar grunn, blir vi pålagt å synge salmer og prise Gud. Som Jean Calvin sier: «Det finnes ikke et øyeblikk hvor Gud ikke inviterer oss til seg.» Eller som Motyer sier: Vi skal «hellige hver glede og helliggjøre hver smerte.»

Spørsmål: I Jak 5:14, hvorfor skulle de syke smøres med olje, og bør vi gjøre det i dag?

Svar: Olje kan i et tørt ørkenmiljø ha en gunstig medisinsk virkning på hudsykdommer. Da Herodes døde av en infeksjon med tarmorm, forteller Josefus at han før døden fikk et bad i olje i håp om at det skulle hjelpe. Den medisinske virkningen av olje var altså en vanlig praksis på den tiden. De salvet med olje for å be Gud om å helbrede personen. Legg merke til at dette gjaldt noen som var svært syk, ikke bare noen som hadde en liten forkjølelse. De eldste gikk til ham; han gikk ikke til de eldste. Det var de eldste som kom, ikke leger. De eldste ba for ham, kanskje fordi han ikke var ved bevissthet eller hadde feber, eller ikke var i stand til å be for seg selv.

Det er godt å gjøre det i dag også. Det er ikke «magi», men snarere bønn. Det er et uttrykk for vår bønn til Gud for den personen. Det er godt å be om bønn, og det er godt å søke medisinsk hjelp, men det som her utelukkes, er også å be om besvergelser fra en heksedoktor eller en ikke-kristen troende helbreder. Hvis noen ønsker å «sikre seg» ved å la en kristen be for seg, og samtidig la en New Age- eller okkult spiritualist be for seg også, hvorfor skulle man da tro at bønnen ville virke?

Å salve de syke med olje av medisinske grunner ble ofte nevnt i antikkens litteratur. I Bibelen finnes det i Jesaja 1:6; Jeremia 8:22; Markus 6:13; Lukas 10:34 (den barmhjertige samaritan). Utenfor Bibelen nevnes det i Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 17, kap. 172 (om Herodes); Josefus’ *Wars of the Jews*, bok 1, kap. 657; *Life of Adam* 36; *Apocalypse of Moses* 9:3; den slaviske *1 Enoch* 22:8–9; 8:35; Filons *Som.* 2.58; Platons *Menexenus* 238; Plinius’ *Naturhistorie*, bok 23, kap. 39–40; Galens *De Simplicium Medicamentorum Temperamentis* 2.10ff ifølge H. Schlier, TDNT 1, 230–232.

Jødene ble pålagt å besøke og ta seg av de syke i Git. 61a, Sofah 14a ifølge Jewish Encyclopedia, bind 11, s. 327.

De tidlige kristne tok seg av de syke ifølge tolv kristne forfattere fra tiden før nikenskonsilet: Polykarp, Justin Martyr, Tatianus’ *Diatessaron*, Klemens av Alexandria, Tertullian, Commodianus, Cyprianus, ledere i den romerske kirken, Pontius, Dionysius av Alexandria, Methodius og Laktantius.

Som en sidebemerkning kan nevnes at den romersk-katolske kirken gradvis innførte at kun prester fikk lov til å salve de syke og forrette de siste sakramentene. Imidlertid sier den romersk-katolske «Rite of Anointing and Pastoral Care of the Sick» fra 1974, s. 26, at også lekfolk kan salve de syke.

Spørsmål: Støtter Jak 5,14 den romersk-katolske praksisen med «salvelse» eller «siste sakramenter», som ble innført i det åttende århundre og kodifisert i Tridentkonsilet 15.1?

A: Nei, det står at man skal salve de syke, ikke bare de som er i ferd med å dø. Riten «siste salvelse» retter seg mot de som skal dø, mens fokuset i Jakobsbrevet ligger på å bli frisk. Det er bra å gjøre dette for de som er i ferd med å dø, men det finnes ikke noe grunnlag for et sakrament som er annerledes for de som er i ferd med å dø enn for de som er syke. Dessverre fordømte deltakerne på Tridentkonsilet ikke bare all protestantisme, men erklærte også enhver som benektet at den siste olje-riten var et sakrament, forbandet.

Som den anglikanske presten Richard Hooker sa, da han satte den anglikanske kirken i kontrast til den romersk-katolske: «Vi streber etter å undervise mennesker på en slik måte at hver sjel som er såret av synd, kan lære hvordan den skal helbrede seg selv; de, derimot, vil få alle sår til å virke uhelbredelige, med mindre presten griper inn.» (Richard Hooker, Laws of Ecclesiastical Polity (1888), bok 6, kap. 6.2.)

Spørsmål: Støtter Jak 5:15–16 «trohelbredere» i dag?

Svar: Nei. Vi skal alle be. Dette betyr ikke at vi ikke også kan benytte oss av medisinsk hjelp.

Spørsmål: Støtter Jak 5:16 den romersk-katolske praksisen med å skrifte til en prest?

Svar: Nei, det står at vi skal bekjenne for hverandre. Bekjenner prester vanligvis sine synder for ikke-prester?

Spørsmål: I Jak 5:16 står det: «En rettferdig manns bønn har stor kraft til å virke», mens Rom 3:10 sier: «Det er ingen som er rettferdig, ikke en eneste.» Hvis ingen er rettferdige, hvorfor står det da «en rettferdig manns bønn»?

Svar: Det er tre aspekter ved forståelsen av dette.

Uten Kristus forteller Rom 3:10 om den menneskelige tilstanden til hver enkelt person uten Gud. Ingen er rettferdig av seg selv. Men siden Jesus kom, er vi blitt gjort til rettferdige mennesker; ellers ville ingen blitt tiltalt her.

(Allerede) Posisjonelt med Kristus: på grunn av Kristi verk er vi posisjonelt 100 % rettferdige i Guds øyne. Det er imidlertid ikke det dette verset snakker om.

(Å bli) Erfaringsmessig med Kristus skal vi leve rettferdige liv nå i vår vandring med Gud og vår kamp for å bli mer lik Kristus nå.

Oppsummering: Rettferdighet betyr her å vandre rett med Gud, ikke syndfri fullkommenhet. Etter den definisjonen, ja, troende kan være og skal være rettferdige akkurat nå.

Spørsmål: Skal vi i Jak 5:16 avlegge en detaljert offentlig bekjennelse av hver eneste synd til noen andre?

Svar: Bekjenn ikke til noen som vil sladre, eller noen som kan bli snublet på grunn av det du deler. Du trenger ikke å bekjenne hver eneste skitne detalj, men bekjenn hva du gjorde, hvorfor, og hvordan du føler deg om det nå.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Jak 5,16 bekjenne våre synder til andre i dag?

Svar: En kristen kan ha én (eller flere) «ansvarspartnere» å bekjenne sine synder til, og som forventes å stille dem spørsmål om deres vandring med Kristus. Den kristne vet at han eller hun vil bli spurt. Velg noen som er en moden troende og som ikke vil bli fristet av å høre om din synd, eller sladre til andre om din synd.

Spørsmål: I Jak 5:16: Hvis en kristen døde og glemte å be Gud om tilgivelse for hver eneste synd, ville hun likevel komme til himmelen?

Svar: Ja. Vi ble tilgitt ved korset. Det er Jesus som gir oss tilgivelsen, ikke våre bekjennelsesord. Likevel skal vi bekjenne våre synder og legge frem for Gud alt vi kan huske.

Spørsmål: I Jak 5,16: Hvordan er en rettferdig persons bønn kraftfull?

Svar: Det greske ordet sier ikke «inngående», men ganske enkelt «med bønn ba han». Det greske ordet for kraftig her, ischys, refererer til en ting eller person som har kraften til å være oppgaven voksen. Alec Motyer sier at det kunne oversettes som «uuttalte ressurser».

Spørsmål: I Jak 5:17–18 og Luk 4:25, er Elia et eksempel på tålmodighet eller utholdenhet? Hvorfor?

Svar: Ja, Elia var et godt eksempel. Elia ba om at det ikke skulle regne i tre og et halvt år, og han var tålmodig, selv om dronningen ønsket å jakte ham ned. Elia var et modig eksempel på tro i 1. Kongebok 18:19–36. Elia var imidlertid ikke perfekt. Han flyktet ved den minste trussel i 1. Kongebok 19:3. Elia var deprimert og redd etter oppgjøret med Baals profeter, og dronningen ønsket å drepe ham i 1. Kongebok 19:4-10. Elia hadde selvmedlidenhet i 1. Kongebok 19:10. Men hvis Elia, til tross for sine alvorlige mangler, likevel kan fremstå som et lysende eksempel på en rettferdig og bønnfull person, så kan vi også det.

Spørsmål: Kan en ekte troende i Jak 5:19-20 noensinne avvike fra sannheten? På hvilken måte blir den som vender tilbake, frelst fra døden?

Svar: Ja. Selv de utvalgte kan bli forført, ifølge Matteus 24:12,24. Selv gudfryktige troende kan falle alvorlig, slik David gjorde, og avvike fra sannheten; men hvis de er ekte troende, vil de komme tilbake. Menigheten er mange ting, men én ting den bør være, er et åndelig sykehus.

Spørsmål: I Jak 5:20, Ord 10:12 og 1 Pet 4:8, hvordan kan det at vi redder en synders sjel fra døden, «dekke over» en mengde synder?

Svar: Det står «dekker» over en mengde synder, ikke «tilgir» en mengde synder. Blodet som dekket alteret i Det gamle testamente brakte ikke tilgivelse i seg selv, men det var et middel til å «knytte seg til» den tilgivelsen som ble gitt av Gud, senere gjennom Jesus Kristus, slik Hebreerbrevet 10:1–4 lærer. Å føre noen tilbake fra villfarelse er her et middel som Gud brukte for å bringe Kristi tilgivelse til den andre personen. Men det kan også ha en god virkning på den som deler. De kan se tydeligere syndens mørke og lyset fra Guds kjærlighet. Det er altfor lett å bevege seg bort fra en fullstendig hengivenhet til Gud, og vi må passe på oss selv. Men vi må også hjelpe andre troende med å passe på seg selv.

Legg også merke til at det ikke uttrykkelig står at eldste skal gjøre dette. «Hvem som helst» som er troende, bør gjøre dette.

Spørsmål: Hva med påstanden i Jakobsbrevet om at de har funnet et ossuarium [benkiste] som inneholder beinene til Jakob, Herrens bror?

Svar: Oded Golan, antikvitetshandleren som presenterte dette, har også fremlagt en steintavle fra det 8. århundre f.Kr. om tempelreparasjoner som ligner svært mye på beretningen om Joas i 2. Kongebok. Han ble arrestert av det israelske politiet, mistenkt for forfalskning av antikviteter og svindel. Et panel av israelske arkeologer konkluderte med at begge deler er forfalskninger; nyere tekst var blitt lagt til på gamle steinrester. Laboratorieundersøkelser viser at «den gamle patinaen som angivelig dekket den gamle inskripsjonen, var påført helt nylig», Christian News 29. juli 2003, s. 1, 24. Mikroskopisk analyse av esken viste at inskripsjonen manglet det samme gamle oksidasjonsbelegget som resten av esken. Daniel Eylon, materialforsker ved University of Dayton, kalte forfalskningen «åpenbar», ifølge USA Today6/19/2003 , s. 8D.

Spørsmål: Hvorfor bør Jakobs brev være med i Bibelen, siden Martin Luther hadde så lav mening om det?

Svar: Luther benektet aldri at Jakobsbrevet burde være med i Bibelen. Men i 1520, da det oppstod uenighet mellom Luther og reformatoren Andreas Karlstadt – som da underviste ut fra Jakobsbrevet – bagatelliserte Luther betydningen av Jakobsbrevet og sa at sammenlignet med Paulus’ skrifter var Jakobsbrevet et brev av halm. Luther avviste aldri Jakobsbrevet, men han plasserte det helt på slutten av Bibelen.

Luthers nedtoning er ikke så mye en kommentar til Jakobsbrevet, men snarere en kommentar til noen ytterligheter i Luthers teologi. Luther sammenlignet oss med Kristus som snødekt møkk. Av natur er vi stygge, men Kristus dekker oss. Dette er alt sammen godt og sant. Luther utelot imidlertid det faktum at Kristus utfører et verk for å hellige oss. Gud dekker ikke bare over vår syndige «møkk» og gjør oss syndfrie i himmelen, men Han er i ferd med å rense oss som gull akkurat nå.

Spørsmål: Hvordan kan vi vite om det vi har i dag av Jakobs brev er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst to grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er forfatterne som henviste til vers i Jakobsbrevet.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer Jakob 4:6 (det samme som 1. Petersbrev 5:5b; Ordspråkene3:34 ) 1. Klemens, kap. 30, bind 1, s. 13. Andre steder henviser han også til Jakob.

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 19, s. 149, henviser til Jakob 1:8.

«Hyrden av Hermas» (ca. 115–155 e.Kr.) siterer halvparten av Jakob 4:12 i «Similitude 9», kap. 23, s. 51. Verket henviser også til en del av Jakob 5:19–20 i «Similitude 10», kap. 4, s. 55

2. Klemens (120–140 e.Kr.) kap. 15, s. 255, henviser til Jakob 2:19–25.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) henviser til tre vers i Jakobbrevet.

¼ sitat: Jakob2:23 Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 13.4, s. 478: «Abraham … og ble dermed ‘Guds venn’. Men Guds Ord …» I Jesaja 41:8b sier Gud: «etterkommer av Abraham, min venn».

¾ sitat: Jakob 2:23b «og han ble kalt Guds venn». Denne formuleringen finnes kun i Jakob 2:23b. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 15.1, s. 481

Den muratoriske kanon (ca. 170–210 e.Kr.) nevner ikke Jakob.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer Jakob 4:6 og 1. Petersbrev 5:6 i *Stromata*, bok 3, kap. 6, s. 390, og bok 4, kap. 17, s. 428–429

Tertullian (198–220 e.Kr.) henviser til Jakob1:13 : «Men langt fra oss tanken om at Herren skulle synes å friste, som om Han enten var uvitende om noens tro, eller ellers var ivrig etter å undergrave den.» Om bønn, kap. 8, s. 684

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer Jakob 4:17 i *De Principiis*, bok 1, kap. 3.6, s. 254

En anonym avhandling mot Novatian (254–256 e.Kr.) siterer halvparten av Jakob 4:6, s. 661

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) siterer en del av Jakob 1:13 i «Lukasevangeliet», s. 116. Han siterer også halvparten av Jakob 1:13 i «En utlegning av Lukas 22, 46 osv.», s. 119

Etter Nikæa

½ I Eusebius’ *Kirkehistorie* (323–326 e.Kr.), bok 2, kap. 23, s. 128, står det at Jakob og Judas sies å ha skrevet brevene som bærer deres navn, selv om dette er omstridt. *Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 1, s. 128

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) siterer fra Jakobsbrevet

Athanasius (367 e.Kr.) henviser ikke til noen spesifikke vers i Jakobsbrevet, men han oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Jakobsbrevet som en del av Det nye testamente. Det siterer hele Jakobsbrevet 1:1.

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) nevner Jakob i «De syv katolske brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas» i forelesning 4.36, s. 28

Gregor av Nazianzen (330–391 e.Kr.) henviser til Jakob

Amphilochius (–394 e.Kr.) Iambi ad Seleucum

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer Jakob 1:12, 2:3 som skrevet av Jakob. Kommentar til Sakarja 6, s. 129–130.

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer Jakob 1:27 som skrevet av Jakob. Kommentar til Sakarja 7, s. 138

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) nevner de fire evangeliene, 14 av Paulus’ brev, Jakob, Peter, Johannes, Judas, Apostlenes gjerninger, Johannes’ åpenbaring, Salomos visdom og Sirak (= Ecclesiasticus).

Rufinus (374–406 e.Kr.) omtaler Jakobsbrevet som Skriften

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) siterer den siste tredjedelen av Jakob 2:18 som «det står». Prekener over Johannes-evangeliet, preken 72 over Johannes 13:20, bind 14, s. 267.

Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) siterer tre fjerdedeler av Jakob 2:13 i «Prekener over Filemon», preken 3, vers 25, bind 13, s. 556

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (393–419 e.Kr.)

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer halvparten av Jakob 1:12 i «Den første konferansen med abbed Isak», kap. 23, s. 395

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer halvparten av Jakob 2:13 i «Den første konferansen med abbed Isak», kap. 22, s. 395

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer halvparten av Jakob 1:19 i «Den første konferansen med abbed Nesteros», kap. 9, s. 439

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han drøfter spesielt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Deretter drøfter Hieronymus Apostlenes gjerninger. Så drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner apostelen Jakob og siterer tre fjerdedeler av Jakob 2:13 i *Guds by*, bok 19, kap. 26, s. 419

Sokrates’ *Kirkehistorie* (ca. 400–439 e.Kr.)

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (–450 e.Kr.) (senere) henviser til Jakob 2:3

Eucherius (ca. 424–455 e.Kr.) *Instructiones*

Speculum (5. århundre)

Pave Leo I av Roma (440–461 e.Kr.)

Prosper av Aquitaine (425–465 e.Kr.) henviser til Jakob 1:17 som skrevet av apostelen Jakob.

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes, ett fra Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

Blant de uekte bøkene

Pseudo-Peter av Alexandria (306 285–311 e.Kr.) henviser til Jakob 3:2. «De ekte Petersgjerninger», s. 258

3. De eldste manuskriptene vi har av Jakob, viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil. Her er noen av manuskriptene fra før det 8. århundre.

p20 (= papyrus Oxyrhynchus 1171) fra det 3. århundre. Jakob 2:19–3:2; (6 av 96 bokstaver i 3:3); 3:4–9. Et fotografi av dette manuskriptet finnes i The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts, s. 96. Denne boken nevner også at håndskriften på manuskriptet er svært lik den i manuskriptet P. Egerton 4 av 2. Krønikebok og s. 27, et manuskript av Romerbrevet. Den alexandrinske teksten

3. århundre – 1968 – *The Text of the New Testament* nevner ikke 3:3.

3. århundre – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave

s. 23 Urbana (tidlig på 3. århundre) (= papyrus Oxyrhynchus 1229) (Jakobsbrevet1:10 –12, 15–18) Et fotografi av dette finnes i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 102.

Begynnelsen av det 3. århundre – 1968 – The Text of the New Testament.

s. 54 5.–6. århundre. (Jakob 2:16–18,2:21 ?;2:22 –26; 3:2–4) Stemmer overens med Vaticanus, Sinaiticus og Ephraemi Rescriptus

5./6. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente inneholder ikke2:21 .

s. 74 (=Bodmer 17) Apg 1:2-5,7-11,13-15,18-19,22-25; 2:2-4; 2:6-3:26; 4:2-6,8-27; 4:29-27:25; 27:27-28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15; 18-22, 25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1–3, 7–9, 12–14, 19–20; 1. Petersbrev 1:1–2, 7–8, 13, 19–20, 25; 2:6–7, 11–12, 18, 24; 3:4–5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4, 11, 16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1,6-7,12,16-17; 5:3-4,9-10,17; 2. Johannes 1,6-7,13; 3. Johannes 6,12; Judas 3,7,12,18,24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament» inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

s. 100 (= papyrus Oxyrhynchus 4449) Jakob3:13 –4:4; 4:9–5:1 (3. eller 4. århundre)

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder alle Jakobsbrevet.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Italisk ff (Corbiensis)

Italisk s (Bobiensis) Jakob 1:1–2, 10, 16–3:5; 3:13–5:11; 5:19

Gammel latin m (pseudo-Augustinus) 1:19–20, 26–27; 2:13–17; 2:26; 3:1–8,13; 4:1,7,10–13; 5:1–3,5

Ephraemi Rescriptus (C) 5. århundre. Jakob 1:1-4:2

0166 5. århundre. Jakob 1:11

0173 5. århundre. Jakob 1:25-27

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra det 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Peshitta-syrisk [Syr P] 375–400 e.Kr.

Filoksenisk syrisk 507/508 e.Kr.

Harkleisk syrisk [Syr Her]

Palestinsk syrisk [Syr Pal] Jakob 1:1–12

Ifølge New International Greek Testament Commentary om Jakob, s. 59–60, finnes det ingen tekster fra den «vestlige familien» av Jakob, kun alexandrinske og bysantinske.

Andre bemerkninger er at den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) ikke inkluderte Jakob, Hebreerbrevet, 1. og 2. Petersbrev eller Johannes’ tredje brev

Se for mer informasjon om tidlige manuskripter av Jakobbrevet.