< Bibelspørsmål fra Kolosserbrevet

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i Kolosserbrevet?

Svar: Til en gudfryktig menighet som var infiltrert av folk med en «overdrevet fancy» teologi som fikk folk til å fokusere på engler, filosofi osv. i stedet for på Gud, var Paulus’ budskap svært enkelt og konsentrert om ett hovedpoeng, selv om det hadde mange rike forgreninger: Kristus er alt du trenger; hvis du lever i Kristus, bør du være død for andre ting. Andre religiøse ting kan være fine eller interessante, men hvis de tar plassen til din hengivenhet til Gud, blir de dårlige ting for deg.

Det er faktisk ganske vanskelig å finne «det» verset som best oppsummerer Kolosserbrevet, fordi det finnes så mange gode valg. Noen av disse er Kolosserbrevet 1:17–18; 2:3; 2:6; 2:8–10; 3:1–3; 3:11; 3:17. Personlig er mine to favoritter Kolosserbrevet 2:8–10 og 3:1–3.

Spørsmål: Hva er en oversikt over Kolosserbrevet?

Svar: Her er en ganske detaljert oversikt.

Siden du tok imot Kristus, må du fortsette i Kristi evangelium

I. Innledning

…A. Hilsener Kol 1:1-2

……1. Fra Paulus og Timoteus Kol 1:1

……2. Hilsener til de hellige og trofaste i Koloss Kol 1:2

…B. Takk til Gud for dem Kol 1:3-8

……1. Deres tro og kjærlighet som springer ut av håpet Kol 1:3-6a

……2. Evangeliet bærer frukt i dem Kol 1:6b-8

…C. Bønn til Gud for dem Kol 1:9-14

……1. Fylt av kunnskap og at de må leve på en behagelig og fruktbar måte i Hans kraft Kol 1:9-11

……2. At de også må være takknemlige overfor Gud Kol 1:12-14. (Overgang: Kol 1:13b-14)

II. Å forstå Kristi overhøyhet Kol 1:15-23

…A. Hvordan Kristus er alt du trenger Kol 1:15-18

……1. Guds avbilde og hele skapelsens Herre Kol 1:15-17

……2. Kirkens hode og den førstefødte Kol 1:18

…B. Hvorfor Kristus er alt du trenger Kol 1:19-23

……1. Guds fylde bor i Kristus Kol 1:19

……2. Kristus har forsonet deg Kol 1:20-22

…C. Men bare hvis du holder ut Kol1:23 (Overgang: Paulus, en tjener for dette evangeliet Kol 1:23b)

……1. Fortsett i troen og håpet på evangeliet Kol 1:23a

……2. Dette evangeliet har dere allerede hørt, og det er blitt forkynt av Paulus. Kol 1:23b

Fortsett i Kristus, så dere ikke blir tatt til fange

III. Paulus’ kamp og arbeid for dem Kol 1:24–2:7

…A. Hva Paulus gjør for dem Kol1:24 –29

……1. Glede over Paulus’ lidelser Kol 1:24

……2. Tjeneren som forkynner mysteriet Kol 1:25-29

…B. Hvorfor Paulus slet med dette Kol 2:1–5

……1. Hva Paulus kjemper for Kol 2:1-3

……2. Hva Paulus kjemper mot Kol 2:4-5

…C. Fortsett å være forankret og oppbygget i Kristus Kol 2:6-7

……1. Fortsett å leve i Kristus Kol 2:6

……2. Forankret og oppbygget i den troen de har blitt undervist i, og i takknemlighet Kol 2:7

IV. Å stå fast i Kristus mot gamle villfarelser Kol 2:8–3:4

…A. Ikke stol på menneskelige midler, men på Kristus

……1. Ikke menneskelig filosofi, men Kristi fylde Kol 2:8-10

……2. Ikke menneskelig omskjæring, men dåp ved Kristus Kol 2:11-12

…B. Ikke å forbli i synder eller ritualer, men i Kristus

……1. Ikke død i syndene, men levende i Kristus, ved korsets seier Kol2:13 –15

……2. Ikke skyggen av gamle ritualer, men Kristi virkelighet Kol 2:16-17

…C. Ingen glede i engler eller regler, men Kristus

……1. Ikke falsk ydmykhet og engletilbedelse, Kol 2:18-19

……2. Vi døde med Kristus, så ingen asketiske regler Kol 2:20-23

Siden vi er døde og oppreist med Kristus, skal vi leve i Kristus

V. Nytt liv i Kristus Kol 3:1–4:6

…A. Det indre livet: død for seg selv, levende i Kristus Kol 3:1-3:17

……1. La de jordiske tingene dø Kol 3:1-9

……2. Vårt liv er kledd i Kristus Kol 3:10-17

…B. Forhold i familien og på arbeidsplassen Kol 3:18–4:7

……1. Ekteskap og familie Kol 3:18-21

……2. Tjenere og herrer Kol 3:22–4:1

…C. Kommunikasjon Kol 4:2-6

……1. Hengivenhet til bønn Kol 4:2-4

……2. Klok tale til andre Kol 4:5-6

VI. Avsluttende hilsener Kol 4:7-18

…A. Hilsener fra Paulus og venner Kol 4:7-15

……1. Tykikus og Onesimus er på vei Kol 4:7-9

……2. Paulus og seks andre sender hilsener Kol 4:10-15

…B. Paulus’ instruksjoner og velsignelse Kol 4:16-18

……1. Utveksle brev med laodikeerne Kol 4:16

……2. Arkippus, gjør din plikt Kol 4:17

…C. Paulus’ avsluttende ord Kol 4:18

……1. Paulus’ egen håndskrift i lenker. Kol 4:18a

……2. Nåden være med dem. Kol 4:18b

Spørsmål: Hva er forholdet mellom Kolosserbrevet og Efeserbrevet?

Svar: Det er to likheter og én hovedforskjell.

Tidsmessig «… var det sikkert ikke lang tid mellom de to brevene», ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 11, s. 166.

Innholdsmessig har omtrent en fjerdedel av materialet i Kolosserbrevet likheter med innholdet i Efeserbrevet.

Likevel retter Paulus ingen irettesettelse mot efeserne, men i Kolosserbrevet kjemper han mot en synkretistisk judaistisk/ebionittisk loviskhet, askese og engletilbedelse. Noen ser argumenter mot proto-gnostisisme. Tidlige kirkeforfattere sporet noen av opprinnelsene til senere gnostisisme tilbake til Simon fra Samaria i Apostlenes gjerninger 8:9–25. Proto-gnostisisme skiller seg fra ekte gnostisisme ved at proto-gnostisismen ikke avviste Det gamle testamente som stammende fra en annen gud.

Spørsmål: Argumenterer Paulus i Kolosserbrevet mot proto-gnostisisme?

Svar: Nei, men la oss først forstå spørsmålet.

Gnostiske religioner utgjorde en gruppe på over 30 hedenske gresk-kristne synkretismer som var imot Det gamle testamente. De ulike gnostiske sektene var enige om følgende: de trodde at Gud i Det gamle testamente var ondskapsfull eller tåpelig, at den materielle verden var skapt ond/mørk/lavere enn den esoteriske åndelige verden, de hadde omfattende panteoner av greske og nyoppfunnet guddommelige vesener, og at bare de hadde den hemmelige kunnskapen som var nødvendig for å forene seg med de guddommelige vesener og unnslippe den materielle verden. Noen var asketiske, mens andre var libertinske. Proto-gnostisismen skilte seg fra den egentlige gnostisismen ved at den ikke avviste Det gamle testamente som stammende fra en annen gud. Tidlige kirkeforfattere sporet noen av proto-gnostismens røtter tilbake til Simon fra Samaria i Apostlenes gjerninger 8:9–25.

Noen mener det kan finnes argumenter mot proto-gnostisismen, fordi Kolosserbrevet taler imot 1) tilbedelse av engler, 2) å redusere Kristi overlegenhet, 3) at Kristus ikke er den eneste mellommann, 4) spesielle ritualer, 5) askese og 6) hemmelig kunnskap. Videre var Marcion, gnosticismens far, en frygier fra Pontus, nord for Kolossæ. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 166, *The NIV Study Bible*, s. 1811, *Believer’s Bible Commentary*, s. 1986–1987.

Jeg er imidlertid uenig, fordi disse seks elementene som det advares mot i Kolosserbrevet, også var til stede i jødiske sekter og/eller blant judaistene/ebionittene. For det andre, og like viktig: Selv om Marcion avviste mange bøker i Det nye testamente, aksepterte han Paulus’ Kolosserbrev, så Marcion så tilsynelatende ikke noen eksplisitte antignostiske læresetninger i det.

Spørsmål: Hva vet vi om byen Kolossai?

A: Kolossai var en stor by 100 miles øst for Efesos ved elven Lycus. Den ligger bare omtrent 12 miles fra Hierapolis og Laodikea. Disse tre byene hadde mineralforekomster og frodige beitemarker, men var utsatt for jordskjelv. Da den greske innflytelsen spredte seg østover etter Aleksander den store av Makedoniens erobringer, forble den en etnisk utpost for frygere og lydere, selv om det også bodde grekere der. I det 2. århundre f.Kr. tvang den seleukidiske keiseren Antiokos III mange jøder til å bosette seg i Kolossæ.

Spørsmål: I Kol 1:3 står det at det finnes en Gud og Fader til Jesus – hvordan kan da Jesus være Gud?

Svar: Dette er egentlig to spørsmål presentert som ett. For det første: Hvordan kan Jesus være Gud? Og for det andre: Hvordan kan Jesus være underordnet Faderen? La oss bare ta for oss den første delen her; den neste delen blir besvart i det neste spørsmålet.

I Bibelen kan «Gud/gud» bety en falsk avgud eller den ene sanne Gud. Men når det betyr den ene sanne Gud, kan det ha fire betydninger. Det kan bare henvise til Gud Faderen, bare til Jesus, Gud Sønnen, og i Apostlenes gjerninger, bare til Den Hellige Ånd. Den fjerde betydningen er at det kan henvise til alle tre i Treenigheten. For eksempel, i Johannes 1:1, da Ordet (Jesus) var «hos Gud», refererer ordet «Gud» der til Gud Faderen, men senere i samme vers, når det står at Ordet «var Gud», er det den ene Gud i Treenigheten.

Hebreerbrevet 1:9 viser også flere betydninger av ordet «Gud» når det står: «Derfor har Gud, din Gud, salvet deg.» Læren om Treenigheten lærer om tre forskjellige personer, Gud Faderen, Gud Sønnen, Gud Den Hellige Ånd, og bare én Gud i Treenigheten.

I Kolosserne 1:3 forstår vi altså at ordet «Gud» her bare refererer til Gud Faderen.

Spørsmål: Hvordan er Faderen nå Jesu Gud i Kol 1:3?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

På jorden, da Jesus ble inkarnert som menneske, «tømte» Jesus frivillig seg selv for mye av sin herlighet før han kom til jorden, slik Filipperne 2:7 og Johannes 17:5 forteller oss. Mens han var på jorden, var Jesus underdanig overfor Faderen i rollen som sin Gud. Men i Johannes 17:5, da Jesus ba Faderen om å gi ham tilbake den herligheten han hadde før verden ble til, svarte Faderen antagelig positivt på den bønnen, så hvordan Jesus ydmyket seg selv mens han var på jorden, er et irrelevant poeng i denne sammenhengen.

1. Korinterbrev 15:23–28 viser at i endetiden, etter tusenårsriket, skal Sønnen «bli underlagt» Faderen, som har lagt alt under hans føtter. Så selv nå har Sønnen en rolle under Faderen.

Men betyr det at Sønnen er «mindre enn» Faderen? – Nei. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er likeverdige i vesen, herlighet og ære. Men de har åpenbart forskjellige roller: for eksempel var det Sønnen som ba til Faderen i Getsemane-hagen, ikke omvendt. Det var ikke Den Hellige Ånd, men Sønnen, som på korset sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» i Matteus 27:46 og Markus 15:34. Det kunne ikke være Faderen som sa: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» i Lukas 23:34.

Men slik de skiller seg fra hverandre i rolle, skiller de seg også fra hverandre i rang. Det var Faderen som sendte Sønnen, ikke omvendt. Det var Faderen og Sønnen som sendte Ånden, ikke omvendt.

Det finnes ingenting på jorden som er nøyaktig likt treenigheten. Men noe vi kan se som har en viss likhet, er forholdet mellom en far og en sønn. En sønn er «likestilt» med sin far: i sin natur, i lovens øyne. Hvis en far var større enn sin sønn, og hans far større enn ham, og så videre, måtte hans tipp-tipp-tipp-oldefar ha vært supermann! Nei, vi er alle likestilte i vår natur. Imidlertid er det i far-sønn-forholdet en forskjell i rolle, og det er en forskjell i rang.

Som en historisk bemerkning kan nevnes at en tidlig kristen teolog som så dette klart, var Tertullian (skrev 200–240 e.Kr.). En annen tidlig kristen teolog, som benektet at det fantes noen rangforskjell, var Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.). Begge trodde på treenigheten, og synspunktene til dem begge stemmer overens med apostlenes trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelsen. Men innenfor den felles troen på treenigheten finnes det denne sekundære forskjellen.

Spørsmål: Hvordan kunne Paulus i Kol 1:3 alltid be for mennesker han aldri hadde møtt?

Svar: Hver dag, når han tenkte på dem, ba Paulus for dem. Som det så fargerikt uttrykkes i *The Tony Evans Bible Commentary* s. 1252: «Du trenger ikke en mikrobølgeovnsopplevelse med Gud; du trenger en crockpot-opplevelse med ham. La det småkoke i hans nærvær, og påvirk andres liv med den innflytelsen Herren har på deg.»

Spørsmål: Bibelkritikeren Bart Ehrman skriver: «Kolosserbrevet 1:3–8 er én lang setning på gresk; den er enorm, og ganske ulik den typen setninger Paulus vanligvis skrev.» (Jesus, Interrupted, s. 126).

Svar: Kolosserbrevet skiller seg ikke mye fra Paulus’ andre bøker. Historisk sett var det ingen som tvilte på at Paulus var forfatteren av Kolosserbrevet før Meyerhoff i 1838, ifølge The Expositor’s Greek Testament, bind 3, s. 488. Jeg forstår ikke hvorfor Ehrman ikke gir noe sammenligningsgrunnlag. Jeg har lagt ved en nedenfor. Siden noen få mener at Hebreerbrevet kan ha blitt skrevet av Paulus, har jeg tatt med det også. Det er enighet om at Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger er skrevet av samme forfatter, så disse er tatt med bare for sammenligningens skyld.

Ehrman er enig i at bøkene i kursiv mest sannsynlig er skrevet av Paulus. Den «enorme» setningen på 102 ord i Kolosserne 1:3–8 er ikke bare kortere enn andre vers i Kolosserne, men også kortere enn mange andre vers i bøker som Ehrman mener Paulus skrev. Den lengste setningen i hver bok og hvilke bøker han mener er skrevet av Paulus, virker tilfeldig.

Så hva kan man si om forfatterskapet ut fra lengden på disse setningene? Hvis man ser på bare én eller to bøker, kan man i prinsippet si hva man vil. Men hvis man ser på alle bøkene, sier disse tallene ingenting om forfatterskapet.

Ehrmans innvending kommer ikke fra en eller annen fyr som ikke vet bedre; to forskjellige muslimer har fortalt meg at Ehrman er den største nytestamentlige forskeren i dag. Jeg forstår bare ikke hvordan en person som hevdes å være en nytestamentlig forsker, kan komme med dette argumentet basert på lengden på den lengste setningen, med mindre han ikke så på dataene som en objektiv forsker.

Spørsmål: Hvem er Epafras i Kol 1:7 og Filem 23?

Svar: Dette er en forkortet form av Epafroditus. Epafroditus var imidlertid et vanlig navn, så dette kan være den samme personen som nevnes i Filipperne 2:25–30 og 4:18, eller en annen person.

Epaphras forkynte trofast evangeliet til kolosserne, det budskapet han hadde lært av Paulus. Paulus roser ham og roser de trofaste kolosserne. Men noen senere deler av brevet tyder på at kanskje noen av kolosserne lurte på om Epaphras virkelig hadde fortalt dem «hele historien», eller om det var andre grunnleggende ting de trengte å lære, slik de falske lærerne kanskje hadde fortalt dem.

Til slutt: Hvordan visste Paulus om noen av problemene i en menighet han aldri hadde besøkt? Kanskje Epafra besøkte Paulus og fortalte ham om det.

Spørsmål: Hvor bør setningsskiftene være i Kol 1:9–20?

Svar: Tidlige greske manuskripter hadde ikke tegnsetting, noe som gjør det vanskeligere å avgjøre. Men ifølge det greske Nye Testamentet av Aland m.fl., fjerde reviderte utgave, og Nestle-Aland UBS 28. utgave, utgjør Kolosserbrevet 1:9–11a én setning, og 11b–20 en annen. Ifølge den tredje utgaven er imidlertid Kolosserbrevet 1:9–17 én setning, og 1:18–20 er en annen setning. Den femte reviderte utgaven har 1:9–20 som én setning. En hjelpsom leser sier at Kolosserbrevet 1:9–20 sannsynligvis bør betraktes som én setning på grunn av to bevis:

a) Det finnes ikke noe selvstendig finitt verb i 11b–20, og

b) Leedys NT-diagrammer i Bibleworks-programvaren viser også Kolosserbrevet 1:9–20 som én setning.

Det som kompliserer saken, er synspunktet til noen få teologer om at Paulus kan ha hentet deler av dette fra en allerede eksisterende hymne som de tidlige kristne kjente til, noe som nevnes i forbifarten i The Message of Colossians and Philemon Revised Edition, s. 28, av Dick Lucas.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Kol 1:10 leve et liv som er Herren verdig, siden vi er frelst ved nåde?

Svar: Å bli frelst er ikke slutten på vårt forhold til Gud; det er bare begynnelsen. Som troende blir vi ikke bare oppmuntret, men pålagt å leve et hellig liv (1. Petersbrev 1:15–16). Vi blir ikke pålagt dette for å bli frelst og komme inn i et forhold til Gud, men vi blir pålagt det og får kraften til å gjøre det fordi vi er født på ny inn i et forhold til Gud.

Spørsmål: Hvordan ser en kristen ut i Kol 1:11 som ikke er styrket med all kraft i Kristus?

Svar: Den personen kan tro, be og gjøre gudfryktige ting, men kraften, tålmodigheten, langmodigheten og gleden mangler. Kanskje prøver vedkommende å leve det kristne livet av egen kraft, i stedet for ved Kristi kraft. Man må være i stand til å «gi slipp og la Gud ta over».

Spørsmål: Hvordan er vi i Kol 1:12 kvalifisert til å få del i himmelens arv?

Svar: Som troende forstår vi alle at vi ikke på egen hånd er verdige til noensinne å komme til himmelen. Bare én synd, når som helst i livet vårt, ville holde oss utenfor, uten Guds nåde. Men det vi kanskje ikke innser, er at vi ikke bare er uverdige til å komme til himmelen på egen hånd, men at vi også er uegnet til å komme dit på egen hånd.

The Believer’s Bible Commentary, s. 1993, uttrykker det godt: «Faktisk, hvis ufrelste mennesker på en eller annen måte kunne føres til himmelen, ville de ikke nyte det, men snarere befinne seg i den dypeste elendighet. For å kunne sette pris på himmelen må man være skikket til den. Selv som troende på Herren Jesus har vi ikke noen egen skikkethet til himmelen i oss selv…. Når Gud frelser noen, gir Han umiddelbart den personen skikkethet til himmelen. Den skikketheten er Kristus. Ingenting kan forbedre det.» Så selv den som tok imot Kristus og ble drept kort tid etter, vil fortsatt være skikket til å komme til himmelen.

Spørsmål: I Kol 1:15–18 og Heb 1:6: Hvis Jesus er uskapet og ikke et skapning, hvordan kan Jesus da være «den førstefødte av alle skapninger»? (Jehovas vitner tar dette opp)

Svar: Det greske ordet her, prototokos, betyr «den fremste». Vi er Kristi brødre og søstre, men Kristus er den fremste førstefødte.

I bibelsk tid betydde «førstefødt» ikke bare den første som ble født, men også arven og førstefødselsretten til den førstefødte. I boken «Jehovas vitner besvart vers for vers» (s. 97–98) påpekes det at Salme 89:27 er et eksempel på at «førstefødt» ikke betyr det første barnet som ble født, da det står at David skal utnevnes til hans førstefødte, selv om David var den yngste av Isais barn.

Som det står i *When Critics Ask*, s. 485, er Kristus ikke den førstefødte i skapelsen, men den førstefødte over skapelsen. Kristus er ikke den første som ble født på jorden (folk fra Det gamle testamente kom før ham), men Kristus er den førstefødte i oppstandelsen og arving til alt.

Dette spørsmålet ble også besvart av Athanasius av Alexandria rundt år 330 e.Kr. Han sa at siden Kristus både er den enbårne og den førstefødte, refererer disse begrepene til ulike sider ved Kristus. Etter å ha skilt mellom «skapt» og «født», viser Athanasius av Alexandria at «den enbårne» refererer til at Jesus stammer fra Faderen, mens «den førstefødte» refererer både til hans overlegenhet over menneskeheten og hans overlegenhet blant alle som er født på ny. For den fullstendige teksten til Athanasius’ detaljerte argumentasjon, se «Fire avhandlinger mot arianerne», avhandling II, kap. 21, avsnitt 57–60.

Allerede før Athanasius besvarte imidlertid Hippolytus av Roma (222–235/6 e.Kr.) dette i sin kommentar til Lukas 2:7. Han sier: «Og hvis du tillater det, sier vi at Ordet var Guds førstefødte, som kom ned fra himmelen til den velsignede Maria og ble gjort til et førstefødt menneske i hennes livmor, for at Guds førstefødte skulle bli åpenbart i forening med et førstefødt menneske.»

Spørsmål: I Kol 1:15,18, hvilke kilder viser at det greske ordet prototokos har en annen betydning enn biologisk førstefødt eller først skapt?

Svar: Jeg spurte en professor ved Dallas Seminary, og moderne greske leksikoner som sier at prototokos (Strong’s Concordance 4416) kan bety «først i rang» eller noe annet enn «biologisk førstefødt» eller «den første som ble skapt», er Bauer-Arndt-Gingrich-Danker og Liddell-Scott-Jones.

I Det gamle testamente, i Jeremia 31:9, sier Gud: «Efraim er min førstefødte.» I 1. Mosebok 48:17–19 ble imidlertid Manasse født før Efraim, men Efraim mottok velsignelsen som førstefødt fra Jakob. Salme 89:27 sier at David skal utnevnes til hans førstefødte, selv om David var den yngste av Isais sønner.

Noen steder skrev de tidlige kristne ikke «prototokos» i betydningen «biologisk førstefødt». Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 13, s. 145, med henvisning til Manasse og Efraim, og 1. Klemensbrev (96–98 e.Kr.) kap. 4, bind 1, s. 6, med henvisning til den førstefødte av Abels sauer.

Dette spesifikke greske ordet betyr uttrykkelig IKKE «biologisk førstefødt» eller «den første som ble skapt» i Polykarps brev til filipperne (100–155 e.Kr.), kap. 7, s. 35. «’For den som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er antikrist’; og den som ikke bekjenner korsets vitnesbyrd, er av djevelen; og den som forvrenger Herrens ord til sine egne lyster og sier at det verken finnes oppstandelse eller dom, han er Satans førstefødte.»

I tillegg skriver Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «Og Polycarp selv svarte Marcion, som en gang møtte ham og sa: ‘Kjenner du meg?’ ‘Ja, jeg kjenner deg, Satans førstefødte.’ Slik var den avsky som apostlene og deres disipler følte mot å ha så mye som muntlig kontakt med noen som forvrengte sannheten.» Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 3.4, s. 416

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) sier: «Det står: ‘Ingen har steget opp til himmelen, unntatt Han som steg ned fra himmelen.’ Uttrykket ‘har steget opp’ indikerer en fortid. Det står ikke at ingen vil stige opp, men ‘ingen har steget opp’. Det viser derfor tydelig at før Kristus hadde ingen steget opp. Dette er som apostelen sier: ‘den førstefødte’; og igjen: ‘førstegrøden blant dem som har sovnet inn’. Videre sier han: ‘førstegrøden, Kristus; deretter de som tilhører Kristus’. Dialog om den sanne tro, femte del 855b, s. 157

Athanasius av Alexandria (326–373 e.Kr.) «som Paulus et annet sted kaller ham ‘den førstefødte av hele skapelsen’ (Kol1:15 ). Men ved å kalle ham den førstefødte viser han at han ikke er et skapning, men Faderens avkom. For det ville være i strid med hans guddommelighet å kalle ham en skapning. For alle ting ble skapt av Faderen gjennom Sønnen, men Sønnen alene ble evig født av Faderen, hvorav Gud, Ordet, er ‘den førstefødte av hele skapelsen’, uforanderlig fra det uforanderlige. Imidlertid er legemet som Han tok på seg for vår skyld et skapning.» Trosbekjennelse kap. 3 s. 85

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) har en omfattende drøfting av hvordan Kristus er den førstefødte. Etter å ha skilt mellom at Kristus kalles «den førstefødte», men ikke «den først skapte», sier han at én betydning er «den førstefødte fra de døde» (Kol 1:18; Rom 8:29), som refererer til den første oppstandelsen. «Så også ordet ‘førstefødt’, i betydningen grunnvoll. Men dette viser ikke at skapningene er av samme vesen som Ham; men at alle ting er gjennom Ham, og i Ham blir opprettholdt.» Prekener over Kolosserbrevet, preken 3, s. 270–271

Spørsmål: Viser den teologisk avanserte og velutviklede teksten i Kol 1:15–20 [på en eller annen måte] at Paulus ikke var forfatteren av Kolosserbrevet? (Bart Ehrman hevder dette på s. 127)

Svar: Nei. Ehrman hevder at noen brev var skrevet av Paulus, mens andre ikke var det. Selv om Kolosserbrevet 1:15–20 er svært dyptgående, ligner de fleste av de 18 begrepene og formuleringene her svært mye på andre ting Paulus skrev, eller i det minste på andre vers i Bibelen.

Andre steder i Kolosserbrevet finnes følgende lignende begreper.

Det finnes også andre.

Spørsmål: I Kol 1:16, blir noen til en engel etter at han eller hun dør?

Svar: Nei. De som kommer til himmelen, vil ikke være engler, men vi skal dømme engler i henhold til 1 Kor 6:3. Vi skal sitte sammen med Kristus på Kristi trone, som det står i Ef 2:6.

Noen vil kanskje ønske at de hadde blitt født som engler i stedet for som mennesker. Som engler ville de ha gleden av å tjene Gud og være i himmelen, uten å måtte oppleve synd, lidelse og død. Men i motsetning til englene er vi fysisk involvert i kampen på jorden gjennom våre ord, liv og bønner når vi forkynner evangeliet. Vi kan få barn, og 1. Korinterbrev 6:2–3 viser at de troende i himmelen vil stå høyere enn englene.

Spørsmål: I Kol 1:16, trengte Gud engler for å skape verden?

Svar: Nei. Det at Han brukte dem, betyr ikke at Gud trengte dem.

Spørsmål: Finnes det forskjellige rangordninger blant englene i Kol 1:16?

Svar: Ja, selv om Bibelen ikke beskriver alle rangene og ansvarsområdene i detalj. Vi kjenner til serafene i Jesaja 6:2–3, kerubene i Esekiel 1:5–21 og 10:1–22, samt de fire levende vesener i Åpenbaringen 4:6–9. Disse er sannsynligvis alle det samme. Vi kjenner også til erkeengelen Mikael i Judas 9, Åpenbaringen 12:7 og Daniel 12:1. Gabriel tjente som budbringer i Daniel 9:21 og Lukas 1:26.

Spørsmål: Hva er interessant ved det greske språket i Kolosserbrevet 1:17–22?

Svar: Kristus er (presens) den førstefødte av hele skapelsen. Gjennom sin oppstandelse ble Kristus (aorist) den førstefødte i kirken. Det greske ordet for «bo» her, katoikēsai, betyr mer presist «å bo permanent», i motsetning til oppfatningen om at Gud bare var i Kristus for en kort stund. I Kolosserne 1:22 er den greske teksten her ikke skrevet i en særlig god litterær stil – sannsynligvis med vilje for å legge ekstra, ekstra vekt på dette. Det kunne oversettes med «Kristi kjødelige legeme av kjøtt», noe som på en overflødig måte understreker Kristi legeme av kjøtt.

Spørsmål: I Kol 1:20, Ef 1:10 og 2 Kor 5:19, blir demonene også forsonet?

Svar: Nei. I Filipperne 2:10 skiller Gud mellom «i himmelen», «på jorden» og «under jorden». Kolosserbrevet nevner ikke forsoning av dem «under jorden». Hvis demoner er en del av det riket som betegnes som «under jorden», har de allerede tatt sitt valg, med full viten, da de falt. Hebreerbrevet2:16 viser at Jesus sonet for menneskene, og at han ikke hjalp engler eller falne engler.

Spørsmål: Siden Gud i Kol 1:20, Ef 1:10 og 2 Kor 5:19 forsonte alle ting i himmelen og på jorden, vil da alle mennesker bli frelst, slik kjetteriet universalisme lærer?

Svar: Nei. Gud forsonte alle ting med seg selv, men ikke alle ting har forsonet seg med Gud. Alle mennesker kan «få frelse», men ikke alle forener det de hører med tro, slik Hebreerbrevet 4:2 viser. Romerbrevet 4:2–5, 16 og Efeserbrevet 2:8–9 viser at vi blir rettferdiggjort ved tro.

Frelse er ikke bare tilgivelse eller rettferdiggjørelse. Frelse er liv, og Johannes 5:39,40 viser at verden ikke vil komme til Kristus for å få liv.

Helvete er evig straff i Matteus 25:41,46. Djevelen og andre vil bli pint for alltid i Åpenbaringen 20:10. Helvete er evig fortapelse i 2. Tessalonikerbrev 1:9.

Spørsmål: I Kolosserbrevet 1:20, hva er det egentlig som blir forsonet her?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Det står ikke «under jorden» eller «Hades», men bare i himmelen og på jorden. Selv det som er under jorden skal bøye seg og underordnes Kristus (Filipperne 2:10–11), og selv om det kan betraktes som en ufrivillig forsoning, er det ikke en frivillig forsoning fra de «under jorden» sin side. Hebreerne 2:16 sier at Jesus sonet for menneskene, men det er ikke engler han hjelper. Straffen er evig ifølge Matteus 25:41,46, og djevelen og andre vil bli pint for alltid der i Åpenbaringen 20:10. Helvete er evig fortapelse i 2. Tessalonikerbrev 1:9.

Svaret består av to deler: generelt og spesifikt.

Generelt sett vil til slutt alt i universet frivillig bli forsonet med Gud. De som befinner seg i ildsjøen, er imidlertid ikke en del av dette universet. Selv ting og vesener som aldri falt eller brøt med Gud, vil nå være under Kristus, som skal herske over alt. Men uttrykket «alle ting» innebærer mer enn én type ting. La oss derfor se nærmere på hva som konkret må rettes opp.

Konkret antyder Skriften en rekke ting.

De frelste var en gang fortapte og fremmedgjorte fra Gud, og de er nå forsonet med Ham.

Selve skapelsen ble satt under trelldom da mennesket falt. Hvorfor skulle det syndige, falne mennesket leve i en perfekt verden? Men selve skapelsen, selv om den nå er ødelagt, vil bli gjenopprettet i henhold til Romerne 8:19–21. Jorden ble forbannet av Gud etter at Adam og Eva syndet i 1. Mosebok 3:17.

Selv stjernene er ikke rene i Guds øyne, ifølge Bildad i Job 25:5.

I himmelen vil ting måtte renses, ifølge Hebreerbrevet 9:23. Kanskje skyldes dette at Satan hadde adgang til himmelen, slik Job 1:6,7 og Åpenbaringen 12:10 viser.

Vi skal dømme engler i henhold til 1. Korinterbrev 6:3. Det er imidlertid ikke klart om vi bare skal bedømme hvor godt de har utført oppgaven sin.

Spørsmål: Hva er en oppsummering av det Paulus sier i Kol 1:21–23?

Svar: Det er tre deler: hva dere en gang var, hva dere nå er, og hvordan dere må fortsette.

Spørsmål: I Kol 1:22, som en del av løsepengene, ga Kristus da permanent avkall på å ha en fysisk kropp, slik Jehovas vitner, Rev. Moon og andre kjettere har lært?

Svar: Nei. Å forene oss gjennom Kristi fysiske kropps død betyr ikke at Kristus ikke fikk kroppen tilbake igjen ved sin oppstandelse. Hvis du tror på Jesus, må du være enig i at Jesu fysiske kropp ble oppreist på grunn av følgende vers.

1. I Johannes 2:19–22 står det: «Jesus svarte: ‘Riv ned dette tempelet, så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.’ … Men Jesus snakket om tempelet som var hans kropp.»

2. I Johannes 20:25–29, da Jesus ba Tomas om å legge fingrene og hendene på ham, var det enten

2a) «lurte Jesus Thomas», med andre ord, bedrar ham, eller

2b) Dette var virkelig Jesu fysiske kropp.

3. I Lukas 24:39 sa Jesus: «Se på mine hender og mine føtter. Det er meg selv. Rør ved meg og se – for en ånd har ikke kjøtt og bein, slik dere ser at jeg har.»

Apostlene lærte oss om det de selv opplevde, om det de så og til og med rørte ved (1. Johannes 1:1-4). Hvis du tilhører en religion som benekter det både Jesus og apostlene sa om dette, må du bestemme deg for om du vil følge guden i din religion, eller om du vil følge Jesu og apostlenes Gud. Jeg håper du velger riktig.

Spørsmål: Lærer Kol 1:23 at mennesker som ikke holder fast ved troen, vil miste sin frelse?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Gud kjenner de utvalgte: På jorden kan mange fremstå som kristne, men før skapelsen visste Gud hvem som skulle komme til himmelen, og Gud vil aldri bli overrasket. Å si at Gud visste med sikkerhet at noen skulle komme til himmelen, og at de så ikke kommer dit, er en selvmotsigelse.

Falsk omvendelse: En person kan lure andre til å tro at han eller hun er kristen. Enda verre er det at folk kan lure seg selv, slik Matteus 7:21–23 viser.

Behovet for å prøve oss selv: Forsikring om frelse ville ikke være til noen nytte hvis falsk omvendelse var helt umulig å oppdage. Men den er ikke umulig å oppdage. Paulus formaner oss til å prøve oss selv, for å se om vi står fast i troen, i 2. Korinterbrev 13:5-6.

Frafall: Noen ganger forlater folk den kristne troen – for aldri å vende tilbake. Men 1. Johannes 2:19 sier at de gikk ut fra oss fordi de aldri var av oss. Hebreerne 3:10f sier også at frafalne i Det gamle testamente «ikke har kjent» Guds veier.

Utover dette er ekte kristne uenige om «en gang frelst, alltid frelst». Enten

a) de som ikke fortsetter i troen, har mistet den, eller

b) de som ikke holder fast, har aldri egentlig hatt den.

Spørsmål: Hvordan kunne Paulus i Kol 1:24 forsøke å «fylle opp det som mangler av Kristi lidelser»?

Svar: To ord å huske: konsistens og tilnærmet språk.

Konsekvens: Den eneste måten å feiltolke hans ord på, ville være å ignorere det han sa andre steder. Nesten ingen, verken da eller nå, kunne anse at Paulus forsøkte å innta korsets plass – som han forkynte – eller at han noen gang betraktet seg selv som en annen messias. Imidlertid forsøkte noen av kolosserne i Kolosserbrevet 2 å kompensere for det de oppfattet som mangler ved Kristus, ved hjelp av loven, engletilbedelse og ritualer. I Kolosserbrevet 1 fylte Paulus ut det som manglet i deres forståelse av at Kristi lidelser var tilstrekkelige. Paulus gjorde dette ikke bare gjennom sine ord i Kolosserbrevet 1:15–23, men også gjennom sitt liv og sin utholdenhet i lidelse, som både bekreftet hans ord og demonstrerte at Jesus var tilstrekkelig.

Tilnærmet språk: Paulus snakket presist nok for alle som ønsket å forstå ham. Paulus mente ikke at han tok Kristi plass da han forsøkte å «frelse noen» i 1. Korinterbrev 9:22, og Paulus sa at Timoteus kunne frelse sine tilhørere i 1. Timoteusbrev 4:16, og Jakob sa at vi kunne frelse andre i Jakobsbrevet 5:20.

Spørsmål: Hva var det først og fremst Paulus forkynte i Kol 1:28 og 1 Kor 2:2?

A: Vi bør ønske å vokse i kunnskap (Kolosserne 1:10), men kunnskap bør ikke være et mål i seg selv. Det er IKKE først og fremst at Paulus forkynte en annen filosofi eller lære enn de kjetteriske lærerne, selv om Paulus også gjorde det. Men i motsetning til dem forkynte Paulus først og fremst en Person. Når vi forkynner evangeliet, forkynner vi da først og fremst fakta, en filosofi eller en Person?

Spørsmål: Hvorfor underviser Paulus i Kol 1:28 alle menn, og ikke kvinnene?

Svar: I likhet med de engelske og hebraiske ordene for «menneske» kan det greske ordet for menneske, anthropos, omfatte både menn og kvinner. Galaterbrevet 3:28 sier uttrykkelig at i Kristus er det verken mann eller kvinne.

Spørsmål: Hvordan kan vi i Kol 1:29 streve («kjempe») med Guds virkende kraft slik Paulus gjorde?

A: Vi forblir i Ham ved å tilbringe tid med Ham gjennom bønn, ettertanke om Ham og bibelstudier. Vi hviler i Gud, og vi ønsker å arbeide hardt for Ham. Vi lar oss ikke distrahere av å streve etter andre ting. Vi prøver ikke å arbeide for Ham bare av egen kraft. Vi blir ikke så opptatt – selv i Guds kraft – at vi tror at aktivitet kan erstatte intimitet.

Q: Hva betyr «bedra» her i Kol 2:4?

Svar: På gresk finnes det ulike ord for ulike måter å bedra på. Det spesifikke greske ordet som brukes for «bedra» her, er paralogizetai. Det betyr å feilberegne eller resonnere ved siden av poenget. På slutten av Kolosserne 2:4 sier Paulus uttrykkelig at han ikke mener fraværet av enhver form for resonnement eller argumentasjon, men snarere dårlig resonnement. Det ene greske ordet som er oversatt med «glatt retorikk», betyr «overbevisende retorikk» eller, for å bruke moderne engelsk slang, «glattprat». Det kan finnes både intellektuelle synder og synder som kommer fra hjertet. Wuests utvidede oversettelse gjengir dette som «å lede dere på villspor ved falsk resonnement».

Kolosserbrevet 2:8 pålegger oss å prøve den læren vi hører eller leser. Som Dick Lucas sier i *The Message of Colossians & Philemon Revised Edition*: «Vi må undersøke all lære for å se om innholdet er sant, snarere enn hvor tiltrekkende innpakningen er.» Noen ganger, hvis en person blir forført, kan skylden i det minste delvis ligge hos vedkommende selv.

Spørsmål: I Kol 2:5 og 1 Kor 5:3, hvordan var Paulus sammen med andre i ånden, siden Paulus ikke var til stede overalt?

Svar: Paulus kunne vite det, fordi Gud kunne lære ham gjennom hans ånd. Kristne er forenet med et spesielt bånd i Ånden, i henhold til Efeserne 4:3.

Spørsmål: Hva er betydningen av ordformene i Kol 2:7?

Svar: De tre første hovedverbene, «forankret», «oppbygget» og «grunnfestet», er alle i passiv form. Med andre ord er dette ting som Gud gjør med oss. «Forankret» står i perfektum, noe som innebærer en handling som skjer en gang for alle. Uttrykket «overflødig av takknemlighet» er i aktiv form og indikerer vår respons på det Gud har gjort. Mange mennesker er først og fremst motivert av grådighet, begjær, frykt eller et ønske om å bli ansett som en bedre person i egne og andres øyne. Kristne bør imidlertid ha takknemlighet overfor Gud som sin primære motivasjon. Vi bør ha en holdning preget av takknemlighet.

Ordet «forankret» har dessuten to betydninger på gresk. Akkurat som på engelsk kan det bety at planter er godt forankret. Men en annen betydning er at en bygning er «forankret» i den forstand at den har et godt fundament. Hvordan kan man se om et tre eller en bygning er godt forankret? Det kan man ikke se når solen skinner. Men når stormen eller orkanen kommer, vil det som er godt forankret stå fast, mens det som ikke er det, kan bli blåst bort.

Spørsmål: Hvorfor er filosofi som bygger på menneskelige tradisjoner og denne verdens prinsipper, ond i Kol 2:8?

Svar: Først og fremst, hva er egentlig filosofi? Filosofi betyr kjærlighet til visdom, og det kan være en sunn kjærlighet eller en besettende avgud. Filosofier er ikke bare formelle vestlige eller asiatiske filosofier, men måten folk tenker om ting på, enten formelt eller uformelt. Kanskje et bedre navn på dem er verdenssyn, som ganske enkelt er folks mentale modeller av livet, kosmos, mennesker og/eller etikk. En modell er imidlertid bare en modell, den er ikke livet selv. I matematisk modellering er en god modell for den statiske oppførselen til et kjemisk anlegg eller et annet system ofte ikke en god modell for den dynamiske oppførselen, og omvendt. Dermed garanterer en modell av livet, selv om den var god nok til å være nyttig for visse formål, ikke at den er allomfattende nyttig for alle formål. Når filosofien din tar livets plass, kan filosofien bli en avgud – og et dårlig valg av en sådan. På samme måte kan selv en teologi bli en avgud, hvis den blir viktigere enn Guds ord. Vi kan og bør hjelpe andre med å bli frigjort fra mental trelldom under grusomme avguder, men la oss sørge for at vi ikke har avguder i våre egne sinn også.

Mange filosofer, selv sekulære filosofer, tilber imidlertid ikke sin egen filosofi. Likevel er enhver «verdslig» filosofi som hevder å kunne forstå livet uten å trenge Gud, ond. Det finnes løgner overfor seg selv så vel som løgner overfor andre. Det finnes synder i sinnet så vel som synder med tungen. Ta for eksempel Jean-Paul Sartre, som sa: «Livet er en tom boble på intethetens hav.» Sartre kunne kanskje ha et poeng hvis det ikke fantes noen Gud. Men Gud er meningen med livet vårt, og derfor leder Sartre oss i diametralt feil retning.

Ironisk, filosofisk resonnement kan være ganske tiltrekkende. Ta for eksempel filosofen David Hume. Han skrev: «Hvis vi tar et hvilket som helst bind i hendene – for eksempel om teologi eller skolemetafysikk – la oss spørre: Inneholder det noen abstrakt resonnement om mengde eller tall? Nei. Inneholder den noen eksperimentelle begrunnelser angående faktiske forhold og eksistens? Nei. Kast den da i flammene: for den inneholder intet annet enn sofisteri og illusjon.» Få andre ateistiske filosofer har hatt den åpenheten og ærligheten til å fortelle folk at deres egne skrifter var verdiløse og burde brennes, bortsett fra at David Hume sannsynligvis ikke innså at han fordømte sine egne verk. For, resonerer jeg, siden Humes verk ikke er matematisk resonnement eller eksperimentell vitenskap (i det minste ifølge mine egne personlige definisjoner), kan jeg konkludere med at Hume sier at man skal brenne hans egne verk.

Et annet eksempel er Immanuel Kant, som forsøkte å definere det gode utenom Gud. Kant kom frem til at det gode er det som gjøres ut fra pliktfølelse. Etter den analogien gjorde nazistiske tyske soldater som torturerte og myrdet jøder ut fra sin pliktfølelse, og kommunister som drepte til og med kvinner og barn ut fra sin pliktfølelse, alle det gode. Hvis jeg på en eller annen måte følte at det var min plikt å prøve å ødelegge alle Kants verk, så, resonerer jeg, ville Kant være enig i at jeg gjorde noe godt.

Sekulære ateistiske filosofer og jeg kan faktisk sannsynligvis være enige om én ting: kanskje jeg bør beholde min vanlige jobb, for det er ikke særlig verdt for meg å vie livet mitt til å filosofere!

Et siste poeng. Kolosserne 2:8 kan antyde at vi ikke bør undervise i tom og villedende filosofi (NIV), men det er ikke akkurat det det sier. Snarere bør vi sørge for at ingen andre kan ta oss til fange (et gresk ord for å bli tatt til fange i kamp) gjennom tom og villedende filosofi. Kolosserne 2:8 sier at det er en fare her, og at vi har ansvaret for å unngå denne faren. Jeg har ikke lest Humes verk (som han anbefalte), og heller ikke Kants verk. Hvorfor lete etter sannheten der Gud sier at det er fare? Hvorfor bli med i en menighet der ledelsen underviser i ting som strider mot evangeliet?

Spørsmål: Hva er kontrasten her i Kol 2:8–9, og hvordan kan en kristen bli bortført/tatt til fange?

Svar: Paulus stiller den tomme menneskelige filosofien opp mot Kristi fylde. Den tomme menneskelige filosofien kan komme inn i menigheten ved å utgi seg for å være kristen eller ved å fremstå som forenlig med den kristne troen.

Som kristne vil vi kanskje gjerne tro at vi nå er fri fra å bli villedet i feil retning, men Paulus’ advarsel antyder at dette dessverre ikke er tilfelle. Og hvis en kristen er stolt av sitt åndelige liv eller sin kunnskap, kan det være desto lettere. En kristen kan bli åndelig bortført ved først å følge en tom filosofi som et «tillegg» etter å ha fulgt Kristus. Men vi trenger ikke å «gå utenfor» troen for å finne flere sannheter i falske religioner og gudfornekende filosofier. Men for en kristen som gjør det, kan den tomme filosofien bli like viktig for dem som å følge Kristus. Da kan den bli viktigere for dem enn å følge Kristus. En enkel test du kan stille deg selv: Hvis Gud ønsket at du skulle vende ryggen til alt du gjør og alt du tror på, bortsett fra Gud og det Han har sagt i Sitt Ord, hvor motvillig ville du være til å gjøre det?

Spørsmål: Hvordan har vi som troende fullkommenhet/fylde i Kristus, slik det står i Kol 2:9–10?

Svar: At Kristus er hodet, betyr at han er herskeren, og at kirken er en levende organisme. Vi trenger ikke noe annet. Mye av Kolosserbrevet handler ikke om hva man skal begynne å gjøre, men snarere om hva man skal slutte å gjøre. Som Peter Drucker sa: «Vi bruker mye tid på å lære ledere hva de skal gjøre. Vi bruker ikke nok tid på å lære ledere hva de skal slutte med. Halvparten av lederne jeg har møtt, trenger ikke å lære hva de skal gjøre. De trenger å lære hva de skal slutte med.» Sitert fra Marshall Goldsmith, *What Got You Here Won’t Get You There*, s. 36.

Spørsmål: Viser Kol 2:10 at Gud har et fysisk bilde som oss?

Svar: Nei. Kolosserne1:15 , 17 sier «avbildet av den usynlige Gud». Gud har imidlertid et faktisk fysisk bilde, fordi Jesus i dag har en fysisk, herliggjort kropp, slik Johannes 20:25–29, 2:19–22 og Lukas 24:39 viser. Hebreerne 13:8 sier at Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid.

Spørsmål: Hvordan har vi som troende fullt fellesskap med Kristus, slik det står i Kol 2:11-12?

Svar: Vi har ikke bare delvis fellesskap, men et fullstendig forhold. Vi kan gå til Ham ikke bare av og til, når ting går dårlig, men hele tiden, enten det går bra eller dårlig.

Spørsmål: Siden dåpen i Kol 2:11-12 er en form for omskjæring, bør spedbarn da døpes?

Svar: Dåpen er et ytre tegn på «omskjærelsen utført av Kristus», utført da vi var døde i våre synder med en syndig natur. Ekte kristne er uenige om spedbarnsdåp.

For barnedåp: Slik omskjæringen av jødiske guttebarn var et tegn på deres deltakelse i det synlige uttrykket for Guds folk på jorden, er dåpen lik. «Spedbarn» innebærer at deres samtykke ikke var nødvendig, og «gutter» innebærer at det ikke var for personlig vinning, men for det kollektive uttrykket for troen. Fra tiden til Ambrosius av Milano (ca. 378 e.Kr.) og Augustin av Hippo (388–430 e.Kr.) og fremover har kirken kontinuerlig praktisert barnedåp.

R.C. Sproul skriver i *Now That’s a Good Question*, s. 341–342, i sammenheng med at en person som ble barnedøpt, senere blir døpt som voksen: «Jeg vil si at en gjentakelse av handlingen [dåpen] ville være en knapt skjult fornærmelse mot Guds integritet, selv om jeg fullt ut erkjenner at ikke én av en million som gjennomgår en ny dåp, har til hensikt å fornærme.»

For tilhengere av troendes dåp: Kolosserne 2:12 og Romerne 6:3–7 viser at dåpen er et synlig uttrykk for vår identifikasjon med Kristi begravelse og oppstandelse. Selv om spedbarn som dør fortsatt kan bli frelst ved Guds nåde, er dåpen et tegn på vårt løfte overfor Gud (1. Petersbrev 3:21) og på at vi mottar Den Hellige Ånd. Slik jødiske menn ble omskåret umiddelbart etter at de ble en del av det jødiske folket (ved naturlig fødsel), bør kristne døpes umiddelbart etter at de blir en del av Guds folk, kirken, ved den andre fødselen. Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr., Første forsvar, kapittel 61) forteller at i den tidlige kirken ble dåpen gitt til «de som er overbevist og tror», og umiddelbart etter å ha omtalt spedbarn sier han ikke at spedbarn blir døpt, men at dåpen gjelder «den som velger å bli født på ny og har omvendt seg fra sine synder». Justin kaller de troende «barn av valg og kunnskap».

En ebionittisk kjetter i «Klementins preken» 17, kap. 7, sier: «Han sendte oss til de uvitende hedningene for å døpe dem til syndenes forlatelse, og befalte oss å undervise dem først.» (anonym forfatter, 1.–4. århundre)

Til alle: Hvis den ytterste grunnen til dåpen er å adlyde Jesus, bør ekte kristne ikke skille seg fra andre kristne som oppriktig prøver å adlyde Jesus.

For mer om barnedåp, se drøftingen av 1. Korinterbrev 1:16; 7:14 og *Christian Theology* av Millard Erickson (Baker 1985), s. 1089–1105.

Spørsmål: Kan mennesker som er døde i synd, i Kol 2:13 og Ef 2:1,5 ha større handlefrihet enn døde dyr?

Svar: Uten Guds nåde er det ingen som søker Gud, ifølge Salmene 14:1–3; 53:1–3 og Romerne 3:10–12. Likevel har mange gjennom Guds nåde søkt Gud, ifølge Salmene 9:10;22:26 ; 24:6; 27:4,8; 40:16; 105:3,4; 119:2,30,45,94,173. Gud virker ikke bare på mennesker etter at de er født på ny, men det er også nødvendig at Gud virker i menneskers liv før de kommer til Ham for å bli født på ny, slik Johannes 6:44; 15:5 viser.

Hele verden er «bundet av synd» i Galaterbrevet 3:22. I tillegg til å være åndelig døde, er vi juridisk døde med en dom om evig død. Charles Spurgeon ga denne analogien med dømte forbrytere i pamfletten «Free Will – a Slave» (s. 3): «Selv om det kanskje går en måned før han føres til skafottet for å gjennomgå lovens dom, betrakter loven ham likevel som en død mann.»

Spørsmål: Hvordan har vi som troende frihet i Kristus i Kol 2:13–15?

Svar: Vi har ikke frihet til å synde; snarere har vi frihet fra synden. Vi har frihet fra verden, frihet fra loven og frihet fra kjødet. Vi lever for å ære Gud, noe som innebærer å gjøre det som behager Ham og å la være å gjøre det som misbehager Ham.

Spørsmål: Hva mente Paulus egentlig i Kol 2:14 med «gjeldsbrevet som var skrevet mot oss og som sto imot oss»?

Svar: Det greske ordet for «å slette» betyr bokstavelig talt «å tørke bort», som å slette eller rive i stykker skriften. Kristne teologer har to synspunkter på hva dette egentlig er.

Guds lov, nedskrevet av Moses. Denne blir visket bort når vi er i Kristus. Vi tjener på den nye måten i Ånden, ved å adlyde Kristi lov, ikke den gamle måten med den skrevne loven (Rom 7:6; Heb 7:18–19; 8:6–8,13). «The Believer’s Bible Commentary» s. 2004 har dette synet.

Vår egen erkjennelse av vår skyld. Selv for mennesker som aldri har kjent til Moseloven, vitner deres egen samvittighet om at de har gjort onde ting og ikke fortjener å komme til en fullkommen verden uten synd.

Kanskje kan svaret finnes ved å lese Paulus’ egen utdypende drøfting av vår stilling foran Gud uten Kristus, i Romerbrevet 2:1–3:20. Dette ville bety at svaret er begge deler.

Spørsmål: Hva er det i Kol 2:16 som får folk til å legge vekt på det uvesentlige og overse det vesentlige?

Svar: Moseloven hadde ingen forbud mot drikkevarer, så Paulus snakker her om askese, ikke bare om å følge Moseloven. Mange mennesker finner en «trøst» i å kunne vise andre at de er svært religiøse eller åndelige på grunn av mat og drikke. Noen spiser ikke svinekjøtt, eller oksekjøtt, eller rødt kjøtt på fredager, eller kjøtt, eller kjøtt og fisk; fordi det får dem til å føle seg mer åndelige.

Hva ville du tenke hvis jeg fortalte deg at jeg personlig ikke spiser blomkål, utelukkende for å vise andre hvor åndelig jeg er? Men hvis det å ikke spise blomkål – noe som ikke er nevnt i Bibelen – er latterlig som et tegn på åndelighet, hvorfor skulle det da ikke å spise kjøtt eller fisk vise at noen er mer åndelig, når det ikke står i de hinduistiske Vedaene, Upanishadene, Koranen, Bibelen eller noen annen bok som noen anser som hellig skrift? Hvis du ønsker å følge Gud bedre og behage Gud mer, så bruk tiden og energien din på å gjøre det Gud har sagt at Han vil at vi skal gjøre, og slutt å gjøre det Gud forbyr oss å gjøre. Ikke begynn å finne på dine egne ting, ut av det blå, med påstanden om at du følger Gud på en mer åndelig måte.

Spørsmål: Hvordan legger noen i dag så stor vekt på mat og drikke, slik det står i Kol 2:16?

Svar: Mormoner skal ikke drikke stimulerende midler, som kaffe, te eller koffeinholdige brus. Romersk-katolikker spiser ofte ikke kjøtt (bortsett fra fisk) på fredager. Romersk-katolikker gir ofte avkall på noe i fastetiden, og feirer Mardi Gras, med alle dens utsvevelser, rett før fastetiden begynner. Mange baptister mener det er galt å drikke alkohol i det hele tatt. Selvfølgelig står ingenting av dette eksplisitt i Bibelen. Det gamle testamente sier at Guds folk den gang ikke skulle spise svinekjøtt, reker, skalldyr, kamel eller blod. Muslimer spiser ikke svinekjøtt eller blod. Mange hinduer spiser ikke oksekjøtt. Jainismen lærer at det er mer åndelig å avstå fra å spise noe som helst, så mye man kan. Derfor sulter noen angivelig «fromme» jainister seg i hjel.

Spørsmål: Hva betyr det i Kol 2:18 om å ikke tilbe engler?

Svar: Gjennom tidene har mange mennesker hatt en innskjøvet overbevisning om at de bør tilbe noen eller noe. I Kolossæ tilba noen engler. Siden engler anerkjennes som Guds skapninger, prøvde de sannsynligvis å tilbe englene i tillegg til Gud. Selv om de utvilsomt hadde sine grunner (det var ikke hengivenhet eller tilbedelse, bare ærbødighet osv.), sa Paulus ganske enkelt at hele greia var feil.

I deler av den jødiske apokryfe litteraturen ble det lagt like stor vekt på å møte englene i himmelen som på Gud. Jødisk apokryf litteratur, som Jubileer 2:2, 1. Enok 43:1–2; 80:6; 2. Enok 4:1–2, sier at hvert element hadde sin egen engel som hersket over det. I gnostisk litteratur handler mange av tekstene om lavere eoner/halvguder og hvordan de samhandler med hverandre og det høyeste vesenet, som var imot å skape den fysiske verden. I mahayana-buddhismen legges det stor vekt på bodhisattvaer, som avstår fra eller utsetter å gå inn i nirvana for å hjelpe andre som ber til dem. I noen former for sjiamuslimsk islam legges det vekt på muslimske «helgener» og fortjenesten ved å besøke gravene deres. Også i Midtøsten finnes den yezidiske religionen, som hevder å følge et vesen som var ondt og i opprør mot Gud, men som angret og nå følger Gud – eller i det minste er det det han fortalte dem, og det er det de tror på. Derfor følger de dette vesenet, «Påfuglen», i stedet for bare Gud. I romersk-katolisismen og den østortodokse kirken tilber de ikke engler, men de ber til Maria og andre «helgener» som mellomledd for å få nåde fra deres «fortjenestelager», når de i stedet burde be utelukkende til Gud.

Det greske ordet for «diskvalifisere», katabrabeueto, kan bety «fordømme» eller «avgjøre mot» ifølge New International Bible Commentary, s. 1457. Det kan referere til en dommer som diskvalifiserer noen i en idrettssammenheng. Uttrykket kan derfor også oversettes som «ikke la noen være din dommer» ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 11, s. 205.

Man kan konkludere med at det blant den falne menneskeheten over hele verden finnes et sterkt ønske om å tilbe mellomvesener.

Spørsmål: Hva er noen eksempler i Kol 2:18–23 på stolthet som forkler seg som ydmykhet?

Svar: Noen østortodokse og romersk-katolikker ber til Maria og avdøde helgener, fordi de føler at de er for ydmyke til å be til Jesus eller Faderen.

Spørsmål: Hvordan er kristne døde i Kristus i Kol 2:20; 3:3?

Svar: Vi skal være døde når det gjelder å leve for oss selv. Slik Kristus bokstavelig talt døde i denne verden, representerer dåpen vår død for å leve for oss selv, med vår egen vei, visdom, ambisjoner og ønsker.

Spørsmål: Hvorfor er noen religiøse mennesker, som nevnt i Kol 2:21, så tilbøyelige til å legge noe til Guds ord?

A: Ordspråkene 30:6 advarer oss mot å legge noe til Guds ord, for at vi ikke skal bli ansett som løgnere. 1. Korinterbrev 4:6 advarer oss mot å gå utover det som står skrevet. Likevel er mange religiøse mennesker ivrige etter å utvide betydningen utover det som står skrevet. Tanken om å legge til «du skal ikke røre» til det Gud har befalt, går helt tilbake til slangens fristelse av Eva i 1. Mosebok 3:3.

En måte de romersk-katolske og de østortodokse legger noe til Guds ord på, er det romersk-katolske teologer kaller den «trebeinte krakken» bestående av Skriften, paver og kirkemøter. De verdsetter disse på lik linje med Skriften. Østortodokse har sagt at ordene til en gudfryktig helgen er like sanne som Skriften. For begge gruppene er det i deres øyne ikke nok å bare ha Skriften. Også noen protestanter kan komme i konflikt med dette gjennom sine egne tradisjoner. En annen måte er det som kalles «læreutvikling». Tanken her er at Skriften ga oss den læren vi trengte i en grunnleggende form. Det var teologenes edle oppgave gjennom tidene å foredle, tydeliggjøre og utvikle den læren vi trenger å kjenne. De vendte oppgaven sin fra å forklare Skriften til å bygge sin egen overbygning på toppen av Skriften. I motsetning til dette står det synet jeg kaller «biblicisme». Enhver lære som ikke er undervist i Skriften, kan være feil eller riktig. Men selv om den er riktig, har den ikke så stor betydning hvis den ikke var viktig nok til at Gud valgte å undervise om den i Skriften. Hvis din lære ikke stemmer overens med det Skriften sier, må du ikke nøle med å kaste bort «agnet».

En romersk-katolsk leser utfordret meg en gang (høflig) på dette. Han spurte hva slags bevis vi har for at de tidlige kristne, etter at Det nye testamente var skrevet, anså Skriften som autoritativ i sine liv (i motsetning til bare noe som var fint å lese)? Det tok meg en stund å samle alle bevisene, og jeg delte spørsmålet i to deler: Det gamle testamente og Det nye testamente. Etter å ha undersøkt saken, fant jeg 41 kirkeforfattere fra tiden før nikenskonsilet som omtalte Skriften som vår autoritet. 38 forfattere fra tiden før nikenskonsilet omtalte Det gamle testamente som Guds ord, 28 lærte at Det nye testamente er Guds ord, og 35 lærte at Paulus’ ord er autoritative. Faktisk brukes de to ordene «Det gamle testamente» av 18 forfattere fra tiden før nikenskonsilet, noe som impliserer et «Det nye testamente». De to ordene «Det nye testamente» brukes av 16 forfattere fra tiden før nikenskonsilet. De hadde like mye kjærlighet, lydighet, omsorg og omtanke for Skriften som evangelikale har i dag. Du kan lese detaljene om all forskningen på (og .docx) under oppføringene Sc1, Sc2, Sc3, Otc26, Ntc19.

Spørsmål: Hvorfor er vårt hjerte/vår hengivenhet nøkkelen her i Kol 3:1?

Svar: For det første bør «hvis» i noen oversettelser for en troende heller oversettes med «siden». Det er det vi har til hjerte som vi ønsker, eller det vi ønsker å unngå. Vi må rive dårlige følelser og dårlige vaner ut av tankene våre. På samme måte sier 2. Korinterbrev 4:18 at vi skal rette blikket mot det som er ovenfor, fordi våre følelser vil følge etter. Som det står i Ordspråkene 23:7: «For slik han tenker i sitt hjerte, slik er han» (NKJV). Hvis det ikke skjer noen forandring i våre følelser, vil det ikke skje noen forandring i vår atferd.

Som Paulus lærer oss, må vi huske at vi er døde, at vårt liv er skjult med Kristus, og at vi er oppreist med Kristus.

Spørsmål: Kol 3:5 høres ut som om det er vårt ansvar. Siden vi er svake og syndige, hvordan kan vi da gjøre det vi er pålagt?

Svar: Å være svak og syndig er bare en unnskyldning for en som er fylt av Den Hellige Ånd.

Spørsmål: Spesielt i Kol 3:8: Hvis du er tilbøyelig til en av disse syndene, hvordan skal du da «døde» det som kanskje føles naturlig for deg?

Svar: Uttrykket «legge til side» betyr omtrent det samme som å legge klær til side, så en analogi kan være nyttig her. Det er bare «naturlig» at klærne våre blir stadig skitnere og stinkende når vi bruker dem i flere måneder uten å skifte eller vaske dem. Hvordan kan du bekjempe det som er «naturlig»? Du kan skifte klær, vaske dem og bade deg selv. Vi kan komme til Kristus hver dag, gjennom bønn, bibelstudier og andakt. Når vi forblir i Kristus, kan vi få den åndelige styrken til å skifte klær og la Den Hellige Ånd hellige oss. Vi kan være villige til – eller faktisk se frem til – at Den Hellige Ånd skal hellige vårt hjerte ytterligere, slik at vi bedre kan elske det som behager Gud og hate å gjøre det Gud hater.

Ordet for «grådighet» her, pleonexia, betyr å ønske seg mer, og det innebærer troen på at alt og alle eksisterer til din egen fordel.

Noen nyttige hjelpemidler er å føre dagbok over hvordan det går med deg, som en påminnelse. Du kan også vurdere å ha en kristen «ansvarlighetspartner» som både a) bryr seg om deg akkurat slik du er, og b) bryr seg nok om deg til at vedkommende ikke lar deg bli stående der du er, når du burde gå videre for å bli mer lik Kristus.

Er det du som styrer munnen din, magen din og vanene dine, eller er det de som styrer deg?

Spørsmål: Hvordan skal vi i Kol 3:12 «skifte klær» og ta på oss disse tingene?

Svar: Du må ønske å lykkes i det kristne livet for å lykkes. Det finnes ingen erstatning for kontinuerlig øvelse; når du gjør det Gud vil at du skal gjøre, vil det bli lettere. Innse at noen deler av livet ditt på en måte vil «forsvinne», og du ønsker at disse delene skal forsvinne.

Spørsmål: Hvorfor er det viktig for oss å tilgi andre, slik det står i Kol 3:13?

Svar: Nag har ingen plass i et kristent hjerte. Som Tony Evans sier: Å nekte å tilgi er som å brenne en bro du må krysse. Du må krysse den, og det er mye vanskeligere å svømme over når du bare kunne ha gått over broen du nettopp har brent.

Å tilgi betyr å gi slipp på det de gjorde. Det betyr å gi slipp på forpliktelsene de har overfor deg, eller det du tror de skylder deg, for det de gjorde.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i henhold til Kol 3:15, fremdeles dyrke fred i hjertet vårt i hektiske og stressende situasjoner?

Svar: La oss først være klare på én ting. Kolosserne 3:15 sier ikke at det ikke vil være hektiske eller stressende situasjoner, og Kolosserne 3:15 sier heller ikke at vi bare skal ha fred når ting ikke er hektiske eller stressende. Vi skal ha denne freden hele tiden, selv i hektiske og stressende situasjoner. Som heftet «Mitt hjerte – Kristi hjem» lærer oss, skal vi la Kristus være herre over hvert rom i vårt hjem, det vil si vårt hjerte. Overgi alt til ham, så er resultatet hans ansvar.

Spørsmål: Tyder Kol 3:16 på at vi ikke skal bruke musikkinstrumenter?

Svar: Det tyder faktisk på det motsatte. Medlemmer av Kristi kirke påpeker at ordene i dette verset refererer til sang, og sang krever ikke musikalsk akkompagnement.

Medlemmer av Kristi kirke mener ofte at hvis det ikke finnes et eksempel på noe i Det nye testamente, så bør det ikke gjøres. Men hvis det ikke finnes noe eksempel på at folk vasker hendene før de spiser, og Jesus ikke vasket hendene før han spiste i Lukas 11:38–41, er det da forbudt for kristne i dag å vaske hendene før de spiser? – Selvfølgelig ikke.

Men tilbake til hovedpoenget: Kolosserne3:16 nevner bruk av salmer. Instruksjonene i mange salmer inkluderer bruk av musikkinstrumenter. Noen av disse er Salme 4, 5, 6, 54, 55, 61, 67 og 76. Det kan også være andre, men vi er usikre på de musikalske begrepene. Kolosserne 3:16 sier at man skal bruke salmer når man synger. Prøv å bruke denne salmen: «…Jeg vil synge og spille med hele mitt vesen. Våkn opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgengryningen.» (Salme 108:1–2 BSB) Jeg antar imidlertid at medlemmer av Kristi kirke ikke bør lytte til det de synger. ;-)

Salmer som nevner harper er Salme 33:2; 43:4; 49:4; 57:8; 71:22; 81:2; 92:3; 98:5; 108:2; 147:7; 149:3; 150:3.

Her er noen andre bevis på at musikkinstrumenter er greit.

Habakkuk 3 var en sang som skulle synges og spilles på et strengeinstrument, ifølge Habakkuk 3:19.

Guds profeter i Det gamle testamente profeterte med lyre, tamburin, fløyte og harpe i 1. Samuelsbok 10:5.

Profetinnen Mirjam priste Gud med en tamburin i 2. Mosebok 15:20.

David spilte på lyre og tilba Gud ifølge 1. Samuelsbok 18:10, samt Salmene 4–6.

Under David spilte mange på trompeter, cymbaler og andre instrumenter i 1. Krønikebok 16:5, 6, 42.

I Salomos tempel brukte noen harper for å takke og prise Herren i 2. Krønikebok 5:12–13.

I Nehemias tempel innviet de det med cymbaler, harper og lyre i Nehemia 12:27.

I Åpenbaringen 5:8; 14:2; 15:2 brukte Guds tilbedere harper.

Oppsummering: Det David og andre profeter gjorde for å behage Gud i gammeltestamentlig tid, og det de fire levende vesener og Guds folk vil gjøre i den himmelske tilbedelsen, er ikke noe som misbehager Gud i dag. Gud selv gir sitt folk harper for å prise ham i Åpenbaringen 15:2. Hvis du er en ekte troende, må du venne deg til det.

Se imidlertid også neste spørsmål for to svar som folk som tilhører Kristi kirke kan gi.

Spørsmål: I Kol 3:16, gitt bevisene for bruk av instrumenter i forrige spørsmål, hvordan ville noen i Kristi kirke svare?

A: Det finnes to mulige svar.

Kun i gudstjenesten: Mange (sannsynligvis nesten alle) i Kristi kirke er ikke imot musikkinstrumenter under alle omstendigheter, og de er heller ikke imot musikkinstrumenter for å tilbe Gud. De er kun imot musikkinstrumenter i kirkebygningen og/eller under gudstjenesten. Jeg hørte om en prest i Kristi kirke som en gang debatterte med en annen kristen om bruken av mekaniske instrumenter til musikk, og senere ble sett mens han nøt å lytte til en kristen radiostasjon i bilen sin. Han var ikke hyklerisk, da det tilsynelatende bare var i gudstjenesten han var imot musikkinstrumenter.

Det finnes imidlertid ingen skriftsted som skiller mellom en gudstjeneste og en tilbedelsesgudstjeneste. Faktisk finnes det ingen skriftsted som sier at det i noen form for tilbedelsesgudstjeneste er greit å synge, men ikke å bruke musikkinstrumenter.

Tiden i Det nye testamente: Noen vil kanskje hevde at musikkinstrumenter kun var tillatt i Det gamle testamente, ettersom Det nye testamente ikke gir noen eksempler på tilbedelse med musikkinstrumenter på jorden.

Det nye testamente sier imidlertid ikke at dette ble avskaffet, og det er faktisk ikke avskaffet, hvis folk fremdeles skal bruke harper i himmelen i fremtiden.

Alle kan være enige om tre punkter.

1. Det er greit å prise Gud og synge uten musikkinstrumenter.

2. Selv om syv engler hadde trompeter i Åpenbaringen, var de syv trompetene ikke ment for å lage musikk.

3. Hvis en persons fokus i en gudstjeneste er noe annet enn Gud, for eksempel å lytte til enten instrumentalmusikk eller sang, må vedkommende endre fokuset sitt til å være på Gud.

Spørsmål: Hva synes du om Kristi kirke i Kol 3:16; hvor bibelske er de?

Svar: «Church of Christ»-menighetene er svært heterogene. Jeg har tjent i tverrkonfesjonelle kristne studentfellesskap på universitetscampus sammen med fantastiske brødre og søstre fra «Church of Christ». Dessverre avviker de fra Bibelens lære på enkelte punkter, som musikkinstrumenter, vannbaptisme osv. Imidlertid kunne både de som tilhører «Church of Christ» og de som ikke gjør det, være enige om at Han som forente oss, var større enn det som skilte oss. Ingen av disse forskjellene er imidlertid det primære problemet her. Det viktigste spørsmålet her gjelder en annen gruppe mennesker, som også kalles Kristi kirke.

Den første gruppen sier (for det meste) at man ikke bør ha mekaniske musikkinstrumenter i kirken. Den andre gruppen sier også at mekaniske musikkinstrumenter i kirken er et tegn på antikrist og sender folk til helvete. Den første gruppen tror at Gud utfører et fornyende verk under vannbaptismen. Den andre gruppen mener også at alle som er uenige med dem i deres tolkning, havner i helvete.

Den første gruppen har et svært «arminiansk» syn og tror ikke på frelsesvisshet. Den andre gruppen har jeg personlig hørt snakke varmt om Pelagius, og de benekter at mennesker er født syndige. Forutbestemmelse ser ut til å være et skittent ord for dem.

Medlemmene i den første gruppen er kristne brødre og søstre som har noen feiloppfatninger. Medlemmene i den andre gruppen ser ut til å være svært nær ved å erstatte Kristi frelsende blod med sine egne doktrinære tolkninger.

I tillegg til disse to brede kategoriene av Kristi kirke finnes det en tredje gruppe, kalt Boston Church of Christ (= Church of Christ International). Disse menneskene mener at resten av Kristi kirke (samt alle andre trossamfunn) tar feil og er falske grupper som ikke ærer Gud. I motsetning til de to første gruppene har «Boston Church of Christ» også sekteriske praksiser, for eksempel at troende må bekjenne hver eneste synd til eldste, som registrerer disse i en database og muligens kan bruke dem mot et medlem hvis vedkommende prøver å forlate menigheten.

Spørsmål: Hvordan skal vi, i Kol 3:17, gjøre alt – selv verdslige ting – i Herren Jesu navn?

Svar: Alt vi gjør, bør vi gjøre som om vi gjør det for Gud. Dette kan omfatte fire måter: å være avhengig av Herren, å anerkjenne Jesu autoritet, å arbeide like hardt som for Herren, og å arbeide slik Gud vil at du skal som et vitne. Når du er på jobb, og ingen ser på, arbeider du da fortsatt hardt, til fordel for bedriften?

En kristen hadde et skilt over kjøkkenvasken, der de vasket opp, hvor det sto: «Gudstjeneste holdes her tre ganger daglig.» (The Believer’s Bible Commentary, s. 1950)

Spørsmål: I Kol 3:18 står det at i et rettferdig, gudfryktig ekteskap skal hustruer underordne seg sine ektemenn på en måte som ektemenn ikke skal underordne seg sine hustruer, siden Ef 5:21 sier at alle skal underordne seg hverandre?

Svar: Man må innse at ektemenn og koner er likeverdige foran Gud. Men slik som Faderen og Sønnen kan være likeverdige, og likevel underordner Sønnen seg Faderen, er ektemannen og kona likeverdige, og likevel underordner kona seg ektemannen, slik det står i *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 683, og i Dick Lucas’ *The Message of Colossians & Philemon Revised Edition*, s. 136.

Hvis dere er uenige, så snakk om det. Men hvis dere fremdeles ikke blir enige, må mannen ta avgjørelsen.

Hva om kona ikke adlyder? Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge kona eller få henne til å adlyde. Mannen bør legge saken frem for Herren. Hvis du er mer opptatt av å handle på egen hånd enn av å be, er det et problem uansett situasjon.

Koner skal underordne seg sine ektemenn slik Sara underordnet seg Abraham i 1. Petersbrev 3:5. Underordne dere bare i Herren. Ektemenn er ikke diktatorer, og koner er ikke eiendom. Faktisk fremgår det av Ordspråkene 31:10–31 at kvinner har en viktig rolle når det gjelder kjøp av eiendom og egne økonomiske beslutninger.

I motsetning til dette er koner og slavejenter i islam som eiendom.

Når man får en kvinne, en tjener eller kveg, skal man ta tak i pannen på den og be til Allah. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1918, s. 157

Når det gjelder kvinner generelt, sa Muhammed følgende: «En slave er en hyrde for sin herres eiendom, og en kone er en hyrde for sin manns hus og barn.» Abu Dawud, bind 2, nr. 2922, s. 827. Legg merke til at huset og barna her tilhører mannen.

Yahya fortalte meg fra Malik fra Zayd ibn Aslam at Allahs sendebud, må Allah velsigne ham og gi ham fred, sa: «Når du gifter deg med en kvinne eller kjøper en slavejente, skal du ta henne i manken og be om baraka [velsignelse]. Når du kjøper en kamel, skal du ta tak i toppen av pukkelen dens og søke tilflukt hos Allah fra Shaytan.» Muwatta’ Malik 28.22.52

Spørsmål: Hva har alle disse versene i Kol 3:18–22 til felles?

Svar: Dette er gjensidige par. Paulus snakker ikke om hustruen uten mannen, barnet uten foreldrene og slaven uten herren. Når du tenker at andre mennesker har ansvar overfor deg, og at du ikke har noe ansvar overfor dem, er tankene dine langt fra det Paulus har i tankene her.

Spørsmål: Hva er riktige og uriktige måter å vise respekt for andre på i Kol 3:18–22?

Svar: Selv om noen ikke har autoritet over deg, hvis de gir deg en ordre eller ønsker noe, og det ikke er ulovlig, umoralsk eller i strid med Gud, hvorfor ikke gjøre det de ber om? Hvis de imidlertid beordrer eller ønsker at du skal gjøre noe som strider mot det som behager Gud, kan du selvfølgelig ikke gjøre det som et lydig Guds barn. Gud bruker ofte mennesker med autoritet over oss til å veilede oss, og vi bør ofte følge deres veiledning – men ikke alltid.

La oss se på et eksempel og se hvordan svaret på dette spørsmålet noen ganger ikke er så enkelt. La oss for eksempel si at en ektemann eller en forelder befaler deg å aldri gå til eller lytte til gudstjenester. Siden Gud i Hebreerbrevet 10:25 har befalt oss å ikke forsømme å samles, må du likevel adlyde Hebreerbrevet 10:25. Bør du på en vennlig, men åpen måte si fra at du må være ulydig mot dette og likevel møte andre troende, eller bør du gjøre det i hemmelighet? Kanskje i hemmelighet, hvis livet ditt står på spill. Hva om de forbyr deg å gå til en bestemt menighet, men du kan gå til en annen menighet? Da må du vurdere noen ting. For det første: Hvis den andre kirken de vil at du skal gå til, ikke tar det alvorlig å følge Guds ord, må du være ulydig mot det. Du må også spørre om grunnen til at de forbyr deg å gå til en bestemt kirke. Det kan være av en god grunn, for eksempel hvis den kirken er involvert i grov ulydighet mot Gud. Men hvis det er fordi de er uenige i en sekundær eller uvesentlig læresetning, eller på grunn av en smålig, uforsonet fornærmelse, så kommer ikke denne forespørselen fra Gud. Når du imidlertid ikke adlyder noens påbud til deg fordi du må adlyde Gud, kan du ofte måtte lide konsekvenser eller oppleve strid. Men gled deg, for Gud ser den forfølgelsen du gjennomgår for Hans skyld.

La oss ta et annet eksempel: La oss si at en sjef på jobben enten latterliggjør eller behandler en venn av deg respektløst, enten vedkommende er til stede eller ikke. Du bør ikke le med på den nedverdigende humoren, men skal du bare tie, eller skal du forsvare vennen din, selv om du risikerer å gjøre sjefen din sint eller i det minste irritert? Hvordan bør du gå frem?

Spørsmål: I Kol 3:18–22 – som er det motsatte av dette verset – hva er noen feilaktige måter man kan prøve å tilrane seg andres autoritet på?

Svar: Å nedvurdere deres autoritet bak ryggen deres, eller foran dem. Det er noen ganger bra å stille spørsmål ved ting, men man skal ikke fortsette å stille spørsmål, spesielt ikke foran andre. Man bør gi dem råd når de skal ta en beslutning, men hvis beslutningen er deres å ta, og de har tatt den, så skal man ikke stadig stille spørsmål ved den eller undergrave den.

Spørsmål: I Kol 3:20 og Mt 10:37, bør barn adlyde foreldrene sine?

Svar: Barn skal ære foreldrene sine (2. Mosebok20:12 ; 5. Mosebok5:16 ) og adlyde foreldrene sine (Kolosserne3:20 ; 2. Mosebok 21:17; 3. Mosebok 20:9), i Herren (Efeserne 6:1), men de skal ikke elske foreldrene sine eller noen andre mer enn de elsker Gud (Matteus10:37 ). Som en analogi bør du adlyde lovene i din delstat, bortsett fra når de er i strid med lovene i ditt land. På samme måte bør du adlyde foreldrene dine, bortsett fra når de er i strid med det Gud har sagt.

Et perfekt eksempel er Jesus og hans mor. Da Jesu foreldre dro tilbake til tempelet og fant Jesus der, forklarte Jesus rolig sin handling i Lukas 2:41–50. Jesus etterkom Marias ønske om å forvandle vann til vin, selv om tiden ennå ikke var inne for ham, i Johannes 2:1–11. Men da Jesu mor og brødre kom for å hente ham, nektet Jesus å bli med dem, i Markus 3:31–35.

Spørsmål: Hvordan skal vi oppdra våre små barn, ifølge Kol 3:20?

Svar: Vårt eksempel kan være minst like viktig som det vi sier. Foreldre bør være enige i oppdragelsen. Det er vanskelig for et barn når den ene forelderen sier at noe er galt, og den andre forelderen undergraver den første.

Vi bør ikke straffe barn i sinne, urettferdig eller uten å forklare årsaken. Det er helt greit å si til et barn: «Jeg skal straffe deg for dette, men ikke akkurat nå. Jeg skal roe meg ned først.» Gjør aldri ting som kan skade et barn varig, som å gi det en ørefik, slå det i hodet eller riste det voldsomt.

Ikke irriter eller motløs barna dine.

Spørsmål: Hvilken rolle har foreldre overfor sine voksne barn i Kol 3:20?

Svar: Det som er påbud overfor yngre barn, blir mer veiledning og anbefalinger for voksne barn. Foreldre bør innse at barnet på ett eller flere områder vil vite mer enn foreldrene, og foreldrene bør være glade for det. Men voksne kan fortsatt gjøre dumme feil også. Forhåpentligvis vil de fortsatt lytte til deg, takket være de kloke ordene og tilliten du har bygget opp gjennom årene.

Spørsmål: Hvordan bør voksne barn ære foreldrene sine, ifølge Kol 3:20?

Svar: Tenk i termer av fortid, nåtid og fremtid.

Fortid: På et eller annet tidspunkt vil du oppdage at du nå vet mer enn de gjør eller noensinne har gjort på visse områder. Kanskje er du nå bedre i stand til å beskytte både dem og deg selv enn de er i stand til å beskytte seg selv og deg. Likevel bør du vise takknemlighet for at de har investert livet sitt i deg, tatt vare på og beskyttet deg, sørget for deg og delt den visdommen de hadde. Du har sikkert innsett at de ikke var perfekte foreldre, og det vil ikke du heller være. Men vis dem respekt for at de prøvde så godt de kunne.

Nåtid: Både privat og offentlig bør du uttrykke takknemlighet for den rollen de spilte, og vise dem respekt. En ting mange foreldre ønsker seg mest av sine voksne barn, er litt av deres tid. Du har kanskje en travel hverdag, men du bør likevel prioritere å besøke eller snakke med foreldrene dine.

Fremtiden: På et eller annet tidspunkt vil foreldrene dine sannsynligvis trenge mer hjelp, visdom og kanskje økonomisk støtte enn de selv har. Slik de tok seg av deg da du var liten, kan du gjengjelde tjenesten når de blir gamle. Husk også at dine egne barn ser på og lærer av hvordan du tar vare på foreldrene dine.

Spørsmål: Hvorfor skal slaver adlyde sine herrer, ifølge Kol 3:22?

Svar: Det nye testamente anbefalte ikke slaveri, men det fordømte det heller ikke. Selv når forholdene ikke var gode, for eksempel når en kristen hadde en urettferdig herre og måtte lide urettferdig lidelse (1. Petersbrev 2:18–19), skulle de kristne likevel holde ut under disse dårlige forholdene. Det ville vanligvis gå bedre for de kristne i dette livet, og det ville være et vitnesbyrd for andre om at Kristus levde i dem.

Spørsmål: Hvordan skal vi, ifølge Kol 3:22, behandle dem som står under oss på arbeidsplassen?

Svar: Behandle de som er under deg med verdighet og respekt. Betal dem rettidig for det de gjør, og hold løftene dine til dem. Den gylne regel – gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg – vil føre deg langt. Hvilke gode egenskaper har du sett hos tidligere sjefer du har hatt? Hvordan ble du, eller hvordan burde du ha blitt, behandlet rettferdig av dine tidligere sjefer? Behandle dine underordnede på samme måte. Innrøm dine feil. Ikke bli overrasket over at de under deg gjør feil – med mindre selskapet ditt kun ansetter perfekte mennesker. Du kan påpeke feilene og diskutere hvordan man kan lære å unngå å gjøre lignende feil i fremtiden. Men du bør ikke gi inntrykk av at du aldri vil glemme den feilen – det vil si, hvis du vil at de skal fortsette å jobbe for deg. Ikke gi inntrykk av at du bare vil vite om de dårlige tingene for å bruke dem mot dem i en medarbeidersamtale, mens du glemmer alle de gode tingene.

Du må aldri gjøre narr av de som er under deg, uansett om de er til stede eller ikke.

Til slutt, når det gjelder de underordnede du jobber med hver dag, bør du tenke på at de kanskje har noe viktig å lære deg. Du kan ha blinde flekker, måter du må endre og forbedre deg på, som du kanskje ikke er klar over. Be dem om tilbakemelding på hvordan du kan bli bedre i det du gjør.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Kol 3:22 ære og respektere de som står over oss på jobben?

Svar: Vis dem at du respekterer dem, eller i det minste deres stilling. Men vær ikke bare en som prøver å behage alle. Det er greit å gi komplimenter og oppmuntring, men ikke si ting som ikke er sanne eller uoppriktige. Når du er uenig i deres tilnærming, har du et ansvar for å foreslå for dem hva du ser på som den beste fremgangsmåten, i det minste én gang. Men hvis de ikke vil følge det, er det ingen vits i å mase på dem om det. De har allerede tatt sin beslutning og må leve med den. Det er greit å sende e-post og dokumentere ting, for å kunne redegjøre for dine handlinger senere. Sjefen har rett til å fortelle deg hva du skal gjøre, men har ikke rett til å gjøre deg til syndebukk. Som en leder hadde et skilt over kontorkuben sin der det (humoristisk) sto: «Jeg sier ikke at det er din feil. Jeg sier at jeg legger skylden på deg.» Men på den annen side bør vi ta ansvar og innrømme feil som vi har begått eller feilaktige beslutninger vi har tatt.

Sjefer er mennesker, og de kan bli motløse og trenger også oppmuntring. De kan også ombestemme seg fordi ytre forhold endrer seg på måter man ikke kunne forutse. Sjefer kan også ombestemme seg når ingenting har endret seg, bortsett fra at de kanskje har lært noe. Som en programvarearkitekt pleide å si: «Jeg forbeholder meg retten til å bli smartere.» Det er greit å ta det opp én gang for å bekrefte den nye retningen, som står i motsetning til den gamle, men ikke fortsett å mase om det. Vi er heller ikke perfekte.

Spørsmål: Hvordan skal man i Kol 4:1 behandle noen som er under en, på jobben, i kirken, i militæret eller i et politisk verv, på en rettferdig måte?

Svar: Det er minst tre aspekter ved å behandle noen under deg «rettferdig og rimelig».

Å holde ordet ditt: Hvis en person har gått med på å jobbe for deg under visse betingelser og med en bestemt lønn, og har gitt avkall på andre potensielle jobbmuligheter, vil du da holde deg til det som ble avtalt? Eller vil du, nå som vedkommende ikke lenger er i en så god posisjon til å gå et annet sted, endre betingelsene og/eller lønnen til din fordel? Hvis du er en potensiell ansatt og har avtalt muntlig eller skriftlig å jobbe for en bestemt lønn, og det dukker opp et bedre tilbud: Vil du bryte løftet ditt, gå tilbake og true med å bryte løftet med mindre de gir deg mer, eller vil du være en person som holder ord?

Den gyldne regel: Matteus 7:12 sier at du skal behandle andre slik du ønsker at de skal behandle deg. Hvis du var i din ansattes situasjon og hadde en god sjef, hvordan ville den gode og rettferdige sjefen behandle deg? Vær den gode sjefen!

Ingen favorisering: Er du mer eller mindre tilgivende overfor noen av de underordnede som gjør en feil, enn overfor andre som er under deg? Verdsetter du hardt arbeid og bidrag fra noen ansatte mer enn andre, bare på grunn av hvem den ansatte er? Du vil sannsynligvis tildele ulike oppgaver til ulike ansatte basert på deres ferdigheter og erfaring, men gir du konsekvent noen ansatte de «beste» oppdragene som nesten garantert vil utvikle dem og få dem til å fremstå i et godt lys, mens andre ansatte får oppgaver der deres bidrag vil bli glemt uansett hvor godt de utfører dem? Er du, kanskje ubevisst, med på å sette noen ansatte i en situasjon der de er dømt til å mislykkes? Gud pålegger oss i Jakob 2:1 å ikke vise partiskhet. Konteksten i Jakob handler om noen som kommer inn i menigheten, men anvendelsen er universell. 3. Mosebok 19:15 sier at vi ikke skal vise favorisering verken overfor de rike eller de fattige, og selv om vi ikke lenger er underlagt reglene i Moseloven, gjelder dette prinsippet fortsatt.

Vil du at de som er under deg skal være motivert til å jobbe hardt? Da må du slutte å forsømme disse tre tingene.

Spørsmål: Hvordan forholder kapittel 4 i Kolosserbrevet 4:2–18 seg til Kolosserbrevet 3:18–25?

Svar: Kolosserne 3:1–17 forteller oss hvordan vi skal leve et autentisk, behagelig og modent kristent liv individuelt med Kristus. Kolosserne 3:18–4:1 forteller oss hvordan vi skal legge våre relasjoner i Guds hender. Men Kolosserne 4:2–18 er ikke bare korte hilsener og en avslutning, men Paulus gir oss snarere eksempler på hvordan relasjoner har «turboladet» hans tjeneste gjennom hans «partnerskap i evangeliet» med andre troende.

Spørsmål: Hva betyr det i Kol 4:2 å være «våken» i bønnen?

Svar: Efeserne 6:11–17 sier at vi skal ta på oss Guds fulle rustning, og deretter sier Efeserne 6:18 at vi skal be. Har du hørt om den effektive soldaten, som var godt utstyrt, men som bare møtte opp til kamp når han hadde lyst? – Det har ikke jeg heller.

Å være våken i bønn betyr å passe på at vi ikke blir trette i bønn og faller inn i «åndelig døsighet». Vi må ha disiplin til å holde ut i bønn for Guds rike, andres behov og våre egne. I lignelsen om den urettferdige dommeren i Lukas 18:1–8 gir Jesus et eksempel på den utholdenheten vi skal ha. Hvis utholdenhet virker overfor en urettferdig dommer, hvor mye mer vil den da virke hos vår gode Far? Men på slutten av lignelsen stiller Jesus ikke spørsmål ved Faderens vilje, men snarere ved vår tro på å holde ut. Når Gud ser deg be, ser Gud da en «standhaftighet» i deg? Epaphras arbeidet alltid i bønn for dem i Kolosserne 4:12, så hvorfor kan ikke de også ta del i dette arbeidet? Kolosserne 4:2-3 tyder på at Paulus ikke ville hvile før han hadde benyttet enhver anledning, gjennom ord, gjerning eller bønn, til å forkynne evangeliet, og det burde heller ikke de.

Spørsmål: I Kol 4:3 var Paulus så åndelig, så vis og så arbeidsom – hvorfor skulle en som ham se noe behov for å be kolosserne om bønn?

Svar: Paulus ber her spesifikt om at dører skal åpnes for evangeliet. Paulus så tydelig at hans eget trofaste åndelige liv, hans hengivenhet, visdom, tro og harde arbeid ikke ville åpne de mulighetene for evangeliet som Paulus var på jakt etter; bare Gud kunne gjøre det. Gud ville gjøre det gjennom våre bønner. Dette skyldtes ikke at Paulus følte seg utilstrekkelig, men snarere at han innså hvor viktig bønn var for Gud – ellers ville hans arbeid være ineffektivt. Det mest påfallende er at man derimot ikke ser at Paulus ber folk be om at han skal slippe ut av fengselet, bortsett fra en kort og indirekte henvisning: «Husk mine lenker» i Kolosserne 4:18. Det er nesten som om Paulus tenker: «At jeg blir kastet i fengsel, er ikke noe stort problem for effektiviteten i min tjeneste, men at dere unnlater å be for meg, er det.» Hvis bønn, både hans egen og andres, var så avgjørende for Paulus’ arbeid, hvor viktig anser du da bønn for din egen tjeneste?

Spørsmål: Hvilke måter kan vi, enten bevisst eller ubevisst, unnlate å oppføre oss klokt i nærvær av ikke-kristne, som nevnt i Kol 4:5?

Svar: Vi kan skjule at vi er kristne, vi kan gå på akkord med vårt vitnesbyrd, og vi kan provosere andre uten grunn.

Å skjule: Når det gjelder å skjule at vi er kristne, husker jeg en gang da jeg som student hadde sommerjobb og satt i kantinen sammen med en jeg ikke kjente, og vi begynte å snakke sammen. Jeg nevnte mine langsiktige drømmer og mitt ønske om å bli misjonær. Han sa umiddelbart: «Aha! Jeg trodde du var mormon.» Jeg rettet ham raskt, men jeg hadde ikke snakket om Jesus og hva han betydde for meg.

Jeg leste om en mann som en dag kom på jobb og kunngjorde at han hadde blitt kristen. En kristen kollega gratulerte ham, og den nye kristne så rart på den eldre kristne. Han sa: «Vet du at du er grunnen til at jeg utsatte å bli kristen i flere år?» Den eldre kristne ble overrasket og spurte hvorfor. Den nye kristne sa at han også alltid virket tilfreds og hadde livet sitt på stell. Jeg visste ikke at du var kristen, og jeg tenkte at hvis du kunne ha livet ditt på stell uten å være kristen, så trengte ikke jeg å bli det heller.»

Å gå på akkord med vårt vitnesbyrd kan innebære å direkte være ulydig mot Gud eller å utsette vår lydighet mot Gud, for jobben, vennene eller familiens skyld.

Ved å snakke lettvint om kristendommen, vårt engasjement eller det å gå i kirken.

Bruker du all tiden din på tåpelig snakk og vitser, slik at vennene våre ikke tror vi har et alvorlig bein i kroppen? Det er tider når vi må være alvorlige overfor dem, når vi deler evangeliet.

Å provosere andre: Evangeliet er uunngåelig støtende for noen, og det bør vi ikke bekymre oss for. Men vi bør unngå å fornærme eller irritere ikke-kristne naboer unødvendig.

Spørsmål: Hvordan skal vår tale i Kol 4:6 være full av nåde, krydret med salt og i stand til å svare alle?

Svar: Vår tale bør være nådig, ikke støtende, provoserende eller bitter. Men vi bør også se etter måter å dele Guds nåde på. Salt konserverer, gir smak og gjør folk tørste. Vi bør bare ha sunn tale, fri for banning, baktalelse, sladder og krangling. Vi bør snakke ut fra vårt eget liv for å vise dem gleden ved å være frelst. Til slutt bør vi snakke slik at de blir tørste etter å vite mer om Kristus, vårt levende vann. Er det du sier verdt noe? Er det du er i ferd med å si verdt å si, og må det sies?

Vi må finne en balanse mellom å dele evangeliet frimodig og å vise takt og omtanke. Den rette balansen avhenger av situasjonen og publikummet. Noen ganger, spesielt på en arbeidsplass, er det en grense for hvor mye direkte evangelisering du kan drive med, særlig når du er på jobb. Men du kan ha en gudfryktig tale og svare på spørsmål om det håpet du har, etter hvert som de dukker opp. Eller som det står i Dick Lucas’ *The Message of Colossians & Philemon Revised Edition*, s. 152: «Grip mulighetene til å dele, i stedet for å skape dem.»

Spørsmål: I Kol 4:7, ble Kolosserbrevet skrevet samtidig med Efeserbrevet, 2. Timoteusbrevet og Titusbrevet?

Svar: Både Efeserbrevet6:21 og Kolosserbrevet 4:7 sier at Tykikus vil fortelle dem dette personlig. I 2. Timoteus 4:12 sier Paulus at han sendte Tykikus til Efesos. I Titus 3:12 sier Paulus at han vil sende Artemas eller Tykikus til Titus. Tykikus var budbringeren av disse brevene, og Tykikus hadde sannsynligvis ingen anelse om at folk ville kjenne til ham i over 2 000 år på grunn av pergamentbitene han bar med seg.

I Titus 3:12 var Paulus imidlertid på frifot, mens de andre henvisningene gjaldt da Paulus satt i fengsel, så det var minst to reiser. Siden det var minst to reiser, kan det ha vært tre eller flere. Uansett hvordan det var, påvirker det ikke den kristne læren eller brevene som skriftlige autoriteter (kalt kanonisk status).

Spørsmål: Hvorfor fremhevet ikke Paulus seg selv i Kol 4:9 ved å fortelle leserne at Onesimus hadde rømt, og at Paulus hadde overtalt ham til å komme tilbake?

Svar: Paulus nevnte bare navnet hans og at Onesimus var trofast. Kolosserne visste allerede hvem Onesimus, en av dem, var. Paulus hadde ikke behov for å fortelle dem hvem Onesimus var, fremheve seg selv eller si at Onesimus hadde rømt. Paulus så ingen vits i å ta opp noe negativt om Onesimus, akkurat som vi ikke bør ta opp noe negativt om andre med mindre det er en god grunn til det. Som det står i *The Expositor’s Greek Testament*, bind 3, s. 545: «En slik utelatelse her er karakteristisk for Paulus’ taktfullhet.» Og forresten, når noen går langt for å fremheve seg selv, er det vanligvis åpenbart for alle – eller i det minste for alle unntatt dem selv – at det er nettopp det de gjør.

Spørsmål: Hvorfor ber Paulus i Kol 4:10 kolosserne om å ta imot Markus, siden Paulus ikke ba dem om å ta imot noen andre?

Svar: Det var åpenbart at de skulle ta imot alle som tjente Herren, men det kunne være et spørsmål i deres sinn angående Markus. Mange var sannsynligvis godt klar over at Markus hadde forlatt sin post og Paulus’ tjeneste tidligere. I stedet for å gå inn på detaljene om Markus for dem som ikke allerede var kjent med Markus’ svikt, snakker Paulus indirekte, slik at de som var kjent med saken, skulle forstå at Markus var kommet tilbake, forsonet med Paulus, og at deres forhold og partnerskap i evangeliet var gjenopprettet.

Spørsmål: Hva er det triste poenget Paulus fremhever her i Kol 4:11?

Svar: Paulus hadde som prinsipp å gå til den jødiske synagogen og forkynne først for jødene, og deretter for hedningene. Men til tross for at han viet jødene ekstra oppmerksomhet, var disse de eneste jødene som var blant hans medarbeidere. Noen ganger, når vi tror vi har «alt på plass» i tjenesten – eller i det minste tror vi det – bærer det vi trodde ville være viktig, lite frukt, mens det vi ikke vurderte så nøye, bærer mer frukt.

Spørsmål: I Kol 4:16, er brevet fra Laodikea en tapt bok i Bibelen?

Svar: Nei, av to grunner.

1) For det første ville det ikke nødvendigvis være en del av Bibelen, for selv om det virkelig fantes en tapt bok, er Gud ikke «tvunget» til å bevare noen bøker Han ikke ønsket å bevare. Som en sidebemerkning: Det fantes et forfalsket brev til laodikeerne, men det ble skrevet i det fjerde århundret og anerkjent som en forfalskning allerede på den tiden.

2) For det andre: Fantes det en tapt bok, eller er dette brevet vi kjenner som Brevet til efeserne?

2a) Dette kan antagelig være et brev som ikke har blitt bevart, slik det fremgår av *The New International Bible Commentary*, s. 1459, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 11, s. 226.

2b) Paulus sier ikke i Kolosserbrevet at han skrev et brev til laodikeerne, men snarere at et av Paulus’ brev var i omløp og var på vei fra Laodikea. Efesos lå omtrent 100 miles (160 km) fra byen Kolossæ, og Laodikea lå mellom de to, 10–12 miles (16–19 km) vest og litt sør for Kolossæ. Dette brevet var altså et rundskriv, som vi kjenner som Brevet til efeserne.

Spørsmål: Hvordan sier du, som kristen sjef eller tilsynsmann, til en underordnet i Kol 4:17 at vedkommende må være mer oppmerksom på å gjøre jobben sin?

Svar: Arkippus i Filemon 1–2 var sannsynligvis sønnen til Filemon og Apphia. Det kan ha handlet om at de tre tok imot den rømte slaven Onesimus igjen. På den annen side kan det også ha handlet om andre oppgaver i tjenesten, i tillegg til å ta imot Onesimus igjen.

Når man skal fortelle noen at de må gjøre jobben sin bedre, enten i tjenesten eller på arbeidsplassen, kan det være minst fem trinn.

1) Det første er å vurdere den beste tilnærmingen for å nå frem til personen, gitt problemets alvor.

2) Det andre trinnet kan være å bekrefte at du respekterer vedkommende, setter pris på arbeidet deres og de gode tingene de har gjort.

3) Det tredje er å rette oppmerksomheten deres mot det som virkelig må endres. Dette kan omfatte konsekvensene for organisasjonen dersom de ikke endrer seg eller gjentar handlingen, samt konsekvensene for dem selv.

4) Det fjerde trinnet er å opprettholde forholdet, ved å vise at du fortsatt bryr deg om og respekterer vedkommende, og at du håper dette vil bli noe som, etter at det er rettet opp, bare vil forsvinne inn i fortiden.

5) Til slutt kan det være lurt å dokumentere datoen, hva du sa, hva de sa, hva man ble enige om, tiltak og en tidsfrist for når tiltakene skal være gjennomført.

Spørsmål: I Kolosserbrevet, hvorfor bør denne boken være med i Bibelen?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Paulus skrev den, og han var en apostel. Peter bekreftet at Paulus’ ord var Skriften i 2. Petersbrev 3:15–16.

2. Paulus sa selv at han var en apostel i Romerbrevet 1:1; 1. Korinterbrev 1:1; 9:1, 2. Korinterbrev 1:1, 11:5; Galaterbrevet 1:1, Efeserbrevet 1:1; Kolosserbrevet 1:1; 1. Timoteusbrev 1:1; 2:7; 2. Timoteusbrev 1:1; Titusbrevet 1:1.

3. Bevis fra den tidlige kirken. Se neste spørsmål for forfattere som henviste til vers i Kolosserbrevet.

Spørsmål: Hvordan vet vi at det vi har i dag av Kolosserbrevet er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25; Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere fra den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra Kolosserbrevet omtrent 105 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 69,4 % av Kolosserbrevet, regnet brøkdeler av vers som brøker. Det utgjør 65,97 av totalt 95 vers.

Her er de 17 forfatterne fra tiden før Nikæa-konsilet som vi vet henviste til vers i Kolosserbrevet.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:18 1. Klemensbrev kap. 24, bind 1, s. 11; bind 9, s. 236

Barnabasbrevet kap. 12 s. 145 henviser til Kolosserbrevet 1:16.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 3:5 som om det var skrevet av apostelen i brevet til kolosserne. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 5, kap. 12.3, s. 538

Den muratoriske kanon (ca. 190–217 e.Kr.) nevner Paulus’ brev til kolosserne, så vel som Paulus’ øvrige 12 brev.

Klemens av Alexandria sier: «Og et annet sted sier han [apostelen]: ‘Til erkjennelse av hele Guds mysterium i Kristus, i hvem alle visdomens og kunnskapens skatter er skjult.’» (Kolosserbrevet 2:2b–3) *Stromata* (193–202 e.Kr.), bok 5, kap. 12, s. 463

Tertullian (198–220 e.Kr.) omskriver Kolosserbrevet 1:21 som «apostelen … hans brev til kolosserne» i *Om kjøttets oppstandelse*, kap. 23, s. 561

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:19 (noen få ord i annen rekkefølge) i *Gjendrivelsen av alle kjetterier*, bok 8, kap. 6

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:15 som skrevet av Paulus i *de Principiis*, bok 1, kap. 5, s. 247

Novatian (250–257 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:16 som skrevet av «apostelen» i *Avhandling om treenigheten*, kap. 13, s. 622

Novatian (250–257 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:15 som skrevet av «den samme apostelen» i *Avhandling om treenigheten*, kap. 21, s. 632

Cyprianus var biskop i Kartago fra 248 til sitt martyrium i 258 e.Kr. Han siterer fra «brevet til kolosserne» i «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 12, tredje bok, 11.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:21–22 som skrevet av Paulus. «Dialog om den sanne tro», femte del, s. 151

Theonas fra Alexandria (ca. 300 e.Kr.) siterer fritt halvparten av Kolosserbrevet 4:6. «Brev til Lucianus, overkammerherren», kap. 8, s. 161

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:15 som skrevet av Paulus. «De ti jomfruenes festmåltid», diskurs 3, kap. 3, s. 317. Paulus nevnes helt på slutten av kapittel 2 og helt i begynnelsen av kapittel 4.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 3:4 i henhold til «The Greek New Testament», 4. reviderte utgave av Aland m.fl. Jeg har imidlertid ikke klart å bekrefte dette i de skriftene av Methodius som jeg har tilgang til.

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 4:10–11 som «Paulus’ brev til kolosserne»

Victorinus, biskop av Pettau (Poetovio, i dagens Slovenia) (martyrdød i 304 e.Kr.), nevner Det gamle og Det nye testamente i sin «Kommentar til den velsignede Johannes’ åpenbaring», s. 345. Han oppførte Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevene, og siterer 1. Timoteus 3:15 i kap. 16, s. 345. Videre siterer han 1. Korinterbrev 15:53 på s. 346.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til Kolosserne 1:15: «For hvordan skal han kunne betraktes som ‘den førstefødte av alle skapninger’?» *De ti jomfruenes festmåltid*, bok 3, kap. 3, s. 317

Athanasius av Alexandria (318 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:15–18 i *Mot hedningene*, kap. 41, s. 26

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer 1. Korinterbrev 2:9 som skrevet av apostelen Paulus og Kolosserbrevet 1:16–17 som skrevet av Paulus i *Epistles on the Arian Heresy*, brev 1, kap. 5, s. 293

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)

Hegemonius (4. århundre) siterer Kolosserbrevet1:23 og 2:6–9 og henviser til Kolosserbrevet 1:24 i «Disputation with Manes», kap. 35, s. 209

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:14

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 2:2–3 som skrevet av Paulus. I «Om treenigheten», bok 9, kap. 62, s. 177

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ brev til kolosserne som en del av Det nye testamente. Det siterer Kolosserbrevet 1:1–2a.

Efraim/Efrem den syriske salmedikteren (350–378 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 2:19 som «Kolosserbrevet». I verket «Om Ånden», kap. 5.9, s. 6

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:2–3, 7, 12, 14, 20, 22; 2:7, 8, 13, 18, 23; 3:4, 6, 13, 16, 17, 21; 3:3, 8, 12

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet på s. 19

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Den donatistiske skismatikeren Tyconius (etter 390 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 3:6

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos skrev i 396 e.Kr. ned 12 prekener over Kolosserbrevet, som vi fortsatt har i dag. Han sa at det var skrevet av Paulus.

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:16 som skrevet av Paulus i «Mot Eunomius», bok 1, kap. 22, s. 63–64. Han henviser også til Kolosserbrevet 1:14.

Didymus (398 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:12

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Chromatius (407 e.Kr.)

Severian (etter 408 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Augustinus fra Hippo (388–430 e.Kr.) sier at Paulus (Om syndenes forlatelse og dåpen), bok 1, kap. 43, s. 31 (bind 5), skrev brevene til romerne, 1. Korinterbrev og 2. Korinterbrev (kap. 44, s. 32), Galaterbrevet (kap. 45, s. 32), Efeserbrevet (kap. 46, s. 33), Kolosserbrevet (kap. 47, s. 33), 1. Timoteusbrev og 2. Timoteusbrev (kap. 48, s. 33), Titusbrevet (kap. 49, s. 33), Hebreerbrevet (tvilt på av noen) (kap. 50, s. 34)

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer Kolosserbrevet 1:16 som skrevet av Paulus i «Seven Books», bok 6.21, s. 601

Nilus (ca. 430 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 3:13

Paulinus av Nola (431 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:12

«Speculum» (5. århundre) henviser til Kolosserbrevet 1:12

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 1:12

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Blant kjettere og uekte bøker

Kjetteren Priscillian (d. 385 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 2:13

Kjetteren Marcion ifølge Tertullian

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til Kolosserbrevet 3:4

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (428 e.Kr.)

3. De eldste manuskriptene vi har av Kolosserbrevet viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.

p46 Chester Beatty II (100–150 e.Kr.) inneholder 79 vers fra Kolosserbrevet. Nærmere bestemt inneholder den Kolosserbrevet 1:1–2, 5–13, 16–24;1:27-2:19 ;2:23-3:11 ;3:13 –24; 4:3–12, 16–18 og andre deler av Paulus’ brev og Hebreerbrevet. The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts har et fotografi av en del av p46 på s. 192. Det står også på s. 197–198 at kvaliteten og de stikometriske merkene viser at dette ble skrevet av en profesjonell skriver.

Første halvdel av det 3. århundre – 1936 – Frederic G. Kenyon ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

2. århundre, 200 e.Kr. – 1935 – Ulrich Wilcken ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

200 e.Kr. – 1968 – The Text of the New Testament.

81–96 e.Kr. – 1988 – Young Kyu Kim ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*.

Omkring 200 e.Kr. – 1975 – Aland et al., tredje utgave.

Omkring 200 e.Kr. – 1998 – Aland et al., fjerde reviderte utgave.

Tidlig til midten av det 2. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste manuskriptene i Det nye testamente. Dette er delvis basert på at håndskriften er svært lik Papyrus Oxyrhynchus 8 (slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre) og Papyrus Oxyrhynchus 2337 (slutten av det første århundre).

s. 61 Romerne 16:23,25–27; 1. Korinterbrev 1:1–2, 2–6; 5:1–3, 5–6, 9–13; Filipperne 3:5-9, 12-16, Kolosserne 1:3-7, 9-13, 1. Tessalonikerbrev 1:2-3; Titus 3:1-5, 8-11, 14-15; Filemon 4-7. ca. 700 e.Kr.

ca. 700 e.Kr. – 1968 – Teksten i Det nye testamente.

Ca. 700 e.Kr. – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave.

Ca. 700 e.Kr. – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Gotisk 493–555 e.Kr.

Se for mer informasjon om tidlige manuskripter av Kolosserbrevet.